29 august 2004

«Upplond»

Hva er sagaenes Upplond? Umiddelbart kan svaret synes innlysende; det er det indre Østlandsområdet. Men iallfall én kilde målbærer en annen oppfatning og gir Opplandene en videre betydning. Jeg tenker på Historia Norvegiæs de tripartito incolatu Norwegiæ, der Opplandene – montanis – ser ut til å betegne innlandet per se, i motsetning til kystlandet – maritima. Om denne kyst-innland-motsetningen, og om dette og andre ”oppland”, handler herværende oppsats.

Historia Norvegiæ inndeler landet i tre hoveddeler: kystdistriktene (maritima), Opplandene (montana) og Finnmarken. Maritima består av de mindre enhetene Viken, Gulatingslagen, Trondheim (Frostatingslagen) og Hålogaland. Montana begynner ved Gautlands (Värmlands) grense i øst og innbefatter 4 patrias og 12 provinciæ: 1) Raumenes og ringenes rike med tilhørende landskaper (Toten, Land, Sigdal m. fl.), 2) Telemark med Råbyggelag[1], 3) Hedmark med Elvdalene (Østerdalen) og 4) Gudbrandsdalen med Lom m. m.[2] Hertil kommer Valdres og Hallingdal, som ligger mellom maritima og montana og hører inn under Gulatingslagen.

Den ukjente forfatteren av H.N. er kanskje den av sagaskriverne som interesserer seg mest for geografi.[3] H.N. er trolig fra slutten av 1100-tallet,[4] men antas å bygge på eldre forelegg, blant annet Sæmund frodes tapte historieverk.[5] Likevel har denne kilden i liten grad blitt trukket inn for å belyse historisk-geografiske problemstillinger i tiden før landsloven.[6] Det er helst de sentrale, østlandske innlandsdistriktene som i moderne fremstillinger oppfattes som Opplandene. Andreas Holmsen kan følgelig hevde at ”Opplandene omfattet Romerike med Odalen og Solør, Hedmark med Vardal og Biri, Hadeland med Toten og Land, og Ringerike.”[7]

H.N.s secunda patria, Telemark med Råbyggelag, omtales i nyere historisk forskning sjelden eller aldri som tilhørende Opplandene. Således skriver Edvard Bull (d. e.) om Råbyggelag:

”I den gamle Gulatingsloven forekommer Setesdalen ikke, og man kan vel derfor med stor sikkerhet gå ut fra at den ikke har vært knyttet til den store tingforeningen for de vestlandske fylkene; nogen skreven lov har Setesdalen derfor neppe hatt i den eldre del av middelalderen. ”Rábyggelagen” – distriktet for rábyggerne, de som bor i en vrå, en avkrok – har stått utenom hele riksadministrasjonen, og først ved grunnleggelsen av et moderne riksstyre er disse avbygdene trukket inn under landets administrasjon.”[8]

Gustav Storm hevdet i 1880 kontra Konrad Maurer, som hadde ment at H.N.s inndeling av Opplandene i 4 patriæ og 12 provinciæ var ”gründlich verkehrt” og at H.N. ellers var helt i tråd med oppfatningen av norsk geografi i Landsloven, at dersom ”den er urigtig, maatte den jo kunne opdigtes lige saa godt før som efter 1274; hvis den er rigtig, passer den kun paa Tiden før Landsloven. At den er rigtig, er vistnok nu umuligt at bevise, da Krøniken omtrent er det eneste Vidnesbyrd om Oplandenes ældre Inddeling, som det derfor synes meget vilkaarligt at forkaste”.[9]

Ordet Upplonds etymologi er klar: uppland er ”land som ligg upp ifrå sjøen”, og Upplond er flertallsformen.[10] For Peder Claussøn Friis er fremdeles ”Oplanden” synonymt med ”til Fields oc oppe i Landet”. Hr. Peder diskuterer innlandsdistriktene – inkludert Telemark, Valdres[11] og Hallingdal – i Norrigis Bescrifuelse og opplyser at ”(d)isse fornæfnte Læn til Fields ere i gammel Tid kaldet Oplanden, saa som de endnu kaldis, oc ere rijge Læn paa Korn, Quæg, Slacter oc andet saadant, som der gierne med følger.”[12]

”Opplandene” i H.N. synes altså å være et navn på et meget vidt innlandsdistrikt, som omfatter betydelige landområder utover kjernelandskapene i det indre av Østlandet. ”Opplandene” er hele innlandet, innenfor maritima og sør for Dovre. Når det gjelder H.N.s secunda patria, Telemark[13] og Råbyggelag, var ikke disse distriktene i middelalderen sammenfallende med dagens Telemark og Setesdal. Med referanse til Peder Claussøn Friis skriver Reidar Fønnebø at øvre Numedal i middelalderen ble regnet for tilhørende Telemark,[14] og at ”områdene mellom Halnefjorden og Nordmannslågen sannsynligvis alltid har ”ligget til” øvre Numedal og Telemark”.[15] Råbyggelag er for så vidt heller ikke det samme som Setesdalen. Råbyggelag, i eldre målform Róbyggjalog, var de indre bygdene på Agder, fra Bykle i nord til Iveland i sør, og fra Åseral i vest til Vegårshei i øst.[16]

H.N.s inndeling av landet er selvsagt juridisk. Det er en tingordning som beskrives, men ikke den samme ordning som i senere kilder. Snorre lar oss få vite at ”kong Olav stevnte et mangment ting til det sted som Heidsævistinget siden har vært holdt på. Han satte da i lovene at opplendingene skulle søke til dette tinget og Heidsævisloven skulle gå over alle fylkene på Opplandene og så langt andre steder som den siden har gått.”[17] Andreas Holmsen finner det rimelig at det ligger en realitet bak denne beretningen hos Snorre: ”Det Olav kan ha gjort, var å flytte tinget fra Heidmork til vollen ved Eid øverst på Romerike, som lå mer laglig til som midtpunkt for alle Opplands-distriktene. I så fall ble det vel da samtidig organisert som lagting, etter mønster av Gulating og Frostating. Olav Haraldssons stilling som den første rikskongen etter Harald Hårfagre med makt over Opplandene gir en grunn mer til å se ham som grunnlegger av det opplandske tingforbundet.”[18]

Spørsmålet er imidlertid om ikke det gir god mening å oppfatte dette utvidede (geografiske) Upplond også som en kulturell eller mytologisk kategori.

Kyst og innland – Upplond som kulturell kategori
I Hversu Noregr bygðist fortelles det at brødrene Nor og Gor, ”skiftede (…) Riget mellem sig, saaledes at Nor skulde have alt Fastlandet nordenfra Jotunheime og syd til Alfheime – det kaldes nu Norge -; men Gor skulde have alle Øer, der laa paa Bagbordside, naar han sejlede nordefter langs Landet”.[19] Heri ligger latent en oppfatning av en begrepsmessig motsetning mellom kyst og innland, ikke helt forskjellig fra den som uttrykkes i H.N.

Klarest er imidlertid denne kyst-innland-motsetningen utformet i Gylfaginning 12. Her berettes følgende:[20]

”Njord hadde en kone som het Skade, datter til jotnen Tjatse. Skade ville ha den boligen som hennes far hadde hatt, det er på noen fjell, der det heter Trymheim. Njord derimot, ville være nær sjøen. Så ble de enige om at de skulle være ni netter i Trymheim og de andre ni i Noatun. Og da Njord kom tilbake til Noatun fra fjellene kvad han dette:

Leie synes meg fjellene,
jeg var ikke lenge der,
bare ni netter,
ulvenes tuting
syntes jeg lød ille
mot svanenes sang.
Da kvad Skade dette:
Jeg fikk ikke sove
i seng ved sjøen
for fugleskrik,
han meg vekker
fra det vide hav,
måsen, hver morgen.

Da fór Skade opp på fjellet og bodde i Trymheim… .”

Disse strofene uttrykker et sterkt motsetningsforhold mellom kyst og innland; mellom sær, sjø og fiall, fjell. Gro Steinsland har festet seg ved at de to ulike landskapene omtales ved hjelp av lydbilder: For Njord er fjellet et utrivelig sted der ulvene hyler, mens hans vante kystlandskap er fylt av svanesang. Skade forbinder på sin side kysten med lyden av måkeskrik som holder henne våken om natten.[21]

Som kjent, vil Steinsland se kyst-innland-motsetningen i Gylfaginning i sammenheng med norrøn fyrsteideologi og som et uttrykk for et hierogami eller hellig bryllup mellom en gud og en jotunkvinne. Hierogamimyten ”anvendes som utspring og genealogisk basis for norrøne fyrsteætter.”[22] Steinsland finner spor etter denne myten blant annet i Håløygatal, Ynglingatal og Fundinn Noregr (i Orkneyinga saga).

I denne sammenhengen er det først og fremst det geografiske aspektet som interesserer oss. I Lokasenna 35 håner Loke Njord med følgende ord:

”þú var austr heðan
Gíls um sendr at goðom.
(du ble tatt og sendt herfra
mot øst som gudenes gissel.)[23]

Magnus Olsen sluttet seg til tanken om at det er en vestnorsk synsvinkel som kommer til uttrykk i denne strofen.[24] Nå hevder imidlertid Steinsland at uttrykket austr heðan inneholder ”en mer pregnant mytologisk allusjon, nemlig til øst som retningen for jotunættens boliger” – noe hun finner belegg for i Lokasenna selv, der austr benyttes som retningsangivelse også for Tors reiser til jotnenes riker.[25]

Det er ikke gitt at den ene tolkningen utelukker den annen. At Jotunheimen ligger austr heðan i kosmografisk forstand, motsier ikke nødvendigvis en tanke om at denne kosmografiske forestillingen har influert oppfatningen også av det ”verdslige” kulturlandskapet. Det er for så vidt i tråd med hva en ville forvente når en har å gjøre med den førkristne mentaliteten, som ikke inneholder noen forestilling om et abstrakt, euklidsk rom. Den sammenblanding av den samfunnsmessige og den naturlige orden som forekommer i den norrøne kulturens klassifikasjonssystemer, tjener til å opprette forbindelser mellom kategorier – det være seg grupper av mennesker, elementer eller egenskaper – som tilhører hver sin side av kulturens kosmografi. Dette fenomenet kommer kan hende klarest til uttrykk når klassifikasjonsskjemaene ikke skiller mellom personlige, samfunssmessige, rent geografiske og kosmologiske rom eller landskap. Den britiske kulturgeografen Robert A. Dodgshon påpeker at mentaliteter som den norrøne ikke bare skaper homologier, likheter med hensyn til form og symbolikk, mellom kulturlandskapet, de naturgitte omgivelsene og universet som helhet, men at de også forholder seg til disse homologiene som var de identiske – selv om de refererer seg til høyst ulike størrelser.[26]

Jernalderens og vikingtidens mennesker opplevde m. a. o. seg selv som beboere av en kosmisk/kosmologisk verden i like stor grad som av en geografisk verden, nettopp fordi de ikke skilte klart mellom disse tingene. ”If anything,” påpeker Dodgshon, ”what lay along their vertical axes of reference or what lay above, carried more force of meaning, than what lay around them, or what – to us – was mere geography.[27] Den norrøne mentaliteten innlemmet landskapet i sin kosmologiske forestillingsverden, slik at det vi i dag kaller kulturlandskap, for datidens mennesker fortonet seg som et symbolsk landskap, mettet på mening.

I så måte synes det ikke å være noe i veien for at den mytologiske allusjonen austr heðan har en jordisk parallell i form av et geografisk område som tilkjennes noen av de samme egenskaper som ellers forbindes med Jotunheimen. Og er ikke det tilfellet nettopp med Opplandene (som jo er austr sett fra et vestnorsk ståsted) i deler av sagalitteraturen?

Eyvind Fjeld Halvorsen har konstruert en beskrivelse av Norge i 900-årene med utgangspunkt i Islendingesagaene og Landnámabok. Der skriver han:

”The country consists of a coastal area with a large number of fjords and islands; the central part of the country is þrándheimr, where the kings are frequently to be found, when they are not in the Bergen area further south. Far away to the east there is another coastal area, called Vik, through which one has to pass to go to Sweden or Denmark. Behind Vik there is a remote area called Upplond, a region of petty kingdoms, with large forests and mountains, a somewhat dangerous place where highwaymen, outlaws, and even trolls and other supernatural beings live.”[28]

Fornaldersagaene gir selvsagt et tilsvarende bilde av Opplandene som en farlig og fjerntliggende egn der alt kan skje.[29] Og denne beskrivelsen ser ut til å dekke hele det området som jeg tidligere har kalt det utvidete Upplond, dvs. også f. eks. Telemark og Råbyggelag.

Ta nå f. eks. følgende passus fra Fundinn Noregr, her i P. A. Munchs gjenfortelling:

”Ved Midvinter kom de til Hedemarken, hvor en konge herskede ved Navn Rolf i Berg, Søn af Svade Jotun nordenfra Dovre og Aashild, Datter af Kong Eystein, der længe havde raadet for Hedemarken. (…) hvorefter Nor begav seg til Gilde hos sin Maag og egtede hans Syster Hadd, Svade Jotuns datter. Der fortælles endvidere om Gors og Nors Efterkommere, hvilke sidste stammede fra hans tre Sønner Thrond, Garde Agde og Raum; Thrond fik Trondhjem, der opkaldtes efter hans Navn, Gard Agde var Fader til Hord, der fik Hordeland, Rugalf, der fik Rogaland, Thrym der fik Agder (…).”[30]

Gro Steinsland vil se dette og andre utgardsekteskap i dikt og saga i forbindelse med norrøn fyrsteideologi. Da er det interessant at Rolf i Bergs, Hadds, Skades og andre jotners hjemstavn ofte omtales eksplisitt som et sted på Opplandene. Så også med den Bergdis, som ifølge Fundinn Noregr, var datter av Trym jotun fra Vorma og hadde tre sønner med Raum.[31] I Gríms saga Loðinkinna får vi vite at Harald herse øst i Viken var gift med Geirhild, datter av Sølge konge, sønn av Rolf ”ór Bergi af Upplöndum”.

Likeledes er det i sørvestnorsk tradisjon allusjoner nettopp til Agder og Rogalands ”oppland” – Råbyggelag og Telemark – som tilholdsted for jotner, og genealogiske kilder ymter om ulike herskerdynastiers tilknytning til Opplandene.[32] Starkad den eldre, med tilnavnet Åludreng, bodde f. eks. ved Áluforsar, Ulefoss i Telemark, stammet av jotunætt, hadde 8 armer og kunne slåss med 4 sverd på én gang.[33]

Den eponymiske kong Augvald fra Avaldsnes på Karmøy knyttes på tilsvarende vis til Opplandene, ettersom han opprinnelig skal ha bodd på et sted kalt Roge, på Jøsurheid – et sted oppe på fjellet mellom Rogaland og Telemark, ”hvilken egn senere blev kaldet Vide,” skriver Munch. Han finner navnet Jøsureid igjen ved Kviteseid i Vest-Telemark, og antar at Vide var området rundt Kviteseid og Brunkeberg, ”omtrent paa Grændsen mellem det østfjeldske og vestfjeldske Thelemarken.”[34] Den mytiske skaldeskikkelsen Flein Hjørsson blir også knyttet til ”Jøsurheid”. Han skal ha tjent hos flere fylkeskonger på Opplandene.[35]

Slektsrekkene i Landnámabók viser likeledes at det vestnorske kystaristokratiet i flere tilfeller regnet sin ætt tilbake til mytiske stamfedre av jotunkarakter – og hjemmehørende på Opplandene.[36] Når P. A. Munch[37] vil se en gammel forbindelse ”mellem Raumsdalen og Oplandene” med utgangspunkt i det faktum at Ragnvald Mørejarls forfader kalles Ivar Upplendingajarl, er det mulig at forbindelsen i så tilfelle er mytologisk mer enn rent geografisk/genealogisk, og at Upplond her refererer til de mytiske Opplandene – ”a dangerous and remote area where anything may happen”, og der jotner har sin hjemstavn.

Gro Steinsland har vist at diktet Ynglingatal og Snorres Ynglinga saga er tuftet på en mytologisk modell der utgardsekteskap og hieros gamos utgjør sentrale elementer.[38] I ynglingetradisjonen spiller Opplandskongene, som ifølge Steinsland er etterkommere av den prototypiske herskerskikkelsen Fjolne, en viktig rolle. Den kobling Snorre foretar mellom konger på Opplandene og ”Ynglingeætten” i Vestfold, understreker det samme forholdet som jeg har hevdet gjelder for det vestnorske aristokratiet, og som kommer klarest til uttrykk i Fundinn Noregr:[39]

Herskerdynastier i kystdistriktene er gjennom utgardsekteskap genealogisk/ideelt knyttet til Opplandene. Upplond er i denne sammenhengen ikke utelukkende et geografisk område, men i like stor grad en kulturell og kosmologisk kategori. Jeg har pekt på forhold som kan indikere at man har forestilt seg dette mytiske Upplond som et vidt innlandsområde ”til Fields oc oppe i Landet”, i overensstemmelse med montanis’ utstrekning i Historia Norvegiæ.

Upplond: Transportkorridor og kulturområde
Kan det påvises andre forhold som gir oss rett til å regne med et ”stor-Upplond” som en historisk realitet? Sagt på en annen måte: Er det noe som binder dette vide, sørnorske innlandsområdet sammen i den grad at det sannsynliggjør at det har blitt oppfattet som en enhet? Jeg tror at svaret er ”ja” – og at det, når alt kommer til alt, er nokså innlysende.

Sverre Steen skriver i Ferd og fest:

”Over hele Oplandene var det en rekke veier som det ikke var hver manns sak å kjenne. Enkelte menn hadde ry for å være særlig veikjente, som Håkon den godes vidt bereiste sendemann som var grunnkjent med veiene i Norge, eller Finn Litle som var den blinde kong Røreks tro mann og utførte ærender for ham. Han kjente alle veier over alle Oplandene og var så rappfotet at ingen hest kunde følge ham.”[40]

Flere har villet tolke Snorre dithen at det i middelalderen fantes fire hovedveier over det norske fastlandet. Viktigst var den veien som gikk mellom Oslo og Nidaros. De tre andre veiene var forbindelser mellom Øst- og Vestlandet: Nordmannsslepa over Hardangervidda, Fillefjellsvegen og veien som gikk om Røldal.[41] Samtlige av disse hovedveiforbindelsene passerte altså gjennom det utvidede Upplond. Heri tror jeg nøkkelen til problemet ligger.

Den svenske forskeren Christer Westerdahl har i en serie nyere arbeider behandlet det han kaller ”transportgeografiske soner”, et begrep som innbefatter og sammenkobler land- og sjøtransporter.[42] Disse transportsonene gjenfinner han så vel i stadier innenfor kysten som på tvers av kysten. Westerdahl mener at det for hver transportsone eller –korridor finnes én eller flere typer av farkoster som er tilpasset naturforholdene i de farleder og havner som sonen består av. Transportsonene har også et kulturelt uttrykk – Westerdahl skriver om ”the deeply cultural essence of the transport corridors, the routes and the organization of transport, which rather express social practice and the everchanging habits and mental maps, the social space of the users of that practice. (…) The realities of transportation have obvious implications on pictures of the world and on mythology.”[43]

Transportsonebegrepet er utviklet innenfor en maritimarkeologisk sammenheng.[44] Jeg tror likevel at denne innfallsvinkelen er fruktbar også for vår diskusjon. La oss derfor se nærmere på trafikkmønsteret i innlandet, og undersøke om dette kan bidra til å belyse H.N.s oppfatning av Opplandene. Noen utfyllende gjennomgang av alle former for ferdsel i dette vide innlandsområdet vil ikke bli gitt. Jeg vil i stedet konsentrere fremstillingen om de store linjene, og se nærmere på et avgrenset område innenfor ”stor-Upplond”, nemlig Telemark og Råbyggelag (og, i en viss utstrekning, Numedal).

”Innlandsbygdene i Norge spilte en rolle for den gamle samferdsel som vi nu har lett for å overse, fordi deres produkter ikke lenger spiller den samme rolle i samfundsøkonomien som i middelalderen,” skriver Sverre Steen.[45]

Hovedferdselsveien mellom Viken og Kaupangen i Trøndelag gikk over Romerike til Minnesund, videre på Mjøsas østside og opp Gudbrandsdalen, forbi den gamle storgården Tofte og deretter over Dovre og ned Drivdalen til Oppdal. Det var langs denne ruten at pilegrimene til Nidaros vandret. Den mest brukte veien mellom Østlandet og Vestlandet – om sagabeskrivelsene står til troende - var den som gikk over Hakadal eller Ringerike langs Randsfjorden, opp gjennom Valdres og derfra over Fillefjell til Lærdal.[46]

Lenger sør, over Hardangervidda, gikk det fra gammelt av flere viktige tverrforbindelser øst-vest. De synlige spor etter ferdselen, ”slepene”, er etter alt å dømme av høy alder. I alle tilfeller følger de meget gamle ferdselslinjer.[47] De går fra Hallingdal og Numedal over Vidda mot Eidfjord og Sørfjorden i Hardanger. Et av slepene tar av fra Tunhovdfjorden på Vidda og går i sørvestlig retning mot Røldal og Rogaland. Det var denne veien Stavangerbispen dro når han skulle på visitas til Valdres, som inntil 1631 hørte med til hans bispedømme.

Likeledes fantes det sør for Vidda veilinjer som bandt de østre og vestre bosetningene rundt Langfjella sammen. Stiene over Ryfylke- og Setesdalsheiene har tusenårig tradisjon. Her hadde telemarkinger, setesdøler, sirdøler og andre ”opplendinger” sin byvei:

”Over Haukeli kom teledølene ned dalførene til Suldal og Hylen, over storheiene lenger sør kom setesdølene og sirdølene ned til Jøsenfjorden og Lysefjorden i årvisse trekk for å rekke kjøpstaden Stavanger med sine nødvendighetsartikler. For dem ble fjordene og dalførene livsviktige løyper som forkortet det ubarmhjertig værharde snaufjellet til noen få, overkommelige mil.”[48]

Betydningen av denne øst-vest-gående heietrafikken skal ikke undervurderes. For svært mange av de sør- og sørvestnorske innlandsdistriktene har ferdselen på tvers av dalførene, over de lave heiene, hatt langt større omfang enn ferdselen langsetter dalførene nord-sør, der veiforbindelsen ofte var dårlig.[49] Det var ikke minst tilfellet for Indre Agder, Setesdal og store deler av Telemark.[50]

Reidar Fønnebø minnes den gamle ferdselen gjennom Uvdal i Hardanger. Så sent som i 1920-årene var flere av de eldre veifarene i bruk. ”Vegene fungerte ennå omtrent på samme måte som de hadde gjort i fortiden. På bar mark brukte man sommersleder nede i bygda, og kløvhest eller slep når ferden gikk til fjells. Om vinteren tok man vintersleden, eller sluffa, i bruk,” skriver han.[51]

Slepet var en kjøreinnretning like enkel som den var genial. Det bestod av to lange sjeker eller drag, som oftest hadde en naturlig bøy på de endene som subbet mot underlaget. Dragene var bundet sammen med to tverrtrær, og oppå disse plasserte man lasten. Slepet gled greit over steiner og andre ujevnheter i terrenget, også i lende der en ordinær slede ville ha kjørt seg fast. Det må ha vært flere fordeler ved å bruke slep i stedet for kløv. For det første kunne man få med større lass, og for det annet kunne kjørekaren av og til selv sitte på hesteryggen De lange sjekene var sikkert ofte temmelig tungt lastet, og satte spor etter seg der hesten hadde dratt dem fram. En variant av slepet ble brukt så sent som i 1940-årene til å frakte båter fra Hardanger innover til fiskevannene på Vidda.[52]

Det ser ut til at bruken av slepet i noen grad sammenfaller med det utvidede Upplond (transportsonen). Etnologen Gösta Berg nevner eksempler fra Hedmark, Buskerud, fjellbygdene i Rogaland, og det indre av Romsdal og Sogn.[53] Det er selvsagt en direkte kausalsammenheng mellom topografi og bruken av en slik kjøreinnretning. Ikke desto mindre understreker spredningsmønsteret Opplandenes karakter av transportsone.

”Honnes ligg’e midt i Vøre!”
Ferdselsårene øst-vest knyttet likeledes Telemark og innlandsdistriktene lenger øst tett sammen.

”Mellem Telemark og Numedal var det i middelalderen adskillig ferdsel som kan føres tilbake til sagatiden”, skriver Steen:[54]

”Da kong Sverres ribbalder i 1201 kom ned gjennom Hallingdal, fór de ”den øvre vei” om Soknadalen ned i Telemark. Kanskje har de faret veien om Krøderen, Sigdal, Flesberg, Tinnsjøen, som Jens Nilssøn av og til drog på sine visitasreiser. – Da Sigurd Ribbung i 1221 hadde seiret over bøndene på Hadeland, forteller sagaen, gikk også telene ham til hånde. (…) En gang senere, da ribbungene blev jaget av kong Håkon ved Tyrifjorden, holdt de råd sig imellem hvor de skulde dra. ”De var godt kjent oppe i dalene.” Noen vilde de skulde søke op til Telemark, andre mente op i Hallingdal og derfra til Valdres. ”De valgte den siste vei, for da syntes de at de kunde fare som de vilde, enten nord i Sogn til sjøen eller øst til Østerdalene.””

Disse ferdselsårene gir noe av forklaringen på at det nordøstlige Telemark, fra og med Tinn, lå under Hamarbispen og Eidsivatingslagen. Forbindelsen over Hallingdal-Numedal-Tinn må være gammel. Steen hevder at ”(v)isse likheter i bygningsskikken i Telemark og Numedal peker også på en forbindelse den veien før Kongsberg blev til og skapte stortrafikk forbi Bolkesjø gjennem Jondal.”[55]

Vender vi blikket mot Setesdal, er forbindelsene på tvers av landet åpenbare.[56] Setesdølene hadde relativt sett lite kontakt sørover, mot kjøpsteder og ladesteder på Sørlandskysten, men desto mer østover og vestover. Bykle hadde tradisjonelt utstrakte forbindelser med Vinje i Telemark i øst og Suldal i Ryfylke i vest. Fra Valle, Hylestad og Bygland gikk trafikken gjerne til Fyresdal og Tovdal, og ”Skinnevegen”[57] førte fra Brokke i Hylestad og Berg i Valle vestover til Lysefjorden.[58]

”Det dei fekk i underskot av korn i dalen, kjøpte dei i Stavang og førde det sjøvegen så langt dei kunne til dei laut klyvje og bere over heiane,” skriver Olav Bø.[59] Men det foregikk også et utstrakt varebytte flere steder i Setesdal mellom dølene og folk fra bygdene østenfor og vestenfor. Slike markeder er kjent fra så vel Bykle som Valle. I et 1700-tallsmanuskript fra Setesdal heter det: ”En Miil fra Bykle staaer en gammel Boe kaldet Koupmands-Bua, der synes Nordmændene og Sæterbyggerne at have mødt hvert Aar med sine Warer at selge. Nordmændene med Salt, Heste, Klæder, Lærret, Fisk og andet saadant, Sæterbyggerne med Buskap, Huder og Skind.”[60] ”Nordmenn” er dølenes betegnelse for folk fra fjorddistriktene på Vestlandet, mens telemarkinger og numedøler kaltes ”austmenner”. I Bykle kalte man suldølene for ”normenner”, og når byklerene fartet til Suldal, ”reiste dei norivi”.[61] Kaupmannsbuin er lokalisert i knutepunktet for ferdselen mellom Suldal-Røldal-Hardanger i vest, Numedal-Telemark i nord, og den lange Setesdalen rett i sør.[62]

Til disse ”opplandsmarkedene” kom gylendingene fra vest. ”Dei hadde handla med sprit ”fraa Ævorleg Tid”,” skriver Olav Bø. Ofte reiste gylendingene helt til Skien og Ulefoss. Fra øst kom bl. a. tinndølene med smedvarer.[63] Like fra Hardanger kom folk: ”Harangjen å hestelorten æ adde sta” heter det i et gammelt ordtak fra dalen. Sirdølene drev som hardingene utstrakt hestehandel, og det hendte dessuten at setesdølene dro til Røldalsmarkedet for å kjøpe hest. De kjøpte ungdyr og solgte dem til ”austmennene” når de var blitt voksne. Ved Røldalsmarkedet, som ble nedlagt i 1770-årene, møttes harding og tele, numedøl og halling, ryfylking og setesdøl.[64]

Stort marked var det likeledes i Valle:

”Marknaden stod av seg paa Sagneskar Jonsok Bil. Det var so fæl ein Marknad. Dei søkte til av heile Nordlandet og Austlandet. Det var Vinbyggjar og Fyrsdølar; der var Nissdølar og Skafsingar og Vraadølar. Hardingane kaupte i hop Hestar heilt or Nordfjord.”[65]

Ferdelsmønsteret gav enkelte av fjellbygdene en nokså sentral posisjon innenfor dette omfattende innlandsområdet. Flere av disse markedene hadde kirker i middelalderen, således Thomaskirken ved stevneplassen i Smeddalen på Fillefjell og sagnkirkene bl. a. ved Toresmogen ved Møsvatn og Saurbu i Bygland.[66] ”Honnes ligg’e midt i Vøre!” sa en setesdøl. ”Hornnes ting” var et marked som trakk folk fra et vidt omland: ”Der var Nordmenner og Austmenner, der var Aasdølar og Sætesdølar og Vestmenner, Bjellendingar og Ivelendingar og Evdølar”.[67]

Innlandskulturen
Embetsmenn i Setesdal fra presten Gjellebøl og fremover klaget over hvor avstengt dalen var. Etter å ha beskrevet hvor lang Setesdalen er, skriver Gjellebøl:

”Heraf sluttes, hvor besværligt Embedsmænd paa disse Steder have det, især Præsterne, naar de værdelig skal efterkomme deres Pligter, baade i Henseende til Sognebud og Husbesøg og i Henseende til deres Rejser til Annexerne. Hvis enda Vejerne på dette Sted vare af den Beskaffenhed, som i Danmark og andre Steder, var det taaleligt, men da man bestandigt maa rejse over Fjelde, Myre og Moradser, samt snevre Steder og saadanne Veje, som ere saa stenige, at man mangen Gang ikke kan ride om Sommeren, men nødes til at gaae (uden at tale om at man her aldrig kan bruke nogen Vogn eller Cariol), bliver Vanskeligheden større, end nogen Fremmed kan forestille sig.”[68]

Denne oppfatningen står i slående kontrast til P. A. Munchs iakttagelse av ”med hvilken Lethed Valdresboen, Hallingdølen og Thelebonden drager over Fjeldet til Sogn, Hardanger og Ryfylke, og omvendt, Sogns, Hardangers og Ryfylkes Indbyggere til Valdres, Thelemarken”.[69] Likevel er det embetsmannssynspunktet som sterkest har farget senere tiders oppfatning av hvilke landskap som ”naturlig” hørte sammen i middelalderen. Det sørnorske innlandets – det vide distriktet jeg her har benevnt Opplandene – karakter av transportkorridor og kulturområde har nok vært påpekt av en del historikere og etnologer, men innenfor administrativ og politisk historieskrivning har slike tanker i stor grad vært et randfenomen – og innlandsdalførene har gjerne blitt tildelt rollen som mer eller mindre isolerte reliktområder.

Jan-Petter Blom har gitt viktige bidrag til forståelsen av det sørnorske innlandet som kulturområde. Han hevder at den samlede bondebefolkningen i det sørlige Norge deler den samme kulturen, men at fjellbøndene har utviklet særskilte kulturtrekk eller levemåter i respons til ”adaptive requirements and opportunities provided by variations in ecological conditions”.[70] Mens lavlandsbefolkningen er bundet til gården og fører en stabil tilværelse, er fjellbondens liv knyttet til utnyttelsen av omfattende arealer. Han er hele tiden i bevegelse, på ferd over fjellet – han er jeger, kramkar, driftekar og hesteoppkjøper: ”As a result the mountaineer is often attributed a certain type of character: he is a gambler, an artist and a ruffian in contrast to the sturdy, mild lowlander. (…) My analysis thus indicates that the more a mountaineer involves himself in social competition with peasants of the lowlands, and through them with most Norwegians, the more his overt style of living must diverge from that of people in other tactical positions. Through this specialization, distinctive regional cultures emerge (…).”[71]

Arkeologen Irmelin Martens har likeledes pekt på hvordan man i det sørnorske innlandsområdet frem til sammenbruddet i økonomi og infrastruktur i 1300-årene utnyttet et vidt spekter av utmarksressurser og inngikk i et overregionalt utvekslingssystem: Jernvinne og fangst av elg og rein i omfattende systemer av dyregraver og ledegjerder er godt dokumentert i vikingtid og frem til og med høymiddelalder gjennom de siste to, tre tiårenes arkeologiske undersøkelser.[72] Overskuddet fra denne virksomheten ble i lange perioder investert i prestisjepregede gjenstander – ”dress adornments and buildings strongly indicate the inhabitants’ need for cultural re-assertion, which is also demonstrated in the development of local styles”.[73] Den prestisjepregede trearkitekturen fra middelalderen i form av bur, loft og stover er jo nettopp et fenomen som i utpreget grad er knyttet til ”Opplandene” i den betydning jeg her har gitt begrepet.[74]

Kan hende er det også sammenbruddet i høymiddelalderens overregionale utvekslingssystem som gir oss forklaringen på Opplandenes endrede meningsinnhold fra gammelnorsk til nyere tid. Sverre Steen skriver om middelalderens samferdselssystem at ”(d)et er tydelig at byene i Norge likesom i Europa ellers blir samferdselens knutepunkter – eller omvendt. (…) Veiene mellem byene, ferdselen mellem byene, det blir historiens vei gjennem landet”.[75] Fra Håkon den sjettes tid flyttes ”(t)yngdepunktet i Norge (…) fra Vestlandet til Østlandet”[76] Fra da av blir veien fra Oslofjordens bunn til Trøndelag den viktigste gjennomgangsveien i Norge. I den nye regionale arbeidsdelingen etter nedgangen i senmiddelalderen spiller innlandsbygdene en mindre betydningsfull rolle enn før. Kan hende er det ikke tilfeldig at senmiddelalderens og den nyere tids ”Oppland” er Vikens oppland – mens de øvrige deler av de gamle Opplandene marginaliseres og blir utkantområder løst tilknyttet ulike kjernelandskap nær kysten? De gamle tverrforbindelsene øst-vest holdes riktignok ved like til langt inn i moderne tid, som jeg har forsøkt å vise, men de har en utpreget ”uoffisiell” karakter, ettersom de ikke lenger har den samme rikspolitiske betydning som de en gang hadde hatt.

For å oppsummere: ”Oppland” er et begrep med flere referenter: For det første: Opplandene i ”gammel” betydning, dvs. som distriktene ”til Fields oc oppe i Landet” og som et rettsområde, for det annet: det mytiske Oppland, tilholdsted for jotner og ”a dangerous and remote area where anything may happen” – altså Opplandene som kosmografi, og for det tredje senmiddelalderens Oppland, dvs. Vikens oppland.

Kilder
Berg, G. 1935. Sledges and wheeled vehicles. Ethnological studies from the view-point of Sweden. Stockholm.
Blom, J.-P. 1969. Ethnic and cultural differentiation. I: F. Barth (red.), Ethnic groups and boundaries. The social organization of culture difference. Oslo-Bergen-Tromsø.
Bull, E. 1920. Studier over Norges administrative inddeling i middelalderen. Historisk tidsskrift 25.
Bull, E. 1921. Økonomisk og administrativ historie. Norske bygder, b. 1: Setesdalen. Kristiania.
Bull, E. 1922. Setesdalens forbindelser med utenverdenen i ældre tid. Den norske turistforenings årbok.
Bull, E. 1931. Det norske folks liv og historie gjennem tidene. Bind II: Fra omkring 1000 til 1280. Oslo.
Bø, O. 1950. Noko om ferdsla til og frå Setesdal i gamal tid. Syn og Segn.
Bø, O. 1980. Tradisjon og truer om fjellferdsle. Den norske turistforenings årbok.
Bø, O. 1992. Ferdsel i fjellet. Fjell og vidde 8-92.
Dodgshon, R. A. 1987. The European past. Social evolution and spatial order. London.
Finne-Grønn, S. H. 1897. Familien Tostrup fra Lister; samt Foged Tostrups beskrivelse af Lister og Mandals amt af 1743. Kristiania.
Fønnebø, R. 1988. Langs Nordmannsslepene over Hardangervidda. Oslo.
Gurevitsj, J. A. 1992. Historical anthropology of the Middle Ages. Chicago.
Hageland, T. N. 1987. Naturen i Eiken sokn. Eiken.
Halvorsen, E. F. 1987. East Norway in the Sagas. Proceedings of the Tenth Viking Congress. Larkollen, Norway, 1985. Universitetets Oldsaksamlings skrifter, ny rekke, nr. 9. Oslo.
Hernæs, P. 1997. Karmøys historie – som det stiger frem. Fra istid til 1050. Kopervik.
Holmsen, A. 1977 [1939]. Norges historie. Fra de eldste tider til 1660. Oslo.
Holmsen, A. 1979. Gård, skatt og matrikkel. Oslo.
Indrelid, S. 1994. Fangstfolk og bønder i fjellet. Bidrag til Hardangerviddas førhistorie 8500-2500 år før nåtid. Universitetets Oldsaksamlings skrifter, ny rekke, nr. 17. Oslo.
Koht, H. 1921. Innhogg og utsyn. Oslo.
Krag, C. 1991. Ynglingatal og ynglingesaga. En studie i historiske kilder. Oslo.
Lauen, Å. 1975. Hægebostad – ei bygdebok. Gards- og ættesoge. Mandal.
Marold, E. 1999. Historia Norvegiae. Reallexikon der Germanischen Altertumskunde, b. 14. Göttingen.
Marstrander, S. 1980. På vei gjennom tiden. Den norske turistforenings årbok.
Martens, I. 1998. Some cultural aspects of marginal settlement and resource utilization in South Norway. Outland Use in Preindustrial Europe. Lund Studies in Medieval Archaeology 20. Lund.
Midttun, G. 1921. Gamle vegar. Norske bygder, b. 1: Setesdalen. Kristiania.
Midttun, G. 1925. Gamle vegar. Norske bygder, b. 2: Vest-Agder. Bergen.
Mikkelsen, E. 1980. Skinnvegen fra Setesdal til Lysebotn. Den norske turistforenings årbok.
Monumenta historica norvegiæ. Latinske Kildeskrifter til Norges Historie i Middelalderen, utg. ved Gustav Storm 1880. Norsk historisk kjeldeskrift-institutt 1973. Oslo.
Munch, P. A. 1941 [1852]. Det norske folks historie. Oslo.
Møyner, K. 1994. Gamle veger og vegfar: bruk – vern – vedlikehold. Trondheim.
Ohlmarks, Å. 1983. Fornnordiskt lexikon. Stockholm.
Olafsen, O.
1909. Fra Hardangerviddens fortid. Historisk tidsskrift 20.
Olsen, M. 1960. Edda- og skaldekvad II. Oslo.
Resi, H. G. 1987. Reflections on Viking Age local trade in stone products. Proceedings of the Tenth Viking Congress. Larkollen, Norway, 1985. Universitetets Oldsaksamlings skrifter, ny rekke, nr. 9. Oslo.
Rudjord, K. & A. Høyland 1977. Herad: Bygda mellom fjorder og fjell. Farsund.
Samlede Skrifter af Peder Claussøn Friis, utg. ved Gustav Storm 1881. Kristiania.
Steen, S. 1942 [1929]. Ferd og fest: reiseliv i norsk sagatid og middelalder. Oslo.
Steinnes, A. 1946. Ikring Historia Norwegiæ. Historisk tidsskrift.
Steinnes, A. 1974. Styrings- og rettsskipnad i Sørvest-Noreg i mellomalderen: historisk-topografisk oversyn. Oslo.
Steinsland, G. 1991. Det hellige bryllup og norrøn kongeideologi. En analyse av hierogami-myten i Skírnismál, Ynglingatal, Háleygjatal og Hyndluljód. Oslo.
Stylegar, F.-A. 1998. Snartemofunnenes miljø.
Surnevik, P. 1992. Norgesryggen i sør. Fjell og vidde 8-92.
Veka, J. 1979. Gamle fjellvegar i Ryfylke. Stavanger.
Westerdahl, C. 1995. Det maritima kulturlandskapet – ett återseende. Marinarkeologi – kunnskapsbehov. Rapport fra seminar 22.-25. september 1993, Korshavn ved Lindesnes. Oslo.
Westerdahl, C. 1996. Beowulf¨s ship type and the pivot of Denmark. Traditional zones of transport geography in relation to vessel types.
http://www.abc.se/~m10354/publ/transport.htm

Noter
[1] Remotis ruribus. G. Storm i Monumenta historica oversetter med Råbyggelag (181, n. 6), mens P. A. Munch i Det norske folks historie tolker begrepet som ”de fjernere Fjeldegne”, dvs. ”Setersdalen, Numedalen m. m.”
[2] Mediterranea zona a metis Gautoniæ excipitur; quæ item iiii patrias et xii provincias complectens usque Throndemiam porrigitur. Hujus prima patria regnum Raumorum ac Ringorum cum continuis provinciis; secunda Thelamarchia cum remotis ruribus; tertia Heidmarchia cum convallibus Albiæ; quarta valles Gudbrandi cum Loariis et finitimis provinciis.
[3] C. Krag 1991:133.
[4] Se diskusjon om dateringsspørsmålet i E. Marold (1999).
[5] H.N.s plass i sagatradisjonen diskuteres av bl. a. H. Koht (1921) og A. Steinnes (1946).
[6] I en viss utstrekning er Edv. Bulls ord fra 1920 fremdeles gyldige, iallfall hva vikingtid og tidlig middelalder angår: ”Hovedopgaven for en norsk historisk geografi vil være aa klarlægge landets inddeling, og mens der er lagt adskillig arbeide i undersøkelsen av de geistlige inddelinger, er den verdslige inddeling endnu næsten ubearbeidet” (1920:258).
[7] A. Holmsen 1979:37.
[8] E. Bull 1921:48. Bull synes senere å ha kommet på andre tanker. I 1931 gjengir han Thelamarchia cum remotis ruribus som ”Telemark med Råbyggelagen” og gir indirekte støtte til H.N.s pålitelighet som kilde til Opplandenes eldre inndeling idet han hevder at den ukjente forfatteren ”sikkert (…) er oplending” (1931:20).
[9] G. Storm 1880:xxv-xxvi.
[10] L. Heggstad, Gamalnorsk ordbok. I denne relasjonelle betydningen har ordet vært benyttet om ethvert innlandsområde. Således kaller A. Tostrup Kaller ”fjellet” i Lister fogderi (Vest-Agder) for ”Oplandene”, og fjellbøndene for ”Oplendinger” (Finne-Grønn 1897).
Likeledes gjengir bygdebokforfatteren Ånen Lauen en tradisjon fra 1860-årene fra Hægebostad i indre Vest-Agder, der språkbruken er den samme:
”Ein gong Jon Moy var i Farsund for å handla, så slapp han opp for pengar. Kjøpmannen ville ikkje borga han. ’Er det ingen her i byen som kjenner deg og kan gå god for deg,’ sa kjøpmannen. Jon gjekk då ut på gata og kikka etter opplendingar. Då trefte han på fattige Tollak i Kvåvan” (altså fra nabobygden Kvås, min anm.) (Lauen 1975:41).
[11] Også Snorre regner allfall i én sammenheng Valdres til Opplandene, nemlig i Olav den helliges saga, kap. 36.
[12] P. C. Friis, Samlede skrifter:293. Under overskriften ”Uægte Indskud i Worms Udgave af Beskrivelsen” finnes en oppregning av ”lænene til Fields oc oppe i Landet”, der også ”Raabygdelafuen” er med (Samlede skrifter:466).
[13] I geistlig forstand er Telemarks tilknytning til det indre Østlandet utvilsom. Hele nordøstre del av Telemark, fra og med Tinn, hørte fra det 12. til det 16. årh. under Hamar bispedømme (S. Steen 1942:257).
[14] R. Fønnebø 1988:150. Den aktuelle passus fra Hr. Peder lyder som følger: ”Item mand kommer over dette Field neder i Hardanger naar man drager Østen fra Sigdal og drager øverst gjennem Tillemarken og saa sønden for Hallingdal.” Fønnebøs kommentar er at ”Hr. Peders påstand om at denne veglinjen går ”øverst gjennem Tillemarken” kan ikke forstås ut fra våre dagers fylkesgrenser. Den bekrefter imidlertid at øvre Numedal i middelalderen ble regnet å høre til Telemark.”
[15] R. Fønnebø 1988:102.
[16] A. Steinnes 1974:13.
[17] Olav den helliges saga, kap. 114.
[18] A. Holmsen 1977:160f.
[19] Sitert etter P. A. Munch 1941:61f.
[20] Etter G. Steinsland 1991:57.
[21] Ibid.
[22] G. Steinsland 1991:24.
[23] Op. Cit.: 53.
[24] M. Olsen 1960:28.
[25] G. Steinsland 1991:54.
[26] R. A. Dodgshon 1987:52.
[27] Ibid. Se ellers A. J. Gurevitsj 1992.
[28] E. F. Halvorsen 1987:62 (min uthevn.).
[29] Eksemplene er mange og godt kjente. En fornøyelig beretning finnes i den vesle helgensagaen om Torvald Tasalde som like før år 1000 sendes til den ramhedenske Bård på Opplandene.
[30] P. A. Munch 1941:61f.
[31] P. A. Munch 1941:319.
[32] Disse allusjonene finnes også i en senere folketradisjon. I ”ei visa om kong Herredag aa Goutlandskonjen” fortelles det om kjempen Osmun Flagrekiempa, som ” bu bort i Bergie der Nora”, og om gygren Gura Goglekaaba, som ”bude der nor paa Jæra”. K. Rudjord & A. Høyland 1977. Gygren må ha sitt navn etter det ”Joglefield” som Peder Claussøn Friis skriver ligger ”imellem Settesdal og Fiordene inden-for Stavanger”. P.C. Friis, Samlede skrifter:314. ”Joglefield” kan ha sammenheng med navnet Jogledalen i øvre Sirdal, jfr. T. N. Hageland 1987:22.
[33] Jfr. Holtsmark 1967:240.
[34] P. A. Munch 1941:76.
[35] Å. Ohlmarks 1983:81
[36] Det er f. eks. tilfelle med Erling Skjalgsson på Sola, gjennom slektstilknytningen til Horda-Kåre.
[37] P. A. Munch 1941:96, note 2.
[38] G. Steinsland 1991:174ff.
[39] Claus Krag har i flere arbeider de senere år argumentert for at ynglingetradisjon er temmelig ung, og at ”ynglingekongen” Harald Hårfagre i det store og hele var en vestlandskonge, se f. eks. C. Krag 1991. I så fall utgjør ættetilknytningen til Opplandene i Haralds tilfelle en parallell til den som kan påvises for andre herskerdynastier i det vestnorske området.
[40] S. Steen 1942:240.
[41] K. Møyner 1994:13.
[42] C. Westerdahl 1995, 1996.
[43] C. Westerdahl 1996.
[44] Westerdahl vil henføre de norske Opplandene til det han kaller ”sone 1b”: ”The inland zone of central Sweden and Norway, to some extent corresponding to 1 (Zavoloshe), but more adapted to slowly running waterways than part of that zone. Portages abound, nevertheless. To this zone belong extensive lakes” (1996).
[45] S. Steen 1943:80.
[46] S. Marstrander 1980.
[47] Arkeologen Svein Indrelid skriver (1994:302) således – med utgangspunkt i spredningen av oldsaksformer fra neolitisk tid på Hardangervidda – at vi ”regne med at Hardangervidda kan ha vært et møtested ikke bare for mennesker fra henholdsvis Østlandet og Vestlandet, men også for kulturimpulser som ved denne kontakten kunne spres begge veier over fjellet.”
[48] P. Surnevik 1992:21.
[49] Se imidlertid H. G. Resi 1987.
[50] F.-A. Stylegar 1998. Se ellers G. Midttun 1925, J. Veka 1979.
[51] R. Fønnebø 1988:11.
[52] R. Fønnebø 1988:13f. (min uthevn.).
[53] G. Berg 1935:33.
[54] S. Steen 1942:257.
[55] Ibid.
[56] Jfr. G. Midttun 1921.
[57] Om ”Skinnevegen” og dens elde, se E. Mikkelsen 1980.
[58] O. Bø 1950:419.
[59] Ibid.
[60] Sitert i O. Bø 1950:420.
[61] J. Veka 1979:53.
[62] R. Fønnebø 1988:130.
[63] O. Bø 1950:420.
[64] O. Bø 1950:421.
[65] Johannes Skar, Gamalt or Setesdal IV, sitert etter O. Bø 1950:420 f.
[66] R. Fønnebø 1988:130; muntl. oppl. Håkon Thorsland, Åseral, 17. des. 2000.
[67] O. Bø 1950:422.
[68] Sitert etter O. Bø 1950:430.
[69] P. A. Munch 1941 [1852]:76.
[70] J.-P. Blom 1969:77.
[71] J.-P. Blom 1969:77, 81.
[72] I. Martens 1998:30.
[73] I. Martens 1998:36.
[74] Martens’ påpekning av at innlandskulturen er et resultat av bevisste sosiale strategier, og at fjellbøndene ikke bare har vært passive mottagere av kulturpåvirkninger fra sentrale strøk, er viktig, men ligger for så vidt på siden av denne artiklens tematikk: ”The inhabitants of the marginal areas were not just the passive recipients of influences seeping slowly in from the central areas, which is the role these poor, isolated people so often have been allotted by Norwegian cultural historians” (s. 38).
[75] S. Steen 1942:162.
[76] S. Steen 1942:225.

26 august 2004

Vikingtiden i Norge i arkeologisk belysning

Vikingtiden utgjør den siste av de forhistoriske periodene, men markerer samtidig overgangen mellom forhistorisk og historisk tid. Som sådan fordrer studiet av vikingtiden en tverrfaglig tilnærming (Myhre 1998:3). Tradisjonelt legges startpunktet for vikingtiden til ca. år 800, mens overgangen til middelalder vekselvis settes til ”noe etter 1000” (Holmsen 1977:98), 1030 (Solberg 2000:219), ca. 1050 (Roesdahl 1999:16), 1066 (Richards 2001:230), 1085 (Lund 1997) eller 1100 (Haywood 2000:7). Vikingtidens begynnelse defineres historisk av de første dokumenterte norrøne angrep mot de Britiske øyer i 787 (Dover), 793 (Lindisfarne) og 795 (Irland). På samme vis lar man vikingtiden avsluttes med historiske begivenheter som slaget på Stiklestad (1030), den normanniske erobringen av det angelsaksiske England (slaget ved Hastings, alternativt slaget ved Stamford Bridge, 1066) eller Knut den helliges planlagte invasjonsforsøk i England (1085).

Arkeologisk er perioden definert ved at nye gjenstandsformer som Berdalspenner, visse våpentyper og gripedyrmotivet gjør sitt inntog. To ulike oppfatninger – den historiske som tar de dokumenterte plyndringene fra 790-årene av som sitt utgangspunkt, og den arkeologisk-typologiske, hvis målsetning er å fremskaffe absolutte dateringer av det formforrådet som tradisjonelt har blitt assosiert med den historiske vikingtiden – har lenge stått mot hverandre.
Det har vært hevdet at det er en motsetning mellom de absolutte dateringene av henholdsvis den historiske vikingtiden og det arkeologiske vikingtidskomplekset (Myhre 1993:57). Deler av det arkeologiske vikingtidsmaterialet kan synes å introduseres i god tid før 800. Det dreier seg i særdeleshet om spenner av Berdaltypen, som i Ribe tilsynelatende opptrer ca. 750 eller tidligere (Bencard og Bender Jørgensen 1990, kontra: Jensen 1991). Utgravninger i svartjordsområdet i Birka synes å indikere at produksjonen av tidlige skålformede spenner (type P 27), som tradisjonelt har vært plassert i begynnelsen av 800-årene, kan dateres til annen halvdel av 700-tallet (Ambrosiani og Eriksen 1994). Nyere, dendrokronologiske dateringer av Oseberggraven (skipet: ca. 820; gravkammeret: 834) har kastet nytt lys over problemene (Bonde 1994). Flere forskere er nå tilbøyelige til å datere det eldste arkeologiske vikingtidskomplekset til ca. 800 (Myhre 1998, Solberg 2000, Thunmark-Nylén 1995).

Det handler selvsagt om to ulike perspektiver, og det er vanskelig å se at det ene perspektiv er ”riktigere” enn det andre. Men rent praktisk kan det oppleves forvirrende at arkeologisk funderte fremstillinger lar vikingtiden begynne i 750, ja endatil i 700, mens historikere flest holder seg til ”omkring år 800”.

Det er betegnelsen ”viking” som har gitt navn til perioden. Ordets etymologi er uklar, men ordet opptrer i enkelte runeinnskrifter, f. eks. på Västra Strö-monumentet i Skåne: ”Fader lot disse runer hugge etter sin bror Asser, som fant døden nordpå i viking”. Det er mulig at betegnelsen henspeiler på menn fra Viken (Sawyer 1997:8), dvs. de sørøstnorske kystlandskapene.

På et overordnet nivå oppfattes vikingtiden ofte som en periode med store og avgjørende endringer i samfunn og kultur, ikke sjelden beskrevet gjennom utviklingsskjemaer av typen ”fra stamme til stat”, ”fra hedendom til kristendom” eller ”fra trelldom til føydalisme”. Svært forenklet kan man i tråd med denne oppfatningen si at de skandinaviske samfunnene ved inngangen til vikingtiden besto av et større antall riker eller småkongedømmer, der befolkningen praktiserte norrøn, hedensk kult og religion, og med en økonomi som i stor grad var basert på ufri arbeidskraft. Motsatt bestod Skandinavia ved overgangen til tidlig middelalder av de kristne, føydale kongedømmene Danmark, Sverige og Norge, om enn bare i embryonisk form.

Den norske rikssamlingsprosessen var imidlertid langt fra fullført ved slutten av vikingtiden (Helle 1994). Og mange av de prosessene som man tradisjonelt har villet henlegge til vikingtiden, vites nå å ha eldre forløpere. Det dreier seg bl.a. om kontaktene mellom det skandinaviske området og de Britiske øyer, inkludert Orknøyene (Hines 1993, Weber 1993) og en mulig tidlig kristen innflytelse (Hernæs 1994). Men flere forskere antar også at det jordeiende aristokratiet som vi møter i skriftlige og arkeologiske kilder fra vikingtiden og tidlig middelalder, representerer en tradisjon for godsbesittelse med røtter tilbake i yngre romertid og folkevandringstid (Berglund 1995, Iversen 1999, Myhre 1998; 2002, Skre 1998, Stylegar 2003). Kulturelt er vikingtiden jevnt utviklet av den foregående periode, merovingertiden.

Men det er fremfor alt vikingtoktene og den plyndringsøkonomien som strukturer vikingaktiviteten, som særpreger vikingtiden i forhold til periodene før og etter (selv om plyndringsøkonomiske innslag kan påvises også i tiden forut for og etter vikingtiden, jfr. Hedeager 2000, Lindkvist 1995, Lund 1997).

Plyndringstoktene som innleder perioden, utgikk muligens fra det norske sørvestlandet (Wamers 1998). De første dokumenterte angrepene rammet England og Irland, senere også Frankrike (Ó Corráin 1997, Price 2000, Keynes 1997). Én kilde – Canterbury- og Peterborough-manuskriptene av de angel-saksiske krønikene – taler om at det var menn fra Hordaland som i 787 med tre skip angrep Portland og drepte kongens fogd, som hadde forventet at det var fredelige handlende som kom (Anglo-Saxon Chronicle utg. 1996, Wormald 1982). Vikingaktiviteten tiltar utover i 800-årene; flåtene blir større og angrepene mer koordinerte. I 830-årene hører man om nye angrep mot engelske kyster, og i 839 overvintrer nordiske vikinger for første gang i Dublin. I 844 herjer vikinger i Spania, og året etter plyndres Paris og Hamburg. I 866 lander “Den store hæren” i East-Anglia, og fra 870-årene bosetter vikinger seg permanent i England. Plyndringstoktene gikk over fra sporadiske angrep til regulære armeer på felttog. Det opprettes vikingriker i York (Keynes 1997) og Dublin (Ó Corráin 1997), samt i Novgorod (Noonan 1997), og senere også i Normandie (Price 2000). Innen utgangen av 800-tallet starter det norrøne landnåmet på Island, Orknøyene og Færøyene (Rafnsson 1997).

Henimot slutten av 800-tallet opererte flere forskjellige vikinghærer i Vest-Europa. Hærene kjempet for ære, gods, jord og politisk makt – og de sloss tidvis mot hverandre. De sene vikingtogene mot vest fra slutten av 900-årene har sammenheng med at Danmark og Norge da begynner å fremstå som samlede riker. I 980 tar angrepene mot England til igjen – nesten 30 år etter at engelskmennene i 954 hadde styrtet den siste vikingherskeren i York, Eirik Blodøks.

Det har vært fremsatt en rekke årsaksforklaringer m.h.t. hvorfor de oversjøiske plyndringsferdene begynte – fra overbefolkning og mangel på jord (Holmsen 1977), via flytting av de europeiske handelsrutene fra Middelhavet til Nordsjøområdet (Bolin 1953), til politisk-militære forklaringer med basis i Frankerrikets ekspansjon nordover under Karl den store (Myhre 1993, Titlestad 2001) eller danenes forsøk på å skaffe seg overherredømme i Viken (Sawyer 1997). Mange forfattere vil se et kompleks årsaksforhold bak plyndringene, der flere av de nevnte prosessene medvirker. En viktig teknologisk forutsetning for vikingaktiviteten er utviklingen av havgående seilskip (Bill 1997, Christensen 2000, Crumlin-Pedersen 1991).

Kildene til vikingtidens historie består dels av skriftlige samtidskilder (angel-saksiske krøniker, frankiske riksannaler, irske annaler, i noen grad også arabiske kilder, Ottars og Wulfstans reisebeskrivelser, Adam av Bremens Gesta osv.), runeinnskrifter (Sawyer 2000), skaldekvad (Jesch 2001) og senere sagaer, dels av rent arkeologiske kilder. I tillegg kommer de naturvitenskapelige kildene i form av pollenanalyser m.v. Det arkeologiske kildematerialet fra perioden er omfattende og mangslungent.

Holder vi oss innenfor Norges grenser av i dag, inntar gravfunnene en fremtredende plass. Viktige analyser av funnmaterialet fra gravene er publisert av Jan Petersen (1919; 1928; 1951). Disse arbeidene er fremdeles standardverk innenfor norsk vikingtidsarkeologi. Gravskikken i vikingtiden oppviser stor variasjon. Det finnes både ubrente og brente begravelser, dels i haug og dels under flatmark (Solberg 2000). Gravfunnene fra disse to, tre århundrene er flere enn fra noen annen forhistorisk periode av tilsvarende varighet. I noen grad kan det spores regionale forskjeller i gravskikken. Enkelte kystnære distrikter på Sørøstlandet – således Ytre Østfold, Ringerike og Agderkysten – har for eksempel relativt få gravfunn fra vikingtiden, sammenlignet med hva som er tilfelle i romertid og folkevandringstid. Disse regionene slutter seg i så måte til det sørskandinaviske området. Våpensammensetningen i mannsgravene kan likeledes oppvise variasjoner mellom ulike deler av landet; kystdistriktene fra Svinesund til Lindesnes har en relativ dominans av sverd, mens øks er det vanligste våpenet i mannsgravene på Vestlandet og i innlandsdistriktene. I enkelte distrikter, med Østfoldkysten som det fremste eksemplet, er forøvrig nokså typisk kvinnelig draktutstyr som ovale spenner, lite fremtredende i gravmaterialet, mens mange kvinnegraver i dette området inneholder perler (Stylegar 2003).

Fra landet som helhet kjennes omkring 6000 gravfunn. Større gravplasser synes sjeldne (Solberg 2000), men det finnes en del bemerkelsesverdige unntak – så som det store gravfeltet på Vang i Oppdal, der brorparten av de omkring 800 gravminnene synes å være fra yngre jernalder (Farbregd 1999). Kvinnegravene inneholder i mange tilfeller draktutstyr i form av ovale spenner – ofte i par, og av og til med en tredje spenne (likearmet, trefliket eller rund, eller et omformet frankisk eller insulært beslag), samt hengesmykker, perler og armringer. Graver som inneholder slikt ”fullt” utstyr, er likevel få. Ringspenner av forskjellige typer finnes i både kvinne- og mannsgraver. I nord finnes østlige smykketyper som kanskje kan knyttes til de gravlagtes samiske identitet (Storli 1989). Tekstil- og jordbruksredskaper opptrer også i kvinnegravene, og likeledes bronsenøkler. Nøklene settes i forbindelse med de gravlagte kvinnenes status som husfruer (Solberg 1985). For Vestfolds del er det nylig hevdet at den topografiske plasseringen av kvinnegravene i fylket kan tyde på at kvinner i vikingtiden kunne oppnå en spesiell status utenfor gårdsområdet, helst i forbindelse med handel (Hofseth 1999). Draktspennene er som regel dekorert i den stil som dominerte til enhver tid. Den eldste av vikingtidens dyrestiler er Berdal(Oseberg-)stilen med sine karakteristiske gripedyr; den følges kronologisk av Borrestilen, Jellingestilen, Mammenstilen og, som den yngste av stilartene i vikingtiden, Ringerikestilen. I et visst monn overlapper stilene hverandre i tid og rom (Skibsted Klæsøe 1999). Andre stiltyper – geometriske ornamenter og planteornamentikk – er også i bruk i perioden (ibid.).

I mannsgravene dominerer våpen (Hofseth 1981, Solberg 1985; 1991). Det har vært foreslått at de ulike våpenkombinasjonene som gjenfinnes i gravene, reflekterer sosiale grupper som kan gjenfinnes i landskapslovene fra tidlig middelalder (Hofseth 1981). Foruten de våpentyper som oftest finnes i tidens mannsgraver (sverd, øks, spyd), bestod våpenutstyret av skjold, antagelig ringbrynje, og hjelm. Vikinghjelmer er kjent fra populærkulturen, men inspirert av bronsealderens paradehjelmer er de ofte utstyrt med horn. Virkelige hjelmer fra vikingtiden er meget sjeldne. De kjennes fra bildekilder (Bayeuxteppet) og fra figuriner, og ser ut til å ha vært en avrundet kalott med nese- og øyebeskyttere. Oftest har de trolig vært av lær med jernforsterkninger. Fra den foregående merovingertiden kjennes et lite antall hjelmfragmenter fra østlandske gravfunn, mens det eneste funnet av en hjelm fra vikingtiden skriver seg fra en rikt utstyrt grav fra 900-årene på Gjermundbu i Haugsbygd på Ringerike (Buskerud) (Grieg 1947). Enkelte av våpnene er importvare. Det dreier seg særlig om noen sverdtyper, men også enkelte spyd (Petersen 1919, Solberg 1991). Hesteutstyr er vanlig; i nærmere 1000 graver er det funnet bissel (Petersen 1951). Såkalte ”rangler” er påvist i noen av gravene med hesteutstyr, og det er mulig at disses funksjon har sammenheng med bruken av hest. Det er først og frems på Østlandet at ranglene er funnet. I mannsgravene opptrer ellers jordbruksredskaper, snekker- og smedutstyr (Solberg 2000).

Båtgraver utgjør en særpreget type av graver. Slike graver er kjent over store deler av den norrøne verdenen – eksempelvis i de skandinaviske landene, i Storbritannia, i Russland og i Frankrike (Müller-Wille 1970). Flest båtgraver er funnet i Norge. Både manns- og kvinnegraver, brente og ubrente begravelser kjennes. Båtgraver finnes i visse innlandsdistrikter, men de fleste synes å opptre i til dels påfallende konsentrasjoner langs hele kysten (Brøgger, Falk & Shetelig 1917, Stylegar 1999), og med regulære båtgravfelter på steder som Kaupang i Vestfold, Spangereid i Vest-Agder og Åkra på Karmøy i Rogaland (Blindheim 1981, Stylegar 1999, Opedal 1997). Forsøk har vært gjort på knytte båtgravskikken til lokale stormenns skipsmannskap, og dermed se mennene som er gravlagt i båt, som en sjømilitær parallell til de samtidige ryttergravene (Stylegar 1999, jfr. Braathen 1999).

En spesiell form for båtgraver er de store skipsgravene som særlig kjennes fra Oseberg og Gokstad i Vestfold og Tune i Østfold (Brøgger, Falk & Shetelig 1917, Brøgger & Shetelig 1951, Shetelig 1917). Skipsgravene kan knyttes til samfunnets øverste sjikt, trolig til kongeslekter. Foruten de tre nevnte stedene, samt to andre lokaliteter ved Oslofjorden, kjennes skipsgraver fra Buskerud, Rogaland, Sogn og Fjordane og Trøndelag (Brøgger, Falk & Shetelig 1917, Müller-Wille 1970, Myhre 2002, Opedal 1998). Skipsgraver fra vikingtiden er også kjent fra bl.a. Danmark og Frankrike.

De godt bevarte gravskipene fra Oseberg og Gokstad har vært og er sentrale for forståelsen av den skipsteknologiske utviklingen i vikingtiden. Mellom det eldre Kvalsundskipet og det eldste av vikingskipene, gravskipet fra Oseberg, ligger en mer enn hundreårig teknologisk utvikling. Osebergskipet er det eldste nordiske skip som med sikkerhet har ført seil. Gokstadskipet, som vi nå, takket være dendrokronlogiske analyser, vet er 60-70 år yngre enn skipet fra Oseberg, oppviser tekniske forbedringer som trolig er resultatet av de erfaringer med havseilas som var blitt høstet i løpet av 800-årene. Begge disse fartøyene var krigsskip, og det samme gjelder Tuneskipet. Et fjerde skip fra vikingtiden, Klåstadskipet fra Vestfold, synes å ha vært et rent handelsfartøy. Det er datert til ca. 1000 (Bonde 1994, Christensen 1985; 2000, Crumlin-Pedersen 1991, Paasche & Rytter 1998). Utforskningen av havner og anløpsplasser fra vikingtiden har blitt intensivert i de senere år, og perspektivrike undersøkelser har blitt initiert bl.a. på Karmøy i Rogaland og på Agdenes i Sør-Trøndelag (Elvestad & Opedal 2001, Jasinski 1995, jfr. Sognnes 1985). I den smale og grunne innseilingen til indre Borgpollen på Vestvågøy i Lofoten er det funnet rester av en bro fra sen vikingtid/tidlig middelalder. Undersøkelsene av denne inngår, sammen med havneundersøkelser i Vågan i Lofoten, i prosjektet ”Nord-norske havner i vikingtid og middelalder” ved Tromsø museum. Fremveksten av et organisert veihold i V har også vært gjenstand for forskningens oppmerksomhet (Smedstad 1988).

Skatte- eller depotfunnene utgjør en annen viktig kildekategori i vikingtid. Som betegnelsen viser, dreier det seg om gjenstander av edelmetall som er gravet ned eller gjemt unna på annen måte. Skattefunnene i vikingtiden består i hovedsak av sølv (Grieg 1928), men med spektakulære unntak som gullskattene fra Hoen i Eiker (Buskerud) og Slemmedal-skatten fra Grimstad (Aust-Agder), som består av både gull- og sølvsaker (Blindheim 1992, Holmboe 1835). Barrer, ringer, stenger, hals- og armringer og mynter (arabiske, tyske eller angelsaksiske) er vanlige gjenstandstyper i skattefunnene, og ofte er gjenstandene kuttet opp i mindre biter (brudd- eller hakkesølv). Også i dette funnmaterialet kan det påvises regionale forskjeller. Således er det nylig vist at det er en klar sammenheng mellom Oslofjordområdet og øvrige deler av Skagerrak-Kattegat-regionen (Vest-Sverige og Jylland) med hensyn til skattefunnenes formforråd og sammensetning (Hårdh 1996). Her begynner fragmenteringen av sølvet tidlig i 900-årene, og fenomenet sprer seg gradvis nordover og østover. Det synes som om bruddsølv har vært i utstrakt bruk som betalingsmiddel i denne regionen. Utenfor Skagerrak-Kattegat-området er skattefunnenes sammensetning annerledes. På Vestlandet og i Nord-Norge er armringer av gull en vanlig gjenstandstype i skattefunnene, ved siden av halsringer og ringspenner av sølv. Trolig har disse gjenstandstypene først og fremst hatt en politisk og sosial funksjon. Armringer av gull har blitt satt i forbindelse med konsolideringen av en tidlig kongemakt, ettersom slike ringer er godt kjent som stormanns- og kongegaver fra skriftlige kilder (Zachrisson 1998).

Kunnskapen om vikingtidens bosetningsmønster og byggeskikk er fremdeles mangelfull (Hansen 1999), men interessante undersøkelser har vært gjennomført de seneste årene (Børsheim & Soltvedt 2002, Pilø 1993; 2000). De undersøkte gårdsanleggene fra perioden fremviser stor variasjon. Foreløpig i en klasse for seg står stormannsgården på Borg i Lofoten (Stamsø Munch, Johansen & Roesdahl 2003). På flere lokaliteter er det påvist at tradisjonelle, funksjonsdelte langhus fremdeles blir bygget i vikingtiden. Andre hustyper i vikingtiden er grophus, som bl.a. er avdekket på Stedje i Sogndal (Sogn og Fjordane), og mindre bygninger av en type som kjennes fra for eksempel Ytre Moa i Årdal (Sogn og Fjordane). En ”ny” type anlegg fra perioden er strandtufter, som finnes over store deler av norskekysten (Johannessen 1998). I Nordland og Troms er en del av kretstunene (ringformede tun) fremdeles i bruk i vikingtid, men antallet anlegg er færre nå enn i eldre jernalder (Johansen & Søbstad 1979, Storli 2001). Flere forskere har i nyere tid, og med utgangspunkt i forskjellige arkeologiske kildetyper, forsøkt å finne frem til høvdinggårder eller sentralplasser, dvs. politiske/sosiale/kultiske sentralbosetninger i vikingtid (Berglund 1995, Iversen 1999, Opedal 1998, Myhre 2002, Skre 1998, Stenvik 2001, Stylegar 1999; 2003).

Nye utgravninger i Tjølling i Vestfold har reist spørsmålet om Kaupang var Norges første by (Skre & Stylegar 2004)? Innerst i Viksfjorden sør i Vestfold er det gravet frem et enormt funnmateriale (Blindheim 1975, Blindheim & Tollnes 1972, Skre & Stylegar 2004) som har forandret oppfatningene av norsk vikingtid før, og som kanskje vil gjøre det igjen når de pågående undersøkelsene blir analysert og etter hvert publisert. Unikt ved Kaupang i norsk sammenheng, er at det er påvist parsellinndeling og fast bosetning alt omkring år 800. Kaupang synes dermed å være den eneste bymessige bebyggelsen fra vikingtiden som så langt er påvist i Norge, og vi må til Birka, Ribe, York eller Dublin for å finne dens like. En vikingtids sesongmarkedsplass i Sebbersund ved Limfjorden (Danmark) er likevel av særlig interesse i denne sammenheng, fordi den ser ut til å ha hatt funksjon som en slags omlastningsplass for sørnorske produkter (Birkedahl 2000). Det har videre vært foreslått – basert på grav- og skattefunn av spesiell karakter i distriktet – at en kaupang fra vikingtiden kan ha vært lokalisert i Vikkilen i Grimstad (Aust-Agder) (Larsen 1986).

Enkelte av de byene som kjennes fra middelalderen og senere, viser seg å ha blitt anlagt omkring år 1000. Det gjelder Trondheim, der utparselleringen synes å skje henimot 1000, og, trolig, Oslo (Christophersen 1992, Christophersen & Nordeide 1994, Schia 1991; 1992). Forsøk har dessuten vært gjort på å postulere en tidlig 1000-tallsbebyggelse i Tønsberg (Brendalsmo 1994, Eriksson 1990). Byer som Stavanger og Borg (Sarps-) har bare i liten grad vært gjenstand for arkeologiske undersøkelser, og dateringen av de eldste fasene her er dermed usikre. Bergen er etter det vi nå mener å vite, en yngre by enn både Trondheim og Oslo.

Til det arkeologiske kildetilfanget i vikingtiden hører likeledes jernfremstillingsanlegg. Det har vist seg at det har foregått en markant økning i jernproduksjonen i Øst-Norge i sen vikingtid – med kjente lokaliteter som Hovden i Setesdal, Møsstrond i Telemark, Dokkfløy i Oppland og Rødsmoen i Åmot i Hedmark – etter en nedgangsperiode fra omkring 700 (Larsen 1991, Martens 1992, Narmo 1997). Til de ressurser som har vært utnyttet i vikingtiden, skal også regnes kvernsteinsbrudd, kjent fra bl.a. Hyllestad i Sogn og Fjordane, Vågå i Oppland og Rana i Nordland (Rønneseth 1968), klebersteinsbruddene, som i mange tilfeller har bruksfaser i vikingtid (Skjølsvold 1961) og steder hvor man har brutt emner til bryner (Resi 1987). Fangstprodukter har utvilsomt også spilt en viktig rolle i vikingtidens økonomi (Mikkelsen 1994).
Arkivert i:

25 august 2004

Ottar Rønneseth

Ottar Rønneseths (f. 1922) navn og studiet av Jærens kulturlandskap er uløselig knyttet til hverandre. Oppvokst i et gårdssamfunn som var rikt på synlige og usynlige minner om tidligere generasjoners liv og tro, har han hatt særlige forutsetninger for å beskrive jærsk kulturhistorie. Rønneseth har en bred og broket fagbakgrunn. Som nyutdannet agronom arbeidet han i et par etter 2. verdenskrig som melkekontrollør i Nærbø, der slektsgården Njærheim ligger. Men Jærens kulturlandskap, som i den første etterkrigstiden gjennomgikk store forandringer, lokket. Her fantes fremdeles forlatte gårdsanlegg, gjerdesystemer, åkerreiner og gravhauger – minner som sladret om et kulturlandskap som også i tidligere tider hadde vært utsatt for omfattende endringer. Det var utforskningen av disse endringsprosessene som skulle bli Ottar Rønneseths livsoppgave.

Tidlig i 1950-årene begynte han systematiske studier av ødegårdsanlegg og fossile åkerspor på Jæren. Oppdragsgiver var Institutt for Sammenlignende Kulturforskning, som i disse årene initierte flere markstudier på Sørvestlandet. Rønneseths feltundersøkelser ledet ham inn på en akademisk løpebane. I 1957 leverte han sin hovedoppgave i historie ved Universitetet i Oslo. Avhandlingens tittel var ”Gard og gjerde – studiar i busetnaden på Jæren” (Rønneseth 1957). Idégrunnlaget fra agrarhistorikeren Andreas Holmsens forelesninger vises tydelig i avhandlingen.

Etter et kortere opphold som museumsbestyrer i Mo i Rana, brøt han opp og satte kursen mot Göttingen i det daværende Vest-Tyskland. I 1966 forsvarte han sin doktoravhandling i arkeologi om ”Frühgeschichtliche Siedlungs- und Wirtschaftsformen im südwestlichen Norwegen” (Rønneseth 1966). Avhandlingen er tydelig influert av Rønneseths faglige veileder i Göttingen, Herbert Jankuhn, tysk arkeologis nestor, som alt i 1950-årene hadde skapt et nytt, historisk-genetisk bosetningsstudium, der så vel bosetningsarkeologi og -geografi som bosetningshistorie, var viktige og integrerte bestanddeler (Jankuhn 1977). Bjørn Myhre leverte en særdeles kritisk anmeldelse av avhandlingen i Stavanger Museums årbok i 1966 (Myhre 1966), og Rønneseth kom med et – like kritisk – tilsvar i årboken året etter (Rønneseth 1968b).

Et forskningsopphold i Tibesti i det urolige Tchad i 1967 og 1968 gav Rønneseth anledning til å prøve ut sin metodikk i et ganske annerledes kulturlandskap. De to avhandlingene som Tchad-oppholdet resulterte i – ”Gräber im nordwestlichen Tibesti (Tschad)” (Rønneseth 1982a) og ”Verlassene Siedlungen im Tibestigebirge” (Rønneseth 1982b) – utkom ikke før i 1982, men representerte faktisk et tidlig forsøk på å bedrive ”etnoarkeologi” – lenge før begrepet ble myntet.

Av andre viktige arbeider skal nevnes hans pionerundersøkelser av kvernsteinsbruddene i Hyllestad i Sogn og Fjordane, publisert i festskriftet til Jankuhn i 1968 (Rønneseth 1968), samt den lille studien om ”Fornminne og folkeminne i eit jærsk gardssamfunn” (Rønneseth 1973) og artikkelen om tunanlegget Dysjane i Klepp i Reallexikon der germanischen Altertumskunde (Rønneseth 1986).

Rønneseths hovedverk er likevel ”’Gard’ und Einfriedigung”, som ble fremlagt til den filosofiske doktorgrad i kulturgeografi ved Stockholms universitet i 1974 (Rønneseth 1974; norsk utgave: 2001). Avhandlingen representerer høydepunktet i Rønneseths forskerkarriere. Her skisseres alternative tolkningsmodeller til dem norske arkeologer utforsket i perioden 1960-1990. Men den tyske språkdrakten gjorde avhandlingen til et verk man gjerne siterte, men sjelden leste. Selv da det moderne kulturlandskapsbegrepet fikk innpass i norsk akademia i 1980-årene, ble ”’Gard’ und Einfriedigung” stående i bokhyllen (Widgren 1997). Det er først i de aller seneste år at Rønneseths tanker kan sies å ha vunnet et visst innpass i bosetningsarkeologien i Norge (for eksempel Holm 1999; Myhre 2002; Skre 1998; Stylegar 2001a; Widgren 1997). I dag er vi midt i det historikeren Jørn Sandnes nylig har kalt ”en kritikk på bred front av tradisjonell oppfatning, (…) et helt nytt forskningsparadigme”. Det dreier seg om grunnleggende revurderinger av alle sider ved livet i ”det gamle bondesamfunnet”, av sosial stratifisering og av bosetningsstruktur og –utvikling. Så vel historikere som arkeologer utfordrer vedtatte sannheter om den angivelig særegent norske historiske utviklingen. Det er igjen blitt tillatt å trekke veksler på og sammenligninger med kontinental forskning og kontinentale forhold. At nettopp Ottar Rønneseths idéer spiller en rolle i dette paradigmeskiftet, er lett å forstå, for han er europeeren fremfor noen i norsk bosetningshistorisk forskning.

Rønneseth hadde sitt daglige virke ved Høgskolen i Stavanger, først innenfor utdanningen i agrarhistorie, og siden som førsteamanuensis i historie. Han gikk av med pensjon i 1992.

21 august 2004

Some notes on earthworks and dykes in Iceland and in the North Atlantic

Introduction
A complex system of interconnected earthworks in the county of Suður-Þingeyjarsýsla, NE-Iceland, is discussed in Arch. Isl. vol 2 (Einarsson, Hansson & Vésteinsson 2002). These extensive, turf-built earthworks have been known from this area as well as from other parts of Iceland for a long time; the structures in Suður-Þingeyjarsýsla were discussed by Kristian Kålund as early as in the 1870s (Kålund 1879:164). As there appears to be some interesting similarities between the earthworks in Iceland and structures found in Orkney and Shetland and in W Norway, this paper gives a description of the structures in the latter areas, and suggests possible interpretations that could have some relevance for Iceland, as well.

Regarding the earthworks in Suður-Þingeyjarsýsla the preliminary, but highly interesting conclusion of the above-mentioned study is that they date from the Middle Ages and form a pattern which suggests they once functioned as boundaries between adjacent farms (the transverse earthworks) and between the farms’ homelands and the commons (the horizontal earthworks, see Einarsson, Hansson & Vésteinsson 2002:61).

Dykes and earthworks
Today, both the Orkney and the W Norwegian farming landscape are characterised by the many stone fences. But in the pre-improvement period the so-called hill dyke (ON utgardr) was the only fence used in both these regions. Still, the age of this system is not all clear, and the history and development of dykes in the areas in question is a rather complex one.

Some of the similarities between the traditional farming landscape in Orkney and Shetland and in W Norway stem from the fact that both these areas were part of the heath landscape so characteristic of Europe’s Atlantic coasts. Over much of this region variants of the infield-outfield system were present in the medieval period. The infield was a relatively restricted area of arable land kept under permanent cultivation by the liberal application of manure to it each year. This system was present wherever pastoralism predominated and there was abundant land for pasture.

The farming systems in Orkney and in W Norway were both variants of the open field system. According to one definition, the open field system consisted basically of four elements: First, arable land was divided into strips owned or tenanted by various people each of whom farmed a number of these scattered about the fields. Then, both arable and meadowland were pastured by the stock of the same farmers after the harvest and in fallow years. Thirdly, the pasture and waste were used by the farmers for grazing their stock, often with strict control on the numbers of animals allowed. Finally, all these activities had to be organised by a formal meeting of the farmers, either at a manorial court or at a village assembly (Taylor 1975:71; cf. Dodgshon 1980).

Farming in the heath landscape of Atlantic Europe required that an equilibrium was found and maintained between, one the one hand, arable land, and on the other, meadow land. It is this delicate balance of forces that makes the hill dyke ‘a line of fundamental importance’ (Thomson 2001:322). The hill dyke was ‘not a fortress wall that encapsulated the community, not a dividing line, but a link between the elements of the township’ (Fenton 1978:89).

W Norway
In traditional W Norwegian farming, there were no dykes in the ‘innmark’ (homelands), then. Smaller, raised stones in each end of the strip marked strips belonging to different farmers. In some areas (i. e. areas where the stock was moved to and from the byre each day) stone-lined cattle-roads (geil) leading from the farm buildings and to the hill dyke could be seen. Outside the hill dyke, a number of enclosures for tending animals might be found. But, as a rule, dykes were not used to separate different belongings. The exception was along the boundary between different tax farms. When the ‘innmark’ of two or more different tax farms lay together, a dyke was normally marking the farm boundaries. The same boundaries were not, however, marked by fences outside the hill dyke. The dyke dividing the ‘innmark’ of two farms must in many instances be a consequence of the so-called ‘odalsskipte’ regulated by the Medieval Gulathing Law. This kind of fence was constructed of either stone or turf, as were the hill dykes. Stone fences seem to have been almost exclusively used in more recent times, due to the nearly unlimited supply of boulders resulting from the use of heavier machinery and the cultivation of new lands associated with the improved agriculture of the 19th century. In the Middle Ages, however, the picture is not so clear. Some interesting instances of earthworks which probably date back to the Middle Ages, are known. The Fjotland farm in Kvinesdal was surrounded by an extensive earthworks (fencing off the infields from the outlands, as they can be reconstructed from an 1865 severance map), while really substantial earthworks are known from Ytre Egeland, Kvinesdal, and Sangvik, Søgne, all in Vest-Agder county, SW Norway (on a smaller scale, it might be mentioned that Norwegian churches and churchyards known to have been abandonded in the Middle Ages already, often are surrounded by earthen walls, for examples, see Brendalsmo & Stylegar 2003). Farm boundaries outside the hill dykes were usually not fenced until the mid-18th century.

This system was predated by a similar, but much more small-scale system in the Migration period (c. 350-550 AD). At some point, after c. 550 AD and maybe as late as the Viking Age, the hill dykes were moved and the infields made much larger. In several cases, the location of the farms also changed, and the total number of farms decreased.
The Norwegian agrarian historian Ottar Rønneseth has argued that this restructuring is in fact a medieval phenomenon, that probably took place as late as by the period of the Landslov (AD 1274). He further claims that this restructuring, whereby the hill dykes were moved so as to incorporate large areas of meadow lands, also involved the appearance of farm boundaries in the form of straight lines, so that the lands of each farm would make geometrical figures. At the same time, the farms were matriculated for the first time, so that each farm became an independent tax object (Rønneseth 2001). This locking of the farming landscape is of course related to the fiscal valuation of all settlement units that finds its expression in the so-called ‘boltall’; the normative land rent numbers divided into ‘bol’ units of different name, that the Landslov reckons with.

Orkney
Most of Orkney’s households were to be found in multiple-occupancy townships. However, there were a large number of single farms, the biggest of which were of township-size (Thomson 2001:315ff). The settlement structure within each township could be very complex. Grimeston in Harray, Mainland consisted of ’several smaller towns or districts, such as Isbister, Horraquoy, Beneath the Dyke etc’ (Sandnes 1996:66). This last ’district’ was actually surrounded by a separate dyke. The farms Vola, Nistaben, Behind the Town, and Windywa’s belonged to Beneath the Dyke (ibid.). The hill dyke divided the township from the common moors (Clouston 1932:350).

In Orkney too there are indications that townships at some point have been expanded. As Thomson writes,

‘in a number of townships there are references to an inner dyke known as ‘the auld bow’. We find the term being used in two senses; primarily it was applied to the dyke itself, and less frequently it was used to describe the land enclosed by the dyke (the old bu, the old farm). The second usage seems to imply that there was a stage of township expansion when the hill-dyke had been ”flitted out” to take in the grassland of the backs. By the time the ”auld bow” was recorded, the dyke seems invariably to have been ruinous, and sometimes its very location was uncertain. Inner dykes of this kind are not unique to Orkney; a similar old dyke is a regular feature of Shetland townships, and indeed an inner dyke was sometimes found in Scotland. The inner dyke, as long as it remained intact, created an intermediate zone, inside the hill dyke but distinct from the arable land; it allowed the backs to be used as a series of peripheral grazing enclosures’ (Thomson 2001:328).

What about the dating for the re-location of the hill dykes and the expansion of the Orkney townships, then? Much of the more substantial evidence for the age of the different types of dykes in the Scottish Northern Isles is from Shetland.

The small island of Papa Stour, where large-scale archaeological investigations have been carried out in recent years, can serve as a case in point. Here, it is clear that the present day two-fold division of the island, marked by a stone hill dyke, was established by c. AD 1300 (Crawford & Smith 1999). At that time, documentary, place-name and archaeological evidence indicate that settlement was limited to the eastern half of the island. In earlier periods settlement in Papa Stour was more widespread. Remains of prehistoric house sites and burnt mounds are found both in the hills and within the hill dyke (Carter & Davidson 1998:130).

Another Shetland site, that of the abandoned farm of Kebister in Mainland, have yielded more information relevant to this discussion. Here, several radiocarbon dates from dykes are available. A number of dykes were found at Kebister, including some that are being interpreted as a series of subsequent hill dykes (Owen & Lowe 1999). The ‘March Dyke’ is thought to have been the final hill dyke at Kebister. No dating evidence for this dyke is available, but Brian Smith believes the final hill dyke to have been constructed as late as the end of the 18th or the beginning of the 19th century (Smith 1999:20).

A second dyke, termed Dyke 2, may have served as an early hill dyke, enclosing an area of c. 12 ha (Owen & Lowe 1999:289). This dyke seems to have been built during the 12th or 13th centuries AD (Butler 1999:64). There is evidence for arable expansion at Kebister in this period, and another dyke, Dyke 3, might have been constructed in the same period to mark a subdivision of the arable land. However, there seems to have been an active farming community at the site already in the late Pictish and/or early Norse period.

The lesson regarding the age of the different kinds of dykes, summed up by Owen and Lowe, is worth quoting:

‘The assumption for too long has been that sub-peat dykes, of which many survive in Shetland, are usually prehistoric features. In the light of the evidence from Kebister, even allowing that some elements of the Kebister landscape may represent Iron Age survivals, and despite the evidence of the Shurton Hill prehistoric sub-peat dyke, this assumption now requires review’ (1999:290).

The date of Dyke 2 in Kebister, together with the evidence from Papa Stour, seems to suggest certain similarities between the development pattern in the Scottish Northern Isles and W Norway.

The ‘great chains’
However, there is yet another common aspect of the dykes in Orkney and in W Norway that should be considered relevant for the Icelandic case, as well. A late 13th century charter from Iceland mentions an earthwork fencing off the whole scattered hamlet of Selvogur in the SW part of the country from its outfield (Einarsson, Hansson & Vésteinsson 2003:70). And, indeed, dykes fencing off areas considerably larger than single farms are a feature common to W Norway and the Scottish Northern Isles.

In Orkney, two or three townships could also be surrounded by a common dyke. There are a number of examples for this; the dyke encircling the townships of Netherbrough and Russland in Harray, Mainland, being one (Sandnes 1996:83). Such ‘great chains’ seem to have been a rather widespread feature of the Orkney landscape, as in many instances the hill dykes of several townships were connected, such as can be reconstructed from Murdoch Mackenzie’s charts from 1750 (Stylegar in press).

‘The huge number of stone fences that is so striking for anyone who wisits Jæren, are almost all of them from the period after 1800. (…) The fences of olden days could run for several kilometres, and had no obvious connection with the farm boundaries of recent times. (…) They are usually only visible as long ridges, and only seldom are any stones visible above the surface’ (Aanestad 1911:555). Thus wrote the agronomist Sigurd Aanestad, looking back from his vantage point in 1911, at the very end of a period which had witnessed huge improvements in agricultural methods and practices and the resulting enormous changes to the settlement structure and the cultural landscape of his native Jæren.

These ‘fences of olden days’ were the hill dykes. In the more densely settled regions in W Norway, for instance in the lower-lying settlement districts in Jæren, the hill dyke of one farm might be linked to the hill dykes of a number of other farms, thus constituting a great chain that joined several neighbouring farms. In many cases, some or all of the farms within such a system of dykes had some sort of common arrangement for the exploitation of the different resources in the outlands – be it pasture, peat cutting, hunting, or fisheries.

There are a number of good examples from Jæren, as well as from the other SW and W counties. When it comes to the question of common use rights, an interesting case in point is Vik in Sogn og Fjordane county, where c. 20 farms had their homelands within one ‘bøgard’, i.e. hill dyke. In early spring and late autumn the gates in the hill dyke were thown open, and the animals from all the farms were allowed to roam free and graze on the arable lands in this whole area. This system lasted until the 1860s (Frimannslund 1961).

Some characteristic features seem to distinguish many of the areas within such ‘great chains’ – or the ‘infield complexes’, as one could call them. The farms located within one such dyke system have obvious similarities with the ‘large complex settlements’ known from Iceland and Greenland, see Vésteinsson, McGovern & Keller 2002. More often than not, the later parish churches are located inside these complexes. As for place names, it seems that the majority of names indicating rather late farm divisions (i.e. names ending in bø-, -hus-, gard-, tun- etc.) are found within the complexes. In Åseral, a mountain valley in the interior of Vest-Agder county, the farms Underberg, Åbø, Gard, Austrhus and Åsland are located in the vicinity of the parish church. A common hill dyke surrounded all these farms. In Lista, also in Vest-Agder, this was the case with the farms Huseby, Lunde, Torp and Hauge, plus a number of lesser settlements. Some of these names suggest a rather late farm division. But how late? In one case do we get some more substantial information regarding when one such complex was partitioned. A raised stone still standing in the dyke dividing Lunde from Huseby has a runic inscription stating that ‘her skipter morkunne’, i.e. ‘here is the boundary between the farms’. The inscription is dated to the early 12th century. Provided that the runic stone is as old as the dyke itself, this might indicate that the complex settlements were broken up in the Early Middle Ages (cf. Stylegar 2001).

Social and economic background
The Norwegian legal historian Absalon Taranger thought it likely that the original hill dykes fenced off whole hamlets (’grender’), even if a ’grend’ was comprised of several farms (Taranger 1907:272). In a similar vein, J. Store Clouston argued that many Orkney townships, judging from their great size and the written recordings concerning them, had never been single farms at all, but always considerably greater areas (Clouston 1932:347f.). But what kind of social and economic organisation can account for these complexes? After all, the hill dykes circumscribing one such complex must (for obvious reasons, i.e. the practical needs of animal husbandry) have been constructed in one, great operation (cf. Rønneseth 2001). It is clear that not only were a great deal of planning involved in this operation, but also – probably – a great deal of force, or the threat of force.

Farms lying withing the ‘infield complexes’ in Rogaland and Vest-Agder have yielded some of the most important Late Iron Age and Viking Age archaeological finds in SW Norway. This, together with the the characteristic features discussed earlier (dominance of ‘young’ name types, location of parish churches etc.) and the degree of cooperation necessary for the homelands-commons system to function within such ‘great chains’ of hill dykes, suggest that the W Norwegian ‘infield complexes’ are in fact large complex settlements that might have been organised on an estate basis, probably with a number of dependant settlements. The breaking up of these estate complexes could in fact, then, be related not only to the establishment of individual tax farms, but also to the transition from thralldom to tenant farming (Stylegar 2001:30-32). The same trajectory – i.e. an ’original’ settlement structure dominated by large, complex estate-like settlements – could be the answer to some of Clouston’s questions regarding the Orkney townships, too, and it is one possible explanation for ‘the considerably greater areas’ than single farms being fenced off in many areas in the Scottish Northern isles.

What is the relevance of all this for the Icelandic earthworks, then? Well, the suggested similarities between these earthworks and the great chains of hill dykes in W Norway and the Scottish Northerns isles, logically lead to a number of questions, the answering of which might help us to throw new light on the Viking Age and Medieval settlement structure in Iceland. I will conclude by asking some of these questions.

Are the preceived similarities between, on the one hand, the Icelandic earthworks and, on the other, the great chains of hill dykes in W Norway and in Orkney, superficial, or can they be shown to be more substantial? And, if the latter is the case, what kind of settlement structure and/or farming system can account for the similarities? Do the transverse earthworks represent a younger phase than the horizontal ones, perhaps indicating that huge areas originally demarcated by the horizontal earthworks, were breaking up? Is it possible that the dyke systems incorporated whole landnams? Was the Icelandic landnam society aristocratic and estate-based already from the outset – and was the ‘virgin’ landscape of Iceland organized after Scandinavian, specifically W Norwegian, models (as I suspect the Orkney landscape, by no means a ‘virgin’ landscape at the time of the Norse landnam, was, see Stylegar in press)?

References
Aanestad, Sigurd (1911), ”Norges ældste jordbruksformer”, Tidsskrift for Det norske
Landbruk, Vol 18, 554-557.
Brendalsmo, A. Jan & Stylegar, Frans-Arne (2003), “Runde kirkegårder”,
Fortidsminneforeningens årbok 2003, 164-176.
Butler, Simon (1999), “Fossil pollen profiles and landscape history”, in Owen, Olwyn &
Lowe, Christopher, Kebister. The four-thousand-year-old story of one Shetland
township, Edinburgh.
Einarsson, Árni, Hansson, Oddgeir & Vésteinsson, Orri (2002) “An extensive system of
medieval earthworks in Northeast Iceland”, Archaeologia islandica 2, 61-73.
Carter, Stephen & Davidson, Donald (1998), “Interpreting the soil landscape of Papa Stour”,
in Turner, Val (ed.), The shaping of Shetland. Developments in Shetland landscape
archaeology.
Clouston, J. Storer (1932), A History of Orkney, Kirkwall.
Crawford, Barbara E. & Smith, Beverley B. (1999), The Biggings, Papa Stour, Shetland. The
history and archaeology of a royal Norwegian farm, Edinburgh.
Dodgshon, Robert A. (1980), The origin of British field systems: an interpretation, London.
Fenton, Alexander (1978), The Northern Isles: Orkney and Shetland, Edinburgh.
Frimannslund, Rigmor (1961), “Hegn”, Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder, VI,
287-290.
Kålund, Kristian (1879), Bidrag til en historisk-topografisk Beskrivelse af Island, II,
Copenhagen.
Lamb, Raymond G. (1983), “The Orkney Trebs”, in Chapman, John & Mytum, Harold (eds.),
Settlement in North Britain, 1000 BC-AD 1000, Oxford.
Marwick, Hugh (1995a) [1923], “Place-names of North Ronaldsay”, Selected Papers, 1,
Livingston
Marwick, Hugh (1995b) [1923], “Antiquarian notes on Sanday”, Selected Papers, 1,
Livingston.
Owen, Olwyn & Lowe, Christopher (1999), Kebister. The four-thousand-year-old story of
one Shetland township, Edinburgh
Rønneseth, Ottar (2001), Gard og gjerde. Faser i utviklingen av Jærens kulturlandskap,
Stavanger.
Sandnes, Berit (1996), Bimbister og Brae og Bilinga. En studie av norrøne stedsnavn i et
språkkontaktområde, Harray på Orknøyene, unpublished thesis, Trondheim
university.
Smith, Brian (1999), ”A short history of Kebister”, in Owen, Olwyn & Lowe, Christopher,
Kebister. The four-thousand-year-old story of one Shetland township, Edinburgh.
Stylegar, Frans-Arne (2001), Kulturlandskap, gård og gjerde på Jæren, in Rønneseth, Ottar,
Gard og gjerde. Faser i utviklingen av Jærens kulturlandskap, Stavanger.
Stylegar, Frans-Arne (2003), ”Plog og spade – gård og landsby. Synspunkter på
middelalderens agrare driftsformer og bebyggelsesstruktur i Vest-Agder”, Heimen 3-
2003.
Stylegar, Frans-Arne (in press), ”Township and ’gard’. A comparative study of some
traditional settlement patterns in Southwest Norway and the Northern Isles”, New
Orkney Antiquarian Journal, vol 4.
Taranger, Absalon (1907), Udsigt over den norske retshistorie. IV. Privatrettens historie,
Kristiania/Oslo.
Taylor, Christopher (1975), Fields in the English landscape, London.
Thomson, William P. (2001), The New History of Orkney, Edinburgh.
Vésteinsson, Orri, McGovern, Thomas & Keller, Christian, “Enduring impacts: Social and
environmental aspects of Viking Age settlement in Iceland and Greenland”,
Archaeologia islandica 2, 98-136.

Saga og minne

Kongesagaene har mye å melde om Einar Tambarskjelve – den tapre krigeren fra sjøslagene ved Svolder og Nesjar, den fromme romafareren, kon...