28 februar 2011

Bøkeskogen

Europas nordligste bøkeskoger finnes i Norge, og spredningsmønsteret er noe av et særsyn: Gamle bøkeskoger finnes nemlig utelukkende to steder i landet, på Skagerrakkysten med sentrum i søndre Vestfold og ved Lurefjorden i Lindås i Hordaland. Nå kaster ny forskning lys over de norske bestandene av bøk og peker med basis i genetiske studier på at bøken trolig kom hit til landet fra Danmark gjennom handelskontakter i vikingtid.

Det er Tor Myking og Igor Yakovlev fra Skog og landskap og Geir Atle Ersland fra Senter for middelalderstudier ved Universitetet i Bergen som legger frem de interessante resultatene i seneste nummer av tidsskriftet Tree Genetics & Genomes.

Bøk har sin naturlige utbredelse over store deler av Europa, inkludert Danmark og Sør-Sverige. ”Der er et yndigt land, det står med brede bøge,” skrev Oehlenschläger, og til Danmark ser bøken ut til å ha vandret inn omkring 1500 f.Kr. Tvers over Skagerrak, i Vestfold, er det først og fremst i tidlig vikingtid at pollenanalyser viser til forekomst av bøkeskoger som den med stor “B” i Larvik. Det finnes flere bestander i Vestfold, og helt vest til Fjære i Aust-Agder finner vi spredte bøkeskoger langs Skagerrakkysten. Trolig er også disse vestligste skogene nokså gamle; iallfall blir de omtalt av Peder Claussøn Friis så tidlig som i 1599. Men “der norden-fore findes ingen Bøge-Schouff”, legger Hr. Peder til.

Men der tok han altså feil. Verdens nordligste gamle bøkeskog finnes nemlig i Nordhordland, nærmere bestemt på Vollom i Lindås. Denne enestående skogen har kalt på de lærdes nysgjerrighet i nesten to hundre år. Bøkeskogen på Vollom ligger så langt fra de andre forekomstene at den med største sannsynlighet må være et kulturprodukt, kan hende endatil plantet av mennesker. Botanikeren Knut Fægri utførte pollenundersøkelser ved Lurefjorden i 1950-årene, og han kom frem til at bøkeskogen her var blitt etablert alt i yngre jernalder, mer eller mindre på samme tid som de i Vestfold.

Fægri gikk den gangen langt i retning av å peke på en politisk-historisk bakgrunn for bøkeforekomsten i Lindås. For bare fire km fra Vollom ligger den gamle kongsgården Seim, som Snorre knyttet til Harald Hårfagre og hans sønn, Håkon den gode. Det var derfor nærliggende for Fægri å foreslå at bøken var kommet til Hordaland fra Vestfold med kongene av ynglingeætten. Han holdt imidlertid muligheten åpen for en forbindelse med England, der Håkon den gode jo ble fostret opp.

Myking & Co. har utført DNA-analyser av bøkeskogene både i Vestfold og på Vollom, og sammenlignet disse bestandene med bøkeskoger i Danmark og England. Konklusjonen er at de genetiske dataene klart tyder på slektskap mellom trærne i Vestfold og i Danmark. Samme opprinnelse (Danmark) er sannsynlig også for bestanden i Hordaland, mens de undersøkte engelske bestandene er genetisk forskjellig fra så vel de norske som de danske bestandene.

Artikkelforfatterne avviser likevel Fægris forslag til tolkning av det spesielle spredningsbildet, blant annet med henvisning til at nyere forskning langt på vei har avvist Harald Hårfagres tilknytning til Vestfold. I stedet viser de til handelsmessige langdistansekontakter av den typen som Ottar fra Hålogaland for ettertiden er blitt den fremste eksponenten for, og at bøken har kommet til så vel Vestfold som Hordaland gjennom slike nettverk.

Dersom bøkeskogen i utgangspunktet var kulturskog, må man jo spørre seg hva man brukte den til. Myking & Co. peker på at bøkenøtter tidligere ble brukt som grisefór, og de viser også til at det finnes enkelte gjenstander av bøketre i Oseberggraven fra 834. Arkeologien kan imidlertid utfylle dette bildet i vesentlig grad.

Den tette, seige og harde bøken har i dag mange bruksområder. Den er dessuten en av de tresortene som har høyest brennverdi. Men hva brukte man rent faktisk bøk til i vikingtiden? Innenfor det pågående E18-prosjektet ved Kulturhistorisk museum har man vedartsbestemt godt over 700 trekullprøver fra ulike kontekster, deriblant en mengde ildsteder og kokegroper, men ingen av dem inneholdt bøk. Trerester fra det godt undersøkte gravfeltet på Gulli ved Tønsberg er også undersøkt; men skaft og håndtak til kniver og andre redskaper viste seg så å si i alle tilfeller å være av eik.

Det betyr imidlertid ikke at bøk ikke har vært et ettersøkt materiale i vikingtiden. Vi skal ikke lenger vekk fra Gulli enn til Oseberg for å finne et eksempel på dette. Flere gjenstander i Osebergfunnet er laget av bøk, for eksempel sadelen som ble funnet om bord i skipet. Av bøk er også underdelen med hjulene på den praktfulle Osebergvognen, samt en av sledene. Like interessant er det at en del av relingen på selve gravskipet, som ellers er bygd av eik, er av bøk. Osebergskipet er som kjent ikke bygd i Vestfold, men i Vest-Norge. Også fra Oslofjordområdet vet vi imidlertid at en brukte bøk til skipsbygging i vikingtiden; toppspantene i Klåstadskipet fra Larvik er laget av dette materialet. Fra Vestlandet stammer et mye omtalt skjold fra 900-årene som ble funnet ved borganlegget Trelleborg på Sjælland i 2008. Selve skjoldet er av furu, men har håndtak av bøk.

At spantene i Klåstadskipet er hentet fra en av bøkeskogene i Vestfold, er temmelig sikkert. Men hva med den fint utskårne relingen i Osebergskipet og skjoldhåndtaket fra Trelleborg? Er de kanskje hentet i den eneste bøkeskogen på Vestlandet, den i Lindås? Muligheten er i hvert fall til stede.

14 februar 2011

Fra Odin til Giske

“Arnmødlingene”, stormannsslekten på Giske på Sunnmøre, hadde saktens behov for å holde rede på det omfattende jordegodset sitt og hvordan det var kommet på deres hender. Slekten, som var en av landets rikeste i middelalderen, mente seg å kunne regne eiendomsretten til flere av gårdene i godset sitt helt tilbake til “haug ok heiðni”, til haug og hedendom, og dermed til navngitte personer som hvilte i bestemte gravhauger på disse gårdene. I den boken som Giskeætten fikk skrevet for seg midt på 1200-tallet, og som i praksis var en avskrift av en eldre samling kongesagaer, ble det lagt til en rekke slektsregistre som skulle vise hvordan bestemte gårder var kommet i slektens eie.
Én av disse ættelinjene føres for eksempel tilbake til en Bård nessekonge, ”som ligger i haugen på Bardarstad” (Barstad i Ørsta); han skal ha eid hele Rom og Strandvik og Godøy og Hundeidvik. To av sønnene var Torstein blåfot “som ligger inne i Hundeid” (Sykkylven), og Eilif jarl, “som ligger i Eilifshaugen på Godøy”.
Arnmødlingene eller arnungene hadde navnet sitt etter en Armod jarl og dennes sønn Arne, som var Olav den helliges lendmann og bodde på Giske. Arnes sønner, Kalv, Finn, Torberg og Arne, spilte en viktig rolle i landets politiske historie på 1000-tallet.
Boken det er snakk om, het egentlig Nóregs konungatal, og var en samling sagaer om de norske kongene fra Halvdan Svarte til slaget på Re i 1177. Verket kan opprinnelig ha vært skrevet til den unge Håkon Håkonsson; da han lå på dødsleiet, heter det at han fikk lest opp de sagaene som stod i Fagrskinna, som boken kalles i dag. Fagrskinna kjennes i to avskrifter, og det såkalte “Arnmødlingatal” eller opptegnelsen av Arnmod jarls etterkommere, finnes i det som kalles B-teksten, som et innskudd. Dette er bakgrunnen for at man gjerne tenker seg at B-teksten er laget spesielt for stormennene på Giske, slik historikeren Gustav Storm i sin tid foreslo.
Disse ættelinjene passer jo dårlig i et håndskrift som ellers har til oppgave å fremheve kongeslekten, og de er tydelig satt inn for å fremheve slekten på Giske og knytte den sammen med kongeslekten og med ulike jarle- og høvdingslekter. Storm viste at disse slektsregistrene opprinnelig har vært mer omfattende og også regnet opp andre stormannsslekter på Sunnmøre og tilstøtende områder på Nordvestlandet som har vært besvogret med arnmødlingene. Det er disse ættelinjene, som er bevart i en sen avskrift av en ellers tapt del av originalen, at eiendomsretten til ulike gårder og mindre godssamlinger føres tilbake til haug og hedendom. Her finner vi således Vinreidætten fra Sunnfjord, som føres ned til fru Gudrid på Giske, og dessuten to sidegrener av denne, etterkommerne av Sigurd Gulnålskjegge og Ottar på Rifle, hvis eiendommer på Sunnmøre Gudrid ser ut til å ha arvet etter sin farmors bror, Sigurd Bersesson. Deretter følger flere andre med det til felles at de er knyttet til slekten på Giske.
Slike genealogier spiller en viktig rolle i den norrøne middelalderlitteraturen. I det norrøne samfunnet var genealogi viktig fordi det var viktig å vite hvem en var i slekt med. Det var nødvendig av praktiske grunner, for eksempel når det gjaldt arv. Vitner i saker som gjaldt odelsrett, måtte regne opp slektslinjen til haugs ok til heidni. I Gulatingsloven, som ble nedskrevet på 1200-tallet, regnes jord som odel først når den har tilhørt en og samme slekt i minst seks generasjoner. I kristen tid måtte en videre vite hvem en kunne inngå ekteskap med. Alle frie mennesker hadde derfor et stort antall ættelinjer og slektskaptsforholde å holde oversikt over. Men ættelinjene var også et tegn på sosial status, og det førte ære med det å ha lange genealogier.
Utover i middelalderen blir det derfor konstruert svært lange genealogier. I den islandske Flateyjarbók fra slutten av 1300-tallet blir fire ættelinjer ført fra den mytiske fortiden og frem til den daværende kongen, Olav Håkonsson, via Harald Hårfagre. En av dem regner slekten fra Adam til Harald Hårfagre gjennom Odin. I genealogien til den islandske biskopen Jón Arason (d. 1550) er Jón 85. generasjon fra Adam! At høvdingslekten på Giske også har vært opptatt av genealogi, blir tydelig om man sammenligner de lange slektsoversiktene i B-teksten med de knappe opplysningene i Heimskringla om Arne på Giskes ætt. Snorre Sturlason benyttet nemlig Nóregs konungatal som kilde.

Om det så var hold i arnmødlingenes genealogier, se det er en annen sak. De kunne selvsagt vise til gravhauger på steder som Hundeid i Sykkylven eller Vereide i Gloppen, men som vanlig kommer man til kort om man skal bruke slike lærde konstruksjoner fra middelalderen til å bedrive arkeologi. Ifølge genealogiene skulle den Herbjørn som eide flere navngitte gårder i Sunnylven, “ligge i haugen i Drifsvik”, som vel er Drevvikja i Borgund. Men der finnes det ikke noen gravhaug, bare et lavt berg som kalles Drevikhaugen. Den haugen som tradisjonelt tilskrives Bård nessekonge på Barstad i Ulsteinsvik, er likeledes en naturdannelse. Eilefshaugen eller Ellefsrøysa på Godøy er derimot reell nok. Dette imponerende gravminnet midt i skipsleia har gjennom utgravning vist seg å inneholde et gravutstyr som er en jarl verdig. Problemet er bare at den “jarlen” som er gravlagt i røysa, døde alt på 300-tallet…

«Viking» i Chicago 1893

I 1893 krysset et nybygd skip Atlanterhavet. Reisens mål var den storslåtte verdensutstillingen i Chicago, og om bord i «Viking» var et ma...