27 mai 2014

Den norske so

«Hva for et hedensk, ugudelig, ukysk hore- og slyngelliv som blir ført der av disse folk, kan ikke uttrykkes i skrift; trolig har det ikke gått således til i Sodoma og Gomorra», skriver en fortørnet bergenser om forholdene i hjembyen i 1584. I skriftet, som kalles Den norske so (so betyr purke, sugge), maler den ukjente forfatteren et dystert bilde av livet i slutten av Fredrik den 2.s regjeringstid, langer ut mot adelsmenn, fogder, hanseater og tidens umoral, og ønsker at «de gode gamle nordmenn ville oppstå fra de døde» - de ville ikke ha funnet seg i elendigheten.

Orginalmanuskriptet er tapt, men vi kjenner Den norske so i ni avskrifter, hvorav de fleste befinner seg i danske arkiver og samlinger. Ingen av avskriftene er eldre enn begynnelsen av 1600-tallet.

Forfatteren var på skrivetidspunktet etter eget utsagn skrivelærer i Tyskland (eller i tysk?), og i sin utlendighet hadde han mottatt nyheten om storbrannen i Bergen i 1582. Før den tid hadde han kommet over et skrift som beskrev forskjellige jærtegn som hadde inntruffet i Oslo året før dette, blant annet det som må ha vært en komet, og som toppet seg da en vanskapt gris med et skrekkelig utseende – den som gav navn til skriftet – ble født i august. Han var han rask til å legge sammen to og to. For vår forfatter var dette tegn på at Guds straff over umoralen og gudløsheten i Norge nå var nær, og bybrannen det kommende året viste at han hadde rett, fordi «Bergen skal straffes med dobbelt ris fremfor de andre byer». Han forsikrer dessuten leseren om at han har en rekke vitner, fornemme folk, alle sammen, på at han hadde sett denne sammenhengen før brannen inntraff.

Troen på at himmelfenomener varsler kommende hendelser på jorden var utbredt på denne tiden, også blant de lærde. De mange kometene i tiårene omkring 1600 skapte frykt og undring og ble oppfattet som jærtegn over hele Europa. Tenk bare på hvor mange ganger en dikter som Shakespeare bruker nettopp kometer som bilder i sine skuespill, for eksempel. Og om vi holder oss til Bergen, er det et par eksempler fra 1600-tallet på skrifter der fra byen betrakter fødsel av vanskapninger og andre merkverdigheter som varsler.

Motivet bak Den norske so er moralsk. Forfatteren skriver at han er drevet av sin samvittighet til å gjøre sine gode venner og slektninger i Bergen oppmerksomme på sammenhengen, samt at han som lærer føler seg standsforpliktet til å opplyse sine disipler og skolebarn om saken, ettersom flere av disse var voksne og født i Norge. Det er vel også av den grunn språket er holdt på tysk - «det bevæger sig mellem en slags Plattydsk og Højtydsk», for å sitere en senere, tydelig ikke imponert utgiver – som vel kunne forstås av begge forfatterens målgrupper. Noe annet enn språkføringen er det for så vidt ikke som antyder at forfatteren selv ikke skulle være norsk. «Hore- og slyngellivet» i Bergen holder han tyskerne i byen ansvarlig for, og han har heller ikke mye til overs for hollenderne som frekventerer norske havner («kalvinister, gjendøpere og døpte jøder»), eller for engelskmenn, skotter og hjelter.

Nei, tendensen i Den norske so er nærmest «nasjonal» og «demokratisk», i den grad slike begreper gir mening i en 1500-tallskontekst. Utlendinger, og hanseatene især, får gjennomgå, og det får sannelig også adelen og dens tjenere, fogdene, og storborgerskapet og dommerne («sakramentskjendere og utsugere»). Forfatteren står dessuten solid plantet i lutheranismen, og er fiendtlig innstilt overfor pavekirken og kalvinismen, for ikke å glemme anabaptister og andre «sekterister». De eneste som slipper unna hans kritiske penn er de norske biskopene og i noen grad prestene i Norge, i tillegg da til fiskerbefolkningen på Finnmarkskysten, som han er særlig opptatt av, og andre som kommer dårlig ut av adelsstyre, hansavelde og fogdemakt. Han trekker frem konkrete eksempler på hvordan fogder og andre kongstjenere beriker seg på småfolks vegne og ser gjennom fingrene med ulovligheter – og forteller at han selv har hatt en snor med gullmynter til en verdi av 600 daler mellom hendene, det tilhørte en dommer som hadde samlet det hele ved «lutter gaver».

Skriftet er tredelt. Første del er en allegori over landets bedrøvelige tilstand, forsynt med en grundig forklaring på bildebruken. Så følger et stykke med eksempler på hvor ille det står til i Norge, og til slutt en del som tar for seg en rekke varsler i form av formørkelser og andre himmelfenomener.

I den allegoriske bolken sammenligner forfatteren Norge med en hønsekurv, for liksom denne er lang og smal, er også landet det. Kurven står i et mørkt rom, og den er full av små og store høns, både tamme og ville. Den ansvarlige for kurven, husholderen, er kong Frederik, mens huseieren er Gud Fader. På samme vis som høns legger gode egg, er også nordmennene begunstiget av Gud med flere ting fremfor andre nasjoner. Her nevnes samenes pelsverk, tørrfisken i Nord-Norge, trelasten i det sønnenfjeldske og silden på kysten av Bohuslän. Men noen av kyllingene i kurven er små og tamme; de skriker fælt, men legger små eller ingen egg. Dette er de fattige fiskerne i nord, «på de harde, golde «»og ufruktbare klipper». De ville kyllingene er på sin side redde og unnviker folk, slik at man ikke kan få tak i eggene deres. Dette er de ville og tamme «fjellfinner».

Verre er det med hanene i kurven, fra de store storte spanske eller velske (adelen) til de hvite (lagmenn og dommere) som ikke bryr seg om hønsenes velgående. Og de verste av alle hanene, de røde (majestetens fogder), plager folket slik at Gud må forbarme seg. Vår forfatter minner husholderen (kongen) på at han ikke bør stole for mye på sine tjenere, riksrådene, lensherrene og fogdene, men se dem i kortene, «lukke opp de sovende øyne» og av til besøke landet selv - «se til hvorledes det står til med hønsene i kurven og hvorledes hønsene blir bespiste». Om han dessuten kappet halsen over på noen av hanene, som er udugelige og ikke legger et eneste egg, ville resten av flokken trives desto bedre. For kongstjenerne «er så forblindet av verdslige lyster at de ikke akter på de fattige hønsene».

Eksemplene på tingenes bedrøvelige tilstand er mange. Verst er det riktig nok i Bergen, men Marstrand følger tett på, og kan som Bergen vente seg særlig streng straff fra oven. Det er selvsagt det rike sildeinnsiget som er bakgrunnen for Marstrands elendighet, for hver sommer samles «avskummet fra alle land, horer og lømler» seg der, og der er «horenes rette mønstringsplass». Heller ikke landets øvrige byer og ladesteder – Oslo, Skien, Tønsberg, Oddevold, Fredrikstad, Mandal, Stavanger, Trondheim og Vardøhus er nevnt spesielt – slipper unna.

I del tre ramser forfatteren opp forskjellige tegn som har vist seg i Norge, og som tydelig viser at den ytterste dag er nær. Fremst blant dem er det gresselige monsteret, «det i 1581 i Oslo fødte svin», men en rekke andre monstre og vanskapninger er kommet til verden i de seneste år, født «både av dyr og fruentimmer». Og hører man ikke daglig at fjellene og klippene i Norge rever, og at noen gårder er sunket i jorden?

Vi skulle så gjerne ha visst mer om de øvrighetspersonene han anklager. Men i stedet for navn bruker han koder, og siden vi bare har innbyrdes avvikende avskrifter av Den norske so bevart, og ikke originalmanuskriptet, blir identifiseringsforsøkene kun gjetninger. At forfatteren uansett gikk langt utover det man aksepterte ved hoffet og i adelskretser, er hevet over tvil, slik at man kan spørre seg hva slags skjebne han fikk. Historikeren Peter Suhm tenkte seg at forfatteren var den Johannes Sabinus som i 1585 ble halshogd i København for nettopp å ha forfattet et skrift rettet mot adelen. Danske Christoffer Dybvad, som gjorde seg skyldig i lignende fornærmelser i 1620 – i Bergen – måtte i fengsel på livstid.

Ingen kommentarer: