27 april 2009

Ølbrygging og politikk

”Det var i 1851. Jeg var paa Hedemarken og spadserede en Dag hen over Marken. En gammelagtig Husmand stod i Arbeide. ’Hvad er der for Sten?’ spurgte jeg og pegede paa et Sted paa Ageren, som var halvt skjult af Smaa-Steen, næve store. ’Aa, det er Brygge-Sten.’ ’Brygge-Sten?’ ’Ja, Koke-Sten, som de kokte med naar de skulde brygge – i den Tid, de ikke havde Malm-Gryder’.” Det var Eilert Sundt som i 1865 innledet sin beskrivelse av fenomenet ”bryggestein” på denne måten. Hvordan skal vi egentlig forstå denne underlige kulturminnetypen, som fremdeles, 150 år etter at Sundt som én av de første pekte den ut, nesten utelukkende forekommer i det indre Østlandsområdet?

Bryggesteinene fenget Sundts forskernysgjerrighet, og han fortsatte å spørre ut bønder og husmenn på Hedmarken om fenomenet:

”Hver Bonde vidste om disse Brygge-Sten,” viste det seg, ”og Nogle kunde forklare lidt bedre. Naar der skulde brygges i gamle Dage, plumpede man glohed Sten ned i et Trækar med Vand, og dette blev dermed opvarmet. Det var almindelig Kampe-Sten (Rullesten, som der er mange af i Jorden her i Egnen og som komme frem under Rydnings-Arbeidet). Ved den pludselige Afkjøling sprang Stenen itu, og Stykkene kastedes ud paa en Dynge nær Ildhuset, som andet unyttigt Affald. Man finder saaden Dynge omtrent paa hver gammel Gaard; nu er der forlængst groet Græs over; men at der er Bryggesten, det viser sig, naar der graves i Grunden f. Ex. naar der skal lægges Grundvold til et Hus. Mangt et Hus staar nu paa Brygge-Stens Grund. Og i den senere Tid har man ofte kjørt Dyngen bort og fyldt den paa Ageren; thi den brændte Sten er tildels smuldret, og det derved fremkomne Grus har man fundet gjør god Virkning paa Agermulden.”

Bryggesteinene på Hedmarken og i andre innlandsbygder er noe annet enn det arkeologene gjerne kaller ”kokstein” eller skjørbrent stein. Kokstein er stein som i bronse- og jernalderen ble varmet opp og benyttet i forbindelse med tilberedning av kjøttmat i kokegroper. Bryggestein er derimot – som Eilert Sundts informanter jo også mente – stein som er varmet opp i et ildsted og så hatt opp i væske for å varme den opp. Denne behandlingen førte til at steinene sprakk, og etter gjentatt bruk fikk bryggesteinen den terningformede fasongen som de har når bønder og arkeologer støter på dem i våre dager. Det er en rimelig tolkning at det er ølbrygging som har funnet sted der man finner ansamlinger av bryggestein. Så vel lokal tradisjon som navnebruk tyder på det. Ordet ”bryggestein” forekommer også i danske dialekter i samme betydning som på Hedmarken. Ølbrygging ved hjelp av oppvarmede steiner foregikk forresten en del steder i Europa så sent som ved begynnelsen av forrige århundre, og fremdeles er det mulig å få tak i ”steinbier” fra enkelte tyske bryggerier. Nokså søt og med en distinkt røyksmak, er kjennernes beskrivelse av brygget. Den historiske bakgrunnen for metoden var at man hadde bryggepanner av tre, som ikke tålte direkte oppvarming. Fra Rendalen heter det seg at man gjorde det på denne måten når man kokte eller varmet opp tjære til langt ut på 1800-tallet.

Arkeologen Lars Pilø skrev for få år siden sin doktoravhandling om bosetningshistorien i Hedmarksbygdene. Han noterte store konsentrasjoner av bryggestein på en rekke gårder i sitt studieområde, og han kunne også legge frem flere C14-dateringer som viste at fenomenet først og fremst tilhører vikingtid og tidlig middelalder. De bryggesteinsrøysene som fremdeles i 1850-årene var et karakteristisk trekk i kulturlandskapet i området, er borte i dag. Men røysbunnene kan ofte påvises, og i mange tilfeller ser vi også at røyser er fjernet lenge før Sundts tid og benyttet til jordforbedring eller planering i tunet. Bryggesteinsforekomstene er knyttet til gårdstunene, og der det ikke er sammenfall mellom bryggestein og tun, kan det ofte vises ved hjelp av eldre kartmateriale eller andre kilder at tunet er blitt flyttet i senere tid.

Utbredelsen av bryggestein er bemerkelsesverdig. Eilert Sundts samtidige, antikvar Nicolay Nicolaysen, observerte de karakteristiske røysene mange steder på Hedmarken, på Toten og i Valdres. Ut fra dagens kunnskap ser det ut til at bryggestein først og fremst finnes i Hedmark og Oppland fylker, men at de også forekommer en del andre steder i det indre Østlandsområdet, i det gamle Opplandene. Flere bryggesteinsforekomster er videre påvist i Inn-Trøndelag. Utenfor disse områdene kjenner jeg bryggestein bare fra en liten gruppe spesielle lokaliteter i Norden – som Kaupang i Vestfold og Lejre på Sjælland, altså steder som kan knyttes til politiske, rituelle eller økonomiske sentrumsfunksjoner i vikingtiden. På Hedmarken har storgården Åker gård én av de største forekomstene, og av betydelig utstrekning og mektighet er også de bryggesteinslagene som kan knyttes til Hamarkaupangen.

Kokegropene fra eldre jernalder finnes derimot ”overalt”, uten synlig hensyn til politisk geografi, og på små som store gårder. Bak denne forskjellen mellom forholdene i eldre jernalder og vikingtid får vi anta at det enten ligger en teknologisk endring innenfor matlagingskunsten eller også at den virksomheten som de eldre kokegropene gjenspeiler, har en klart mer begrenset utbredelse i vikingtiden.

Jernalderens kokegroper er det – i det minste der de forekommer i stort antall – rimelig å forstå som spor etter rituelle måltider eller blot. Bryggesteinsforekomstene på steder som Lejre og Kaupang skal vi trolig sette i sammenheng med tilsvarende virksomhet på betydningsfulle steder i vikingtiden. Spredningsmønsteret for bryggestein utenfor Opplandene tyder på at slik aktivitet der har vært en mer sentralisert og vel også mer eksklusiv affære i vikingtiden enn i eldre jernalder. Det ser ut til at det bare er på Opplandene at bryggestein er nesten like utbredt i vikingtid og tidlig middelalder som kokegroper hadde vært det tidligere.

Kan hende skal vi se for oss at opplendingene har beholdt en tradisjonell politisk og kultisk organisasjonsform lenger enn landet for øvrig. Den sentraliseringen som man kan ane bak kokegropenes gradvise forsvinning utenfor Opplandene, kan godt forstås som et uttrykk for den politiske sentraliseringen som historikerne kaller ”rikssamlingen”. Sagaene skildrer jo nettopp en situasjon i slutten av vikingtiden der det indre Østlandsområdet fremstår som noe av et unntak. ”På denne tiden var det mange opplendingkonger... På Hedmark rådde det to brødre, Rørek og Ring; i Gudbrandsdalen var det Gudrød. På Romerike var det også en konge; han som hadde Toten og Hadeland var konge, og i Valdres var det en konge,” skriver Snorre i Olav den helliges saga. Var han kanskje inne på noe?

18 april 2009

Jernalder i Fjære

Det var på Raet det begynte, også i Fjære. Man tenker seg ofte at den store Ra-morenen hører hjemme ved Oslofjorden. Der finner vi den sør ved Halden og videre tvers gjennom Østfold som en markert rygg. Hele veien har morenen tiltrukket seg gammel bosetning og forhistoriske monumenter. Ved Moss dukker den i havet og følger samme rute som Bastøferja over fjorden til Borre og storhaugene der. Siden forsvinner den igjen i havet sør ved Brunlanes, der den utgjør rammen om det storslåtte jernaldergravfeltet på Mølen. Utenfor kysten av Grenland og Aust-Agder finner vi igjen Raet som en undersjøisk rygg som stedvis er synlig over havoverflaten som øyer og holmer, som Jomfruland, Merdø og Tromlingene. Og jammen har ikke morenen tiltrukket seg gravminnene her ute også! Men så kryper grusryggen atter på land øst for Fevik, før den fortsetter sin ferd vestover gjennom Agderbygdene. Enkelte steder, som i Fjære, er den flere steder et like karakteristisk trekk i landskapet som ”hjemme” i Østfold og Vestfold. Tettheten av kulturminner på Raet i Fjære må man også til Rabygdene ved Oslofjorden for å finne maken til. Her, som lenger østpå, er det de gode betingelsene for jordbruk som har gitt grunnlaget for et relativt stort folketall og et maktsentrum som vi først og fremt kjenner gjennom arkeologiske monumenter og funn.

”I dette Strøg ligger en utallig Mængde Gravhauge,” skrev en begeistret arkeolog hjem til Christiania i 1859. ”Dette strøg” er ikke hele Fjære, men nettopp toppen av morenen. Nicolay Nicolaysen, fortidsminneforeningens sekretær og en særdeles aktiv arkeolog i siste halvdpart av 1800-tallet, vet nærmere beskjed: ”Strøget, hvori de (dvs. gravminnene) ligge, begrænses mod nordøst af Temsevandet, mod sydvest af Vikskilen, og paa langsiderne af større eller mindre klippehøjder. Terrænet stiger opad fra Temsevandet, fortsætter sig dernæst i en, undtagelsesvis af mindre højder afbrudt flade, og faller derpaa igjen sterkt af ned mod Vikskilen”.

Vi må imidlertid enda 200 år bakover i tid før vi møter ”arkeologisk” virksomhet i Fjære for første gang. Så tidlig som i 1662 blir nemlig Peder og Lage Lien bøtelagt for å ha ”aabnet Jorden for at lede efter Jordskattegodtz”. Det kan ikke være noen tvil om at det var gravhauger de to hadde åpnet, og kilden forteller at det foregikk på Hausland, og på natterstid. Men det er først i løpet av 1800-årene at det blir virkelig stor interesse for fornminnene i Fjære. I 1840-årene var Morten Smith Dedekam fra museet i Arendal her og registrerte fornminner blant annet på Trålum. En generasjon senere foretok Th. Winther utgravninger i bygda. Det skjedde i 1880, og utgravningene ble bekostet av Arendals museum, det nåværende Aust-Agder kulturhistoriske senter. Winther var til vanlig arkeolog ved Tromsø museum. Winther bekrefter inntrykket av at det i området mellom Temsevannet og Vikkilen nærmest var gravminner hvor man enn snudde seg. Han viser til en samtale med en av bøndene på Bringsvær: ”Hvor han gravede i jorden, sagde han, fandt han levninger af gamle begravelser, snart inde ved husene, snart ude i jorderne”.

Men det er Nicolaysens utgravninger som har frembragt brorparten av de arkeologiske funnene fra Fjære. Han foretok utgravninger her tre feltsesonger på rad, i 1875, 1876 og 1877, og og undersøkte en rekke gravminner. Bare på Bringvær gravde han ut så mange som 51 gravhauger.

Funnene forteller
Det er først og fremst funnene fra Nicolaysens utgravninger som gjør det mulig å danne seg et bilde av Fjære i jernalderen. Og funnene tyder på at Fjære var et sted utenom det vanlige alt fra tiden omkring Kristi fødsel – trolig også tidligere, ettersom vi har rike funn herfra alt fra bronsealderen. Både funn og fornminner peker ut bygda som sentrum for et større geografisk område gjennom lang tid. Omfanget av det området som til enhver tid ”sognet til” eller ”lå under” Fjære – det er ikke bare enkelt å velge meningstunge uttrykk fra vårt eget samfunn når vi skal forsøke å beskrive forhold som ligger nesten 2.000 år forut for vår tid – har antagelig variert.

Funnmengden i seg selv gjør at et arkeologiblikk uten videre rettes mot Fjære. Men alt fra romertiden (Kr. f. – 350 e. Kr.) av har vi en hel del funn som kvalitativt skiller Fjære ut fra Aust-Agder for øvrig. I denne perioden finnes romerske produkter som bronsekjeler og glassbegere som gravgods i ikke så rent få høystatusgraver i Norden. Slik er det også i Fjære, og til dels i bygdene nærmest rundt Fjære, som Vestre Moland, Birkenes og Oddernes. Men særlig fra Bringsvær har vi en del mer sjeldne importsaker. I 1873 fikk for eksempel Oldsaksamlingen i gave fra Gjerulv Åsmundsen på Bringsvær et par gravfunn, og i det ene av dem fantes restene av et meget stort romersk bronsefat av en type som ser ut til å være unik på norsk område. I en av de haugene som Nicolaysen undersøkte på Bringsvær i 1875, lå en praktfull bronsevase av den typen som arkeologer betegner som Hemmorspann, og som også er en sjelden fugl på våre breddegrader.

Noen av romertidsgravene fra Bringsvær inneholder våpenutstyr av en type som viser at de gravlagte mennene har hatt en høy rang innenfor datidens militære organisasjon. Sammen med det sjeldne bronsefatet som Gjerulv Åsmundsen pløyde frem, lå et beslag av bronse til en sverdskjede. I en stor haug som lå i skråningen nord mot Temsevannet, fant Nicolaysen i 1875 to rikt utstyrte våpengraver. Her hadde hver av de gravlagte fått med seg sverd, spyd og lanse. Én av dem hadde dessuten en fingerring av gull, og én et skjold med randbeslag av bronseblikk. Foruten disse tre gravene fra Fjære, har vi bare to andre ”offisersgraver” på Agder – én fra Birkenes, som det er naturlig å se i sammenheng med Fjære, og én fra Lista.

Våpengravene fra Fjære har i senere hatt stor betydning for fortolkningen av den store krigsbytteofringen fra Illerup på Jylland. Dette funnet, som består av våpen og personlig utstyr tilhørende en hær på kanskje så mange som 1000 mann, tolkes i dag som et resultat av et krigersk angrep på Jylland med utgangspunkt i områder lenger nord. Funnet er datert til ca. 250 e. Kr. Våpengravene fra Bringsvær inneholder utstyr som tilsvarer mellomnivået i Illeruphæren.

Men la oss vende tilbake til de gjenstandene som må være importert fra Romerriket. Det ser ut til at en vesentlig del av kontakten mellom Norden og Kontinentet har foregått via et viktig senter i Stevns på Sjælland. Utvalget av romerske praktsaker er større i dette området på Sjælland enn i Norden for øvrig, og man tenker seg derfor at Stevnsmiljøet har hatt en filterfunksjon – stormennene her har beholdt de beste gjenstandene de fikk gjennom kontaktene sine med de mektige romerne, mens mer ordinære, masseproduserte gjenstander har blitt formidlet videre nordover. Forbindelsene mellom Fjære og Sjælland vises klart gjennom et antall spesielle gjenstandsfunn fra Bringsvær. Det dreier seg om to kvinnegraver med en sjelden type draktspenne som går under betegnelsen rosettfibler. Funnene fra Fjære er uten like på Agder, og man må vestover til Karmøy eller østover til Østfold for å finne tilsvarende spenner. I en annen grav var den døde utstyrt med en såkalt ormehode-fingerring, som også viser forbindelsen til Sjælland.

Også fra den påfølgende folkevandringtiden (350-550) har vi fine funn fra Fjære. I en stor gravhaug på Vik, gravd ut i 1869, fant man en rik jordfestegrav fra 400-årene. I et 3 meter langt, hellebygd kammer lå en kvinne med et omfattende gravutstyr. Her fantes rester av 7 leirkar, et dreiet trekar, 3 bronsespenner og en sølvspenne med innlegg av niello, flere hektespenner av bronse, og et spinnehjul av kleber. Den døde kvinnen hadde ligget med hodet i vest, og ved siden av henne hadde det ligget en gjenstand som finneren mente var et sverd, men som trolig i realiteten var et vevsverd. Dessuten fantes det rester av tøy og ”noget mørkt og langt haar af den begravne”. Th. Winther fant en grav utenom det vanlige på Trålum – det dreier seg om en begravelse i båt fra folkevandringstid, og er en av de tidligste båtgravene i Norge. Også før Winthers tid hører vi om et båtgravfunn i Fjære. En gang før 1859 fant man i en stor langhaug som ble spadd bort, ”lævninger af Egeborg, der vare klinkede sammen, og syntes at have tilhørt en Baad”. Den sistnevnte graven kan ha vært fra vikingtid, som de fleste av de daterte båtgravene i Fjære.

De draktspennende som opptrer i kvinnegravene fra slutten av eldre jernalder i Fjære og nabobygdene virker fremmedartet i det samtidige materialet fra Norge. Kjeder og smykketyper gjør at tankene går til Østersjøområdet. Det gjelder altså ikke bare Fjæregravene, men også kjente funn som dem fra Mjølhusmoen i Froland og Skreros i Vegusdal. Kanskje vitner drakttradisjonen i denne landsdelen om utstrakte giftermålsforbindelser med områder i sørøst? Uansett ser det ut til at kvinnedrakten i Aust-Agder har vært påfallende forskjellig fra drakten noen mil lenger vest, i det nåværende Vest-Agder.

Samlet peker funnene fra eldre jernalder mot at Fjære har vært et regionalt maktsentrum i disse århundrene. Hvor langt vekk fra Fjære må reise vi før vi møter tilsvarende miljøer? Det kryr ikke av dem, for å si det på den måten. Ellers på Agder er det bare Lista som når like høyt opp. Ser vi på Bringsvær isolert, med sine rike våpen- og importfunn, er det Lundefeltet på Lista som faller en i tankene, men de rikeste gravene der er noe yngre enn dem på Bringsvær. Videre vestover må vi til Nord-Jæren, og deretter til Karmøy. Østover finner vi den første parallellen til Fjæremiljøet i Søndre Vestfold. Hva slags miljøer er egentlig dette? Trolig dreier det seg om sentralområder innenfor regionale herredømmer – vi kan kanskje kalle dem småriker.

Vikingtid i Fjære
Perioden som innleder den yngre jernalderen, kalles merovingertid (550-800). Vi har enkelte merovingertidsfunn fra Fjære, men generelt mangler de helt rike gravene fra denne perioden over hele Agder. I den påfølgende vikingtiden (800-1050), derimot, viser gravfunnene på ny et utadrettet og rikt Fjæremiljø.

Hele 47 vikingtidsfunn har vi – flere enn fra noen annen bygd på Agder. Av disse er 21 mannsgraver og 10 kvinnegraver, mens 16 av gravene ikke inneholder gravgods som kan regnes som sikkert kvinne- eller mannsutstyr. Hele 30 av funnene skriver seg fra den store utgravningsaktiviteteten i bygda i 1870-årene. Det er en overvekt av graver fra yngre vikingtid (900-tallet) i Fjære.

Vi skal ikke gå gjennom alle vikingtidsfunnene, men må se nærmere på noen av dem. For eksempel er det verdt å merke seg at så mange som fem graver inneholder skålvekter. Alle fire er mannsgraver, og vektene er det rimelig å sette i sammenheng med handelsaktivitet. Sammen med en konsentrasjon av importfunn til Fjære og nabobygdene, har de mange vektene blitt tatt til inntekt for idéen om at det har ligget en markedsplass eller kaupang i Fjære, helst i Vikkilen, i vikingtiden. Et par andre graver inneholder utstyr til metallbearbeding, blant annet til støping av sølvbarrer. Også dette er aktiviteter som hører hjemme på vikingtidens markedsplasser, og funnbildet i Fjære ligner virkelig på det vi finner på og rundt Kaupang ved Larvik. Det gjelder også det betydelige antallet båtgraver fra vikingtid i Fjære, som bare Spangereid kan oppvise maken til på Agder, og som vi ellers må nettopp til Larvik for å finne en parallell til.

I vikingtiden ser det ut til at kontakten til De britiske øyer har vært stor, uten at Fjære på den måten skiller seg fra andre deler av norskekysten. I en grav som Nicolaysen undersøkte på Vik i 1870-årene, får vi et sjeldent direkte innblikk i forbindelsene vest over Nordsjøen. I graven fantes foruten et omfattende smedutstyr, også fire vektlodd. To av loddene har en liten sølvmynt innfelt i toppen. På den siden som vender opp, er avbildet et kors med omskriften + EANRED REX. Mynten er en styca fra kong Eanred av Northumbria. Den er preget i York i første halvdel av 800-tallet. Men vektloddene kan neppe være eldre enn fra slutten av samme århundre, og da var York eller Jorvik under norrøne vikingers herredømme. Hvordan den gravlagte mannen på Vik hadde fått tak i myntene, vet vi selvsagt ikke. Kanskje hadde han selv vært i Jorvik?

Det er imidlertid funnene fra Bringsvær som gjerne trekkes frem når vikingtidssporene i Fjære omtales. Den må ha gjort inntrykk på Anton W. Brøgger, den merkelige gruppen med flatmarksgraver han undersøkte på Bringsvær senhøstes 1922. Iallfall var det den ene graven, komplett med skjelett og det hele, som prydet forsiden på de julekortene han sendte til kolleger i inn- og utland senere samme år. "Glædelig jul og godt nyt år" står det på baksiden av kortet, hvis forside er gjengitt her. Hva var det da som fascinerte den rutinerte arkeologen? Rike gjenstandsfunn kan det ikke ha vært, selv om den avbildede graven inneholdt gravgods i form av en skålvekt, en skinnpung med seks vektlodd, en tysk sølvmynt og en plommekjerne, en kam, en kniv og en øks. De to øvrige gravene var imidlertid tomme. Nei, det var den spesielle gravskikken Brøgger hadde festet seg ved. For de tre gravene som ble påtruffet i forbindelse med nydyrkning på Bringsvær skiller seg på vesentlige måter fra vikingtidsgraver flest, ikke bare i Agderfylkene, men i det sørlige Norge i det hele tatt.

I mange kystdistrikter ser det ut til at den hedenske gravskikken i all hovedsak forlates omkring 950. På Agderkysten er det bare en håndfull graver som sikkert kan dateres til etter 950. Det dreier seg først og fremst om de tre fra Bringsvær. Mynten i den ene gravlagtes pung daterer graven til etter 983. Det i seg selv gjør denne gravgruppen spesiell. Men også gravformen er bemerkelsesverdig, idet samtlige tre gravlagte var lagt i kister eller kamre av stein. Steinkister som kan minne om disse, hadde vært vanlig blant aristokratiet i yngre romertid og folkevandringstid i landsdelen, men det er ikke spor etter skikken etter begynnelsen av 500-årene. Hadde det ikke vært for at gravgodset i den ene graven så utvilsomt peker mot sen vikingtid, ville trolig Brøgger ha ment at det dreide seg om graver fra folkevandringstid. Og selv om det ikke er helt uhørt med steinkister under flatmark i folkevandringstid, så er datidens steinkistegraver nesten alltid dekket av en gravhaug. På Bringsvær var det ikke spor etter gravhaug over noen av de tre gravene.

Den største kisten inneholdt viste seg å være bygd for en mann i 30-årsalderen. I graven fantes foruten et så å si intakt skjelett, det gravgodset som er nevnt ovenfor. Plasseringen av gjenstandene i graven tyder på at alle sakene – med unntak av øksen – har vært opphengt i mannens belte. De to andre kistene var mindre, og den ene inneholdt restene av et barneskjelett.

Siden Brøggers tid har man diskutert om gravskikken i Bringsværgravene skal regnes for hedensk eller kristen. Steinkister som minner om dem fra Bringsvær, er kjent fra kristne gravplasser i tidlig middelalder – først og fremst fra De britiske øyer, men også fra enkelte hjemlige funn. Av utstyret i mannsgraven er det bare øksen som ikke direkte kan sies å ha vært del av det personlige utstyret. Spørsmålet om Bringsværmannen var kristen eller ikke, kan ikke avgjøres uten nye arkeologiske undersøkelser på funnstedet. Men ut fra de tilgjengelige funnopplysningene kan man ikke helt avvise tanken om at de særpregede gravene tilhører en tidlig kristen gravplass eller endog en kirkegård.

Hedenskap og kristendom
Men hvordan kan man avgjøre om en grav er kristen eller ikke? Det er et relevant spørsmål, ikke minst med Bringsværgravene som bakgrunn. Noe kan vi lære av å studere kristningsprosessen i andre deler av Nord-Europa, for eksempel i England og Frankrike. Det vi der finner, er imidlertid egnet til å helle kaldt vann i blodet på en arkeolog. For på et overordnet nivå er det nok slik at vi kan stille opp en motsetning mellom sikre hedenske graver og sikre kristne. I den hedenske gravskikken kan inngå likbrenning, gravgaver i form av matoffer og annet og begravelse under haug. Dersom liket er gravlagt ubrent, er det ofte lagt nord-sør. Den typiske kristne gravskikken innebærer ubrent og ikke-utstyrt begravelse på en kirkegård eller vigslet gravplass, i en kiste som er orientert øst-vest. Men eksemplene fra den første kristne tiden i andre land rundt Nordsjøen viser at bildet nok ikke er så enkelt. Således var det først da angelsakserne i Kent ble kristne, at gravhaugbygging ble en vanlig foreteelse i denne delen av England. Hos frankerne i det nåværende Frankrike finner vi de mest velutstyrte gravene med våpen, smykker og annet gravgods først etter kristningen. Holder vi oss til Norden, viser det seg at sikkert kristne kvinnegraver (på kirkegårder) er utstyrt både med smykker og redskaper i 1000- og 1100-årene.

Adam av Bremen skriver i 1070-årene at ”alle i Norge er meget kristent sinnede”. Skal vi tro den gode magister, var landet helt kristent på det tidspunktet. Men kristningen var en lang prosess i Skandinavia, sikkert også i Norge, og det må ha eksistert betydelige regionale og lokale forskjeller. Noen av de yngste sikkert daterte og utstyrte gravene i landet, har vi i Setesdal. Vesentlige deler av kristningsprosessen fant sted i vikingtiden, og i mesteparten av Norge skal vi nok regne med at den var over i andre halvdel av 1000-årene. Da hadde vi et samfunn der folk flest var oppvokste med kristendom og oppfattet seg selv og hverandre som kristne. Samtidig var det kristne skikker og det kristne verdensbildet som dominerte.

Men i flere hundre år forut for dette må i det minste aristokratiet også i Aust-Agder ha hatt kjennskap til kirke og kristendom og kontakt med kristne mennesker. Vi så jo at blant annet at man hadde forbindelser med Northumbria på 800-tallet. Det er likevel vanskelig å fastslå hva slags konsekvenser denne kontakten har fått for trosforestillinger. De kristningsinitiativene vi kjenner i jernalder og vikingtid er ovenfra og ned: Omvendelsen begynner hos konge og stormenn. Man har lett for å forestille seg at kristendommen til å begynne med appellerte til de dårligere stilte i samfunnet, først og fremst. Men i den perioden vi her snakker om, er det det motsatte som er tilfellet. Kristning innebar å nærme seg den romerske staten, eller de senere romaniserte statene i Frankrike og Tyskland. Den tidlige kristendommen var i bunn og grunn et politisk fenomen – og i mindre grad et resultat av åndelig omvendelse.Hedendommen var det vi kaller en etnisk religion. Den religiøse kulten var trostolerant, men kulteksklusiv. Den sosiale og kultiske verden var sentrert om det hjemlige området, der landets guder og makter rådet. Hvem disse maktene var, varierte.. Det var ikke problematisk at andre folk hadde andre guder enn de hjemlige, og dersom disse fremmede gudene bare ble ansett for mektige nok, kunne de bli opptatt i det hjemlige panteon og bli gjenstand for kult – iallfall når man var borte hjemmefra. Trolig kunne det også gjelde den kristne guden. Middelalderens kristendom var derimot en universell religion; troseksklusiv, men kulttolerant. Selv om Kirkens langsiktige mål i Norden var et trosskifte, vektla man imidlertid i den første kristne tiden de ytre handlinger – riter og skikker. Ikke minst gravleggingsskikker stod i fokus.

Områdene i den nordlige utkanten av Vest-Europa var blant de regionene som sist ble integrert i den vestlige kristenheten. I begynnelsen av 700-årene søkte frisernes apostel, Willibrord, forgjeves å påvirke danekongen Ongendus til å ta imot kristendommen. I 822 fikk biskop Ebo av Reims i oppdrag av paven å starte misjon rettet mot Norden, og han skal ha lykkes med å opprette en forsamling i Danmark. I 826 ble danekongen Harald Klak – som den første nordiske hersker vi kjenner til fra skriftlige kilder – døpt i Mainz sammen med et antall danske stormenn. I 830 kom misjonæren Ansgar på invitasjon fra svearnes konge på besøk til Birka, der det ble opprettet en menighet og bygd et lite kapell.

I Norge er det først omkring midten av 900-årene at vi hører om slike misjonsforsøk. Danekongen Harald Blåtand skal ha sendt biskoper blant annet til Agderkysten i en periode da han hadde overherredømmet i Viken, og Håkon den Gode skal ha hatt med seg en engelsk biskop til Vestlandet. Tidspunktet for Harald Blåtands misjonering ser ut til å falle nokså greit sammen i tid med at de mest ”typiske” hedenske gravene forsvinner, men foreløpig har vi ikke kjennskap til sikre kristne begravelser så tidlig. Det er imidlertid mulig at folk alt på slutten av 900-tallet har begynt å gravlegge folk på kirkegårder.

I en del tilfeller inneholder norske vikingtidsgraver gjenstander som i utlandet har et kristent symbolinnhold. Enkelte forskere har tenkt seg at funn av denne typen betyr at kristendommen gradvis vant innpass blant folk i kystdistriktene fra og med 700-årene. Til disse funnene hører for eksempel gjenstander med korssymbolikk, samt hengekors og relikviegjemmer, som opprinnelig er kommet fra De britiske øyer. Slemmedalsskatten fra Landvik inneholder jo blant annet et halskors av gull, og dette praktfunnet er datert til første halvdel av 900-tallet. Også forekomsten av voks i en del vikingtidsgraver er det mulig å tolke som kristen påvirkning. Vi har en kvinnegrav med voks i fra Bringsvær, men det er vanskelig å si om den skriver seg fra et vokslys eller om den er blitt brukt i forbindelse med sying.

Men uten skriftlige kilder som kan støtte tanken, er det problematisk å regne graver som ”kristne” – dersom de da ikke ligger i umiddelbar nærhet av en samtidig kirkebygning; det vil si på en kristen kirkegård. På Agder er det foretatt nokså få arkeologiske undersøkelser av tidlige kirker. I Kvinesdal har det vist seg at den tidligste kirken ble reist omkring år 1000, og ingen av de påviste tidlig-kirkene ellers i landet ser ut til å være vesentlig eldre enn dette. I Aust-Agder er det så langt ikke gjort tilsvarende undersøkelser. Disse eldste kirkene har vært nokså små stavkirker med jordgravde stolper. For mange år siden støtte man på bygningstømmer fra en antatt stavkirke under gulvet i Eide kirke, men dette tømmeret ble nylig sikkert datert til slutten av 1500-tallet, og kan altså ikke belyse den tidlige kristne kulten i regionen. Alt i alt må vi kunne oppsummere at 900-årene fremstår som sentrale i overgangen fra hedensk til kristen religionsutøvelse, også i Fjære, men at det fremdeles gjenstår mye forskning før vi kan gi et mer detaljert bilde av kristningsforløpet.

Vi skal se nærmere på nok et funn før vi forlater denne overgangstiden, selv om det i dette tilfellet trolig dreier seg om en levning fra utvilsomt kristen tid. Det var Nicolaysen som gjorde funnet like ved Fjære kirke i 1877. I den sørligste av de to gravhaugene som ligger et lite steinkast vest for kirkegårdsmuren, støtte han på et spesielt funn. I nabohaugen, en rundhaug, avdekket han en mannsgrav fra vikingtid. Men i langhaugen noe lenger sør for denne fant han et enkelt, lite kors av bly. Blykorset lå bare ca. en fot ned i haugen, som ellers inneholdt en del ubestemmelige jernsaker. Lignende kors er flere ganger funnet i gravhauger her til lands, men dette er det eneste eksemplet fra Agder. Av og til er disse korsene forsynt med innskrifter som daterer dem til høymiddelalderen, til 1200- eller 1300-årene. De fleste nordiske korsene av denne typen er funnet i det middelalderske Stavanger bispedømme, og de skyldes muligens engelsk kulturpåvirkning. På De britiske øyer er skikken med å legge blykors på avdødes bryst kjent fra perioden 1000-1200. Innskriftene – på latin eller med runeskrift – synes imidlertid å vise at de norske korsene har tjent magiske formål, kanskje som beskyttelsesmagi mot gjengangeri. Kan hende har blykorset i haugen ved Fjære kirke hatt samme hensikt som det varpet som tidligere lå på Vikmonen. Da Nicolaysen besøkte stedet i 1877, bestod varpet av ”en 3 al. lang, 2 al. bred og ½ al. høj hob af smaasten og grene, sammenkastede tid efter anden af forbigaaende til erindring om, at der paa stedet engang er dræbt et menneske”.

Kirken og oldtidsmiljøetKirken i Fjære ligger som så mange andre sørlandskirker, på et jernaldergravfelt. De to gravhaugene vest for kirkegårdsmuren er nevnt allerede, men det finnes også større grupper av hauger like sør og sørvest for kirkegården, på motsatt side av Fevikveien. Videre østover, på Sævelis grunn, er det også et større gravfelt. Vikingtidsfunnene ser ut til å dominere i kirkens nærområde, og også dette er et bilde som svarer til det vi finner ved en del andre kirker i Agderfylkene, med Oddernes som det tydeligste eksemplet. Det er for så vidt et mønster som tyder på at kirke og kirkegård i sin tid ble anlagt på den delen av den hedenske gravbakken som senest hadde vært i bruk. Man har holdt seg til den gamle gravplassen. Skal vi kanskje forstå dette dithen at det er kontinuitet i gravleggingen tvers gjennom kristningsprosessen? I så fall bør det få konsekvenser for hvordan vi oppfatter denne prosessen.

Men det er også et annet fenomen i kirkens nærmiljø som tyder på at det var et eksisterende helligsted som ble valgt til kirketomt. Jeg tenker på Olavskilden sørøst for kirkegården. I mange tilfeller finnes kilder som folk til inn i moderne tid har regnet for å ha helsebringende vann, nettopp ved middelalderkirkene. Igjen kan vi peke på Oddernes som eksempel, for der har man også en Olavskilde der mange inntil nylig hentet vann. Helligholdelsen av slike kilder kan ha førkristne røtter. Vår gamle kjenning Adam av Bremen beskriver kildekulten ved tempelet i Gamla Uppsala i Sveariket. ”Ved dette tempelet står det et meget stort tre som brer grenene sine vidt ut. Det er alltid grønt, både vinter og sommer. Ingen vet hva slags tre det er. Det er også en kilde der, hvor hedningene pleier å foreta sine offerhandlinger. De kaster et levende menneske i kilden. Hvis han ikke kommer opp igjen, vil folkets ønske bli oppfylt,” skriver han, fremdeles i 1070-årene. Her får vi altså inntrykk av at kildekulten har spilt en viktig rolle i den førkristne religionen, og det tyder også myter som den om Urds brønn på. I det norrøne verdensbildet lå denne kilden ved Yggdrasils røtter, og verdenstreet sugde næring av den.

Det ser ut til at mange av de gamle helligkildene har blitt ”kristnet” i middelalderen. Påfallende ofte, både i Norge og i Skandinavia ellers, er det kristne helgeners navn som er knyttet til kildene. Av og til har helligkilden til og med blitt innlemmet i selve kirkebygningen, slik som i Dalby kirke i Skåne eller i Nidarosdomen i Trondheim. Når vi finner Olavskilder ved mange av kirkene langs middelalderens pilgrimsveier til Trondheim, Fjære, Oddernes og Ny-Hellesund ved hovedleden langs kysten inkludert, er det kanskje et ekko av Olavsbrønnen i Nidarosdomen?

Til bildet av det hellige landskapet på moreneryggen innenfor Vikkilen, slik det var ved overgangen til kristen tid, kan vi altså trolig både Olavskilden og gravmonumentene. Om det også har vært et hov, en egen kultbygning eller tempel her – slik flere har tenkt seg, er det bare fremtidige arkeologiske undersøkelser som kan avgjøre. Kanskje skal vi dessuten forestille oss et offertre, slik som i Adams beskrivelse. Og så er det den myra som Nicolaysen nevner i 1877, og som man mellom linjene aner at har lokket på fantasien hans, når han skriver: ”Dernæst er der omtrent i midten af strøget en myr, med det underlige navn Agertyr (udtales Ăgĕrtyr)-myren”…

06 april 2009

Menneskeofring i Norden

Arkeologen Charlotte Blindheim gravde ut et betydelig antall vikingtidsgraver på Kaupang i Vestfold i begynnelsen av 1950-årene. Flertallet av gravene hun fant der, var rikt utstyrte med våpen og annet gravgods, og mange av de døde viste seg å være omhyggelig stedt til hvile i båter, trekister eller tømrede gravkamre. Tre graver skilte seg imidlertid ut: Her så det nemlig ut til at likene bare var blitt kastet ned i en grop i bakken – skjelettene ble funnet i forvridd stilling, det kunne se ut til at de dødes føtter hadde vært bundet sammen og så vel gravgods som kiste manglet. Var det spor etter menneskeoffer Blindheim hadde støtt på?

Vi kjenner en del tilsvarende graver fra vikingtiden i Norden. I Fröjel på Gotland ble det for noen år siden undersøkt en gravplass der det både fantes graver der den døde var lagt med ansiktet vendt ned og graver med hodeløse skjeletter. Hodeløse skjeletter er også funnet i Lejre på Sjælland, på Langeland og i Skåne. Utenfor Norden har man paralleller til disse gravene i det angelsaksiske England.Hva slags mennesker var det som ble gravlagt på denne måten? Charlotte Blindheim tenkte seg at det dreide seg om treller, og det kan godt være riktig. Trellestatusen kan jo forklare den enkle gravskikken, uten kiste og uten gravgods. Men bundne føtter, lik liggende på magen og hodeløse skjeletter? Kanskje er det mer sannsynlig at vi har å gjøre med henrettede lovbrytere? Det er iallfall flere elementer ved disse gravene som minner om ting som er påvist ved arkeologiske undersøkelser av rettersteder fra senere perioder. Konteksten er avgjørende. Da britiske arkeologer på 1980-tallet foretok undersøkelser på den kjente Sutton Hoo-gravplassen i East-Anglia, fant de flere hodeløse skjeletter gravd ned i utkanten av en av de store gravhaugene på plassen. Umiddelbart tenkte man at en var kommet over en grotesk gravskikk med menneskeofringer i stor stil i forbindelse med fyrstebegravelsen i gravhaugen. Det viste seg imidlertid etter hvert at skjelettene var flere hundre år yngre enn gravhaugen. Forklaringen fikk man da man avdekket fundamentet til en galge på toppen av haugen – den gamle gravplassen hadde fått ny funksjon som rettersted i middelalderen. Vi kan ikke se bort fra at det har vært knyttet juridiske funksjoner til steder som Kaupang, Fröjel og Lejre, og at de avvikende gravene skal knyttes til dødsdømte forbrytere.

Men menneskeofringer er også en mulighet. De skriftlige kildene fra slutten av hedensk tid skildrer av og til slike ofringer. Adam av Bremen beskriver menneskeofringer i Gamla Uppsala, og Thietmar av Merseburg forteller om det samme i Lejre. Begge disse beretningene skriver seg fra 1000-årene. Hensikten med ofringene, som med religiøse offer overhodet, antar man gjerne var å blidgjøre maktene og gi lykke og velstand. Men tilknytningen til Odin, som selv hengte seg i verdenstreet Yggdrasil for å oppnå visdom og innsikt, gjør at bakgrunnen for slike storskala ofringer som Adam og Thietmar skildrer fra viktige religiøse og politiske sentra som Uppsala og Lejre, ikke behøver å ha vært så ensidig knyttet til fruktbarhetskult som mange tidligere tenkte seg. Snorre er ikke som disse kronikørene noe samtidsvitne til begivenhetene i Gamla Uppsala, men han angir i hvert fall en bredere bakgrunn for menneskeofringene der – blant annet nevner han ønsket om fremgang i krig.

Enda en kilde fører oss tilbake til vikingtidens gravskikk. Den arabiske forfatteren Ibn Fadlan møtte en gruppe skandinaver ved Volga i 921, og i en berømt passus skildrer han en skipsbegravelse der en trellkvinne drepes og legges i gravskipet sammen med sin avdøde herre, før det hele settes fyr på. Ifølge Ibn Fadlan var dette en utbredt foreteelse blant de folkene han var i kontakt med ved Volga, og de fortalte den arabiske skriveren at de ofrede kvinnene kom til dødsriket sammen med sine avdøde herrer.

Så tidlig som i 1910 pekte arkeologen Haakon Shetelig på en del vikingtidsgraver her på berget som kunne tenkes å indikere en lignende praksis. I artikkelen ”Traces of the custom of ’suttee’ in Norway during the Viking Age” trakk han frem dobbeltgraver (graver med to individer) der en kvinne og en mann er blitt gravlagt samtidig, og der enten bare kvinnen eller både kvinnen og mannen er blitt kremert. Shetelig så for seg at enkelte av dobbeltgravene fra vikingtid kunne tilskrives en skikk som den indiske sati/suttee (enkebrenning). Slike dobbeltgraver er temmelig utbredt i denne perioden, og ofte viser de seg å inneholde gravgods fra én mann og én kvinne. Men det er ikke alltid like enkelt å avgjøre om kvinnen og mannen er gravlagt samtidig. I mange tilfeller er det ikke bevart skjelettrester, og da kan det tenkes alternative forklaringer, f. eks. at en etterlatt kvinnes personlige utstyr er brent sammen med kvinnens avdøde ektemann som en slags symbolsk enkebrenning, slik vi kjenner det fra bl. a. Nepal. Også en del jordfestegraver fra vikingtid har vist seg å inneholde flere enn ett individ. I en av båtgravene på Kaupang lå en voksen mann og kvinne sammen i den ene enden av båten, mens en eldre kvinne var blitt plassert sittende i akterstevnen. I båten lå dessuten en ofret hest og en ditto hund, og det er mulig at den voksne kvinnen også hadde et spedbarn ved brystet. Bevaringsforholdene gjør at vi ikke kan si helt sikkert om alle disse kroppene ble gravlagt samtidig, og enda mindre om de døde samtidig. Men vi kan ikke se bort fra at én eller flere av de døde menneskene i båten er blitt ofret på lik linje med hesten og hunden i forbindelse med begravelsesseremoniene. Det er mulig at det samme kan være tilfellet når det gjelder en branngrav fra Store-Dal i Skjeberg i Østfold. Her er i det minste samtidigheten udiskutabel, ettersom de brente benrestene fra en voksen mann og en yngre person av uvisst kjønn ser ut til å skrive seg fra én og samme brenning. I kremasjonslaget lå også brente ben av hest, kanskje også av sau og gris. Gravgodset er dessverre nokså ubestemmelig når det gjelder kjønnstilhørighet, og det er for så vidt ingenting i veien for at vi har for oss en ”vanlig” dobbeltgrav.

Det finnes imidlertid også noen eksempler fra vikingenes verden der sannsynligheten er overveiende for at vi har å gjøre med lik som er blitt gravlagt samtidig, og der behandlingen av de døde gir støtte til tanken om at det ene dødsfallet kan skyldes et rituelt drap. I en grav på Isle of Man fant man foruten skjelettet av en mann som var blitt gravlagt med et rikt utstyr av våpen og andre gjenstander, også et kvinneskjelett. Kvinnen hadde fått skallen slått inn, og ikke noe av gravgodset kunne knyttes til henne. I andre tilfeller ser det ut til at det er kvinner som er blitt tilgodesett med menneskeoffer – som i Dråby i Danmark; der fant man i en kvinnegrav med kjønnstypisk gravgods også et hodeløst skjelett av en mann.

«Viking» i Chicago 1893

I 1893 krysset et nybygd skip Atlanterhavet. Reisens mål var den storslåtte verdensutstillingen i Chicago, og om bord i «Viking» var et ma...