Gå til hovedinnhold

Innlegg

Viser innlegg fra november, 2009

"A rose by any other name..." - om navn og oppkalling i sagatid

Oppkalling er en skikk med lange tradisjoner, enda om hvordan man oppkaller og hvem man kaller opp etter har variert en del gjennom tidene. Går vi til de norrøne sagaene, oppdager vi raskt at det å kalle opp et barn handler om noe mer enn at barnet nå en gang skal ha et navn.Det er vel ikke undersøkt systematisk, men med utgangspunkt i dypdykk i egen slekt er det mitt inntrykk at man i det som meget upresist kan kalles ”det gamle bondesamfunnet”, hadde mer eller mindre klare regler for oppkalling. Det vanligste ser ut til å ha vært at førstefødte sønn skulle oppkalles etter farfaren, og sønn nummer to etter morfaren – hvis ikke da morfaren var død, men ikke farfaren; da ble den eldste sønnen i stedet oppkalt etter den døde bestefaren. Dersom faren var død før sønnen ble født, hendte det at man kalte barnet opp etter faren. Og så tilsvarende for piker: den eldste etter farmor og den nesteldste etter mormor osv.Slik ser det ut til å ha vært på 1700-tallet, men hva med i eldre tid?Den is…

Nyfunnet reisealter fra tidlig middelalder

For et par dager siden var jeg innom en venn av meg i Mandal. Han ville vise meg noen gjenstander han hadde liggende i kjelleren. Det viste seg å være en bøttefull med steinsaker av forskjellig slag, men det som først og fremst fenget min interesse, var et lite stykke grønn bergart nederst i bøtten. Jeg visste at jeg hadde sett noe som lignet tidligere, og det demret for meg at vi stod overfor noe helt utenom det vanlige. Og, ganske riktig: Det vesle steinstykket har hørt til et reisealter fra tidlig middelalder, og stykket fra bøtten gjør at vi nå kjenner en håndfull av disse gjenstandene fra arkeologiske kontekster i Norge.

Heldigvis kjenner vi funnstedet, sånn omtrentlig. Funnene i bøtten ble plukket opp over mange år av lokalhistorikeren Haakon Skjævesland (1892-1967). Gjenstandene er funnet på gården hans på Skjævesland i Øyslebø i nåværende Marnardal kommune.

Ellers i bøtten ligger en mengde bryner og brynefragmenter fra forskjellig tid, et par fragmentariske spinnehjul, en del bo…

Runesteinen på Julianehøj

Hvordan hadde det seg at en forhistorisk runestein fra Skienskanten i 1780-årene kom til å få en sentral plass i den danske statsmaktens strev for å gi den dansk-norsk-holsteinske helstaten en felles historie og et nytt, felles visuelt språk? Dette er historien om runesteinen som ble funnet på gården Stenstad i Nome, og som kort tid etter ble flyttet til det kongelige slottet Jægerspris på Sjælland. Først litt om bakgrunnen.Selve runesteinsfunnet ble gjort i en gravhaug på Stenstad sommeren 1781. Runesteinen ble funnet i en stor gravhaug på gården, som ligger på vestsiden av Norsjø. I den samme gravhaugen støtte utgraverne, som var lokale folk, på et gravkammer med en rikt utstyrt kvinnegrav fra folkevandringstid, 400-tallet e. Kr. Funnet ble ansatt for såpass oppsiktsvekkende at den lokale fogden kontaktet myndighetene i København. Dermed endte gravfunnet opp i kongens kunstkammer, for siden å bli overført til den institusjonen som vi i dag kjenner som Nationalmuseet.Der kan funnet …

”Hellige hvite steiner” – panis, penis eller sieidi?

Vi kaller dem ”hellige hvite steiner” eller fallossteiner, men i mange tilfeller er det ikke lett å se likheten med en fallos. I Sverige går steiner som oppviser flere likheter med fallossteinene, under betegnelsen ”gravklot”, og der tenker flere seg at disse steinene er symbolske fremstillinger av brød eller brødkurver. Den faglige diskusjonen i Norge og Sverige har i stor grad forholdt seg til hver sin idealtype, mens alle formene som befinner seg imellom disse, gjerne er blitt sett i lys av den ene eller andre av dem, avhengig av om forfatteren befinner seg innenfor den svenske eller den norske diskursen. Etter min oppfatning bør fallossteinene analyseres langs tre akser: 1. Som innslag i en norsk-svensk kulturminnetype som også omfatter gravklotene i Sverige. 2. I lys av folkloristiske kilder fra senere tid. 3. I forhold til mulige paralleller i samisk rituell praksis, slik den er dokumentert i kilder fra 1600- og 1700-årene.

Steinene har vært en del av fagdiskusjonen i det minste …

St. Clemens' hode

Hva er sammenhengen mellom en romersk pave som skal ha lidd martyrdøden på Krim i slutten av det første århundret e. Kr., en russisk storfyrste 900 år senere og noen av de eldste kirkebygningene her til lands? Stikkordet er Clemens – hodet hans, for å si det mer presist.Hvor direkte man kan koble disse tre, kan diskuteres. Men at det er en sammenheng, er sikkert. La oss begynne med martyrpaven Clemens, som antagelig var Romabiskop nr. tre i rekken etter St. Peter. Han er kjent for et brev til korinterne fra år 96, men for øvrig er det lite sikkert man vet om ham. Alt på 300-tallet fantes det imidlertid tradisjoner om hans død, og i 500-årene kjenner Gregorius av Tours dem. Det het seg at Clemens var blitt forvist til marmorbruddene ved Khersonnesos på Krim av keiser Trajan. Der lyktes han så til de grader med å omvende fangene og den stedlige befolkning at de romerske myndighetene fant å måtte rydde Clemens av veien for godt. Han ble derfor kastet i Svartehavet med et anker om halsen.…