28 juni 2007

Når snø og is smelter

Den globale oppvarmingen fører til at isbreer og fonner smelter. Et resultat av at isdekket blir tynnere og at breer og fonner trekker seg tilbake, er at arkeologiske levninger kommer for dagen på overflaten og i utkanten av isen og snøen.

I løpet av de siste tiår har det kommet stadig nye rapporter om arkeologiske og paleontologiske funn fra isbreer og fonner rundt i verden. Funnene viser at mennesker og dyr har utnyttet områder med ”evig” snø- og isdekke i tusener av år. Stor oppmerksomhet fikk denne typen funn først da ”ismannen Ötzi” fra slutten av yngre steinalder bokstavelig talt kom for dagen i Syd-Tyrol i 1991. ”Ötzi” ble funnet i nærheten av en fjellovergang i mer enn 3000 meters høyde, og sammen med ham lå et imponerende arsenal av avansert steinalder-teknologi – så som klær, våpen, beholdere, ildslagningsutstyr, utstyr til trearbeid og medisinplanter. Selve liket var så godt bevart at funnet til og begynne med ble etterforsket som et mistenkelig dødsfall.

Noen år senere ble en ny ”ismann” oppdaget i Canada. Levningene av Kwaday Dan Ts'inchi viste seg å ”bare” være ca. 500 år gammel. Som ”Ötzi” hadde han med seg et stort utstyr av redskaper og våpen, foruten tekstiler og mat.

Blant annet i Canada har man avdekket en rekke funn av arkeologiske gjenstander i breer og fonner de siste årene. Det dreier seg i stor utstrekning om jaktvåpen i form av pilspisser og spydspisser, men også om organisk materiale og paleontologiske funn som levninger av karibu og villsau. Bevaringsgraden er ofte forbløffende god – trevirke, lær og tekstiler er intakt. Nedfryste organiske gjenstander fra breer og fonner gir derfor detaljert kunnskap som arkeologer knapt kan få fra andre deponeringskontekster. ”Ötzi” gav oss således kjennskap til en 5.000 år gammel verden vi før 1991 bare ante at eksisterte. De nye funnene fra blant annet Canada tilfører forhistoriske kulturer som ofte fremstår som temmelig sterile, lukt og farge.

Noe slikt som 1/10 av jordens landoverflate er dekket av evig is og snø eller har permafrost. Mindre breer og fonner (utenom Grønland og Antarktis) utgjør ca. 4 prosent av all is på land. Den pågående globale oppvarmingen gjør isbreene og snøfonnene til interessante områder for arkeologien.

Det har lenge vært kjent at breer og fonner også i Norge kan gi interessante arkeologiske funn. I slutten av 1930-årene var det flere sommere med sterk snøsmeltning, og det ble den gang gjort en del funn av forhistoriske jaktvåpen på og ved snøfonner, blant annet i Oppdal.

Fonnene har vært attraktive områder for villreinjakt i uminnelige tider. Sommerstid trakk reinen opp i høyden for å slippe unna insektene. Funn av bogastiller ved fonnene viser at folk har etterstrebet å skaffe seg korte skuddhold. I tilknytning til fonnene har et stort antall antatt bortskutte piler kommet for dagen, ikke minst i de senere år. Fra og med begynnelsen av 2000-tallet fikk fylkesarkeologer og landsdelsmuseer stadig flere meldinger om funn som var blitt gjort ved fonnene. Bare fra Oppdal ble det innlevert 18 funne piler i løpet av 2003. Mange av funnene var fantastisk godt bevarte. Mens arkeologer vanligvis har å gjøre med pilspisser av stein, bein eller jern, dukket det opp pilskaft med godt bevarte surringer, og i noen tilfeller med styrefjær bevart – etter 1000-1500 år i isen!

Mens funnene fra 1930-årene hadde et tidsmessig tyngdepunkt i perioden fra vikingtid til 1700-årene, viste det seg på 2000-tallet at det var en overvekt av eldre funn, mange av dem fra folkevandringstid (350-550 e.Kr.). Det kan bety at fonnene var mindre i folkevandringstid enn i den mellomliggende perioden.

Siden har mange viktige funn blitt gjort. I 2006 og igjen i 2007 ble det satt nye rekorder. I Sør-Trøndelag og Oppland har turfolk og jegere vært flinke til å levere inn funne oldsaker. I 2006 mottok arkeologiske myndigheter et femtitalls historiske gjenstander fra områder i Oppland som tidligere var dekket av is og snø.

På Søre Dalafonn ble det funnet tekstilrester som viste seg å være et vevd tøystykke fra middelalderen, foruten pilspisser med skaft og rester etter såkalte ”skremmepinner” som ble brukt i forbindelse med massefangst. Søre Dalafonn ligger ca. 1700 meter over havet. Kvitingskjølen i Oppland har også gitt interessante funn. En sydd skinnsko var spesielt godt bevart – og har nylig vist seg å være 3400 år gammel! Vi har ikke tilsvarende funn fra bronsealderen her hjemme.

Til Vitenskapsmuseet i Trondheim har det kommet inn flere spennende funn. I fjor ble det funnet to pilspisser av skifer fra yngre steinalder, begge med bevarte rester av bek til feste for skaftet.

Det ligger mye interessant arkeologi i snø- og issmeltningen. Men det er selvsagt flere andre, mer alvorlige sider ved fenomenet. Skofunnet fra Kvitingskjølen kan jo tyde på at det ikke har vært så små breer i Jotunheimen som nå, siden bronsealderen. De mange funnene fra folkevandringstid indikerer også at vi skal langt tilbake i forhistorisk tid for å finne paralleller til dagens små fonner og breer. Arkeologien kan bidra til å gi nye kunnskaper om klimautviklingen.

Men for kulturminneforvaltningen ligger det også store utfordringer i det nye kildematerialet. Funnene som kommer for dagen er svært utsatte for nedbrytning, og det er viktig å etablere systemer for å ivareta nye funn raskt og effektivt. Man må identifisere potensielle funnområder på et tidligst mulig tidspunkt. Og vel får museene et tilsig av velbevart organisk materiale som de tidligere bare kunne drømme om, men konserveringsbehovene er store – og kostnadskrevende. Følges funntilførselen opp av økte bevilginger? Og hva gjør vi dersom vi plutselig skulle få en norsk Ötzi?

(Bildene er tatt av Espen Finstad, Oppland fylkeskommune)

21 juni 2007

Oddernessteinen og Eyvinds kirke

Jeg har tidligere skrevet om Oddernessteinen og runeinnskriften som forteller at Eyvindr gerði kyrkiu þessa, guðsonr Olafs hins Helga, á oðali sínu - altså "Eyvind, Olav den helliges gudsønn, reiste denne kirken på sin odel". Innskriften er datert til omkring 1050.

Kirken Eyvind lot bygge på Oddernes må ha vært en trekirke med jordgravde stolper, en såkalt stolpekirke. Den kirken som nå står på Oddernes, er tidligst bygd omkring år 1100, og helst enda litt senere. Man har aldri funnet spor etter Eyvinds eller eventuelle senere forløpere til steinkirken. Det er et spørsmål om det i det hele tatt finnes spor bevart – det aller meste, om ikke hele arealet under den nåværende kirkens gulv har vært benyttet til gravkjellere i nyere tid. Selv under koret har man funnet spor etter et gravkammer, antagelig fra 1600-årene.

Men kan vi være sikre på at Eyvinds kirke stod akkurat der dagens steinkirke står? I vanlige tilfeller ville man svare bekreftende på det spørsmålet, men på Oddernes kan vi ikke være helt sikre. De tidlige stolpekirkene ble etter hvert erstattet av større trekirker, som så igjen – på noen steder, iallfall – ble erstattet av steinkirker. Det skyldtes neppe, som man kanskje skulle tro, at stolpekirkene ”råtnet på rot”. Bygninger med jordgravde stolper var mer holdbare enn en ofte tenker seg. Når de vanligvis ser ut til å ha blitt revet på et nokså tidlig tidspunkt, skyldes det heller at kravene til kirkebygningene endret seg.

Spørsmålet er om man i 1100-årene eller tidligere ville ha revet en kirke som nærmest hadde sin egen ”dåpsattest” i form av en innskrift som sa at den var bygd av en mann som hadde vært den hellige Olavs gudsønn? Sporene etter Olavskulten er flere på Oddernes. Rett nedenfor kirken ligger Olavskilden, og ved Tofdalsfjorden har vi St. Olavs varde. En hule i Ringknuden gikk tidligere under navn av ”St. Olas bagerovn”. Lokalt regnes da også kirken for en Olavskirke, men vi vet ikke hvor gammel denne tradisjonen er.

Av de eldste moderne kartene som viser Oddernes kirke og kirkegård, går det frem at steinkirken ligger påfallende skjevt plassert inne på kirkegården, tydeligst på Fangens kart fra 1807. Det skyldes tilsynelatende ikke at kirkegårdens avgrensning har blitt endret etter at den romanske kirken ble reist, for noen utvidelse kjenner vi ikke til før i 1840. Kanskje ligger kirken som den gjør, fordi det alt stod en bygning inne på kirkegården da steinkirken ble bygd – nemlig en liten trekirke som var reist på Olav den helliges bud?

Den arkeologiske undersøkelsen som fant sted i forbindelse med at runesteinen ble flyttet inn i våpenhuset i 1990, godtgjorde som tidligere nevnt at det i middelalderen var foretatt begravelser så langt vekk fra steinkirken som henimot 30 meter. Det tyder på at middelalderkirkegården har vært usedvanlig stor. Det er flere måter å tolke dette forholdet på, men én mulighet er at Oddernes var et sted der det var knyttet særlig prestisje til å bli bli gravlagt – kan hende fordi Eyvinds lille kirke fremdeles stod på sin plass i middelalderen?

04 juni 2007

Skarstadfunnet - spennen i ura

I mai i år kom et interessant arkeologisk funn for dagen på Skarstad i Konsmo sogn, Audnedal kommune i Vest-Agder. Det dreier seg om en korsformet bronsespenne fra folkevandringstid, hvis deponeringskontekst tydelig indikerer at vi har å gjøre med en rituell nedleggelse.
Skarstad ligger oppe på heia mellom bygdelagene Laudal i Marnardal og Konsmo i Audnedal. Verken Konsmo eller Laudal utmerker seg med sene jernalderfunn tilhørende den horisonten som ellers utgjør et karakteristisk innslag i denne delen av Agder (Snartemo, Trygsland, Øydne etc.), og det daldraget mellom de to bygdene som blant annet omfatter Skarstad, er i overveiende grad et ubeskrevet blad i arkeologisk sammenheng.

Det arkeologiske miljøet

Men registrerings- og publiseringssituasjonen gir ikke et helt korrekt bilde av de arkeologiske forhold i området. I kirkebygda Konsmo, 3 kilometers vei vest for Skarstad, ligger det fremdeles et par store, men kraftig utpløyde gravhauger. Oppe i lia i øst, der den gamle ferdelsveien over mot Laudal går, fantes tidligere en stor, rund steinsetning. Videre østover, på Espeland, Skarstads nabogård, har vi også et par gravhauger. Øst for Skarstad, der lendet begynner å falle nedover mot Laudal kirkebygd, ligger Øvre Laudal, der det på lokaliteten Ringan inntil for et par generasjoner siden lå to (runde?) steinsetninger. Nærmere Laudal kirkebygd ligger Sveinall, som ikke har mange synlige fornminner å by på i dag, men der vi har opplysninger om to store ovale steinsetninger/skipssetninger, et lite felt med gravhauger/-røyser og et par flatmarksgraver (?). På selve kirkestedet Nedre Laudal ligger det igjen et par spredte gravhauger, mens en større samling hauger ble dekket til i forbindelse med en kirkegårdsutvidelse for mange år siden. Også på Nedre Laudal var det tidligere en stor, rund steinsetning.

Skarstad har også sin andel av synlige monumenter. Omtrent midt i innmarka ligger et par gravhauger i et skogholt. Foran husene på bnr. 1 skal det etter tradisjonen ha ligget en rund steinsetning, men steinene fra denne ble i første halvdel av 1800-årene tatt ned og lagt i murene på den nåværende fjøsbygningen på gården.

I det nordøstre hjørnet av gårdens nåværende innmark ligger et 70-80 mål stort inngjerdet område som går under navn av Vollan. Området inneholder en mengde rydningsrøyser av ulike typer og bærer tydelig spor etter eldre dyrkning, og det er grunn til å tro at det dreier seg om en ødegård. Det skal ha vært observert både en hustuft og gravhauger på Vollan, men det har så langt ikke lykkes å gjenfinne disse.

Funnstedet
Rett nord for den antatte ødegården reiser Skarstadfjellet seg – folk har fortalt om Skarstadfjellet at det er gull i det, og at man av den grunn aldri behøver å frykte nød og fattigdom der på gården. Oppunder fjellet finnes en stor og dyp heller, Skarstadhola. Vest for helleren åpner landskapet seg og gir plass for en liten gryteformet senkning eller dal, en homm eller hvamm. Inne i denne hommen, som på tre sider er omgitt av bratte fjellskråninger, ligger et mindre tjern. Nord for tjernet, helt oppunder fjellet, finnes en storsteinet ur. Fra brattfjellet som troner over ura, springer en vannstråle som overrisler steinene under. Strålen tryter aldri, og sommer som vinter renner vannet gjennom ura nedenfor. Innvordalen, heter stedet. Paul Sveinall mener, sikkert med rette, at navnet kommer av inn-vördr, som er belagt i norrønt og betyr vokter eller portvakt.Lokalt har Innvordalen vært kjent som et hjemsøkt sted, en plass man helst holdt seg unna. Her inne var det at John Sveinall søndag 20. mai 2007 gjorde et oppsiktsvekkende funn.
Under en stor stein i den nevnte ura la han merke til et stykke grønt metall. Ved nærmere ettersyn oppdaget han at det dreide seg om en korsformet bronsespenne. Den lå på en flataktig stein, for så vidt synlig i dagen, men samtidig beskyttet mot vær og vind av den overliggende steinen. John Sveinall tok med gjenstanden til grunneieren, faren Paul, og sistnevnte tok dagen etter kontakt med undertegnede. I løpet av få timer besøkte vi funnstedet sammen, vi tre.

Skarstadspennen
Den korsformede spennen er nokså godt bevart. Det meste av jernnålen er rustet bort, og spennens fot er bare delvis intakt. Spennen er stor og kraftig. Den måler i dag 10,4 cm, men har vært noe lenger opprinnelig. Knoppene er støpt i samme stykke som platen. De har plan underside og er hule innvendig. Spennens underside er nærmest konkav. På den rektangulære hodeplaten finnes dekor i form av et diagonalkors, og dette motivet er gjentatt på det flate, skråstilte partiet ved overgangen mellom hodeplaten og bøylen. Bøylen er på oversiden dekorert med en langsgående vulst, og denne er gjentatt på det flate partiet mellom bøylen og foten. Forekomsten av dette sistnevnte, flate partiet synes ellers å være et vestnorsk trekk (Schetelig 1906:71f.). Foten er som nevnt ikke intakt, men et par øyenbuelinjer i relieff lar en ane at spennen har vært avsluttet i et plastisk utformet dyrehode (smln. Schetelig 1906, fig. 84).
Spenner av denne typen er en ledeartefakt for folkevandringstiden i et område som omfatter Vest-Skandinavia, Schleswig-Holstein, Mecklenburg, Frisland og England (Hårdh 2003). Korsformede spenner tilhører perioden fra overgangen yngre romertid/folkevandringstid, gjennom 400-årene og inn i 500-årene, men ikke så langt frem som til begynnelsen av merovingertid (Reichstein 1975:107f.).

Siden Haakon Scheteligs pionerstudie, The cruciform brooches of Norway (1906), har det vært gjort flere forsøkt på å utarbeide en finkronologi for de korsformede spennene. Både stilistiske og formmessige kriterier har vært diskutert som utgangspunkt for en mer finmasket kronologi (Schetelig 1906; Reichstein 1975; Bode 1998: Mortimer 1999). Men variasjonene innenfor spennetypen er meget store, og det finnes utallige kombinasjoner av ulike utformninger av hode, bøyle og fot (Bode 1998:23f.).

Den nyeste syntetiske studien over spennetypens kronologiske stilling understøtter i betydelig grad Scheteligs konklusjoner fra 1906 (Mortimer 1999). Mortimer har undersøkt knopper og andre detaljer på korsformede spenner fra Norge, England og Danmark/Tyskland, og hun finner – som Schetelig gjorde – at teknikken med runde knopper som er støpt for seg, er enerådende på de eldste spennene. I England og i Norge blir det vanlig å støpe knoppene i samme stykke som hodeplaten i slutten av 400-årene. Knopper med flat underside og halvsirkelformet tverrsnitt er et kjennetegn for de yngste formene (Mortimer 1999:86).

Det er ikke uproblematisk å bruke disse kronologiske tendensene for å datere løsfunne eksemplarer som vårt. Likevel er det et faktum at Skarstadspennen kan oppvise sene trekk. I tillegg til knoppenes utformning, gjelder dette den konkave undersiden (Schetelig 1906:66). Jeg vil derfor anslå at spennen tilhører tiden omkring år 500.

Et offerfunn
Langt de fleste funnene av korsformede spenner i Norge skriver seg fra graver. Én og én forekommer spennene av og til i mannsgraver, mens to eller flere spenner er særmerkende for kvinnegraver. Noen grav kan det imidlertid neppe være tale om i ura under Skarstadfjellet. Spennen lå som nevnt ovenpå en mindre, flat sten og beskyttet av en større. Det var ikke spor etter andre gjenstander, eller tegn til noen grav, i hulrommet. At spennen kan være mistet, kan det heller ikke være tale om. Det er i grunnen bare gjenstandstypen som får en til å stusse på funnkonteksten – alt tyder ellers på at det er en offernedleggelse vi har med å gjøre. I de nordlige deler av Jylland er imidlertid korsformede spenner en vanlig funnkategori i våtmarksdeponeringer (Hedeager 1992:53ff.). De er alltid funnet alene, og det dreier seg i de aller fleste tilfeller om større eksemplarer. Parallellen til Skarstadfunnet er slående, og det må være innenfor samme tradisjon at vårt funn har hjemme.Funnstedet er egenartet. Vannet som fra det bratte berget ovenfor overrisler ura, er et helt egenartet skue. Stedet må oppleves, ettersom bildene aldri kan yte det full rettferdighet. Flere av de trekk som konstituerer funnstedet i Innvordalen, kjenner en igjen fra mange andre plasser der det har blitt foretatt rituelle nedleggelser. Det gjelder både ura og vannet, samt det forhold at funnet er gjort i overgangen mellom det som en gang må ha vært ødegårdens inn- og utmark. Men også selve landskapsformen, hommen, er trolig av betydning. I både norsk og islandsk folketradisjon er hommen eller hvammen et hjemsøkt sted, slik folkloristen Reidar Th. Christiansen har vist, med referanser til sagnet om ”kjætta” på Dovre på den ene siden, og beskrivelsen i Sturlunga saga av en fryktet hvammr på Geirmundstad på den annen (Christiansen 1946:87ff.). Geirmundstad-hvammen beskrives i sagaen i termer som kunne passe like godt på den hjemsøkte Innvordalen. Skildringen av Grendels sjø i Beowulf viser at også denne har vært forestilt som liggende i en dalsenkning med hommens karakteristiske fasong, og at denne landskapsformen var meningsbærende på et enda tidligere tidspunkt. Kan hende har vi i Skarstadfunnet en antydning om betydningen av hvammr alt i folkevandringstiden?

Litteratur
Bode, M.-J. 1998. Schmalstede. Ein Urnen- gräberfeld der Kaiser- und Völkerwanderungszeit. Offa-Bücher Bd. 78. Neumünster.
Christiansen, R. T. 1946. The Dead and the Living. Studia Norvegica I, s. 1-96. Oslo.
Hedeager, L. 1992. Iron-Age Societies. From Tribe to State in Northern Europe, 500 BC to AD 700. Oxford.
Hårdh, B. 2003. Uppåkra i folkvandringstiden. Flere fynd i centrum. Materialstudier i och kring Uppåkra, s. 41-80. Uppåkrastudier 9.
Mortimer, C. 1999. Technical analysis of the cruciform brooch. Völker an Nord- und Ostsee und die Franken. Bonn.
Reichstein, J. 1975. Die kreuzförmige Fibel. Zur Chronologie der späten römischen Kaiserzeit und der Völkerwanderungszeit in Skandinavien und in England. Offa-Bücher Bd 34. Neumünster.
Schetelig, H. 1906. The cruciform brooches of Norway. Bergen Museums Aarbog 1906, No. 8. Bergen.

«Viking» i Chicago 1893

I 1893 krysset et nybygd skip Atlanterhavet. Reisens mål var den storslåtte verdensutstillingen i Chicago, og om bord i «Viking» var et ma...