26 desember 2017

Tilbake til byen

Trangboddhet og dårlige sanitærforhold
i Kvadraturen bidro til "by-tømmingen"
i Kristiansand på 1900-tallet
(foto: Kristiansand museum)
15 000 innbyggere i Kvadraturen er Kristiansand kommunes befolkningsmål for eget bysentrum frem mot 2030. I 2015 var det til sammenligning i underkant av 7 000 beboere i sentrum, og målsettingen om en tettere, mer levende og bærekraftig by kan kanskje virke i overkant optimistisk. Men faktum er at Kvadraturen for 100 år siden hadde godt over 15 000 innbyggere – og at det bodde flere folk i sentrum i 1815 enn det gjør i dag. Sørlandets hovedstad har i realiteten vært gjennom en storstilt «by-tømming».

Det lå komplekse årsaker bak, men begrensningene i form av trangboddhet i sentrum og mulighetene til å skaffe seg relativt billige og store tomter utenfor byen, spilte en viktig rolle. For det var ikke slik at det ble færre folk i Kristiansand. Folk flyttet derfra, ja, men sjelden så langt. Byveksten foregikk i stor grad i landkommunen Oddernes, som omkranset byen frem til 1964. Resultatet var en langt mindre kompakt by enn tidligere.

Fredrikstads byområde gjennomgikk en tilsvarende utvikling. I løpet av 1900-tallet gikk befolkningsmengden ned i indre by, inkludert i det som tidligere hadde vært forsteder. I 1950 var noe over 14 000 personer bosatt i sentrum, klart færre enn i toppåret 1910. Samtidig økte folketallet i strøk som gikk i ett med byen. Fredrikstad opplevde befolkningsnedgang helt frem til 1990-årene, mens økningen kom i nabokommunene Borge, Rolvsøy, Kråkerøy og Onsøy, som ble slått sammen med Fredrikstad til en ny storkommune i 1994. I dag satser byen – i likhet med Kristiansand – på å få folk tilbake til sentrum.

Trenden snudd

Ser man på større byer som Trondheim og Oslo, har tendensen vært den samme. Det dreier seg heller ikke om et spesielt norsk fenomen. Manhattan hadde sitt historisk høyeste innbyggertall i 1910, Paris i 1921 og Amsterdam i 1959. Deretter flyttet mange bort fra de historiske bysentrene – til nye forsteder og boligområder som kunne nås med bil, buss eller tog. Lavmålet ble oppnådd på 80- og 90-tallet; Amsterdam opplevde i løpet av 1970-årene den relativt største befolkningsnedgangen i historien.


I mange byer, i Norge og ellers, er trenden snudd – folk trekker igjen til byene. Men det er en motsetningsfylt prosess. Ser vi til USA, er det velstående, velutdannede, barnløse og hvite unge mennesker som vil til byen, mens innvandrere, minoriteter og fattige dras mot forstedene. Og i skrivende stund vil Plan- og bygningsetaten undersøke hvorfor barnefamilier flytter fra sentrumsnære bydeler i Oslo.

Da Spangereid skulle bli Sørlandets første kjøpstad

I et brev fra 1549 som vi dessverre bare har bevart et ekstrakt av, heter det at lensherren i Lister len, Otte Stigssøn, har foreslått for kong Christian den 3. å anlegge en kjøpstad «paa et beleiligt Sted ved Strandsiden» i lenet. Dette er i og for seg gammelt nytt, og noen bygrunnleggelse på Agdesiden ble det jo ikke i den omgangen. Men det er likevel interessant å spørre hvor man tenkte seg å etablere den nye byen, som i så fall ville ha blitt den første og eneste på kyststrekningen mellom Skien og Stavanger? Svaret: Spangereid ved Lindesnes.

Peder Claussøn Friis
Flere forfattere har vist til brevet fra 1549 (Bugge 1925:136). Sverre Steen (1941:9) diskuterer det i forbindelse med sin diskusjon om utviklingen av maritim infrastruktur i kristiansandsområdet i denne perioden, og prosjektet blir kommentert i ulike lokale studier (Rudjord 1974:152; Eliassen 1995:57; Abrahamsen 1997:17; Skjekkeland 2000:259). De fleste har vært tilbakeholdende med å foreslå noen nærmere lokalisering av den planlagte kjøpstaden, sikkert delvis fordi ekstraktet tilsynelatende ikke sier noe om akkurat dette. Av forslag som faktisk har blitt satt frem, vil jeg nevne Johs. Selands, som i «En by og en bank» (1967:12) peker på at det antagelig har vært tale om Spangereid eller Farsund.

Brevekstraktet

Det dreier seg altså om et ekstrakt av et brev (trykt i NRR 1, s. 118f.) fra kong Christian den 3. til Eske Bille i Bergen, med Otte Stigssøn som budbringer. Brevet er datert Odense i desember 1549, og ordlyden i ekstraktet er som følger:

«Otto Stigssøn har været hos Kongen og tilkjendegivet, at Skotterne med deres Orlogsskibe ligge under Norges Side, og der haardelig og utilbørlig behandle Kongens Underssaatter og andre søfarende Mænd, og vare komne der strax efterat Kongens Skibe vare løbne derfra. Otto har også en Optegnelse hos sig, hvorledes det af Norge skal udgjøres Skibe, som kunne afværge slig Hinder for Næring og Seilads, og der skulle ligge i Vinterlag. Kongen har nu dermed affærdiget ham til Eske Bilde, ‘efterdi I vide den Lands Leilighed og det lade Eder alt forstaa’. Naar han har hørt Otto Stigssøns Mening, og overveiet Sagen med Andre, skal han sende Kongen sin Betænkning med Otto, og Kongen vil da med denne sende sit Svar tilbage.
Otto Stigssøn har ogsaa tilkjendegivet, at der ikke er nogen Kjøbstad i Lister Len, og foreslaaet at anlægge en saadan paa et beleiligt Sted ved Strandsiden, ‘som han veed Eder det at nævne, efterdi der ikke kan lægges noget Slot, paa det at dersom der komme nogen modvillige Skalke, at man da kunde paa en snar Tid tilhobe samle 100 eller 200 Karle af samme Kjøbstad’, og skal der ikke ligge nogen Kjøbstad ved samme Sted nærmere enn 18 Ugesiøes. Ogsaa herom skal Eske høre Otto Stigssøns Forslag og meddele Kongen sin Betænkning, og desuden tale derom med noen Borgere i Kjøbenhavn, og forfare hvad Trøst de give dertil. Hvis der skal anlægges en Kjøbstad, vil Kongen give dem, som ville boe der, særlige Priviliegier og Friheder paa nogen Tid, indtil de ere ‘noget komne for dennem’».

Med andre ord har Otte Stigssøn, som på det tidspunktet hadde vært lensherre i Lister len i syv år, orientert kongen om at det ligger marinefartøyer fra Skottland på norskekysten og oppbringer både danske/norske og utenlandske fartøyer. Han har i den forbindelse foreslått at kongen utruster en flåte som kan sikre de sørnorske havnene. Videre har Otte pekt på at det ikke finnes noen kjøpstad i hans len, og det ville ha forsvarsmessig betydning om et slikt anlegg kom i stand. Han har opplyst til kongen at det finnes et egnet sted ved sjøen der i lenet, 18 «ugesiøes» fra nærmeste kjøpstad. Kongen skriver at han i så fall vil gi dem som vil slå seg ned i kjøpstaden, privilegier og friheter i en overgangsperiode (slik det for så vidt skjedde med Kristiansand etter 1641). Dessverre er verken kongens svarbrev eller Otte Stigssøns forslag bevart, utover dette ekstraktet, som finnes i det danske «geheimearkiv» i form en innførsel i en kopibok for kongelige vedtak ekspedert gjennom det Danske kanselli.

«18 ugesiøes»

Ekstraktet nevner at det var «ved Strandsiden» i Lister len – altså kyststrekningen mellom Åna-Sira og Mandal – den nye kjøpstaden skulle anlegges, men stedet blir ikke spesifisert nærmere. Slik sett er det forståelig at historikerne stort sett har latt det bli med å vise til lokaliseringen «ved Strandsiden», og bare unntaksvis forsøkt seg med noen nærmere stedsbestemmelse. Johs. Selands forslag om Spangereid eller Farsund er vel helst basert på hans betydelige kjennskap til topografi og historie i vestfylket.

Ingen ser ut til å ha vektlagt avstandsangivelsen i ekstraktet, kan hende fordi man har ikke har festet seg ved den, eller har oppfattet den som et svært omtrentlig overslag. Men spørsmålet er om ikke «18 Ugesiøes» i realiteten er en nokså presis formulering? «Ugesiøes» er en senere tids betegnelse på det gammelnorske uttrykket viku sjofar. 1 «ugesiøes» tilsvarte avstanden mellom to roskifter, og det gikk seks slike på en dagsreise. Vi har altså å gjøre med et avstandsmål, og ikke en løs tidsangivelse, og 1 «ugesiøes» var det samme som én mil, altså 11,11 km (Morcken 1978). Det er bevart flere miletabeller fra gammelnorsk tid og senere. De angir seilingsavstandene på norskekysten, og de eldste av dem bruker så å si alltid «viku sjofar» som lengdemål. Peder Claussøn Friis bruker begrepet («ugesiøes») systematisk, og basert på hans angivelser kan man med betydelig grad av nøyaktighet finne ut hvor i Lister len en befinner seg når det er 18 ugesiøes til nærmeste kjøpstad.

Det er bare to eller tre kjøpsteder som kan være aktuelle å ta utgangspunkt i, nemlig Tønsberg, Skien og Stavanger. Hr. Peder opplyser at man regnet 24 ugesiøes fra Tønsberg til Lindesnes, og 24 ugesiøes derfra til Bergen (Samlede skrifter, s. 317). Fra Tønsberg til Merdø var det 12 ugesiøes, som altså lå halvveis til Lindesnes. Minimumsavstanden vestover til Lister len er altså nærmere 24 ugesiøes, og derfor minst en dagsreise lenger enn den avstanden som er nevnt i ekstraktet fra 1549. Det er tvilsomt om Otte Stigssøn var så unøyaktig i stedsangivelsen at det var Tønsberg (eller Skien) han mente.

Hva da med Stavanger, den nærmeste kjøpstaden vestover langs kysten? Peder Claussøn oppgir avstandene på denne strekningen også – 4 ugesieøs fra Lindesnes til Åna-Sira og 13 ½ videre til Stavanger, noe som gir 17 ½ ugesiøes mellom Stavanger og Lindesnes (Samlede skrifter, s. 317, 326f.). Hr. Peder gir oss også avstanden mellom Lindesnes og Eikvåg ved Farsund, som er 1 ½ ugesiøes, slik at det altså blir 16 ugesiøes fra Stavanger til Farsund. Det fører oss jo straks nærmere brevekstraktets 18 ugesiøes, men er likevel for lite. Det er med andre ord sannsynlig at stedet vi er ute etter, befinner seg lenger øst, og helst litt forbi Lindesnes.

Peder Claussøn oppgir ikke noen avstand videre Lindesnes til Spangereid, men nevner at man regner 1 ugesiøes fra Lindesnes til det stedet han kaller «Undalsfjord», og som må være samme sted som den danske oversetteren av Cornelis Anthonizoons losbok (Benedicht 1568:55) benevner «Finesund», som ligger 1 mil fra Lindesnes og strekker seg mot nordvest, og som vi antagelig skal oppfatte som uthavna Svinør og videre innover i Remesfjorden. Spangereid ligger ikke så langt fra midtveis mellom Lindesnes og Svinør, slik at avstanden fra kjøpstaden Stavanger til Spangereid på 1500-tallet sannsynligvis ble regnet nettopp som 18 ugesiøes. Spangereid fremstår dermed som den uten sammenligning rimeligste kandidaten til Otte Stigssøns prosjekterte kjøpstad.

«oc vilde hafue sæt der en Kiøpstad…»

Det er dessuten et faktum at det på Spangereid er gammel tradisjon at man en gang i tiden planla å anlegge en by på stedet. Selvsamme Peder Claussøn Friis nevner dette på to ulike steder, og med litt varierende ordlyd.

I Stavanger Stifts Beskrivelse (1609), som kun er overlevert i bruddstykker, heter det:

«Dette Eid imellomb haffuit oc lenefiorden haffue Indbyggerne med de engelskes hielp i fordumb tijd begyndt at graffue igiennom for Segladz Skyld, oc dersom det arbeyde kunde gaaet for sig, daa vilde de bygt der een Kiøbstad» (Samlede Skrifter, s. 449).

Og i den noe yngre Norriges Beskrifuelse (1613):

Dette Eid, imellem Hafuit oc Lenefiorden, hafue Indbyggerne i fordum Tid begynt at grafue igiennem for seiglatz Skyld, oc vilde hafue sæt der en Kiøpstad» (Samlede Skrifter, s. 310).

Begge tekststeder avslutter Peder Claussøn med at arbeidet ble stanset fordi man støtte på fjell, og ikke kom videre. Han viser dessuten til at sporene etter prosjektet var synlig på hans tid, i form av en «grøfft» over eidet. Det er snakk om den såkalte Groben, som frem til den nåværende Spangereidkanalen (2007) ble bygd, var synlig som en grunn grøft fra Lenesfjorden og sørover.

Arkeologiske undersøkelser i 2001 viste at Groben i realiteten var levningene etter en jernalderkanal som kan hende allerede i løpet av vikingtiden var blitt oppgrunnet og ubrukelig gjennom landhevningen. De sporene som i dag er synlige på Spangereid, skriver seg fra et nyere kanalprosjekt i 1810. Både prosjektet i 2007 og det 200 år tidligere godtgjorde for øvrig at det ikke finnes fjell, slik Peder Claussøn mente. Han refererer antagelig til en lokal tradisjon om kanalen/Groben, og denne har selvsagt hatt et behov for å gi en forklaring på hvorfor grøften ikke gikk tvers over eidet, dvs. ikke helt til sjøen. Siden landhevning ikke var et forklaringsalternativ på den tiden, tenkte man seg at kanalgravningen aldri var blitt ferdigstilt.

I denne sammenheng er det mer interessant at Hr. Peder knytter kanalgravningen til et prosjektert kjøpstadsanlegg, som han henlegger til «fordumb tijd». Det er vanskelig å unngå tanken om at det er prosjektet fra 1549 han i realiteten refererer til, men hva mente han egentlig med i fordums tid? Forteller i det hele tatt denne formuleringen noe om når han så for seg at dette hadde foregått?

En moderne dansk ordbok forklarer «fordums» med noe «som stammer fra eller hører til en tidligere tid», og det er slik Peder Claussøn også bruker begrepet. Således skriver han om Bohuslän at «dette fylcke bkeff oc i fordum Tid kaldit Alffheim» (Samlede Skrifter, s. 259), om det nåværende Østfold at «dette fylcke bleff i fordum Tib kaldet Vingulmarck (s. 259), og om at den gamle byen «Kongelle» «i fordum Tid» ble kalt «Konningehella» (s. 268). I disse tre eksemplene er det tydelig at «fordums» peker tilbake på sagatiden.

Men det er slett ikke alltid at han med «fordums» mener i riktig gamle dager. Han skriver for eksempel under overskriften «Om det Haafiskend, som i fordum Tid under Viigssiden hafuer værit», om håfisket på Bohuslänkysten «heden for 60 Aar forleden», altså for 60 år siden. Det er slik sett ingen ting i veien for at Peder Claussøn Friis omtalte begivenheter i 1540-årene som noe som hadde foregått «i fordums tid», og at det derfor var Otte Stigssøns kjøpstadsprosjekt han mente. For øvrig er Hr. Peder nokså påpasselig med å angi presise årstall fra 1550-årene og fremover, altså i hans egen levetid eller fra og med det tidspunktet han kom til Sør-Audnedal (rundt 1550/1551, han var født i 1545), men vesentlig mer vag før den tid.

Oldingenes vitneprov

Vi har faktisk bevart enda en kilde som nevner kjøpstadsplaner på Spangereid, og som knytter dem til kanalgravning. Det dreier seg om et vitneprov som på Henning Stokkes initiativ ble opptatt på Austad kirkegård i 1591. Dette diplomet er antagelig også én av Peder Claussøns kilder.

Det er tre lagrettemenn i Lister len, Sommund Birkeland, Peder Øyhovden og Bent Kolleland som svarer på Hennings spørsmål om hvorvidt de vet hvorfor Groben på Spangereid finnes. De tre forklarte at de hadde hørt i sine guttedager at det var gjort for at skip skulle kunne seile gjennom, og at det skulle legges en kjøpstad med hus her («for skijb skulle løbe der ij gennom att Enn Købstad skule staa mett Huus»).

Bakgrunnen for spørsmålet var en pågående, og langvarig, rettskonflikt om hvor det rette byttet mellom gårdene Stokke og Njerve gikk. Njervefolk hevdet at det var Groben som markerte byttet, mens Stokkefolk stod på sitt og mente at byttet skulle gå lenger øst. I realiteten var det inntektene av den viktige varetransporten over eidet som var temaet, slik de senere rettsdokumentene viser (se Stylegar 1999:262; 2006). Peder Claussøn Friis var for øvrig direkte involvert i saken, og selv part i den, ettersom han på prestebordets vegne forvaltet et av brukene på Stokke (Stylegar 1999:176f.).

De tre lagrettemennene i 1591 var alle av skjels år og alder – Sommund ble sagt å være 110 år, Peder var 80, mens Bent nærmet seg 80 (Agderbrev, V-A 1, s. 94). Nå kan man jo stille spørsmål ved spesielt Sommunds presise alder, men det er neppe særlig tvil om at vitneutsagnene omhandler første halvdel av 1500-tallet, og sannsynligheten taler for at det dreier seg om Otte Stigssøns prosjekt, selv om man kan undre seg over en formulering som «i sine guttedager» (ij voris drings tijd). Den smule forvirring som gjør seg gjeldende, skyldes kanskje at kulturminnet Groben, som jo lå der lenge før de tre gamlingenes barne- og ungdomstid, er blitt blandet sammen med en senere plan om et byanlegg på Spangereid.

For så vidt er det mulig at Otte Stigssøns prosjekt også inneholdt oppgraving av eidet; nettopp i Christian den 3.s tid forekom det i hvert fall flere større kanalprosjekter i riket, så som en planlagt, men aldri utført kanal tvers over Jylland mellom Ribe og Kolding/Haderslev (Beseke 2009:3), og den 5,4 km lange kanalen fra Nørreåen til Randers, som ble anlagt i 1550-årene (Bay 1906:21ff.).

Sjøkrig og kapervirksomhet omkring 1550

Siege of Leith
Andre spor etter kjøpstadsprosjektet i 1549 har vi ikke i de bevarte kildene. Et diplom fra samme år (DN 15 nr. 573, om grensene mellom Midtbø, Presthus og Haugtuna på den ene siden, og Stokke på den andre) vitner riktig nok om fornyet interesse for Spangereid fra kongemaktens side nettopp på dette tidspunktet, og kan selvsagt tenkes å ha sammenheng med Otte Stigssøns planer, men det blir kun spekulasjoner. Det vi derimot kan si noe mer konkret om, er den politiske konteksten forslaget oppstod i, og derigjennom også utsi noe om hvorfor kjøpstadsplanen ikke ble realisert.

Vi husker fra brevekstraktet av 1549 at Otte Stigssøn hadde meddelt Christian den 3. at det lå skotske orlogsskip utenfor norskekysten og oppbragte så vel danske/norske som utenlandske fartøyer, og at det foreslåtte byanlegget på Spangereid blant annet skulle være et tiltak mot denne kapervirksomheten. Også Peder Claussøn Friis nevner den utstrakte kapervirksomheten på denne tiden. Han skriver om Flekkerøy havn at

«heden ved 60 Aar vaare der mange franske Orlogsskib oc Siørøfuere udi Vestersiø oc under Norrigis Side, oc giorde stoer Skade her I Landet, oc søgte de megit denne Hafn for sin Beleiligheds Skyld (Samlede Skrifter, s. 306-7).

Reformasjonskongen Christian den 3. hadde satt mye inn på å sikre sin stilling etter Grevefeiden, og inngått flere allianser for å forsøke å demme opp for den mektige habsburgerkeiseren, Karl den 5, som var svoger av den avsatte dansk-norske kongen, Christian den 2. Christian den 3. hadde sluttet seg til en nordtysk allianse av protestantiske byer og fyrster, inngått militært forbund med Sverige og underskrevet en (hemmelig) forsvarsavtale med Frankrike. Da Frankrike så ble angrepet av keiser Karl i 1542, ble Danmark trukket inn i konflikten på fransk side. Ved fredsslutningen i Speyer to år senere måtte Christian den 3. oppgi forsvarsforbundet med Frankrike, og blant annet garantere at hollandske byer skulle få handle på lik linje med hansakjøpmennene i Norge, samt at hollandske fartøyer skulle fritas fra øresundstollen. Til gjengjeld anerkjente keiseren Christian den 3. som konge av Danmark. Speyertraktaten ble en bærebjelke i kong Christians utenrikspolitikk frem til han døde i 1559, og den sikret at Danmark-Norge ikke ble direkte involvert i konfliktene mellom protestanter og katolikker ute i Europa.

Fredsavtalen var starten på hollendertiden i Norge. Men med økt skipstrafikk fulgte kaper- og sjørøvervirksomhet. Kapring av fiendtlige fartøyer var et vanlig virkemiddel, og skillet mellom (lovlig) kapring og (ulovlig) sjørøveri var i beste fall flytende. Den nye politikken forhindret ikke at havnene på Agdesiden ble hjemsøkt av begge deler, og landsdelen ble på den måten skueplass for så å si enhver stormaktskonflikt i Nord- og Vest-Europa. Foreløpig hadde heller ikke Danmark-Norge noen flåte av betydning som kunne «holde Strømmene rene», som det het.

Det viste for eksempel krigen mellom England og Frankrike i 1549-1550, som må være den perioden Peder Claussøn refererer til. Og like tydelig var det altså – som Otte Stigssøn påpekte overfor kong Christian i 1549 – når det gjaldt Skottland. Det er grunn til å anta at det ligger en konkret historisk begivenhet bak nettopp den franske, skotske og engelske aktiviteten på Agderkysten på denne tiden. Stikkordet er Leith, Edinburghs viktige havneby, som stod i spissen for skottenes utenrikshandel og spilte en avgjørende rolle når det gjaldt å skaffe forsyninger til hovedstaden.

Sørlandshavner mellom Skottland og Frankrike

Skottland og Frankrike var gamle allierte, men i Skottland var det i vår periode oppstått uenighet mellom reformivrige protestanter og det fransk-vennlige hoffet. Protestantisk innstilte adelsmenn så på franskmennene som en katolsk kraft, og vendte seg til engelske protestanter for hjelp og støtte. I 1544 landet okkuperte engelske styrker Leith og bombarderte Edinburgh Castle, men trakk seg så tilbake. Tre år senere vendte engelskmennene tilbake til Leith i samme ærend.

Så, i 1548, ankom de første franske troppene, til sammen 8000 mann, Leith, tilkalt av det skotske hoff. Og selv om en fredsavtale i 1550 forutsatte at franskmennene skulle trekke seg tilbake fra Leith, ble de i realiteten der helt frem til 1560, og reiste hjem først etter en engelsk beleiring av byen. I de tolv årene fra 1548 til 1560, var aksen Leith – Paris en politisk og militær maktfaktor. Men den sjøverts forbindelsen mellom Skottland og Frankrike var utsatt, og i Kanalen lå engelske krigsskip klare for å passe opp franske og skotske fartøyer. Forsyninger, troppetransporter, diplomatiske utsendinger – alt måtte foregå sjøveien mellom skottenes hovedstad og Frankrike.

I denne situasjonen fikk sørlandshavnene ny og større betydning. Det skyldtes delvis at skotske, franske og engelske fartøyer kunne søke tilflukt her når de traff på fiendtlige kapere i Nordsjøen, og delvis at disse havnene lå som perler på en snor langs den lengre ruten mellom Skottland og Frankrike, ettersom den direkte ruten var blokkert. Dessuten forsøkte skotske og franske orlogsskip alt fra 1548 å gå fra Leith og rundt nordspissen av Skottland for å omseile de Britiske øyer og nå Frankrike den veien (Beaugué 1707:24f.), og risikerte også da å bli oppbragt av fiendtlige skip i Nordsjøen eller bli tvunget av storm og uvær til å søke trygg havn på Agdesiden.

Det er liten tvil om at det var situasjonen i Leith som var foranledningen til Otte Stigssøns klage over «Skotterne med deres Orlogsskibe», og likeledes Peder Claussøns erindring om de mange «franske Orlogsskib oc Siørøfuere».

Dette bildet fremstår i klarere farger enn det som fremgår av disse to kildene, dersom vi tar for oss et knippe innførsler i Diplomatarium Norvegicum og Norske Riksregistranter:

I mai 1546 skriver kong Christian den 3. til Eske Bille om at dersom det er riktig at det ligger tre skotske røverskip («ett skiib paa tu mers mett ij andre smoo skiib huilcke … siige att were skotter oc dog løbe aff oc till wnder Norgis siidde oc røffue oc tage paa thee hamborgere oc andre søffarrende mend») ved Lista, må Eske sende noen jakter dit for å holde farvannet rent (DN 23, nr. 525). Det sendes kort tid etter brev til rådet i Skottland med protest (DN 23, 529). I et udatert brev, muligvis fra 1546 det også, hører vi om franske soldater som har forlist på norskekysten, og at kong Christian har skjenket klær og penger til de overlevende, samt hjelp til å komme til Skottland eller Frankrike.
Året etter går det ut en ordre til alle «Lensmændene ved Søsiden i Norge, at de have flittigt Tilsyn med, at Skotterne ikke ligge der og bytte og parte, saafremt de ikke ville staa Kongen derfor til rette» (NRR 1, s. 96).

I 1553 fortelles det om mange «Skalke og Sørøvere» som har ligget i havner på Agdesiden og handlet med priser (NRR 1, s. 161), og året etter hører vi atter om «Skalke og Sørøvere» som «skulle lade sig høre at være Fransoser» (NRR 1, s. 174). I 1555 anløper en skipper, Hans van Hamborg, Langesund med oppdrag om å «angribe Kongen af Frankrigs Fiender», og det klages over «Skotter, Engelske og Fransoser» (NRR 1, s. 179).

I 1557 ryktes det at «kongens bønder» i Egersund har slått i hjel «nogle Karle, som vare paa en fransk Pinke, ligesom en Skottedreng blev fangen», fordi man fryktet at franskmennene var kommet for å plyndre, slik de hadde gjort tidligere (NRR 1, s. 231).

Året etter, i 1558, patruljerte fem engelske orlogsskip Agderkysten. Christiern Munk skriver til kong Christian fra Flekkerøy at det dreide seg om tre store og to små fartøyer, hvorav to var meget godt utrustet. Admiralskipet hadde 200 mann om bord, og det andre skipet, som skulle være dronningens eget, hadde 150. Den 23 juli hadde engelskmannen sendt ut to jakter som to lagmannen Nils Lystrups skip i Skjernesund. Skipet var hjemmehørende i Oslo, og på vei fra Konghelle til Holland eller Skottland, og med en skotte om bord. Admiralskipet lå ved Spangereid, og hadde den 26. juli tatt et skotsk skip ved Lindesnes. Skotteskipet var velutrustet og med et mannskap på 80. Om bord var også en utsending fra dronning Maria av Skottland, adelsmannen og eventyreren Gilbert Balfour. Han hadde kastet brevene han bar med seg, i havet da engelskmennene kom (DN 22, 492).

Men Spangereid ble ikke by

Men noen kjøpstad ble det likevel ikke på Spangereid, som vi vet, og i 1558 var det altså fritt frem for det engelske admiralskipet når det gjaldt å benytte nettopp Spangereid som base for å angripe skotske fartøyer. Skjønt «fritt frem» var det ikke. I løpet av tiåret som var gått siden Otte Stigssøn la frem sin plan om byanlegget, var kystvernet blitt betydelig utbygd på Agdesiden, og flåten var blitt modernisert. Men det var Flekkerøy som var blitt valgt som tyngdepunkt for kystforsvaret, og ikke Spangereid.

Hvorfor det ble slik, vet vi for så vidt ikke. For kong Christian tok utvilsomt trusselen mot «Kongens Strømme», slik Otte Stigssøn rapporterte om, på alvor, og allerede i februar 1550 ble Otte selv utnevnt til admiral over skipsflåten i «Vestersøen», for å «afværge Skade og Fordærv for Undersaatterne og andre Søfarende i Kongens Havner og Strømme, og hindre at noget Rovgods partes eller byttes i Havnene eller paa Land» (NRR 1, s. 119f.). Samtidig gikk det ut brev til hovedlensmennene i Norge om at hver dem skulle utruste et krigsskip og samles i Flekkerøy til 1. mai.

I årene som fulgte, var det Flekkerøy som fungerte som fast marinebase. En ny flåte ble utrustet i 1555, denne gang under kommando av Christoffer Trondssøn (Rustung), og i pinsen samme år samlet skipene seg i Flekkerøy sammen med en dansk flåte ledet av Mogens Gyldenstjerne. Denne gangen traff de ikke på pirater eller kapere; de hadde vendt tilbake til Frankrike og Skottland.

Etter råd fra Mogens Gyldenstjerne kom det snart også nødvendig infrastruktur på plass i Flekkerøy (Samlede Skrifter, s. 307). I 1555 kom orden om å befeste Flekkerøy havn, og året etter stod et blokkhus ferdig på Gammeløya, med 40 manns besetning og bestykket med 15 kanoner. Nyanlegget, «et Slot eller fast Huus aff stercke Egebielcker» (Samlede Skrifter, s. 307) fikk navnet Flekkerhus, men bestod bare frem til 1561.

På det tidspunktet var den politiske situasjonen endret; franskmennene var jaget bort fra Leith, og det var igjen relativt fredelige relasjoner mellom England på den ene siden og Skottland og Frankrike på den andre. Og den nordiske syvårskrig som brøt ut i 1563, ble i hovedsak utkjempet på andre fronter enn i sørlandsskjærgården. Da man i 1620-årene igjen fant behov for å etablere en fast garnison på Agdesiden, var Flekkerøy for lengst blitt den viktigste havn i landsdelen; her var ikke minst fast oppsamlingsplass for en tallrik hollandsk flåte som hvert år gikk i konvoifart på Norge og Østersjøen. Det nye festningsanlegget ble uten videre dikkedarer oppført på Slottsholmen (nåv. Gammeløya) i Flekkerøy, og da Agdesidens første kjøpstad noen år senere, i 1641, omsider ble grunnlagt, var nærheten til Flekkerøy et av lokaliseringskriteriene. Spangereid hører vi ikke mer om i kildene, hva byprosjekter angår.

Kilder og litteratur

Agderbrev 1 = Agderbrev, Vest-Agder 1, 1467-1614. SAK.
Olav Arild Abrahamsen 1997. Farsund bys historie 1. En by blir til, fra stedets oppkomst til 1850. Farsund.
Niels H. Bay 1906. Randers Befæstning. Samlinger til jydsk historie og topografi 5, s. 1.37. Aalborg.
Jean de Beaugué 1707 (1556). History of the Campagnes 1548 and 1549. Being an Exact Account of the Martial Expeditions performed in those Days by the Scots and French on the one Side, and by the English and their Foreign Auxiliaries on the other. London.
Laurenz Benedicht 1568. Søkartet offuer Øster- og Vester Søen, vdi huilcken mand finder paa det allerfiittigste aff de beste Piloter optegnet oc beschreffuen all Søens leylighed oc skickelse, met Grunden, Dybet, Strømmene, Løbet, Tiderne etc. oc alt andet som Skibsfolcket er fornøden at vide: oc er denne Søkart colligeret oc vddraget aff de allerbeste Carter mand kand finde oc huert Koers besynderlig set vdi sin sted, met skiøne Figurer som dertil ere tienstactige formeret, Alle Skippere, Styrmend oc andre, som bruge Seylatzen til villie oc tieniste. København.
Carl Beseke 2009 (1893). Der Nord-Ostsee-Kanal. Entstehungsgeschichte, Bau und Bedeutung. Bremen.
Alexander Bugge 1925. Den norske trælasthandels historie 2. Fra freden i Speier til slutten av 1600-tallet. Oslo.
Finn Einar Eliassen 1995. Mandal bys historie 2. Den førindustrielle byen, ca. 1500-1850. Mandal.
Georg P. Harbitz 1923. Gammeløens befæstninger. Norsk Artilleri-Tidsskrift 4.
Roald Morcken 1978. Veien mot nord. Vikingtidens distansetabell langs den norske kyst fra svenskegrensen til Hvitehavet. Sjøfartshistorisk Årbok 1977, s. 7-82.
Kåre Rudjord 1974. Oddernes bygdebok 2. Bygdehistorie. Kristiansand.
Martin Skjekkeland 2000. Lågtysk språk i møte med kyst og innland i det sørlege Noreg. I: E.H. Jahr (red.): Språkkontakt – innverknaden frå nedertysk på andre nordeuropeiske språk, s. 245-271. København.
Frans-Arne Stylegar 1999. Spangereid – en sørlandsk saga. Lindesnes.

Frans-Arne Stylegar 2006. Portages in South Scandinavia – a typology. I: C. Westerdahl: The Significance of Portages, s. 217-224. Oxford.

04 desember 2017

Byen utenfor byen


«Byens stygge Forstæder», skrev Welhaven, mens «Forstædernes Dynger af Hytter og Smaahuse» forstyrret P.C. Asbjørnsens utsyn fra Ekeberg over Christiania i 1848. På 1700- og 1800-tallet bidro urbanisering og befolkningsøkning til at forsteder som Vika, Vaterland og Grønland vokste frem som tettsteder like utenfor bygrensene. Men noe rent hovedstadsfenomen var forstedene ikke – de fantes i de fleste norske byer, store som små.

Forstedene var både by og ikke-by, og over alt hadde Welhavens utsagn om «stygge Forstæder», sosiale og politiske konnotasjoner utover den rent faktiske beskrivelsen av tette, uregulerte «Dynger af Hytter og Smaahuse». Tromsøstranden «ansees for et almindeligt Tilholdssted for den sletteste Deel af de didhen søgende Mennesker,» het det da Stortinget vedtok å slå forstaden sammen med byen Tromsø i 1842. Da Vika skulle saneres og moderniseres i 1920-årene, het det at «det er ikke farlig å gå i Vika, iallfall ikke ved høilys dag».

Vaterland utenfor Christiania. Fra Skilling-Magazin.
Datidens byer – kjøpsteder og ladesteder – hadde sine faste grenser, sine privilegier knyttet til handel og håndverk og sin mer eller mindre strenge regulering av bebyggelsen, etter hvert i form av murtvang osv. Fra gammelt av fantes det husklynger i tilknytning til byene, men utenfor selve bygrensen. I juridisk henseende tilhørte disse forstedene landdistriktet, mens beboerne like gjerne kunne ha sitt daglige virke i byen. Utover på 1800-tallet, i takt med økende urbanisering og folkevekst, utviklet mange forsteder seg til tettsteder med uregulert trehusbebyggelse, og i flere tilfeller med innbyggertall som kunne konkurrere med selve byens. Men forstedene var altså ikke underlagt byens jurisdiksjon, og det gjaldt andre regler der. Bygningslovgivningen gjaldt f. eks. ikke i forstedene.

Uregulerte forsteder

Det var dessuten godt om plass i forstedene, i motsetning til hva som var tilfellet med de begrensede arealene innenfor bygrensene. For mange av dem som i denne perioden trakk til byene, var «Hytter og Smaahuse» i forstaden et økonomisk sett oppnåelig alternativ til å slå seg ned innenfor bygrensene. Da Stortinget diskuterte innføring av murtvang i Trondhjem i 1845, var et av argumentene for å holde Ila utenfor, at de «fattige Arbeidsfolk og Fiskere» i forstaden ikke ville ha råd til å gjenoppbygge husene sine i tilfelle brann.

Slik var situasjonen i mange av landets byer. Forstedene i Christiania lå i Aker herred, mens forsteder i byer som Moss (Værlesanden), Fredrikstad (Vaterland, Glemmen), Arendal (Barbu), Bergen (Solheimsviken, Laksevåg) og Trondhjem (Bakklandet og Ila) på tilsvarende vis befant seg direkte utenfor de respektive bygrensene.

Trangboddhet og fattigdom preget mange av forstedene. Det var ikke tilfeldig at Eilert Sundt valgte seg Vika (Pipervigen) og den nærliggende Ruseløkkbakken («Røverstatene», sanert på slutten av 1800-tallet fordi det skjemmet Slottets omgivelser) som studieområde når han skulle gjennomføre sine banebrytende «Undersøgelser om Arbeidsklassens Kaar og Sæder i Christiania» i 1850-årene. Forholdene viste seg tydelig når det gjaldt koleraepidemiene som flere ganger hjemsøkte byene ved Oslofjorden: Koleraen grep særlig om seg i forstedene. I 1850 ble særlig Vika hardt rammet, og sykdommen «konkretiserte sig i en ufyselig gaard, Høibygaarden».

Tre år senere rammet epidemien på nytt, og i Moss var det særlig forstaden som var utsatt. «Sygdommen (viste) sig hist og her paa Værlesanden, hvor Lazarethet var beliggende, men alvorligst blev den her i Aasgaarden, et af Arbeidsfolk, af den laveste Classe, overfyldt … Hus», het det. Fremdeles i 1865 var Aasgaarden og andre leiegårder på Værlesanden «i saa mislig Stand, de fandtes ikke at burde beboes».

Utenforskap

Synet på forstedene som noe som egentlig ikke vedkom byene, hadde kommet tydelig til uttrykk allerede under epidemien i 1833. Etter noen uker kunne «Brevduen» i Moss trekke et lettelsens sukk over at det ikke var registrert nye koleratilfeller i byen – mens en oversikt over epidemien i samme utgave av avisen faktisk viste en oppblomstring av sykdom i forstaden rett ved. Rudolf Muus synliggjør et lignende perspektiv på forstaden som ikke-by, når han (i 1906 – i en bok som ble solgt «i lukket omslag») skildrer hvordan «en munter Herreklik» etter en kveld på byen tok turen til Vika: «Saa bar det nedover Klingenberggaden og derfra ind gjennem de snevre, bakkede Stræder, hvor Vinduerne lyste med røde Gardiner og halvnøgne Nymfer stod vinkende i Portene.»

Prostitusjon, dans og andre «forlystelser» var i stor grad forbundet med forstedene, og ikke bare i hovedstaden.

Forstadsbefolkningen var i stor grad arbeidere, sjøfolk, fiskere og tjenere. Samlet sett var det snakk om en ung befolkning, og dårlige levekår og utbredt fattigdom førte til at den offentlige omsorgen i forstedene kunne være en betydelig byrde for landdistriktene.

Dessuten hadde man det politiske aspektet ved de trangbodde, fattige forstedene. Om ikke man direkte fryktet egne forstadsbeboere, er det et faktum at norske aviser med stor iver rapporterte om den viktige rollen befolkningen i forstedene f. eks. spilte i revolusjonene i Frankrike i 1830 og igjen i 1848 og 1871. Allerede Wergeland hadde i «Forstædernes Klagesang over Kristiania» tegnet et bilde av «Vaterland og Fjerdingens arme Stræde», Kristiania «reise sig op i Palladser, og kun knuge os dybere ned».

Fra forstad til indre by

Byenes ekspansjonsbehov, bekymring over de sosiale forholdene i forstedene og økonomiske vurderinger – alt bidro til at forstedene gradvis ble innlemmet i byene og underlagt samme krav og regulering som disse. Den beryktede Værlesanden ble innlemmet i Moss i 1840, Bakklandet og Ila ble en del av Trondhjem syv år senere, mens Christianias gamle forsteder ble virkelige bydeler i 1859.

Flere av de gamle forstadsområdene ble etter hvert liggende som selvgrodde øyer av eldre trehusbebyggelse – i det som etter gjentatte byutvidelser var blitt indre bydeler. Der ble de liggende, helt til de kom i byplanleggernes fokus som saneringsområder i årene nærmest 2. verdenskrig, eller – i noen tilfeller – klarte seg over kneiken og ble gjenstand for ny interesse og etter hvert fornyelse og vern fra 1960-tallet og fremover.

28 november 2017

Nordmenn i slaget ved Trafalgar

Sjøslaget ved Trafalgar 21. oktober 1805 ble skjebnesvangert for den tapende part, Napoleons Frankrike, og kom til å innlede en hundre år lang periode med britisk dominans på alle verdens hav. En tallmessig underlegen flåte under viseadmiral Horatio Nelson utslettet på det nærmeste sin fransk-spanske motstander, som mistet 22 av sine 33 linjeskip. Nærmere 5000 mann døde i løpet av det blodige slaget, deriblant Nelson selv. Mindre kjent er det at det fantes norske sjøfolk på brorparten av de britiske skipene, og også på Nelsons flaggskip, HMS Victory.

Den norske sjømannen Hans Anderson var ombord i Nelsons flaggskip, HMS Victory, under slaget ved Trafalgar i 1805. Han var ikke den eneste norske som deltok på engelsk side i det blodige slaget. Maleri av J.M.W Turner (1806)









Det var vanlig at stormaktenes flåter var nokså broket, Den engelske diplomaten og forfatteren Robert Molesworth (1656-1725) rapporterte mange år tidligere fra København at «kongens beste sjøfolk er nordmenn, men de fleste av dem er i hollandsk tjeneste og har sine familier der». hva mannskapets opprinnelse angikk. I så måte skilte ikke den britiske flåten ved Trafalgar seg ut. Den engelske diplomaten og forfatteren Robert Molesworth (1656-1725) rapporterte mange år tidligere fra København at «kongens beste sjøfolk er nordmenn, men de fleste av dem er i hollandsk tjeneste og har sine familier der». Nærmere Trafalgarslaget i tid kunne en del også ende opp i den russiske flåten, eller i den amerikanske.

De bevarte mannskapslistene viser at minst 30 av Nelsons sjømenn ved Trafalgar var født i Norge. Det store flertallet av dem var vanlige sjøfolk, og nesten alle overlevde slaget. Flere var i aktiv tjeneste helt frem til krigsavslutningen i 1814. På det tidspunktet hadde Danmark-Norge vært i krig med England i sju år…

Navnene i listene er anglifiserte, og i flere tilfeller er det ikke annet enn opplysningen om fødested som hinter om at det er snakk om en nordmann. Det gjelder f. eks. trekløveret Andrew Abraham (28 år), Peter Nixon (21) og Jonathon Ommett (29), som var om bord på HMS Neptune. Der var også underoffiseren Martin Wyle fra Christiansand (58). Peter Nilson (HMS Revenge, 46) og Christopher Holson (HMS Spartiate, 30) er likeledes oppført som født der i byen.

Den yngste av de norske sjømennene finner vi på HMS Spartiate; Erick Johnson var bare 16 år gammel da slaget fant sted. På samme fartøy var Christopher Holmn (22) fra Bergen.

Om bord på HMS Dreadnought befant seilmakeren Bendix Knutson (34) fra Christiania seg.


Nordmannen som var om bord på flaggskipet HMS Victory, som i dag er museumsskip og kan besøkes i Portsmouth, het Hans Anderson (23). Mannskapslistene sier ikke noe nærmere om hvor han kom fra.

18 november 2017

Fra konge til helgen


Året etter at Olav Haraldsson døde på Stiklestad i et mislykket forsøk på å vinne tilbake makten i Norge, ble det døde legemet hans gjenoppgravd, erklært for hellig og båret inn i Klemenskirken i Trondheim og plassert på høyalteret der. Etter sagatradisjonen var det biskop Grimkjell og stormannen Einar Tambarskjelve som var de ivrigste talsmennene for Olavs translatio i 1031. Noen enestående handling var det ikke – omtrent samtidig fikk nemlig en rekke europeiske riker sine helgenkonger, St. Knud i Danmark, St. Stefan i Ungarn, St. Wenceslaus i Böhmen og Den hellige Vladimir i Kiev. Men det er likevel et spørsmål om ikke det er i England vi finner det egentlige forbildet for helgenforklaringen av kong Olav.

Det har blant annet vært pekt på kulten rundt de russiske proto-martyrene Boris og Gleb (d. 1015) som en mulig inspirasjon for Olavsdyrkelsen, og likeledes på bysantinske krigerhelgener som St. Georg og Demetrios. De senere kongene Magnus Olavsson og Harald Hardråde hadde jo som kjent sterke forbindelser østover i Europa, og det er ingenting i veien for at modeller derfra kan ha bidratt til Olavsdyrkelsen, som fikk stor og hurtig spredning over hele Nord-Europa, med Olavskirker ikke bare i Norden, men også i byer som Novgorod, London og York. Men det er vanskeligere å sette selve helliggjøringen og skrinleggingen av den døde kongen i 1031 i forbindelse med innflytelse fra Kiev og Bysants.

I Morkinskinna fortelles det at kong Olavs lik lå i jorden i litt over et år, men at kroppen da var kommet helt opp i dagen. Man forsøkte å grave liket ned igjen, men det kom til overflaten etter noen dager. Så tok man et hårstrå fra den døde kongens bart, og det kom ut med blod på. Man prøvde å brenne det opp, men hårstrået var like helt. Kong Sveins mor, Alfiva, var skeptisk, og mente at dette ikke var noe bevis for at Olav var hellig, men Einar Tambarskjelve satte henne bryskt på plass. Siden ble den døde kongen skrinlagt «med mykje ære og fagre jarteikn», og ved alteret i Klemenskirken fikk blinde synet tilbake og spedalske ble friske, og mange andre undre skjedde.

Flere av tegnene på Olavs hellighet er vanlige motiver i helgenlegender, med klare paralleller ikke minst på angelsaksisk område. Neglene og håret som fortsetter å vokse etter at Olav er død, har sin like i tilfellet St. Edmund, og lyssøylen som markerer hvor kongens lik ligger, kjenner vi igjen fra legenden om St. Oswald. Men dette er likevel ikke den viktigste grunnen til å søke etter forbilder for begivenhetene i Trondheim i 1031, i England. Det skyldes først og fremst de to hovedmennene bak Olavs translatio – biskop Grimkjell og Einar Tambarskjelve.

Einar Tambarskjelve

Grimkjells bakgrunn er ukjent, men han var utvilsomt angelsakser av fødsel, hadde vært kong Olavs hirdbiskop og endte sine dager som biskop i Sussex, og ble stedt til hvile i Kristkirken i Canterbury. Også Einar Tambarskjelve stod i nær forbindelse med England, der hans slektninger, ladejarlene, besatt viktige politiske posisjoner under kong Knud den mektige. I 1023 hadde dessuten Einar besøkt sin fostersønn og Knuds jarl, Håkon Eiriksson, i England, før han dro i pilegrim til Rom sammen med Håkons far, Eirik Ladejarl. Selvsamme sommer foregikk en translatio i Canterbury, som kong Knud var sterkt delaktig i, og som hans jarler – og kanskje også gjesten fra Trøndelag, Einar – bivånte.

Den angelsaksiske krøniken forteller at Knud var i St. Paul’s-katedralen i London, og at han der gav erkebiskopen av Canterbury, Æthelnoth, tillatelse til å ta opp den hellige Ælfheah fra hans grav. Krøniken sier videre:

«Og de gjorde det seks dager før midten av juni; den herlige kongen, erkebiskopen, biskopene og jarlene, og en hel mengde andre, både geistlige og verdslige, førte hans hellige legeme på skip over Themsen til Southwark. Og der overleverte de den hellige martyren til erkebiskopen og hans følgeslagere; og de tok ham med pomp og glede til Rochester. Dit kom fru Emma med sin kongelige sønn Hardeknud på den tredje dagen, og de førte den hellige erkebiskopen under lovsang inn i Canterbury, og tok ham inn i kirken på den tredje dagen før midten av juni. Etterpå, på den åttende dagen og den syttende før månedsskiftet, satte erkebiskop Æthelnoth og biskop Ælfsige og biskop Britwin og alle de som var med dem, St. Ælfheahs hellige legeme ned på nordsiden av Kristalteret…»

Ælfheah var en av Æthelnoths forgjengere som erkebiskop i Canterbury, og det var ikke mer enn elleve år siden hans martyrium; han var blitt torturert og drept i 1012 – og noen av Knuds nærmeste menn hadde hatt både én og to fingre med i spillet. Ælfheah ble tatt som gissel under vikingangrepet på byen i 1011, og han skal selv ha nektet å bli satt fri mot løsepenger. Da pengene uteble, ble han i stedet drept i vikingenes leir ved Greenwich året etter. Skildringen av Ælfheahs martyrium står i en versjon av det angelsaksiske krøniken:

 «Hæren la biskopen for hat, ettersom han ikke ville gi dem penger, og dessuten forbød alle andre å kjøpe seg fri. De var også svært fulle, fordi det var kommet vin sørfra. Så tok de biskopen med seg til sitt husting, og der kastet de kubein og okseskaller på ham; og en av dem slo han i hodet med den butte siden av en øks, slik at han sank sammen og hans hellige blod rant ned på bakken, og slik havnet hans hellige sjel hos Gud.»

Skrinlegningen av Ælfheah i Kristkirken i Canterbury må ha vært dypt symbolske handlinger for den nye dansk-norske eliten i England. Det er en nærliggende tanke at begivenheten i seg selv gjorde inntrykk på Einar Tambarskjelve, og at heller ikke dens politiske implikasjoner unnslapp ham. Begge deler kom til nytte i Trondheim åtte år senere, da Einar og Grimkjell skaffet kongehuset en egen helgen og landet en evig konge.

Umake våpenbrødre

Flere av dem som senere kom til å spille viktige politiske roller i England og Skandinavia, hadde vært direkte eller indirekte involvert i drapet på erkebiskop Ælfheah i Canterbury i 1012. Det bidro naturlig nok til at hans translatio sommeren 1023 kom i et helt særskilt lys. Først og fremst gjelder det Torkjell Høge og Eirik Håkonsson ladejarl, som var kong Knuts fremste jarler i England i 1023, men også Olav Haraldsson som på det tidspunktet var ubestridt konge i Norge. Kildene tyder nemlig på at de alle befant seg i vikinghæren i det sørøstlige England i 1011-1012.

Torkjell Høges navn er knyttet til så vel jomsvikingslaget i 986 som slaget ved Svolder i år 1000. Ved Svolder kjempet han sammen med blant andre Eirik Håkonsson mot Olav Tryggvason. Siden finner vi ham i vest. I 1009 angrep han England med en «umåtelig stor herjingshær». Det var denne hæren som to år etter beleiret og tok Canterbury og fikk hele 48 000 pund sølv i danegeld – tilsvarende nesten atten tonn, og mer enn ved noen tidligere anledning. Drapet på erkebiskopen foregikk i etterkant av beleiringen.

I 1012 sluttet en desperat kong Æthelred fred med vikinghæren, som deretter gikk i oppløsning. Torkjell ble imidlertid igjen i England, og gikk med 40 skip i kong Æthelreds tjeneste. Olav Haraldsson sluttet seg også til Æthelred, og fulgte ham i eksil til Normandie, der han ble døpt. I 1014 sloss både Olav og Torkjell på Æthelreds side mot danekongen Svein Tjugeskjegg.

Det er en reell mulighet for at ladejarlen Eirik, som i realiteten var norsk konge på det tidspunktet, også deltok i den store vikinghæren i 1009-1012. Eiríksdrápa nevner Eiriks kamper i England, deriblant beleiringen av London og et slag på Ringmere Heath i East Anglia. At Eirik deltok ved Knuds beleiring av London i 1016, bekreftes av Encomium Emmae, men noen kamp ved Ringmere hører vi ikke om da.

Det slaget fant nemlig rent faktisk sted i 1010, og stod mellom Torkjells daner og angelsaksiske styrker under kommando av Ulfcytel Snillingr. Olav Haraldsson var også med i slaget, slik Sigvat beretter i Olafsdrápa og Ottar Svarte i Hǫfuðlausn. Når så Tord i Eiríksdrápa hyller Eirik Håkonsson og sier at «englendernes hær lot ofte den modige Eirik minskes, rød da farget Ringmarehede blodet», er det rimelig å konkludere med at også Eirik var med i slaget i 1010.

Dette gir et annet bilde av forholdet mellom Eirik ladejarl og den senere kong Olav Haraldsson enn det sagatradisjonen formidler. Sannsynligheten er stor for at de to var nære allierte på et tidspunkt. Av større betydning er det at Eirik og Olav dermed blir implisert, på lik linje med Torkjell Høge, i mordet på erkebiskop Ælfheah i april 1012.

Ettertiden var til en viss grad klar over koblingen mellom drapet på Ælfheah og de sentrale politiske aktørene i England etter Knuds erobring i 1017. Selv om han tar feil på dette punktet, skriver William av Malmesbury (1080-1143) at «etter hvert… ble Torkjell og Eirik drevet bort fra kongeriket og vendte tilbake til sine hjemland, og at «førstnevnte, som hadde stått bak mordet på den hellige Ælfheah, ble tatt av dage av høvdingene i det øyeblikk han gikk i land på Danmarks kyst».

08 oktober 2017

Kvinne - kriger - viking?

Serier som «Vikings», understøttet av fantasy-sjangerens ulike uttrykksformer, har popularisert bildet av den kvinnelige vikingen, hun som deltar aktivt i væpnet kamp og svinger sverdet med like stor selvfølgelighet som sine mannlige kolleger. Det er en vesentlig del av forklaringen på at sosiale medier og nyhetstjenester i inn- og utland gikk på høygir da svenske arkeologer i september i år publiserte en fagartikkel som argumenterer for at den gravlagte i en rikt utstyrt våpengrav på Birka i Mälaren, faktisk var en kvinne.

Artikkelforfatterne har lykkes i å kjønnsbestemme skjelettet i Birkagraven, og konkluderer med at den gravlagte kvinnen ikke bare hadde vært kriger i levende live, men militær leder. Det siste utleder forfatterne av det faktum at kvinnen hadde fått med seg et brettspill over i det hinsidige, og at hun dermed var trent i strategisk tenkning.

Publiseringen var godt tilrettelagt med tanke på å skape blest – og, får vi tro, debatt. Og med drahjelp først og fremst fra twitter og facebook gikk «the female Viking warrior» verden rundt. Oppmerksomheten var betydelig mindre da selve kjønnsbestemmelsen ble publisert for flere år siden, eller da den samme Birkagraven fikk spille hovedrollen i en spesialutsendelse av «Vikings» i 2016.

Det er langt fra første gang at noen reiser spørsmålet om forekomsten av kjønnsbestemte kvinnegraver med våpenutstyr betyr at det fantes kvinnelige krigere i vikingtiden? I en presentasjon av vikingtidsutstillingen Utferd på Arkeologisk museum i Stavanger heter det: «I Herborgs grav er det både funnet damespenne og våpen. Det finnes historier om kvinner som sloss og dro på vikingtokter. Var Herborg en av disse?». For også her hjemme finnes det enkelte eksempler på graver som kan være egnet til å rokke ved vante oppfatninger.

Det står en statue i Flisa sentrum, «Skjoldmøya». I sin naturalistiske fremstilling av en ung, skjoldbærende kvinne har skulpturen klare referanser til et vikingtidsgravfunn som ble gjort på en gård i Åsnes for over hundre år siden – den såkalte «skjoldmøygrava». Også der var en kvinne tilsynelatende blitt gravlagt med sverd, skjold og andre våpen. Da NRKs Sommertog hastet gjennom Solør tidligere i år, var det tvekamp mellom vikinger av begge kjønn som møtte tvseerne på Flisa stasjon – foruten en kake og et glimt av verdens lengste tannpirker.

«Skjoldmøygrava» ble oppdaget så tidlig som i år 1900, da man gravde i en stor haug på Nordre Kjølen gård. Haugen inneholdt et skjelett som ble bestemt til å være av en kvinne, og gravgods i form av sverd, øks, spyd, skjold og pilspisser, foruten et hesteskjelett. Menneskeskjelettet ble sendt inn til Universitetet, mens våpnene lå igjen på gården og ble delvis ødelagt i en brann noen år senere, før også disse (eller det som var igjen av dem) havnet i Kristiania.

Funnomstendighetene tilsier at en bør være forsiktig med å konkludere med at de nedlagte våpnene skal knyttes til den gravlagte kvinnen. Det kan like gjerne være snakk om en dobbeltgrav (mann og kvinne gravlagt sammen), eller om en gravhaug der lik har blitt satt ned ved flere anledninger. Samme kritikk kan man rette mot de fleste andre situasjonene der antatt «mannlig» utstyr i form av våpen opptrer i graver sammen med døde som osteologisk eller ved hjelp av DNA-analyse blir bestemt som kvinner. De fleste «skjoldmøy-gravene» har det til felles at de ofte er resultatet av usakkyndige utgravninger, og at de kom inn til de arkeologiske museene for lenge siden.

I etterkant av publiseringen av Birkagraven, som faktisk ble funnet på slutten av 1800-tallet, har enkelte kolleger av meg pekt på at det heller ikke i dette tilfellet er helt sikkert at skjelettet av kvinnen faktisk skriver seg fra graven med våpnene. Videre har arkeologiske utgravninger i nyere tid, der man har undersøkt gravhauger med mer presis metodikk og nøyaktighet enn tidligere, godtgjort at en «grav» er resultatet av komplekse ritualer – begravelsen er en prosess, og ikke en enkelthendelse. Der man har gravd ut gravanlegg slik at man har god kontroll på lagfølge og kronologi, har det i flere tilfeller vist seg at det er lagt ned gjenstander i en gravhaug også etter selve gravleggingen. Kanskje dreier det seg om offergaver fra de etterlatte, og det er flere eksempler på at typiske kvinnesaker er lagt ned i mannsgraver – og omvendt.

Et annet og mer interessant spørsmål er om våpen i en grav betyr at den gravlagte har vært kriger? Det er svært få arkeologer som arbeider med gravskikk, som vil hevde at det er så enkelt, og på sett og vis representerer den pågående diskusjonen om Birkagraven i noen grad oppkonstruerte motsetninger, som får næring gjennom at synspunktene filtreres gjennom twittersfæren og kjappe nyhetsglimt.

Det er nok med et par eksempler for å vise at det ikke er noen direkte sammenheng mellom aktiv krigerstatus og gravlegging med våpen. Den gravlagte «skjoldmøya» i Åsnes var en spedbygd tenåringsjente, bare 1,55 m høy og neppe særlig mye over 40 kg tung. Hun har neppe vært i stand til å håndtere sverdet som lå i graven.

En undersøkelse av våpengraver i det angelsaksiske England viser at det heller ikke er noe samsvar mellom våpenutrustning og fysikk – giktbrudne menn og menn med dårlig legede benbrudd kan være utstyrt med våpen, mens menn med god fysikk og som tydelig har falt i kamp, ofte ikke er gravlagt med våpen overhodet. Det samme er tilfelle på rekkegravfeltene på kontinentet.

I skandinavisk vikingtid ser det ut til at «utstyrte» begravelser (dvs. med våpen, redskaper osv.) er et elitefenomen. Det er neppe tvil om at kvinnene fra Birka og Nordre Kjølen på en eller annen måte, og ikke nødvendigvis på samme måte, var knyttet til datidens overklasse. Andelen våpengraver tiltar utover på 900-tallet, og en mulig forklaring på fenomenet er at politiske og ideologiske prosesser i vikingtidssamfunnet medførte at krigerrollen også i gravritualene fikk en større betydning enn tidligere. Ikke bare stormenn og andre personer med sosial status, men også mennesker med ambisjoner i den retning, har kunnet opptre som krigere – fordi krigerrollen har gitt dem ideologisk legitimitet som statuspersoner.

30 august 2017

Til Romaborg for 1000 år siden

«Så har sannferdige menn sagt, at ingen er så klok at han kjenner alle kirkene i Romaborg», skrev den islandske benediktinermunken Nikolas av MunkaÞverá for mer enn 850 år siden. Det hadde han ved selvsyn erfart da han besøkte Rom på begynnelsen av 1150-tallet. På det tidspunktet hadde skandinavenes valfarter til den evige stad pågått i 150 år.

Fra tidlig i 1000-årene og fremover hører vi om islendinger og nordmenn som drar på pilegrimsferd. Én av de første norske pilegrimene som sagaene omtaler, er Einar Tambarskjelve, som dro til Rom i 1023, antagelig sammen med sin svoger, Eirik Ladejarl. Knut den store, konge over England og Danmark, reiste på pilegrimsferd til Rom fire år senere. Han etablerte et herberge for pilegrimer i byen, og oppnådde dessuten avgiftsfrihet og trygge reiseforhold for daner og angelsaksere på deres vei til Italia, enten det var som pilegrimer eller som kjøpmenn. Etter slaget på Stiklestad i 1030, fortelles det at Olav Haraldssons banemann, Tore Hund, valfartet til Rom.

Den første tiden var det vanligvis Rom som var det store målet for pilegrimene fra nord, men i løpet av 1000-tallet økte Jerusalem i popularitet. Roms tiltrekningskraft var knyttet til steder med tilknytning til apostlenes liv og virke, og til et stort antall kirker med undergjørende relikvier.

Angelsaksisk pilegrim

Det er bevart en beskrivelse av en pilegrimsferd fra den gangen. Forfatteren er Sigeric, som var erkebiskop av Canterbury fra 990 til 994. På hans tid var ruten til sjøs av mindre betydning, på grunn av sarasenske pirater som herjet i Middelhavet, og i løpet av 900-tallet var ruten over land blitt den som de fleste angelsaksiske pilegrimer benyttet.

Pilegrimene fra England tok seg over Kanalen til munningen av Seine eller Canche, og derfra via ulike klostre og herberger i Frankrike, til Besançon. Enkelte av disse overnattingsstedene var blitt opprettet spesielt for pilegrimer fra England, slik som Moûtiers-en Puisaie, sør for Auxerre. Fra Besançon tok pilegrimene veien gjennom Jougnepasset og Sankt Bernhardspasset til Val d’Aosta, og deretter gjennom Lombardia, Toscana og det sentrale Italia til Roma. Selv om Sigeric tok landkjenning noe lenger nord i Frankrike, fulgte biskopen og følget hans denne ruten mellom Besançon og Roma.

Sigeric forteller hvordan han ankom Rom gjennom Vatikanområdet ved den gamle Petersbasilikaen, og derfra til Mariakirken i Schola Anglorum, der han overnattet. Neste dag dro de ut på en svært omfattende runde med kirkebesøk; de fikk sett byen fra utsiden av murene, og trolig reiste de på hesteryggen. Den første kirken de besøkte, var antagelig S. Lorenzo in Lucina inne i selve byen. Derfra fulgte de Tiber til Ponte Milvio og S. Valentino. Så sirklet de rundt byen og besøkte i tur og orden S. Agnese fuori, S. Lorenzo fuori, S. Sebastiano ad Catacumbas, SS. Vincenzo ed Anastasio og S. Paolo fuori. Derfra tok de seg gjennom Porta S. Paolo til SS. Alessio e Bonifazio, S. Sabina og S. Maria in Cosmedin, og så videre til Trastevere over Ponte Palatino, der de var innom kirkene S. Cecilia, S. Crisogono og S. Maria. Så beveget de seg ut av byen gjennom Porta Aurelio for å besøke S. Pancrazio innen dagen var omme.

Neste dag stod kirkene inne i selve byen for tur. S. Maria Rotonda, som vi kjenner som Pantheon, og SS. Apostoli ble besøkt om morgenen, før følget endte opp i Laterankirken, og inntok et måltid sammen med pave Johannes XV i pavepalasset. Etter maten fulgte nye kirkebesøk i S. Croce in Gerusalemme, S. Maria Maggiore og S. Pietro in Vincoli, og helt på slutten av dagen også S. Lorenzo in Panisperna.

Marias melk og Kristi forhud

Det er interessante sammenfall mellom Sigerics beskrivelse og den islandske abbeden Nikolas’ 150 år yngre reiseskildring. Etter Nikolas’ beskrivelse å dømme, tok islandske pilgrimer vanligvis tok ruten via Norge til Danmark, nærmere bestemt Álaborg (Ålborg). Han forteller at man derfra har to ukers reise foran seg til Meginzoborg (Mainz), og at man kan følge to ulike ruter. Han legger til at det også finnes en tredje rute fra Norge til Devent (Deventer) eller Trekt (Utrecht), men at også den går til Meginzoburg. Videre sørover følger Nikolas’ reiserute mer eller mindre Sigerics. Islendingen skriver at alle de pilegrimene som skal videre over Mundiofiall (Alpene), møtes ved Marteinsvatn (Genèvesjøen), enten de er frankiske, flamske, velske, engelske, saksiske eller skandinaviske.

Hele veien gir Nikolas sine lesere opplysninger om severdigheter og merkverdigheter man møter på veien. Han skriver for eksempel at Mariakirken i Luka (Lucca) har «et bilde som Nicodemus lot gjøre etter Gud selv; det har talt to ganger, den ene gangen gav det bort skoene sine til en fattig mann, og den andre vitnet det til fordel for en mann som var urettmessig anklaget».

Nikolas oppsøkte mange av de samme kirkene som den engelske biskopen hadde besøkt. Men hans skildring er også for Romas del proppet med opplysninger om hvorfor man trakk til akkurat disse kirkene. Om S. Jons kirkiu Baptiste (Laterankirken) forteller han at der er foruten pavens trone, et stort relikvieskrin av gull som inneholder intet mindre enn Kristi blod, et klede som har tilhørt Maria, en mengde av Johannes Døperens ben, Kristi forhud, melk fra Marias bryst og en del av Kristi tornekrone. Pétrs kirkia (Peterskirken) har forståelig nok gjort stort inntrykk på den gode abbed. Han forteller at der «løses alle mennesker verden over fra sine synder», og at høyalteret står like ved der Peters kors stod da han ble pint i hjel. Under alteret ligger halvparten av bena til Peter og Paulus, og også ben av «de av Kristi læresveiner som fulgte Peter inn i Romaborg».

10 juli 2017

Røverkysten

Tiåret før og etter år 1400 var en skjebnetid for handel og sjøfart i Nord-Europa. Konge stod mot konge, kjøpmann mot kjøpmann, og ingen havn var trygg for sjørøvere, som hadde skaffet seg et fristed i uthavnene på Sørlandskysten.

På den lange kyststrekningen fra Avaldsnes til Mollösund ved Uddevalla – og med en tydelig fortetning i uthavnene på Agder – finnes skipsvrak fra senmiddelalderen med flere fellestrekk. De ser ut til å være senket på grunt vann og med viten og vilje, gjerne i bukter og viker inne i datidens havner. Og påfallende mange av dem tilhører tidsrommet rundt år 1400. Hva kan sammenhengen være? Stikkordet er sjørøveri. Nettopp på denne tiden skjedde nemlig en oppblomstring av piratvirksomhet og kapring som man knapt hadde opplevd maken til i Europa, og den sørnorske kysten ble hjemsøkt av sjørøvere som aldri før – eller siden.

Årene nærmest 1400 var vanskelige for den som ferdes på havet. Formelt var det pause i den tilsynelatende evigvarende krigen mellom England og Frankrike, men forholdet var på frysepunktet etter et statskupp i England i 1399, og nå herjet engelske kapere i Den engelske kanal med kongelig støtte, mens franske herjet engelske kystbyer med støtte fra Skottland. Konsekvensene var alvorlige for handelen mellom England og Flandern, og for forsyningene av engelsk ull til den voksende tekstilindustrien i Flandern. Hertugene i Burgund støttet til å begynne med den franske siden, og flamske kystbyer som Nieuport, Sluis og Dunkirk var involvert i den blomstrende kapervirksomheten.

I den andre enden av den store nord-europeiske handelsruten stod det ikke bedre til. Vitaliebrødrene var blitt hyret inn av kong Albert av Mecklenburg som ville bruke dem i kampen mot Danmark, men de opptrådte snart som rene pirater i Østersjøen. Urolighetene i Norden hadde begynt i 1375, da kampen om tronen etter kong Valdemar av Danmarks død tilspisset seg, og Hansaforbundet ble trukket inn.

Sistnevnte var dessuten involvert i en stadig syklus av hevn og mothevn med engelskmennene, som hadde startet i 1385 med et engelsk angrep på hansaflåten i Zwijn. Året 1401 innledet den mest intensive fasen av sjøkrigen mellom Hansaen og England, da Den tyske orden nektet å etterkomme kong Henriks krav om å stanse all handel med skottene.

Det var ikke til å unngå at pågående fiendtligheter og piratvirksomhet også preget den sørnorske kysten. Alle skip som seilte mellom øst og vest i Europa, mellom Nordsjøen og Østersjøen, måtte passere denne strekningen. Gitt datidens navigasjonskunnskap, skipenes seilbarhet, rådende vind- og strømforhold og de geografiske betingelsene, der den danske vestkysten hadde få gode havner å by på, var det naturlig at trafikken stort sett fulgte sørlandskysten, Agdesiden.

Sjørøveri og massemord i uthavnene

Gjennom engelske, tyske og norske diplomatiske kilder får man et klart bilde av det betydelige omfanget. I 1397 hører vi at et skip som tilhørte William Squier fra Hull, blir tatt av frisere, trolig av Vitaliebrødre. Friserne kompenserer etter hvert for tapet ved å gi William et annet kapret fartøy, et fra Zeeland, med trelast om bord, men det blir problematisk da engelskmannen tar om bord noen sjømenn fra Zeealand mens han ligger i Langesund – de kunne nemlig fortelle at det var deres skip han seilte med. Langesund stod i begivenhetenes sentrum også året etter. Da tok Vitaliebrødrene Gödeke Michels og Klaus Störtebeker og noen hansakjøpmenn en engelsk kreiert der; skipet heter «Peter» og tilhørte Thomas Motte i Cley.

I 1399 leverer engelskmennene inn en klage over at menn fra Hamburg har tatt varer fra et skip som lå i Egersund. Varene tilhørte kjøpmenn i Lynn. To år senere kommer nye engelske klager av samme sort; et hanseatisk fartøy fra Bergen har beslaglagt Lynn-gods fra et skip i Ny-Hellesund, mens en kjøpmann i Yarmouth har mistet oksehuder, saueskinn, smør, trelast og brynesteiner som befant seg om bord i et skip fra Zeealand som ble kapret i Langesund.

I årene som følger, forteller kildene om økt kapervirksomhet i havner som Selør, Hesnes, Sandefjord og «Stromeshoude». I de fleste tilfellene er det engelske kjøpmenn som er skadelidende, og hanseatiske skippere fra byer som Danzig og Wismar anklages for å stå bak ugjerningene. Motsatt beskyldes engelske skippere for å ha bemektiget seg hanseatiske fartøyer i noen av de samme uthavnene. I 1409 hører vi at sjørøvere er på ferde ved Mandal. Johan Rudemann lå i Skjernesund med kurs for Sluis i Flandern sammen med flere andre fartøyer, og med varer som tilhørte hansakjøpmenn ombord, da frisiske pirater tok både last og skip og førte det til Frankrike. Tre år tidligere var en flåte på 13 hansafartøyer blitt kapret av frisere i samme uthavn.

Siste episode i dette intense sjørøveriet inntraff i 1412, da Klaus Belckow fra Danzig, som var på vei til Bergen med en last av øl, malt og mel, ble kapret av skotter ved Lindesnes. Klaus selv og tre andre ble overlatt til seg selv i en liten, åpen båt, mens resten av mannskapet ble tatt med til Skottland mot sin vilje. De var for så vidt heldige: Skrekkhistorien fra 1406 – da hanseater fra Bergen myrdet nærmere 100 fiskere fra Norfolk ved å kaste dem på sjøen, bundet på hender og føtter, ved Hidra utenfor Flekkefjord – viste hvor galt det kunne gå.

Arkeologiske spor 

Det ville være rart om ikke de urolige årene tidlig på 1400-tallet også hadde nedfelt seg i det arkeologiske kildematerialet. I de senere år har det da også kommet for dagen funn som underbygger det inntrykket både skriftlige kilder og lokale sagn gir av en tid så til de grader preget av utrygge forhold og sjørøveri på kysten.

På kysten av Telemark og Agder er det til sammen kjent noe over 20 vrak fra perioden forut for år 1600. Både dateringene og funnomstendighetene er interessante. Det er verdt å merke seg at nesten alle vrakene er oppdaget i kjente havner og/eller på grunt vann. Minst fire av vrakene har spor etter brann om bord. Konteksten tyder på at det enten dreier seg om fartøyer som er blitt overlatt til seg selv – eller som har blitt bevisst senket. Flere av hovedhavnene som er kjent fra skriftlige kilder har dessuten flere slike vrak; Langesund, Ny-Hellesund, Skjernesund og Selør.

Og så er det selve dateringene. Dersom det var tale om tilfeldige forlis, skulle man forvente en mer eller mindre jevn spredning i dateringer, eller helst en økning etter hvert som sjøverts handel og transport økte i omfang. Men bildet er et helt annet: Dateringene ligger temmelig samlet på slutten av 1300- og begynnelsen av 1400-tallet.

I Skjernesund har Norsk Maritimt Museum i samarbeid med lokale dykkere avdekket to senmiddelalderske vrak, begge ligger i grunne viker inne i havneområdet. Det ene av dem har brannspor. Det andre er restene av et 26 m langt fartøy som har hatt en last av kalk og andre varer. Skipstømmeret er årringsdatert til 1389, og opprinnelsesstedet er Weichselområdet i det nåværende Polen. Dessuten er deler av lasten (tømmer) også blitt datert, til 1394.

Med bare noen hundre meters avstand ligger to vrak som begge bærer spor etter brann, i Langesund. Dateringene tyder på at begge skip sank på 1300-tallet en gang. I Ny-Hellesund er vraket av et skip lastet med kalksteinsheller fra Østersjøområdet datert til rundt år 1400. To andre steder i samme havn finnes kalksteinsheller som kan skrive seg fra flere skip som er gått tapt. Situasjonen er den samme i uthavnen Selør lenger vest.

Og utvides det geografiske perspektivet noe, kan vi trekke frem et vrakfunn i havnekontekst ved Avaldsnes (1395, skipet bygd i Gdansk- eller Elblagområdet) og Bøleskipet fra Skienselva (1380-årene, skipet bygd i det nåværende Polen), foruten flere funn fra slutten av 1300-tallet i den vestsvenske skjærgården (Mollösund med byggested i Danmark eller Nord-Tyskland, Koster med byggested i Øst-England).

Det er rimelig å se flere av disse skipsvrakene i sammenheng med det utstrakte sjørøveriet i samme periode. En bevart, samtidig beretning om trefningen mellom pirater og hanseater i Skjernesund i 1526 skildrer hvordan en holk som var tatt av sjørøvere, var etterlatt i en grunn vik, uten master og rigg. Mannskapet oppholdt seg på en gård i nærheten, mens skipperen var dratt til Tønsberg for å prøve og skaffe løsepenger for å frikjøpe skipet. Da hanseatene senere overvant piratene, tok de alt av verdi om bord og satte sjørøverskipet i brann. Slik har trolig hendelsesbakgrunnen vært også for flere av de «forlisene» vi finner spor etter i uthavnene hundre år tidligere.

04 juni 2017

Agora - alle torvs mor

Ingvald Undset, arkeologen, besøkte Athen i begynnelsen av 1880-årene. Han lot seg forbløffe og beta av ruinlandskapet i den greske hovedstaden, enda om han var fullt klar over at monumentene fra antikken i mengde og volum bleknet i sammenligning med hva Roma kunne oppvise. Forskjellen, reflekterte han, lå i at han i Athen «intet øieblik kunde se bort fra bevidsheden om, … at denne kultur havde tilhørt det ældste fri menneskelige borgersamfund».

Men han bemerket samtidig at den arkeologiske virksomheten bare så smått var kommet i gang i byen. Om den klassiske periodens bysentrum, Agora, skriver forunderlig nok Undset lite eller ingenting. Men om den het det bare noen år tidligere – i den autoritative Murray's Handbooks for Travellers – at «de antikkene forfatternes opplysninger gjør oss ikke i stand til å stedfeste de fleste av de monumentene som omgav Agora, og det er ingen fysiske spor som kan hjelpe oss». Det bildet skulle etter hvert komme til å se helt annerledes ut.

Agora er blitt kalt for «hjertet» i Athen og andre greske bystater, et offentlig torv der politiske, juridiske, kultiske og økonomiske funksjoner var samlet. På Athens Agora fantes bygninger som rommet de viktigste politiske institusjonene i bystaten, som rådshuset (Bouleterion) og Tholos, foruten templer og flerfunksjonelle søylehaller (Stoa). Disse omgav et åpent torv, med plasser for midlertidige markedsboder etc. I tillegg til å være en markedsplass der athenere samlet seg for å kjøpe og selge, var Agora stedet man gikk til for å treffe andre mennesker og diskutere alt mellom himmel og jord. Det er ikke tilfeldig at Agora gjerne trekkes frem som en forløper og et forbilde for moderne offentlige plasser og torv. Men på Undsets tid var Agora et sted man i all hovedsak kjente gjennom de skriftlige kildene fra antikken.

Siden 1931 har det imidlertid vært gjennomført arkeologiske utgravninger i stor stil i Athens Agora. Institusjonen American School of Classical Studies var blitt etablert i Athen i 1881, og i 1925 – etter at det var blitt klart at den greske stat ikke ville påta seg de arkeologiske undersøkelsene selv, først og fremst på grunn av de store kostnadene som var knyttet til prosjektet – begynte forhandlingene om utgravninger. Det aktuelle utgravningsområdet var stort, og byutviklingen i Athen siden uavhengigheten i 1832 hadde medført at moderne bebyggelse dekket store deler av arealet. Så mange som 365 moderne hus måtte kjøpes og rives før man kunne begynne utgravningene.

I årene som har gått siden den gang har arkeologene kunnet legge alen til kunnskapen om Agoras morfologi og kronologi, og på ulike måter supplert og kastet nytt lys over det de skriftlige kildene har å berette.

Agora ligger på flaten nedenfor åssidene som stiger bratt oppover mot Akropolis og Areopagos. Utgravningene har vist at før Agora ble anlagt, det vil si i yngre bronsealder og jernalder (1600-700 f.Kr.), var området i bruk som gravplass, kanskje som en del av det store Kerameikosfeltet. Deler av området var også bebygd på den tiden, slik det kan dokumenteres gjennom forekomsten av en del brønner. Mengden av keramikkskår i brønnene fra jernalderen tyder på at området opprinnelig var en del av pottemakerkvarteret Kerameikos. Brønnene ser ut til å ha blitt gjenfylt i løpet av 500-årene, og dette kan bety at området gradvis har blitt tatt i bruk til offentlige formål. På et tidspunkt har man så gjort en omfattende terrengbearbeiding for å tilrettelegge for ny bruk.

Ved overgangen til det 5. århundre var den formelle avgrensningen av Agora blitt markert med grensesteiner, men ellers gav eldgamle veifar på tre sider rammene. En utgravning av et veiparti umiddelbart nord for Kolonos Agoraios så tidlig som i 1939, avslørte eldre faser av dagens vei helt ned til 12 meters dyp, og i bunnen fant man neolittisk keramikk. Alt fra yngre steinalder har altså ferdselen fra Peloponnes og de sentrale delene av Hellas gått her. At de andre veiene i området også er av stor elde, langt eldre enn Agora selv, får man en klar oppfatning av når man ser hvordan mange av de forhistoriske gravene i området ligger i grupper langs veiene.

I Agoras første fase ble ulike offentlige bygninger oppført, i tillegg til flere mindre helligdommer. Vannforsyning ble ordnet ved hjelp av en akvedukt. Etter at Athen ble plyndret av perserne i 480 og byen gjenoppbygd, ble det tilføyd stadig nye elementer til Agora gjennom 400- og 300-årene, mens Athen kjempet om den politiske og militære lederrollen blant grekerne.

Gjenoppbyggingen gikk til å begynne med langsomt for Agoras del, og den begynte i det sørvestre hjørnet. Her ble Tholos oppført og det gamle rådshuset restaurert, og en rekke mindre templer ble bygd. Videre anla man gangstier og plantet trær. Fra midt på 400-tallet, i klassisk tid, fikk Agora større oppmerksomhet, og flere viktige offentlige bygninger kom til – en ny Bouleuterion, en stoa i sør og Zevs Eleutherios’ stoa, der Sokrates ofte talte, i nordvest, og, fremfor alt, det vakre Hefaistostempelet fra ca. 440 f.Kr. Arkitektonisk sett var Agora i klassisk tid fremdeles enkelt og uformelt.

Athens politiske betydning avtok utover i 300-årene, men byens kulturelle betydning vedvarte. Agora gjennomgikk to større endringer i de kommende århundrer. Først da kongene av Pergamon, som var store beundrere av hellensk kultur, utstyrte Athen og Agora med flere storslagne monumenter, og siden i romersk keisertid, da spesielt Hadrian gjorde tilføyelser. I senromersk tid ble Athen og Agora utsatt for flere invasjoner, og de germanske herulernes ødeleggelser i 267 e.Kr. rammet også Agora. Etter goternes tokt i det 5. århundre og slavernes i det 6. ble Agora mer eller mindre forlatt og neglisjert i flere hundre år, og fikk aldri igjen den posisjonen stedet hadde hatt i antikken.

Ingvald Undset og hans samtidige mente at det var få synlige spor etter Agora. Slik er det ikke lenger. Men selv om både ruiner og rekonstruerte monumenter nå pryder stedet – f. eks. ble kong Attalos av Pergamons mektige søylehall fra ca. 140 f.Kr. rekonstruert av amerikanske arkeologer på 1950-tallet – er det fremdeles slik for de fleste som besøker Agora, at torvet ikke først og fremst er viktig for sine praktfulle byggverk, men for den viktige rollen det i sin tid spilte – og fremdeles spiller, kan vi kanskje legge til.

Folket på torget i fakta og fiksjon


I den første danskspråklige bibeloversettelsen, Christian den 3.s fra 1550, fortelles det i Apostlenes gjerninger om «Nogle onde Mend aff det menige Folck». Det greske ordet i originalteksten er agoraios, «av torvet». De «onde Mend» samler en pøbelflokk, setter byen i opprør og stormer Jasons hus. I den antikke litteraturen er forakt for fattigfolk og andre mennesker med lav sosial status et gjennomgangstema. Agoraios brukes nesten uten unntak i nedsettende betydning, om handlende, omstreifere, spåmenn og andre som frekventerte torvet.

Athens Agora var ikke bare stedet der Sokrates og andre filosofer mante borgerne til å reflektere over kunnskap og rett, der politikere som Demosthenes agiterte blant folket i forkant av de formelle forsamlingsmøtene, eller der lovbrytere og slike som hadde forbrutt seg mot samfunnets konvensjoner gjennom tyveri, utroskap eller vold mot sine foreldre, ble stilt til skue.

Poeten Eubulos (4. årh. f.Kr.) skriver om Agora at «alt føres til torvs på dette stedet: fikener, stevningsmenn, klaser med druer, neper, pærer, epler, vitner, roser, mispeltrær, pølser, honning, erter, stevninger, råmelk, råmelkspudding, myrt, loddtrekningsapparater, iriser, lam, timeglass, lovforslag, anklager».

Agora var med andre ord ikke bare Athens politiske og juridiske sentrum, men et sted der offentlige bygninger og funksjoner fantes side om side med fiskehandlere, smeder og barberere. Det fortelles om sverdslukere som underholder folkemengden i Agora, og en senere forfatter, Dio Chrysostom, klager over prostituerte som byr frem sine varer på torvet i en annen gresk by. Kort sagt var Agoro et sted der borgere, metoiker (fremmede) og slaver, menn og kvinner, møttes for å ordne et bredt spekter av offentlige og private ærender, en arena der både formelle og sosiale forskjeller mellom folk var mer utydelige enn ellers, og der mennesker fra alle samfunnslag brøts.

Torvet som sosial arena med frigjørende politisk potensial er blitt aktualisert gjennom navn som Tahrir, Taksim og Maidan i det moderne nyhetsbildet. Men det finnes også en omfattende litteratur om og inspirert av dette aspektet ved «agora», fra Bakhtins arbeid om Rabelais og karnevalskulturen i middelalderen, via Rudés studie av «The Crowd in History» til Bermans «On the Town» - om Times Square i New York (2006).

Bakhtin bemerker om Agora i antikken at den var «en bemerkelsesverdig kronotop», et sted som på én og samme gang var statens øverste domstol, hele vitenskap, hele kunst, og med hele folket som aktive deltagere.

Plutark skriver om rikfolk at han har sympati med dem som av og til har behov for å trekke seg unna Agora og det offentlige livet og heller puste ut i landlige omgivelser. Men han insisterer samtidig på at man før eller siden må tilbake på torvet. De rike og mektige – til tross for sin motvilje mot agoraios – var stadig forpliktet til å vise seg for å rettferdiggjøre sin privilegerte status.

Benketrappene – privat utstillingsvindu og offentlig arena i byer og uthavner

«Og jo mere hovmodige Husene er, desto længere springer Gadetrappene frem, de trænger sig uden videre langt ud paa Fortaugene; ‘vær så god...