Gå til hovedinnhold

Innlegg

Viser innlegg fra september, 2009

Hogganviksteinen - en foreløpig melding

Det er ikke hver dag - eller hvert tiår - det kommer for dagen nye runesteiner med ristninger i den eldre futharken. I Norge har det såvidt meg bekjent ikke skjedd siden siste krig. Nå ser det imidlertid ut til vi har for oss en nyoppdaget stein. Den ble avdekket i Mandal i Vest-Agder for få dager siden.

En hageeier ville flytte en stor, flataktig steinblokk som lå i veien for gressklipperen. Blokken lå under en eikerot, og treet kunne vel være noe slikt som 70-80 år gammelt. Den halvt tonn tunge blokken ble løftet opp med gravemaskin av sønnen, og eieren la merke til noe som så ut som skrifttegn på undersiden. Det gikk raskt opp for ham at det lignet på runer. Heldigvis tok finnerne raskt kontakt med antikvariske myndigheter (les: fylkeskonservatoren), og jeg reiste straks vestover for å se på steinen.

Det jeg så, gjorde meg (nesten) målløs. Det så ganske riktig ut som en innskrift i den eldre runerekken. Som det fremgår av bildet, er det tre vannrette linjer med runetegn, samt et stø…

Charles Darwin, arkeolog

”En smal gangvei gjennom hagen min ble hellelagt i 1843... Men etter få år var hellegangen nesten dekket av torv. Da torvlaget ble fjernet i 1877, fant vi de små hellene helt intakte, bare dekket av et tommetykt jordlag”. Et vanlig problem for hageeiere, men i dette tilfellet tilhørte ordene – og hagen – ingen ringere enn Charles Darwin. Darwin ville til bunns i saken og stilte spørsmålet: Hvordan kan det ha seg at gjenstander som blir etterlatt på markoverflaten, etter en viss tid blir dekket av jord? Svaret fant han i meitemarken, og det gjør faktisk Darwin til én av arkeologiens forfedre.
”Arkeologer flest er neppe klar over hvor mye de har å takke markene for,” skrev han i 1881.
Fortellingen om Darwin og meitemarkene begynner alt i 1837. Da var han ennå ikke rundet 30 år, og var nylig kommet hjem til England fra den fem år lange jordomseilingen med Beagle. Nå oppholdt han seg hos sin onkel Josiah Wedgwood i Shrewsbury. Sistnevnte tok unge Charles med ut på et jorde på godset, der W…

Laft og stav

I noe slikt som 3000 år – fra slutten av yngre steinalder og helt frem til vikingtiden – var det stolpebygde hus som rådet grunnen i jordbruksbygdene i Skandinavia. Disse bygningene – som hadde jordgravde, takbærende stolper i en form for stavkonstruksjon – ble så i løpet av to, tre århundrer avløst av hus som var konstruert etter helt andre prinsipper – nemlig laftebygninger med bærende vegger. Noe helt tilfredsstillende forklaring på når, hvor, hvordan og ikke minst hvorfor denne overgangen fant sted, kan bygningsarkeologien fremdeles ikke gi.

De eldste langhusene med parvis reiste stolper som bærer taket, ser ut til å være et faktum i århundrene rundt 2.000 f. Kr. I løpet av tiden som fulgte nærmest, ble disse stavbygde husene flerfunksjonelle – folk hadde tilhold i én ende av huset, dyr i den andre. Denne byggetradisjonen ble så videreført i 3000 år, og senest i århundrene nærmest etter vår tidsregnings begynnelse er det et høyt utviklet bygningshåndverk vi har med å gjøre. Om det …