24 mars 2015

Virkelighetens kaptein Sabeltann

I Mariakirken i Lübeck kunne man tidligere beskue en fane som var opphengt over Bergenfarernes stol. Den var en suvenir fra hanseatenes seier over den fryktede piraten Marten Pechlin utenfor Mandal i 1526. Farene som truet de tyske kjøpmennene på sørlandskysten og videre til Bergen understrekes like tydelig i teksten som ledsager et bilde i den samme kirken: «La dem som står på farten, skrifte. Det tok så kort tid for oss å miste livet», heter det under et bilde av en forulykket Bergenfarer.

Det var blitt høst i 1526 da tre hansaskippere – Karsten Tode «den gamle» fra Lübeck, Claus Went fra Wismar og Michel Here fra Rostock – la ut på den lange reisen fra Bergen til Trave. Det var vel kjent at pirater hjemsøkte farvannene lenger sør på kysten, og skipperne våre ble enige om å holde sammen. Dersom de kom bort fra hverandre, skulle de henge en lykt langs skutesiden som kjenningsmerke. Det gikk som fryktet, den vesle flåten kom ut i storm, og mens Michel Here søkte inn til Selør vest for Lindesnes, reddet Karsten Tode og Claus Went seg inn til kysten lenger øst, der de satte kursen mot den velkjente havnen Skjernesund utenfor Mandal.

Da de nærmet seg havnen, ble de klar over lå en kreiert i en bukt like ved. Ifølge en samtidig beretning, nedskrevet av Gert Korfmaker, som selv var om bord i et av hansaskipene, fryktet tyskerne at det dreide seg om et sjørøverfartøy, fordi en av dem mente at dette var et velkjent piratrede. Men andre sa: «Måtte Gud se i nåde til oss, og la det heller være en skotte som tar inn trelast». Sjørøvere var det imidlertid; det fant tyskerne nokså snart ut. De la seg i en annen bukt, i kildene kalt «Hyltung», som må være neset som i dag heter Hilletunga. Av lokalbefolkningen fikk de snart bekreftet sine mistanker, og i en vik i nærheten observerte de en forhugget holk som sjørøverne hadde kapret og lagt der, og hvis skipper var i Tønsberg, der skipet hørte hjemme, for å skaffe løsepenger.

At det nettopp var på sørlandskysten, og akkurat ved Mandal, at piratene dukket opp, er ikke så merkelig. Alle skip som seilte mellom øst og vest i Europa, mellom Nordsjøen og Østersjøen, måtte passere denne strekningen. Gitt datidens navigasjonskunnskap, skipenes seilbarhet, rådende vind- og strømforhold og de geografiske betingelsene, der den danske vestkysten så å så ikke hadde havner å by på, var det naturlig at trafikken stort sett fulgte sørlandskysten, Agdesiden. Den klart største mengden av registrerte seilskipsvrak i Norge, befinner seg av samme grunn på sørlandskysten. Das Seebuch fra omkring 1470, den eldste bevarte navigasjonsbeskrivelsen i Nord-Europa, regner da også Lindesnes som det viktigste landkjenningsmerket for den som kommer sørfra og vil inn i Østersjøen.

 Undalspresten Peder Claussøn Friis, som holdt til i dette området på slutten av 1500-tallet, sa det slik:

«Dette Næs vide all Siøfarendes folck i dette Vesterhaff at sige aff, thi af det have de Landkienning her under Landet, oc derfra oc derefter vide de at sette deres Koes til andre Lande».

Men medaljen hadde en bakside, og Hr. Peder legger til:

«Ingen Landsort i Norrige hafuer værit saa plagit af Sørøffuere oc Fribyttere i gammel Tiid som denne Part, baade fordi den ligger saa nær ved Haanden, oc for de beleylige Haffner, her under landet ere…»..

Hva presten så mente med «I gammel Tiid», kan jo diskuteres. Trolig hadde han ikke kjennskap til den store pirataktiviteten som hadde utspilt seg i hans egen skjærgård to hundre år tidligere, i ufredsperioden rundt 1400. Da hadde blant andre vitaliebrødrene fra Mecklenburg gjort kysten utrygg, og kapret skip etter skip i havner som Skjernesund, Langesund og Selør. Marinarkeologien har frembragt mange vitnesbyrd om denne epoken, i form av brente vrak som ligger på grunt vann inne i datidens havner – som de overnevnte. Det er vel helst skip som har lidd samme ubilde skjebne som den holken fra Tønsberg vi hørte om tidligere.

Men hendelsene i 1526 er det grunn til å tro at Peder Claussøn var informert om, og de har da også levd på folkemunne frem til i dag. Det var nemlig ikke noen hvilken som helst kaptein Sabeltann våre hanseater hadde støtt på. Nei, det var selveste Marten Pechlin fra Fehmarn, en av datidens mest fryktede pirater. Pechlin var en svoren fiende av hanseatene. Ifølge kilder fra samtiden tok han ved én anledning 12 hansafartøyer på vei til Sverige, og kastet alle sjøfolkene over bord. Nå, i 1526, var Pechlin i tjeneste hos den landflyktige kong Kristian den 2., og en viktig brikke i dennes spill mot sitt tidligere rike og dets hanseatiske allierte. På kongens vegne plyndret han kirker og klostre, blant annet Værne. Til sjøs var altså strategien hans den vanlige i samtiden: Kapre skip, kreve enorme løsepenger for dem og eventuelt senke fartøyene dersom pengene uteble.

Gert Korfmaker og de andre hanseatene forstod at det bare var et spørsmål om tid før de selv ville bli utsatt for denne lumpne behandlingen. Men: De var tross alt to mot én, og valgte å kjempe – og vinne. Gamle Karsten Tode tok kommandoen, og ved en blanding av list og en god porsjon flaks klarte tyskerne å få has på den kraftig bestykkede sjørøverskuten. Gesellen Gert Korfmacher fikk has på Marten Pechlin som stod på dekket og ropte til sine folk at de skulle borde tyskernes skip, mens han svingte sabelen og – ifølge en vise som ble utgitt om trefningen ved Skjernesund i Lübeck senere samme år – gjorde grimaser med utrakt tunge («He stoch de tunghen ut synem munth/Van spotte vnd uth falschkem grund./Dat dede dem volcke vordretten»).

De seirende hanseatene viste de overlevende ingen nåde. Det ventet neppe sjørøverne seg heller. Av det 80 mann sterke mannskapet overlevde bare 19 bataljen ved Mandal. Seks ble tatt til fange, summarisk dømt til døden og kastet på sjøen. 13 andre klare i første omgang å komme seg unna i to skipsbåter; fire av dem ble senere plukket opp av et skip fra Rostock og druknet. De øvrige ble senere halshogd i Varberg av den eneste overlevende piraten, som ble satt fri mot å utføre bøddelens jobb.

For hanseatene ble det en lykkelig utgang på det hele. Lite visste de at de akkurat i 1526 neppe kunne ha valgt et verre sted enn Skjernesund å søke nødhavn i. Skjernesund viser seg nemlig å ha vært selve sentralen for Kristian den 2.s operasjoner på norskekysten. I 1525 hører vi, i et brev fra Vincents lunge til erkebiskop Olav, at den store kravellen Peter van Høll, som var blitt kapret i København, rett for nesen på kong Fredrik, på det tidspunktet befant seg i Skjernesund. Året etter berettes det at en annen av Kristian den2.s allierte, skipper Clemet, ligger med fem skip i Skjernesund, og at de der har oppført to blokkhus og stengt havnen med jernkjettinger. Fremdeles i 1531, da ekskongen selv kommer til Norge og skriver sitt åpne brev til nordmennene at han nå er kommet til landet for å befri det fra de som med urett har bemektiget seg det, er Skjernesund en av de havnene han oppholder seg i, og blant annet skriver brev derfra til den danske adelen.

Skjønt helt uvitende kan ikke Bergensfarerne ha vært I 1526. Vi husker jo at de var i tvil om skipet de støtte på i nærheten av Mandal var et sjørøverskip eller et fredelig lastefartøy fra Skottland. Det spørsmålet må ha opptatt sjøfarende nærmest fra tidenes morgen når man møtte andre, ukjente skip: Venn eller fiende? Kjøpmann eller pirat?

07 mars 2015

Fisker med tannverk

Hans Peder Brox bodde i Gamvik, der han var fisker og bonde for 150 år siden. Kanskje var han også plaget av tannverk. Rundt halsen bar han i hvert fall en amulett i form av en gjennomboret bjørnetann – en velkjent remedie mot tannverk her nord.

På tannen har eieren risset inn sine initialer, HPB. Gjenstanden befinner seg på Varanger Museums avdeling i Vardø.

Dit kom den i 1953, gitt i gave fra Bjarne Lillevik. Han sendte først et brev til museet, der han blant annet skrev at han «har noen gamle småting, som fulgte med i en kuffert fra Finnmark og som på den måten ble berget», og spurte om museet ville ha gjenstandene – selv om han «har vært medlem av NS». Lillevik hadde vært skoledirektør i Finnmark under krigen for NS-regimet, men var også kjent som – med hans egne ord – «mangeårig samler av slekts- og bygdehistorisk stoff». Heldigvis takket man ja, og fikk både bjørnetannen og de andre sakene sendt oppover til Vardø.

Eieren av amuletten, Hans Peder Brox, var født i Sørreisa i 1804, men tilbrakte det meste av livet i Gamvik. I folketellingen for 1865 finner vi ham oppført som selveier og fisker sammen med kona Gurine; to av barna bor da fremdeles hjemme. Hvordan Bjarne Lillevik i sin tid fikk tak i amuletten, vet vi ikke. Men det er grunn til å tro at det skjedde i god tid før krigen, helst i den perioden da han var lærer og sanglærer i Mehamn og lærervikar ved internatet i Skjånes.

Varanger Museum er ikke alene om å ha bjørnetannsamuletter i sine samlinger. Men det er uvanlig at de, som denne, kan knyttes til enkeltpersoner. Norsk Folkemuseum har flere eksemplarer, men men få opplysninger utover at de er skaffet til veie i samiske bygder som Nesseby og Kautokeino. Hva bruken angår, heter det seg i disse tilfellene at de enten «bæres af Lapperne i Bæltet» eller «har været benyttet som amulet, væsentlig til beskyttelse mod tandpine».

Magiske egenskaper
Bjørnen spiller en viktig rolle i samisk tradisjon, men også i norsk. Dyret blir kanskje først og fremst forbundet med styrke og kraft, og det fortelles også at en amulett av bjørnetann gav bjørnens styrke til den som bar den. Bjørnetannen var også lykkebringende, og en jeger som bar én eller flere bjørnetenner på seg, kunne være trygg på at han ikke ville bli bitt under jakten. Gjennomhullede bjørnetenner er kjent fra gravfunn gjennom hele jernalder og vikingtid, og i Skåne har man funnet slike amuletter i en 7 000 år gammel grav. De fleste funnene er imidlertid fra Nord-Norge.

Også andre deler av bjørnen ble tilkjent magiske egenskaper. Bjørnegalle blandet med brennevin kunne være virksomt mot en rekke lidelser, mens den som var plaget av hodepine, fikk lindring ved å stryke en oppvarmet bjørnelabb tre ganger over pannen. Samene pleide altså å stryke en bjørnetann over det betente stedet for å bli kvitt tannverk, men det kunne også hjelpe og pirke i den vonde tannen med et penisbein av bjørn. På de samiske noaidenes trommer, goavddis, var det hengt opp både bjørnetenner og -penisbein sammen med andre gjenstander som ble tilkjent magiske egenskaper.

04 mars 2015

Spinnekrukke fra 1400-tallet

Varanger Museum i Vardø har en nydelig liten krukke av leire, bare litt over 6 cm høy, utbuet på midten og med to karakteristiske ører på halsen. Den er funnet i byen i årene etter krigen, sammen med en hel del andre gjenstander. Det dreier seg om en krukke av tysk fabrikat, og den er gammel – fra 1400-tallet. Nokså sjelden er den også, og de fleste funnene av slike krukker her til lands er gjort i Bergens middelalderske bygrunn.

Vår krukke er som de andre av denne typen fremstilt av god leire, hardbrent og glassert. Glassuren er brunlig. Utførelsen er imidlertid «slurvet og fabrikkmessig» heter det i en eldre beskrivelse av disse krukkene. Krukkene er fremstilt i pottemakerbyen Raeren i det nåværende Belgia.

Foto: Varanger Museum/Knut Steinhaug
Krukker av denne typen blir også kalt for salvekrukker eller relikviekrukker, og forskerne tenkte seg lenge seg at disse gjenstandene først og fremst ble brukt til å oppbevare hellige relikvier i. Et par steder, deriblant i Trondenes kirke, har man da også funnet slike krukker som inneholdt relikvier og var forseglet med voks.

Men alt tyder på at miniatyrkrukkene også ble brukt til mer verdslige formål i senmiddelalderen. Blant annet den betydelige mengden funn av krukker på Bryggen i Bergen peker i den retning. Og bare fra Vardøs gamle bygrunn har vi faktisk ytterligere to eksemplarer. Det er dessuten funnet lignende krukker flere steder i Finnmark, vanligvis i boplassammenheng og enkelte ganger i kontekster som vanskelig kan oppfattes som annet enn samiske (Øvre Pasvik).

Forklaringen er at miniatyrkrukkene, som påpekt av arkeologen Anne Stalsberg, verken er salvekrukker eller relikviekrukker, først og fremst. Det er snakk om spinnekrukker – brukt av spinnersker til å fukte fingrene i når man spant på rokk. Krukkene hang enten rundt halsen eller på rokken, viser avbildninger fra den gangen.

Dermed bidrar spinnekrukkene i museet til å kaste ytterligere lys over det som nok var den mest typiske kvinnesyssel i middelalderens Vardø – tekstilhåndverket. Mer om det senere.

Benketrappene – privat utstillingsvindu og offentlig arena i byer og uthavner

«Og jo mere hovmodige Husene er, desto længere springer Gadetrappene frem, de trænger sig uden videre langt ud paa Fortaugene; ‘vær så god...