Gå til hovedinnhold

Innlegg

Viser innlegg fra mars, 2005

En trelleborg i Rygge?

Finnes det en ringborg fra vikingtiden på Lyby i Rygge, Østfold? Spørsmålet er faktisk berettiget. Strekningen fra Rygge kirke til Værne kloster/Årefjorden er i utgangspunktet et uhyre interessant vikingtidsmiljø, et av landets mest spennende – den berømte gullsporen alene sier noe om det store potensialet som ligger her, sett fra et arkeologisk ståsted. Når jeg bringer nettopp en ringborg på banen, er anledningen imidlertid mer konkret enn som så: Det skyldes noen merkelig spor som arkeologen Ole Grøn observerte på Lyby i 2002.

Grøn, som på det tidspunktet arbeidet for NIKU – Norsk institutt for kulturminneforskning – arbeider med et prosjekt med satelittovervåkning av kulturminner i fullåkerlandskapet ved Oslofjorden. Rygge er forsøksområde i prosjektet, som også er støttet av Riksantikvaren og Norsk Romsenter. Fotografiene som blir benyttet for å finne kulturminner som skjuler seg under markoverflaten i dyrket mark i Rygge, er tatt av den sivile, amerikanske IKONOS-satellitten, som …

Stil som kommunikasjon

"Begrepet estetikk gjelder våre sansede opplevelser. Estetisk kvalitet er knyttet til egenskaper og kjennetegn ved f. eks. en bygning eller et anlegg som vi opplever gjennom våre sanser og følelser," heter det i Miljøverndepartementets veiler om estetikk i plan- og byggesaker. I denne definisjonen er visuelle egenskaper som dekor, ornamentikk og form - egenskaper som innenfor arkeologien gjerne sammenfattes i begrepet stil - fremtredende. Diskusjonen om "pent og stygt" synes imidlertid meningsløs når det er forhistorisk tid og middelalder vi behandler. Den hører vår moderne tid til. Vi må tro at stil i forhistorien ikke først og fremst ble oppfattet som et valgt mellom stygt og pent. Det var vel heller slik at det "pene" var et implisitt aspekt ved andre vurderinger som gjaldt stil, og at den egentlige diskusjonen om "estetikk" i disse samfunnene dreiet seg om motsetninger av typen "skikk - uskikk", "tradisjonell - innovativ"…

En Rad af Høie der, hvor Kiempers Liig blev lagt...

I tidsskriftet Minerva for 1785 har Gerhard Faye (f. 1760, senere amtmann i Svendborg), sønn av Andreas Faye (1727-1792), som var residerende kapellan i Øvrebø (Vennesla kommune, Vest-Agder), et dikt kalt ”Morgenen”. I innledningen heter det – i tidens lett florisante stil:

”Forf. vaagner af Søvnen, anstiller en kort Betragtning over den Forandring, som den havde frembragt paa hans Legem og Siel; han vandrer siden du i den omliggende Egn, hvor den frie Lufts Behageligheder modtage ham. Den tidlige Morgenstunds Høitidelighed forestilles; den Stilhed, den Eensomhed, som hersker allevegne, giør stærkere Indtryk paa Hiertet, den opløfte Sielen til Andagt, og giver Anledning af Naturen til hellige Betragtninger. Tusmørket og Eensomheden frembringe Frygt, som dog dæmpes ved Erindringen af Skaberens Nærværelse, af hans Godhed og hans særdeles Omhu for Mennesket.

Dagen frembryder nu, og viiser Naturen i sin rigtige Skikkelse. Egnen beskrives, og af de Begravelses-Høie som i en lang rad strække …

Viken og 800-årenes politiske geografi

Hvis en franker er din venn, er han helt sikkert ikke din nabo! sa folk i naboskapet til det mektige Frankerriket i 700-årene. Frankerriket var Europas stormakt nummer én i tidlig vikingtid. Frankernes ”venner” var gjerne å finne lengre unna enn i det direkte nabolaget. Obodritene, et slavisk folk som holdt til øst for sakserne, var for eksempel frankernes tradisjonelle forbundsfeller.

Etter at Frisland i løpet av 770-årene var kommet under frankisk kontroll, var turen kommet til sakserne. På samme tid dukker danene opp i de frankiske riksannalene. Her har keiserens administrasjon i Aachen hvert år skrevet ned de viktigste begivenheter i riket, helst de politiske. I år 777 er det skrevet om den slagne saksiske høvdingen Widukind som har søkt tilflukt hos ”Sigfred, danenes konge”. Da Karl den store en del år senere satte inn et nytt militært støt mot sakserne, sendte han en delegasjon til kong Sigfred, kanskje for å forsikre seg om at sakserne ikke ville få støtte fra den kanten.

Da fran…

Tunformer og bebyggelse i middelalderen

”Paa Aaserlandt boer sex Bønder och kunde saae thill den Gaard 15 Thønder Korn: och giffue allesammen Presten ickon it Faar och itt Lamb och Kircken 10 Notther Korn,” skriver Peder Claussøn Friis omkring 1595 med referanse til Åsland i Åseral i nåværende Vest-Agder fylke. Ett år eller så tidligere hadde Oslobiskopen Jens Nilssøn beskrevet Årum i Borge i nåværende Østfold fylke på denne måten: ”… saa derfra i norduest fierdeparten aff 1 fiering til de syndre Orimsgaarde, och haffde wi en paa den venstre haand och 2 paa den høyre haand ligger i sønder och nord ret hoss hin anden, siden komme wi til den fierde Orimsgaard 1 pilskud i nord, och kaldis den Spurffhøgs Orim paa den venstre haand ret hos veyen. Saa til den femte Orim, i nord 1 pilskud liggendis paa den høyre haand, saa i nord it stenskast til de 2. sidste Ørimsgaarde offuer en liden slem bro, ligger samme gaarde och paa den høyre haand ret vd met veyen”. Peder Claussøn taler altså om Åsland som én gård som beboes av seks bønde…

Øydekyrkjer i Eiken

Kor mange kyrkjer fanst i Eiken (Hægebostad kommune, Vest-Agder) i katolsk mellomalder? Det er fleire grunnar til å stille eit slikt spørsmål. Den mest nærliggande er sjølvsagt at vi faktisk ikkje veit det – sjølv om mange sikkert vil meine at svaret er innlysande: ”Det fanst ei kyrkje i Eiken – soknekyrkja på Eikengarden”. Men det er neppe rett svar. I Eiken – som i mange andre bygder – er det segn om fleire kyrkjer utanom soknekyrkja. Og mange arkeologar og historikarar er etter kvart villige til å tru på ein del av disse segntradisjonane.Ei sak kan vi vere sikre på: det fanst fleire kyrkjer i mellomalderen enn seinare. Ikkje alle var soknekyrkjer – mange gardar, og ikkje berre storgardar, hadde soleis eigne gardskyrkjer. Og langt fleire kyrkjer hadde eigen prest enn i tida etter Reformasjonen i 1537. Det fanst soleis prestar ved soknekyrkjene i Eiken og Hægebostad. Seinare vart båe desse sokna slegne saman med Kvinesdal til eit mykje stort kall.Vest-Agder er rikt på tradisjonar om …

Våpengraver fra vikingtid i Rogaland

Flere forskere har benyttet de middelalderske landskapslovenes bestemmelser om bevæpning til å belyse våpensammensetningen i vikingtidens mannsgraver. Er det egentlig mulig? Og hvordan er egentlig våpensammensetningen i gravene i Rogaland? Stemmer den overhodet overens med det de langt yngre lovene foreskriver? Er våpen i gravene bare en gjenspeiling av våpen i bruk i det levende livet? Det finnes klare forskjeller i hvordan våpen legges ned i gravene i Rogaland og i en del andre landskap, for eksempel i Agderfylkene. Hvordan tolker vi det?

Fra Rogaland har vi rundt regnet 500 sikre og mindre sikre gravfunn som inneholder ett eller flere våpen. Disse funnene skal vi komme tilbake til, men la oss først se litt nærmere på hva de middelalderske lovtekstene sier om bevæpning.

I den såkalte ”utgjerdsbolken” i Gulatingsloven (GL 309) heter det i Knut Robberstads oversettelse:

”Alltid når det skal vera våpenting, skal årmenn eller lendmenn segja til um hausten og halda tinget um våren. Alle fri…