24 august 2016

Russeplank

I Finnmark er mange eldre trehus oppført i lafteteknikk, og «stokkene» er usedvanlig brede og opptil et par tommer tykke planker. Spør man de lokalkjente, svarer de gjerne at det er «russetømmer», med andre ord trelast som kom til Norge gjennom pomorhandelen med skuter fra byer og landsbyer ved Kvitsjøen. For en søring er det særlig plankenes bredde som er påfallende; 11 tommer.

I 1872 utkom i Trondheim en liten «Haandbog for Sømænd», der en av øvelsesoppgavene i regning lyder som følger: «Hvormange Petersburger Standard, Throndhjems Standard, Christiania Standard og engelske Loads vil en Skonnert paa 80 Commerce-Læster laste?» En forklaring er nok på sin plass: Det dreier seg altså om frakt av trelast, og på den tiden var det fremdeles vanlig at all last ble kappet etter det lands lengdemål, som den skulle sendes til. Omsetningen av tømmer foregikk tidligere alltid etter avtale direkte mellom kjøper og selger, og det utviklet seg på et tidlig tidspunkt faste regler for måling og omsetning av trelast innen de enkelte vassdrag, men de mål og måleenheter som var i bruk kunne også veksle sterkt fra vassdrag til vassdrag.

Det lokale tømmerets egenskaper og teknologien man benyttet satte også rammer for de lokale «standarder». På Østlandet sagde man «maalsplanker» på 9x3 tommer og «maalsbord» på 9x1 ½ tomme på oppgangssagene på 1600- og 1700-tallet, og de fire «Standarder» som vi senere finner i fast bruk i Norge, svarer i stor grad til disse. 1 «Christiania Standard» tilsvarte 120 bord, hver av dem 11 fot lange, 9 tommer brede og 1 ¼ tomme tykke. 1 «Drammen Standard», også på 120 bord, 10 fot lange, 9 tommer brede og ½ tomme tykke.

Av de utenlandske «standarder», utmerker de russiske seg ved å ha bord av større bredde. «Viborg Standard» var på 11 tommer, og det samme var St. Petersburgs. Det svarer altså helt til den bredden som den kraftigste «russeplanken» har i for eksempel Vardø. En engelsk forfatter skriver i en oversikt fra 1845 over ulike trelastdimensjoner at man også i Arkhangelsk og Onega «inntil nylig» brukte 11 tommer som standard, men at det på hans tid også ble eksportert bord på 7 og 9 tommer derfra. Det er med andre ord ingen grunn til å tvile på at «russeplankene» i Finnmark er nettopp det – bygningstømmer hentet fra sagbrukene ved Kvitsjøen, og fraktet på pomorskutene over grensen.

Etter hvert ble «St. Petersburg Standard» gjort gjeldende over det meste av Europa, men da som et rommål – slik det fremgår av regnestykket fra den «Haandbogen» jeg siterte innledningsvis, og fra en rekke ulike omregningstabeller som sirkulerte på slutten av 1800-tallet og frem til metersystemet ble gjennomført også på dette området. I Norge skjedde det først gjennom en lov i 1928.

05 august 2016

Minnets makt



Under en bestemt stor stein i Forbordskleiva i Malvik het det seg på folkemunne, slik det ble gjenfortalt av trondheimsarkeologen Karl Rygh, at «en ridder til hest i fuld rustning skulde være bleven knust» i et fjellras. Rygh var tydelig forbauset over det lokale sagnet, ettersom han satt med et spesielt funn som nettopp var kommet for dagen ved veiarbeid i den samme ura. Under en svær steinblokk, i bunnen av et brattfjell med spor etter flere steinras, hadde arbeiderne støtt på benrester etter både menneske og hest, samt to spydspisser og et ildstål. Det hele lå under den 3-4 meter store steinblokken, og det var ingen tegn til at det dreide seg om ordinær begravelse. Men problemet for Rygh var hvorvidt funnet kunne sies å bekrefte sagnet eller ikke, men at det sannsynlige raset som tok med seg «ridderen» i så fall hadde funnet sted på 900-tallet, nesten tusen år tidligere.

Noen år senere kom et praktfunn av de sjeldne for dagen i en myr på Vest-Jylland. De to Dejbjerg-vognene fra tiden kort før Kr.f. var sannsynligvis en høvdings kjøredoninger, fremstilt av keltiske håndverkere og importert fra Sentral-Europa, for så å bli demontert og lagt ned i en torvgrav omgitt av et flettverksgjerde. Vognene fra Dejbjerg mose hadde vært så overdådig utstyrt med bronsebeslag at de i sin tid må ha strålt som det rene gull. I Dejbjerg fantes det også sagn om den hjemsøkte myra – om hodeløse hester og om en «kongevogn» som skulle være gravd ned et sted… Men det var altså nesten 2000 år mellom nedleggelsen av praktvognene og tidspunktet da sagnet ble skrevet ned.

Begge disse funnene førte til en viss forundring hos arkeologene, men ikke særlig mer. Perspektivene blir svimlende om man skulle se for seg tradisjonsoverføring gjennom så lang tid. Og selvfølgelig, det kan godt være tale om tilfeldige sammentreff, eller, mer tvilsomt i disse tilfellene, om oppdagelser som er gjort i manns minne, men to ganger. Jeg nøyer meg med å peke på det spesielle ved begge situasjonene.

Men fra mitt eget virke som arkeolog har jeg også selv av og til latt meg forbløffe av lignende sammenfall mellom funn og sagn. Tydeligst for en femten års tid siden i fjellbygda Åseral i Vest-Agder. Der var utgangspunktet et gammelt bygdesagn om en kirke som i sin tid skulle ha stått på en slette med det megetsigende navnet Kyrkjevollen. Det kunne for så vidt godt være at det var dette navnet som hadde ført til at tradisjonen hadde overlevd, for noen kirke var det ingenting i de bevarte kildene som tydet på at det hadde vært på stedet siden Reformasjonen eller enda tidligere.

Men de lokale informantene, som vi kan regne med målbar muntlig tradisjon tilbake et århundre eller så, kunne dessuten forteller hvor på det flate jordet kirken hadde stått, selv om det ikke fantes antydning på markoverflaten om at det skjulte seg noe utenom det vanlige på akkurat dette stedet. Men – så å si på samme punkt fant vi altså spor etter en liten stavkirke som var blitt oppført på Kyrkjevollen en gang på 1200-tallet.

01 august 2016

Dvergsmie og skadejern



Hvorfor ble et «røkelseskar» brukt i forbindelse med gudstjenester i kapellet på Harøy i Romsdal, i det daglige, og så sent som i 1789, oppbevart i en gravhaug som lå i nærheten? Og hva er sammenhengen mellom denne påfallende skikken og de forestillingene som langt over hundre år etter at et drap hadde funnet sted i småbyen Moss i 1753, fremdeles var knyttet til mordvåpenet fra den gang, en kniv? Svaret ligger blant annet i tradisjonelle, magiske forestillinger om at visse gjenstander kunne tjene som kontaktpunkter til andre verdener, det være seg de dødes, de underjordiskes eller dvergenes.

Jeg husker fremdeles kniven fra Moss. På et eller annet tidspunkt var den blitt tatt hånd om av et rasjonalistisk innstilt menneske, og etter hvert blitt liggende i rådhuskjelleren, på en hylle i kommunearkivet. Hvem vet når så skjedde – poenget i denne sammenheng er den bruken kniven fikk i det lange tidsrommet fra 1753 og frem til den havnet på Moss rådhus.

Selve drapet var oppsiktsvekkende nok. Jan Hansen hadde stukket ned sin kompanjong, Niels Thaulow, bakfra, og på åpen gate. Jan var sønn av lagmannen, Niels av landets generalveimester. De to var dessuten besvogret. Innflytelsesrike slektninger hjalp imidlertid ikke morderen; han døde selv for bøddelhånd i Fredrikstad halvannet år senere. Men drapsvåpenet, kniven, levde altså videre. Dens rykte som «skadejern» vokste og vokste, mens kniven gikk fra hånd til hånd i byen, år etter år. Folk mente at kniven kunne kurere sykdom og lidelser. En kar som fikk tak i den, brukte den til å kurere en stygg utvekst som hans datter hadde i pannen. Legene hadde flere ganger forsøkt å operere bort kulen, men hver gang hadde den kommet tilbake. Mannen strøk kniven over utveksten, og gjentok «behandlingen» tre torsdagskvelder på rad. Ryktene fortalte at kulen så forsvant, og forble borte.

I den tradisjonelle livsverdenen var våpen og redskaper knyttet til døden og brukt i forbindelse med død, et magisk middel med en særlig forbindelse til døden og de døde. Bakgrunnen var en oppfatning om at, med Emil Birkelids ord, «det som engang har været del av en helhet, forblir alltid i det samme forhold, hvor spredt og skilt det enn blir». Av den grunn ville man gjerne kvitte seg med likstrå og grave- og bæreredskapene som ble brukt i forbindelse med en begravelse, på tradisjonsbestemte måter. For «hvad man gjør med den enkelte, det skjer med helheten». Men det kunne altså også være tilfeller der den slags midler var ettertraktet, fordi kontakten til de dødes verden var påkrevd. Det gjaldt først og fremst i forbindelse med helbredelse. Alt slags drapsutstyr ble tilkjent legende virkning – bødlens øks, kniver som den fra eksemplet over, repet fra galgen, knokkelpulver osv. I 1864, da de siste offentlige henrettelser fant sted på Etterstad utenfor Christiania, kom en klok kone med et spann som hun ville fylle med blod fra de halshogde.

I Vitenskapsmuseet i Trondheim hadde man i sin tid utstilt en skarpretterøks som folk mente hadde god virkning mot gikt. Så sent som i 1917 kom en eldre kar inn i utstillingen og strøk seg mot øksen for å lindre giktplagene sine. Skadejern kunne også brukes til andre ting. Dersom man mistenkte at dårlig smør var forårsaket av trolldom, kunne man legge en skadekniv over det. Lå det trolldom bak, ville det renne blod fra eggen. Eller man kunne stikke et slikt våpen i veggen; da ville vegglusene forsvinne. Dersom noen ønsket å «se» en morder som fremdeles ikke var avslørt, kunne han legge skadestålet over graven eller stryke det med jord fra graven.

Såkalt «dvergsmie» hadde i folketradisjonen samme virkning som skadestål. Ta for eksempel det omtalte «Røgelse-Kar». Kilden for den opplysningen jeg gjengav innledningsvis, er i H.P. Schnitlers «Beskrivelse over Romsdals Fogderie» fra 1789. Han skriver altså at karet, «meget stort og ret rart», mellom gudstjenestene i den nå for lengst nedlagte kirke ble oppbevart «i en liden Haug ved Hardøe Kirke, hvor det siges at være fundet». Forklaringen på dette får vi nok når Schnitler legger til at bøndene kaller «Røgelse-Karet» for dvergsmie. Det det dreier seg om, er redskaper og våpen funnet i jorden, og som man tenkte seg var brukt av dvergene, slik både norrøn mytologi og senere folketradisjon kjenner dem.

Våre arkeologiske museer fikk på 1800-tallet inn en hel del gjenstander som eksplisitt ble sagt å være dvergsmie. Det kunne dreie seg om alt fra en slaggklump etter forhistorisk jernfremstilling til et dyreformet veklodd fra middelalderen, som begge ble brukt til å lege syke husdyr før de kom museene i henholdsvis Trondheim og Bergen i hende. Det er ikke vanskelig å forstå at navnet og oppfatningene er en klar parallell til skadejern – men med dvergenes underjordiske verden i dødsrikets sted. Skillet mellom oldsaker og naturlige frembringelser var flytende, og flere steder i landet, som i Nordland, gikk bergkrystaller under navnet dvergsmie – og hadde samme status som magisk remedie som jordfunne oldsaker.

Medaljens bakside var hevnfaren. Det var risikofylt å befatte seg med gjenstander som stod i forbindelse med andre verdener. Dvergene kunne eksempelvis bytte til seg småbarn, plage folk og fe med dvergskot eller hevne seg gjennom å sette hornene skjevt på kyr (!). Derfor var det maktpåliggende å behandle så vel dvergsmie som skadejern med forsiktighet. Kniver som den som endte Niels Thaulows liv i 1753 måtte for eksempel ikke berøres med bare hender.

Beardmore-kontroversen

Nyheten om en angivelig vikinggrav dypt inne i Canadas skoger gikk verden rundt på slutten av 1930-tallet. Kontroversen som fulgte, involv...