30 mai 2007

"Fantomtid"

I Klassekampen for lørdag 26. mai har Walid al-Kubaisi skrevet en tekst om den såkalte "kalendermyten", der han – uten snev av ironi eller kritisk distanse – refererer "teorien" om at 300 år av Europas historie er en myte iscenesatt av de tysk-romerske keiserne på 900-tallet. Men "teorien" om at vi egentlig lever i år 1710 e. Kr. er vrøvl av verste skuffe.

”Kalendermyten” er flaggskipet til en tysk systemanalytiker og tidligere bankansatt, Heribert Illig, som i senere år har skapt seg en karriere som historisk forfatter og forlegger. Han dekker et stort felt, og blant bøkene hans finner vi titler om både Kheopspyramiden og om Karl den store. Illig er dessuten utgiver av det "historiekritiske" tidsskriftet Zeitensprünge.

De 300 manglende årene benevner Illig "fantomtid". Han mener – i fullt alvor – at perioden fra 614 til 911 er en oppfinnelse, en myte. De ottonske keiserne trengte angivelig disse ekstra århundrene for å få plass til sin egen (oppfunne) ærefulle forhistorie, personifisert i keiser Karl den store, og for å demonisere muslimene.

For å argumentere for sitt syn, kombinerer Illig feil og fakta og moderne og antikverte tolkninger på kreativt vis, samtidig som han overser kilder som ikke passer med "teorien". Det er neppe en eneste faghistoriker eller –arkeolog som vil gå god for Illigs metode.

Det er selvsagt heller ikke slik at ikke det finnes kilder fra disse ”tapte” århundrene. Når det gjelder skriftlige kilder, varierer situasjonen fra region til region, men fra det kristne Egypt, fra det kristne Byzants, og fra flere deler av det kristne, post-romerske Europa finnes mange og varierende kilder.

Og naturvitenskapelige dateringsteknikker som dendrokronologi (årringsanalyse) og C-14 viser hver eneste dag at vi faktisk lever i 2007, ikke for 300 år siden.

Likeledes har man et vell av arkeologiske kilder fra hele Europa, foruten de innsiktene som numismatikk osv. kan gi. Nye utgravninger og nye kombinasjoner av kilder er i ferd med å gi oss et helt nytt bilde av de "mørke" århundrene – de er rett og slett i ferd med å bli litt mindre mørke. Dersom man vil vite mer om denne perioden, bør man gå andre steder enn til Heribert Illig. Chris Wickhams murstein av en bok, Framing the early middle ages fra 2005 er god og grundig, men tung, mens Richard Hodges Goodbye to the Vikings? fra 2006 er lettere tilgjengelig.

Walid al-Kubaisi skriver følgende: "Vi kan jo bare stole på det som ble skrevet etter 1450 e.Kr., det vil si etter oppfinnelsen av boktrykkerkunsten, som markerte begynnelsen på renessansen. Ellers er Europas historie en stygg eller pen fortelling". Dette er, med respekt å melde, tullball. Det minner meg om diskusjoner med postmodernister på Blindern for en del år tilbake, der enkelte nyfrelste var i tvil om hvorvidt det fantes farger i verden før man fikk fargefotografier og farge-tv.

26 mai 2007

Gropene på dørhella

”Ho er sliten, dørhelle heime, tå føta som hat trøtt på sama stelle, der, kor skapte dag. Her har ungan trippa lettføtt, ut te leiken seg imyljo, og vaksne tråkka åver ho te starv tå ymse slag.
I frå dørhella, der, ha undrande unga sett den fyrste glytt tå verdi, før dei kommo ned tå fang. Her ha slitne kjeringkroka båre tusenvis tå tunge byttu, myljo fjøs og stall og stugu, ut og innatt dagen lang,” skriver Birgit Einarsen i Dørhella heime. I gamle dager var dørhella, trappesteinen foran husets inngangsdør, forbundet med flere og ulike magiske forestillinger – i egenskap av inngangsport til boligen og overgangssone mellom ute og inne.

Hamsun skildrer i Markens grøde Isaks glede over å finne et passende emne til dørhelle:

”Og så får de stenen på kant. Det lykkes. Puh! sier Isak. Men nu åpenbarer sig for deres Øine noget uventet! Undersiden av stenen er en flate, umåtelig vid, vakkert skåret, jævn, slet som et gulv. Stenen er bare den ene halvdel av en sten, den anden halvdel er nok et sted i nærheten. Isak kjendte godt til at to halvdeler av samme sten kunde ha forskjellig leie i jorden, det var vel tælen som gjennem lange tidsrum har fjærnet dem fra hverandre; men hele fundet forundrer og glæder ham, det er en gagnsten av bedste slag, en dørhelle.”

I folketradisjonen fortelles det av og til om folk som reiser over lange avstander for å få tak i et skikkelig godt trappesteinsemne. Fra Hægebostad i Vest-Agder hører vi om en bondelensmann som var langt inne i heia, atskillige kilometer fra hjemgården, for å finne seg en egnet stein – det skjedde i 1754, og han fant hendelsen betydningsfull nok til at han foreviget den – med runer! – på dørhella. I en del bygder var det knyttet en særlig status til det å være i besittelse av en spesielt stor og forseggjort dørhelle. I Gyland, også det i Vest-Agder, het det om en velstående bonde at han hadde en dørhelle som var så stor at fire par av gangen kunne bruke den til dansegulv!

Et interessant fenomen som ikke har fått noe særlig oppmerksomhet, er at det på mange av disse store og statuspregede dørhellene er risset skålgroper. Vanligvis opptrer de to, tre stykker sammen, nesten alltid på den flate, opp-vendte siden av hella og oftest i ett av de to hjørnene som vender bort fra huset. Jeg har observert dem først og fremst på dørheller i bolighus, men også i ett enkelt tilfelle på en trappestein i et stabbur. Skålgroper er helleristninger, og på én og samme tid det eldste og det yngste symbolet innenfor bergkunsten. En skålgrop er en rund eller oval fordypning, oftest noen få cm i diameter og fra noen millimeter til et par centimeter dype, som er hogd inn på egnede bergflater.

Skålgropene er det vanligste motivet på helleristningsfeltene fra bronsealderen. Det finnes imidlertid også skålgroper fra senere tid. De er funnet i forbindelse med graver fra jernalderen og på fallossteiner fra samme periode, men også på middelalderske gravsteiner. I folkemedisinen ble skålgropene tilkjent betydning helt inn på 1900-tallet. Kloke koner ofret stål og mynt i dem for å bote sykdommer og annen ondskap, eller man la korn i dem for å sikre en god avling. Symbolinnholdet i skålgropene har vært mye diskutert, men forslagene har gjerne vært forbundet med temaer som fruktbarhet, tilbakekomst og vern.

Når skålgroper opptrer på dørheller fra middelalder og senere, er det rimelig å se denne praksisen i lys av en tradisjon med eldgamle røtter for husoffer. Gjennom hele bronse- og jernalderen kan det spores et bredt spekter av rituelle handlinger knyttet til hus, og ofte til overgangsriter i forbindelse med innvielse av hus eller til rituell stengning i forbindelse med at hus rives. De arkeologiske levningene etter slike riter består av gjenstander som er nedlagt som offer. Gjennom hele forhistorien var de rituelle nedleggelsene i bygninger først og fremst knyttet til langhuset, og spesielt til boligdelen.

Nedleggelsene i hus endrer karakter fremover gjennom forhistorien. Lenge er det nedleggelser av leirkar, håndkverner og lignende som dominerer, men fra og med begynnelsen av jernalderen ser det ut til at rituell bruk av gjenstandstyper som i yngre folketradisjon tilkjennes magiske egenskaper når det gjelder å beskytte mot onde makter, sykdom og lynnedslag, får innpass. I hustomter fra jernalderen kan man derfor av og til finne gjenstander som folk den gangen selv må ha funnet i jorden, så som steinalderøkser av flint eller bergart, eller eksotika som fossile sjøpinnsvin. Disse gjenstandene ble deponert på særlig utsatte steder i huset, ved innganger og vegger, og av og til ved ildsteder. Utover i jernalderen øker omfanget av slike magiske nedleggelser, og lignende tradisjoner vedvarer inn i nyere tid – for eksempel skikken med å legge jordfunne flintøkser i grunnmuren som vern mot lynnedslag, eller å innkapsle levende ormer i dørterskelen for å beskytte huset og dem som bor i det.

Det er i denne tradisjonen skålgropene på dørhellene inngår. Knyttet som de er til det aktive, men utsatte inngangspartiet i bolighusene, kunne gropenes mangetydige symbolikk understreke dørhellas spesielle betydning og status som terskel mellom inne-verdenen og ute-verdenen.

09 mai 2007

Fra romernes tempel til Hedmarken for 1800 år siden

Det var i 1865 at bonden på Farmen rett øst for Hamar hadde bestemt seg for å rydde vekk en gravhaug på gården. Dette var i og for seg ikke spesielt oppsiktsvekkende – i disse årene forsvant utallige fortidsminner i forbindelse med hamskiftet i jordbruket. Men de gjenstandene som gravhaugen skjulte, de

var oppsiktsvekkende. For i et lite gravkammer bygd av stein stod to romerske kjeler av bronse, og én av dem var utstyrt med en innskrift som godtgjør at kjelen opprinnelig hadde hørt hjemme i et gudetempel på sørligere breddegrader enn våre.

Farmen-funnet hører med til en spesiell gruppe av arkeologiske funn, nemlig slike som lar oss komme menneskene bak gjenstandene litt nærmere inn på livet. Den arkeologiske nestoren A. W. Brøgger sammenlignet utøveren av faget med ”den som går langs en strand og finner småtterier, skyllet i land fra et forsvunnet skib”: ”Men selve skibet som gikk i dypet med menneskene, får han aldri se”. I dette tilfellet får vi i det minste vite mer enn hva som vanligvis er tilfellet. For risset inn på utsiden av den ene kjelen står følgende på latin: Aprus. Et. Libertinus. Curator (Es. Pos) Verunt. På moderne norsk skulle det bli: Aprus og Libertinus, tempelforstandere, har oppstilt (dette karet).

På Hedmarken har det hellige karet fått en annen bruk. Det har blitt utstyrt med et jernbånd om halsen, sikkert for feste av en hank. Og siden utsiden av kjelen er kraftig sotet, er det grunn til å regne med at den har blitt brukt som kokekar her hjemme. Til slutt ble karet brukt som gjemme for de restene som var igjen etter en likbrenning. Selve haugleggingen må ha funnet sted i 300-årene e. Kr. en gang.

Karet med innskriften er utvilsomt romersk. Som sådant inngår det i en mer eller mindre jevn strøm av produkter av bronse, gull og glass som i romersk jernalder og folkevandringstid finner veien fra romersk område til Skandinavia. Kjeler av lignende type ble i mange tilfeller brukt som benbeholdere her hjemme. Ikke minst i Opplandene – på Hedmarken, Toten og Hadeland – var denne skikken utbredt.

Arkeologene diskuterer ofte og gjerne hvilke mekanismer som bragte bronsekjelene og øvrige romerske gjenstander til Norden – ordinær markedshandel, ulike former for gaveutveksling eller regulære plyndringer. Bakteppet for importen vet vi likevel en del om:

Gjennom en periode på flere hundre år var det mektige romerske keiserriket en avgjørende faktor i de nordeuropeiske, germanske stammesamfunnene som aldri ble innlemmet i Romerriket. Områdene utenfor imperiets grenser i nord ble liggende som en stammesone, slik de kjennes også fra andre etnografiske kontaktsituasjoner. Tidvise allianser mellom romerne og germanske stammer forekom, og germanske krigere kom etter hvert til å utgjøre en viktig del av den romerske hæren.

”Barbarene” i nord tok på sin side lærdom av romersk sivilisasjon. Runeinnskriften må ha blitt oppfunnet av folk med kjennskap til romernes alfabet, en rekke håndverk i vår egen jernalder bærer preg av romersk påvirkning og arkeologene har gjenfunnet veianlegg som ligner de samtidige romerske veiene. Mål- og vektsystemer i nordisk jernalder er basert på romerske standarder. Sist, men ikke minst, så viser altså romerske gjenstander i gravene til direkte kontakter mellom germanere og romere.

Kontakten kunne ta mange former. Krig var én mulighet, og germanernes krigføring gjennomgikk store forandringer. Nettopp i Mjøsbygdene har vi kjennskap til et stort antall menn som har blitt gravlagt med sine våpen, og det viser seg at både våpenteknologi og –sammensetning nøye følger utviklingen i Romerriket. Flere arkeologer har sett for seg at disse mennene selv har tjenestegjort i den romerske hæren.

Men også gavebytte og handel var måter selv fjerne avkroker i stammeområdet kunne stå i forbindelse med Imperiet på. Mellom områdene ved Østersjøens sørlige bredder og romerne har det tidlig vært drevet handel med rav. Helt sikkert har også produkter fra Skandinavia nådd romerne – pelsverk har ofte vært nevnt i den forbindelse, mens huder er en annen mulig kandidat.

Hva så med den konkrete bakgrunnen for det romerske tempelkaret som havnet i jorden på Farmen? Sannsynligheten taler for at vi har å gjøre med røvet gods, et resultat av et germansk plyndringstokt. Innskriften røper dessverre ikke hvor tempelet lå, eller til hvilke(n) av romernes mange guder det var vigslet. Et annet bronsekar som er funnet i Skandinavia, nemlig i Västmanland, har en innskrift som forteller at den er ”er helliget til Apollo Grannus av Amilius Constans, forstander for hans tempel”. Grannus var en keltisk guddom som ble lignet med romernes Apollo og helligholdt i de nordlige provinsene. Kanskje har også Farmen-karet hørt hjemme i et tempel i det nåværende Sentral-Europa.

Navnene på den ene av de to som opprinnelig hadde gitt Farmen-karet til tempelet de var satt til å vokte, forteller likevel en historie. ”Libertinus” betyr en frigitt slave som har blitt romersk borger, og det var utvilsomt Libertinus’ bakgrunn (mens ”aprus” er latin for villsvin).

Om det så var mannen (?) som fikk det hellige karet med seg i haugen som selv hadde stjålet det fra et tempel nede på Kontinentet, eller om han hadde fått tak i det på annen måte, kanskje som gave gjennom mange ledd – nei, det kan ikke arkeologien gi noe svar på!

«Viking» i Chicago 1893

I 1893 krysset et nybygd skip Atlanterhavet. Reisens mål var den storslåtte verdensutstillingen i Chicago, og om bord i «Viking» var et ma...