27 mai 2014

Den norske so

«Hva for et hedensk, ugudelig, ukysk hore- og slyngelliv som blir ført der av disse folk, kan ikke uttrykkes i skrift; trolig har det ikke gått således til i Sodoma og Gomorra», skriver en fortørnet bergenser om forholdene i hjembyen i 1584. I skriftet, som kalles Den norske so (so betyr purke, sugge), maler den ukjente forfatteren et dystert bilde av livet i slutten av Fredrik den 2.s regjeringstid, langer ut mot adelsmenn, fogder, hanseater og tidens umoral, og ønsker at «de gode gamle nordmenn ville oppstå fra de døde» - de ville ikke ha funnet seg i elendigheten.

Orginalmanuskriptet er tapt, men vi kjenner Den norske so i ni avskrifter, hvorav de fleste befinner seg i danske arkiver og samlinger. Ingen av avskriftene er eldre enn begynnelsen av 1600-tallet.

Forfatteren var på skrivetidspunktet etter eget utsagn skrivelærer i Tyskland (eller i tysk?), og i sin utlendighet hadde han mottatt nyheten om storbrannen i Bergen i 1582. Før den tid hadde han kommet over et skrift som beskrev forskjellige jærtegn som hadde inntruffet i Oslo året før dette, blant annet det som må ha vært en komet, og som toppet seg da en vanskapt gris med et skrekkelig utseende – den som gav navn til skriftet – ble født i august. Han var han rask til å legge sammen to og to. For vår forfatter var dette tegn på at Guds straff over umoralen og gudløsheten i Norge nå var nær, og bybrannen det kommende året viste at han hadde rett, fordi «Bergen skal straffes med dobbelt ris fremfor de andre byer». Han forsikrer dessuten leseren om at han har en rekke vitner, fornemme folk, alle sammen, på at han hadde sett denne sammenhengen før brannen inntraff.

Troen på at himmelfenomener varsler kommende hendelser på jorden var utbredt på denne tiden, også blant de lærde. De mange kometene i tiårene omkring 1600 skapte frykt og undring og ble oppfattet som jærtegn over hele Europa. Tenk bare på hvor mange ganger en dikter som Shakespeare bruker nettopp kometer som bilder i sine skuespill, for eksempel. Og om vi holder oss til Bergen, er det et par eksempler fra 1600-tallet på skrifter der fra byen betrakter fødsel av vanskapninger og andre merkverdigheter som varsler.

Motivet bak Den norske so er moralsk. Forfatteren skriver at han er drevet av sin samvittighet til å gjøre sine gode venner og slektninger i Bergen oppmerksomme på sammenhengen, samt at han som lærer føler seg standsforpliktet til å opplyse sine disipler og skolebarn om saken, ettersom flere av disse var voksne og født i Norge. Det er vel også av den grunn språket er holdt på tysk - «det bevæger sig mellem en slags Plattydsk og Højtydsk», for å sitere en senere, tydelig ikke imponert utgiver – som vel kunne forstås av begge forfatterens målgrupper. Noe annet enn språkføringen er det for så vidt ikke som antyder at forfatteren selv ikke skulle være norsk. «Hore- og slyngellivet» i Bergen holder han tyskerne i byen ansvarlig for, og han har heller ikke mye til overs for hollenderne som frekventerer norske havner («kalvinister, gjendøpere og døpte jøder»), eller for engelskmenn, skotter og hjelter.

Nei, tendensen i Den norske so er nærmest «nasjonal» og «demokratisk», i den grad slike begreper gir mening i en 1500-tallskontekst. Utlendinger, og hanseatene især, får gjennomgå, og det får sannelig også adelen og dens tjenere, fogdene, og storborgerskapet og dommerne («sakramentskjendere og utsugere»). Forfatteren står dessuten solid plantet i lutheranismen, og er fiendtlig innstilt overfor pavekirken og kalvinismen, for ikke å glemme anabaptister og andre «sekterister». De eneste som slipper unna hans kritiske penn er de norske biskopene og i noen grad prestene i Norge, i tillegg da til fiskerbefolkningen på Finnmarkskysten, som han er særlig opptatt av, og andre som kommer dårlig ut av adelsstyre, hansavelde og fogdemakt. Han trekker frem konkrete eksempler på hvordan fogder og andre kongstjenere beriker seg på småfolks vegne og ser gjennom fingrene med ulovligheter – og forteller at han selv har hatt en snor med gullmynter til en verdi av 600 daler mellom hendene, det tilhørte en dommer som hadde samlet det hele ved «lutter gaver».

Skriftet er tredelt. Første del er en allegori over landets bedrøvelige tilstand, forsynt med en grundig forklaring på bildebruken. Så følger et stykke med eksempler på hvor ille det står til i Norge, og til slutt en del som tar for seg en rekke varsler i form av formørkelser og andre himmelfenomener.

I den allegoriske bolken sammenligner forfatteren Norge med en hønsekurv, for liksom denne er lang og smal, er også landet det. Kurven står i et mørkt rom, og den er full av små og store høns, både tamme og ville. Den ansvarlige for kurven, husholderen, er kong Frederik, mens huseieren er Gud Fader. På samme vis som høns legger gode egg, er også nordmennene begunstiget av Gud med flere ting fremfor andre nasjoner. Her nevnes samenes pelsverk, tørrfisken i Nord-Norge, trelasten i det sønnenfjeldske og silden på kysten av Bohuslän. Men noen av kyllingene i kurven er små og tamme; de skriker fælt, men legger små eller ingen egg. Dette er de fattige fiskerne i nord, «på de harde, golde «»og ufruktbare klipper». De ville kyllingene er på sin side redde og unnviker folk, slik at man ikke kan få tak i eggene deres. Dette er de ville og tamme «fjellfinner».

Verre er det med hanene i kurven, fra de store storte spanske eller velske (adelen) til de hvite (lagmenn og dommere) som ikke bryr seg om hønsenes velgående. Og de verste av alle hanene, de røde (majestetens fogder), plager folket slik at Gud må forbarme seg. Vår forfatter minner husholderen (kongen) på at han ikke bør stole for mye på sine tjenere, riksrådene, lensherrene og fogdene, men se dem i kortene, «lukke opp de sovende øyne» og av til besøke landet selv - «se til hvorledes det står til med hønsene i kurven og hvorledes hønsene blir bespiste». Om han dessuten kappet halsen over på noen av hanene, som er udugelige og ikke legger et eneste egg, ville resten av flokken trives desto bedre. For kongstjenerne «er så forblindet av verdslige lyster at de ikke akter på de fattige hønsene».

Eksemplene på tingenes bedrøvelige tilstand er mange. Verst er det riktig nok i Bergen, men Marstrand følger tett på, og kan som Bergen vente seg særlig streng straff fra oven. Det er selvsagt det rike sildeinnsiget som er bakgrunnen for Marstrands elendighet, for hver sommer samles «avskummet fra alle land, horer og lømler» seg der, og der er «horenes rette mønstringsplass». Heller ikke landets øvrige byer og ladesteder – Oslo, Skien, Tønsberg, Oddevold, Fredrikstad, Mandal, Stavanger, Trondheim og Vardøhus er nevnt spesielt – slipper unna.

I del tre ramser forfatteren opp forskjellige tegn som har vist seg i Norge, og som tydelig viser at den ytterste dag er nær. Fremst blant dem er det gresselige monsteret, «det i 1581 i Oslo fødte svin», men en rekke andre monstre og vanskapninger er kommet til verden i de seneste år, født «både av dyr og fruentimmer». Og hører man ikke daglig at fjellene og klippene i Norge rever, og at noen gårder er sunket i jorden?

Vi skulle så gjerne ha visst mer om de øvrighetspersonene han anklager. Men i stedet for navn bruker han koder, og siden vi bare har innbyrdes avvikende avskrifter av Den norske so bevart, og ikke originalmanuskriptet, blir identifiseringsforsøkene kun gjetninger. At forfatteren uansett gikk langt utover det man aksepterte ved hoffet og i adelskretser, er hevet over tvil, slik at man kan spørre seg hva slags skjebne han fikk. Historikeren Peter Suhm tenkte seg at forfatteren var den Johannes Sabinus som i 1585 ble halshogd i København for nettopp å ha forfattet et skrift rettet mot adelen. Danske Christoffer Dybvad, som gjorde seg skyldig i lignende fornærmelser i 1620 – i Bergen – måtte i fengsel på livstid.

05 mai 2014

Ristningene på Fiskerhalvøya



Maritime ristninger i form av navnetrekk, årstall, bumerker, våpenskjold og kompassroser utgjør en spesiell kulturminnetype som finnes på havnelokaliteter mange steder langs kysten i Norden. Dateringsmessig ligger disse ristningene vanligvis fra slutten av 1500-tallet og et par hundre år fremover, men forekommer også både før og etter den tid. De over 600 ristningene på Gäddtarmen ved Hängö i Finskebukta er kanskje best kjent, men gode eksempler finnes også flere steder i Bohuslänsskjærgården, på Sørlandskysten og ved Kråkvåg på Ørlandet. Færre er nok kjent med at det finnes en stor samling maritime ristninger av samme type og fra samme periode på Kolahalvøya i Russland.

Lokaliteten ligger på den vesle Anikievøya like utenfor Tsypnavolok, nordøst på Fiskerhalvøya. Frem til 2. verdenskrig var Tsypnavolok kjent som den største og viktigste bosetningen for kolanordmennene. Før den tid var Anikiev en kjent havn for vesteuropeiske skip som skulle til Kvitsjøen og drive handel på Arkhangelsk eller andre steder.

Det finnes et trettitalls ristninger på øya, alle ligger samlet på en flate. De tilhører perioden fra slutten av 1500-tallet og fremover. Navn og språkform avslører at de eldste ristningene tilhører personer med dansk bakgrunn.

«Berent Gundersen» har risset inn årstall i berget for hvert besøk i havnen. Han har tydeligvis kommet tilbake gang på gang – det eldste årstallet knyttet til hans navnetrekk er 1595, og det yngste er 1615. I forbindelse med sistnevnte årstall har han risset inn følgende melding: «Blef ieg frataget skip». Tidlig ute var også «Iens Hvide», som skrev inn årstallet 1610 sammen med sitt navnetrekk. Ellers var «Iacob Paler» på Anikiev i 1613, «Iacob Hansen» fra Haderslev i 1615 og «Christen Skabo» i 1623.

Fra 1550-årene av begynte engelskmenn, skotter, hollendere og andre å drive handel på de forskjellige havnene mellom Varangerfjorden og Dvinamunningen.  Engelskmennene dannet allerede i 1555 sitt Muscovy Company, mens hollenderne fulgte opp med et arktisk handelskompani 20 år senere. Bakgrunnen var et ønske om å finne alternative ruter til de russiske pelsressursene, blant annet for at man skulle unngå danskenes øresundstoll.

De norske kongene hadde fra gammelt av gjort krav på territoriet helt øst til Svjatoj Nos, men både russere og svensker hadde egne krav i de samme nordområdene.  Svenskekongen Karl den 9. gav for eksempel ( i 1608) Gøteborgs borgere privilegium på å hande med samene i alle fjorder i Finnmark, og et skip ble endatil sendt til Vardø i dette ærend. På Christian den 4.s tid var kampen om nordområdene særlig intens.

Christian hadde selv reist til Finnmark med en stor flåte i 1599 for å hevde dansk-norsk overhøyhet. Han ville gjøre Bussesundet mellom Vardø og fastlandet til et nordlig Øresund med tilhørende toll, og Vardøhus festning til et nytt Kronborg. I årene som fulgte ble det utstedt en rekke reisepass mot avgift til folk som ville handle på Finnmark eller videre østover.

To av de tidlige «taggerne» på Anikievøya finner vi igjen i de bevarte kildene blant folk som søkte og fikk pass i Christian den 4.s tid. Jens Hvide var borger i København og er mest kjent for at han i 1609 utrustet en ekspedisjon til Novaja Semlja sammen med nordmannen Jens Munk. Mens Jens Munk forliste og bare med nød og neppe berget livet, drev kompanjongen handel på Arkhangelsk. Men alt året etter ser vi at Jens Hvide var tilbake i Ishavet. I februar dette året får Michel Vibe og Thomas Lorck pass for å reise «paa Nordland» med skipet Den blaae Due på 40 lester.  Skipper var Jens Hvide. I 1614 er han tilbake igjen; da fører han skipet St. Michel.

Likeledes kan flere av Bernt Gundersens reiser nordover følges i de samme kildene. Både i 1614 og 1615 førte Bernt skipet Jonas på vegne av flere borgere i København. Det må ha vært dette fartøyet, som var på rundt 30 lester, han ble «frataget» i 1615. Året etter er han nemlig kaptein på et mye større skip, Den røde Løve, som Brede Rantzau og Michel Vibe får kongens tillatelse til å «besøge vore og Norges Krones Strømme udi Nordland eller Finmarken» for å drive hvalfangst. Denne gangen blir det presisert at dersom man traff på fribyttere, skulle de jages og drepes, og skip og gods føres til København.

Sjørøverplagen var betydelig på Finnmarkskysten i disse årene, og danske flåtestyrker ble stadig sendt nordover på piratjakt. I 1615 tok Jens Munk den beryktede sjørøverkapteinen Jan Mendoza, som hadde herjet på norskekysten i en årrekke, ved Kapp Kanin. Det er grunn til å tro at det nettopp var Mendoza Bernt Gundersen hadde vært ute for. Jens Munk var ikke nådig mot sjørøverne: Jan Mendoza selv og to av hans nærmeste kumpaner ble hengt i København, mens 55 av sjørøverne ble slengt over bord i Ishavet og 24 andre skutt på stedet.

Beardmore-kontroversen

Nyheten om en angivelig vikinggrav dypt inne i Canadas skoger gikk verden rundt på slutten av 1930-tallet. Kontroversen som fulgte, involv...