26 november 2012

Jomsborg


«Kong Harald Gormsson herjet i Vendland og lot gjøre en stor borg på det sted som heter Jom, og den er siden kalt Jomsborg. Han satte en høvding over den og for selv hjem til Danmark,» heter det i Fagerskinna. Sagahåndskriftet legger til at mange stormenn fra Danmark siden slo seg ned i borgen. Slik begynner historien om jomsvikingene – selve innbegrepet på vikingtidens krigersammenslutninger, om vi skal ta sagatradisjonen på ordet.

Ifølge Jomsvikingenes saga og andre tekster som beretter om dem, var jomsvikingene et brorskap av leiekrigere med broket etnisk bakgrunn, så vel skandinaver som vendere. Innad i brorskapet rådde en egen æreskodeks, og medlemskap var forbeholdt voksne krigere. Unntaket – hva alder angår – var unggutten Vagn Åkesson, som bare var tolv år gammel da han beseiret jarlen Sigvalde fra Skåne i tvekamp. For å bli opptatt i jomsvikingenes krets, måtte en kriger vise seg særlig fryktløs. Etter sjøslaget i Hjørungavåg vil Håkon Jarl henrette de overlevende jomsvikingene, og én av dem sier da: «Det er godt å dø, men jeg vil ikke la meg slakte som et får. Jeg skal sitte stille, bare du hogger meg rett i ansiktet. Legg nøye merke til om jeg blunker, for vi jomsvikinger har ofte snakket om at vi ikke skulle vike unna i et slikt tilfelle». Det hører med til historien at mannen ikke fortrakk en mine da øksen kom.

Under selvsamme slag hadde en annen jomsviking, Bue digre, blitt kraftig kvestet, men likevel klart å hogge motstanderen tvers over på midten. Fremfor å la seg ta til fange, tok han så to kister fulle av gull og hoppet over bord med dem, mens han ropte høyt: "Over bord, alle Bues menn!" Sagaene fremstiller videre jomsvikingene som "like-delere" som delte bytte fra krig og plyndring likt mellom alle brorskapets medlemmer. Fortellinger om jomsvikingene finnes i flere sagaer, først og fremst Jomsvikingenes saga, Olav Tryggvasons saga og i Flatøyboken. Sagaene fremstiller jomsvikingene dels som en selvstendig maktfaktor i Skandinavia mot slutten av 900-tallet, men først og fremst går de danekongens ærend. Det er i rollen som Harald Blåtanns og senere Svein Tjugeskjeggs stormtropper vi møter jomsvikingene i noen av de mest berømte slagene i denne perioden – nemlig ved Fyresvollene, i Hjørungavåg og ved Svolder. Etter årtusenskiftet hører vi mindre om krigerne fra Jomsborg, og Snorre forteller at Magnus den gode gav dem nådestøtet i 1043, da han ødela borgen og drepte de gjenværende jomsvikingene.

Forskerne har lenge diskutert det historiske grunnlaget for beretningene om jomsvikingene – og om det i det hele tatt finnes noe historisk grunnlag for dem. Problemet er at de fleste kildene som omhandler jomsvikingene, er relativt unge, og at tidlige tekster som Historia Norvegiæ ikke nevner dem. Selve beskrivelsene av jomsvikingene har klare berøringspunkter med hvordan rent legendariske krigersammenslutninger som kong Halvs beryktede krigere, halvsrekkene, og Rolv Krakes kjemper, og det kan føres argumenter til torgs for at sagaenes bilde av jomsvikingene er preget av noen av de samme romantiske og middelalderlige idealene som disse. Og så har vi det faktum at Jomsborg aldri har vært påvist arkeologisk, enda om det gjerne har vært antatt at den lå ved Wolin i det nåværende Polen. Derfor har også noen avvist tanken om at Jomsborg og jomsvikingene noensinne har eksitert – som nobelprisvinneren Halldór Laxness, som mente at Jomsborg var et sted som «ikke ble skapt av Gud, men laget av islendere», altså av senere sagaforfattere.

Så langt skal vi ikke gå her. For det er også gode argumenter for at det finnes historiske forbilder så vel for jomsvikingene som for Jomsborg. Eksempelvis har det vært pekt på en mulig sammenheng mellom sagaenes jomsvikinger og Knud den mektiges tingmannalid i England i begynnelsen av 1000-årene. Og man har vist til trelleborgene i Danmark som et bevis for at det faktisk fantes borganlegg som minner om beskrivelsene av Jomsborg. Vi har jo dessuten tidligere i denne spalten vært inne på at arkeologiske funn fra flere av trelleborgene vitner om det var "flernasjonale" krigerstyrker med en særlig forbindelse til den danske kongemakten som befolket borgene – slik som i Jomsborg. Funnene tyder på at både daner, nordmenn og slavere har inngått i danekongens hær. Når det gjelder dateringen av borgene, peker de uomtvistelig mot Harald Blåtanns eller sønnen Svein Tjugeskjeggs tid.

Selv noen av de mest kuriøse sagaopplysningene om jomsvikingene synes etter hvert å finne en viss støtte i det arkeologiske materialet: I 2009 kom et funn for dagen ved Ridgeway Hill i Dorset. Dumpet i en grunn fellesgrav fant man 54 hodeløse skjeletter. Samtlige var menn, og langt de fleste av dem unge. Hodene – eller de fleste hodene, for noen manglet – lå stablet i et hjørne av nedgravningen, mens skjelettene var dumpet like ved siden av. C14-analysene viser at mennene ble drept en gang på slutten av 900-tallet eller noe senere. Det kan dokumenteres at de døde var vikinger – i det minste antyder isotopundersøkelser at flere av dem var skandinaver. Alle de døde var altså blitt halshogd, tilsynelatende forfra. Det er som et ekko av den overlevende jomsvikingen etter slaget i Hjørungavåg: «Jeg skal sitte stille, bare du hogger meg rett i ansiktet».

Og kanskje enda mer betydningsfullt: Skulle man fordomsfritt lete etter én borg som passer med beskrivelsen av Jomsborg, ville man peke på Aggersborg ved Limfjorden – den uten sammenligning største av de danske trelleborgene. Og motsatt, skulle man peke på ett arkeologisk monument fra slutten av 900-årene som man ville forvente var blitt omtalt i sagaer og skaldekvad, men som glimrer med sitt fravær: Aggersborg. Med sine 48 geometrisk anlagte forlegningsbrakker har denne borgen kunnet romme oppimot 5000 mann. Aggersborg lå ved en viktig fergeforbindelse over fjorden, og dessuten på et sted der det var enkelt å kontrollere sjøverts ferdsel, og der havnemulighetene var gode. Ifølge enkelte sagaer var Jomsborg utstyrt med en flåtehavn med plass til 360 langskip. Og «Limfjorden,» skriver Snorre, «er slik at innløpet er som ei smal elverenne, men når en kommer inn i fjorden, er det som et stort hav».

I vikingtiden hadde Limfjorden dessuten to innløp, et i øst og et i vest. Åpningen i vest lå ved Søndervig og ble først stengt på grunn av tilsanding i 1100-årene. Dette gjorde Limfjorden til et strategisk viktig sted, og den nevnes stadig i militære sammenhenger i annen halvdel av 900-årene, og oftere enn noe annet sted i Danmark. Både i vikingtiden og i tidlig middelalder hender det flere ganger at store, kongelige flåter samles i Limfjorden. Limfjordens sentrale status underbygges dessuten av de tidlige skaldekvadene. Flere kilder viser oss dessuten landskapet nord for fjorden som en relativt selvstendig landsdel med like sterke bånd til Norge som til Danmark for øvrig. At den største av Harald Blåtanns borger ble lagt nettopp der, bør ikke forundre.

Det er altså ingen urimelig tanke at modellen for sagaenes Jomsborg er å finne i Aggersborg. Men hvorfor plasserer da middelalderens sagaforfattere Jomsborg og jomsvikingene i Vendland? Vel, flere av de gangene der vendere og Vendland nevnes i forbindelse med inter-skandinaviske konflikter i vikingtiden, ville sammenhengen bli klarere og hendelsesforløpet enklere dersom en forestilte seg at skaldekvadenes vinðir i visse tilfeller faktisk viser til innbyggerne i Vendsyssel – landskapet nord for Limfjorden – og ikke alltid til vendere i betydningen slavisk-talende folk. Kanskje foreligger det en slik forveksling også i jomsvikingstradisjonen? Det er i hvert fall slik at enkelte av beretningene om dem gir vel så god eller bedre mening dersom de kan knyttes til Limfjorden og Vendsyssel.

Som en relativt autonom landsdel beliggende bokstavelig talt mellom Danmark og Norge, ville det ikke være rart om nettopp Vendsyssel skulle spille en vesentlig rolle i konflikten for eksempel mellom Håkon Jarl og Harald Blåtann. At denne rollen så kan ha blitt omtolket og dels misforstått av sagaforfatterne i en langt senere tid – en tid da Limfjorden ikke lenger spilte den samme militær-strategiske rollen og Vendsyssel ikke i samme grad som i vikingtiden var et omtvistet urosenter, men en integrert del av den danske middelalderstaten – bør heller ikke forundre.

10 november 2012

I vikingskog



Ved Sømskilen i Grimstad ligger den eneste egentlige bøkeskogen på Sørlandet. Alle andre steder her sør er det som finnes av bøk, plantet i nyere tid. Men akkurat denne skogen er gammel, og den er omtalt alt på 1500-tallet. Var det vikingene som plantet den lenge før den tid? Spørsmålet er faktisk ikke så søkt som det kan virke ved første øyekast.

Det er presten Peder Claussøn Friis som i 1599 nevner bøkeskogen på Hasla for første gang. Han kommenterer at det lenger øst finnes «schiønne Bøge-schouffue», men at det på Agdesiden bare finnes en liten bøkeskog «ved den Haffn Haselen», samt en annen på en øy ved Hesnes.  «Oc siden findis ingen Bøgetræer her vesten eller norden fore i dette Land,» legger hr. Peder til.
Der tok han imidlertid feil, Lindesnespresten. For visst finnes det – og fantes det – én enkelt bøkeskog enda lenger vest. Den ligger på Seim i Hordaland, og det er denne skogen som gjør det relevant å trekke inn vikingene.

Saken er den at de norske bøkeskogene, som er Europas nordligste, ligger så langt fra de sørskandinaviske forekomstene at flere forskere tenker seg at de er kulturprodukter. Og dette er særlig tydelig for Seimskogens del. Enten er bøka kommet hit tilfeldig, men gjennom menneskelig virksomhet, eller så er den plantet. Spørsmålet er hva slags menneskelig virksomhet – og når.
Bøk har sin naturlige utbredelse over store deler av Europa, inkludert Danmark og Sør-Sverige. ”Der er et yndigt land, det står med brede bøge,” skrev Oehlenschläger, og til Danmark ser bøka ut til å ha vandret inn alt i bronsealderen. Tvers over Skagerrak er det først og fremst i vikingtiden at pollenanalyser viser til forekomst av bøkeskoger som den med stor “B” i Larvik. Undersøkelser tyder på at bøkeskogen ved Lurefjorden i Seim også ble etablert da.

Vi er på rimelig trygg grunn dersom vi regner med at skogen på Hasla likeledes går tilbake til vikingtiden.

Nylig er det utført DNA-analyser av bøkeskogene i Vestfold og i Hordaland. De viser tydelig slektskap mellom trærne der og de danske bestandene. Igjen må vi forutsette at det samme gjelder skogen i Grimstad.

For å forklare hvordan bøka kom til Hordaland i vikingtiden, pekte botanikeren Knut Fægri i sin tid på nærheten til den gamle kongsgården Seim, som i sagaene knyttes til Harald Hårfagre og hans sønn, Håkon Adalsteinsfostre. Kongsgården ligger bare fire kilometer fra bøkeskogen. Fægri foreslo derfor at bøka var kommet til Hordaland fra Vestfold med kongene av ynglingeætten. Et mer moderne synspunkt er at bøka kom så vel til Vestfold som til Hordaland gjennom vikingtidens handelsnettverk.

Når det gjelder Hasla, kan begge modeller passe. Den delen av Grimstad vi befinner oss i, tidligere Fjære kommune, er utvilsomt et viktig sted på Sørlandskysten i vikingtiden. Det viser arkeologiske funn. Fjære er slett ikke et helt ueffent sted å lete etter stormenn og høvdinger i denne perioden. Like viktig er det at funnene nettopp i Fjære dokumenterer at det har vært stor handelsaktivitet, og kanskje endatil har ligget en kaupang der. At havnene i Fjære har vært viktige så lenge en har hatt seilførende skip, er det ingen grunn til å tvile på. Det er nok å nevne Hesnes. Enda nærmere skogen ligger Sømskilen, som i vikingtiden – med høyere vannstand enn nå – må ha vært en ypperlig, beskyttet naturhavn.

Hvordan kan så spredningen av bøk fra havner og handelssentra i Danmark til ditto i Norge ha foregått? Det vet vi mindre om. Kanskje helt tilfeldig, gjennom ballastjord, f. eks. Eller som nøtter – bøkenøtter ble jo tidligere brukt som grisefór. Og i vikingtiden var et stort grisehold et kjennetegn ved høvdinggårdene.

Men hva med selve treet – kan skogen ved Hasla være plantet fordi man ville ha grei tilgang på bøk? I vikingtiden? Den tette, seige og harde bøka har mange bruksområder, og den er dessuten en av de tresortene som har høyest brennverdi. Arkeologiske funn viser at bøk var et ettersøkt materiale alt i vikingtiden. Flere gjenstander i Osebergfunnet er laget av bøk, blant annet en sadel og en av sledene, foruten en del av relingen på selve Osebergskipet.

Det er ingenting i veien for at stormenn i Fjære har hatt slike behov også. Så kanskje hadde han rett, den topografiske forfatteren Jens Kraft, da han for 200 år siden bemerket om bøkeskogen i Grimstad at den «formodentlig er i Fortiden plantet».

Benketrappene – privat utstillingsvindu og offentlig arena i byer og uthavner

«Og jo mere hovmodige Husene er, desto længere springer Gadetrappene frem, de trænger sig uden videre langt ud paa Fortaugene; ‘vær så god...