20 august 2012

Tro, tvil og ynglinger


Er diktet Ynglingatal fra vikingtiden, eller er det tale om et litterært produkt fra middelalderen? Er det diktet av den hedenske skalden Tjodolv den kvinværske – eller av den lærde og kristne islendingen Snorre Sturlason? Innenfor disse ytterpunktene har den faglige diskusjonen om Ynglingatals alder og kildeverdi beveget seg i godt over hundre år, og siste ord er helt sikkert ikke sagt. For det som ved første øyekast kan virke som en rent filologisk øvelse, har i praksis stor betydning for hvordan vi oppfatter vikingtiden og kildene til kunnskap om denne perioden.

De sagaene som omhandler vikingtiden, er forfattet lenge etter at begivenhetene de omhandler fant sted. Det som står tilbake som egentlige samtidskilder som kan belyse politiske og samfunnsmessige forhold i Norden på 800- og 900-tallet, er av svært begrenset omfang. Og gjennom de siste hundre år eller så er det ikke-arkeologiske kildematerialet til og med blitt mindre, fordi en mer stringent metodisk og kritisk forskning har avvist vesentlige deler av det eldre historikere gjerne oppfattet som samtidskilder. Man har, for å si det med arkeologen A.W. Brøgger, måttet «rense historien for historier … for at kunne skrive historie». Dersom en så sentral kilde som Ynglingatal også må renses bort, er det de kortfattede opplysningene i frankiske, irske og engelske annaler som sammen med runeinnskrifter og arkeologisk materiale blir hovedkildene til vikingtidshistorien.

Hva er så Ynglingatal? Jo, et dikt i versemålet kviðuháttr med genealogisk innhold; gjennom 27 slektsledd følges ynglingekongene fra Fjolne som druknet i et ølkar, til kong Ragnvald heidumhære. Strofene omtaler først og fremst hvordan kongene døde, og i noen grad også hvor de er gravlagt. Forholdet er påfallende nok til at Brøgger kalte Ynglingatal for et «gravdikt». De første 20 kongene synes å ha vært knyttet til Gamla Uppsala, mens Ragnvald og de fem generasjonene umiddelbart forut for ham var vestfoldkonger. I Heimskringla så vel som senere sagatradisjon spiller Ynglingatal og Ynglingesaga en viktig rolle fordi det er samtidens regjerende kongeslekt– Hårfagreætten – sine røtter som her blir presentert, ettersom Snorre hevder at den ellers ukjente Ragnvald heidumhære var en fetter av Harald Hårfagre.

Ynglingatal er kun overlevert sammen med Ynglingesaga i Snorre Heimskringla fra omkring 1230. Snorre skriver i fortalen at kvadet ble diktet av skalden Tjodolv til ære for Ragnvald. Tjodolv knyttes i Skáldatal, en fortegnelse over konge- og fyrsteskalder fra 1200-årene, så vel til Harald Hårfagre som til Håkon jarl Grjotgardsson, og han har trolig vært aktiv på slutten av 800-tallet og begynnelsen av 900-tallet. Fra samme periode må Ynglingatal være – dersom Snorre har rett i at det er diktet av Tjodolv, vel å merke.

En strofe, her i Gustav Storms eldre oversettelse, gir et inntrykk av hvordan det knappe og av og til dunkle språket i Ynglingatal er rikt på poetiske omskrivninger (kjenninger):

Og Visburs
vilje-borg
(:kropp)
søens broder (:ilden)
sluge kunde
da sæde-vergerne
mod sin fader
hidsede skovens
skade-tyv
(:ilden),
og glo-hunden (:ilden)
hylende bed
hærkongen
i eget hus.

Alt i 1850 undret P.A. Munch seg over «en saadan kunstig Sammensætning af et Slægtregister» som diktet representerer, men det var først på slutten av århundret at egentlig kritiske røster løftet seg mot Snorres datering av Ynglingatal. Blant kritikerne var Sophus Bugge, som i 1894 argumenterte for at det fantes spor etter kristen innflytelse i diktet, og at det derfor måtte skrive seg fra tiden etter kristningen. En del år senere utfordret også Gustav Neckel den tradisjonelle dateringen og ville plassere opprinnelsen på Island i kristen middelalder. Han mente dessuten at diktet var en poetisk sammenfatning av sagaen, og altså ikke grunnlaget for den. I 1939 la imidlertid Walter Åkerlund dateringsdiskusjonen foreløpig død, blant annet ved å vise til det som da var nye arkeologiske resultater fra Mälardalen – ikke minst Sune Lindqvists da nylig utkomne avhandling om storhaugene i Gamla Uppsala, som kunne dokumentere at dette hadde vært et sted utenom det vanlige nettopp i den perioden da Ynglingatal så ut til å peke det ut som sete for de første generasjonene av ynglingekonger. Hvordan kunne en forfatter i kristen middelalder vite dette, dersom tradisjonen ikke var blitt overlevert muntlig gjennom atskillige generasjoner?

Når det gjelder de yngste generasjonene av konger, som Ynglingatal ser ut til å plassere i Vestfold, hadde den norske fagdebatten for lengst gått i samme retning som den svenske. Funnet av først Gokstadskipet og så, i 1904, Oseberggraven, vitnet om et overordentlig rikt vikingtidsmiljø nettopp i Vestfold og bidra sterkt til troen på Ynglingatals høye alder. Toneangivende forskere som Alexander Bugge og Brøgger var sikre i sin sak. Det er lett å forstå at arkeologer har vært – og er – noen av diktets ivrigste «forkjempere». Det er selvsagt fordi Ynglingatal ser ut til å gi opplysninger som kan knyttes til arkeologenes primærmateriale. Det skal man ikke kimse ad i en ellers temmelig skriftløs periode, og det skal svært gode argumenter til for å kullkaste en slik kilde.

Den som likevel fikk den etablerte konsensus til å knake i sammenføyningene, var historikeren Claus Krag – først i et par artikler fra sent på 1980-tallet, og så på bred front i avhandlingen Ynglingatal og Ynglingesaga i 1991. Senere har han utdypet kritikken i flere arbeider, sist i et nylig utkommet nummer av Historisk tidsskrift.

Krag fører ulike argumenter til torgs for at tradisjonen om ynglingekongene ble utformet innenfor norsk-islandske lærde miljøer på 1100- og 1200-tallet, selv om deler av innholdet gjerne kan bygge på eldre stoff a la de eventyraktige fornaldersagaene. F. eks. anfører han at Snorre i sin Edda, som han skrev før Heimskringla, verken siterer eller nevner Ynglingatal. Ikke mindre problematisk er det at Snorre tilsynelatende vet mye mer om ynglingekongene enn det hans forgjengere gjør. Theodricus monachus, som forfattet sin latinske historie om de gamle norske kongene i 1180-årene, konkluderer eksempelvis med at «siden det er på det rene at ingen klarlagt kongerekke foreligger i dette landet før Harald Hårfagres tid, begynner vi med ham».

Krag vil dessuten knytte selve Ynglingatal til denne lærde middelaldertradisjonen, og han viser til flere mulige anakronismer i diktet. Kort fortalt dreier det seg om at diktet etter hans oppfatning tar opp i seg synspunkter som vanskelig kan ha hjemstavn i en før-kristen kultur. Således mener han å kjenne igjen den middelalderske, kristne fire-elementlæren i Ynglingatal, mens uttrykket «viljes borg» om Visburs kropp i den strofen vi siterte innledningsvis også vitner om kristen tankegang.
Flere – historikere, norrønfilologer, religionshistorikere og arkeologer – har svart på kritikken og tatt den tradisjonelle dateringen av Ynglingatal i forsvar. Mot-kritikken retter seg mot ulike sider av Krags analyse, men det er få som på bred basis har gått i rette med grunnlaget for Krags oppfatning av ynglingetradisjonen som et fenomen som klart tilhører perioden etter vikingtiden. Det betyr ikke at det ikke finnes ubesvarte spørsmål, for det gjør det. Koblingen mellom Harald Hårfagre og hans ætt på den ene siden og slektsrekken i Ynglingatal på den annen er høyst tvilsom, slik Krag og andre før ham har gjort rede for, og likeledes Haralds tilknytning til Vestfold. Men kan vi være sikre på at Ynglingatal likevel ikke er gammelt? Nei, det kan vi ikke. For bare å ta ett påfallende forhold: Dersom diktet er fra 1100-årene, hvorfor overstrø det med stedsnavn som samtiden ikke kjente, og hvis beliggenhet man fremdeles diskuterer? Det er så sin sak med navn som Borre og Uppsala, og kanskje Skiringssal også, men hvor i all verden er Vestmar, Skæreid, Holtar og Vadlas strøm? Her inneholder gammel og ny forskningslitteratur en mengde høyst ulike forslag til lokalisering. Er de i det hele tatt lokalnavn fra Oslofjordområdet, eller betegner de heller slike steder som «ikke ble skapt av Gud, men laget av islendere», for å sitere Halldor Laxness?

Man dras mellom tro og tvil, og Ynglingatal blir aldri det samme igjen.

18 august 2012

Monsterball

«Og de danser ligegodt som Kjæmpen Major Hansen. De har vel været paa Kjæmpebal?» spør Rudolf Muus i et av sine «Kristiania-Mysterier». En del år tidligere ble Aftenpostens lesere stadig invitert til slike «Monstre-eller Kjæmpe-Bal», som det heter i en annonse i avisen i november 1872. I begge tilfeller er «kjempen» det er snakk om, major Hansen, som ifølge Aftenposten så vel kl. 10 som kl. 11 om kvelden den 10. november 1872 ville «gjøre det ærede Publikum sin Æresopvartning», «i sin brilliante amerikanske Gallauniform» på Klingenberg i Kristiania. Mannen som gjorde slik furore i hovedstaden og langt utenfor landegrensene for snart 150 år siden, het Ole Andreas Hansen, og han gjorde krav på å være verdens største mann. Dessuten var han født og oppvokst på Grødum i Birkenes.

Frem til han døde – bare 53 år gammel – i 1876 reiste «major Hansen», som han kalte seg, land og strand rundt og viste seg frem mot betaling. I dag ville vi ha kalt ham sirkusartist. Overalt vakte han berettiget oppsikt – ifølge markedsføringen var han 8 fot – 2,44 m! – høy, og i 1872 skal han ha veid nærmere 300 kilo. At han var en omfangsrik herremann, er det ingen tvil om. Når det gjelder høyden, varierer imidlertid de mer edruelige anslagene fra 2,08 til 2,17 m.

Ole Andreas Hansen var kjendis både ute og hjemme. Da tidsskriftet Vikingen skulle ironisere over «Norges geografi» i 1869, var det naturlig å ty til Hansens rykte som overordentlig stor:
«Fremragende Punkter ere Romsdalshorn, Major Ole Hansen og Dovre. De høieste Punkter paa Dovre er Snehætten og Bjørnstjerne Bjørnson... Magtens Tinder ligger derimod efter de sidste Opdagelser i Sverige.»

Ja, selv Mark Twain kunne finne på å benytte birkenesingens legendariske størrelse i sin retorikk. Da den amerikanske forfatteren harselerte over P.T. Barnums forsøk på å bli valgt inn i Kongressen i 1867, skrev han om «dvergene som hjelpeløse søker tilflukt i hjørnene når den norske kjempen skrider inn i rommet». Barnum var en sirkusdirektør av dimensjoner i New York, og Twain spilte på hele dennes besetning av dverger, kjemper, kvinner med skjegg og andre menneskeskjebner som i disse årene trakk store skarer av besøkende til Barnums «American Museum» på Broadway. Og «the Norwegian giant», det var Hansen fra Grødum.

Ole Andreas Hansen ble en del av P.T. Barnums ensemble høsten 1865. Sirkusdirektøren, som var kjent for å ta hardt i, traff nordmannen på gaten i New York og tilbød ham umiddelbart kontrakt ved sitt raritetskabinett. Kort tid etter ble Hansen presentert for publikum som «den norske kjempen», 8 fot høy og med en heltemodig karriere bak seg som major i nordstatshæren i den nylig avsluttede borgerkrigen. Men selv om den militære bakgrunnen var reell nok, overdrev Barnum i kjent stil. Hansen hadde etter eget utsagn reist til New York for å slutte seg til unionshæren i kampen mot slaveriet, og i de militære arkivene kan man lese at han ganske riktig vervet seg til det 13. New York tunge artilleri den 22. juli 1863 under navnet Able Andrew Hansen, og at han deltok i krigen frem til fredsslutningen to år senere. Men han var menig soldat da han mønstret på, og menig da han trådte ut av hæren.

I de samme papirene er han oppført som grovsmed av yrke.  Og Ole Andreas Hansen hadde faktisk bakgrunn som smed. Han hadde gått i lære hos en smedmester i Kristiansand, men hadde hoppet av og vervet seg som soldat i Sverige. Han hadde sjelden ro til å være lenge på samme sted. Da han dro til byen omkring 1840, var det for å bli snekker, ikke smed, og han hadde da også gått i snekkerlære. Før den tid hadde han vært i tjeneste på Drangsholt en tid, og han hadde drevet som skysskar på Boen og som fløter på Topdalselva.

Men i 1843 brøt han tvert med tanken om å bli håndverker; han reiste til Kristiania der han ble tatt opp som elev ved Artilleriets underoffisersskole. Der ble han i tre år. Siden finner vi ham i ulike regimenter i Sverige, og der blir han helt til 1860, bare avbrutt av kortere perioder der han hvileløst trasker rundt i Norge og Sverige. Originalattestene hans fra denne perioden ligger fremdeles i arkivet for Karlskrona admiralitetsforsamling, dit han kom i 1855. Alle – fra sogneprest Broch i Tveit til offiserene i Stockholm og Göteborg – gir ham de beste skussmål.

Så kommer uroligheten over ham igjen, og han setter altså kursen mot New York. I 1867 vender han tilbake til Kristiansand, og i årene som følger, gjør han suksess som sirkusartist i Norge, Sverige, England og Skottland. Etter hvert slår han seg ned i Lillesand, men fortsetter å reise rundt og vise seg frem. Den største triumfen kommer vel likevel da han i april 1872, 48 ½ år gammel, gifter seg – i full amerikansk offisersuniform – i Kristiansand domkirke med den 25 år gamle Anne Tomine Jacobsdatter. «Lange-Ole» fra Grødumsmyra var på alle måter blitt en stor mann.

«Kjempen» og sirkuspioneren Ole Andreas Hansen døde i 1876. Han er gravlagt på Vestre Moland kirkegård.

02 august 2012

Flekkerøe Havn


”Flekkerøe-Havn er … maaskee den bedste i hele Norge, ja Verden, Maltha maaske undtagen… ”. Nicolai Wergeland, Henriks far, er slett ikke den verste guiden man kan ha når man skal vurdere betydningen av Flekkerøy havn, altså bassenget mellom Flekkerøya og Møvig like vest for Kristiansand sentrum. Han tar selvsagt munnen for full, men Flekkerøy fortjener rosen. Yndet for sitt doble innløp (Østergabet og Vestergabet) som gjorde at skipene kunne gå inn og ut på samme vind, og berømmet for sin størrelse og dybde forsvarte Flekkerøy gjennom flere hundre år sitt ry som en ypperlig havn.

Dens gode egenskaper og sentrale beliggenhet forklarer den store betydningen havnen hadde. I de 16. og 17. århundrer var Flekkerøy havn base for den danske nordsjøflåten, og midt i 1500-årene, da et blokkhus var blitt anlagt på Gammeløya, var det den norske kansleren i egen høye person som var høvedsmann på Flekkerhus, som festningen ble kalt. Den gangen var det sjørøvere som gjorde Skagerrak til et utrygt hav og gjorde det militære nærværet nødvendig.

Både da og senere ble Flekkerøy havn besøkt av skip og hele flåter fra nær og fjern, både venner og fiender.  1567 hører vi om ” den vide berømte haffn Fleckeroen, vdi huilken naagle tusende skibe aff atskillige Nationer imellem aar oc dag sig der forsamler, oc med stor lyst, skiuden, trompet liud ved hundred oc flere tillige sig der fra igen ved Confoye til vnderskedelige orter oc steder begiffuer”.
Det var den travle havnen som var den viktigste lokaliseringsfaktoren da Kristiansand ble anlagt i 1641, og byens fremste oppgave skulle være å beskytte og understøtte Flekkerøy havn.

Havnen har vært bejublet og besunget av Peder Claussøn Friis og Absalon Pederssøn Beyer, ja, endatil av Peder Dass! Flekkerøy har til og med en egen artikkel i opplysningstidens store franske encyklopedi! Fremdeles i 1824 beskrives den som ”the most secure and capacious harbour in Norway” – av ingen ringere enn Encyclopædia Britannica.

I en tid da all langdistansekommunikasjon foregikk på sjøen, kunne Flekkerøy havn spille en rolle i begivenheter langt borte – det være seg i det danske kolonieventyret i Trankebar (India), i den tidlige utforskningen av nordområdene eller, tro det eller ei, i den amerikanske uavhengighetskrigen. Ingen norske byer, og knapt nok noen annen havn i Norge, kan oppvise noe lignende. Utallige er de mer er eller mindre kjente personer som har ligget i Flekkerøy havn – et halvt dusin danske konger, mange flere kongelige og den senere amerikanske presidenten John Quincy Adams er bare noen av dem. Visste du forresten at Anneke Jans, den kanskje mest kjente av de hollandske nybyggerne i det som senere skulle bli New York, var født på Flekkerøy i 1605?

(Bildet: Skip for anker i Flekkerøy havn, malt av Rønneby ca. 1758)

«Viking» i Chicago 1893

I 1893 krysset et nybygd skip Atlanterhavet. Reisens mål var den storslåtte verdensutstillingen i Chicago, og om bord i «Viking» var et ma...