22 januar 2015

Rublene fra Vaidaguba

Har du sett de gamle russiske rubelsedlene på Pomormuseet i Vardø? Bare et utvalg er utstilt, og historien om hvordan pengesedlene havnet i byen er spennende. Den fører oss til den norske kolonien i Vaidaguba på Murmankysten, og til årene like etter revolusjonen i Russland.

Blant de nordmennene som slo seg ned i Vaidaguba på Fiskerhalvøya, var Leonard og Emilie Jonasine Pihlfeldt. De reiste dit fra Vadsø med sine fem barn midt på 1880-tallet. Leonard slo seg opp som handelsmann. Familien hadde nære bånd også til Vardø. Datteren Laura var gift med kjøpmann Axel Jacobsen i Strandgata, og en tid bodde hennes lillesøster, Florense, også hos dem.

Den gangen, før verdenskrigen, var Herman Hansen også bosatt i Vardø, der han var bankkasserer og fullmektig ved dampskipsekspedisjonen. I 1920 var han flyttet til Tromsø og var kontorsjef ved Norges Banks avdeling der. Samme år fikk han et fortvilet brev fra et Russland der borgerkrigen herjet. Brevet, som er skrevet på russisk og levert med kurér, innledes med «Ærede Herman Nikolajevitsj, unnskyld min uforsiktighet med å skrive til Dem». Brevskriveren var enkefru Pihlfeldt i Vaidaguba. Hun hadde vært gift med handelsmannen Teodor (Feodor) Pihlfeldt, og nå satt hun igjen med flere umyndige barn.
I brevet viser hun til en pakke med forskjellige saker som oppbevares i banken. Det må være rublene som nå er på museet det er snakk om. Det er snakk om et betydelig beløp, 23 900 rubler, for å være helt nøyaktig. Ærendet hennes nå var ikke pengene, men en nøkkel som også var deponert i banken. Hun hadde mistet sin egen nøkkel til den avdøde mannens pengeskap hjemme i Vaidaguba.

Pengene var ikke mye til nytte for henne der, for det var nød og matmangel i Russland. Men brevet avsluttes med følgende bønn:

«For Guds skyld, det er helt nødvendig at De sier til Axel (Jacobsen) at han sender matvarer, kaffe eller sukker, om enn bare litt, og aller helst såpe. Her er alt dette vanskelig. Hvis jeg får tillatelse, tar jeg en kort tur til Vardø i september…»

Men hun så neppe Vardø igjen noen gang, og pengene ble aldri hentet. I 1932 ble alle pengesedler fra tsartiden erklært verdiløse. Samme år ble rubelsedlene fra Vaidaguba overført til bankavdelingen i Vardø, som i 1946 sendte dem videre til hovedsetet i Oslo. I forbindelse med at Vardø skulle feire 200 år som by i 1989, kom de hit igjen.

Vi vet ikke hva som ble enkefru Pihlfeldts skjebne. Verken hun eller barna gjorde noen gang krav på pengene. Familien hadde vært meget velstående før revolusjonen, og sedlene som ble berget over grensen fra Vaidaguba, hadde utgjort en betydelig formue. Før Første verdenskrig tjente en faglært metallarbeider i St. Petersburg noe i nærheten av 300 rubler i året, og en ufaglært arbeider under 200. De 23 900 rublene tilsvarer altså atskillige millioner kroner etter dagens pengeverdi.

21 januar 2015

Russehandelen i nord

På Sørlandet hadde man skutehandelen og, når det røynet på, en Terje Vigen. Lengst nord i landet var det lenge pomorskuter fra byer og bygder rundt Kvitsjøen som sørget for livsnødvendige forsyninger til en kriserammet befolkning, for eksempel under krigen og fastlandsblokaden 1807-1814. Helt frem til Oktoberrevolusjonen i 1917 var de russiske fartøyene lastet med mel og trelast et årvisst skue i Vardø og andre byer og vær i Finnmark og Troms.

Én av de første gangene vi hører om pomorer (eg. «ved havet», altså kystboer) som driver handel i det nordligste Norge, er hos fogden Niels Knag omkring 1690. Han skriver:

«Till Skatøret (dvs. Vadsø) komer rydzerne 2de gange om aaret nembl. vaar oc høst, medfører at selge, meel, gryn, hirtzengryn, vadmel, øxer, lerrit, rydslædder, bereed graaverchs foder oc andre vahre, annamer igien penge, gl. kobber oc vild vahre, same rydzer komer først til Waardøen ofuer havet seiglende med store jommer.»

Pomorer i  Vardø. Foto: Varanger Museum
I senere tid var det fisk – torsk, sei og kveite – pomorene etterspurte. I bytte førte de med seg «matter» med rugmel og tømmer, foruten kjøtt- og meieriprodukter, tjære og mer typiske luksusvarer. Fisken ble saltet om bord i de romslige russiske lodjene, flatbunnede fartøyer med stor lastekapasitet, rigget med råseil og tradisjonelt med sydde, og ikke klinkede, bordganger.

En vesentlig årsak til pomorhandelen, sett fra russisk side, var den ortodokse kirkens mange fastedager. I Finmark var ikke egen kornproduksjon mulig, så for befolkningen på norsk side av grensen var det helt nødvendig med forsyninger utenfra. Og de russiske åkerbruksbygdene lå langt mer beleilig til enn de kornkamrene som forsynte Norge for øvrig. Det gjenspeiltes også i prisene: Major Rosenkrants på Vardøhus foreslo i 1782 at festningen burde kjøpe russisk mel til 34 skilling pr. vog. På det tidspunktet kostet samme mengde korn fra Danmark 72 skilling.

Ikke så rart, kanskje, at «Almuen elsker denne Handel og viser besynderlig Lyst og Drift til Fiskeriet, saa længe de kan sælge til Russerne,» som det heter i en annen kilde fra samme tid.

Handelen med skipperne fra Kvitsjøen var lenge forbudt, for finnmarkshandelen ble drevet som et monopol som lå til borgerne i Bergen og Trondheim, og senere til kompanier i København. Det ble selvsagt handlet likevel, og utover på 1700-tallet hørtes flere og flere røster mot forbudet. I 1748 skriver sorenskriver Tomesen i Tromsø til København at «det vilde være til ubeskrivelig hjælp for mange fattige folk, om denne handel med Russerne måtte atter blive tilladt». I 1789 ble monopolet opphevet og Vardø og Hammerfest gitt bystatus. Syv år senere tillot man også direkte handel mellom lokale fiskere og pomorer. Det gjaldt riktignok bare i den varmeste perioden på sommeren, den såkalte «makketida» fra 15. juli til 15. august, da man ikke kunne henge fisken.

Pomorhandelen foregikk over hele den nord-norske kysten, men Vardø var «pomorhovedstad» og viktigste anløpshavn for russerne i Nord-Norge frem til 1917. Flere enn 350 pomorskuter med en samlet besetning på over 2 000 mann kom hvert år til byen da handelen var på sitt mest omfattende på slutten av 1800-tallet.

Oluf Olufsen (f. 1884), som vokste opp i Vardø, kunne erindre handelen og det yrende livet som fulgte i kjølvannet av den:

«Pomorene kom i mai. Når mørkeskoddda kom sa vi at ‘nå går Kvitsjøen opp, og russerne kommer og kjøper fisk’. Da måtte de norske kjøperne slutte å kjøpe fordi russerne gav 19-20 øre for kiloen. Russen hadde mel og alt som man trengte, man byttet f. eks. ett kilo mel mot ett kilo fisk. Vi fikk flesk, kjøtt, poteter, gryn og hvetemel. Han hadde godt hvetemel og rugmel, russen. Lauskarer som ikke hadde familie måtte også ta mel, for han leverte ikke penger…»

Oluf Olsen var gammel nok til å oppleve pomorhandelen som voksen. Mange andre informanter var barn da virksomheten opphørte, og de har fortalt om pomorenes fargerike drakter og særpregede hatter, om sang og musikk, om den ortodokse julefeiringen, om russerkringler og om drops i kulørt innpakningspapir.

Det finnes også materielle minner fra den gang om det russiske nærværet. I det treløse Varanger hentet man for eksempel gjerne bygningstømmer fra Russland, og mangt et hus, flere av dem bevart til i dag, er oppført av «russetømmer» og «russeplank» av furu eller lerk. Under taktorven lå «russenever» i store flak.

Flere steder i den nordligste landsdelen var rubel gangbar valuta som en følge av pomorhandelen, som gjerne foregikk på pidginspråket russenorsk – «moja-po-tvoja-språket», som man sa i Vardø.
Pomorskipperne hadde håndskrevne seilingsbeskrivelser som de voktet vel over, og som kunne gå i arv fra generasjon til generasjon. De eldste som fremdeles er bevart, ser ut til å ta utgangspunkt i forholdene på 1700-tallet. Disse bøkene viser at russerne var godt kjent i både store og små havner på kysten av Troms og Finnmark, og at en del av disse hadde egne navn på russisk.

Etter midten av 1800-tallet endret pomorhandelen gradvis karakter, og mer og mer av handelen havnet i hendene på handelshus som Brodtkorb i Vardø. Da revolusjonen kom i Russland, ble rubelen verdiløs og 17 av Vardøs kjøpmenn gikk konkurs. Til slutt falt også det mektige Brodtkorb-firmaet. Det er imidlertid symptomatisk at det ved siden av strømmen av flyktninger fra Arkhangelsk til Finnmark i årene som fulgte, også kom enkelte pomorskuter som drev sin tradisjonelle virksomheten, i hvert fall så lenge NEP-politikken var rådende i Sovjetunionen. Den siste pomorskipperen kom visstnok til Vardø så sent som i 1929.

15 januar 2015

Domshavet

Visste du at det gammelnorske navnet på Barentshavet var Domshaf, Domshavet? Og at førsteleddet kommer av det sagnomsuste fjellet Domen ved Vardø? Lenge før Domen fikk rykte som heksefjell, var stedet et viktig landemerke, og kjent som et sted der troll og monstre rådde grunnen.

Se nøye på kartutsnittet, det er hentet fra den landflyktige erkebiskopen Olaus Magnus’ berømte Carta Marina fra 1539 og viser «Finmarchia». Blant fantasifulle fremstillinger av djevler og sjøuhyrer og andre farer som den svenske prelaten så for seg truet menneskene her oppe ved jordens utkant, gjenkjenner en – i en litt forvansket form – stedsnavn som Makkaur og Omgang. Omtrent midt i bildet er Vardøhus, tegnet som et stort og mektig slott.

Umiddelbart sør for «slottet» strekker en smal havarm seg innover i landet, der den vider seg ut. Det må være Varangerfjorden tegneren har ment å vise. «Domshaf», står det. Det er et navn som vi møter i mange eldre kilder, noen av dem helt fra sagatiden, og det ser ut til at navnet opprinnelig betegnet hele havområdet øst for Nordkapp.

Domens betydning som landemerke gir seg også til kjenne de gangene Kibergneset i kildene kalles for Domsneset.

I den sagateksten som går under navn av Hvordan Norge ble bygd, og som finnes i Flatøyboka fra 1300-tallet, fortelles det om de to mytiske kongene Nor og Gor som legger landet under seg i en fjern fortid. Gor var sjøkonge og erobret «alle øyer, både bygde og ubygde», fra Domshavet og sørover, heter det.

I denne og den øvrige sagalitteraturen møter vi nordområdene som et farlig, usivilisert sted, og som verdens endepunkt. De fleste sagaopplysningene om Finnmark finnes i de bokstavelig talt fantastiske fornaldersagaene, som handler om opphavs- og heltetider og en verden befolket av kjemper, troll og andre overnaturlige vesener. Det er nok Domshavet som menes når Saxo Grammaticus forteller om jotnen Geirrøds hall, at for å komme dit måtte man «seile over havet som ligger utenom jorden, legge solen og stjernene bak seg og vandre ned i kaos, til man til slutt nådde steder der intet lys fantes, og mørket rådde…».

Jotnen Dumbr
I den islandske sagaen om Gull-Tore hører vi om helten Tore, som reiser til Hålogaland på torskefiske for å legge seg opp rikdom. Der får han høre at det lengst i nord, ved Domshavet, finnes uante mengder gull i en hule. Han reiser så nord om Finnmark til hula, der han vinner Vale vikings skatt fra de fæle dragene som vokter over den.

Domshavet ble oppfattet som en havbukt, begrenset i sør av Finnmark og Bjarmeland og i øst og nord av ukjente land som strakte seg like til Grønland. Noen tenkte seg at det her, lengst i nordøst, fantes en konge, halvt menneske og halvt troll, som het Dumbr. I eldre tradisjon er Dumbr en jotne, og det er sannsynlig at middelalderens mennesker forestilte seg Domen som jotnen Dumbrs hjem, på samme måte som man plasserte jotnen Dovre på Dovrefjell.

10 januar 2015

Skjeer i mengder

Kulturlagene i Østervågen og i sentrum av Vardø er et byhistorisk skattkammer. Tett bosetning i området siden middelalderen har ført til at husene flere steder står på flere meter tykke lag av avfall, bygningsrester og annet, og bevaringsforholdene for mange slags gjenstander er svært gode i dette tettpakkede, oksygenfattige miljøet. År om annet hender det at kulturlagene her gir slipp på noen av sine hemmeligheter, og det gjøres spennende funn. På museet kan vi takke disse lagene i gamlebyen for at vi har en av landets fineste samlinger av spiseskjeer fra 1500- og 1600-tallet laget av reinhorn.

Hornskjeer funnet i Vardø. Foto: Varanger Museum
Femten skjeer, flere av dem vakkert dekorerte med flettebåndmønstre, og alle med karakteristisk form med kort skaft og bredt blad, er kommet inn til Vardø museum som et resultat av graving i byen. Adolf Olsen fant den første skjeen i samlingen – men om den vet vi bare at den er funnet i Vardø og gitt til museet i 1950. Året etter leverte Reidar Johansen inn en skje som var funnet på 3 meters dyp på Valen, mens «Hr. Breiviks arbeidslag», som foruten Breivik selv besto av Olaf Johnsen og Leif Ovesen, donerte en som de hadde funnet i Vestervågen.

De fleste av hornskjeene er funnet i Østervågen eller tilstøtende områder. Brorparten av funnene ble gjort i årene rett etter etter krigen, sikkert fordi det da pågikk mange gravearbeider i forbindelse med opprydding etter bombingen under krigen og oppføring av ny bygningsmasse. I samme periode gjennomførte Tromsø museum et par mindre utgravninger i byen, men ingen av skjeene er et resultat av denne virksomheten. Nei, det er byens egne innbyggere som har funnet så å si alle sammen. Det betydde helt sikkert også noe at kommunerevisor og museumsvenn Vilfred Dybos fulgte årvåkent med hver gang noen satte spaden i jorden på 1950-tallet. Enkelte finnere går forresten igjen i listene: Gunnar Bangsunds arbeidslag fant en skje i Kirkegata i 1954, og en i Krokgata ti år senere.

Om vi legger til de tre skjeene fra Vardø som befinner seg i Tromsø museum, kommer vi opp i 18 stykker. Det er et anselig antall. Til sammenligning har museet i Vardø én skje fra hver av stedene Syltefjord, Hamningberg, Persfjord og Indre Kiberg. Det er få om noen andre steder i landet hvor så mange skjeer er funnet på ett sted, men hornskjeer av denne karakteristiske sorten er likevel funnet i svært mange fiskevær og gårdshauger i Nord-Norge, og det er også enkelte funn fra bygrunnen i Trondheim og Bergen.

Skjeer som dette fantes nok i enhver husholdning i nord. De ble brukt til å spise og røre med, og skiller seg fra hornskjeer sør i landet først og fremst på grunn av råmaterialet. Skjeene fra Vardø og ellers i landsdelen er nemlig laget av reinhorn, og bare bestemte deler av hornet kunne brukes for å få til den karakteristiske formen med det brede bladet og det korte skaftet.

Selv om det er funnet mange hornskjeer, har arkeologene bare kjennskap til ett eneste sted der slike gjenstander er blitt produsert. På reinfangstplassen Gollevarre i Tana er det funnet en rekke halvferdige skjeer og store mengder hornavfall, slik at der må man ha fremstilt skjeer av horn, kanskje for et større marked. De brede og korte hornskjeene var i bruk i flere hundre år, men var mest utbredt på 1500- og 1600-tallet. Etter den tid ser det ut til at de forsvinner fra norske og sjøsamiske bosetninger, mens de overlever blant reindriftssamene.

Den spesielle formen ligner mest på sølvskjeer som var populære i Europa på 1400-tallet og litt senere, og det nok riktig å regne hornskjeene som etterligninger av slike forbilder. Siden, da samiske sølvsmeder begynte å lage skjeer i sitt materiale, brukte de hornskjeene som modell og utgangspunkt. Resultatet var at samiske sølvskjeer kom til å minne om skjeer fra middelalderen.

Beardmore-kontroversen

Nyheten om en angivelig vikinggrav dypt inne i Canadas skoger gikk verden rundt på slutten av 1930-tallet. Kontroversen som fulgte, involv...