26 juli 2010

Båttrekk på gamlemåten over Listeid


Fantastisk dag på Listeid! Og det gikk knirkfritt å dra den over 1 tonn tunge kabangen opp den bratte kneika fra Framvaren til den gamle eidveien. Vi høstet flere lærdommer - blant annet at det å rulle på stokker er en veldig lur ting!

22 juli 2010

Listeid

Listeid (Listi, i den lokale uttalen) kalles landet mellom Eidsfjorden og Framvaren i Farsund. Denne smale landtungen er alt som holder Lista sammen med fastlands-Norge. Ved siden av Spangereid på innsiden av Lindesnes var Listeid i eldre tid det viktigste drageidet på Sørlandet. Trafikken over eidet er omtalt allerede av Peder Claussøn Friis i 1590-årene: ”Offuer dette Eid lader mand offuer kiøre baader oc Jagter, naar mand icke kand komme uden om landet for storm, och aff det Vand Framvarde komme de igiennom eend strømb vdj Saltfiord,” skriver han.

Fra gammelt av var det ryddet en vei over Listeid for transport av båter. Kjølen ble plassert i en eikestokk som var utstyrt med en renne på langs, hester ble spent for, og mens mannskapet støttet båten, ble den kjørt over eidet. Det fortelles at to hester kunne dra en sildebåt på 40-50 tønner. En eikestokk som hadde vært benyttet i denne transporten, fantes fremdeles bevart på Listeid omkring 1870.

Gevinsten med båttrekket var innlysende: Ved å frakte fartøyene den nesten 1 km lange strekningen over Listeid, unngikk man det lumske farvannet på utsiden av Listahalvøya. Så stor var fordelen at man så sent som under 1. verdenskrig utredet kanalisering av Listeid (og Spangereid).

For bøndene på Listeid medførte båttrekket mye arbeid. I matrikkelrevisjonen i 1665 heter det om gården at ”der falder stor Besværing med at overkjøre Baade ½ Fjerding Vei.” Fra gammelt av var Listeid krongods – et trekk som går igjen ved mange av de viktige drageidene i landet. Disse eiendomsforholdene er for så vidt et argument for at de større drageidene og det amfibiøse ferdelssystemet de inngikk i, kan ha blitt organisert alt i vikingtid eller tidlig middelalder.

19 juli 2010

De underjordiskes horn

Aust-Agder kulturhistoriske senter i Arendal har en skatt av et drikkehorn fra middelalderen i samlingene sine. Det nesten halvmeterlange Nerstenhornet er prydet med beslag av forgylt sølv og har flere innskrifter, blant annet de hellige tre kongers navn – Caspar, Melchior, Baltaza – slik som så mange andre drikkehorn. Nerstenhornet er fra 1400-tallet – og etter sagnet ble det en gang gitt i gave til bonden på Nersten i Øyestad – av en underjordsmann.

Folkeminnesamleren Andreas Faye gjengir sagnet om Nerstenhornet i sine Norske Sagn fra 1833, og han forteller at han hadde hørt det av en bondegutt fra Øyestad. Fayes oppskrift er nokså omstendelig, men hovedpunktene er klare. En storbonde på Nersten, Sjur het han, rir forbi gravhaugene på Lia ved Temsevannet da en underjordisk kommer ut av den ene haugen, ønsker ham velkommen og rekker ham et breddfullt drikkehorn. Istedenfor å tømme hornet, slår Sjur drikken ut bak ryggen på seg. Noen dråper havner på hesten og svir øyeblikk vekk hårene der de faller. Så rir Sjur av gårde i full fart, med hornet i neven og den underjordiske etter. En hjelper roper til ham at han skal ri over en rugåker ved veien, og dermed klarer han å distansere underjordsmannen. Snart kommer Sjur til Bringsvær i Fjære, og da hanen galer er den underjordiske som sunket i jorden. Siden går drikkehornet i arv fra mann til mann på Nersten.

Det er bevart en hel del senmiddelalderske drikkehorn av lignende type som Nerstenhornet. Flere av landets museer har dem; Kulturhistorisk museum i Oslo har for eksempel et større antall fra Telemark. Den som har besøkt middelalderutstillingen ved Nationalmuseet i København har neppe kunnet unngå å legge merke til et stort glassmonter med mange drikkehorn; de fleste av dem er fra Norge eller Island, men mange havnet i Kongens kunstkammer på et så tidlig tidspunkt at det ikke er bevart nærmere opplysninger om hvor de er kommet fra. Funnopplysningene i museene viser at drikkehornene ofte er kommet fra storgårder eller herreseter. I testamenter fra 1300-årene blir drikkehorn omtalt ikke så rent sjeldent, og av og til har de egennavn. Hornene er knyttet til middelalderens drikkekultur. Om et drikkehorn fra Nisi i Gransherad som beror i Kulturhistorisk museum heter det at det skal ”have været brugt i Gjestebuder og ved Bryllupper, at tømmes i eet Drag af hver enkelt Gjest; skvalpede noget af Øllet i det, naar den Drikkende tog det fra Munden, saa maatte han tømme det paa nye”. For flere av disse drikkehornene er det ikke bare type og datering som er felles. Det er nemlig også sagntradisjonen som er knyttet til dem, for Nerstenhornet er slett ikke det eneste middelalderske drikkehornet som sies å være en gave fra de underjordiske. Det dreier seg om et vandresagn, og det er nedskrevet over 140 varianter av det fra hele landet utenom de to nordiske fylkene.

Sagnet kalles gjerne Vallarhaugsagnet, etter navnet på gravhaugen i den eldste kjente nedtegnelsen – som Oslobispen Jens Nilssøn stod for etter et besøk i Åsegrendi i Flatdal i 1595. Andre kjente ”huldrehorn” er Imehornet fra Mandal og Hahaughornet fra Gol som eventyrsamleren P. Chr. Asbjørnsen i sin tid eide. Om dette siste hornet het det seg at det stod en vond eim av det, en som ikke forsvant uansett hvor lenge og hvor ofte man skrubbet det.

Et par svenske oppskrifter er nesten jevngamle med Jens Nilssøns. I en svensk likpreken fra 1620 gjenfortelles et sagn om herren til Ed i Voxtorp i Jönköpings len, som sin vane tro red ut en julenatt for å delta i ottesangen, da han møtte et ”troll” i skikkelse av en jomfru som bød ham et fullt drikkehorn. Adelsmannen tok i mot hornet med den ene hånden, men hogg samtidig hodet av jomfruen med den andre, hvoretter han beholdt hornet. Fra 1600-tallet kjenner vi også sagnet om de fremdeles eksisterende ” Ljungby horn och pipa” på Trolle-Ljungby slott ved Kristianstad i Skåne. På Rosenborg slott i København oppbevares det såkalte ”Oldenburger Wunderhorn” , som etter sagnet kom i grev Otto av Oldenburgs besittelse i 989 på samme vis som de andre hornene. I realiteten er gjenstanden nok atskillig yngre.

Man kan spørre seg hvordan et vandresagn som dette kan ha oppstått, og hva slags funksjon det har hatt. Idéen om samhandling med de underjordiske var jo utbredt nok innenfor det førmoderne verdensbildet, som Moltke Moe en gang oppsummerte som tro på gjengangere og underjordiske kombinert med magiske forestillinger. Utvekslingen med underjordfolkene kunne ta form av barnebytte – eller bergtaking, slik som ved flere av de gravhaugene som fremdeles bærer navn som Spillemannshaugen, der man kunne høre trolske toner som lokket en inn i haugen om man ikke tok seg i vare.

Det er vel det siste motivet som lurer i bakgrunnen også i Vallarhaugsagnet, altså trusselen om å bli lokket inn i gravhaugen. I Fayes oppskrift blir jo Sjur Nersten endatil ønsket velkommen av den underjordiske. Det blir enda tydeligere når man ser nærmere på den eldste oppskriften, dvs. Jens Nilssøns, der det er draugen som inntar den rollen som den underjordiske har i senere varianter av sagnet. I norrøn tradisjon møter vi den samme draugen som gjenganger og haugbu. I flere islandske sagaer der innbrudd i gravhauger er tema, slåss helten med den levende døde draugen i gravhaugen og vender tilbake til de levendes verden med én eller flere kostbare gjenstander.

(Bildet: "Hos en Gastgæver paa Sandnes i Høylands Sogn findes et meget Smukt gammelt Drikkehorn, beslaget med Kobber og meget sterkt forgyldt, ” skriver Stavangeramtmannen de Fine om det avbildete drikkehornet. Illustrasjon er hentet fra Norge i 1743, www.arkivverket.no/webfelles/norge1743/WWW/index.html. Original i NBO, Håndskriftsamlingen, ms. fol. 333.)

09 juli 2010

Sosteli - a deserted farm in Åseral, Vest-Agder

The deserted Migration period farm in Sosteli, Åseral, Vest-Agder, Norway, was investigated by Anders Hagen during three excavating seasons 1947-1949 (1). The area in question is located c. 2 km W of the central village of Kyrkjebygd. The farm occupies the central area of a rather extensive plain, just below 400 m a.s.l. The Sosteli excavation marked the beginning of new phase in Scandinavian settlement studies: until then, the research was dominated by the study of the deserted farm houses themselves, as exemplified by the work of Helge Gjessing and Sigurd Grieg on Lista and Jan Petersen on Jæren (2, 3, 4), while the new brand of research put much more emphasis on “the ancient farm as basis for the economic, social and religious activities of an extended family” (5).

One is often given the impression that the Sosteli farm is located in a very marginal, mountaineous area. In fact, Sosteli lays in the outskirts of the central farming area in Kyrkjebygd. In earlier times, an important road leading to Kyrkjebygd from areas further W passed right through the Sosteli area. Sosteli was not an isolated spot. There were a number of other deserted farms on the same plain as Sosteli; most of them, however, unknown to Hagen in the 1940s, and many of them located further away from the central farming area than Sosteli. Furthermore, the mouments (houses, mounds etc.) in Sosteli were not discovered in the 1940s. They became known to archaeologists then, but were in fact known by and commented upon in local folklore long before this (6, 7). In fact, a trial in 1694, regarding the whereabouts of the boundary between the farms Åsland and Forgard, refers to “the deserted farm called Sostelien” (7). The source from 1694 is the only indicator for “Sosteli” being the old name of the deserted farm. In the early 20th century, however, “Sosteli” denoted not the abandoned farm, but the sloping area slightly to the W of and above the farm.

In his pioneering campaign 1947-1949, Hagen excavated 3 house foundations, 7 burial mounds, a number of clairance cairns and a structure later interpreted by Hagen as a “horg” (stone altar or sanctuary) (1, 5). Hagen argued, in his doctoral thesis (1), that the farm in Sosteli was settled at the beginning of the Migration period (c. 350 AD) and deserted for good at the end of this period (i.e. c. 550 AD). Furthermore, he stated that house foundation I had been used as a temporary living quarter during the very first period of settlement in Sosteli, whereas he considered the large, 45 m long house II as an example of the typical combined longhouses with byre in one end and living quarters in the other, so common on Migration period farms in SW Norway and elsewhere.

The third house structure excavated by Hagen was located immediately to the NW of house II. Some 12 post holes were found inside what had at first seemed to be an enclosure used for tending animals. Since no artefacts were found inside the structure, and no fire place, the enclosure was interpreted as a barn.

While a pioneer study in its time, Hagen’s results and interpretations are in need of reviewing. This work was initiated by Bjørn Myhre in the late 1970s. He argued against the interpretation of House I as a temporary “shelter”. Based on two long fire places along the mid axis of the building, in combination with a find of a crucible with traces of silver indicating precious metal working, Myhre argued that House I had in fact been a separate hall building (8).

As for House II, Hagen believed that this building had two rooms, a byre and a living quarter. However, based on a large comparative material Myhre argued that House II had three rooms. According to Myhre, there are many similarities between Sosteli House II and Ullandhaug House 3 (in Rogaland).

More recently, a number of surveys have been carried out in the Sosteli area. Several new monuments have come to light, while some of the old ones have been reinterpreted. This work is helped by the huge comparative material that is now available, thanks to the number of excavations of complete settlement sites that have been conducted in Scandinavia over the last 30 years.

Not least important is the discovery of two more house foundations in Sosteli. Although none of these are as yet excavated, one seems to be a longhouse of Iron Age type. This structure, called House IV, is located more or less parallell with House II, and to the S of the latter. It seems likely that these two houses are contemporary, thus putting the farm in Sosteli more in line with the other, excavated Migration period farms in SW Norway, with Forsand as the prime example, i.e. farms consisting of two parallel buildings; one big, up to 50 m long and 7 m wide, and one considerably smaller, up to 20 m long and 5 m wide (9).

The other newly discovered house foundations, House V, seems to be the remains of a small, almost square building with a centrally placed fire place. It is most likely that this represent a corner-timbered building of Medieval or Post-Medieval date (Norw. “stove”). Thus, one can no longer regard Sosteli as a single-phase settlement, a fact corraborated by the reference in 1694 to Sosteli as a “ødegaard”, i.e. abandoned farm, and the then conflict between the farmers on Åsland and Forgard respectively over property rights here – a clear indicator for the existence of a deserted Medieval farm in this very area (10). Already in 1948, J. Troels-Smith’s paleo-botanical survey had indicated farming activities close to Sosteli already in the Middle Neolithic, and two Middle Neolithic stone axes were found during the excavations. So, there is every reason to regard the different monuments in Sosteli as stemming from different phases of settlement and use. Incidentally, this might be the case with Hagen’s House III, located in the stone enclosure to the W of House II. The stone enclosure itself probably represents the remains of the dyke (“utgard”) that once separated the cultivated area of the farm from the outlands. There is not much left of this dyke. Especially in the area S of the central area of the farm one would expect a dyke. However, the two parallel dykes running in a SW direction from the SW corner of House II seems to be a cattle-lane leading from the byre to the outlands. This cattle-lane is blocked by a stone wall, a phenomenon known from several multi-phased farms on Jæren (10). Hagen’s House III might then post-date the use of this enclosure as a cattle-lane. If this is the case, one might expect more building remains of this type, i.e. ones not visible on the surface. After all, only the visible structures were excavated I 1947-1949.

It might seem like a paradox, but it is in no way a unique phenomenon that extensive areas apparently lying outside the dyke has been cultivated at one point or another, as indicated by a number of clairance cairns and a couple of substantial lynchets to the S of the farm buildings. The cultivating of this area is probably not contemporary with the remaining house foundations, but is probably older or younger. Extensive cairn fields like this are known from many areas in Scandinavia, and they are dated from the centuries before the birth of Christ, in some cases back to the Late Bronze Age, until Medieval times (11).

The only partially excavated “horg” is a stone-setting, 30 m long and 10 m wide, and covered with a turf layer. It is located in the slope to the NW of House II, and on the inside of the dyke. Hagen did consider the possibility that this structure was in fact a house foundation, but argued against such an interpretation (1). However, in light of the fact that no other “horgs” of this type are known from the vast number of sites excavated over the years both in SW Norway and elsewhere, other interpretations must be considered. There are obvious similarities between the “horg” in Sosteli and Iron Age house platforms, a type of monument not known to Hagen more than 50 years ago, but rather widespread in parts of Sweden and known from Norway, as well. Both the type of construction, the size and the situation of the structure in the farmyard of the Migration period settlement in Sosteli, points to the “horg” being in fact a foundation for a house, and it is shown as House III on the map.

Where does this leave House I, the temporary living quarters (Hagen) or hall building (Myhre)? There’s no way of telling for certain, but none of the interpretations put forward so far are really convincing. The composition of the finds from this building is striking. The majority of the finds is made up of iron slags and fragments of iron. Taken together with the mentioned crucible and the big, dug down fire place in the middle of the house, an alternative interpretation seems likely: House I is the settlement’s smithy. This could then explain why House 1 is located some distance away from the other Migration period buildings (House II and IV), and near the marshy, now cultivated, area to the W. There are some parallels between House I and House VI in Gene, Medelpad, Sweden, which is interpreted as a smithy (12). The importance of iron working for Migration period settlement in more marginal areas in Vest-Agder should not be underestimated (13), and this might account for the number of and size of the houses in Sosteli.

The context Sosteli was put in in the 1940s and 1950s is in many respect outdated. The Kyrkjebygd and Sosteli area were exploited by farming groups long before the Migration period. The settlement in Sosteli itself might be much older than Hagen’s excavations indicated. It certainly lasted much longer. The archaeological structures on the site, even the ones visible above ground, are the remains of a fossilized cultural landscape spanning a thousand years, maybe more. Sosteli was not discovered in the 1940s. It is an open question whether it was completely forgotten at any point. The farm was probably deserted in the Late Middle Ages, perhaps in connection with the agrarian crisis related to the Black death. It cannot at this point be decided whether there was continuity between the Migration period farm in Sosteli and the Medieval one, or if there was a period of farm abandonment in the Late Iron Age. Only new excavations can give us the answers.

(1) A. Hagen, Studier i jernalderens gårdssamfunn, Universitetets Oldsaksamlings Skrifter 4, Oslo, 1953. (2) S. Grieg, Jernaldershus på Lista, Oslo, 1934. (3) J. Petersen, Gamle gårdsanlegg i Rogaland fra forhistorisk tid og middelalder, Oslo, 1933. (4) J. Petersen, Gamle gårdsanlegg i Rogaland. Fortsettelse, Oslo, 1936. (5) A. Hagen, Et arkeologisk liv, Oslo, 2002. (6) T. Liestøl, Ein 1500 år gamal bondegard i Åseral, Årsskrift for Agder historielag 1946-1947, Kristiansand. (7) T. Liestøl, Solstø. Ein bondegard frå folkevandringstida, Kristiansand og Opplands Turistforenings Årbok, 1951. (8) B. Myhre, Gårdsanlegget på Ullandhaug 1. Gårdshus i jernalder og tidlig middelalder i Sørvest-Norge, Stavanger, 1980. (9) T. Løken, Forsand og jernalderens landsbyanlegg i Rogaland: ressursbakgrunn og struktur, Nytt fra utgravningskontoret i Bergen 3, Bergen, 1992. (10) O. Rønneseth, ”Gard” und Einfriedigung. Entwicklungsphasen der Agrarlandschaft Jærens, Stockholm, 1974. (11) F. A. Stylegar, Jordbruk og bosetningsutvikling i Sørvest-Norge fra steinalder til vikingtid, Heimen 2, 2002. (12) P. H. Ramqvist, Gene. On the origin, function and development of sedentary Iron Age settlement in Northern Sweden, Umeå, 1983. (13) J. H. Larsen, Utmarksbruk i Vest-Agder i eldre jernalder, Snartemofunnene i nytt lys, Oslo, 2003.

05 juli 2010

Viking og spradebass

Øyensminke, farget hår, tannpynt og tatoveringer – bildet av den ”typiske” vikingen er ikke som det en gang var. At de plyndret og herjet vet alle, og mange har vel også fått med seg at de dessuten var opptatt av renslighet og sitt ytre. Det er mindre kjent hvor store anstrengelser de faktisk gjorde for å jåle seg opp.

”Viking” er langt fra å være noen enhetlig eller selvforklarende kategori. I denne sammenhengen er det først og fremst skandinaviske handelsfolk og krigere jeg har i tankene, og når vi møter dem i kildene befinner de seg ofte langt hjemmefra. Om de skikkene som blir beskrevet er ”opprinnelig” nordiske eller hentet fra folk skandinavene møtte i det fremmede, kan ofte være vanskelig å avgjøre.

Det er særlig arabiske forfattere som har skildret vikingenes skikker og ytre nærmere, deres pynteglede inkludert. Ibrahim al-Tartushi, som var jødisk reisende og handelsmann, kanskje også diplomat og spion fra Córdoba i Spania, besøkte Hedeby – i vikingtiden Nordens største urbane sentrum – i begynnelsen av 960-årene. Den verdensvante kjøpmannen var lite imponert over det som møtte ham her nord:

"Slesvik (Hedeby) er en meget stor by ved ytterenden av verdenshavet… Innbyggerne tilber Sirius, bortsett fra et kristent mindretall som har sin egen kirke… Den som vil slakte et offerdyr, setter opp staker ved ved inngangsporten til gården sin og spidder dyret på disse, det være seg en okse, en geitebukk eller en gris, slik at naboene er klar over at han ofrer til ære for sin gud. Byen er fattig på produkter og rikdom. Menneskene der spiser stort sett fisk, som finnes i overflod. Spebarn kastes i havet av økonomiske årsaker. Kvinner har rett til å skille seg,” skriver al-Tartushi, som så legger til:

”Kunstig øyensminke er en annen merkverdighet; når de bærer den, forsvinner aldri deres skjønnhet, tvert imot blir både menn og kvinner vakrere.”

En annen beretning skriver seg fra den diplomatiske utsendingen og poeten al-Ghazal (”Gasellen”). Teksten er overlevert via omveier, og kildeverdien er omdiskutert. Bakgrunnen er iallfall et diplomatisk besøk fra emiren i Córdoba til en vikinghersker i Nord-Europa, og reisen foregikk kort tid etter vikingangrepet på al-Andalus i 844. Man har tenkt seg at reisens mål var Dublin eller Lejre.

Teksten sier fint lite om diplomatiet som vi må anta har foregått, men desto mer om den da rundt femti år gamle storsjarmøren al-Ghazals forhold til vikingenes unge dronning, ”Nud”. Men vi hører om sjøreisen nordover (al-Ghazal diktet senere om at han og hans følge var døden nær i bølger høye som fjell), og om ankomsten hos nordboerne. Resten av teksten handler om spenningen og tiltrekningskraften mellom diplomaten og dronningen.

Al-Ghazal er hos dronningen hver eneste dag, og han lager flere dikt om hennes skjønnhet, blant annet det følgende:

O mitt hjerte, du er tynget av en utmattende
lidenskap
Som du strides med som med en løve.
Jeg er forelsket i en vikingkvinne
Som ikke tillater skjønnhetens sol å gå ned,
Som lever på grensen av Guds verden, der han
Som vil møte henne, ikke finner noen sti.
O Nud, o du unge og vakre,
Fra hvis knopper en stjerne stiger,
O du som, ved min far, er mitt hjerte
Så søt og behagelig,
Skulle jeg en dag si at mine øyne har sett
Noen lik deg, så lyver jeg.
Hun ertet meg og sa: ”Jeg ser at dine lokker er blitt hvite”
Dermed ledet hun meg til å erte også,
Jeg svarte: ”Ved min far,
Føllet er født med denne gråfargen.”
Og hun lo og beundret mine ord
- Som jeg talte kun for at hun skulle beundre dem.


Etter dette befaler dronning Nud ham å farge håret svart, som han da også gjør. Deretter, forteller kilden, reiste al-Ghazal og hans følge atter sørover.

En tredje, og mer kjent, arabisk kilde til vikingenes ytre er Ahmad ibn Fadlan, som i sin Risala (dvs. ”brev”) beskriver de rus’ han møtte ved Volga i 921. ”Aldri har jeg sett mer fullendt fysikk, høye som daddelpalmer og rødblonde”, skriver han, og legger til at mennene var tatoverte med mørkegrønne trær og figurer fra fingertuppene til halsen. Ibn Fadlan har derimot mindre til overs for skandinavenes renslighet, og han betegner dem for ”de mest skitne av alle Guds skapninger”. Det som antagelig fremstod som mest motbydelig for den forfinede araberen, var at rus’ gjorde unna den daglige hygienen i et felles vaskevannsfat, ”på den mest skitne måte som tenkes kan”, og ikke ved bruk av rennende vann, som en muslim krevde.

Tatoveringer, øyensminke og hårfarging omtales altså i de skriftlige kildene. Dette er forhold som man vanskelig kan påvise ved bruk av arkeologiske kilder. Men det finnes også et fenomen av lignende type som ikke er nevnt i de bevarte skriftkildene, men som arkeologien kan bevitne. For få år siden undersøkte den svenske osteologen Caroline Arcini over 5oo skjeletter fra vikingtidsgraver i Danmark og Sverige, og hun oppdaget at 24 av dem hadde filte fortenner i overkjeven. Kan hende har de dype, horisontale furene vært fylt med et fargestoff.

«Viking» i Chicago 1893

I 1893 krysset et nybygd skip Atlanterhavet. Reisens mål var den storslåtte verdensutstillingen i Chicago, og om bord i «Viking» var et ma...