22 januar 2017

"Hunniske" kvinner på langobardiske gravplasser

På gravplasser i Tyskland kan man tidvis treffe på kvinnegraver der den gravlagtes hodeskalle viser spor etter intensjonell deformering – en skikk som ofte forbindes med hunnere og andre steppefolk. Hva er det egentlig arkeologiene graver frem i slike tilfeller: Er det levninger etter mennesker som har flyttet over lange avstander – eller mer indirekte kulturpåvirkning?


0511 Turmschädel Württembergisches Landesmuseum Stuttgart anagoria
Turricephalus of a 30 to 40 year old alamannic woman of the early 6th centruy; shown at the Württembergisches Landesmuseum, Stuttgart, Germany. By Anagoria (Own work) [GFDL (http://www.gnu.org/copyleft/fdl.html) or CC BY 3.0 (http://creativecommons.org/licenses/by/3.0)], via Wikimedia Commons
De karakteristiske rekkegravfeltene er karakteristiske for folkevandringstiden i den vestlige delen av Tyskland. De kan romme hundrevis av begravelser, og antas å representere hele den befolkningen som bodde i nærområdet da gravplassen var i bruk. Lenger øst forekommer ikke rekkegravfelt. Der møter vi i stedet mindre gravplasser, som arkeologene forestiller seg har vært forbeholdt et utvalg av befolkningen, helst avhengig av sosial status.

Det er to av disse mindre gravplassene som nylig har vært gjenstand for analyser innenfor et tysk forskningsprosjekt med base i Mainz, «Neue Wege der Langobardenforschung». Langobarder var en germansk stamme som ifølge sin egen opphavsmyte var kommet fra Skandinavia til Elben, og som etter hvert vandret til Italia via Pannonia.br />
Gravfeltene ved Rathewitz og Obermöllern inngikk i prosjektet fordi man ønsket svar på to spørsmål: Er noen av de midttyske gravplassene levninger etter langobardenes migrasjon fra Elbenområdet til øvre Donau? Eller tok de folkene som benyttet disse gravplassene, del i langobardenes påfølgende migrasjon til Pannonia og senere til Italia, slik visse typer av draktspenner kan tyde på?

Begge gravplasser var i bruk i nokså kort tid, fra slutten av 400-årene til midt på 500-tallet. Flere av gravene var rikt utstyrt, med så vel lokale som fremmede gjenstander. Til disse siste regnes blant annet draktspenner av nordiske typer. Et «eksotisk» trekk er altså at enkelte av kvinnegravene inneholdt individer med deformerte hodeskaller.

Forskerne har undersøkt strontium-innholdet i 48 skjeletter fra de to gravplassene. Forenklet sagt kan strontium gi informasjon om hvor et menneske tilbragte barndommen. Men bare fire individer viste seg å ha vokst opp utenfor lokalmiljøet, og det var ingenting ved gravskikken som skilte disse fire fra de øvrige gravlagte. De «hunniske» kvinnene var lokale, og det samme var så å si alle individer som var gravlagt med gjenstander som viser kulturforbindelser over store avstander.

Med andre ord må de omtalte gravplassene og gravskikken der i stor grad sies å speile den lokale elitens betydelige kontaktnett, og i mindre grad migrasjoner, og gravplassenes kortvarige brukstid må skyldes at man før og etter den tid har gravlagt sine døde et annet sted.

Irland møter vikingene

Det kjente utsagnet om at «havet spydde opp strømmer av fremmede over Erin», slik at det «ikke fantes noen havn, eller landingsplass, eller befestning, borg eller vern, uten at det var flåter av nordboer og sjørøvere der», finnes i de irske Ulsterannalene under året 820 etter Kristus. Vikingangrepene mot de irske kyster tok snart mer organiserte former, og Dublin ble etter hvert et skandinavisk dominert kongerike som tidvis også kontrollerte York. Vikingenes Dublin var et viktig senter for håndverk og handel – og muligens også et slavemarked av betydning. For det siste taler blant annet en innførsel i Ulsterannalene under året 871, der det fortelles at to hundre skip under ledelse av vikinghøvdingene Amlaib og Imar kom tilbake til Dublin fra Skottland med en mengde fanger – angelsaksere, briter og piktere.

Men hvor mye visste egentlig irene om erobrernes skikker – og hva visste de om det fjerne Skandinavia, erobrernes hjemland?

I samtidige irske annaler møter vi av og til skandinaviske vikinger fra «Lochlann» eller «Laithlind». Det er ikke full enighet om hvor dette Lochlann skal søkes – Lolland har vært foreslått, og også Rogaland, først og fremst fordi mengden av irske gjenstandsfunn fra eldre vikingtid er større i denne regionen, enn i noen annen del av Skandinavia, mens en nyere teori hevder at det i realiteten dreier seg om et norrønt rike i Skottland, kanskje Hebridene eller Orknøyene og Shetland.

Vi har bevart et velkjent dikt om mennene fra Lochlann, sikkert forfattet av en irsk munk midt på 800-tallet:

Vinden er sterk i natt
Den pisker havet hvitt
Jeg frykter ikke at de skal krysse et stille hav,
Lothlinds fryktede krigere.

Omtalen av vikingene i kildene er ofte mindre spesifikk med hensyn til hvor de kom fra. Ulsterannalene betegner angriperne som genti, dvs. hedninger, mens andre krøniker bare kaller dem gaill eller fremmede. Av og til skilles det mellom hvite og svarte hedninger, eller hvite og svarte lochlannere, og man presiserer endatil i enkelte kilder at det er danene som er de svarte og nordmennene som er hvite. Fysiske attributter som hudfarge kan det selvsagt ikke være tale om, men det er mulig at vi kan ha å gjøre med forskjeller i farge på skjold eller lignende fra én gruppe av nordboere til en annen.

Senere irsk tradisjon gir et sammensatt bilde av de fremmede. I litteraturen finner vi fremstillinger av barbarer fra Norden med ondt i sinne og av ærerike norrøne konger om hverandre, mens tekster fra 1000- og 1100-årene skildrer lochlannerne nærmest i overnaturlige termer. Lochlannerne figurerer ikke minst i yngre litteratur om helten Fionn og hans fianna, som forsvarer Irland mot de fremmede. I historien om Cú Chulainn og hans magiske vogn reiser for eksempel helten til Lochlann, der han dreper en kjempe av en kriger, 30 alen høy! Lochlann var de mytiske, halvveis guddommelige fomorenes hjemland; de fremstilles av og til som halvt mennesker, halvt geitebukker, og av og til med ett øye, én arm og ett ben.

Men det finnes andre kilder som står hendelsene nærmere i tid, og som gir interessante gløtt inn i hvordan vikingferdene kunne oppleves. Det anonyme skriftet Vita Findani fra slutten av 800-tallet omhandler en irsk munk, Findan fra Leinster, som tilbragte deler av sitt liv i et kloster i Rheinau.

Det hele begynner i Leinster med at Findans søster og flere andre kvinner blir tatt til fange av fremmede som kalles nordmenn. Findan blir sendt av gårde for å kjøpe fri søsteren, men ender selv opp i fangenskap. Ved guddommelig inngripen ombestemmer imidlertid noen av de fremmede seg, og Findan blir satt på frifot. Siden blir han imidlertid tatt til fange igjen under et gjestebud hjemme i Leinster og tatt med til havs på vei mot Orknøyene, men Findan rømmer på mirakuløst vis over havet til en biskop som har fått sin utdannelse i Irland. Senere reiser Findan gjennom det nåværende Frankrike, Tyskland og Italia til Roma, før han ender opp i klosteret i Rheinau.

Skriftet forteller at Findans søster ble kidnappet under et av de mange plyndringstoktene på irskekysten, og at Findan hadde med seg en tolk da han reiste for å få henne frigitt. Da Findan blir fanget for andre gang, hadde ikke kidnapperen tenkt seg tilbake til hjemlandet, og han solgte dermed iren til en annen viking, som igjen solgte ham videre. Dette gjentok seg to ganger, og fjerdemann hadde faktisk et ønske om å se sitt hjemland igjen. Videre hører vi om en trefning til sjøs med et annet vikingskip, og det er det som er den direkte foranledningen til Findans flukt, ettersom lenkene blir tatt av ham fordi han har vist seg lojal overfor sin nye herre. Findan foretrakk å utholde det opprørte havet heller enn å falle i hendene på menn som overgikk dyr i sin villskap, heter det.

Vi har en annen fransk kilde som skildrer en ires befatning med vikinger. Satirikeren Garnier fra Rouen (d. 1026) skrev Contra Moriuth om en av sine samtidige, den irske poeten Moriuth, som sammen med sin hustru, Glicerium, var blitt tatt til fange av vikinger. Sistnevnte, som kalles Dani (daner), gjør ikke noe positivt inntrykk; de flokker seg rundt den bundne Moriuth, gjør narr av ham og urinerer på den hårløse skallen hans. De tar ham med seg til Corbridge i Northumbria, der han blir solgt som slave til et nonnekloster. Derfra blir han utvist etter å ha lurt mange av nonnene til sengs, og etter en tid blir han på nytt fanget av daner, som denne gangen selger ham til en enke på en saksisk handelsplass. Etter mange viderverdigheter havner han i Rouen, sammen med sin kone, som han etter å ha søkt på det ene slavemarkedet etter det andre, endelig finner som slave i et tekstilverksted i nærheten av Rouen.

21 januar 2017

Gravlagt i fremmed jord




At sjøfolk av utenlandsk opphav døde og ble gravlagt i havner og uthavner på Sørlandet, var en heller dagligdags foreteelse i seilskutetiden. Havnene på sørlandskysten var jo godt besøkte punkter på det som er blitt kalt for «Nord-Europas viktigste handelsrute». I så måte var det ikke noe usedvanlig som foregikk da fremmedskipperen Jan Hansen ble gravlagt i Mandal mot slutten av januar 1761.
J.W. Edy: Olavsundet, Ny-Hellesund. Foto: Nasjonalmuseet
Skipet han førte var nederlandsk. Jan Hansens bakgrunn vet vi mindre om, men på tross av det skandinavisk-klingende navnet var han antagelig ikke av lutheransk religion, i hvert fall. Han må nemlig ha blitt gravlagt enten på kirkegården i ladestedet, men i så fall uten seremoni, eller på en av uthavnskirkegårdene i området på grunn av smittefare. I kirkeboken står det ingenting om begravelsen.
Mandal og uthavnene der omkring (Kleven, Skjernesund) var velkjent for sjøfolk over hele Europa, og mandalittene tok selv like stor del i den arbeidsdagen som innebar et liv på havet, ofte i utenlandsk tjeneste. I kirkebøkene fra ladestedet finner vi av og til egne lister over sognebarn som er døde utenlands. «Fra Holland», «fra København i Kongens tieneste», «i Vestindien» osv.
Når vi vet at Jan Hansen faktisk døde og ble begravd nettopp i Mandal, skyldes det en opplysning i de omfattende notarialarkivene i Amsterdam, som tidligere har vært tema i Kringla heimsins. Våren 1761 troppet nemlig seks sjømenn, som alle hadde seilt med skipet «de Stantvastigheijd», opp hos en notar i Amsterdam for å redegjøre for det som må ha vært en lang og strabasiøs sjøreise.
I løpet av den 13 måneder lange turen hadde «de Stantvastigheijd» hatt tre forskjellige kapteiner, og mange av mannskapet hadde omkommet av sykdom. De to første døde allerede mens skipet lå i Texel, utenfor Amsterdam. På ferden fra Texel til Berbice (i Sør-Amerika) døde flere av sjøfolkene, og etter å ha tatt om bord en last av sukker, kaffe, kakao og bomull, var de så i mangel på folk at de måtte ha hjelp av 11 svarte slaver for å få skipet seilingsklart.
Derfor besluttet man å gå til Sint Eustatius (i Det karibiske hav) for å mønstre nytt mannskap. På veien dit ble fartøyet oppbragt av først en fransk, og deretter en engelsk kaper. Først den 11. oktober nådde de Sint Eustatius. Her døde skipper Carsten Hartman, og overstyrmann Jan Hansen overtok som skipper. Etter at seks matroser og en byssegutt hadde mønstret på, forlot de Sint Eustatius den 19. oktober. Den 5. november ble skipet oppbragt av nok en engelsk kaper. På grunn av uvær og sykdom blant mannskapet kunne de ikke anløpe Texel. Det ble bestemt å sette kursen mot Norge, og den 1. juledag nådde de havnen i Mandal. Her døde så Jan Hansen den 22. januar, og Marten Fredrik Bergman ble hyret som skipper. De blant mannskapet som var syke, ble igjen i Mandal, og ble erstattet av friske folk. Den 15. mars reiste skipet fra Mandal, og ankom endelig Amsterdam den 28. mars. I løpet av reisen var tolv mann døde.

1015: Kampen om England

I grevskapet Kent ligger den pittoreske småbyen Sandwich, bare litt større enn Sunndalsøra og så vidt mindre enn Vadsø, og i dag først og ...