31 august 2008

”Norðmanna land”

He sæde ðæt Norðmanna land wære swyþe lang swyðe smæl” (Han sa at nordmennenes land var svært langt og svært smalt). Slik innledes én av de eldste bevarte beskrivelser av det geografiske området som i dag er Norge. Det er Ottar (Ohthere) fra Hålogaland som blir tillagt skildringen, og den er formet som en beretning stilet til den engelske kong Alfred (konge 871-899). Det Skandinavia som Ottar tegner opp, er til dels nokså annerledes enn høymiddelalderens, slik vi blant annet kjenner det fra sagaene.

Ottars beskrivelse er innskutt i det geografiske første kapittelet i en oldengelsk oversettelse av Orosius’ Historiarum adversum Paganos Libri Septem (Syv bøker om historie mot hedningene). Om vi skal tro 1100-tallshistorikeren William of Malmesbury, ble verket oversatt ved kong Alfreds hoff et par hundre år tidligere, sammen med tekster som Gregorius den stores Cura Pastoralis og Böethius’ De Consolatione Philosophiae. William nevner Orosius-oversettelsen blant ”those books that are most necessary for all men to know”.

Den vitenskapelige interessen for reisebeskrivelsene i den oldengelske Orosius går tilbake til det 16. århundre. Interessen var i første omgang særlig knyttet til Ottars reise rundt Nordkapp, som blant annet nevnes med billigelse av den engelske forfatteren Sir Humfrey Gilbert i A Discourse of a Discoverie for a New Passage to Cataia (skrevet 1566) – en avhandling om det fordelaktige ved å finne en nordlig rute til Den nye verden. Det var først senere at man festet særlig oppmerksomhet ved den delen av Ottars beskrivelse som omhandler reisen fra Hålogaland til Hedeby, eller ved Wulfstans samtidige beretning om sin ferd fra Hedeby til Truso i det nåværende Polen, som også er interpolert i Orosius-oversettelsen.

Ottars beretning ser ut til å være svar på spørsmål som han er blitt stilt. Det er mulig å lese hele teksten høyt på ti minutters tid. Beretningen begynner helt brått med at ”Ottar fortalte sin herre, kong Alfred, at han bodde lengst nord av alle nordmenn. Han sa at han bodde nord i landet, ved Vesterhavet. Men han fortalte også at landet strakte seg meget langt nordover derfra, men at det er helt ubebodd unntatt på noen få steder der samer slår leir for å gå på jakt om vinteren, og for å drive fiske ved havet om sommeren.” Deretter skildres en reise som Ottar en gang gjorde enda lenger mot nord. Han reiste i 10 dager, først nordover og så østover, til bjarmenes land. Det er omdiskutert hvor langt øst Ottar kom på denne reisen – Varsugas eller Dvinas utløp har vært nevnt, men også Kvitsjøen.

Ottar forteller en hel del om livsgrunnlaget på Nordkalotten i vikingtiden, og om forholdet mellom samer (Finnas) og nordmenn. Ottar selv drev åkerbruk, men holdt også tamrein. Ut fra de opplysningene som gis i teksten, har man tenkt seg at at Ottar har hatt hjemme et eller annet sted på kysten mellom Lofoten i sør og Kvaløya i nord. Noen mer presis stedfestelse er det vanskelig å gi – det finnes flere rike arkeologiske vikingtidsmiljøer innenfor disse ytterpunktene, men forsøkene på å knytte Ottar til det ene eller andre av disse hviler på usikre forutsetninger; således finnes det ikke utvetydig belegg i teksten for å hevde at Ottar var en mektig høvding eller handelsmann, selv om han jo gjerne kan ha vært begge deler. Det går ikke en gang frem av beskrivelsen hvorvidt Ottar kom til kong Alfreds hoff på egen kjøl eller seilte med andre. Det sies heller ikke i klartekst hva Ottar egentlig gjør i England, men det er bemerkelsesverdig at han refererer til kong Alfred som sin herre innledningsvis.

Når det gjelder forholdet til den samiske befolkningen, har mange festet seg ved at Ottar tilsynelatende omtaler den tributten som i senere sagakilder kalles ”finnskatt”. Det ser dessuten ut til at Ottar mente at Finnas – som han ellers beskriver som folk som driver fangst og fiske – bebor hele det vidstrakte fjell- og viddeområdet mellom nordmennenes land og svealand (Sweoland) i øst. Nord for svearne og øst for Finnas nevner han kvenene (Cwenas), som av og til raider nordmennenes bosetninger ved hjelp av sine små og lette båter. Cwenas ser i likhet med Finnas ut til å holde til i et vidt landområde. Opplysningen om at Svealand strekker seg like vest til de ”øde” områdene, er påfallende. Kan hende dreier det seg i virkeligheten om distrikter som stod i et eller annet avhengighetsforhold til svearne, som man ellers mener hadde sitt kjerneområde ved Mälaren.

Det er ellers ikke så mange direkte opplysninger om politisk geografi i Ottars beskrivelse. Etter skildringen av ferden til Ishavet og av livsgrunnlaget i Hålogaland, skifter teksten plutselig retning igjen, og det nevnes at det finnes en port, kanskje en direkte oversettelse av det norrøne ordet kaupangr, sør i landet. Den kalles Sciringes healh, og i dag identifiseres den med Skiringssal eller Kaupang ved Larvik i Vestfold. I grove trekk beskrives så ferden fra Hålogaland til Skiringssal, og videre til Hedeby i det nåværende Schleswig-Holstein. Fra Ottars hjemsted til Skiringssal tok ferden mer enn én måned, om vi skal ta det bokstavelig. Sammenlignet med reisen mellom Skiringssal og Hedeby, som tok fem dager, virker dette lite rimelig. Forskeren Roald Morcken gav en mulig forklaring når han hevdet at Ottars beskrivelse for norskekystens del angir avstanden i form av faste dagsetapper (dagsroinger), og ikke faktisk reisetid. Ser man på senere, middelalderlige miletabeller for kysten, tilsvarer avstanden fra Tønsberg til Vågan 24 slike ”dagsroinger”, og til Andsnes ved Kvænangen 32.

Men om hele denne kyststrekningen har beretningen i den oldengelske Orosius ingenting konkret å melde, med unntak av at Norðweg sies å ligge på babord side hele veien fra Hålogaland til Skiringssal. Heller ikke om Skiringssal får vi vite noe nærmere. Dette står i kontrast til ferden videre, der politiske forhold flere ganger nevnes. For eksempel forteller Ottar at han han har ”de øyene som tilhører Danmark” på babord side når han seiler gjennom Lille Bælt og nærmer seg Hedeby. Om selve Hedeby heter det at den ”ligger mellom venderne og sakserne og anglerne og hører til danene”. Vi får imidlertid én viktig opplysning: Ottar sier at han har Danmark (Denamearc) på babord side og åpent hav på styrbord side i tre dager da han seiler ut fra Skiringssal. Siden de fleste mener at det faktisk er en reise tvers over Ytre Oslofjord og sørover langs Båhuslenskysten som blir beskrevet, innebærer det at Ottar regnet den nåværende svenske vestkysten som en del av Danmark. Det samme kan være tilfelle med østsiden av Oslofjorden, avhengig av hvor langt sør Ottar krysset fjorden.

I kombinasjon med informasjonen hos Wulfstan, synes Ottars beretning å tegne et bilde av en skandinavisk halvøy der kvener er en maktfaktor i nordøst, samer bebor hele det vidstrakte innlandsområdet mellom det nåværende Norge og Sverige, og svearne har direkte makt eller mer indirekte innflytelse over store deler av dagens Sverige. I Sør-Skandinavia råder danene, som kontrollerer ikke bare det nåværende Danmark, men også dagens Vest-Sverige, og kanskje også Østfold. Situasjon i kystområdene fra Vestfold og videre vest- og nordover er mer uoverskuelig. Nordmennene blir ikke omtalt som en politisk makt på lik linje med svear og daner hos Ottar. Men trolig tyder betegnelser som ”Norðweg” og ”Norðmanna land” på at lignende prosesser som ligger bak danenes og svearnes fremvekst, også var i gang på vestsiden av den skandinaviske halvøy.

24 august 2008

"Dei saud det sjave av surte"

”Dei smida av myrjarn. Dei saud det sjave av surte,” skriver Johannes Skar i Gamalt or Sætesdal. Fra Trysil skriver Axel Christian Smith i 1784 at ”i de ældre Tider var Jerns Tilvirkning af denne Myr-Malm Sognets fornemste Næring. Derom vidne de mange Kul-Grave, de store Dynger Jern-Slagge o. m., som overalt findes i vore Skov-Marke”. Så vel i muntlig tradisjon som i form av karakteristiske kulturminner i skog og utmark har den gamle jernvinna satt dype spor mange steder i innlandet.

I flere distrikter drev man småskala jernvinne helt frem til jernverkene overtok for godt. Men i enkelte perioder av før-industriell tid var produksjonen av jern i Norge særdeles omfattende – så omfattende at det neppe kan være tale om produksjon kun til lokal bruk. Slik var det blant annet i romersk jernalder (Kr.f.-350 e.Kr.).

Den tidligste jernproduksjonen vi kjenner til, foregikk i Kaukasus for ca. 4.000 år siden, omtrent samtidig med at den yngste fasen av bondesteinalderen ble innledet her hjemme. Senere var kelterne de første som fremstilte jern i Mellom- og Vest-Europa. Teknologien bredte seg deretter til naboområdene, blant annet til Norden, der vi finner de tidligste sporene etter jernvinna i keltisk eller førromersk jernalder (500 f.Kr.-Kr.f). Produksjonen var – som langt senere i Setesdal – basert på at man ”saud det sjave av surte” (søydet det selv av myrmalm). Malmen ble røstet og deretter smeltet i en egen ovn, for at man gjennom en reduksjonsprosess skulle fremstille jern.

Alt så tidlig som i 1909 undersøkte arkeologen Håkon Shetelig et jernvinneanlegg i Sunnhordland. Men det er først og fremst fra og med 1970-årene at det mange steder i Norge er blitt foretatt mer storskala undersøkelser av sporene etter denne virsomheten. Det har etter hvert blitt klarlagt at det i enkelte landsdeler har vært meget stor produksjon av jern alt i romersk jernalder og folkevandringstid (350-550 e.Kr.). Særlig i Trøndelag er det kjent og undersøkt mange anlegg fra denne perioden, men også på indre Østland har produksjonen vært omfattende. I de senere år har man blitt klar over at det har foregått betydelig jernvinne i indre strøk av Vestlandet også.

I Trøndelag foreligger det mange dateringer fra århundrene nærmest forut for Kristi fødsel, mens produksjonen på Øst- og Sørlandet ser ut til å ha begynt omkring Kr.f. Hovedtyngden av dateringene ligger i romertid i alle disse områdene. Også fra Vestlandet har man etter hvert en god del dateringer til romersk jernalder.

De vanlige ovnene som var i bruk i denne perioden, hadde oppsamlingsgroper for slagget. Mellom hver brenning tømte man gropen, og det er avfallsproduktet, slagget, som oftest avslører at man har drevet jernvinne på en lokalitet. Men det fantes også en annen ovnstype som særlig ser ut til å ha vært i bruk i Rogaland og Agderfylkene. Det dreier seg om en type sjaktovner der slagget ble liggende i en grop under ovnen, og så flyttet man selve ovnen (sjakten) et lite stykke unna når det var klart for neste brenning. Slagget ble liggende i gropen, og der har det i heldige tilfeller blitt liggende inntil arkeologene finner det. Dette er egentlig en kontinental teknologi, og det er funnet store felter med slaggroper blant annet på Jylland. Fra omkring år 600 ser det ut til at teknologien man bruker for å fremstille jernet, endres. Nå tapper man ut slagget etter hvert som malmen smelter.

Romertiden er en periode da store kultur- og samfunnsendringer finner sted i Skandinavia. I Norge oppstår bebyggelser i form av gårder med faste åkre og mer effektiv bruk av slått i romertid, med økt produktivitet i jordbruket som et resultat. Gravfunn og andre arkeologiske funn tyder på at det nå finnes et ledende samfunnsjikt som evner å kontrollere både folk og naturressurser. De mange store tuftene etter naust på Vestlandet og bygdeborgene der og i andre landsdeler understreker ved siden av forekomsten av våpengraver at deler av maktgrunnlaget til denne stormannsklassen var militært. Romerske importgjenstander i gravene viser at eliten pleide et omfattende kontaktnett. Jern, smidd til jordbruksredskaper og våpen, er en viktig forutsetning for disse endringene. For salig Friedrich Engels innledet oppdagelsen av jernet ”den perioden da alle kulturfolk gjennomlever sin heltetid: jernsverdets tid, men også jernplogens og jernøksens tid”.

Jern og jernbearbeiding ser ut til å ha gitt stor prestisje. I Danmark opptrer smedgraver med utstyr som ambolt, tang og hammer i jernfremstillingens kjerneområde på Jylland i romertid. Noe lignende har vi ikke her til lands. Men fra den påfølgende folkevandringstiden finnes en håndfull graver med smedutstyr også på norsk område.

Men alt jernet har neppe blitt smidd til våpen, redskaper og verktøy rundt i bygdene. I det minste i Trøndelag og på Midt-Jylland må jernproduksjonen i romertid ha oversteget det lokale behovet. Det er ikke umulig at det samme har vært tilfelle i andre av områdene der romertidsjernvinne er påvist, men foreløpig er det ikke gjort undersøkelser i et slikt omfang at vi kan si det sikkert. Det er utvilsomt at det ble drevet regelrett handel med jern i romertid. Jernbarrer er funnet som import på handelsplassen Lundeborg på Fyn i Danmark, i lag som kan dateres til ca. 200 e.Kr. Analyser av jernbarrenes sammensetning har gjort det mulig å bestemme opprinnelsesstedet. Jernet som er funnet på Fyn, skriver seg blant annet fra Polen, Nordvest-Tyskland, Jylland – og Norge.

Interessant er det at det synes å være et visst sammenfall mellom landskap med mange våpengraver og rikt gravutstyr, og områder der romertidsjernvinna har hatt stort omfang. Det forholdet er tydeligst på Opplandene og i Trøndelag. Skyldes den rikdommen som disse funnene uttrykker, blant annet jernvinna? Er det kanskje mektige slekter i flatbygdene som skummer fløten av jernfremstillingen i mer perifere strøk?

En gang etter folkevandringstiden, trolig alt på 600-tallet, kan det spores en markant nedgang i jernvinna i Norge. Henimot slutten av vikingtiden tar produksjonen seg opp igjen, med et nytt toppunkt i tidlig- og høymiddelalder. Det er ikke utenkelig at den intense produksjonen i disse århundrene har sammenheng med fremveksten av middelalderstaten og den etterfølgende borgerkrigsperioden.

Ottar fra Hålogalands ferd mot nord

Ottar fortalte for 1100 år siden at han bodde «lengst nord av alle nordmenn», og hans beskrivelse av en reise videre nordover langs kyst...