26 april 2005

Tune, Østfold

In archaeological respects, Tune herred (Østfold, SE Norway) is probably best known for the Tune ship burial. The Tune ship was, however, discovered at the Haugen farm in the neighbouring Rolvsøy herred, which until 1910 was part of Tune. But still, Tune has a rich archaeological heritage.

In the Neolithic period, Østfold in general, and Tune in particular, are rich in finds of South Scandinavian types; unlike most other parts of Norway (1, 2, 3). Most of the Early TRB-finds (flint axes, stone adzes) in the area are from wet areas on the outskirts of the central Ra moraine. The STR-finds are concentrated on the Ra moraine. E. Johansen long ago suggested that farm-like settlements existed on the Ra moraine area in this period (4).

E. Østmo points to a further concentration of settlement sites in the Tune area in the Late Neolithic and Early Bronze Age (1). These settlements are mainly located on sandy moraine soils, and Østmo interprets them as basic farming sites. The settlement sites as well as the material culture in the Tune area correspond closely to the ones found in South Scandinavia.

A couple of late Bronze Age sites in Tune have played an important part in the discussion about the establishment of the farm as a unit of production in E Norway (5, 6). At the Opstad farm in Tune, a Late Bronze Age house was excavated in the mid-1970s (5). Another settlement site with post holes, cooking pits etc. was discovered in 1969-71 at Grålum and probably dates to the same period, but this site unfortunately remains unpublished (7).

There are two big prehistoric cemeteries in Tune, as well as a number of smaller ones. The main cemeteries at Opstad and at Tune – Grålum have been in use from the Early Bronze Age to (and including) the Viking Age (6. 8, 9). The latter cemetery is heavily damaged by later activity, but was at one point the largest prehistoric burial ground in Østfold (4). Both cemeteries consist of a myriad of barrows, stone settings, stone pavings, and singular raised stones.

In the Roman period, the continental import finds in Østfold are concentrated in the Tune area (10). High-status drinking equipment made of bronze or glass have been found in several graves at Tune – Grålum (11). To the Roman period high-status artefacts from the Tune – Grålum cemetery belongs a now lost silver cup, allegedly similar to the one from Hoby in Lolland, Denmark (12). From the Late Roman and Migration periods are richly equipped burials from both cemeteries, especially Mound 34 at Opstad, with Roman-influenced belt furnishings (13).

A small number of Merovingian period grave finds stand out, as well; the earliest being a male cremation burial dating to c. 600, and which is one of a total of only three E Norwegian graves where a horse has been put on the funeral pyre (8, 14). As in Østfold as a whole, the Viking Age burials in Tune are few; however, some of the known burials from the area are very rich (see Stichwort Rolvsøy).

So far, we know little about the most likely substantial settlement(s) connected to the Iron Age cemeteries. A settlement site was, however, excavated in 1990 at Tingvoll. A house which was C14-dated to the late Migration period seems to have been of a rather special type. The building was only 17 m long, but with a width og 7-8 m was rather wide (15). Both the length/width ratio and some of the constructive features of this building is similar to a number of South Scandinavian buildings, like Dejbjerg, Dankirke, the smallest of the hall buildings at Gudme, plus the minor buildings that have been found close to the halls at Lejre and Tissø in Zealand. These buildings have been interpreted partly as halls, partly as cult buildings. In the vicinity of the Tingvoll house was found extensive traces of smithing activities (slags, clay bellows-nozzles etc). Detector finds of lead bars etc. from neighbouring areas indicate that substantial productive sites are to be expected in Tune (8). It has been suggested that the area around Tune church was the core of a Late Iron Age central place complex comprising not only Tune herred, but the neigbouring districts, as well (8, 16, 17).

Tune church (Romanesque stone church, demolished in 1860) was erected in the middle of the Tune – Grålum cemetery in the Early Medieval period. Viking period grave finds have been discovered at the church yard on several occasions. The antiquarian L. D. Klüwer, who documented a part of the Tune – Grålum cemetery during a visit in 1823, noted a big mound just below the West tower of the church (18, 19). This mound was noted by N. Nicolaysen, as well, but it has never been excavated (19). It might, as in the case of Hørning, have been a case of ’christianizing’ a heathen ancestor by incorporating his or her barrow in the Christian structure (20). Today, it is no longer visible. The Tune runic stone was found at the chuchyard as early as 1627. At that time, it was part of the stone fence encircling the church yard (8). According to a drawing from 1627, the Tune stone seems to have been placed in a low cairn or stone paving (8). It is, however, uncertain whether this was the original site of the stone.

(1) E. Østmo, Etableringen av jordbrukskultur i Østfold i steinalderen, Universitetets Oldsaksamlings skrifter, Ny rekke, nr. 10, Oslo, 1998. (2) E. Østmo, Da jordbruket kom til Norge. Funn fra TN A-fasen i Østfold. Universitetets Oldsaksamlings skrifter, Ny rekke, nr. 21, Oslo, 1998, 83-108. (3) E. A. Pedersen, De eldste tider, Østfolds historie, vol. 1, Sarpsborg, 2003, 10-277. (4) E. Johansen, Før byen ble by, Sarpsborg før 1839, Sarpsborg, 1976, 13-115. (5) T. Løken, Nye funn fra gammelt gravfelt. Kan gård og gravplass gå tilbake til eldre bronsealder? Viking XLI, 1977, 133-165. (6) T. Lølken, Bofaste bonder eller jordbrukere på flyttefot? Hus og bosetning i bronsealderen på Opstad i Tune, Østfold, vurdert på bakgrunn av de siste 20 års bosetningsforskning, Universitetets Oldsaksamlings skrifter, Ny rekke, nr. 21, Oslo, 1998, 173-195. (7) D. Monrad-Krohn, Utgravningsrapport. Grålum-Store Tune, Østfold, 1969-71, unpublished excavation report, Oslo museum. (8) F. A. Stylegar, Folk og guder i yngre jernalder, Østfolds historie, vol. 1, Sarpsborg, 2003, 299-333. (9) E. Johansen, Ny datering av branngraver under flat mark. Gravskikken som kilde til sosial historie, Universitetets Oldsaksamling årbok 1951-1953, Oslo, 178-236. (10) B. Hougen, Trekk av østnorsk romertid, Universitetets Oldsaksamlings skrifter, II, 1929, Oslo. (11) W. Slomann, En ny romersk bronsekjel fra Østfold, Universitetets Oldsaksamlings årbok 1958-59, 13-44. (12) E. Johansen, Gullgubber og kæller med stokk, Wiwar (Sarpsborg) I, 1978, 5-6. (13) B. Magnus, Krosshaugfunnet, Stavanger Museums skrifter, vol. 9, Stavanger. (14) E. Skjelsvik, Et merovingertids rembeslag fra Opstadmoen u. Opstad nordre, Tune s. og p., Østfold, Universitetets Olsaksamling årbok 1954-1955, 56-57, Oslo. (15) H. C. Andersen, Tingvollheimen, Tune, Østfold, Unpublished excavation report, Oldsaksamlingen, Oslo. (16) F. A. Stylegar, Maktens kulturlandskap – bidrag til den yngre jernalders kosmografi. Eksemplet Tune i Østfold, Universitetets Oldsaksamlings Skrifter, Ny rekke, nr. 21, 1998, 197-210. (17) A. Steinnes, Alvheim, Hist. tidsskr. (Oslo) 35, 1951, 353-404. (18) F. A. Stylegar, Grav, gård og gods i vikingtid, Østfolds historie, vol. 1, Sarpsborg, 2003, 336-377. (19) N. Nicolaysen, Norske Fornlevninger, Kristiania, 1862-1866. F. A. Stylegar, Da Wodurid tok kristendommen, Kirke og kultur (Oslo) 101:6, 1996, 541-549.

24 april 2005

Steinalder midt i byen

Det er gjort en hel del funn fra steinalderen i Moss. Særlig mange funn har vi fra Jeløy og fra områdene nord og øst for byen, til dels ved Vansjø – som Kambo, Nore, Vannem, Gashus og Dillingøy. Men det finnes også et antall funn fra selve byen, og de er de vi skal se nærmere på i denne artikkelen.

I 1874 kom det inn noen steinalderfunn fra Moss til Oldsaksamlingen i Oslo. Gjenstandene – en liten slipestein av kvartsitt og en meisel og en spydspiss av flint, alt sammen fra yngre steinalder – ble levert muséet av antikvar Nicolay Nicolaysen. Men det var ikke Nicolaysen, en av landets ledende arkeologer i siste halvdel av 1800-tallet, som hadde funnet gjenstandene. Nei, funnet var en gave til Oldsaksamlingen fra kjøpmann Nicolay L. Bunde i Moss. Og sakene var funnet på Bundes løkke i Kongens gate.

Kjøpmann Bunde gjør et funn
Nicolaysen var sekretær i Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring – eller Fortidsminneforeningen, som den ble kalt (og kalles) i det daglige. Foreningen hadde flere faste medlemmer i Moss gjennom 1870-årene: Direktør Holst, tollkasserer Horn, sakfører Bredal, enkefru Blom, sorenskriver Abildgaard, kjøpmann Gerner, kjøpmann Huistendahl, konsul Gerner og fabrikant Thorne. Men Nicolay Bunde (f. 1819), som dessuten også sendte inn funn fra Rygge og Svinndal ved samme anledning, var ikke blant dem.

Trolig er forklaringen heller at Nicolaysen var en tur i Moss i 1874. Samtidig med at han overleverte Oldsaksamlingen gaven fra Bunde, hadde han nemlig med seg et annet funn her fra byen. Det dreide seg om en skafthulløks, også den fra yngre steinalder, som var funnet på Jeløy. Også denne oldsaken var en en gave til museet – fra apoteker Logn i Moss. Apoteker og ordfører August Andreas Logn (f. 1828) var heller ikke medlem av Fortidsminneforeningen. Men han bodde i Kongens gate, som Bunde – sistnevnte i (nåværende*) nr. 34, Logn i (nåværende) nr. 27. Den allsidige apoteker Logn må også ha hatt en viss interesse for arkeologi, imidlertid. Han besørget nemlig senere samme år innsending av et jernalderfunn fra Gammelsrød i Råde.

Da sjøen fylte Vansjø
Men det er det funnet Nicolay Bunde gjorde i bakhagen sin jeg først og fremst er opptatt av i denne sammenhengen. Gjenstandene skriver seg fra tiden omkring 2000 f. Kr.

I årene rundt andre verdenskrig ble det gjort et nytt steinalderfunn i byen, bare et par hundre meter unna steder det kjøpmann Bunde hadde gjort sitt funn mange år tidligere. Det var i Fridtjof Nansens gate 6 at man støtte på en øks under grøftegraving. Øksen, som er en stridsøks av stein, ble funnet ca. 1 m nede i bakken. Den må dateres til ca. 2500 f. Kr. Funnforholdene kunne tyde på et gravfunn, men øksen er ikke hel, og den synes dessuten å være slitt og rullet.

Funnstedet ligger bortimot 24 meter over havets overflate, og stranden må den gangen ha ligget like i nærheten. I begynnelsen av yngre steinalder hadde sjøen fylt Vansjø, som ligger på 25 meter. Landhevningen hadde gjort funnstedet til tørt land siden den tid, men øksens overflate kan tyde på at den har ligget og rullet i strandkanten.

Avstanden mellom de to funnstedene er ellers ikke større enn at det er fristende å tenke seg at det er en sammenheng mellom dem. Avstanden i tid kan virke stor, men mange av datidens boplasser er store og viser seg å ha vært i bruk gjennom flere hundre år.

Bønder i byen
Men det finnes flere interessante steinalderfunn fra bygrunnen. Under første verdenskrig ble det funnet en flintøks fra yngre steinalder i hagen til Herfordts gate 5. I skråningen øst for Raet, øverst i Solveien, fant trelasthandler Onstad en annen flintøks. Ørnulf Ree (Varna skipreide, s. 38) nevner dessuten at det skal være funnet en flintøks og en steinøks på Melløs. Iallfall flintøksen bør være fra yngre steinalder.

Øksen fra Herfordts gate og den fra Solveien tilhører begge datidens jordbrukskultur. De eldste sporene etter jordbruk i Norge er gjort i Østfold. Pollenanalyser viser at det ble dyrket korn på Raet ved Sarpsborg for 6000 år siden. Ikke noe sted i landet finnes det så mange spor etter de første bøndene som hos oss. Disse funnene opptrer altså i Moss også – og nærmest midt i byen!

Sammenhengen med Raet er helt tydelig når det gjelder funnene fra yngre steinalder i byen. Det må ha ligget flere jordbruksboplasser – med noen rett kan vi kalle dem gårder – på Raryggen i Moss den gangen.

* Ørnulf Ree (Varna skipreide, s. 37) skriver Kongens gate 19. Det er feil. Bunde eide gård nr. 119 etter den gamle matrikkelen, tilsvarende dagens nr. 34.

20 april 2005

Hesteritualer i yngre jernalder

Den arabiske forfatteren Ibn Fadlān skriver blant annet følgende om gravritualene hos de nordiske ’rus’ han møtte ved Volga: "Når det gjelder den rike, så samler de sammen formuen hans og deler den i tre deler; en tredjedel går til familien hans, for en tredjedel lager de klær til ham, og for en tredjedel lager de nabīd, som de drikker den dagen trellkvinnen hans dreper seg selv og blir brent sammen med sin herre. (…) Så kom de med en hund, skar den i to halvdeler og kastet den i skipet. Derpå kom de med alle våpnene hans og la dem ved siden av ham. Så tok de to hester og lot dem løpe til de svettet. Derpå hugg de dem i stykker med sverdet og kastet kjøttet av dem i skipet. Likeens kom de med to kuer. Også dem hugg de i stykker og kastet dem i skipet. Så kom de fram med en hane og en høne, drepte dem og kastet dem i det (skipet)” (Ibn Fadlān, § 87-89). I beskrivelsen av hvordan ’rus’ tok ”to hester og lot dem løpe til de ble svette” før de ofret dem, ligger en interessant mulig forbindelse mellom døderitualer og hestekamper – mellom blothester og skeidfoler, om man vil. I denne forbindelsen aner man dessuten et svar på spørsmålet om hvordan de hester som ble ofret i forbindelse med døderitualene i yngre jernalder, ble valgt ut.

Tanken er for så vidt ikke ny. Olaus Magnus skildrer i sin Historia om de nordiska folken (1555) hvordan det ”fordom” hadde vært ”sed hos de gamla göterna att under vintersolståndet inemot slutet av månaden december inom de särskilda landskapen sammanföra alla de bästa och vackraste hästarna för att med dem anställa offentlige tävlingsspel (…) först och främst för att man skulle kunna efter samvetsgrann prövning hembjuda den eller de hästar, som genom sitt snabbare lopp befunnes vara överlägsna alla de övriga, så som ett kostbart offer åt gudarna” (Olaus Magnus, Bok 1, kap. 24; se ellers Wessén 1921 om skeid i Sverige).

Vi skal komme tilbake til den nordiske og norrøne tradisjonen med hesteskeid, og også den mulige sammenhengen mellom slik lek og hesteoffer. Først er det imidlertid på sin plass å gi en – om enn nokså summarisk – oversikt over bruken av hest som offer og gravgaver i eldre og yngre jernalder.

Gjennom skriftlige kilder kjenner vi hesteoffer i forbindelse med gravritualer alt i det første århundret e. Kr. Tacitus skriver om germanernes begravelser at ”den döde får alltid sina vapen med seg; vid somligas bål låter man också hästen följa sin herre” (Germania, kap. 27). I førromersk jernalder opptrer ikke hester i gravmaterialet i vesentlig grad, men i ett enkeltstående tilfelle i Danmark er det ofret to hester sammen med vogner (Martens 1992). I det arkeologiske materialet fra romertid og folkevandringstid opptrer graver med deler av hester og graver med hele hester – både i begravelsessammenheng og på kultplasser. I Skedemosse på Öland ble flere hundre hester deponert i våtmark i romertid, sammen med kyr, får – og mennesker (Hagberg 1967). Offerfunnet fra Valmose i Sydsjælland inneholder blant annet ekstremitetsknokler fra 11 hester (Ferdinand & Ferdinand 1961). Også i krigsbytteofringer som Nydam og Illerup Ådal legges det ned hester – i yngre romertid.

På nåværende norsk område er eksemplene temmelig få i eldre jernalder, men deler av hester er funnet i enkelte graver fra slutten av perioden, således Veienfunnet fra Ringerike og funnene fra Ådneshaug på Tu i Klepp. I skandinaviske gravfunn er hester og hesteutstyr generelt fraværende i folkevandringstidens gravskikk. Et lite antall graver på den svenske østkysten har imidlertid hesteutstyr (Ramqvist 1992). I Vest-Agder sees i flere tilfeller en hestehud å ha vært lagt ned i rikt utstyrte skjelettgraver fra 400-årene. Kristin Oma peker på det brikkvevde hestehårsbåndet fra Snartemo V-graven og tenker seg at hesten på denne måten kan være symbolsk og indirekte tilstede i en del graver i folkevandringstid (Oma 2001:39).

I løpet av 400-årene opphører hestenedleggelsene på kult- og boplasser på Kontinentet, mens nedleggelse av hester, oftest hele, på gravfelt fortsetter (Steuer 2003:73). Noe slikt skille kan ikke spores i Norden. Her finnes hesteofre også i yngre jernalder, med en konsentrasjon i det østlige Danmark (Müller-Wille 1972 180ff.), der de oftest opptrer i forbindelse med vannløp og våtmarksområder. Vanligvis er det bare deler av hesten som er ofret; oftest kun hodet, eller hodet og ben (Price & Rudin 1996:43).

På de kontinentale gravplassene finnes så vel hester lagt ned i gravene som egne hestegraver. Det siste er en tradisjon med dype røtter i Europa (Steuer 2003:58). Egentlige dyrebegravelser, med hester og jakthunder, var utbredt hos flere germanske grupper, blant annet hos saksere, angelsaksere og alemannere (Capelle 1998:84). På saksiske gravplasser har det vist seg at mens det oftest er eldre ridehester som ligger i egne graver, så er de dyrene som er lagt ned som gravgaver, helst unge hingster (ibid.). Det er ikke alltid noe klart skille mellom rene dyrebegravelser og hesteoffer foretatt i forbindelse med begravelser. I forbindelse med Childeriks grav lå således til sammen 21 hester i 3 store sjakter som omgav frankerkongens gravhaug. I Sør-Skandinavia kjenner vi et mindre antall rene hestegraver (Jennbert 2004:212). Et lite antall vikingtidsgraver fra Hedrum i Vestfold med hesteskjelett og uten gravgods kan like gjerne høre til nærliggende vanlige (dvs. menneske-) graver som representere selvstendige dyrebegravelser. Rene dyrebegravelser er ellers ikke noe utbredt fenomen i Skandinavia. Funnene innenfor den såkalte ”Sösdala-gruppen”, der rytterutstyr er ofret på fast mark, utgjør en særpreget offerskikk med mulige sørøsteuropeiske aner (Fabech 1991).

Her nord er det først og fremst i yngre jernalder at hesteoffer utgjør et markant innslag i gravskikken. Hester opptrer for eksempel i bornholmske kammergraver i tidlig merovingertid. I Norge kjennes hesteutstyr og hester i graver fra merovingertiden av, men hovedsakelig i siste halvdel av denne perioden (Meling 2000:37). Et tidlig funn som inneholder en ofret hest, er båtgraven fra Torgård i Sør-Trøndelag (Gjessing 1943:61f.). Det er imidlertid fremfor alt i vikingtid at hester nedlegges i gravene.

I merovingertid er graver med hest overveiende knyttet til mannsgraver (Meling 2000:38). I de aller fleste tilfeller der dyrets kjønn har latt seg bestemme, er det tale om hanndyr (Müller-Wille 1972:130). I vikingtid synes hest/hesteutstyr også å ha blitt lagt ned i en del kvinnegraver. Det er tilsynelatende klare forskjeller i behandlingen av hester og hesteutstyr i gravskikken mellom de ulike regioner i Norge. Således er ringbisler nærmest enerådende blant hesteutstyret i vestnorske graver, mens hestebjeller, rangler, sledekroker og hestebrodder har sitt tydelige hovednedslagsfelt på Østlandet (Petersen 1951:9ff.).

I en del tilfeller er hele hesten lagt ned i graven, mens det ellers bare dreier seg om deler av en hest, som hodet eller tenner. Vikingtidens nordiske fyrstegraver kan inneholde et stort antall ofrede hester – i Gokstadgraven fantes minst 12 individer, i Oseberggraven 13 (fig. 1). I Rogaland er det eksempler – med Gauselfunnet som det fremste – på at hodet av en hest alene er gitt med i graven, slik det ellers synes å være mest vanlig på De britiske øyer (Børsheim & Soltvedt 2002:187). Det foreligger ingen konkrete tall, men det er mitt bestemte inntrykk at hest er det vanligste dyreoffer i vikingtidsgraver i Norge. I Sverige er kyr/okser, sau/geit, hest, gris og hund vanlig, men også andre arter er representert i gravene (Sigvallius 1994:109ff.). Det er uklart om nedleggelsen av hester i gravene i merovingertid og vikingtid i Skandinavia beror på eldre, lokale tradisjoner eller skyldes innflytelse fra østligere områder (Steuer 2003:89).

Ulike skriftlige kilder beretter dessuten om hesteoffer i forbindelse med den ”offentlige” kulten. Adam av Bremen skriver om ofringene ved tempelet i Uppsala: ”Offerhandlingene foregår på denne måten: Av hver skapning av hankjønn ofres ni stykker, med hvis blod man blidgjør gudene. Kroppene henges opp i en lund nær tempelet. Denne lunden holdes for å være så hellig av hedningene at hvert tre menes å ha en guddommelig kraft som følge av de døde kroppenes død og forråtnelse. Der henger også hunder og hester foruten mennesker, og en av de kristne har fortalt meg at han har sett 72 kropper henge der” (Adam av Bremen, 4. bok, kap. 26).

Thietmar av Merseburg forteller om lignende scener fra Lejre, der man ved gitte anledninger ofrer 99 hester, og like mange menn, hunder og haner (Thietmar av Merseburg I, 17).

I det arkeologiske materialet utgjør dyreofringene som er påvist under koret i Frösö kirke i Jämtland, en mulig parallell til Adams og Thietmars beskrivelser (Nässtrøm 1996). Her finnes også hesteben, men disse utgjør bare en mindre del av materialet. Det er også rimelig å nevne Stentoftesteinen fra Blekinge (DR 357), hvis innskrift i Lillemor Santessons tolkning innledes på følgende vis: ”Med nio bockar, med nio hingstar, gav Hådulv ett gott år” (Santesson 1989). Innskriften dateres til 600-årene.

Når det gjelder Skedemosse, tenkte Ulf-Erik Hagberg seg at det hadde foregått hesteoffer i forbindelse med innsamling og skilling av frittgående hester hver høst i eldre jernalder, og at navnet på ”mosen” hadde sammenheng med disse begivenhetene og var avledet av skeið i betydningen ”skille” (Hagberg 1967). Men dette er bare én av flere betydninger ordet skeið kan ha.

I norsk stedsnavnslitteratur er det en annen tolkning som finner større resonnans. Det utbredte gårdsnavnet Skei/Skeie kommer av gno. skeið n, og det settes i stedsnavn gjerne i sammenheng med betydningen ’bane til kapplaup eller kappriding’. ”Skei-gardane ligg ofte sentral til, med store flater som frå gammalt kan ha vore brukte til samlingsstader og kappriding. Men i nokre høve kan det vera tydinga ’gardsveg mellom åkrar’ o.l. som ligg til grunn, kanskje da helst i yngre gardsnamn og lokalnamn som Skei’et,” skriver Jørn Sandnes i Norsk Stadnamnleksikon (NSL, ”Skei”; jfr. Olsen 1929, men se også Hovda 1970).

I svensk litteratur vises det likeledes til skeið i betydningen ’kapplöpning, kapplöpningsbana’, men det pekes ofte på at ordet har flere betydninger. Om navnet Skedevi i Östergötland heter det for eksempel i standardverket Svenskt ortnamnsleksikon: ”Förleden är flertydig och omdebatterad. Bland annat har den sammanställts med det skede ’kappridning’ som inngår i Staffansskede, dvs. den kappridning/åkning som under olika former äger rum på Staffansdagen (annandag jul), jfr fvn. skeið ’kapplöpning, kapplöpningsbana’. (…) *Skædhvi-namnen skulle med denna tolkning kunna ha samband med platser för hästkapplöpning eller hingsthetsning under förhistorisk tid, aktiviteter som då får tänkas ha utgjort led i en religiös ritual. Enligt ett annat förslag kan förleden innehålla dialektordet sked ’planka, bräde’, varvid *skædhvi skulle kunna syfta på en med bräder omgärdad helgedom” (SOL, ”Skedevi”).

I dansk litteratur er tolkningen ’bane til kapplaup eller kappriding’, ’kapplöpning, kapplöpningsbana’ lite fremtredende. Danmarks Stednavne utleder således landsbynavnet Skee ved Ringsted som et glda. Skēth, f, som er ”flertydigt, men hvis betydninger ’kløvet træstykke, grænse, skibssætning’ er de mest nærliggende i stednavne” (DS 23:80).

Navneelementet -skeið er senest behandlet av Per Vikstrand (2001). Han viser for Skædhvi-navnenes vedkommende til den sentrale plassering mange av dem har innefor sine respektive bygder (2001:360). Det er en viktig observasjon, og jeg mener at den kan gjøres gjeldende også for mange av de andre skeið-navnene. Over store deler av Skandinavia synes bebyggelser med navn sammensatt med skeið å utgjøre en fast del av den yngre jernalders sentrale bebyggelsesdistrikter. Her skal bare nevnes Skee i Bohuslän, Skedsmo på Romerike, Skiaker i Gran på Hadeland, Skeiði i Bamble (prestegårdens middelalderske navn), Skeie på Hundvåg, Skeie i Avaldsnes og Skei i Stiklestad. For Vikstrand er det kun to av to tolkninger som kan komme på tale hva navnet Skædhvi angår: Enten så viser det til en innhegnet kultplass eller også har det sammenheng med en ”uråldrig hästkapplöpnings- och hingshetsningstradition med sakrala och rituella förtecken” (2001:361).

Det er nå på tide å ta skeidene i denne siste betydningen i nærmere øyesyn.

Vi kjenner fenomenet skeid fra to slags kilder: Fra nyere tids tradisjonsmateriale fra enkelte sørnorske innlandsbygder i Telemark og i Agderfylkene, og fra islandske sagaer.

Om hesteskeidet i Fyresdal skriver Oslobiskopen Nils Glostrup fra en visitasreise i 1618: ”En liden fierdingsweys fraa Fyrrisdaall kommer aff omliggende Sogner S. Bartholomæi daag en hell hob bønder med deris heste, och der maa hestene bidis paar och paar, ligesom forordned bliffuer, med mening att huillked Aar hestene bidis well schall bliffue itt gaatt Aar, et ècontra” (Glostrup, s. 39). En yngre kilde gir flere opplysninger: ”Paa Molandsmoen, en kort Fjerding fra Præstegaarden, er en slet Plan, hvor der har staaet fire spidse Stene (de såkalte Skeisteinane, min anm.) opreiste, der har udgjort en Firkant til Kampplads for Kjæmperne i gamle Dage. Nu omstunder holdes derimod et lidet Marked med Heste den 14de August, da man rider for at probere sine Heste og endelig løslader dem for at figtes om en Hoppe, som en Mand holder midt paa Pladsen og med en lang Stang forsvarer, indtil en har vundet Magt over dem alle” (H. J. Wille 1786, sitert etter Olsen 1951:230).

I Vest-Telemark synes altså skeidet å ha bestått av så vel hestekamper som kappridning til faste tider av året. Mer fyldige opplysninger om skeidet har vi imidlertid fra bygdene noe lenger vest, altså i Setesdal. Skeidet i Setesdal er først beskrevet i en ordsamling fra slutten av det 17. århundre. Begrepet ’Sckiey-Moenen’ blir der forklart som en slette der man til visse tider samles med hestene sine og driver hingstehissing på et vis som må ha hatt klare likhetstrekk med den i Fyresdal (Ældre norske sprogminder II, s. 49f.). Det var imidlertid i Setesdal at skeidene hadde sin største utbredelse i tidlig nyere tid. Folkeminnesamleren Johannes Skar skriver i Gamalt or Sætesdal at ”der var her Skeid i Dalen i kvar einaste Sokn i gamall Tid, heilt fraa Bykle til Aardal Sokn i Byggland” (1909:204).

Den eldste beskrivelsen av skeidet i Setesdal skylder vi presten Reier Gjellebøl, som i 1771 skildrer det årvisse skeidet i Valle (Gjellebøl 1800). Gjellebøl beskriver også et skeid som består av to elementer – hestekamp og kappridning. Han forteller at skeidet i Valle på hans tid fant sted på ”Lovisæ Dag” i august måned eller på den nærmeste lørdag (men dog aldri så sent som i september). En stor folkemengde samlet seg med hestene sine på ’Skejdvolden’ ved prestegården i Vallebø. En hoppe ble deretter ført frem på vollen, sammen med to hingster som selvsagt kjempet om hoppen. Så snart de første to hingstene var utslitte, hentet man to nye, og dette pågikk så lenge det var hester igjen. ”Naar dette,” fortsetter Gjellebøl, ”er til Ende, begive de sig fra dette Sted til en Plads paa den anden Side af Præstegaarden, som bliver kaldet Leeg-Volden. Her ride de tilkaps 3 eller 4 paa Gangen; og hvo som først kommer til Maalet, holdes for Sejerherre. Dette skeer paa ligesaa besynderlig Maade, som det forrige, idet at de ikke ved Hestens Traven søge at overvinde hinanden, men enhver ved idelig Pidsken og Slaaen forcerer sin Hest til at løbe i Galop eller det saa kaldte Firsprang. Herved skeer og tids Skade ikke alene paa Besterne, som undertiden falde om paa Tuer og Stene, men og paa Rytterne, som tidt falde af og blive lemlæstede, hvilket lettelig kan skee baade ved den overdrevne Riden, som ved det, at de ride uden Sadler, og altsaa ikke kunne holde sig fast; ja man veed snart intet Aar, uden at der hænder et Uheld ved denne Skik” (Gjellebøl 1800:55).

På ett punkt har Gjellebøl misforstått: han mener tilsynelatende at det hele tiden er nye hingster som matches mot hverandre under hestekampene. Det kan ikke være riktig. Heller var det slik som Johannes Skar hevder, at den hingsten som vant duellen, møtte en ny utfordrer – og at dette gjentok seg helt til det ikke var noen utfordrere tilbake (jfr. Skar 1909:204ff.).

Skeidet i Valle pågikk til omkring 1820 (Solheim 1956:34). Flere detaljer om skeidet gir presten Johan Nicolai Frantzen i et brev til Jørgen Moe i 1847 (Jørgen Moe, Samlede Skrifter II, 147). Frantzen forteller at den siste lørdagen i august fremdeles (i 1847) kalles for Skeidbil. Selve skeidet varte fra tidlig morgen og til mørket falt på, men dans og drikk fortsatte inn i natten. I Frantzens tid var det ikke lenger god skikk at kvinner var tilstede under menns affærer – slik som auksjoner, hestekjøp osv. Slik var det også med skeidene. Men blant mennene, unge så vel som gamle, var oppslutningen stor.

Under hestekampen var alle gutter og menn utstyrt med en skeidstong – en 6-8 fot lang kjepp av bjerk eller hassel (ibid., jfr. Solheim 1956:34). Utstyrt med hver sin skeidstong stod mennene i ring rundt de kjempende hingstene. Med disse kjeppene holdt de dyrene på plass innenfor ringen, og med dem egget de sin favoritt til dyst. Den hoppen eller merra som hingstene kjempet om, ble i Setesdal kalt skeimerri. I Valle ble skeimerri holdt fast nede i et grunt søkk, kalt Frikkshol, midt på skeidvollen. Det krevde sin mann å holde skeimerri på plass. Hingsten som vant skeidet, kaltes skeidfolen. ”Skjei-merre mige når skjei-fålane skrige,” heter det i et rim fra Sirdal (Eikeland 2003:109).

Johan Nicolai Frantzen kan videre opplyse at det ikke bare var hestene som konkurrerte under skeidet, men også de største slåsskjempene blant mennene. Om skeidene i Sirdal i Vest-Agder, som for øvrig synes å ha vært like institusjonaliserte som i Setesdal, er det også fortalt at man holdt idrettstevlinger – man løp om kapp, konkurrerte om å hoppe høyest og lengst og drev med bryting eller ryggtak (Seland 2001:127). Svale Solheim festet seg ved at skeidet i Setesdal foregikk samtidig med at setersesongen var over (1956:34). For ham var skeidet derfor først og fremst en seterfestival, ”a festival celebrating the work completed at the sæter” (ibid.). Men ett av de to store hesteskeidene i Sirdal ble avholdt i ”håbbalen” – altså i perioden mellom våronna og slåtten (Seland 2001:127). I Telemark var hestekampene, ”gamaleikene”, i nyere tid ikke knyttet til festivaler overhodet (Solheim 1956:49).

I Setesdal avlet man hester spesielt med tanke på skeidene. De ble kalt ivigongshestar. Til selve skeidfolen var det knyttet stor status. Fra Valle fortelles det at en liten hest, ikke mer enn 4 fot høy, var skeidfole i en årrekke. Hesten het Boteblakken. Den hadde en rekke forskjellige eiere, og den gikk dessuten for å være en god arbeidshest (Solheim 1956:34). Fra Sirdal fortelles det om skeidfolen Fakse (”fagraste faksen å blånane sju”), som tilhørte bonden på Fidjeland. Fakse ”var så stor og vill og ageleg at folk flytta seg når Fidjelandsmannen kom riande til skeidet. Fakse skal ha drepe eller skamfare mange andre skeidfolar. Dei vørde hingsten mest som ein gud” (Eikeland 2003:67). Et gardrim om Fidjeland inneholder følgende passus: ”Akta skjeifålane, folk. Her kjeme Fakse Fidjelann” (op cit:109).

Både i Fyresdal og i Setesdal møter vi en tradisjon om at skeidfolen kunne ha overnaturlig opphav – at det kunne dreie seg om en huldrehest, med andre ord. Sagnet om Gråfolen er skrevet ned fra Valle, og det er verdt å gjengi i sin helhet:

”Det kom ein grå fole ut på Røyslands-kleivane og kneggja tre år etter einannan. Gullskorne hans lyst heim. Men ingen vågå å taka han. Tredje året tok Leiv Røysland mannskap til seg og hadde han på skeidet – med same han kasta beislet over halsen, var han spak. Han vart skeid-fole. Leiv sette han av på heii og fagna han. Skorne slo han unna på kleivane og mura dei ned – han såg frå forstovdøri koss dei glein i muren. Folen kom att til kvart år. Leiv hadde han i tre år på skeidet. Tredje året var det ein vestmann som hadde så fæl ein raud huldrehest. Då rann gråfolen. Leiv sa ikkje nokon ting; han beisla han snilt og reid heim og slepte han att av ut gards-ledet. ”Du rann i dag,” sa han så godsleg og slo han attpå lendi med beislet. Då røkte Gråfolen spannet og spente han i hel, og la opp kleivane kneggjande og skopande, tane sprang. Det fór unna ein sko på kleivane; dei så koss han blenkte. (…) Gråfolen kneggja i tre år etterpå. Sidan aldri meir. Her er segner til at han heldt seg på heiane nord. Dei såg han tid på tid med Ljosevatn i eit beite som heiter Trongjen. Stundom var han i Longefjødd. Han heldt seg så mykje hit med Skinnevegen og bar folk over Gråfol-åi; det er så vond ei å, og det var så mange då som fór Skinnevegen. Det var eit sprang etter han som dei kallar Gråfolspranget” (etter Liestøl 1939:107-108).

Johannes Skar gjengir også et sagn om en huldrehest på Åkre i Setesdal. Den ble kalt Åkrisrauen (Skar 1908:156f.; se også Storaker 1871 med hensyn til eldre tiders folkelige forestillinger om hesten).

Den grå huldrehesten finnes også i islandsk tradisjon (Liestøl 1939:214). I Landnåmabok hører vi om en hoppe som er sammen med en fremmed, langfakset grå hingst. Senere fødte hun Eidfakse, ”hesten som fór til Noreg og på ein dag vart sju menn til bane ved Mjøsa og sjølv lét livet der” (Hauksbók, kap. 169). Også hestekampene finner vi i islandske kilder, der de spiller en så stor rolle at Svale Solheim ledes til følgende kommentar: ”What was the exception in Norway, proves to be the rule in the old Icelandic literary tradition” (1956:50). Solheim mener at hestekampene har fulgt med de norrøne settlerne til Island i 800- og 900-årene (ibid.).

Som vi så, var den tidligste kilden som beretter om skeid i Vest-Telemark, fra 1618, mens skeidet i Setesdal først er omtalt i slutten av det 17. århundre og det i Sirdal enda langt senere. Som Svale Solheim har vist, er det imidlertid mange og klare berøringspunkter mellom de hestekampene (hestavíg) som beskrives i de islandske sagaene, og de skeidene vi har vært innom i 1600- og 1700-årene (Solheim 1956:62). Det gjelder selv detaljer som ”skeidstengene” – hestastaf kalles de i islendingesagaene (f. eks. Grettis saga, kap. 29; Bjarnar saga Hítdælakappa, kap. 23). Sagaenes víghestr svarer til setesdalstradisjonens ”ivigongshestar”. Også enkelte mer kuriøse aspekter ved den muntlige tradisjonen om skeidene synes å kunne få sin bekreftelse i sagakildene. Landnámabók omtaler således en Þórmóðr skeiðagoði i en 1100-talls kontekst, og Elias Wessén tenker seg at slike ”skeidgoder” må ha hatt noe med skeidene å gjøre (Wessén 1921:111). I den muntlige tradisjonen fra Sirdal fortelles det om en skeidfunksjonær, en viss ”Svein” som ”hadde arbeidet med å skipa til skeida kvar haust på Skeismonen” (Eikeland 2003:85).

Det er særlig ættesagaene som omtaler hestekamper. Foruten i Grettes saga, nevnes hestavíg, hestaþing eller hesta-at blant annet i Njåls saga, Viga-Glums saga, Ljosvetninga saga og Svarfdæla saga.

I en av samtidssagaene – Aron Hjorleifssons saga – finner vi dessuten en utførlig beskrivelse av en hingstekamp som fant sted i Norge i 1230-årene, under Håkon Håkonson. Gaut av Mel hadde en hingst som var med. Gaut var en god venn av de islandske sturlungene, og hesten hadde han fått fra Sturla Sigvatsson. Kongen eide selv den andre hesten. Aron Hjorleifsson fulgte kongens hest i tvekampen, som endte med at Gauts hest ble så utslitt at den ikke maktet å reise seg igjen. Gaut og Sturla tok dette som en stor skam, og konflikten mellom Aron og Sturla var enda bitrere enn tidligere (Sturlunga saga, s. 342f.).

Hestekamper og -kappløp synes i det hele tatt å ha spilt en viktig rolle i det islandske samfunnet i sagatiden. Den siste hestekampen vi har sikre opplysninger om i Island, foregikk i Fnjoskárdalur i 1623 (fig. 2). Et kuriøst uttrykk for det er det når enkelte lærde oversettelser av latinske verk brukes det islandske skeið for lengdemålet stadium. Stadium har jo som kjent den doble betydningen bane for kappløp og et bestemt lengdemål (Wessén 1921:106).

Men også i kilder fra Norge finner vi hestekamper omtalt på et tidlig tidspunkt. Frostatingsloven fastsetter regler for hestavíg, idet det heter at ”om det blir halde hestekamp, så skal kvar og ein borga for seg sjølv. Men om nokon i utrengsmål slår ein hest under hestekamp, skal han gjeva ovundsbot til den som eig hesten, etter som han er mann til” (Solheim 1961:540). Denne bestemmelsen tas inn i Landsloven, men med et tillegg om ansvarsforholdet dersom folk får i stand hestekamp uten tillatelse fra eierne av hestene (ibid.). Også den islandske Jónsbók har slike bestemmelser, men av en eller annen grunn verken Gulatingsloven eller den islandske Grágás.

Vi skal imidlertid regne med at hingstekampene har enda eldre aner i Norden. Det eldste eksempel på avbildning av hestekamp finnes på Häggebysteinen fra Uppland – datert til ca. år 500 (Beck 2003:96; fig. 3). På A-siden av steinen er et roskip med 12 (24) roere og en styrmann. På B-siden sees to kjempende hester. Bak hver av hestene står en person som med begge hender holder gjenstander over hodet. Det kan se ut til at de hisser hestene til kamp, og gjenstandene de holder, kan være en variant av hestestavene eller skeidstengene i senere tradisjon. På én av runeknoklene fra Weser ved Bremen er det risset inn en menneskeskikkelse som holder en spydlignende gjenstand rettet mot en hest (Pieper 1989), og det er nærliggende å se hingstekampen i dette motivet (fig. 4). Runeknoklene er datert til folkevandringstid (ibid.). Gutorm Gjessing peker ellers på flere avbildninger av motstilte dyrekropper i folkevandringstidens og merovingertidens kunst, og han hevder at de representerer hester i kamp (Gjessing 1943; fig. 5, 6). Motivet med de motstilte hestene kjennes også fra enkelte billedsteiner fra Gotland, med steinene fra Väskinde og Havor som eksempler (fig. 7). Mindre kjent er en noe yngre billedstein med lignende motiv fra Torsvi i Uppland (U 693). Det samme motivet er for øvrig risset inn på undersiden av en tile i Osebergskipet (Osebergfundet I, fig. 116; her: fig. 8). Einar Østmo nevner ellers – med utgangspunkt i hellereristningsmotiver som det fra Örstad i Angarn – muligheten for at så vel hestekamp som kappløp med hester fantes i Norden alt i bronsealderen (Østmo 1998; jfr. Gjessing 1943).

Etter Grímnismál 30 kalles én av æsenes hester Skeiðbrimir. Det tyder jo også på en anselig alder for hestekamper og skeid, samtidig som det dermed antydes at at skeidet i vikingtiden kunne ha aristokratiske konnotasjoner. I Ynglingesaga heter det om kong Adils ”at han var så glad i gode hester, han hadde de beste hester som fantes på den tid; en av hestene hans het Sløngve, en annen Ravn, den hade han tatt fra Åle da han var død, og under den ble avlet en annen hest som også het Ravn; den sendte han til kong Godgjest på Hålogaland. Godgjest rei den, men han kunne ikke få den til å stanse; så falt han av hesten og døde, det var i Omd på Hålogaland” (Ynglingesaga, kap. 29). ”Hrafn must also have been a víghestr, a skeid horse, which was especially chosen and fed and trained to participate in the cult activities during the skeid. Stallions of this kind became skeid foals,” skriver Svale Solheim (1956:165).

Arkeologisk forskning har i senere tid fokusert på ulike aspekter ved det skandinaviske aristokratiets hestehold i jernalder og vikingtid (Meling 2000; Oma 2001; Sundkvist 2001). Det kan ikke være tvil om at skeid – hingstekamper og hestekappløp – har utgjort en integrert og ikke uvesentlig del av dette hesteholdet. Jesse Byock diskuterer i en islandsk kontekst hvilken rolle hestekampene kunne spille når menns ære skulle forhandles og reforhandles (Byock 1982:244f; jfr. Martin 2003).

Men er det noen sammenheng mellom skeid og hesteoffer? Eller, for igjen å vende oppmerksomheten mot Ibn Fadlāns beretning: Er det noe i det tilgjengelige kildematerialet som underbygger idéen om at de to hestene som ble slaktet i forbindelse med skipsbegravelsen ved nedre Volga i 900-årene, hadde vært gjennom et rituale som har likhetstrekk med skeidet i de norrøne kildene?

Det er, som jeg var inne på innledningsvis, ingen helt ny tanke. Olaus Magnus’ påstander i sakens anledning er i så henseende mest av historisk interesse, men heller ikke nyere tids kulturhistoriske forskning har vært fremmed for slike idéer. Elias Wessén hevder således at ”kappridning och hästoffer (…) utan tvivel förekommit vid midvinterblotet” (1921:110). Erik Nylén diskuterer i forbindelse med hingstekampmotivet på gotlandske billedsteiner flere mulige tolkninger; én av dem er at man gjennom hestekamper kan ha søkt å velge ut det beste offerdyret (Nylén 1978). Haraldur Ólafsson vil på sin side se et minne om førkristne hesteritualer og -offer bak Landnámabóks beretning om kapprittet mellom Þórir Dúfunef og Ørn på Dúfunefsskeið (Ólafsson 1995). Gutorm Gjessing skriver rett ut om de hesteskeidene som kjennes fra senere tid, at ”trolig har den opphavlige mening med disse tevlinger vært å få valgt ut den beste offerhingst” (1943:46). Utenfor Norden er hesteoffer i forbindelse med hesteleker ikke ukjent, jfr. den romerske Equus Octobris, der man avholdt et hestekappløp og én av hestene i det seirende spannet derpå ble ofret. Wulfstan nevner ellers hestekappløp i forbindelse med fyrstelige begravelser hos ’êstum’ på Østersjøkysten i sin reisebeskrivelse fra 880-årene (Wulfstans reisebeskrivelse).

En ledetråd tror jeg vi har i den tydelige sammenhengen mellom skeidfoler og de hingster som i de ulike kilder er omgitt av en overnaturlig dåm – huldrehestene i den yngre tradisjonen, hester som tilhører en gudeskikkelse i den eldre.

For Hilda Ellis Davidson er det en klar kobling mellom hestekamper og Freyrkulten (Davidson 1964:98). Svale Solheim er inne på lignende tanker i forbindelse med skeidet i Valle i Setesdal, men sammenhengen belegger han først og fremst gjennom de norrøne kildenes skildring av et antall hester som var ”eid” av Freyr (1956:157ff.). Solheims tolkningsramme er for øvrig i stor grad preget av en forestilling om skeidene som ledd i en kollektiv fruktbarhetskult knyttet til jord og avling, og han ser ut til å ha oppfattet Freyrkulten på lignende vis (ibid.). Preben Meulengracht Sørensen har imidlertid vist i sin vesle studie om ”Freyr i islændingesagaerne” at forestillingene om Freyr også har rommet andre aspekter: ”Det er gennem tegn og riter forbundet med Freyr, at manden overtager sin jord og sin høvdingeværdighed; og i de islandske landnamshistorier får myterne om denne overtagelse en særlig betydning, fordi der ikke bare er tale om en overgang, men også et brud og en ny begyndelse, der har skullet sikres rituelt. Endelig har døden på en mærkelig måde en plads i dette religiøse betydningsmønster” (Sørensen 1992:71).

Det er dog liten tvil om at hesten spiller en rolle i dette mønsteret, i så måte har Ellis Davidson sine ord i behold. Om hester som var ”eid” av Freyr, hører vi om i flere av islendingesagaene. Sagaen om Hrafnkel Freysgoði forteller om hvordan Hrafnkel vier en hest, Freyfaxi, til Freyr. Bare guddommen og Hrafnkel selv hadde lov å ri den hesten. I Vatnsdæla saga omtales en annen Freyfaxi, som tilhørte en mann som het Faxa-Branður. Denne Freyfaxi ble brukt til hestekamper (var hann og öruggur til alls, bæði vígs og annars), og de fleste mente at Branður ”hefði átrúnað á Faxa” (Vatnsdæla saga, kap. 34). Også i Óláfs saga Tryggvasonar i den sene Flateyjarbók opptrer hester som er viet til Freyr. Der fortelles det at da kongen var i Trøndelag for å ødelegge hovet på Lade, ble mennene hans opmerksomme på en hesteflokk, og om denne flokken ble det sagt at den tilhørte Freyr. Kongen bestiger hingsten i flokken og rir på den til Freyrs hov, som han ødelegger (Olafs saga Tryggvasonar, kap. 322).

Frøys egen hest bærer navnet Blóðughófi, ’den med blodige hover’. Navnet har man dels tenkt seg kan ha sammenheng med en skade på dyrets fot (i så fall en parallell til motivet i den andre Merseburgerformelen), dels har man sett for seg at navnet alluderer til hvordan Freyr rir i strid, slik hans egen heiti, Atriði, også synes å gjøre. Men navnet kan like gjerne tenkes å alludere til hingstekamp. En indikasjon på at den siste oppfatningen kan være riktig, mener jeg vi har i den noe spesielle terminologien som brukes for å betegne forholdet mellom Freyfaxi i Hrafnkell saga Freysgoði og de 12 hoppene i flokken dens. Lið er ordet som benyttes – som i passussen Freyfaxi gengur í dalnum fram með liði sínu (Hrafnkell saga Freysgoði, kap. 4). Det vanlige ordet for en hesteflokk er stóð (Zimmer 2003:24-29). Lið kan ha flere noe divergerende betydninger (’folk’, ’familie’, ’mannskap’, ’flåte’ m.v.), men de krigerske konnotasjonene er fremtredende (Cleasby & Vigfusson 1874). Språkbruken alluderer til kamp, og det sannsynliggjør at Freyfaxi, på lik linje med dens navnebror i Vatnsdæla saga, ikke bare har vært blothest – den har vært kamphest, skeidfole, også.

I den senere setesdalstradisjonen er koblingen mellom skeidene og Freyr-kult i beste fall implisitt, men i Sirdal antyder igjen et gardrim at man der - i senere tid, i det minste – har hatt en oppfatning av en sammenheng mellom skeidet og Freyr. Der heter det om to av de gårdene som utgjør det interessante navnekomplekset Totland – Skeie – Lunde, at ”Tor åtte Totlann, å Frøy åtte Skjeie, der sokne reie” (Eikeland 2003:109).

Men det er lite hensiktsmessig å føre sammenhengen sammenhengen mellom skeidfolene og Freyr for langt. Hestekamp og hestekappløp er heller ikke eksklusivt knyttet til Freyrkult i de norrøne kildene. Vi behøver bare å tenke på Oðinns hest, Sleipnir, og kappløpet med jotnen Hrungnis hest, Gullfaxi, eller på alle de episodene i islendingesagaene der hestekamper forekommer uten referenser til Freyr. Hesten var ett av flere dyr som i nordisk mytologi hadde ”kraftfulla rituella egenskaper” (Jennbert 2004:203). Hesten ble betraktet som et grenseoverskridende vesen, en ”liminal agent” i Christer Westerdahls forstand (Westerdahl 2005). Poenget i denne sammenheng er at én måte å avgjøre hvilke hester som var egnede offerdyr på, var gjennom hingstekamp og lignende ritualer.

Dyr kunne også bære mennesker over i døden, som sjeleførere (Jennbert 2002). I den norrøne mytologien er det som regel hesten som bringer mennesker gjennom de ulike verdener (Oma 2000:86ff.). Det er rimelig å tenke seg at det er én årsak til den utbredte forekomsten av hestenedleggelser i gravene i yngre jernalder. Hestens symbolverdi knyttet til makt og religion gjør det dessuten trolig at hester har spilt en viktig rolle i situasjoner der maktposisjoner måtte reforhandles og fornyes (Oma 2000). Begravelsesritualer, især de som var knyttet til det norrøne samfunnets øverste sjikt, var nettopp slike situasjoner – i en tid da makten blant annet var basert på personlig ry og ære.

Det må være derfor hestene – i flertall – utgjør et så karakteristisk innslag i skipsgravene fra vikingtid. Beskrivelsen av skipsbegravelsen ved Volga hos Ibn Fadlān antyder at hestene i det tilfellet inngikk i et rituale av samme type som dem jeg har drøftet med utgangspunkt i skeid og Freyrkult. Det viser seg jo dessuten rent faktisk å være den eneste utvelgelsesprosedyren for offerhester vi får et visst kjennskap til gjennom det skriftlige kildematerialet, så lignende ritualer kan ha utspilt seg i forbindelse med skipsbegravelsene ved Oslofjorden.

I Oseberggraven fantes rester av to lange stenger med rundt tverrsnitt, rått tilhugget av grener av bløtt tre (Osebergfundet II, no. 260 og 261). Den ene stangen har vært ca. 1,75-1,80 m lang, den andre minst 2 m. De lå på styrbords side i forskipet. I dette området fantes likeledes 10 av de ofrede hestene, foruten flere komplette utstyr av ”tjoregreier med lænker”. Det andre hesteutstyret i graven er også samlet der. Det er uvisst hvilken funksjon disse stengene har hatt, men en sammenheng med hestene og utstyret som hører til hestene må regnes som sannsynlig. Kan det tenkes at vi her har arkeologiske spor etter de ”hestestavene” som er omtalt i de islandske sagaene?

Adam av Bremen: Quellen des 9. und 11. Jahrhunderts zur Geschichte der Hamburgischen Kirche und Reiches. Rimbert, Leben Ansgars. Adam von Bremen, Bischofsgeschichte der Hamburger Kirche. Oversatt av W. Trillmich. Darmstadt 1968.
Beck, Heinrich 2003: Pferdekämpfe. Reallexikon der Germanischen Altertumskunde, b. 23, 96-98. Berlin.
Bjarnar saga Hítdælakappa. Utg. ved Vald. Ásmundarson. Reykjavík 1898.
Byock, Jesse 1982: Feud in the Icelandic saga. Berkeley.
Børsheim, Ragnar L. & Eli-Christine Soltvedt 2002: Gausel – utgravingene 1997-2000. Ams-Varia 39. Stavanger.
Capelle, Torsten 1998: Die Sachsen des frühen Mittelalters. Stuttgart.
Cleasby, Richard & Guðbrandur Vigfússon 1874: An Icelandic-English dictionary, based on the ms. collections of Richard Cleasby; enlarged and completed by Gudbrandur Vigfusson. Oxford.
Davidson, Hilda Ellis 1964: Gods and myths of Northern Europe. Baltimore.
DS: Danmarks Stednavne nr. 23. Stednavne i Vestsjællands Amt. Sorø – Ringsted – Alsted Herred – Ringsted Herred. København 1997.
Daae, Ludvig 1870: Norske Bygdesagn I. Christiania.
Eikeland, Ingvald Berner 2003: Segner og historier frå Sirdal. Tonstad.
Fabech, Charlotte 1991: Offerfundene fra Sösdala, Fulltofta og Vennebo. Eksempler på rytternomadiske riter og ceremonier udført i sydskandinaviske jernaldersamfund. I: Steinsland, Gro, Ulf Drobin, Juha Pentikäinen & Preben Meulengracht Sørensen (red.), Nordisk hedendom. Et symposium, 103-112. Odense.
Ferdinand, Janne & Klaus Ferdinand 1962: Jernalderofferfund i Valmose ved Rislev. Kuml, 47-90.
Germania: Cornelius Tacitus’ Germania. Originalets text med svensk tolkning jämte inledning och kommentar av Alf Önnerfors. Stockholm 1969.
Gjellebøl, Rejer 1800: Beskrivelse over Sætersdalen i Raabøjdelagets Fogderie. Topographisk Journal for Norge, h. 26. Christiania.
Gjessing, Gutorm 1943: Hesten i førhistorisk kunst og kultus. Viking 7, 5-143.
Glostrup: Biskop Nils Glostrups Visitatser i Oslo og Hamar Stifter 1617-1637. Udg. ved L. Daae og H. J. Huitfeldt-Kaas. Christiania 1895.
Grettis saga: Grettis saga Ásmundarsonar. Bandamanna saga. Odds þattr Ófeigssonar. Utg. ved Guðni Jónsson. Reykjavík 1936.
Hagberg, Ulf-Erik 1967: The archaeology of Skedemosse II. Stockholm.
Hauksbok: Landnåmabok etter Hauksbók. Omsett av Jan Ragnar Hagland. Stavanger 2002.
Hovda, Per 1970: Skeid. Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder, bd. XV. Oslo.
Hrafnkels saga Freysgoða, udgivet af Jón Helgason. 3. udg. København 1961.
Ibn Fadlān: Nordens historie i middelalderen etter arabiske kilder. Oversettelse til norsk av de arabiske kilder med innledning, forfatterbiografier, bibliografi og merknader, av Harris Birkeland. Oslo 1954.
Jennbert, Kristina 2002: Djuren i nordisk förkristen ritual och myt. I: Jennbert, Kristina, Anders Andrén & Catharina Raudvere (red.), Plats och praxis. Studier av nordisk förkristen ritual. Vägar till Midgård 2, 105-133. Lund.
Jennbert, Kristina 2004: Människor och djur. Kroppsmetaforik och kosmologiska perspektiv. I: Andrén, Anders, Kristina Jennbert & Catharina Raudvere (red.), Ordning mot kaos. Studier av nordisk förkristen kosmologi. Vägar till Midgård 4, 183-217. Lund.
Liestøl, Knut 1939: Norsk Folkedikting. Segner. Oslo.
Martens, Jes 1992: The cemetery at Kraghede – on the cultural position of the so-called Kraghede-group of the Late Pre-Roman Iron Age. Barbaricum 2, 114-136. Warzawa.
Martin, John D. 2003: "Sva lykr her hverju hestaþingi": Sports and games in Icelandic saga literature. Scandinavian Studies 75:1, 58-72.
Meling, T. 2000: Graver med hest og hesteutstyr. Eit uttrykk for makt og alliansar på Vestlandet i merovingertida? Hovedfagsoppgave i arkeologi, Universitetet i Bergen.
Moe, Jørgen 1924: Samlede Skrifter II. Kristiania.
Müller-Wille, Michael 1972: Pferdgrab und Pferdopfer im frühen Mittelalter. ROB. Berichten van de Rijksdienst voor het Oudheidkundig Bodemonderzoek, jaarg. 20-21, 1970-71, 119-248.
NSL: Norsk stadnamnleksikon. 4. utgåva. Oslo 1997.
Nylén, Erik 1978: Bildstenar. Visby.
Näsström, Britt-Mari 1996: Offerlunden under Frösö kyrka. I: Brink, Stefan (red.), Jämtlands kristnande, 65-85. Uppsala.
Olafs saga Tryggvasonar: Flateyjarbok. En Samling af norske Konge-Sagaer med indskudte mindre Fortællinger om Begivenheder i og udenfor Norge, samt Annaler, udgiven efter offentlig Foranstaltning af Gudbrandr Vigfusson og C.R. Unger. Christiania 1860.
Ólafsson, Haraldur 1995: Indo-European horse sacrifice in the Book of settlements. Temenos 31.
Olaus Magnus: Historia om de nordiska folken. Stockholm 1982 (1555).
Olrik, Axel 1907: Nordisk Aandsliv i Vikingetid og tidlig Middelalder. København.
Olsen, Magnus 1929: Stedsnavn og gudeminner i Land. Oslo.
Olsen, Magnus 1951: Norges innskrifter med de yngre runer, b. 2. Oslo.
Oma, Kristin 2000: Hesten i nordisk jernalder. Ei kontekstuell analyse av den symbolske sfære kontra den materiale røynda. Hovedfagsoppgave i arkeologi, Universitetet i Oslo.
Oma, Kristin 2001: Hesten i jernalderen – i brytningspunktet mellom ”seige” strukturar og endring i den materielle kultur. Primitive tider 2001, 37-49.
Osebergfundet I: Anton W. Brøgger, Hjalmar Falk & Haakon Schetelig (red.), Osebergfundet, b. 1. Kristiania 1917.
Osebergfundet II: Anton W. Brøgger, Hjalmar Falk & Haakon Schetelig (red.), Osebergfundet, b. II. Oslo 1928.
Petersen, Jan 1951: Vikingetidens redskaper. Oslo.
Pieper, Peter 1989: Die Wester-Runenknochen. Neue Untersuchungen zur Problematikk: Original oder Fälschung. Staatliches Museum für Naturkunde und Vorgeschichte, Archäeologische Mitteilungen aus Nordwestdeutschland, Beiheft 2. Oldenburg.
Price, Neil S. & Gun-Britt Rudin 1996: Höjebacken. A Viking Age settlement in Närke. Uppsala.
Ramqvist, Per H. 1992: Högom. The excavations 1949-1984. Umeå.
Santesson, Lillemor 1989: En blekingsk blotinskrift. En nytolkning av inledningsraderna på Stentoftestenen. Fornvännen 84, 221-229.
Seland, Elisabeth 2001: Sirdal, b. VI. Kultursoge, del 1. Tonstad.
Sigvallius, Berit 1994: Funeral pyres. Iron Age cremations in North Spånga. Stockholm.
Skar, Johannes 1908: Gamalt or Sætesdal III. Kristiania.
Skar, Johannes 1909: Gamalt or Sætesdal IV. Kristiania.
SOL: Svensk ortnamnslexikon. Uppsala 2003.
Solheim, Svale 1956: Horse-Fight and Horse-Race in Norse Tradition. Studia Norvegica Ethnologia & Folkloristica, vol III, s. 1-173.
Solheim, Svale 1961: Hestekamp. Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder, bd. VI. Oslo.
Steuer, Heiko 2003: Pferdegräber. Reallexikon der Germanischen Altertumskunde, b. 23, 50-96. Berlin.
Storaker, Joh. Th. 1871: Om de overtroiske Forestillinger, som knytte sig til Hesten. Historisk Tidsskrift 1, 457-484.
Sturlunga Saga, utg. G. Vigfússon, II. København 1878.
Sundkvist, Anneli 2001: Hästarnas land. Aristokratisk hästhållning och ridkonst i Svealands yngre järnålder. Occasional Papers in Archaeology 28. Uppsala.
Sørensen, Preben Meulengracht 1992: Freyr i islændingesagaerne. Sakrale navne. Rapport fra NORNAs sekstende symposium i Gilleleje 30.11-2.12. 1990, 55-75. Uppsala.
Thietmar av Merseburg: Thietmari Merseburgensis Episcopi Chronicon, übersetzt und herausgegeben von W. Trillmich. Darmstadt 1957.
Vatnsdæla saga: Vatnsdœla saga. Hallfreðar saga. Kormáks saga. Hrómundar þáttr halta. Hrafns þáttr Guðrúnarsonar. Utg. ved Einar Ól. Sveinsson. Íslenzk fornrit VIII. Reykjavík, 1939.
Vikstrand, Per 2001: Gudarnas platser. Förkristna sakrala ortnamn i Mälarlandskapen. Uppsala.
Wessén, Elias 1921: Hästskede och Lekslätt. Namn och bygd 1921, s. 103-131.
Westerdahl, Christer 2005: Seal on land, elk at sea: Notes on and applications of the ritual landscape at the seaboard. The International Journal of Nautical Archaeology 34.1, 2-23.
Wulfstans reisebeskrivelse: Ottar og Wulfstan – to reisebeskrivelser fra vikingetiden. Overstat og kommenteret af Niels Lund. Roskilde 1983.
Ynglingesaga: Snorres kongesagaer 1, utg. ved Finn Hødnebø og Hallvard Magerøy. Oslo 1979.
Zimmer, Stefan 2003: Pferd (Sprachliches). Reallexikon der Germanischen Altertumskunde, b. 23, 24-29. Berlin.
Ældre norske sprogminder II. Utg. ved T. Hannaas. Kristiania 1911.
Østmo, Einar 1998: Hester, båter og menn. Viking 61, 71-97.

12 april 2005

Gård og grunn i Spangereid i middelalderen

I april 1497 kunngjør Jon Laurenssøn, fogd i Lister på hr. Otte Rømers vegne, og to lagrettemenn sammesteds at beskedelig svenn Haavard Biørnson, hr. Henrik Krummedikes ombudsmann, på dennes vegne oppebar av Gunnulf Thorolfssøn 4 mark gull “j solf koober oc smør” for then gardh som saa heyther Stockæ liggiændis j Sponghæreidz sokn j Fooss skiipreidhæ. (...) gaf tha forde hawardh Biørnson ather nempde Gwnnolf Taralfson quith oc frij for forde peninghæ paa her Henrich Krend Kremædiiz wegnæ.”

Brevet, som er skrevet på Huseby på Lista, gir oss en innfallsport til spørsmålet om hvem som eide jorden Spangereid i middelalderen – og hvem som brukte den.

I eldre jernalder og vikingtid var forholdet mellom jordeier og leilending ofte et personlig anliggende mellom en herre og en mer eller mindre undergitt. Vi har jo alt vært inne på at slike underkastelsesforhold kan ha styrt meget av den kraftige bosetningsekspansjonen i folkevandringstid.

I landskapslovene fra 1100- og 1200-årene finner vi imidlertid at avtalen mellom jordherre og leilending oppfattes som et saklig-økonomisk forhold. Fastere normer for hva som var vanlig å betale i jordleie eller landskyld, behøver ikke å ha utviklet seg før i landskapslovenes tid. Men på det tidspunktet må slike normer ha eksistert – ellers kunne høymiddelalderens utvikling av landskylden til en offentlig takst på jord ikke ha funnet sted. Vi tror i dag at en slik allmenn taksering av all jord i landet kan ha funnet sted på 1200-tallet.

Når landskylden midt i det 13. århundre kunne bli en offentlig jordtakst, forteller det oss at den nå sprang ut av den enkelte gård - uavhengig av jordherrens forhold til den som brukte den.

I en tidligere periode, da leilendingens overdragelse av landskyld til jordherren var knyttet til et over-/underordningsforhold der løfter om beskyttelse og troskap også inngikk, skal vi helst tenke oss at leien for én bruksenhet ikke ble splittet opp på flere enheter. Senere, da landskyldens økonomiske betydning ble viktigere, ble den løsrevet fra disse sosiale forpliktelsene, og skylden for en bruksenhet kunne bli delt opp gjennom arv, salg og pantsetting.

Denne utviklingen henger sammen med at jorddrottens øvrige bånd til leilendingen i løpet av høymiddelalderen ble svekket og mistet mye av sin betydning. Jordherrens rett til landskyld ble avkledd de sosiale forpliktelsene ovenfor leilendingen, og ble en ting som kunne omsettes og arves på lik linje med andre besittelser.

I middelalderen var landskylden en årlig avgift fra jordleier til jordeier. Den gamle hudskylden var i bruk i Vest-Agder like til 1838. Lenge før den tid var det virkelige kuhuder, kalvskinn eller geiteskinn det gjaldt - det var huder jordeieren skulle ha, eller verdien av dem i penger eller andre varer. Når det het seg at en mann eide 1 hud i en gård, innebar det at han hadde krav på én god kuhud hvert år av den som brukte gården.

Selve eiendomsretten til jord omfattet ofte ikke annet enn dette landskyldkravet i gammel tid, dersom eieren da ikke selv brukte jorden. Og ofte passet det seg best at han ikke gjorde det.
Landskylden utgjorde ca. 1/6 av den samlede produksjonen på en gård. Produksjonen kunne imidlertid variere. Kretturholdet gav huder og skinn, men landskylden kunne også betales i kornmel eller i fisk.

Det var først i senmiddelalderen at huder og skinn ble den normale skyldbetegnelsen. Før den tid regnet man i månedsmater. En månedsmat var egentlig den mengden mat én mann behøvde i én måned om bord på et skip. Inndelingen i månedsmater har røtter i middelalderens leidangsskatt – den gang skulle en gård på f. eks. fire månedsmatbol svare for et beløp tilsvarende fire måneders matforsyning for én mann om bord på kongens leidangskip.

En månedsmat tilsvarte 1/3 skippund mel, og 1 skippund veiet noe over 148 kilo. I prinsippet var 1 månedsmat i høymiddelalderen lik 1 hud i senmiddelalderen. Også landskylden i månedsmat kunne betales med huder eller fisk.

Tidlig på 1600-tallet møter vi inndelingen i fullgårder, halvgårder og ødegårder. I Spangereid ble bygningsskatten til Akershus i 1594 utlignet med de faste, påbudte summmene - 60 skilling av hver fullgård, 30 skilling av hver halvgård og 1 ort av hver ødegård. Beløpet varierte ikke etter skiftende skyld, slik den gjorde for tilsvarende skatter lenger vestpå. Men i Spangereid og resten av Lister len kunne gårder i samme skatteklasse ha til dels svært ulik skyld!

En teoretisk fullgård var på fire huder. Begge Njervegårdene hadde fire huder i skyld omkring år 1600, og de skattet begge som fullgårder i 1594. Men som fullgårder skattet også Stusvik og Gitlevåg, og de hadde bare tre huders skyld. Fullgården Presthus var på sin side på 5 ½ huder. Videre var halvgården Fladstad like stor som flere av fullgårdene, mens halvgården Lindland hadde samme skyld som kvartgården eller ødegården Åmland!

Forklaringen på dette underlige forholdet må være at skattegårdene fra gammelt av var faste enheter. Skatten var den samme uansett hvor mange brukere det var på gården. Nye skattegårder oppstod ikke når en eksisterende gård ble delt, men bare når helt nye gårder ble ryddet eller når gamle ødegårder ble tatt opp igjen.

Inndelingen i faste skattegårder er utvilsomt svært gammel. Bosetningshistorikeren Andreas Holmsen mente at den måtte skrive seg fra høymiddelalderen, fra perioden før Svartedauen. Skattegårdsinndelingen tar ikke hensyn til den gårdsstrukturen som var vanlig på Sørlandet. Mange av skattegårdene i Spangereid bestod av en hel rekke forskjellige bruk, mens skattesystemet nærmest forutsetter at gårdene ikke var oppdelt.

Det sørlandske skattegårdssystemet viser kan hende tilbake til det eldste, personavhengige leilendingssystemet, der leilendingens skyld til jordeieren var knyttet til et personlig underkastelsesforhold, og leien for én bruksenhet ikke ble splittet opp på flere enheter. Skattegårdsinndelingen i Spangereid kan derfor ha oppstått allerede på 1200-tallet, da den første allmenne takseringen av all jord i landet antagelig fant sted. Gårder som Gahre, Njerve, Våge, Reme og Ramsland – som alle har to skattebønder i bygningsskattelistene – er trolig delt før den tid.

I et brev fra 1574 gjengis en tradisjon om hvordan det hadde seg at Gahre ble delt i en østre og en vestre gård – og om hvorfor vestregården var den største:

“Ther boede en mandtt paa Spangere som otte baade Gaarder. Och hadde same mandtt Thoe ecte søner och en fryligh Søn vedtt naffn Ossull.Then tiid dij Thiis brøder bytthe epther theris fader och moder, tha gaffue dij Ossul itth sticke jordtt som liger westh haltt fraa Gaarden neder paa Mandeveijen, ij then Østre och kallis same sticke iordtt Ossuls ther paa thenne dagh, och sijden giorde thij bytte indgierds Theij om theij, med skou och march (…). Saa døde then broder som otte østre gaarden och sijden døde Ossul och haffde ingen barn, men den broder som otte westre gaarden hand tog arfuen Epther Osul.”

Et typisk jordegods i senmiddelalderen bestod av flere, ofte mindre skyldparter. Gårdpartene kunne ligge langt fra hverandre. For leilendingen var konsekvensen av dette strøgodssystemet at han måtte dele opp den samlede landskylden og betale til alle eierne avhengig av hvor mye de eide av gården. Jordveien var imidlertid ikke oppdelt på samme vis – ingen av eierne kunne peke på et jordstykke og si at ”dette er min eiendom.”

De fleste bønder som i det hele eide jordegods, satt bare med mindre gårdparter. Torkild på Stusvig eide i 1620 bare en mindre part i den gården han brukte. Men han hadde dessuten parter i Skeibrok i Vanse og i Spangereidgårdene indre Jørenstad og nedre Våge, slik at han til sammen eide mer enn 5 huder – tilsvarende noe mer enn en teoretisk fullgård.

Gårdpartene lå ikke sjelden i andre gårder enn den bonden selv brukte. Tidlig på 1600-tallet var Gunder kongens leilending på Hesteland, men han var samtidig eier av gårdparter i Daland og Fleseland i Spangereid og i en gård i Austad.

Slike gårdparter kunne oppstå gjennom pantsetting, arv, kjøp og betaling av bøter. I de tilfellene der kirken står som eier av mindre gårdparter, kan det dreie seg om gods som er skjenket kirken som ”sjelegave” – av en eier som forventet at prestene til gjengjeld ville lese messer over hans sjel.

Eiendomsretten medførte ikke i slike tilfeller noe annet enn at retten til en viss landskyld ble overdratt. Bare når en hel gård, eller mesteparten av en gård, var eiet av én person, fikk denne eieren retten til å bestemme hvem som skulle få bruke jorden.

Middelalderens bosetningsmønster
Antagelig har det aldri – verken før eller senere – vært så mange gårder i drift i Spangereid som i middelalderen. Høydepunktet i bosetningsutbredelsen kalles gjerne for ”høymiddelalderens maksimum”, og tidfestes tradisjonelt til perioden like før svartedauen, altså til omkring 1340. Vi vet imidlertid fra andre steder i landet at gårder ble lagt øde tidligere i det 14. århundre, så det er mulig at det maksimale antallet gårder ble nådd noe tidligere, kan hende allerede på 1200-tallet.

Etter vanlig oppfatning var ingen av de store navneklassene fra førkristen tid (-vin, -heim, -stad og –land) produktive etter tiden omkring år 1000. Derimot kan andre navnetyper antyde middelalderrydninger. Det gjelder for eksempel navn som ender på –hus, slik som Presthus i Spangereid. Likeledes kan naturnavn i bestemt form tyde på at gården først har blitt ryddet i kristen tid. Hos oss kan det dreie seg om gårder som Kilen, Heia og den for lengst nedlagte Døbla, som muligens lå på Øvreneset, innenfor Launes.

I noen tilfeller har gårder blitt ryddet i utkanten av den gamle bygden. –støl-navnene forteller om slike rydninger. I Spangereid har vi Håvestøl mellom Reme og Møgedal, og Krågestøl i Fjellskårs utmark.

Ved sjøkanten har flere mindre gårder blitt tatt opp mellom de gamle gårdene. Kan hende betydde fisket mer for disse bosetningene enn for de eldre nabogårdene. Kilen, Trones, Kittelsnes, Launes og Syrdal kan alle være middelalderrydninger av denne typen, selv om de ikke er omtalt i skriftlige kilder før i 1600- og 1700-årene.

Dersom vi vil finne ut av hvor mange gårder eller bruk som var i drift i høymiddelalderen, må vi ta utgangspunkt i skattelister og jordebøker fra tiden like før og etter år 1600. Men regnestykket kompliseres av flere forhold. For det første gir ikke disse kildene gode opplysninger om antallet bruk pr. gård. Dernest kan ødeleggingen etter Svartedauen ha medført at gårder som var i drift i høymiddelalder, ikke ble tatt opp igjen senere, og derfor ikke nevnes i de skriftlige kildene.

I 1600-tallets fiskale kilder nevnes en rekke ødegårder. Lister lens jordebok fra 1617 nevner ødegårder under øvre Njerve, øvre Svenevik, Høyland, Stusvik, ytre Ramsland, Fladstad, østre Gahre, Gauksum, Fleseland, Gitlevåg, Møgedal, begge Remegårdene, Jåsund, Fjellskår og Presthus. Fra andre kilder vet vi at Hægeland (Fjorden) var ødegård under Hesteland, mens Leksbø, Daland og Eiga lå øde under Fleseland.

I de eldste skattelistene savner vi dessuten begge Hægelandsgårdene, Kittelsnes, Mydland, Åvik, Håvestøl, Våland, Feland, Hobda, Grønsfjord, Trolleshei og Fleselandsheia. Trolig har samtlige blitt lagt øde i senmiddelalderen, og det er først senere på 1600-tallet at de tas opp som selvstendige gårder igjen. Mønestad, Lindalen og Åmland har også ligget øde, men er blitt bosatt igjen før 1594.

Det er anslått at landets samlede befolkning ble redusert til noe mellom halvparten og mindre enn en tredjedel i løpet av perioden 1350-1520. Særlig var det de mindre heiegårdene, som i mange tilfelle var nyrydninger fra folkevandringstidens –land-ekspansjon, som ble rammet. Neppe fordi pest og uår krevet flere menneskeliv på disse gårdene, men som et resultat av en omlegning av produksjonen i retning av et større kretturhold. Krisen hadde ført til overskudd på jord, mens arbeidskraft var mangelvare. Mange må under disse forholdene ha funnet det fornuftig å bruke en større del av jorden til beite og fórproduksjon.

Det er i utkantene av Spangereid vi finner de fleste ødegårdene. I den delen av Spangereid som i dag tilhører Lyngdal kommune, ser bosetningen bare ut til å ha vært opprettholdt på Jåsund, Fleseland, Fladstad, Gitlevåg og Gitlestad. I en viss utstrekning må de oppgitte bosetningene ha blitt lagt inn under de gårdene de i sin tid var blitt ryddet fra.

En del av de 16 ødegårdene som står oppført i jordeboken fra 1617, er det mulig å identifisere. Et Spangereidbrev om en eiendomshandel i 1566, oppgir at Feland da ligger øde under vestre Reme. Øvre Sveneviks ødegård kan være Åvik, mens Grønsfjord temmelig sikkert lå øde under østre Gahre. Ødegården under Fleseland er antagelig Heia. Bulega, som også ble kalt Heia, kan være Jåsunds ødegård, men her er også Kittelsnes en mulig kandidat. Møgedals ødegård trolig er den gården som i senere kilder kalles lille Møgedal. Den ødegården som tilhørte Stusvik kan være Syrdal. Fjellskårs ødegård er antagelig ytre Fjellskår, men det kan være Krågestøl som menes. Likeledes kan det tenkes at Trolleshei er den ødegården som står oppført under Gitlevåg.

Når det gjelder de mangebølte gårdene øvre Njerve, østre Reme, Presthus og Gauksum, kan det bak betegnelsen ”ødegård” skjule seg nedlagte bruk uten eget navn.

Av og til gir de fåtallige bevarte dokumentene fra senmiddelalderen opplysninger om nedlagte gårder som ikke ble ryddet på nytt – i noen tilfeller gårder som folkeminnet for lengst har glemt, og hvis navn bare er bevart takket være det gamle diplommaterialet. ”Skoptewigen” i Spangereid er nevnt i 1436. Ved Åvik finnes et sted som kalles Skofteviga, og her må denne gården ha ligget.

En krangel om bruksretten til gården ”Dipla” i Spangereid endte med drap i 1480-årene. Navnet er tolket som en forvanskning av Døbla, men noen bosetning med det navnet kjennes ikke i Spangereid nå. Innenfor Launes på Øvreneset ligger imidlertid Døblemyra, så kanskje var det her ”Dipla” lå?

Til de gårdene som ikke ble tatt opp igjen etter nedgangen, må vi også regne Krågestøl under Fjellskår, Bergsødegård under Håvestøl – kanskje også Imsa og Finnøy.

Alt i alt finner vi at minimum 67 bruk var i drift i høymiddelalderens Spangereid. Da er mulige middelalderrydninger som Trones, Kilen og Launes ikke regnet med. Plasser som Stokkebakke, Grønnevigen, Remesvig og Remesheia er heller ikke med, men er kan hende ryddet alt i middelalderen. Dersom det blant ødegårdene skjuler seg nedlagte bruk uten eget navn eller bosetninger som ikke er identiske med dem jeg har forsøkt å identifisere med ødegårdene, er tallet en del høyere.

Vi må dessuten gjøre skjønnsmessige tillegg både for middelaldergårder som ble lagt øde uten å bli gjenryddet senere og uten å ha satt spor i skriftlige kilder eller i stedsnavn, og for den antatte bruksdelingen på de større slettegårdene.

La oss derfor anta at rundt regnet 80 bruk var bosatt og i drift under høymiddelalderens maksimum. Regner vi én familie og seks mennesker på hvert av brukene, får vi et samlet innbyggertall på 480 i årene rundt 1300. I virkeligheten kan antallet godt ha ligget høyere.

To hundre år senere var de 80 brukene redusert til – ja, til hvor mange? Skattelisten fra 1594 opererer med 35 gårder. Når vi trekker fra de ødegårdene som allerede da var ryddet på nytt, får vi 31. Dertil kommer bruksdelingen på de mangebølte gårdene, slik at det antatt samlede brukstallet etter nedgangen ligger et sted mellom 35 og 40.

Det betyr at halvparten eller noe over halvparten av de brukene som var i drift i bygden i år 1300, var nedlagte i 1550.

For jordeierne var tilstanden begredelig. Landskylden falt som en stein. På Lista falt skylden til 26 prosent av det den hadde vært tidligere. Det store Munkelivgodset på Vestlandet hadde samlet et skyldfall på 80 prosent!

I 1617 var 45 gårder i drift i Spangereid sogn. Samlet hadde disse gårdene en skyld på 105.5 huder. Det tilsvarer 2.35 huder pr. gård. Dersom vi overfører overfører denne ”gjennomsnittsgården” til høymiddelalderen, får vi 188 huder i samlet skyld omkring år 1300. Bruker vi det beregnede landskyldfallet for Lista, finner vi at det samlede boltallet i Spangereid før nedgangen i senmiddelalderen var 723. Var landskyldfallet like kraftig som enkelte steder på Vestlandet, skyldte Spangereidgårdene i år 1300 til sammen 940 månedsmatbol.

En gjennomsnitts Spangereidgård i høymiddelalderen kan dermed ha hatt en skyld på 9 månedsmater. ”Skoptewigen” var for eksempel på 8 månedsmatbol i 1436. Boltallet var, som vi har sett, et uttrykk for den landskylden som ble betalt til jordeieren hvert år. En månedsmat ble regnet likt med 1 laup smør eller 1 våg fisk. Omkring 1300 måtte derfor kongens leilendinger på nedre Njerve – hvis de betalte leien i smør – ut med 15 lauper smør årlig til kongen. Ettersom en laup utgjorde tre bismerpund (15.4 kg), ble det en smørmengde på ca. 230 kilo.

Et gårdsbruk på 9 månedsmatbol betalte til jordeieren årlig enten 9 lauper smør – 138 kilo – eller 9 kuhuder eller ca. 440 kilo mel. Peder Claussøn regner med at et ”normalbruk” på hans tid var på mellom 5 og 12 månedsmatbol, eller ”matabol”, som folk på våre kanter sa.

Fra Lista kjenner vi eksempler på jordpriser fra tidlig i 1300-årene. Det ser ut til at man har regnet fem kyr pr. ”matabol”. Med et slikt prisnivå, måtte den som ville kjøpe en storgård som Presthus i år 1300, ut med 106 kyr!

Det samlede boltallet på 723 tilsvarer 11.134 kilo smør eller 35.568 kilo mel. På Vestlandet kan den samlede produksjonen på et gårdsbruk ha ligget et sted mellom fire og seks ganger landskylden. Det innebærer at gårdene i Spangereid til sammen har kunnet produsere nærmere 150.000 kilo mel i høymiddelalderen.

Hvor stor var nå egentlig en 9 bols gjennomsnittsgård i Spangereid før Svartedauen? En regner med at det var en sammenheng mellom boltall på den ene siden, og antallet kyr og åkervidden på den andre. På Sørvestlandet sa folk at ”1 matabol er 9 spann sæd i jord.” 9 spann tilsvarte noe over 1 hektoliter – omtrent det en trengte for å så et mål. Hvis ”kua gjødsler målet,” som det også ble sagt, må det ha vært vanlig å regne like mange kyr som mål åker på en gård. I så fall var ni dekar med åker og en besetning på ni kyr vanlig i Spangereid for 700 år siden.

Først henimot år 1600 begynner folketallet for alvor å vokse igjen, og først nå er det at mange av de ødelagte gårdene blir bosatte på ny. Peder Claussøn skriver:

”Landet er fuld aff Folch nu igien (…), daa ere mange hunder Ødegaarde optagne oc bygde igien, besønderlig paa 30 Aars Tijd.”

De store jordeierne
I grunnen var det bare én stor jordeier i Spangereid i senmiddelalderen: Kongen selv. Av de totalt 105.5 hudene som bygdens gårder bestod av i 1617, eide kongen til sammen 17 ¾ huder. Det tilsvarer 17 prosent av all jorden i Spangereid. En del av krongodset bestod av mindre gårdparter som kan ha tilflyttet kongen på ulikt vis, men godset omfattet også hele nedre Njerve, hele Midbø, hele Hesteland, hele ytre Jørenstad og hele Udvåre.

I 1617 var til sammen 3 ½ huder i Undals prestebords eie. Mesteparten av dette må være det godset som Spangereid kirke hadde hatt den gang kirken fortsatt hadde egen prest. Kirken tilpasset sin virksomhet til det reduserte folketallet i senmiddelalderen, og konsentrerte innsatsen til færre områder ved å slå sammen sogn og begrense antallet prester.

Under Undals prestebords årlige landskyldinntekter ”j Spangereidtzs sougen” finner vi i 1620 følgende:

J Amlandt 1 ½ hudt
J Fleszeland 1 spand smør
J Suinewiig nedre 1 spand smør
J Suinewiig øffre 1 spand smør
J Stocke 2 nottinger korn.

Tidligere, før krisen i senmiddelalderen, må kirkens gods ha vært betydelig større. I 1499 vet vi at Thorkel Thordssøn kjøpte halve Fladstad av nettopp Spangereid kirke ”for 1 god mark gull”. Presthus, den gamle prestegården, tilhørte også kirken. Den ble i 1492 makeskiftet med ”Østre Walle” i Sør-Audnedal, og kom på den måten i bondeeie. I 1486 var, som vi har vært inne på, også den forsvunne gården Døbla eiet av Spangereid kirke.

I det minste i 1470-årene hadde kirken på eidet en egen ombudsmann som forvaltet dens eiendommer. Tore Aslaksson het ombudsmannen i 1476, og da hadde han hatt vervet i tre år. I 1488 hadde Tore vært død i ”mange år”. Det vet vi fordi ti lagrettemenn den 7. juli det året frifant ham post mortem for Ragnhild Eriksdatters beskyldning om Tore hadde vært hennes “Mömand”…

Tidligere har vi sett at Gunnulf Thorolfsson kjøpte hele eller størstedelen av Stokke for 4 mark gull “j solf koober oc smør”. Det var i 1497, og selgeren var slett ikke noen hvemsomhelst. Eiendomstransaksjonen ble administrert av ” beskedelig svenn Haavard Biørnson”, og Håvard var hr. Henrik Krummedikes ombudsmann.

Adelsmannen Henrik Krummedike var en av landets største godseiere på denne tiden. Hans far, Hartvig Krummedike, hadde kommet fra Holsten til Norge omkring 1440, giftet seg inn i en norsk adelsfamilie og i ekspressfart gjort karriere som kongens betrodde mann. Han ble høvedsmann på Akershus og var i en årrekke Norges rikshovmester, inntil han ble styrtet i 1458. Dessverre har ikke vi ikke bevart kilder som kan fortelle oss hvor lenge Stokke hadde vært i Henrik Krummedikes eie da han solgte den i 1497. Stokke kan ha inngått i farens omfattende jordegods, men gården nevnes ikke den rekonstruerte jordeboken etter Hartvig Krummedike. Det er ingen urimelig tanke at Stokke var gammelt som adelsgods på det tidspunktet den dukker opp i de skriftlige kildene.

Konsentrasjonen av sentralmaktsgods og lokalkirkelig gods på begge sider av Spangereidet er påtagelig. Når vi ser på bygden som helhet noen år 1500, er det antagelig bondegods som dominerer bildet. Men ikke ved eidet. Rundt det gamle høvdingsetet, folkevandringstidens og vikingtidens hovedgård, er forholdet helt annerledes. Her eies Midbø og nedre Njerve av kongen, Presthus av kirken og Stokke av adelsmannen Henrik Krummedike. Nettopp disse gårdene er det som må ha utgjort kjernen i det gamle stormannsgodset ved eidet! Av de gårder som vi tidligere har regnet med at den hypotetiske storgården eller godset ”Spangereid” en gang bestod av, er det bare øvre Njerve som eies av bønder i senmiddelalderen…

Det er mulig at Stokke slik sett skal oppfattes som den delen av stormannsgodset som forble i aristokratisk eie. Men det gjenstår å forklare hvordan så meget av Spangereidgodset kunne komme over på kongens hender (jeg kommer tilbake til hvordan Presthus kan ha blitt kirkens eiendom).

Krongodset kan ha blitt til på ulikt vis. De forbindelsene som kongene iallfall fra Harald Hårfagres tid etablerte med aristokratiet, har hatt kongens overhøyhet over sine venners og forbundfellers jordegods som en sentral komponent. Dersom godset var uten arvinger eller dersom jordherren forrådte kongen, kunne slikt gods overføres til en annen - trofast - kongens mann eller komme under kongens direkte kontroll.

“Kongens mann fikk sitte på sitt arvegods, og fikk kanskje krongods i tillegg. Men til gjengjeld skyldte han kongen en gjengave, sin lojalitet og tjeneste, og han visste at kongen ville drive ham eller arvingene hans bort dersom de ikke tjente ham trofast,” forklarer arkeologen Dagfinn Skre. Antagelig er det menn som har inngått slike vennskapsforbindelser med den tidlige kongemakten, som skjuler seg bak titler som ”herse”, ”jarl” og ”lendmann” i de norrøne sagaene.

Mange av stormennene aksepterte den nye overhøyheten, men ikke alle. Noen av dem dro til Island for å leve videre etter sine gamle æresbegreper. Om Geirmund heljarskinn heter det i den islandske Landnåmsboken at ”han ikke hadde annen utvei enn å dra bort, fordi han ikke fikk heder der” (altså i Norge). Flere sørlandske stormenn slo følge med ham vestover, blant annet Steinolv den korte, sønn av Rolv herse, og Orm den gamle, sønn av Øyvind jarl.

Om det var stormenn fra Spangereid blant de egdske landnåmsmennene på Island, får vi aldri vite sikkert. Det kan ha vært det. Men godset ved eidet kan like gjerne ha tilflytt kongen senere, i tidlig middelalder.

11 april 2005

Storhaugane på Tonstad

Tonstad-gardane ligg på ei slette ved nordenden av Sirdalsvatnet. Sjølve vatnet har ei høgd over havet på 52 meter, og sletta ligg nokre få meter høgare enn det. Tonstad er i dag kommunesenteret i Sirdal i Vest-Agder. Men garden har ganske visst vore ein sentral stad mykje tidlegare og. Her låg hovudkyrkja i dalen i mellomalderen. Før det, i jarnalderen, viser dei store gravhaugane som det no berre er to igjen av på Tonstad, at staden var eit viktig sentrum.

Kan hende går likeeins kappleikane på Skeihaugen ved den moderne kyrkjegarden i bygda og tinget på Tingvodlen så langt att i tid. At vi her finn Skeihaugen (av skeid=kappleik) og Tingvodlen i same område som dei store gravhaugane, fortel om eit samfunn der religiøs kult, rettslige høve og politisk makt var knytt tett saman. Vi må tru at det i jarnalderen stod ei mektig ætt, og ein mektig hovding, i spissen for både tinget og leiken innimellom gravhaugane på Tonstad. Og i haugane har nok forfedrane til denne ætta ligge.

I mellomalderen var Tonstad to gardar, Austre eller Ytre og Vestre eller indre Tonstad. Truleg har Tonstad ein gong i tida vore hovudgard i eit godskompleks. I byrjinga av 1600-åra tilhøyrde Austre Tonstad det adelege Rosenkrantz-godset. Vestre Tonstad låg i mellomalderen til domkapitlet i Stavanger.

Fleire haugar
Soknepresten i Bakke skreiv i 1846: ”I Tonstad Sogn paa Garden Tonstads Grund findes flere Haue; der have, saa forekommer det mig, Karaktair af Gravhaue. I blandt disse findes En af betydeligt Omfang; hvis Fod har været besat med Stene. Denne Hau har en Fordybning i sin Midte; der viser at den er indsunket”.

Haugen ”af betydelig Omfang” var antakeleg Tinghaugen (nr. 4). Asalhaugen (nr. 3), som låg omtrent i bytet mellom indre og ytre Tonstad, vart øydelagt av vegbygging i 1940-åra. Han skal ha vore stor og høg, og det vaks ein asal på han som mange rekna for heilag. Det fantst også andre typar gravminne på Tonstad. I området mellom Aldersheimen og Kommunehuset låg ein steinsetting (”tingring”, nr. 6), og like nord for Kommunehuset stod ein bautastein.

I dag veit vi berre om to attværande gravhaugar på Tonstad, forutan ei gravrøys på Eikåsen. Desse haugane ligg rett sør for Aldersheimen (nr. 2). Den eine haugen ligg dels under riksvegen. Den andre, som er 35 meter i diameter og nesten 2 meter høg, er ein av dei aller største haugane som i dag finst i Vest-Agder.

Funna
Ei leirkrukke kom til Bergen museum i 1882. Ho var funnen i ein ”firkantet Langhaug, der var flad ovenpaa”. Krukka var fylt med brende bein og jord då ho vart funne, og ho er frå romertid eller folkevandringstid (0-500 e. Kr.).

Fire år seinare fekk same museum ein bronsekittel som var funne i ein stor gravhaug på Tonstad. Haugen var 3 meter høg og 24 meter i diameter. Truleg var dette Tinghaugen. Kittelen, som er laga i Romerriket i ein gang i perioden 300-500 e. Kr., er av ein type som vert kalla vestlandskittlar. Det er funne fleire slike i Sirdal – mellom anna på Virak, på Oftedal og på Haukhom. Truleg er det hovdingane på Tonstad som har gitt slike kittlar i gåve til vener og allierte blant storbøndene i bygda. Sjølv kan ætta på Tonstad ha fått tak i kittlane og anna importert gods frå mektige hovdingar nærare kysten, anten i Flekkefjord-Lista-området eller i Rogaland.

Fleire funn er gjort, men ikkje alt har kome til noko museum. I Asalhaugen skal ein til dømes ha funne eit par gullringar og ei hårflette.

Eit maktsenter
Rike oldfunn og store gravhaugar viser at Tonstad var noko av eit innlandssentrum i grensestroka mellom Agder og Rogaland i eldre jarnalder (0-500 e. Kr.). Det kan synest underleg at det fantes ressursgrunnlag for noko slikt her. Det er ingen tvil om at Sirdal i ei langt seinare tid var eit av dei aller fattigaste områda i Vest-Agder.

I 1743 skreiv futen Andreas Tostrup om beboarane på gardane lenger nord i Sirdal at dei lever ”9 Maaneder af Aaret i stoor Kuld og Snee, da deres Jorder ofte ligger under Sneen i Yunii Maaned, men i Fieldet, et par Miile fra Gaarderne, tager Sneen ikke af det heele Aar, og naar de store Sneefalds Vintere er, som dette Aar, da saasnart Vinden blæser nordlig, staar Kulden saa stærk fra Sneeheyerne, at Ageren paa et par Dage kan visne og ikke komme sig igien.” For Tostrup og samtida hans var Sirdal ”een af de sletteste Ægner i Amtet”.

Men på gardane nede i dalen, og ikkje minst ved Sirdalsvatnet, var vilkåra for jordbruk gode. Og i heiane fanst rike ressursar i form av rein og anna vilt, forutan den viktige myrmalmen. Dessutan ligg Tonstad slik til at ein frå eit senter i dette området kunne kontrollere mykje av ferdsla så vel langsetter dalen som på tvers av dalføra, altså mellom indre Agder og Rogaland. Desse forholda – jord, rein, jarn og ferdsle – gir truleg mykje av forklåringa på kvifor det kunne vekse fram eit maktsenter ved nordenden av Sirdalsvatnet.

06 april 2005

Ågedalsfunnene

Navnet Ågedal har en særlig klang i norsk jernalderarkeologi. For ytre Ågedal i Bjelland i nåværende Audnedal kommune kan oppvise en imponerende rekke av praktfunn fra folkevandringstiden – så rike funn at de markerer gården som et maktsenter i de også ellers så rike 400- og 500-årene på Agder. Betydelige gravfunn også fra senere deler av jernalderen viser at Ågedal var et viktig sted fremdeles i vikingtiden, og enda senere – i middelalderen – møter vi gården som det verdslige sentrum i Akradal tinghå eller skipreide.

I dag kjenner man til 15-20 bevarte gravhauger her. Men stedsnavnene sladrer om at her har vært flere: Dagshaugen, Heddeshaugen, Sylvhaugen, Sædehaugen, Robshaugen, Ormshaugen og Ægrehaugen – hvor lenge levde de i gårdsfolkenes bevissthet, Dag og Orm, før fortellingene om dem forstummet og navnene deres siden hen bare fantes som betegnelser på forhøyninger i “heimejordet”? Aldri får vi vite det.

Storgård og tingsted
Fremdeles i dag kan folk på Ågedal peke på Tinghaugen og på skeidbanen på Langhaugen, der man skal ha holdt hestekappløp i gamle dager. I middelalderen var Ågedal tingsted og sentrum for Akradal skipreide. Ågedal var med andre ord det verdslige sentrum i et område som i hvert fall omfattet bygdene Bjelland, Grindheim og deler av Konsmo. Enda lenger tilbake i tid, i vikingtiden, kan det ha vært herredstinget som ble holdt på Tinghaugen.

Den gamle ferdselsveien forbi gården i øst-vest-retning er fortsatt synlig her og der som en dyp grøft – en hulvei, og vitner om stor trafikk i for lengst henfarne tider. I sørlandsk sammenheng må Ågedal regnes som en storgård. I 1400-årene hørte nabogårdene Rosseland, Langåsen, Nåstad, Midbø, Kisland, Langsneset, Solberg og Ågedalsstrand inn under Ågedal.

Prest og arkeolog
Det har vært gravd i haugene på Ågedal med ujevne mellomrom – og iallfall siden 1734. Den gangen for 250 år siden, fant man tilsynelatende bare et leirkar, og det befinner seg i dag i Nationalmuséet i København. I 1821 ble en ny haug åpnet. Den viste seg å inneholde en – etter sørlandsk målestokk rikt utstyrt – mannsgrav fra eldre vikingtid. Funnomstendighetene er dårlig opplyst, men av gjenstander fantes nå i hvert fall 2 sverd, 1 spydspiss, 3 økser, 3 sigder, 1 bisselmunnbitt og 1 kniv. Kan hende dreier det seg om to omtrent samtidige begravelser, som er sammenblandet enten av finnerne eller av innberetteren.

Dette funnet, og en annen våpengrav som ble oppdaget så sent som i 1997, viser at Ågedal var et betydningsfullt sted også i vikingtiden. Rike våpengraver forekommer temmelig sjelden i Vest-Agder i vikingtiden.

I 1824 undersøkte Bjellandspresten C.F. Fleischer en annen haug:

“Har i denne Maaned ladet opkaste en betydelig stor Haug paa Aakedal, men fandt kun nogle Jernstumper og Fragmenter af Sverd og Spyd, der næsten hensmuldrede ved Berøvelsen, samt endel Aske,” skrev han til C.J. Thomsen i København. Vi vet ikke om den graven var fra vikingtid eller om den var eldre.

Det heter seg at det ble “opna fleire gravhaugar” på Ågedal i 1779. Videre finnes det en litt merkelig historie om en gammel utgraving på Ågedalsstrand, nærmere Audna:

“Første grava som blei opna i krinsen var ikkje på Ågedal, men på Ågedalsstrand. Gravhaugen der låg “et bøsseskud” frå ein bondegard, heiter det. Enno er denne grava synleg, og det offentlege har vore så omtenksam å festa ho til ein ledningstolpe. Og det paradoksale er at rikingen som blei gravlagt der slett ikkje må ha tenkt å bli liggjande i haugen alltid. Han hadde nemleg fått med seg i grava ei lita gullvekt og ein liten betalingsring av gull, så han kunne kjøpa seg fram til Valhall. Men så dukka sjølvaste Søren Schive opp og sende både vekta og gullet til Kjøbenhavn, så han kan umogleg ha havt større tru på Valhall-ferda til Ågedalsbonden”.

Nå har det seg imidlertid slik at det ikke finnes noe slikt gravfunn herfra i Nationalmuséet. Derimot ble en gravkiste med tilsvarende innhold tømt på Ågedalsstrand i 1882, og dette funnet befinner seg i sin helhet i Bergen Museum. Men i 1882 var Søren Schive forlengst død. Enklere blir ikke saken av det faktum at fantes tre Bjellandsprester ved navn Søren Schive. Den første, Søren “den vise”, døde så tidlig som i 1705 - etter en lang kallstid i sognet. Sønnen, Søren “den andre”, døde i 1737, mens Søren “den tredje”, som hadde overtatt kallet etter farfaren og faren, døde i 1782. Særlig eldstemann, Søren “den vise”, var en myteomspunnet person – blant annet var han i besittelse av Svarteboken. Dersom beretningen om gullfunnet virkelig har noe med Søren Schive å gjøre, så må vi i utgangspunktet tro at det var den første, “vise” Søren som fikk tak i funnet.

Det er et faktum at meget sagntradisjon i Bjelland har festet seg ved personen Søren Schive. Men, som vi nevnte tidligere, ble det gjort et gravfunn i 1734 – ikke på Ågedalsstrand, men på selve Ågedal. Dette var i Søren “den andre” Schives tid som prest. Og funnkatalogen for dette funnet, som nettopp befinner seg i København, synes merkelig mangelfull: Et leirkar. I den lokale tradisjonen kan det ha skjedd en sammenblanding med funnet på Ågedalsstrand i 1882. Om beretningen om skålvekten og betalingsringen også har fulgt med fra Ågedalsstrand, er vanskelig å si. Like sannsynlig er det at det er likhetene ved funnforholdene som har gjort at de to utgravningene har blitt oppfattet som én.

Rike funn
Funnet fra Ågedalsstrand – en gård som er utskilt fra Ågedal – er heller dårlig opplyst. Vi vet ingenting om hvordan oldsakene lå i forhold til hverandre i gravkisten. Men det dreier seg iallfall om en ubrent mannsgrav fra 500-tallet. I tillegg til skålvekten av bronse og betalingsringen av gull, inneholder funnet blant annet en pinsett av bronse, 11 spillebrikker av kleber, minst 7 pilspisser, stykker av et sverd og noe jernslagg. Slagget og pilspissene forteller trolig noe om det økonomiske grunnlaget for den øvrige rikdommen i graven. For jakten og jernvinnas betydning er trolig en viktig del av forklaringen på de særlig rike 500-tallsgravene som ligger som perler på en snor langs en øst-vest-gående akse omtrent midtveis inn i landet vest på Agder. Skålvekten alluderer kan hende til juridiske funksjoner heller enn til egentlig handelsvirksomhet.

En omtrent samtidig parallell til mannsgraven fra Ågedalsstrand finner vi i en grav fra selve Ågedal – en kvinnegrav fra 500-årene. Graven ble funnet i en 22 meter lang og 8 meter bred langhaug som fortsatt er bevart. Selve gravgjemmet var nedskåret i bakken, slik det er ofte er tilfelle med jordfestegravene fra denne perioden i Vest-Agder. Til det fornemme gravgodset hører 4 forgylte draktspenner av sølv, 2 bronsespenner, 1 stor og 6 mindre forgylte relieffknapper, 2 gullbrakteater, 1 beltering av forgylt bronse, 1 bronsenøkkel og bruddstykker av 1 glassbeger.

Begge disse gravene er blant de rikeste vi kjenner fra slutten av folkevandringstiden – ikke bare i Vest-Agder, men i Norden som helhet. Gravutstyret understreker at det er folk fra folkevandringstidssamfunnets øverste sjikt som har blitt gravlagt her. Gjenstander som gullbrakteater, forgylte draktspenner, spillebrikker, skålvekt og glassbegre importert fra det fjerne Romerriket – kanskje så langt borte fra som Svartehavsområdet eller Syria – forteller om mektige kvinner og menn med kontakter ikke bare til andre storfolk på steder som Snartemo, Spangereid og Lista, men også til jevnbyrdige i Sør-Skandinavia og enda lenger sør.

Bevarte jernalderfunn fra Ågedal
I København:
NM 8301 Leirkar (eldre jernalder).
NM DCCXIV-DCCXXIX 2 sverd, 1 spydspiss, 3 økser, 3 sigder, 1 bisselmunnbitt og 1 kniv (vikingtid).

I Bergen:
B. 3410a-t, B. 4132 4 forgylte draktspenner av sølv, 2 bronsespenner, 1 stor og 6 mindre knapper til en hektespenne, 2 gullbrakteater (C-brakteater), 1 ringspenne, 1 bronsenøkkel, bruddstykker av 1 glassbeger, 2 spinnehjul av serpentin, 1 vevskje av jern, 2 hele og atskillige stykker av leirkar, foruten stykker av tøy, 2 glassperler, tapt ”menneskehår” (folkevandringstid).
B. 3661 Øks av jern (eldre jernalder).
B. 3662 Et leirkar (eldre jernalder).
B. 3663a-b Draktspenne og tre knapper av en hektespenne av bronse (folkevandringstid).
B. 4092a-p Skålvekt av bronse, betalingsring av gull, bronsepinsett, spenne, bronsering, bronseplate, 11 spillebrikker av kleber, en saks, et bryne, bruddstykker av minst 7 pilspisser, et håndtaksbeslag av jern, bruddstykker av en sverdklinge, skår av et leirkar og noe jernslagg (folkevandringstid).
B. 4134a-c Beltespenne, bruddstykker av en draktspenne og en pinsett, alt av bronse (folkevandringstid).
B. 4137a-c Ildslagningsstein av kvartsitt, et bryne av samme materiale og et spinnehjul av brent leire (eldre jernalder).
B. 4140 Bruddstykker av spenne, ring og nål av bronse og en klinknagle av jern (folkevandringstid).

I Oslo:
C. 21076 Spinnehjul av kleber (jernalder).
C. 21077 Spinnehjul av bergart (jernalder).
Funnet 1997: Sverd, øks, spydspiss, alt av jern, samt et bryne og noe jernslagg (vikingtid).

02 april 2005

Regionalitet i mesolitisk tid

De typiske nøstvetøksenes utbredelsesområde strekker seg vestover til Stavanger. På Vestlandet dominerer trinnøksene. Trolig har slike forskjeller i utbredelse av forskjellige gjenstandstyper sammenheng med den regionaliseringen som kan spores henimot slutten av mesolitisk tid.. Den enhetlige kulturen som hadde eksistert i det nordeuropeiske tundralandskapet i senglasial tid, var nå, i Atlantisk tid, et tilbakelagt kapittel. I senmesolitikum kan vi i det arkeologiske materialet se forskjell på kystfolk, innlandsfolk og fjellfolk – og på ”østlendinger” og ”vestlendinger”.

Begynnende regionale forskjeller kan anes på boplasser i det nåværende Norge alt i mellommesolitisk tid (9.300-8.500 BP). Da er det først og fremst øksetypene av stein som varierer, mens skrapere, bor og spisser av flint fremdeles er temmelig ens, slik at et område som både innbefatter den svenske vestkysten og hele Sør-Norge kan regnes som ett, stort kulturområde. I senmesolitisk tid kan vi skille ut flere regioner innenfor dette området. Vest-Sverige og Sørøst-Norge ser fremdeles ut til å ”høre sammen”, og her finner vi ikke bare de typiske nøstvetøksene, men også andre elementer som flintkjerner av en særlig type, såkalte håndtakskjerner. Forekomsten av disse ”sørøstlige” formene avtar gradvis fra Sørvestlandet og nordover.[i] I den siste delen av senmesolitisk tid følger en spesiell type pilspisser – tverrpilene – det samme mønsteret.[ii] Ser vi på trinnøksene, viser det seg at de vestnorske eksemplarene oftest er av slipte, spissnakkede typer, mens de østnorske i hovedsak er prikkhogde og buttnakkede.[iii] Det er en nøye sammenheng mellom regionaliseringen og folks økende bofasthet.

Betyr det da at folk på Agder var blitt ”østlendinger”? Nei, de senmesolitiske boplassene på Agderkysten kan oppvise både østnorske og vestnorske trekk. På Hespriholmen ved Bømlo i Sunnhordland ble det drevet utvinning av grønnstein både i eldre og yngre steinalder. Grønnsteinen var et velegnet øksemateriale, og økser tilvirket av denne steinen finnes i stort antall over hele den sørlige delen av Vestlandskysten. Øst for Jæren er grønnsteinsøksene få, men det finnes noen eksemplarer fra Vest-Agder helt øst øst til Kristiansand. Hvordan og hvorfor havnet en øks som ble produsert i Bømlo, her – og for mer enn 6.000 år siden? Det kan ikke være fordi grønnsteinen var et bedre øksemateriale enn steinsorter som fantes lokalt.

To forklaringer kan tenkes. For det første er det slik at de fleste grønnsteinsøksene som er funnet i Vest-Agder – og i det hele tatt utenfor det ”egentlige” distribusjonsområdet for stein fra bruddet på Hespriholmen – er trinnøkser av en antatt tidlig, og typisk vestnorsk, type (sigersvolløkser, benevnt etter et kjent funnsted på Lista). De noe yngre steinøksene på Agderkysten er oftest laget av lokale diabaser – sørlandsdiabas, som den kalles. Flere store bruddsteder der man i steinalderen har tatt ut den mørke, tette sørlandsdiabasen er påvist i de senere år. Det største bruddet vi kjenner, fantes på Sæsøy i Mandalsskjærgården.[iv] Flere brudd er også dokumentert i Søgne,[v] og et mulig et kjennes i Kristiansand. I Kristiansand kan det se ut som man har hatt drift også på andre steinslag – et kvartsittbrudd på Sodefjed synes iallfall å ha vært i bruk i steinalderen, og det finnes betydelige innslag av kvartsitt brukt til småredskaper på boplassene her (men dog først og fremst i yngre steinalder). Siden grønnsteinsredskapene i Vest-Agder kan synes å tilhøre en tid som ligger noe forut for den perioden da diabasressursene på Sørlandskysten ble tatt i bruk, er det mulig at øksene fra Bømlo ble hentet hit fordi det foreløpig ikke fantes like godt øksemateriale lokalt.

Men det var ikke bare økser eller økseemner som ble transportert den lange veien fra Sunnhordland. En annen stein som ble brutt ved Bømlo, og som også ble brukt til redskaper, har et lignende spredningsmønster. Hovedutbredelsesområdet for denne bergarten, rhyolitt, som den kalles, går sørover til Egersund, men et fåtall småredskaper av slik stein er også funnet lenger øst – på Lista og i Høvåg ved Lillesand.[vi] På begge disse stedene inngår rhyolitten i boplassammenhenger som er klart yngre enn den tiden som representeres av de tidlige trinnøkstypene.

Da virker det rimeligere å foreslå at økser som den fra Kristiansand er et synlig resultat av vennskapelige forbindelser mellom folk i dette distriktet og grupper på den sørlige delen av Vestlandet. Slike forbindelser kunne ofte ta form av gavebytteforbindelser. Det er typisk at det ikke er bruksverdien, men den symbolske verdien, som er den viktigste ved gjenstander som inngår i et slikt gavebytte. Da vil det vesentligste ved grønnsteinsøksene ikke ha vært at de var så gode bruksøkser – for emner til slike kunne folk i Kristiansandsdistriktet selv hente i skjærgården – men at de var et symbolsk uttrykk for de gode forbindelsene man hadde med folk som levde lenger vestpå. Selve byttet er gjerne innvevd i ritualer og seremonier som gir klare regler for hvordan det skal foregå.

Agder fremstår som et grenseland i senmesolitisk tid. Innslaget av både vestlige og østlige trekk understreker dette inntrykket, men samtidig viser den utstrakte bruken av sørlandsdiabas at vi har å gjøre med et område som ikke utelukkende er et møtested for impulser fra henholdsvis Østlandet og Vestlandet – men som har tradisjoner som verken er vestlandske eller østlandske. Kanskje har regionen utgjort et kulturområde for seg, men med kontakter med tilsvarende områder andre steder. Gjenstandene fra Bømlo kan være minner om forbindelsene med grupper lenger vest. Trolig har forbindelsene mellom slike kulturområder i stor utstrekning vært regulert gjennom gavebytte. Man skulle kanskje tro at de karakteristiske steinøksene av sørlandsdiabas – sorte, nærmest glinsende hvis de er godt bevarte; gråmatte og porøse hvis de har ligget i jord – måtte ha vært svært så egnet som gaver, de også. Men det ser ikke ut til at det er særlig mange økser herfra på boplasser utenfor Agder. Derimot finnes det senmesolitiske økser av en bergart som minner sterkt om sørlandsdiabas i danske museer.

At det var forbindelser mellom Sør-Norge og Danmark i senmesolitisk tid, er sikkert. I Danmark dukker noen av de tidligste gravplassene vi kjenner, opp i denne perioden. På gravplasser som Bøgebakken på Sjælland og Skateholm i Skåne finnes rike kvinnegraver som ofte inneholder en tann av elg eller urokse, som på den tiden var utdødd i denne delen av Skandinavia.[vii] Dette er et utvetydig tegn på kontakter over lange avstander. Det er mulig at disse kvinnene kan ha kommet fra Sør-Norge eller Vest-Sverige.[viii] Kombinasjonen kvinner i reproduktiv alder og rike graver kan være et resultat av at de senmesolitiske gruppene i Sør-Skandinavia alt på et tidlig tidspunkt har lagt seg til et utvekslingssystem som man ellers først og fremst forbinder med de eldste bondekulturene.[ix] Det er sikkert at kontaktene med bønder lenger sør har vært der alt i senmesolitisk tid. Flere ting vitner om det, ikke minst det forhold at leirkar dukker opp på boplassene på Skagerrakkysten på denne tiden.[x] Lenger østpå er det endatil funnet noen særpregede steinøkser som har sine nærmeste paralleller i Sør-Skandinavia, der de helst regnes for å være eksotiske byttegjenstander fra bondekulturer på Kontinentet.[xi] Trolig var det også gjennom nettverk av denne typen at kunnskapen om jordbruket kom til Sør-Norge, kan hende nettopp fra Danmark.


[i] Gjessing 1945:87, jfr. Brøgger 1907:57.

[ii] Jaksland 2001:21.

[iii] Indrelid 1994:286.

[iv] Stylegar og Landmark 1998.

[v] Andreassen 1989.

[vi] Alsaker 1987:59.

[vii] Fuglestvedt 1999.

[viii] Det er interessant å merke seg at alle de kjønnsbestemte individene i Solfunnet også er kvinner.

[ix] Ibid.

[x] Glørstad 1996.

[xi] Glørstad 2002.

«Viking» i Chicago 1893

I 1893 krysset et nybygd skip Atlanterhavet. Reisens mål var den storslåtte verdensutstillingen i Chicago, og om bord i «Viking» var et ma...