Gå til hovedinnhold

Fisker med tannverk

Hans Peder Brox bodde i Gamvik, der han var fisker og bonde for 150 år siden. Kanskje var han også plaget av tannverk. Rundt halsen bar han i hvert fall en amulett i form av en gjennomboret bjørnetann – en velkjent remedie mot tannverk her nord.

På tannen har eieren risset inn sine initialer, HPB. Gjenstanden befinner seg på Varanger Museums avdeling i Vardø.

Dit kom den i 1953, gitt i gave fra Bjarne Lillevik. Han sendte først et brev til museet, der han blant annet skrev at han «har noen gamle småting, som fulgte med i en kuffert fra Finnmark og som på den måten ble berget», og spurte om museet ville ha gjenstandene – selv om han «har vært medlem av NS». Lillevik hadde vært skoledirektør i Finnmark under krigen for NS-regimet, men var også kjent som – med hans egne ord – «mangeårig samler av slekts- og bygdehistorisk stoff». Heldigvis takket man ja, og fikk både bjørnetannen og de andre sakene sendt oppover til Vardø.

Eieren av amuletten, Hans Peder Brox, var født i Sørreisa i 1804, men tilbrakte det meste av livet i Gamvik. I folketellingen for 1865 finner vi ham oppført som selveier og fisker sammen med kona Gurine; to av barna bor da fremdeles hjemme. Hvordan Bjarne Lillevik i sin tid fikk tak i amuletten, vet vi ikke. Men det er grunn til å tro at det skjedde i god tid før krigen, helst i den perioden da han var lærer og sanglærer i Mehamn og lærervikar ved internatet i Skjånes.

Varanger Museum er ikke alene om å ha bjørnetannsamuletter i sine samlinger. Men det er uvanlig at de, som denne, kan knyttes til enkeltpersoner. Norsk Folkemuseum har flere eksemplarer, men men få opplysninger utover at de er skaffet til veie i samiske bygder som Nesseby og Kautokeino. Hva bruken angår, heter det seg i disse tilfellene at de enten «bæres af Lapperne i Bæltet» eller «har været benyttet som amulet, væsentlig til beskyttelse mod tandpine».

Magiske egenskaper
Bjørnen spiller en viktig rolle i samisk tradisjon, men også i norsk. Dyret blir kanskje først og fremst forbundet med styrke og kraft, og det fortelles også at en amulett av bjørnetann gav bjørnens styrke til den som bar den. Bjørnetannen var også lykkebringende, og en jeger som bar én eller flere bjørnetenner på seg, kunne være trygg på at han ikke ville bli bitt under jakten. Gjennomhullede bjørnetenner er kjent fra gravfunn gjennom hele jernalder og vikingtid, og i Skåne har man funnet slike amuletter i en 7 000 år gammel grav. De fleste funnene er imidlertid fra Nord-Norge.

Også andre deler av bjørnen ble tilkjent magiske egenskaper. Bjørnegalle blandet med brennevin kunne være virksomt mot en rekke lidelser, mens den som var plaget av hodepine, fikk lindring ved å stryke en oppvarmet bjørnelabb tre ganger over pannen. Samene pleide altså å stryke en bjørnetann over det betente stedet for å bli kvitt tannverk, men det kunne også hjelpe og pirke i den vonde tannen med et penisbein av bjørn. På de samiske noaidenes trommer, goavddis, var det hengt opp både bjørnetenner og -penisbein sammen med andre gjenstander som ble tilkjent magiske egenskaper.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hvor gammel er Vardøhus festning?

Slavemarkedet i Kaffa

Sommeren 1473 reiste et usedvanlig følge gjennom det østeuropeiske steppelandet. Italieneren Angelo Squarciafico hadde påtatt seg å frakte elleve kvinnelige slaver på hesteryggen fra den genovesiske havnebyen Kaffa på Krim og hjem til deres eiere i Genova. Genoveserne var i navnet fremdeles herrer i Kaffa, og slavene var byens mest profitable eksportvare. Men den politiske situasjonen i Svartehavet var blitt usikker; de tyrkiske osmanenes nærvær innebar at det var blitt på det nærmeste umulig for genoveserne å ta seg sjøveien gjennom Bosporos og Dardanellene. Bare to år senere ble da også genoveserne kastet ut for godt fra Kaffa og sine øvrige handelskolonier i regionen.
Slavene hadde stor verdi for de to genoveserne som eide dem, og man kan saktens forstå at de ville sikre sin investering. Hva som var Angelos egne beveggrunner for å legge ut på den farlige reisen i 1473, vet vi ikke. Ingen kilder forteller heller om italieneren og hans menneskelige last noen gang kom frem til Genova…

Fra arkivenes gjemmer

Det ble en usedvanlig besværlig reise for mannskapet på fregatten «de Vrouwe Johanna Geertruijda», som la ut fra Texel med den hollandske kolonien Surinam som mål, like før jul i det herrens år 1760. Om bord var 35 sjømenn og 19 soldater, og turen kom til å vare i halvannet år. Den 10. april 1762 var fem av mannskapet på skipet hos notar Jelmer de Bruijn i Amsterdam for å avlegge sin erklæring om hva som hadde skjedd, og gjorde rede for hvordan det kunne ha seg at så mange som 33 av besetningen på 54 mann «manglet» ved ankomsten.

Beretningen om den trøblete seilturen finnes sirlig innført i notarens protokoll, som er bevart i Amsterdams byarkiv – sammen med materialet etter en mengde andre av byens notarer. De eldste protokollene er fra slutten av 1500-tallet, de yngste fra tidlig 1900-tall, og notararkivene fyller hele 3000 hyllemeter. Notarene spilte en viktig rolle i datidens Amsterdam; til notaren gikk man hver gang en kontrakt skulle inngås, når man trengte en attest eller ta opp…