Gammel matkultur

Nye metoder og økt fokus på naturvitenskapelige analyser har gitt mye ny kunnskap om hvilke planter folk i Norden nyttiggjorde seg i forhistorisk tid, og arkeologer er i ferd med å danne seg et bilde av avlingssammensetninger og matkulturer som er mer raffinerte enn det man lenge forestilte seg.

Hva slags korn ble for eksempel dyrket i yngre steinalder og bronsealder? Pollenanalyser og heldige funn av fossilt korn gir svaret. I Sør-Skandinavia ser det ut til at åkerbruket ble introdusert med enkle hvetesorter som enkorn og emmer (tokorn) og naken og agnekledt bygg. Men der det er funnet forkullet korn på boplassene fra perioden, både der og i Sverige, er det hvete som dominerer. Ser vi på slutten av perioden, viser det seg at det er naken bygg som har vært den vanligste kornsorten. Det er et kornslag som kan gi god avkastning selv på næringsfattig jord. Den er derfor ikke like avhengig av gjødsling som mer utviklede, agnkledte byggsorter. Den nakne byggen er godt egnet til å males til mel. Hvete var mindre utbredt, og kun i form av enkle arter som emmer, enkorn og spelt. Naken bygg er særskilt godt egnet til å brygge øl av, men kan også brukes i supper alene eller sammen med kjøtt og grønnsaker. Fra Jylland kjennes også hirse i slutten av yngre steinalder, men bare i mindre mengder.

Det var ikke bare korn man dyrket i de eldste åkrene. Det er mulig at erter ble innført til Norden sammen med emmer alt i begynnelsen av yngre steinalder. Kombinasjonen av emmer og erter var vanlig på Kontinentet, og avtrykk av erter er påvist på flere svenske leirkar fra samme periode.

Leirkar som har vært benyttet i matlagningen, er ellers en ypperlig kilde til kunnskap om tidlig plantebruk og matkultur. De fastbrente matskorpene som av og til finnes på leirkar fra yngre steinalder, er godt egnet til å C14-datere selve leirkarene, men skorpene kan brukes til mer enn datering. De representerer jo matrester, og innholdet i dem kan analyseres kjemisk. Fra flere boplasser har det vist seg at leirkarene har inneholdt en grøtlignende blanding av plantevekster, trolig også korn, og animalsk fett, sannsynligvis fra innmat, og kanskje også blod. Det høye innholdet av kalsium som ofte kan påvises, kan skyldes at man har blandet benmel i matretten. I mange tilfeller har dessuten innholdet i leirkarene vært gjæret til en syrlig blanding. Hvis du synes at det er noe kjent med denne beskrivelsen, så er det fordi det dreier seg om en type matrett som i ulike varianter har vært og fortsatt er en del av kostholdet i flere regioner. På Sørlandet kaller vi vår variant for kompe, men raspeball og blodklubb er bare andre varianter av den samme grunnoppskriften – en grøtaktig blanding av kornprodukter, fisk, kjøtt og innmat som kokes, syrnes eller stekes.

Flere oljerike vekster har vist seg å ha vært kultivert i bronsealder. Det gjelder blant annet plantene dodre og linbendel. Det tyder på at fett fra hasselnøtter og slaktedyr ikke var tilstrekkelig til å fylle behovet for fett i kostholdet. En del vet vi også om bruken av ville planter. Bringebær og krekling er dokumentert i arkeologiske kontekster meget tidlig, og senest i løpet av jernalderen vet vi dessuten at blåbær, bjørnebær, jordbær, tyttebær og molter ble spist. Villepler er av og til funnet i danske kistegraver fra eldre bronsealder, der bevaringsforholdene for organisk materiale er meget gode. De har trolig utgjort en viktig vitaminkilde for datidens mennesker. I den langt yngre Oseberggraven støtte utgraverne på et helt spann med ville epler. Det ser videre ut til at meldestokk enten ble regelmessig plukket eller dyrket i bronsealderen. Fra langt senere tid kjenner man til at bladene fra denne planten ble kokt og brukt som en slags spinat. Frøene fra meldestokk er for øvrig et sterkt avføringsmiddel.

Storskala arkeologiske undersøkelser av jordbruksboplasser de seneste tiårene har gitt oss fyldigere kunnskaper om avlingstyper i førromersk jernalder enn i noen foregående periode.

I århundrene før Kristus møter således vi for første gang produksjon av malt. I et nedbrent hus i Østerbølle i Himmerland på Jylland fant man to leirkar med spiret bygg. Vi har også spor etter den drikken man fremstilte ved hjelp av malten. I en velutstyrt grav, riktignok fra perioden etter Kristi fødsel, fra Juellinge på Lolland fantes i et bronsekar rester av en drikk som bestod av tyttebær eller tranebær og malt, krydret med pors. Kvinnen i Juellingegraven tilhørte overklassen, om vi skal dømme ut fra gravutstyret, så vi må tro at denne drikken var ettertraktet her i nord. Romerne var imidlertid av en annen oppfatning – Tacitus, som ellers var en stor tilhenger av germanernes levevis, nevner uten begeistring ”en væske laget av bygg eller hvete, som ved gjæring får en slags likhet med vin”.

Gjennom analyser av mageinnholdet hos danske myrlik som dem fra Tollund og Grauballe, vet vi en del om dietten i samme periode. Tollundmannen hadde for eksempel som sitt siste måltid spist en rett bestående av bygg og frø fra rødt hønsegress. Det kan enten ha vært en slags brød, eller en velling. Grauballmannen hadde dessuten noen små bensplinter i magen. Antagelig er det ribbe eller flesk av en mindre gris han har spist.

Det er først og fremst i førromersk jernalder at linfrø dukker opp i noen mengde på boplassene. Før det ser det ut til at man har brukt stornesle på samme måte som lin for å lage finere tekstiler. Lin har jo ellers den fordel at de fettrike frøene kan inngå i kostholdet, og kanskje ble de også spist allerede i jernalderen. Vaid er en annen plante som har vært viktig for tekstilhåndverket. Den vokser ikke vilt i Norge, men har vært dyrket som fargeplante mange steder. Den gir tøyet en klar blåfarge. Tekstiler som har vært farget med vaid, er funnet i jernalderkontekster, og i Danmark tyder funn av frø fra vaid på at planten har vært dyrket i romertid.

Av og til støter man også på funn av planter eller planteprodukter som må ha sin opprinnelse langt utenfor landegrensene. I Oseberggraven fra 830-årene lå for eksempel en valnøtt som trolig var kommet fra Kontinentet (navnet ”valnøtt” er gammelt, og førsteleddet kommer av Valland, dvs. Frankrike), og i en pollenprøve fra en myr i Kristiansand støtte man på et pollen av vindrue – datert til 1200-tallet!

Kvitebjørnen

Den danske adelsmannen Corfitz Ulfeldt skaffet seg i 1640-årene noen isbjørner fra Svalbard. Han holdt dem i København, og til stor forlystelse for Corfitz og hans venner ble bjørnene daglig fraktet ut i båt ut på Øresund og fikk svømme og leke i sjøen et par timer. De store oppdagelsene av nye land og kontinenter var godt i gang på dette tidspunktet, og eksotiske dyr var på moten hos aristokrater og kongelige. I København var apekatter særlig populære blant mennene, mens papegøyer – helst to av forskjellig farge, én ved hver skulder – var spesielt avholdt blant damene. Overklassens forkjærlighet for eksotiske dyr kan imidlertid følges mye lenger tilbake enn til 1640, for isbjørnens del i det minste til vikingtiden.

1500-årene var noe av en gullalder for denne virksomheten i Norden. I Danmark var Frederik 2. kjent som en lidenskapelig samler av dyr. I Slottsgården i København stod en ulv i lenker, og på Frederiksborg holdt kongen en bjørn, bare bundet i et rep. I 1562 skaffet Frederik seg en løve, mens han et par år tidligere hadde sikret seg et par levende gauper fra sitt rike i Norge. Svenskekongen Johan 3. hadde også en løve, men han måtte vente til 1586 før han fikk den fornemme gaven fra en engelsk aristokrat.

Frederik 2. bygde opp en regulær dyrehage ved Frederiksborg. Her holdt han polarrever, gauper, aper, påfugler, papegøyer, kolibrier og andre arter. På slott og herregårder ellers var det aper og papegøyer som var mest populært. Datidens dyrehaver inngikk i en middelaldertradisjon; de var gjerne en blanding av zoologisk hage og akklimatiseringshage med det for øye å innføre nye dyrearter. Det siste hadde ofte en kulinarisk eller sportslig hensikt. I løpet av 1500-tallet ble blant annet fasan og kalkun innført til Norden på dette viset.

Fascinasjonen over å holde ville dyr i fangenskap, er minst like gammel som bykulturen. I Nord-Europa kan den føres tilbake til eldre vikingtid. Allerede frankerkeiseren Karl den store etablerte dyrehager på flere av godsene sine. Her holdt han blant annet kameler, bjørner, aper og løver. Om han også hadde isbjørner, sier ikke kildene noe om. Men en hvit elefant hadde han. Krigselefanten Abul-Abbas var født i India, og var kommet til Europa som en gave fra kalifen Harun al-Rashid i Bagdad. Dyret må ha skremt vannet av de danske vikingene som Karl sendte elefanten mot under et felttog i 804! I England fikk Vilhelm erobreren i stand flere dyrehager og jaktparker. På godset Woodstock holdt han seg med en samling av eksotiske dyr, blant annet løver, leoparder og kameler. I Henrik 3.s tid flyttet man denne samlingen til Tower i London. I England som helhet er et 40-talls slike menasjerier kjent fra skriflige kilder. Løvetårnet ved Tower var gjenstand for en arkeologisk utgravning for få år siden.

Men det var dette med isbjørnen. Den finnes i dag bare i sirkumpolære strøk, nærmere bestemt langs kystene i arktisk område, blant annet på Grønland. Gjennom deler av året lever det også isbjørn på drivisen mellom henholdsvis Grønland og Canada og Grønland og Svalbard.

En gang hadde isbjørnen en langt større utbredelse enn som så. Mot slutten av istiden levde det hvite bjørner mange steder langs Nord-Europas kyster, der det en del steder er funnet skjeletter fra dem. Den 10.600 år gamle Finnøybjørnen er det mest kjente av disse funnene, men lignende, dog dårligere bevarte funn kjennes fra Sør-Sverige, Danmark og England. Finnøybjørnen levde omtrent samtidig med at de første sporene etter mennesker kan påvises i Rogaland.

I dag får Island av og til besøk av isbjørn som kommer på isflak fra Grønland og Svalbard. Det fortelles også at flere isbjørner kom til Magerøya i Finnmark på denne måten i slutten av 1500-årene. Men de isbjørnskinnene som lå foran alterene i domkirken i Trondheim for at klerkene ikke skulle fryse på føttene under morgenmessen, var nok kommet fra Grønland og Island. Det var skikk å skjenke skinnene til erkebiskopen når bjørnen var drept.

Om handel med isbjørnskinn hører vi også i andre kilder. I Maria Tudors regjeringstid kom hertugen av Moskva på besøk til England, der han fikk en kongelig mottagelse. Hertugen bragte med seg en stor forsyning av pels og skinn. Særlig oppmerksomhet fikk et isbjørnskinn, både på grunn av størrelsen og fargen. Men det har også vært en utbredt praksis å fange og temme levende isbjørner, på Grønland så vel som på Island. I så måte stod Corfitz Ulfeldt i en lang tradisjon da han hentet sine bjørner fra Svalbard og holdt dem i København. For grønlenderne var isbjørner – døde og levende – og grønlandsfalker og hvalrossbein blant de luksusproduktene man utvekslet med Norge og Island og fikk tømmer, jern og redskaper tilbake for. Flere av de grønlandske produktene som kom til Norge, ble videreformidlet gjennom kongelige og aristokratiske nettverk ut i Europa og enda lenger.

Ta nå England igjen. Alt i 1252 forteller Henrik 3. i et brev at han har en isbjørn i den nevnte dyrehagen i Tower, og at den er kommet fra Norge. I brevet gir kongen ordre om at bjørnen skal utstyres med munnkurv og kjetting, og dessuten et rep til bruk når den svømmer i Themsen. På det tidspunktet hadde Henrik også skaffet en elefant til Tower. I Tyskland hadde keiser Frederik 2. (1194-1250) en samling med bl. a. elefanter, isbjørner og en giraff. Han hadde fått flere av disse dyrene i gave fra andre fyrster. Således hadde han fått elefantene fra mogulene i India. Giraffen var derimot kommet fra Egypt, og keiseren hadde gitt en isbjørn i bytte for den! Kanskje fikk det stakkars dyret svømme i Nilen, slik dens artsfrender senere skulle komme til å gjøre i Themsen og Øresund?

Kan man føre handelen med isbjørner enda lenger tilbake? Ja, det kan man. Presten Isleif Gissursson tok med seg en grønlandsk isbjørn til Tyskland og forærte den til keiser Henrik 3. Deretter dro han til Roma, og så til Bremen, der han ble vigslet til Islands første biskop i 1056.

Den vesle sagatåtten om Audun fra Vestfjordene henter handlingen sin fra Harald Hardrådes rejeringstid. I tåtten spiller en isbjørn en hovedrolle. Islendingen Audum kjøper en isbjørn p Grønland for alt han eier og har. Han tar bjørnen med til Norge, der kong Harald ønsker å kjøpe dyret. Audun vil imidlertid til Danmark i stedet og tenker seg at han skal skjene bjørnen i gave til kong Svein Estridsson. Dette foregikk midt i 1000-årene.

Den islandske landnåmsboken forteller at en av de første bosetterne på øya kom over en hunnisbjørn med to unger ved Hunavatn. Denne landnåmsmannen, Ingimund, gav hunnbjørnen til kong Harald Hårfagre, og dette skal ha vært første gang en ”kvitebjørn” ble sett her til lands. Men kan vi være sikre på at ikke isbjørnen inngikk i de vidtomfavnende byttenettverkene også før denne tid? Ikke helt. Den antikke forfatteren Pausanias skriver nemlig i sin Beskrivelse av Hellas fra det 2. århundre e. Kr. om folk som hadde skaffet seg hvite bjørner fra Thrakia, det vil si fra landområdene nordøst for Hellas. Om det var tale om isbjørner, vet man selvsagt ikke. Men vi kan heller ikke se helt bort fra at thrakerne ved Svartehavet faktisk videreformidlet dyr som var fanget i nordområdene, og at thrakerne selv bare var det nest siste leddet i en lang byttekjede.

Ruggesteiner

”Ruggesteiner” eller ”rokkesteiner” er ikke noe arkeologer flest er opptatt av. Men slik har det ikke alltid vært. I første halvdel av 1800-årene ble det nemlig forfattet flere lærde arkeologiske avhandlinger om emnet. Ruggesteinene ble oppfattet som menneskeverk, og som monumenter over de første innbyggerne i Norden. I dag blir de steinblokkene som skapte så stor begeistring for 200 år siden, kalt flyttblokker, og ”eierskapet” til dem er for lengst flyttet over fra antikvarene til geologene. De er først og fremst naturminner fra siste istid, og ikke primært kulturminner (bildet er fra Magma Geopark i Dalane).

Ruggesteiner, rokkesteiner, vaggesteiner, gåsteiner… Kjært barn har mange navn. Vanligvis består disse monumentene av en større flyttblokk som ligger på to, tre mindre. Assosiasjonene kan godt gå i retning av en fugl som ruger, og i Sverige kalles mange av disse steinene derfor for ”liggande höna” eller ”höna på ägg”. De norske navnene tar utgangspunkt i en annen egenskap ved flyttblokkene – nemlig at det i noen tilfeller er mulig å bevege den ofte meget tunge, men fint balanserte overliggeren i den ene eller andre retningen ved hjelp av håndkraft. Den vitenskapelige forklaringen på ruggesteinene er at innlandsisen under siste istid førte med seg flyttblokker som ble avsatt på et leie av sand, grus og mindre steiner. I løpet av den videre avsmeltningsprosessen har så strømmende vann spylt bort det finere materialet, slik at bare steiner som var fastklemt under flyttblokken, ble liggende igjen.

Ruggesteinene er ofte spektakulære naturminner, og det er ikke det minste underlig at leg og lærd har spekulert over hvordan steinene var kommet til. Da kong Frederik den fjerde gjennomførte sin store Norgesreise i 1704 og gjorde et opphold i Stavanger, var Kongssteinen i utkanten av byen én av de attraksjonene han besøkte. Den topografiske forfatteren Lars Hess Bing skrev noen årtier senere om Kongssteinen, som skal ha fått navnet sitt etter kongens besøk, at den var ”en mægtig rund Steen, ligesom paa en Kiøl, der ballancerer paa sin egen Vægt”.

I den topografiske litteraturen så vel som innenfor den antikvariske arkeologien, var det ikke uvanlig at man ikke skilte klart mellom naturfenomener og kulturminner. Dette var i arkeologiens barndom, og ikke en gang den i dag selvsagte, overordnede periodiseringen i påfølgende ”aldre” i form av stein-, bronse- og jernalder var uomtvistet. Man hadde rett og slett få begreper om kronologi og tidsdybde, og når monumenter skulle klassifiseres, var man gjerne henvist enten til sagakilder eller til å sammenligne rent ytre trekk mellom ulike monumenter. Og ettersom geologien befant seg i noe av den samme ”Oldtids-Taagen”, var det nærliggende at antikvarene festet seg ved likhetene mellom en del naturlige flyttblokker og faktiske forhistoriske gravanlegg.

Wilhelm Frimann Koren Christie skrev om ”rokkestene” i et av de første heftene av Urda, landets første antikvariske tidsskrift. Det var i 1835, og han viste til at faglitteraturen på det tidspunktet bare kjente noen få slike minnesmerker, flest på Bornholm, der den lærde Finnur Magnússon visste om tre stykker. Men Christie kunne slå i bordet med flere enn 60 ruggesteiner i Nordre og Søndre Bergenhus amter alene. Videre kunne han fortelle at sogneprest Essendrop hadde tipset ham om et fjell i nærheten av Modum prestegård, der man kunne beskue hele 80 ruggesteiner! Christie lovte en oppfølgingsartikkel, men den kom ikke. Kanskje var noe av forklaringen at utviklingen innenfor så vel arkeologi som geologi alt på det tidspunktet var i ferd med å innhente teorien om ruggesteinene, og at flyttblokkenes liv som menneskeskapte monumenter nærmet seg slutten. Da Nicolay Nicolaysen gav ut sin store ”Norske Fornlevninger” en knapp generasjon senere, er iallfall flyttblokkene definitivt avvist som kulturminner, og Nicolaysen nevner dem overhodet ikke.

Før Christie hadde Sjællandsbiskopen Frederik Münter skrevet ”Om Rokkestenene paa Bornholm” i Antiqvariske Annaler i 1820, og samme år hadde Finnur Magnússon behandlet fenomenet i sitt oversiktsbind over ”nordisk archaeologie”. Sistnevnte pekte på at ruggesteinene først og fremst finnes i ”Lande, hvor man veed, at den saakaldte Druidiske Religion har hersket, nemlig i Storbritannien og Frankerige”. I likhet med Münter tenkte han seg at ruggesteinene hadde gjort tjeneste som orakler i eldre tid, og at de gamle hadde tolket steinenes større eller mindre bevegelse eller vibrasjon som tegn fra gudene, eller at lyden som kommer fra steinene når man slår på dem, kunne ha blitt tolket på tilsvarende vis. Magnússon var begeistret for det kulturnivået som ruggesteinene vitnet om hos de gamle nordboerne: ”Imidlertid maa vi nødes til at beundre de gamle saakaldte barbariske Europæeres mechaniske Kunst, ved Opførelsen av hine Mindesmærker,” skrev han.

De for oss nokså forunderlige henvisningene til kelternes religiøse spesialister, druidene, er typisk for datidens antikvariske diskurs. Den umiddelbare sammenhengen er at man sammenlignet flyttblokkene her nord med megalittgraver fra yngre steinalder på De britiske øyer og i Frankrike, og at de sistnevnte monumentene ble satt i sammenheng med kelterne, som var den eldste befolkningen man kunne finne spor etter i disse områdene gjennom skriftlige kilder fra Antikken. Men i første del av 1800-tallet var det dessuten en utbredt oppfatning at det en gang hadde levd keltiske folk i Norden. Antikvarer som Peter Suhm og Gerhard Schøning hevdet i det foregående sekelet at Nordens eldste innbyggere, ”joterne”, var keltere, og at disse senere var blitt fortrengt av gotere.

Idéene om ruggesteiner som altere og orakler, om den keltiske urbefolkningen i Norden og alt det andre er for lengst forlatt av den ”offisielle” arkeologien, men lever sitt eget liv på den fremste moderne formidlingskanalen for sunkenes Kulturgut, verdensveven. Mange lar seg fremdeles forbløffe av monumentale flyttblokker som naturfenomener, og prakteksemplarer som Ruggesteinen i Sokndal i Rogaland er store attraksjoner. Ruggesteinen veier anslagsvis godt over 70 tonn, og er mulig å bevege for én person. Den ble fredet som naturminne i 1923, som første geologiske forekomst etter naturvernloven.

Men kan ikke naturminner også være kulturminner? Jovisst, og det kan være grunn til å moderere inntrykket av vitenskapelig suksesshistorie i det ovenstående. For i noen grad er det nok slik at i og med vitenskapeliggjøringen av arkeologien og det skarpere skillet mellom naturfenomen og menneskeverk som derigjennom oppstod, så risikerte man også å miste noe. Antikvarene på 1700-tallet var helt sikkert ikke de første som undret seg over flyttblokkene og skapte fortellinger om dem. Gårdsnavn som Vaggestein i Maridalen og Rørestein på Finnøy går tilbake til middelalder eller tidligere, og de tyder på at iøynefallende flyttblokker har hatt en særlig betydning på et tidlig tidspunkt, trolig alt i førkristen tid. Fra hele Norden forteller folkloristiske kilder om slike steiner som var tilholdssted for underjordiske og andre vetter. En del av ruggesteinene ligger i sammenheng med sikre, menneskeskapte monumenter, og på en slik måte at man mistenker at sammenhengen er intensjonell. Ikke sjelden dreier det seg om gravminner eller reiste steiner av ulike slag. På en del av de flyttblokkene som har egennavn og sagntradisjon knyttet til seg, kan man finne helleristninger i form av skålgroper. For få år siden oppdaget svenske arkeologer malte elgfigurer, trolig fra steinalderen, på en karakteristisk ”liggande höna” i Jämtland.

Det finnes med andre ord klare indisier for at ruggesteiner har egget menneskefantasien lenge før det fantes arkeologer, og at mange av disse steinene derfor er kulturminner like mye som naturminner. Kanskje Rolf Jacobsen fanget noe av det fascinerende ved flyttblokkene når han i diktet Ruggesten (1975) skriver: ”Den vet om månen, og huggormen som kommer ut når det er sol. Den siste årmillionen gikk jo fort. Rugg, rugg, snart er den like gammel som Gud.”

Kongenes Tara - se det mens du kan

Er et av Irlands viktigste og mest kjente fortidsminner i ferd med å bli ødelagt? Hill of Tara (Teamhair na Rí, ”Kongenes høyde”) er et myteomspunnet sted i Tara-Skrynedalen utenfor Dublin, rikt på forhistoriske monumenter og i middelaldertradisjonen sete for de gamle irske overkongene. Men i flere år har nå debatten rast om hvordan et igangsatt, storstilt motorveiprosjekt vil påvirke Tara. Konflikten mellom utbyggere og verneinteresser dreier seg ikke minst om hva Tara egentlig er – og her står en mer tradisjonell oppfatning av at det er selve høydedraget med de synlige monumentene som er av betydning, mot nyere tanker – understøttet av et omfattende arkeologisk forskningsprosjekt som har pågått siden 1992 - om at selve Hill of Tara bare er sentrum i et større, langt mer komplekst kultisk landskap. Den nye veien skjærer rett gjennom dette landskapet. Denne måneden er Hill of Tara listet opp i Smithsonian magazine som én av de 15 mest truede historiske monumenter i verden – steder som kan besøkes i dag, men som kan være borte i morgen.

Hill of Tara spiller den samme rollen i irsk historie som Lejre i den danske, Gamla Uppsala i den svenske og Avaldsnes i den norske – som et sted som monumenter, legender og i noen grad historiske kilder peker ut som kongeslektens og nasjonens arnested. Som sådan har Tara spilt en viktig rolle i irsk historie. Her skal altså de irske høy- eller overkongene ha blitt kronet, og her residerte de samme kongene fra en fjern fortid av og frem til 500-tallet, eller endatil helt frem til den normanniske invasjonen i 1169. Ja, så sent som i 1170 ble Roderick O’Conor kronet til konge på Hill of Tara. Det skal også ha vært her at St. Patrick kristnet irene. I 980 ble Dublins vikingherskere beseiret i et slag på dette stedet. Men også i senere tid har Taras tunge symbolverdi gjort at stedet har vært åsted for viktige begivenheter. Hugh O’Neill skal ha samlet troppene sine nettopp her før avmarsjen til slaget ved Kinsale i 1601. I 1798 var Tara åsted for et berømt slag under det irske opprøret, da United Irishmen samlet seg her. Hill of Tara var likeledes stedet der Daniel O’Connell holdt sitt ”monster meeting” i 1843, da 750.000 deltagere møtte opp på Kongenes høyde.

Hva er så Tara? Bak monumentale fornminner som Ráith na Ríogh (”Kongeborgen”), Lia Fáil (”Skjebnesteinen”), Teach Chormaic (”Cormacs hus”) og Dumha na nGiall (”Gislenes haug”) skjuler det seg et rituelt kompleks tilkommet over en svært lang periode. Eldst av disse minnesmerkene er kanskje Dumha na nGiall, som faktisk er en ganggrav fra ca. 2.000 f. Kr. På toppen av høydedraget ligger ”Kongeborgen”, som er et langt yngre anlegg, fra århundrene nærmest etter vår tidsregnings begynnelse. De øvrige monumentene på Hill of Tara er antagelig anlagt til ulike tider mellom disse ytterpunktene. En annen ringborg (raith) på stedet er knyttet til den eponymiske kongen Laoghaires navn. Laoghaire skal ha vært overkonge på 400-tallet e. Kr. Den såkalte ”Banketthallen”, et annet monument på Tara, fremstår som en lang og smal, rektangulær voll, og er rimeligvis et såkalt cursus-anlegg av samme type som man finner f. eks. ved Stonehenge. Kan hende har den vært benyttet som prosesjonsvei. Alt i alt ser det ut til at Tara er en kombinasjon av nekropolis, seremonisenter og tempelkompleks, og at dette var bakteppet for de kongelige innsettelsesritualene som fant sted der. Tara er dermed, sammen med steder som Gamla Uppsala og Avaldsnes, en før-kristen parallell til senere kongelige anlegg som Saint Denis, Westminster Abbey eller Nidarosdomen.

Konflikten mellom utbyggings- og verneinteresser ved Tara fikk ny aktualitet forrige uke. Da ble det avdekket at et av de største pensjonsfondene i Storbritannia, USS, hvis medlemmer inkluderer mange vitenskapelig ansatte ved britiske universiteter, investerer i det selskapet som står ansvarlig for bompengeinnkrevningen i forbindelse med den nye M3-motorveien, Cintra. En del av USS-medlemmene har i egenskap av arkeologer og historikere alt for flere år tilbake skrevet under på et opprop til støtte for vern av Tara og mot den nye veitraséen. ”Dette er en massiv nasjonal og internasjonal tragedie,” het det blant annet i oppropet, som flere hundre akademikere på De britiske øyer sluttet seg til. Nå skal altså pensjonen deres betales blant annet av inntektene fra den samme veien. Nettstedet TaraWatch peker videre på ironien i at britiske akademikeres pensjoner skal sikres gjennom investeringer i det samme veiprosjektet som irske myndigheter finansierer blant annet ved å kutte i pensjonene i Irland.

Den planlagte M3-veien er et forsøk på å modernisere infrastrukturen i Meathdistriktet og løse Dublins økende trafikkproblemer. Ikke bare Dublin har ekspandert kraftig – det har også pendlerbyen Navan nær Tara. Mens få stiller spørsmål ved behovet for et nytt veisystem, mener så mange som 70 prosent av irene at motorveien må få en annen linjeføring, mens over 80 prosent er positive til at Tara får verdensarvstatus.

Den nye veien planlegges over en strekning på litt i overkant av 60 kilometer. Den skal passere mindre enn 1000 meter fra Hill of Taras øverste punkt, og det er dette som er stridens kjerne. Motstanderne av den valgte traséen hevder altså at nyveien vil skjære tvers gjennom det rituelle landskapet som selve Tara bare er sentrum i. Dúchas, Irlands riksantikvar, utvidet så tidlig som i 1999 fredningssonen rundt Tara til en radius på 6 kilometer. Flere kulturminner i traséen er allerede arkeologisk undersøkt og frigitt til veiformål. I 2007 fant man i forbindelse med utgravningene et omfattende rituelt anlegg ved Lismullin, bare 2 kilometer fra Tara. Lismullin-anlegget, som består av en ytre voll med en omkrets på 80 meter og en mindre voll på innsiden, er datert til jernalderen. Funnet gav nye argumenter til dem som oppfatter Tara som et kompleks, og ikke bare som et enkelt monument.

Diskusjonen om M3 og Tara er neppe over med det første. EU-kommisjonen har truet den irske regjeringen med søksmål, man rasler med UNESCO-sablene og Tara ble i 2008 ført opp på World Monuments Funds rødliste over de 100 mest truede kulturminner på kloden. Den som vil følge debatten, kan sjekke ut nettstedene tarawatch.org eller savetara.com. Det finnes også en stadig voksende bokflora om Tara og veiprosjektet. Verdt å se nærmere på er Anthony Holtens Where Toll Roads Meet. Exploring the Road Network Around Tara from Olden Times to the Current M3 Controversy (2008), Conor Newmans Tara. An archaeological Survey (1997) og Edel Bhreathnachs The Kingship and Landscape of
Tara (2006).

Horg, hov og kirke

Hvordan så sagaenes horg og hov ut? Hva er sammenhengen mellom disse førkristne kultbygningene og stavkirkene? Frem til den første etterkrigstiden trodde arkeologer og historikere at man hadde svaret. Så førte nye funn og teoretisk nyorientering til et annet syn, som har vært dominerende frem til i dag. Nå er flere av de gamle idéene i ferd med å komme til heder og verdighet igjen – ikke minst takket være storskala arkeologiske undersøkelser i Sverige og Danmark i de senere år.

Noe av bakgrunnen for det dominerende førkrigssynet ble artikulert av Lorentz Dietrichson i innledningen til storverket De norske stavkirker (1892):

”På reiser oppe i Norges fjeldbygder mødte man i middelalderen ofte og møder man endnu en enkelt gang kirkebygninger med vildt fantastiske former, der snarere ser ud som dæmoniske afgudstempler end som gudshuse, med sine af tiden sværtede og bøiede stolper og planker, med sine dragesmykkede gavle, der reiser sig den ene over den anden, med sine steile tage og lave vægge, takte – ligesom man tænker sig middelalderens drager skjælbedækkede – med mørke spaan, hist og her overgroede af en vildtvoksende ornamentvegetation, i hvilken sælsomme fabeldyr slynger sig ind – det er de norske stavkirker.”

Dietrichson selv pekte på at stavkirkene var en ”oversettelse” fra stein til tre av den romanske basilika. Men for mange virket det rimelig at det måtte være en sammenheng mellom stavkirkene og førkristen byggeskikk, konkretisert ved de to bygningstypene som flere norrøne kilder forteller om – hov og horg. Norges første riksantikvar, arkitekten Herman Schirmer, argumenterte for eksempel for et slikt synspunkt. Da de arkeologiske undersøkelsene av Hofstaðir og andre islandske ”tempelruiner” ble publisert i 1909, oppfattet forskere flest at spørsmålet om hvordan de norrøne kultbygningene hadde sett ut, langt på vei hadde funnet sitt svar.

I enkelte stavkirker, som Urnes, var man dessuten klar over at det fantes gjenanvendte bygningsdeler som måtte ha tilhørt en eldre bygningstype enn de stående kirkene. Det var et åpent spørsmål hva slags bygninger det dreide seg om, men nærliggende å se en forbindelse med før-kristne kultbygninger som de man mente å ha påvist på Island. Denne kontinuitetsteorien ble popularisert først og fremst gjennom Magnus Olsens innflytelsesrike arbeider, Hedenske kultminder i norske stedsnavne (1915) og Ættegård og helligdom (1926).

Med utgangspunkt i de islandske undersøkelsene mente Olsen at hovet i de skriftlige kildene var et offentlig tempel for et større område, mens horget var en mindre bygning knyttet til den mer private kulten på gården. Men horg hadde også den eldre betydningen steinalter eller oppkastet steinrøys i forbindelse med kulten. I de yngre skriftlige kildene brukes imidlertid ordet flere ganger på en måte som viser at det utvilsomt er en bygning som er ment. I kristenrettene er det forbud mot å ”gjøre hus og kalle det horg”, og i Voluspá hører vi om gudene som tømret høyreiste horg og hov på Idavollen.

Fra 1940-årene av kom reaksjonen mot det som da var blitt etablerte sannheter. Bakteppet var en kombinasjon av en nyfunnet skepsis mot tanken om kulturell kontinuitet mellom hedensk og kristen tid – en utvikling som i seg selv må forstås som en reaksjon mot mellomkrigsårenes germanske ”folkepsykologi” og norrønromantikk, og nye arkeologiske resultater, både metodiske og empiriske. Det førstnevnte aspektet bør ikke undervurderes: samtidig som hov og horg ble satt under debatt og til sist nærmest bortdefinert fra fagdiskusjonen, ble andre monumenter som til da var blitt gitt en ”kultisk” tolkning, satt inn i andre og nye sammenhenger. Runde steinsetninger og andre konstruksjoner av stein var lenge blitt oppfattet som tingsteder eller kultiske anlegg – fra 1950-årene av gikk de fleste tolkninger i stedet i retning av at de var gravminner.

Først ute når det gjaldt kultbygningene, var Aage Roussell (1943), som hevdet at tuftene etter ”hovet” på Hofstaðir ikke var noe annet enn levninger etter gårdshus av den typen som på det tidspunktet var kjent over store deler av den norrøne verden. Fra slutten av 1950-årene kom Håkon Christies utgravninger under gulvet i flere norske kirker, som viste at de bygningsdelene som var blitt gjenbrukt i bl. a. Urnes stavkirke, skrev seg fra en eldre kirkebygning på stedet, og ikke fra et hedensk hov. ”Nådestøtet” kom med Olaf Olsens avhandling om Hørg, hov og kirke i 1966. For ham var hovet en funksjon ved storgårdenes hallbygninger, og ikke en egen bygning. Denne siste teoriene fikk meget stor innflytelse, i det minste i fagmiljøene, og inntil for få år siden var det etablert lære at hov og horg som selvstendige bygninger aldri hadde eksistert.

Nå for tiden er ikke arkeologene fullt så sikre, og de norrøne kultbygningene er tilbake på kartet. Igjen har vi nok å gjøre med en kombinasjon av ny empiri og nye ideologiske strømninger. Men de nye funnene er uansett interessante nok.

Det begynte for så vidt med nye utgravninger på Hofstaðir, der man nå ikke lenger avviser tanken om at det har vært utført kultiske handlinger i det en gang så bejublede, men siden diskrediterte, ”hovet”. Men viktigere er enkelte mindre bygninger som er funnet sammen med store hallbygninger i Lejre og Tissø på Sjælland, samt de lignende bygningene i Uppåkra i Skåne og Borg i Östergötland. For Tissøs og Uppåkras del er disse mindre husene tolket som kultbygninger. Vi har her å gjøre med to av de mest funnrike jernalderbebyggelsene i Norden. Bygningen i Uppåkra har en spesiell utforming, det har vært ombygd i flere omganger og kan ha stått i så mye som 500 år. Inne i huset fant man et helt spekter av gjenstander utenom det vanlige. Stolpene i huset er usedvanlig store, og veggrøftene særdeles dype og kraftige. Huset ser ut til å ha vært høyreist, mener utgraverne, som også har løftet frem idéen om at stavkirkene kan være påvirket av bygninger av denne typen. De spesielle gjenstandsfunnene tyder på at huset har vært fokus for ritualer. Spesielle funn er gjort også på stormannsgården i Tissø. Der er det i tilknytning til en gård med en stor hallbygning, funnet et mindre innhegnet område med et mindre hus. Dette huset har ligget på samme sted i flere hundre år, slik som i Uppåkra. Utgraveren, Lars Jørgensen, oppsummerer det synet som flere arkeologer nå vil kunne slutte seg til, og dermed er ringen på et vis sluttet:

”Sammenfatter vi i dag de mangeartede beskrivelser af vikingetidens hedenske kultelementer i lyset af resultaterne fra de seneste årtiers arkæologiske udgravninger (…), så kunne billedet fra de undersøgte stormandssæder med hal og den tilhørende mindre bygning tolkes som ét kompleks med hov (hallen) og hørg (mindre bygning). Den store hal var centrum for kultfester og mellem disse blev gudebillederne m.v. opbevaret i den tilknyttede hørg.”

(Fotografiet er forresten fra Lom og er hentet fra www.tf.uio.no/lo/stavkirker/DrakeLom.jpg)

Myrlik

Da liket av en kvinne ble funnet i en myr ved Vejle i 1835, mente toneangivende danske vitenskapsmenn at det dreide seg om Gunnhild, Eirik Blodøks’ hustru. Hun levde på 900-tallet, og etter én sagatradisjon ble hun myrdet og kastet i en torvmyr på Jylland av danekongens menn. Innen arkeologen J. J. A. Worsaae flere år senere viste at identifikasjonen måtte være riv ruskende gal, hadde man gitt kvinnen en standsmessig begravelse i Sankt Nikolaj kirke i Vejle – i en sarkofag bekostet av Frederik den sjette. I ettertid har liket blitt datert til ca. 490 f. Kr. ”Dronning Gunnhild” er ett av flere hundre ”mose”- eller myrlik fra Nordvest-Europa. Disse myrlikene utgjør en fascinerende funngruppe.

I god moldjord tar skjeletteringsprosessen noe slikt som ti år i en menneskekropps tilfelle. I sure torvmyrer er det annerledes. Bevaringsforholdene for organisk materiale i dette oksygenfattige miljøet er meget gode, og torven skiller ut konserverende stoffer som gjør at lik blir naturlig mumifisert. Hud, hår og indre organer er ofte bevart på de 2.000 år gamle kroppene som av og til påtreffes i myrene.Myrene i seg selv er naturmiljøer med mye arkeologi å by på. Det ser ut til at mennesker i vår del av verden til alle tider har vært opptatt av myrene, og at de har utført ritualer der. Det er levningene etter disse ritualene som har gitt arkeologien funn som myrlikene. Men det er på langt nær bare mennesker som har endt opp i myrene. Det finnes både myrsmør og myrpotter. De tidvis godt bevarte smørofringene skriver seg fra samme tidsrom som mange av myrlikene, det vil si århundrene omkring vår tidsregnings begynnelse. Myrpottene er leirkar med mat i som er satt ned som matoffer, og de forekommer over en periode på mange, mange hundre år. I en del tilfeller har kjørler av tre gjort samme nytte som leirkar. Til myrfunnene hører også tekstiler, sko (vanligvis enkeltsko, ikke par) og rituelle ”musikkinstrumenter” som de bronselurene som ble funnet i Revheimsmyra ved Stavanger. Også våpenutstyr og båter er blitt funnet i myrer.

Tradisjonelt var myrene regnet for å være steder der farer truet, og det er nok gamle forestillinger om maktene i myra som ligger til grunn for troen på lyktemenn og andre overnaturlige skapninger som hjemsøkte myrene. Lyktemannen, som spiller en viktig rolle i folketroen innenfor hele Nordsjøområdet, forsøkte for eksempel å lokke folk ut i bunnløse myrhull. I Danmark het det seg at lyktemennene var gjenferd av ”urettferdige” mennesker. ”Ja tag De Dem iagt for Lygtemændene! De ere ude! De ere slupne løs!” maner mosekonen i H. C. Andersens eventyr.

Men tilbake til myrlikene. Ved torvskjæring er det funnet hundrevis av dem, først og fremst i Danmark, Tyskland, Holland og Storbritannia. Det finnes opplysninger om funn så tidlig som i 1450. Myrlikene vakte forundring, men man hadde ikke begrep om deres egentlige alder. Ikke sjelden ble myrlik, som i Bording på Midtjylland i 1773, antatt å være av nyere dato og i all hast gitt en kristen begravelse på den lokale kirkegården. I andre tilfeller kunne myrlikene bli solgt til apotekere, som brukte dem som en – billigere – erstatning for vidundermiddelet mumia vera Aegyptica, bokstavelig talt ekte mumiepulver, som fantes i apoteker til inn på 1900-tallet.

De mest kjente myrlikene er blitt oppdaget i forbindelse med kommersiel torvskjæring i moderne tid. I Danmark var det brenselsmangelen under og like etter siste verdenskrig som førte til en kraftig økning i bruken av torv, og dermed til at berømte myrlik som Tollundmannen og Grauballemannen ble funnet. Begge disse likene er daterte til tiden nærmest før vår tidsregnings begynnelse. Den litt yngre Lindowmannen fra Cheshire i Nordvest-England ble funnet så sent som i 1984.

Selv om mange av de daterte myrlikene har vist seg å være fra perioden 500 f.Kr. til 500 e.Kr., finnes det både eldre og yngre funn. Dette har konsekvenser for hvordan man tolker bakgrunnen for funnene, for denne har neppe vært ens gjennom hele dette store tidsrommet. Felles for mange av likene, uansett periode, er den voldsomme behandlingen kroppene har vært utsatt for før de havnet i myra. Grauballemannen hadde fått halsen skåret over fra øre til øre, og han var helt naken da han ble funnet. Et myrlik fra Schleswig-Holstein, en tenåringsjente, hadde bind for øynene, mens en voksen mann fra samme lokalitet var blitt kvalt. Andre har fått skallen slått inn eller blitt halshugget. For hovedfasen i eldre jernalder har man gjerne vist til den romerske historieskriveren Tacitus og hans beskrivelse av rettspraksis og religionsutøvelse i det germanske stammeområdet. Tacitus skriver blant annet at ”reddharar, blautingar og skamløysor” ble senket i myrer og tildekket med kvister. I folkloristisk materiale finnes det dessuten en viss støtte for at myrlikene kan være mennesker som er blitt lagt i myra for å hindre gjengangeri.

Utenfor kjerneområdet for funn av myrlik er det også gjort en rekke funn av menneskelige levninger i myre. Men fordi myrkjemien her er en annen, er alle bløtdeler borte og det er bare skjelettene som er bevart. Slike myrskjeletter har vi noen funn av også i Norge. Arkeologen Per Oscar Nybruget har publisert et par funn fra Mjøstraktene – en eldre kvinne fra tiden rundt vår tidsregnings begynnelse og en middelaldrende mann uten hode. Mannen, som kom for dagen i Ringsaker, levde en del tidligere i jernalderen. Han var blitt neddynget med grener og kampestein.

Det spørs om ikke det finnes en del flere funn skjult i kildene. Fra Østfold har vi opplysninger om skjelettfunn i flere myrer, oftest forklart som ”svenske soldater” fra svenskekrigenes tid. I mellomkrigsårenes Moss fortalte en dame på 90 år at de falne svenske soldatene fra Torvslaget i byen i 1716 var blitt kastet i en nærliggende myr. Etter slaget vet vi at den svenske øverstkommanderende, Falkenberg, lå på lit de parade i Moss kirke, så det virker noe underlig at hans underordnede skal ha blitt kastet i en myr like ved slagstedet, og ikke på kirkegården. Om Haraldstadmyra i Tune heter det seg at svenske soldater ble begravd der etter et stort slag på ”Tune Skov” palmesøndag 1567. For 150 år siden skal man faktisk ha funnet skjeletter under torvskjæring i Haraldstadmyra. Nedover sørlandskysten har vi også en del opplysninger om skjelettfunn i myr. Men der har de ”svenske soldatenes” rolle i folkeminnet blitt overtatt av ilanddrevne strandvaskere og beseirede sjørøvere. Det er ingenting i veien for at noen av disse skjelettene kan være langt eldre enn finnerne antok, og at de faktisk kan tilhøre den store gruppen av forhistoriske myrlik og -skjeletter.

Sædefiske

På Vest-Lista, på klipper og fremspring helt i sjøkanten finnes noen merkverdige groper i berget. De er som forstørrede skålgroper å se til. Noen spesielt karakteristiske eksemplarer finnes på Sedberget mellom Jølle og Håle (fotografiet er fra Stegseda på Rudjord). Forklaringen som gis lokalt på gropene, er at de er minner fra det tradisjonelle sædefisket i området.

Langs hele norskekysten har det i uminnelige tider blitt drevet stangfiske fra land. Tidligere hadde dette fisket et klart fattigmannsstempel på seg. I Spangereid i Lindesnes var det for eksempel fattigfolk som verken hadde båt eller stø, som drev med sædefiske, mest etter berggylte.

Laurids Eriksson forteller likeledes fra Hidra ved Flekkefjord:

Om snørefiskeren er det å berette at han var noe for sig selv og ikke som fiskere flest der drev garn og notbruk, eller som var bonden behjelpelig, og bodde i skikkelige hus på gårdens strandsted, likesom sjøfarende og andre. Moisefiskerne med snøre bodde i smamenhopede skur av driftgods, støttet op av
staur og streber og lå ut på øier og avsidesliggende steder, helst hvor der var en vik ved stranden. Det høres kanskje utrolig ut, men husk at i manns minne stod folk lavt i så mangt og at det som gamle folk forteller er både ærligt og sant, og vil for det som her er optegnet, føre fast bevis. Vi må forstå, at hvor i verden, hvor der ligger mat tilgjengelig – der slår man sig ned, både folk og fe – og fra gammel tid kjente man til at folk kunde leve utelukkende av fisk – og her ved kysten er snørefisk eller bundfisk å få hele året rundt. Og var det knapt om fisk, kjente man til å vanne taren ut og koke den til mat. I senere mannsaldre bodde her ennu noen moisefiskere i arme hytter, som ikke vilde annet enn å fiske på snøre – og et trau med kokt fisk stod dagstøtt til mette for husflokken.

Begrepene 'sæde' og 'sedberg' er knyttet til dette fattigmannsfisket både på Lista og i flere av nabodistriktene. Hans Ross (Norsk Ordbog) kjenner ordet sæte i betydningen fiskeplass. Njål Vere skriver i Listamålet at ei seda er en "siddeplass i stronna, atteme sjøen hell me et vann, når mi ska fiske me stong, titt frå ein fjellknatt; dar plae vere jubt udføre". Han forklarer videre at et sedberg er et sted "dar de e ei seda".

Dersom man oppsøker noen av de mange plassene med navn som Sedberget o.l. i denne regionen, er sjansen stor for at man treffer på de karakteristiske gropene i berget. De ser ut til å være vanligst på Lista, og jeg kjenner ikke til at de forekommer lenger vest enn Egersund, der det finnes en fin samling på Eigerøy. Østover har vi dem iallfall i Lyngdal. Spør man folk i området om hvilken funksjon gropene har hatt, får man oftest til svar at de er resultatet av lang tids knusing av skjell til agn.

Er det tilfellet? Og hvor lenge er det siden gropene var i bruk? Det er vanskelig å si. Som steder der man drev stangfiske, var sedbergene på Lista i bruk i nyere tid. Men med den minimale landhevningen man har hatt på denne kyststripen siden siste istid, er avstanden mellom dagens strandlinje og den forhistoriske strandlinjen aldri stor. At sedbergene var fiskeplasser på 1800-tallet, er derfor et dårlig argument for at de ikke var det lenge før den tid også. I prinsippet kan enkelte av dem ha forhistoriske røtter.

Hva da med funksjonen? Jeg har ikke noen bedre forklaring enn det nedenstående. Det viser seg nemlig at groper av akkurat samme type forekommer på Shetland også, og der var det tidligere en diskusjon i antikvariske kretser om hva slags virksomhet de representerte. Alexander Fenton gir i The Northern Isles en grundig gjennomgang av craig-fishing på Shetland, og han konkluderer med at gropene ble brukt til å oppbevare agnet i forbindelse med stangfiske fra land. Han viser til en overbevisende forklaring på fenomenet som stod i Shetland Times for 17. januar 1885. Den er verdt å gjengi i sin helhet, fordi den anonyme forfatterens betraktninger kan ha relevans også for sedbergene på Lista:

Sir. - My investigations into the cup-holes has been confined to the sea-board, and chiefly those places frequented for rod fishing. With this limitation, I proceed to say what I have found. First, I have not found cup-holes on the shores of quiet voes, but on rocks exposed to the open sea, and consequently to
the tides. On some places a small mussel grows visible at half-tide; at other places these mussels - locally called pills - are not to be found. I have never found these cup-holes but in the neighbourhood of these mussels. In some places I have found one hole only, in other places two, and frequently three. Where there are three, one is larger than the other two. All are of the same depth - about six inches or so, and no doubt made by human hand. Second - their apparent use. If they have had a mysterious use, I must leave that for others to discover. Fishing from rocks exposed to the tides the fish won't stay. A lure called 'soe' is needed to bring the fish, and this has to be repeated every now and then. The best lure known is these small mussels pounded into a jelly. This can be done with a handy stone and smooth bed, but this process is often inconvenient. You have to bring the stone each time, as you find the sea has washed away the one you brought before. Then a clean surface is rare, and the least weed on the rock spoils the lure. On the other hand, the hole is clean, and no stone is needed. A pounding stick, or even the butt-end of a fishing rod answers well. Third - the process. On a rock where six or eight may have sat down to fish, two boys are told off to prepare this lure. A small quantity is put into the little holes, and when well pounded put into the centre big hole, and so on until the big hole is full. This commonly serves while the catching lasts for the time being. The men of former times were practical, if anything; they spared no pains or tact to secure success, and these cup-holes, whatever other end they secured, were the things wanted to successful fishing. My impression is that no high end was intended by the cup-hole makers. Yours, etc.
A.

Tolkningen er interessant, men løser ikke dateringsproblemet. Det er verdt å merke seg at språkbruken knyttet til groper og fiskeplasser av denne typen på Shetland er lik den norske. Bersit eller bergset som forekommer ved siden av det skotske craigseats, er jo det samme som vårt sedberg, sammensatt av de norrøne ordene berg og sæti. Det kunne tyde på at praksisen i det minste går tilbake til gammelnorsk tid.

Fake!

Bevisste falsknerier av oldsaker har en historie som iallfall går tilbake til renessansen. Ikke minst har mynter og statuer lenge vært etterspurte blant fyrster og andre velstående samlere. I dagens globaliserte marked har imidlertid det å forfalske oldsaker økt voldsomt i omfang, og det er store penger inne i bildet. Nå lages det så vel masseproduserte turistkopier som så å si identiske kopier (replikaer) av spesielt sjeldne – og kostbare – gjenstander for det mer spesialiserte samlermarkedet. De beste forfalskningene er laget med utgangspunkt i autentiske gjenstander, for eksempel omsmeltet mynt fra den aktuelle perioden eller en original gjenstand uten akkurat den detaljen som gjør den spesielt kostbar, og med nøyaktige kopier av antikt verktøy.

Det finnes andre slags ”forfalskninger” også i arkeologiens historie. Det kan dreie seg om funn som blir underkommunisert eller tvunget inn i en kontekst der de ikke passer – slik tilfellet var med funnene fra Kjelmøy i Sør-Varanger, som lenge ble forutsatt å være fra slutten av jernalderen, men som faktisk viste seg å være fra århundrene f. Kr., og altså var over tusen år eldre enn antatt. Og så har vi de arkeologiske sannhetene som ved nærmere ettersyn forsvinner som som dugg for solen. Det gjaldt for eksempel den feirede jydske ”Gudenåkulturen”, som til slutt viste seg å være en sammenblanding av innlandsboplasser med steinredskaper tilhørende varierende arkeologiske ”kulturer” i slutten av eldre steinalder.

Eller hva med arkeologiske nasjonalmonumenter som viser seg å ikke være arkeologiske i det hele tatt? Den angivelige runeinnskriften på Runamo i Blekinge var i flere hundre år et av de mest diskuterte og mystiske fornminner i Norden. Innskriften ble omtalt alt av Saxo i det 12. århundre, og han skriver at den danske kong Valdemar hadde sendt sine eksperter til Runamo i et forsøk på å lese runene. Gjennom 1600-, 1700- og 1800-tallet forsøkte mange av datidens berømte lærde å lese innskriften. Så, i 1834, mente Finnur Magnússon, professor i norrøn litteratur og mytologi i København og medlem av den mektige Oldsagscommisionen samme sted, at han hadde løst gåten. Han leste innskriften baklengs (!), og den viste seg da – ifølge Magnússon – å være intet mindre enn en forbannelse over Sigurd Ring, skrevet av Harald Hildetand før Bråvallaslaget! Få år senere viste imidlertid J. J. A. Worsaae at ”innskriften” på Runamo er en naturdannelse – et naturfenomen, rett og slett – og Finnur Magnússon satt blamert tilbake.

Andre ”forfalskninger” er uskyldige i mer enn én forstand. Tenk bare på den senere professoren i nordisk arkeologi som i sin tid publiserte det sensasjonelle funnet av en bergmaling fra eldre steinalder, en han mente måtte forestille et villsvin. Arkeologer som senere besøkte funnstedet, klarte ikke å finne igjen bergmalingen. Derimot kunne lokalbefolkningen fortelle om de to tenåringsguttene som en del år tidligere hadde laget sin egen røde ”steinaldermaling” ved blant annet å bruke knust teglstein, og som hadde malt et bilde av hunden sin på en nærliggende bergflate… Og han er vel for lengst tilgitt, komikeren og klovnen Per Inge Torkelsen, som 15 år gammel lurte arkeologene ved å ”salte” et utgravningsfelt hjemme i Stavanger med kinesiske mynter – et ”funn” som vakte oppsikt både i og ikke minst utenfor fagmiljøet, helt til synderen tilstod.

Den tvilsomme æren av å være den mest berømte av de virkelige forfalskningene i arkeologihistorien, må imidlertid tilfalle Piltdownmannen. Dette skjelettfunnet oppfattet mange som en ”missing link” mellom ape og menneske, men 40 år etter at funnet angivelig hadde kommet for dagen i et grustak i Sussex i 1912, viste det seg at det var en forfalskning. I bokstavelig forstand var funnet en ”krysning” mellom ape og menneske – ”apemennesket” som hadde fått det vitenskapelige navnet Eanthropus dawsoni, var satt sammen av en orangutangkjeve, noen sjimpansetenner og en menneskeskalle. Hvem som egentlig stod bak Piltdown-forfalskningen, er ikke helt klarlagt. Mange holder en knapp på finneren, Charles Dawson, men selv Sherlock Holmes’ ”far”, forfatteren Arthur Conan Doyle, har vært trukket inn som en mulig ansvarlig.

Heller ikke den hjemlige arkeologien har vært forskånet for de bevisste forfalskningene. For litt over hundre år siden – før den første loven om fornminner, som fastslo at alle oldsaker skulle tilhøre staten, ble vedtatt i 1905 – overbød arkeologiske museer i inn- og utland hverandre for å skaffe gjenstander til de forhistoriske samlingene de hver på sitt hold var i ferd med å bygge opp. I alle landsdeler reiste private oppkjøpere omkring og handlet inn oldsaker som de så solgte videre til museene. I dette klimaet lå det meste til rette for falsknerivirksomhet. Av de mer uskyldige var gjenstander som ble utstyrt med falske funnomstendigheter for å øke prisen, og funn fra utlandet som ble utgitt for å være funnet i Norge. Således kjøpte Oldsaksamlingen i Kristiania i 1890-årener et større depotfunn fra førromersk jernalder, som ble oppgitt å være funnet ved Sandefjord. Flere år senere innrømmet selgeren at gjenstandene i realiteten var funnet i Russland.

Men det sirkulerte også egentlige forfalskninger, selv om arkeologene nok ofte gjennomskuet dem før de ble innlemmet i samlingene. Men en del slapp likevel gjennom nåløyet. Oldsaksamlingen kjøpte for eksempel en stor bronseøks, etter typen fra bronsealderen, som man senere forstod var en moderne forfalskning. Ifølge oppkjøperen, som selv hadde kjøpt gjenstanden av en ”jødisk Opkjøber”, skulle øksen være funnet i jorden i Valdres. Flere dyktig utførte forfalskninger av bergartskøller fra steinalderen havnet i løpet av en kort periode i museet med opplysninger om at de var funnet på forskjellige steder på Hadeland. Hvordan museumsfolkene til slutt avslørte at det dreide seg om forfalskninger, vites ikke. Men da ytterligere to køller ble forsøkt solgt i mars 1894, ante man i hvert fall ugler i mosen og takket høflig nei. Den som stod bak forfalskningene, hadde gjort seg stor flid. Skafthullet på disse gjenstandene så nærmest ut som på forhistoriske køller, og falskneren hadde til og med sørget for å gi gjenstandene et alderspreg ved å smøre på et tynt lag med leire.

I dag blir graver og andre fornminner i mange land, ikke minst i den tredje verden, ødelagt i større utstrekning enn noen gang tidligere – det voksende globale antikvitetsmarkedet krever sitt. Samtidig har det oppstått en falsknerbransje som er så profesjonell at det kan være vanskelig for museer og kulturminnemyndigheter å følge med. Noen husker vel den sensasjonelle avsløringen for noen år siden av at man hadde funnet et ossuarium (en benkiste) i Jerusalem, et som bar den arameiske innskriften ”Jakob, sønn av Josef, bror av Jesus”. Var det virkelig levningene av en bror av den bibelske Jesus som hadde ligget i kisten? Nei, det var en forfalskning, men falsknerne hadde gjort seg stor flid og blant annet benyttet et ekte ossiarium fra det 1. årh. Dessuten var deler av innskriften original nok – det var bare ”bror av Jesus” som var føyd til den opprinnelige innskriften.

Det er ikke vanskelig å se politiske motiver bak forfalskninger som denne. Når det gjelder en annen arkeologisk skandale de siste årene, var nok ønsket om å tjene store penger utslagsgivende, selv om dette funnet fikk storpolitiske ringvirkninger. Det var i 2000 at det ble oppdaget en mumie i Baluchistan, med en innskrift som tydet på at det dreide seg om Rhodugune, en datter av perserkongen Xerxes, som regjerte på 400-tallet f. Kr. Mumien ble med ekspressfart utstilt på det pakistanske nasjonalmuseet. Iran gjorde imidlertid krav på funnet, som de hevdet var levningene av et medlem av den persiske kongefamilien. Mumien lå under et fint dekorert lokk av stein, og i en ornert sarkofag av tre. Den hadde dessuten en ansiktsmaske av gull. Senere viste det seg at man var blitt ført bak lyset – en C14-datering viste at teppet mumien lå på, var moderne, og man fant spor etter blyantstreker på tresarkofagen. Saken tok en mer alvorlig vending da det viste seg at den mumifiserte kvinnen også var høyst moderne – og at hun ikke bare var død nokså nylig, men hadde lidd en voldsom død og kanskje blitt drept. Hele svindelen var så godt utført at det må ha vært nødvendig med et helt team av eksperter for å gjennomføre den.

På "Museum"

Nylig var Arkeologi i nord på "Museum" - radioprogrammet på NRK P2, altså. Temaet var arkeologi og kulturlandskap på Lista og i fjordsystemene innenfor. Øyvind Arntsen, som lager programmet, og jeg hadde en fin dag i fjordriket lengst sørvest på Agder. Her er presentasjonen av programmet på NRKs web:

Fra fjordlandskapet på Agder til havkanten ved Lista går turen, med arkeolog og fylkeskonservator Frans Arne Stylegar som veiviser.

Sørlandets kompetansefonds populærvitenskapelige pris ble nylig tildelt fylkeskonservator FransArne Stylegar i Vest-Agder fylkeskommune.Som arkeolog og kjent formidler har han gitt ut en rekke bøker og han engasjerer seg stadig i nye prosjekter.

Fire nye arkeologiutstillinger i Vest-Agder er under planlegging, og for første gang vil en lang rekke, verdifulle oldsaker bli tilbakeført til Agder fra Kulturhistorisk Museum i Oslo.

Stylegar har vært en sentral arkeolog både på Kaupang og Spangereid-utgravningene, og er nå sterkt involvert i Avaldsnesprosjektet. I NRK P2s Museum tar Stylegar lytterne med på en reise i Agders kulturlandskap, fra de isskurte heiene ved Skrelia i Lyngdal via de historiske eidene innerst i fjordarmene til gravfeltene og helleristningene på Lista.

– Dette landskapets historie er på mange måter mer i slekt med Jylland og Nord-Europa enn med resten av Norge, sier Stylegar, som også forteller om Norges eneste arkeologi-blogg : Arkeologi i Nord.

Hele programmet kan nå høres her.

Ny bok om huler og hellere

Det er litt av et prosjekt - å registrere, kartfeste og samle inn realia og muntlig tradisjon om "alle" huler og hellere i Agderfylkene og i Rogaland. Men det er akkurat det han har gjort, Torfinn Hageland. Over 900 hellere er det blitt, og nå foreligger boken.

Siden det er Vest-Agder fylkeskommune som er utgiver av boken, og all den stund den publiseres som nr. 4 i "min" rapportserie, er jeg fullstendig inhabil i saken, og skal ikke begi meg ut på noe som kan minne om en bokanmeldelse.

Derimot vil jeg komme med en håndfull faktaopplysninger om Den store hellerboka for Agder og Rogaland, som altså er verkets tittel.

Tematikken ligger jo i tittelen. Og utgangspunktet for arbeidet er det store arbeidet som Hageland gjennom en mannsalder har lagt ned med å registrere hellere og andre kulturminner, spesielt i heiene på Agder. Men dette er ikke noen registreringsrapport - det er en rikt utstyrt tekst om hellerne i de tre fylkene, om bruken av dem gjennom tidene (med vekt på ny tid) og om tradisjoner knyttet til dem.

Torfinn Hageland har tidligere utgitt flere bøker, bl.a. Gamle vegar i Vest-Agder (2000), Heieliv i Hekkfjeddet (1989) og Murar og hellerar i heiane (1998).

Forfatteren har selv tatt de fleste fotografiene i boken. Omslagsbildet og flere andre bilder er imidlertid tatt av fotograf Sissel Jørgensen, Kristiansand.

Boken er forsynt med et forord av heller-spesialisten Knut Andreas Bergsvik ved Universitetet i Bergen, og dessuten med en liten tekst av undertegnede om hellernes rolle i norrøn mytologi.

Det finnes et stort antall hellere i Norge. Mange av dem har spor etter bruk i forhistorisk tid, mange har tradisjoner og rikt mytestoff omkring seg. Tradisjon- og mytestoffet og kunnskap om hvor hellerne ligger er i ferd med å gå tapt, fordi dagens generasjon anvender landskapet på en helt annerledes måte enn før. Snart er det for sent å videreføre denne kunnskapen i de aller fleste deler av landet. Men på Sør-Vestlandet er det annerledes. På grunn av Hagelands innsats vil hellerne i dette området glede skolebarn så vel som friluftsfolk og forskere i mange år fremover,

skriver Bergsvik i forordet.

Boken koster 398 kroner. Den kan kjøpes i bokhandler i Agderfylkene og i Rogaland, eller bestilles direkte fra Vest-Agder fylkeskommune (cmd(krøllalfa)vaf.no).

De øvrige utgivelsene i rapportserien fra Regionalavdelingen:

Nr. 1 Kompassroser og annen grafitti i kystmiljøet. Av Endre Wrånes (2006)
Nr. 2 Farmers, Mariners and lords of long-ago. Archaeology and prehistory in the Agder region. Av Frans-Arne Stylegar (2007)
Nr. 3 De gamle fortøyningsfestene I Ny-Hellesund og fortøyningsmetodenes historie. Av Jan G. Langfeldt (2008)

Å nærme seg det ukjente

Otto Sindings kjente historiemaleri, ”Slaget ved Svolder”, er malt i 1883. Det sentrale motivet i bildet er Olav Tryggvasons langskip, Ormen Lange. For en moderne betrakter er det slående hvor lite her som minner om vikingtid. Sinding hadde åpenbart andre referanserammer enn vi har. Gokstadskipet var som det første godt bevarte vikingskipet, blitt utgravd tre år tidligere og publisert i 1882, men fremstillingen av Ormen Lange er lite preget av dette. Maleren har i mangelen av foreliggende arkeologiske resultater, tatt utgangspunkt i skipstyper han kjente fra andre sammenhenger. Arkeologene var og er henvist til å gjøre det samme – de nærmer seg det ukjente gjennom å sammenligne med noe som er kjent.Sinding er tydelig inspirert av middelalderen. En generasjon eller to tidligere var det den klassiske antikken som tjente som referanseramme for kunstnere og kulturhistorikere, slik nedenstående illustrasjon fra Nils Henrik Sjöborgs Samlingar för nordiska fornälskare viser.

Arkeologiske funn taler jo ikke av seg selv. Vi må stille spørsmål til de levningene vi finner, og svarene er ikke uavhengig av hvordan spørsmålene stilles – eller hvem som stiller dem. I siste instans er man nødt til å gå fra det kjente til det ukjente. Derfor har sammenligninger eller analogier en sentral og viktig plass i arkeologien. Bruken av analogier kan gå fra helt enkle forhold til kompliserte sammenhenger. En del gjenstandstyper, for eksempel økser, fant mer eller mindre sin form alt i steinalderen. Finner man en rimelig godt bevart øks fra vikingtiden, er man sjelden eller aldri i tvil om hva slags redskap man har for seg. Banalt, kanskje, men enhver rekonstruksjon av forhistoriske (dvs. skriftløse) kulturer er basert på rekker av mer eller mindre avanserte slutninger av denne typen.

Veien fra rent deskriptive gjenstandsbeskrivelser til fortolkende kulturhistorie, altså til det kulturantropologen Clifford Geertz kaller ”thick descriptions”, er ikke enkel. All kulturhistorie handler om kontekst. Når man har med genuint forhistoriske kulturer å gjøre, er det problematisk å rekonstruere konteksten (dersom man da ikke følger den strukturalistiske tankegangen og lar den samlede materielle kulturen være kontekst for de enkelte deler, uten å skjele til referansepunkter utenfor den materielle kulturen). Arkeologen må av den grunn basere seg på analogier – enten etnografisk-synkrone eller historisk-diakrone. Sistnevnte er det som av historikere kalles den direkte historiske metode. Økseeksempelet vårt er en enkel versjon av dette. Mer komplekse historiske analogier har fått vind i seilene innenfor deler av jernalderarkeologien de siste 10-15 årene, i det forskere både i Danmark, Sverige og Norge har forsøkt å føre eiendoms- og avhengighetsforhold som kjennes fra skrifthistorisk tid, tilbake til romertid og folkevandringstid, delvis med utgangspunkt i arkeologisk materiale, og delvis basert på eiendomsforhold som er kjent fra middelalderen.

Etnografiske analogier brukes dersom man ønsker å studere sammenhengene mellom ulike kulturelle prosesser – det være seg ritualer, arbeidsoperasjoner eller annet – og de materielle sporene etter dem i form av arkeologiske funn og monumenter. I nordisk arkeologi har denne formen for analogier lange tradisjoner; svenske Sven Nilsson grep allerede i 1830-årene til beskrivelser av lavteknologiske samfunn mange steder på kloden når han ville forstå hvordan flintredskaper fra den skandinaviske steinalderen var blitt benyttet.

Innenfor den positivistisk orienterte, såkalte ”nye arkeologien” i 1960- og 1970-årene spilte særlig de etnografisk-synkrone analogiene en stor rolle. Ikke minst den amerikanske arkeologen Lewis Binford kom frem til resultater av vesentlig og varig betydning når det gjaldt å studere spredningsmønstre, arbeidsprosesser osv. hos jegere-sankere. Et nokså mekanisk syn på fortidige menneskelige handlingsmønstre gjorde det imidlertid mulig for mange nyarkeologer å henvise til nålevende kulturer på tilsvarende ”teknologiske nivå” ikke bare for å forklare særegenheter ved det hjemlige arkeologiske materialet, men også for å beskrive sosiale og politiske strukturer i det forhistoriske samfunnet. Man fant støtte for disse idéene dels i amerikansk nyevolusjonisme og dels i stalinismens utlegning av Marx’ historiske materialisme som en lære om stadier som ethvert samfunn er nødt til å gjennomgå i løpet av sin historiske utvikling. For bronsealderarkeologien, for eksempel, førte dette til at den tapte konteksten kunne bli erstattet med referanser til samfunns- og kulturforhold innenfor etnografisk dokumenterte ”høvdingedømmer”, ikke sjelden polynesiske kulturer fra temmelig ny tid. Moderne etnoarkeologi bruker ikke lenger analogier fra etnografiske situasjoner som ”fasit” for å tolke materielle kulturspor fra forhistorisk tid. I stedet legger man stor vekt på å forstå den helhetlige konteksten, sosialt og kulturelt, som den materielle kulturen i etnografisk-synkrone situasjoner opptrer i. Den totale konteksten kan så inspirere forsøksvise ”thick descriptions” i den arkeologiske settingen.

Gode analogier er oftest de som ligger nær både i tid og rom. Å hente analogier fra 1800-tallets Stillehavskulturer og bronsealdersamfunnet i Norden for 3.000 år siden er langt mer problematisk. Sagt på en annen måte: den beste kontekstuelle arkeologien er den som utføres på et materiale fra skrifthistorisk tid. Det betyr ikke at det ikke er mulig å skrive kulturhistorie om helt skriftløse perioder som stein- og bronsealder, men vi må a priori akseptere at denne kulturhistorien vil være mer generell, mer skissepreget og inneholde flere uløste spørsmål enn kulturhistorie fra senere perioder, da det også finnes skriftlige kilder en kan trekke veksler på.

Arkeologi og DNA

Den innholdsrike skipsgraven fra Oseberghaugen slutter ikke å fascinere, mer enn hundre år etter at den ble åpnet. For noen måneder siden ble nyheten sluppet om at den yngste av de to kvinnene i graven fra 830-årene var av østlig avstamning, kanskje fra Svartehavsområdet. Dermed var norsk vikingtidsforskning for alvor blitt introdusert for en ny analysemetode, en som internasjonalt har fått stadig større betydning for arkeologien: nemlig studiet av ”ancient DNA” – fossilt eller gammelt DNA.

Gener er som kjent informasjonspakker som overføres intakt mellom generasjonene. Genetisk informasjon lagres i DNA-molekylene hos alle encellede og flercellede organismer – fra bakterier til mennesker. Y-kromosom DNA overføres utelukkende gjennom mannsledd, og studier av sekvenser på Y-kromosomet gjør det dermed mulig å bestemme patrilineært slektskap. Såkalt mitokondrisk DNA, som forekommer i cellenes ”motorer”, blir derimot overført til avkom av begge kjønn. Men det er kun kvinner som viderefører mtDNA til sine barn. Dette er noe av grunnlaget for studiet av genetisk slektskap.

Gammelt DNA
Gammelt DNA, kalt aDNA, er rett og slett DNA som hentes ut av biologisk materiale som er dødt og under nedbrytning. DNA gjennomgår store endringer i løpet av en slik nedbrytning, og bare en liten andel av de DNA-molekylene som hentes ut av f. eks. musealt materiale, vil i ordinære tilfeller være intakt. Studier av gammelt DNA er altså kjennetegnet av at man arbeider med lavkvalitets-materiale, og det setter klare begrensninger for analysen. Det eksisterer også en øvre grense for hvor lenge DNA kan antas å overleve. Under optimale betingelser kan det dreie seg om maksimalt 1 mill. år. Det eldste homo sapiens-DNA som så langt er påvist bevart, er fra et neandertaler-individ som levde i det som nå er Belgia for nesten hundre tusen år siden. Tidligere publiserte resultater som gikk ut på at forskere hadde klart å finne bevart DNA fra dinosaurarter eller fra planter og innsekter innkapslet i rav, er senere blitt tilbakevist.

Det var først i begynnelsen av 1980-årene at man klarte å ekstrahere fossilt DNA. Kineserne var tidligst ute, med bevart DNA fra ribbeinsbrusk hentet ut av et 2000 år gammelt kvinnelik i en keisergrav. Det var imidlertid først da aDNA ble påvist og hentet ut av et 150 år gammelt museumseksemplar av den utdødde quagga-sebraen av forskere ved Berkeley, at metoden fikk vind i seilene. I de senere år har analyser av aDNA gitt ny innsikt ikke bare når det gjelder slektskap og forhistoriske migrasjoner, men også med hensyn til spredning av åkerbruk og domestiseringen av husdyr i neolittisk tid, utbredelsen av sykdommer som tuberkolose og spedalskhet i eldre tid m.v. Intakt DNA trukket ut av blodrester på forhistoriske redskaper har gitt ny kunnskap om hvilke byttedyr som ble jaktet av paleolittiske jegere.

Flere av de første studiene trakk ut aDNA fra mumifiserte menneskelik, men i nyere studier har man hentet ut aDNA fra kilder som forekommer langt hyppigere i det arkeologiske materialet, nemlig ben og tenner. I 1990-årene viste det seg også mulig å trekke ut fossilt DNA fra kremerte levninger, fra ben som var blitt utsatt for helt opp til 600 graders varme. I Skandinavia, der branngravskikken dominerer i lange perioder av forhistorien, og der bevaringsforholdene for ubrent skjelettmateriale i mange tilfeller er dårlige, har dette stor betydning.

Slektskap har spilt en vesentlig rolle i de mest kjente aDNA-studiene. Flere kjente historiske personer har vær gjenstand for analyser med høy mediafaktor – et skjelett som etter tradisjonen skal være av evangelisten Lukas, Marie Antoinette, Nikolai den 2., Stalin, Mengele og Djengis Khan, for å nevne noen. I USA vakte en DNA-studie som skulle forsøke å avgjøre hvorvidt Thomas Jefferson var far til den svarte Sally Hemings barn, stor oppmerksomhet. I Storbritannia var det i første omgang analysen av aDNA fra den 9000 år gamle ”Cheddar-mannen” som ble bemerket; siden også jakten på ”viking-gener” i forbindelse med BBC-serien Blood of the Vikings. I 2003 kunne en forskergruppe ved Oxford-universitetet offentliggjøre at de hadde funnet Y-kromosom-signaturen til 1100-tallshøvdingen Somerled, som kastet de nordiske erobrerne ut av Skottland. På arkeologisk hold har analysen av ”ismannen” Ötzis DNA påkalt oppmerksomhet, og forskere har også hevdet at Thor Heyerdahls teorier om et sør-amerikansk opphav for befolkningen i Polynesia kan avvises på genetisk grunnlag.

Metodiske problemer
Metoden er beheftet med flere problemer, ikke minst vanskene med å fremskaffe prøver som ikke er forurenset. Således har det blitt hevdet at enkelte av de feirede studiene av mumie-DNA fra 80-tallet i realiteten handlet om at forskerne uten viten og vilje klonet sitt eget DNA. Problemet er særlig stort når en har å gjøre med materiale fra museumsmagasinene. For eksempel forsøkte man nylig å analysere også den eldre av Osebergkvinnene, men det viste seg at en benprøve fra dette skjelettet inneholdt tre ulike DNA-kilder. Det finnes også mer prinsippielle problemer. Mange av utfordringene med å forene naturvitenskapelige og humanistiske forskningstradisjoner i tolkninger av fossilt DNA (f. eks. hva gjelder forholdet mellom et menneskes genetiske og kulturelle tilhørighet) blir diskutert i Leif Håvard Vikshålands hovedoppgave fra 2001, Arkeologi og genetikk.

Nettopp disse betenkelighetene bør være en del av ballasten når man vurderer nye resultater, ikke minst de som beveger seg over i kulturhistoriske tolkninger, og særlig når disse tolkningene dessuten er formidlet gjennom populære kanaler. For noen år siden ble det foretatt aDNA-analyser i forbindelse med det svenske SIV-prosjektet (Svealand i Vendel- och Vikingatid). Et båtgravfelt i Tuna i Alsike viste seg å inneholde et individ som fremviste
en markør i Y-kromosomet som bare fantes i en samisk referanseprøve, ikke i en svensk. Det betyr ikke nødvendigvis at en same har blitt gravlagt i Tuna – men bare at én av den døde mannens aner har reprodusert seg med en person med samme mannlige aner som samene i den moderne referansegruppen. Om det faktisk dreier seg om en person med samisk identitet eller nære samiske forfedre som har blitt gravlagt på det aristokratiske båtgravfeltet, kan ikke avgjøres uten å trekke inn andre, kulturhistoriske forhold.

Noen av de mest interessante resultatene i senere tid, dreier seg om mitokondrisk DNA. Det har vist seg verdens befolkning kan deles inn i et lite antall grupper, de såkalte haplogruppene. Hver slik gruppe er kjennetegnet ved et sett karakteristiske mutasjoner som gjennom kvinneledd kan føres tilbake til én bestemt forhistorisk kvinne – de såkalte ”Evas syv døtre”, slik det skildres i Brian Sykes’ bok av samme navn. Den kvinnen, “den mitokondriske Eva”, som alle haplogruppene kan føre sitt opphav tilbake til, en den yngste kvinnelige ane som er felles for alle nålevende mennesker. Man diskuterer fremdeles når ”Eva” levde, og likeledes når de mutasjonene som kjennetegner de ulike haplogruppene, oppstod.

Oseberg og Kongemarken
Det er mitokondrisk DNA som er blitt benyttet for å studere den yngste Osebergkvinnens genetiske opphav. Hun viste seg å tilhøre den relativt sjeldne haplogruppen U7. Denne er meget sjelden i Europa, men forekommer hos en liten prosentandel mennesker i Midt-Østen og i Kaukaus, samt hos vest-sibirske grupper. De største frekvensene opptrer i Iran, Pakistan og India.

Interessant nok har man funnet nok et U7-individ i det arkeologiske materialet fra Skandinavia. Det dreier seg om en mann som ble stedt til hvile på den tidlige kristne gravplassen Kongemarken ved Roskilde. Den genetiske variasjonen blant Nordens innbyggere i vikingtiden ser altså ut til å ha vært minst like stor som i dag. Her åpner det seg utvilsomt et rom for spennende kulturhistoriske tolkninger.

Mer:
Per Holck: The Oseberg Ship Burial: New Thoughts On The Skeletons From The Grave Mound
Lars Rudbeck m. fl.: mtDNA analysis of human remains from an early Danish Christian cemetery
Jørgen Dissing m.fl.: Rare mtDNA haplogroups and genetic differences in rich and poor Danish Iron-Age villages
Leif Håvard Vikshåland: Arkeologi og genetikk

Høvdingens høye hall

Det vakte berettiget oppsikt nylig når nyheten om de seneste arkeologiske oppdagelsene på Borre i Vestfold ble sluppet. Arkeologer har lenge søkt etter den eller de bebyggelsen(e) som hører sammen med de monumentale gravhaugene på Borre, men søkene har til nå vært resultatløse. Nå har man imidlertid ved hjelp av georadar funnet klare spor etter to hallbygninger. Borrehallene er 30-40 meter lange og 10-12 meter brede, og er foreløpig datert til 600- og 700-årene etter Kristus. Men hva var nå egentlig en hall?

Vi kjenner middelalderens gildehaller. I den bevarte steinarkitekturen fra høymiddelalderen utgjør de et karakteristisk innslag, med vår egen Håksonshall i Bergen og White Tower i London som godt kjente eksempler. I middelalderen var hallen gjerne hovedværelset på slott og herregårder. Her utøvde konger og aristokrater sine offisielle plikter; hallen var representasjonslokale og åsted for fest og gjestebud.

Men også i jernalder og vikingtid møter vi hallen. Den spiller en viktig rolle i forskjellige sagaer, og den besynges i den episke diktningen. Hallen var den aksen som aristokratiets liv i jernalderen dreide seg rundt – her holdt konger, høvdinger og deres væpnede følge til, her foregikk de store festene og de religiøse høytidene, her ble allianser inngått og kriger startet. Snorre forteller om den legendariske sveakongen Ingjald at han lot bygge en mektig hall utelukkende for å brenne den ned med alle underkongene hans innenfor dørene. Hallen var selve symbolet for aristokratisk liv. I det oldengelske diktet Beowulf representerer Heorot (Hjort), kong Hrothgars praktfulle hall, ikke bare scyldingenes makt og status, men det siviliserte, ordnede liv i sterk kontrast til det mørke, demoniske undervannsriket der farer truer i form av uhyret Grendel og hans mor. Tidlig i diktet beskrives byggingen av Heorot (”Hjorthal”):

I hu det så randt ham, en våning med viden væg at bygge,
en mægtig mjødsal af mere pragt, end tidens børn havde tænkt eller spurgt, -
og der ville gavmildt han give alt, hvad Gud havde skænkt ham, til gammel og ung, -
alt, uden magt over mænd og rige.
Bud - har jeg hørt - blev båret vidt, over jord til fjerne folk, at huset
skønt skulle smykkes; og snart stod rede,
da stunden var inde, den største hal, der fandtes på jord;
og "Hjorthal" den nævntes, af fyrsten, hvis ord i det fjerne gjaldt.
Her skænked han skinnende skatte og ringe:
han holdt sit løfte. Og hallen knejste, gavlbred og høj.

Av skildringen i Beowulf fremgår det at Hrothgars hall er en høyreist tømmerbygning. I diktet gir også en beskrivelse av hallens indre; der finnes et stort, sentralt plassert ildsted. Midt på den ene langveggen er kongens høysete plassert. Langs veggene ellers står benker som tjener som sitte- og soveplass for kongens menn. Ellers fremgår det at hallen på alle vis er praktfullt utstyrt – inngangene er bredere enn høyere enn i vanlige hus, dørene særlig forseggjorte og ytterveggene skinner av gull.

Lenge var beskrivelser som den i Beowulf det eneste man hadde å gå etter når det gjaldt hvordan jernalderens hallbygninger hadde sett ut. I løpet av de siste tiårene har imidlertid arkeologien gitt viktige bidrag. Mange steder i Skandinavia har spor etter bygninger som tolkes som haller, kommet for dagen. Borrehallene er bare det siste skuddet på stamme som vokser år for år.

Det ser ut til at det enkelte steder alt fra rundt vår tidsregnings begynnelse opptrer en spesiell type hus med et særlig stort rom i midten av huset. Trolig har man alt omkring Kr.f. hatt behov for et offentlig rom der oppgaver knyttet til ledelse, fest og kult kunne foregå.
Hallen som en egen bygning synes å oppstå i yngre romersk jernalder (ca. 200-400 e. Kr.). De fleste egne hallbygningene tilhører imidlertid yngre jernalder og vikingtid.

For å kunne skille ut haller fra andre hustyper i det arkeologiske materialet, har man lagt forskjellige kriterier til grunn. Hallbygningene finnes helst på storgårder, den har et rom med et minimum av takbærende stolper og den har en monumental beliggenhet, ofte høyt og fritt. Gjenstandsfunnene fra hallen er vanligvis annerledes enn fra ordinære gårdshus - det kan dreie seg om levninger etter kostbart drikkeutstyr, kultiske gjenstander som de s.k. ”gullgubbene” osv. Arkeologien bekrefter langt på vei de skriftlige kildenes beskrivelser av hallene som bygninger utenom det vanlige. Således viser avtrykkene etter spesielt store og dype takbærende stolper at disse bygningene har vært usedvanlig høyreiste. Ikke uten grunn har arkeologer nå børstet støvet av den gamle hypotesen om at stavkirkearkitekturen har lånt elementer fra de eldre hallene.

Til de mer kjente lokalitetene med arkeologisk påviste haller i Skandinavia, hører Lejre på Sjælland. Siden 1986 har man dokumentert tre etterfølgende haller på stedet. Den første ser ut til å h blitt reist midt i 500-årene, den siste mot slutten av 800-tallet. Samtlige tre haller var rundt 50 meter lange. De såkalte ”kongehallene” i Lejre er av særlig interesse fordi stedet tradisjonelt har vært oppfattet som de danske skjoldung-kongenes sete. I sveakongenes hovedsete i Gamla Uppsala, noen mil nord for Stockholm, er det avdekket restene av en 60 meter lang hall på et kunstig oppbygd platå. Ved siden av ligger enda et platå som formodentlig rommer restene av nok en hall. Det må være disse hallene, eller salene, som har gitt stedet navnet Uppsala, som betyr ”de høytliggende salene”.

Borg i Lofoten var lenge det eneste norske eksemplet fra yngre jernalder på en hall. Men bare en mindre del av det over 80 meter lange vikingtidshuset på Borg rommet selve hallen. For få år siden ble det imidlertid avdekket en ren hallbygning på Huseby i Larvik. Denne bygningen har vært 32-34 meter lang og 9-10 meter bred, altså sammenlignbart med de to hallene som nå er påvist på Borre.

Satelitt-arkeologi

Fjernmåling, det som på engelsk kalles remote sensing, blir en stadig viktigere del av den moderne arkeologien. Etter hvert som idéer om kulturminner som ikke-fornybare ressurser har vunnet frem, har fagfolk i økende grad tatt i bruk ny teknologi for å fravriste de forhistoriske minnene noen av deres hemmeligheter uten samtidig å ødelegge dem, slik tilfellet er med en tradisjonell utgravning. Metalldetektor, georadar og andre geofysiske hjelpemidler brukes nå like ofte som spade og gravemaskin. Arkeologer forstod tidlig å utnytte den fordel som fugleperspektivet gir, og i en årrekke har luftfoto, først fra ballong og i nyere tid fra fly, blitt brukt med vekslende hell for å lokalisere fornminner. Et nytt tilskudd på stammen av arkeologisk fjernmåling er satelittfotografering. I disse dager pågår et forskningsprosjekt på Lista i Vest-Agder, der målet er å utnytte satelittdata for å finne hittil ukjente kulturminner. Så langt er resultatene lovende. På dette pankromatiske opptaket fra Huseby på Lista vises haugformasjoner, veisystemer og en rektangulær struktur. Bare et fåtall av disse strukturene er synlig på et ordinært flyfoto. Copyright: DigitalGlobe.

Like siden den første av de amerikanske Landsat-satelittene ble sendt i bane i 1972, har satelittopptak blitt benyttet for å studere og lokalisere fenomener på jordoverflaten. Men det er først i senere år at arkeologer har tatt denne teknologien i bruk. Det skyldes blant annet at oppløsningen på de digitale opptakene nå er blitt så god at det er mulig å skjelne mindre strukturer og anlegg som gravhauger og forhistoriske hustufter.

Det pågående Lista-prosjektet benytter data fra den kommersielle QuickBird-satelitten. QuickBird ble satt i drift i 2001, og er den av de kommersielle satelittene som gir den høyeste tilgjengelige oppløsningen på fotografiene – helt ned til 60-70 cm for pankromatiske (svart/hvitt) opptak. Bildene er digitale, men i stedet for å legge all informasjon ovenpå hverandre – slik som med et vanlig digitalt kamera – skilles lys med ulik bølgelengde ut i forskjellige lag. Det finnes også en termisk kanal som gjør det mulig å ”se” strukturer som ligger like under markoverflaten. Selv små variasjoner i jordkjemien kan i heldige tilfeller vises på opptakene. Det innebærer at enkelte strukturer – for eksempel utpløyde gravhauger – som ikke ville bli avslørt ved en ordinær arkeologisk undersøkelse, kan ”sees”.

Det var i utgangspunktet knyttet usikkerhet til om det konstante vegetasjonsdekket i beitelandskapet på Lista gjorde metoden egnet, men så langt er skepsisen gjort til skamme. Analysene av opptaket fra Lista viser at kvaliteten med hensyn til arkeologi er vesentlig høyere enn på opptak som er gjort tidligere i sentrale jordbruksdistrikter på Østlandet. Det er mulig at dette skyldes bedre bevaringsforhold på Lista, noe som igjen bør ha sammenheng med pløyedybde og –intensitet.

I løpet av inneværende år har det på Lista-halvøya blitt påvist over 300 ”nye” fornminner ved hjelp av QickBird-opptaket. Og det i et landskap som har vært gjennomtrålt av arkeologer i mer enn hundre år. Forekomsten av større gravfelt som må ha blitt ødelagt i god tid før den første forskningensaktiviteten i området, vitner om at desimeringen av fornminnene på Lista begynte tidligere enn man har regnet med, trolig alt på 1700-tallet. Spesielt er det også at det har lyktes å lokalisere stedet der Huseby kapell lå i middelalderen.

Fugleperspektivet som metoden gir, gjør det mulig å få et overblikk som aldri før over den forhistoriske bruken av landskapet. I stedet for spredte forekomster av enkelte fornminner som gravhauger, veistumper og hustufter, tegner det seg et bilde av sammenhenger som arkeologien hittil sjelden har kunnet si så mye om. Vi ser jernalderbebyggelsen og gravfeltene som hører til, men også veifarene som ledet mellom bebyggelsene. Muligheten for å legge sammen kunnskap om beliggenheten av hustufter, gravhauger og veier gir forhåpninger om at man kan rekonstruere det forhistoriske bebyggelses- og transportlandskapet på en måte som aldri tidligere har vært mulig.

Projektet fortsetter neste år. Etter at all relevant informasjon er hentet ut av opptakene, vil man vurdere å gå enda grundigere til verks i spesielt lovende områder, for eksempel gjennom bruk av flybåren skanner, som gir en oppløsning på noen titalls centimeter. I spesielt gunstige tilfeller kan det bety at ikke bare forhistoriske hus, men det enkelte stolpehull, vises på opptakene.

Forvaltningsmessig innebærer prosjektet at kulturminneforvaltningen blir mer forutsigbar i den forstand at man får et bedre datagrunnlag. Det er også et betydelig potensiale for kostnadsbesparelser i form av sparte utgifter til arkeologiske registreringer.

Prosjektet er et samarbeid mellom Vest-Agder fylkeskommune og Langeland Museum i Danmark og kulturstiftelsen Mimes brønn.

Doggerland

På bunnen av Nordsjøen ligger en tapt verden. En gang streifet mammut og urokse omkring der ute, og datidens mennesker hadde det vidstrakte landet som viktige ressursområder. Landet ute i havet inneholdt åser og dalfører, store elver og skoger. Doggerland kalles dette forsvunne landområdet, hvis siste rester av tørt land ble slukt av havet for litt under 8000 år siden.

Den sørlige delen av Nordsjøen er relativt grunn – over store områder er ikke dybden større enn 50 meter. På havbunnen finnes gamle strandvoller og spor etter tidligere elveløp. Elbens løp kan for eksempel følges helt til norsk sektor i nord. Under siste istid var store mengder vann bundet opp i isbreene, slik at havnivået for 20000 år siden lå omkring 100 meter lavere enn i dag. Dessuten ble områder som lå umiddelbart på utsiden av iskanten, presset oppover. Som en følge av disse forholdene, var deler av Nordsjøen tørt land, og den siste rest av dette ”Nordsjøkontinentet” – det relativt høytliggende Doggerbank – ble oversvømt først for 7800 år siden.

Fra Doggerland til Doggerbank
Da innlandsisens utbredelse var på det største, strakte Doggerland seg fra den engelske østkysten til Holland, Nord-Tyskland og Danmark – et område på størrelse med dagens Storbritannia. Så vel Doggerbank som Lille og Store Fiskerbank var tørrlagt og deler av Doggerland. Den grunne Vikingbanken var en stor øy på grensen mellom det som i dag er britisk og norsk sokkel i Nordsjøen. Store elvesystemer drenerte ut gjennom Doggerland. Elben løp i en bue opp til Skjern Å ved Vejle, mens Themsen var en bielv til Rhinen.

I dette landskapet holdt mennesker til. I løpet av de siste hundre år har det mange ganger hendt at fiskefartøyer har fått opp redskaper av flint eller bein i Nordsjøen, og likeledes knokler og støttenner av mammut.

Herfra kom sannsynligvis de tidligste innvandrerne til Norskekysten. De vidstrakte landområdene i Doggerland var av stor betydning for datidens mennesker. Ikke minst bør sjøfangsten ha spilt en vesentlig rolle, selv om man tradisjonelt har oppfattet befolkningen her først og fremst som reinjegere. Alt i den milde Allerødperioden, tiden for ca. 14000-12000 år siden, var korteste avstand sørover til Doggerland blitt så liten som 70 km, og i kalde vintrer kunne reinsdyr – og mennesker som hadde dem som viktige byttedyr – trolig komme til den nylig blottlagte Sørlandskysten over en islagt Norskerenne. Så vel på Lista som på Jæren er det påvist trekullstøv i pollenprøver fra denne perioden.

Den fortsatte landhevningen etter istidens slutt førte i Atlantisk tid (perioden ca. 9000-6000 år før vår tid) til en dramatisk forandring av kystlinjene. Samtidig økte havnivået på grunn av avsmeltningen av innlandsisene, ikke minst den store breen som hadde dekket store deler av det nordamerikanske kontinentet og Grønland. I de nordlige deler av Skandinavia var landhevningen så kraftig at landet sakte steg av hav, men i sør var det motsatte tilfelle – og store strekninger av Sør-Skandinavia ble oversvømmet. Øresund og de danske beltene oppstod ,og saltvann strømmet inn i Østersjøområdet. De siste gjenværende delene av Doggerland ble overskylt, og Nordsjøen, Den engelske kanal og Irskesjøen ble dannet. I det stadig varmere havvannet fantes levevilkår for den varmekjære Tapes-muslingen, som har navngitt denne havstigningen eller transgresjonen (Tapestransgresjonen).

Man har lenge visst at de sørlige deler av Nordsjøen en gang var tørt land. Men det er først i de senere år at det har blitt fart på utforskningen av Doggerland. Ikke minst har forskningsresultater fra oljevirksomheten blitt tatt i bruk for å rekonstruere det forhistoriske landskapet mellom England og Danmark.

Lista – et norsk motstykke
I Norge peker Lista i Vest-Agder seg ut som et område som i denne sammenheng har mer til felles med Sør-Skandinavia enn Norge for øvrig. Oslofjorden og Trondheimsfjorden lå relativt nær innlandsisens sentrum, og trykket fra isbreen var dermed relativt kraftig i disse områdene, og med en tilsvarende sterk landhevning etter at isen trakk seg tilbake. Istrykket var relativt mye mindre på Sørvest- og Vestkysten. Mens det høyeste havnivå etter istiden lå så høyt som ca. 220 meter i Osloområdet, var det på Vestlandet ikke over ca. 45 meter noe sted. Lavest var havnivået på Lista. Der stod havet – før Tapestransgresjonen – inntil 7 meter lavere enn dagens nivå.

Store områder som i dag er sjøbunn, var med andre ord tørt land for ca. 9000 år siden. I dette sjøområdet, utenfor Lista og kysten vest og øst av Lista, har det i de senere år blitt gjort flere interessante arkeologiske funn. Dels dreier det seg om steinalderboplasser som i dag befinner seg under havets overflate, og dels dreier det seg om spesielle gjenstandsfunn. Til de siste hører en vakkert dekorert hakke av hvalbein som for noen år siden ble funnet i havnebassenget i Kjerkehavn på Hidra utenfor Flekkefjord. Dette redskapet er C14-datert til 9500 år før nåtid, og det viser hvor fantastisk gode bevaringsforhold som antagelig finnes på flere av de oversvømte boplassene.

Oversvømte boplasser blant annet i Danmark har gitt funn av gjenstander av tre, skinn og annet organisk materiale som forteller en annen og mer fargerik historie om de første innvandrerne i Skandinavia enn boplassene på land gjør. Under vanlige arkeologiske steinalderundersøkelser er det bare i spesielt heldige tilfeller at organisk materiale er bevart. De oversvømte boplassene utgjør dermed et svært interessant forskningsmateriale. Utforskningen av vårt eget ”Doggerland” har bare så vidt begynt, men vil trolig i løpet av noen år gi oss nye kunnskaper om livet på Norskekysten for nesten 10000 år siden.