26 september 2005

Bondehavn - stormannshavn - kongshavn

Nausttufter og havnetyper
I romertid – folkevandringstid opptrer for første gang klinkbygde fartøyer. Fartøy av Nydamstypen kunne lande ”hvor som helst”, i den forstand at de enkelt kunne trekkes opp på en strand etc. Fartøyene var derfor godt egnet til overraskelsesangrep. I den grad gravrøysene (kystrøysene/åsrøysene) på åser, holmer og skjær kan dateres til denne og forutgående perioder, dvs. til århundrer da padle- og rofartøyer var enerådende, synes de å markere en led som følger kysten tett oppunder land. De eldste naustene vi kjenner, er imidlertid knyttet til denne fartøystypen, som på sin side markerer overgangen fra padle- til rofartøyer. Naustene har trolig tjent som vinterlagringsplass for fartøyene.

De eldste daterte nausttuftene er så å si alle av betydelig størrelse, ofte med lengder på mellom 20 og 30 m. De opptrer i klare konsentrasjoner først og fremst i Sørvest-Norge, og det er rimelig å tenke seg at de har sin plass innenfor regionale overherredømmer i denne landsdelen. Enkelte steder, som i Spangereid i Vest-Agder og Hafrsfjord i Rogaland, er tettheten av naust fra eldre jernalder så stor at en kan tale om orlogshavner knyttet til slike politiske strukturer.

Nausttuftene er langt flere i vikingtid og middelalder. Det ser ut til å være en klar sammenheng mellom stornaust fra disse århundrene og bebyggelser som vi utfra arkeologiske funn, historiske kilder og eiendomsforhold bør oppfatte som seter for stormenn. Fra og med yngre jernalder opptrer klart mindre naust ved siden av de større. Disse siste har et annet spredningsmønster enn stornaustene. Mens de førstnevnte dels må tolkes som leidangsnaust, dels som naust for fartøyer som stormennene benyttet til sin private plyndrings- og handelsvirksomhet, er det en sannsynlig tolkning at de mindre naustene svarer til gårdsnaustene fra nyere tid, og at de har rommet båter som først og fremst har vært brukt til fiske. Ad arkeologisk vei er det vanskelig å påvise egentlige gårdshavner i større antall før i yngre jernalder. Fordelingen av stornaust i vikingtid og middelalder tyder på at større, havgående fartøyer ikke har hatt hjemme i disse gårdshavnene. Det er en indikasjon på at oversjøisk plyndring og senere handel ikke har vært en vanlig geskjeft for vanlige bønder i vikingtid og tidlig middelalder.

Fiskehavner og fiskevær
Spesialiserte fiskehavner kan først påvises i yngre jernalder. De såkalte strandtuftene opptrer over store deler av norskekysten, de eldste så tidlig som i folkevandringstid. Det dreier seg om grupper av små hustufter med tilhørende båtopptrekk, og funn fra tuftene indikerer at vi har å gjøre med spesialiserte, sesongvise fiskerbebyggelser. Men det er først fra og med 700-årene at strandtuftene opptrer i stort antall. I vikingtid finnes regulære fiskevær flere steder på vestlandskysten, og muligens også på Sørlandet og i Oslofjorden. I løpet av 1100-årene opphører aktiviteten i de vestnorske værene.

For mange av værenes del kan det sannsynliggjøres at de har sitt utspring i stormannsinitiativ inne i de gode jordbruksbygdene. En rimelig tolkning av det kronologiske bildet er at konsentrasjonene av strandtufter viser oss en annen side av stormennenes økonomiske virksomhet i vikingtid og tidlig middelalder enn det de store nausttuftene gjør. Når strandtuftene synes å forsvinne i løpet av 1100-årene, er sammenhengen trolig den at kongemakten lykkes i å begrense stormennenes selvstendige økonomiske aktivitet, og at det spesialiserte fisket konsentreres til nyetablerte vær i Nord-Norge.

Håndverksproduksjon, handel og havner
I et skandinaviske perspektiv ser det ut til at de sjørelaterte markedsplassene som hadde oppstått i yngre jernalder, forsvinner i løpet av 1100-årene. Det gjelder for eksempel Sebbersund ved Limfjorden. Markedsplassenes forsvinnen har sammenheng med at kongemakten i tidlig middelalder besørger at handel og håndverk samles i de nyanlagte byene.

Ved inngangen til yngre jernalder var håndverksproduksjonen i stor grad knyttet til stormannsgårder. Det som ble produsert her, var bestillingsprodukter til stormannen og hans hushold. Samtidig fantes det markedsplasser med serieproduksjon av enklere produkter som for det meste har vært avsatt innenfor den egne regionen.

Fra 700-årene av oppstår sjørelaterte markedsplasser og byer der det foregår masseproduksjon av relativt enkle produkter, og disse får en langt mer omfattende distribusjon enn tidligere. Det dreier seg om masseproduksjon for et marked, ikke bestillingsproduksjon for den lokale stormannen. Omkring år 800 har de regionale gjenstandstypene forsvunnet i Sør-Skandinavia. Typestandardiseringen øker ytterligere i løpet av vikingtiden. I 900-årene er for eksempel smykke- og kammaterialet nesten helt dominert av standardtyper med overregional spredning.

Denne utviklingen har innlysende maritime aspekter, og deriblant slike som angår havner. De første kaianlegg tilhører yngre jernalder og har sammenheng med periodens nye fartøystyper. Det vi kan kalles ”de fremmedes havner”, så som uthavnene, har trolig røtter i denne perioden. De har både de nye, seilførende fartøystypene, den gryende masseproduksjonen og den utvidede handelen som sine forutsetninger. Videre må vi gjøre regning med at forhold som binder havnene sammen til en led, må vært under etablering på et like tidlig tidspunkt. Ledmerking, losing etc. bør i prinsippet kunne gå tilbake til yngre jernalder.

Sagaopplysninger om for eksempel Seløyene ved Lindesnes av en slik karakter at de forutsetter en viss havnerelatert bebyggelse og havnerelaterte funksjoner i havnen her senest i 1000-årene. Det samme gjelder en del andre, viktige havner/uthaver langs kysten. Omtalen av havner og virksomheten i havnene (reparasjoner, utskjenking, forsyninger etc.) i samtidssagaene fra sent i 1100- og tidlig i 1200-årene forutsetter en høy grad av organisasjon. Den nedenstående oversikten viser omtale av havner på Sørlandskysten i sagakilder. Det handler uten unntak om havner som var viktige langt inn i moderne tid, så lenge seilskip rådde grunnen. Videre er det betydelig sammenfall mellom viktige havner i middelalderkildene og kongelig eiendomsrett. Det kan indikere at kongemakten har hatt avgjørende innflytelse under etableringen av ”de fremmedes havner”.

Portør 1137, 1168, 1200, 1206, 1207, 1226
Askøysund (Lyngør) 1200
Hesnes 1206, 1240
Homborsund 1221, 1224
Randesund 1206, 1256
Ny-Hellesund 1197? 1207?
Skjernesund 1240
Hillesund 1031
Selør 1028, 1045, 1156, 1190, 1207, 1224, 1227
Hummerdus? 1184
Hidra 1206, 1207

17 september 2005

Kureåsen – endelig en bygdeborg i tjukkeste Rygge!

Arkeologen Erling Johansen skrev i 1957 (i Rygge b. II) om de mange bygdeborgene fra jernalder i Østfold, og han stilte spørsmålet om ”hvor Ryggebøndene har hatt sine forsvarssteder”. Siden ingen borger på det tidspunktet var kjent i kommunen, kom Johansen til at det muligens ikke har vært egnede fjell her, selv om han tydelig mistrodde den ideen. Så, noen år etter at bygdeboka var skrevet, kom det likevel en bygdeborg for dagen – den lå helt nord i bygda, på et nes i Vansjø. Men siden har det ikke dukket opp flere borger. Det vil si inntil sommeren 2005, da Gunnar Haugen en lørdags formiddag dro en arkeolog og en lokalhistoriker med seg opp på et høydedrag vest for Kuregårdene. Der, nordøst i Kureåsen og med praktfull utsikt over Kuregårdene og fjorden, finnes en godt bevart borg – og det midt i tjukkeste Rygge!

Bygdeborgene ligger uten unntak på bratte, vanskelig tilgjengelige åser eller topper – det gjør både borgen på Kjellerød ved Vansjø og den ”nye” i Kureåsen. De naturlige adkomstene er sperret av murer, som i mange tilfeller må ha vært fundamenter for palisader av tre. Det siste viste seg å være tilfelle da Erling Johansen drev utgravninger på borgen Ravnefjellet på Hunn i Borge. Murrestene er ofte overgrodde og kan være vanskelige å finne.

Synlige murer
”Vår” borg ligger på en nord-sør-gående kolle. Store deler av muren som en gang har omgitt toppen av åsen, er utrast. Men i sør er den lett å få øye på. Den som ser godt etter, vil finne murrester på vestsiden også, og i det sørøstre hjørnet av borgplatået (altså området som murene har avgrenset) finnes en brønn. Inngangen kan se ut til å ha vært på nordvestsiden, der det er enklest å ta seg opp til toppen.

Kjetil Johansen har målt opp borgen etter at vi var på stedet sammen med kjentmann Gunnar Haugen. Etter hans mål er borgens lengde 113 meter. Største bredde er 55 meter. Borgplatået dekker et areal på litt over 4 mål. Borgen ved Vansjø har omtrent samme mål.

Det har vært militær aktivitet på kollen her også i langt senere tid. En bunker ble nedlagt for få år siden, og det finnes tydelige merker etter den. Såpass markant i topografien som borgåsen er, er det ikke til å undres over at den har blitt funnet tjenlig til militære formål i flere ulike perioder. Men bunkeren er altså borte nå. Det varer vel enda en del år før en blir kvitt den høyspentlinjen som går rett over borgen, selv om den er svært skjemmende.

To typer
Det kjennes rundt 80 borger pr. i dag i Østfold. Og år om annet dukker det opp flere. Særlig mange borger er det i storkommunene Fredrikstad og Sarpsborg. Dels skyldes nok det at registreringsaktiviteten har vært spesielt stor i Nedre Glommaregionen. Men dette er også områder som har vært folkerike og mektige i jernalderen.

Borgene dateres gjerne til romertid og folkevandringstid, dvs. århundrene mellom Kr. f. og 600 e. Kr., men det er grunn til å tro at mange av dem også har vært benyttet både før og siden. At de fleste borgene i Østfold har hatt en bruksfase i den nevnte perioden, er det likevel liten grunn til å tvile på.

Ser vi på den landskapsmessige plasseringen, er inntrykket at borgbyggerne har ettersøkt to ulike slags lokaliseringer:

1. Sentralt i gamle bosetningsområder.

2. Den andre gruppen av borger ser ut til å ligge mer perifert i forhold til den samtidige gårdsbebyggelsen, men ofte i nærheten av ferdselsleder til lands eller til vanns.

Storgården Kure
Kureborgen tilhører utvilsomt den første gruppen. En mindre andel av borgene i denne gruppen utmerker seg ved å omfatte svært store arealer. Disse store borgene har vist seg å kunne gå tilbake til førromersk jernalder og tidligere. Kureborgen er ikke en slik. Hovedmengden av mindre borger som ligger sentralt i gamle bosetningsområder, er ofte lokalisert i umiddelbar nærhet til jernalderens stormannsgårder. Har vi da lov til å oppfatte Kure som en slik?

Det finnes en del gravhauger på Kuregårdene, og flere skal det ha vært tidligere. Det er ingen tvil om at det har vært stor bosetning på gården alt omkring Kr. f. Et stykke vest for Kuregårdene ligger restene av det som har vært én av de største gravhaugene i bygda. Men vi mangler gravfunn som kan si noe nærmere om hva slags status de hadde i romertid og folkevandringstid, de som bodde her. Fra vikingtid har vi imidlertid funn som hever området innerst i Kurefjorden høyt over det jevne. Enda senere, i middelalderen, var Kure et av de største navnebolene i Østfold. I 1300- og 1400-årene bestod Kure av minst 7 gårder. I 1593 var det fem fullgårder på Kure. Det er grunn til å tro at denne storheten har røtter så langt tilbake som til vår tidsregnings begynnelse.

Farledsborger
”Utmarksborgene” ser delvis ut til å være anlagt på eller ved det vi lett oppfatter som mer perifere gårder som kan ha vært underlagt stormennene i sentralbygdene. Borgen på Kjellerød kan være et eksempel på det. Men det er beliggenheten ved Vansjø som er påfallende i dette tilfellet. I Østfold ser det ut til at svært mange borger er anlagt ved gamle ferdselsårer til lands eller vanns.

I Sarpsborg og delvis i Fredrikstad ligger borgene som ”brohoder” ved de eldre hovedferdselsårene inn til det viktige området rundt Tune kirke. På visse strekninger ligger borgene så tett at det kan ha vært mulig å signalisere ved hjelp av ildsignaler fra én borg til den neste. Ofte ligger de vetene som er kjent fra nyere tid, i kort avstand fra en borg.

Hvem brukte borgene?
Farledsborger som den på Kjellerød, kan altså tenkes å ha spilt en rolle knyttet til overvåkning av ferdsel. Det kan kanskje virke underlig at Vansjø skulle ha spilt en så viktig rolle for ferdselen i jernalderen, men det er det mye som tyder på at den har. Det behøver ikke å være tale om ferdsel til sjøs – i nyere tid var Vansjø-isen mye brukt til ferdsel vinterstid. Borger med tilsvarende plassering som den på Kjellerød, finnes også i Råde og i Våler. Vansjøs tilsynelatende store betydning tyder jo dessuten på at de man fryktet angrep fra, ikke hørte hjemme så svært langt borte – kanskje bare rett over vannet?

Det har vært foreslått at borgene har spilt en rolle i feider mellom lokale stormenn. Vansjø-borgene passer for så vidt inn i en slik forståelse.

Det samme kan være tilfellet med borger av ”Kure-typen”. Disse må jo ha hatt en funksjon knyttet til nærliggende bebyggelse. Men egentlige tilfluktsborger kan de ikke ha vært. Med murer og eventuelle pallisader må borgen i Kureåsen ha vært godt synlig nede fra slettelandet. Det var ikke et sted man forsøkte å skjule seg. Men det kan godt ha vært et sted stormannen og hans følge av væpnede menn søkte til for å få et best mulig strategisk utgangspunkt dersom det kom en overtallig fiend til gårds.

10 september 2005

Regnskogens Watergate?

Steinalderen er definitivt over. Våre forfedre lever ikke i Sør-Amerikas jungler, i Afrikas regnskoger eller i Ny-Guineas innland. Ingen opprinnelige, "enkle" samfunn er tilbake på jorden. Overalt føler folk kapitalismens nærvær.
Vi lever i én verden. Helt siden Europas stormakter lå i startgropen for kappløpet om koloniene, har utviklingen gått mot et kapitalistisk verdenssystem. Nå, 500 år senere, er alle menneskelige samfunn, alle kulturer, på en eller annen måte involvert i den akkumulasjonstvangen som ligger innebygd i dette systemet.
Hvem har ikke hørt om de forferdelige hodejegerne i Amazonas, de som krympet ofrenes hoder og hengte dem rundt livet? Hodekrympingen var i utgangspunktet et element i rituell krigføring mellom konkurrerende stammer, men da engelske oppdagelsesreisende fikk nyss om skikken, skjøt etterspørselen etter "krympehodene" i været. I 1840-årenes verdensmetropol, London, var et slikt hode en nødvendig del av enhver gentlemanns trofésamling.
Og yanomami - et indianerfolk i grenseområdene mellom Venezuela og Brasil - er neppe så "opprinnelige" som endel antropologer har villet ha det til. De oppsto antagelig som stamme først da grupper og individer med ulik bakgrunn søkte sammen i regnskogen en gang på 1500- eller 1600-tallet. De hadde i utgangspunktet bare én ting til felles: De var alle på flukt fra spanjoler på slavejakt. Interessant nok anføres ofte yanomami som det fremste eksempel på at mennesket i "urtilstanden" er aggressivt, krigersk og egennyttig. Men voldsbruken, ja, yanomami selv, er trolig skapt av kolonialismen.
Det kan hende best kjente eksemplet på "våre nålevende forfedre" er tasaday-folket på Filippinene.
Tasaday har blitt beskrevet som et "steinalderfolk", primitive og tilsynelatende upåvirket av de siste 20.000 års utvikling. De ble ikke "oppdaget" av omverdenen før i 1971, da en lokal embetsmann støtte på dem i regnskogen på Mindanao.
Det han fant, var en gruppe av sankere. De hadde ytterst primitive redskaper og delte gjerne mat og vennskap med hverandre. Det kunne se ut som om en "uberørt" folkegruppe, et urkommunistisk fellesskap var oppdaget i regnskogen på Filippinene.
En rekke antropologiske studier ble foretatt, Nation Geographic skrev om tasaday-folket og snart gikk historien sin seiersgang i media verden over.
Etter en tid avtok medias interesse. Det ble stille om tasaday - helt til 1986, da en sveitsisk journalist,Oswald Iten, dro til Mindanao og oppdaget at de var - borte! Det var iallfall det han hevdet i en dokumentarserie på ABC, kalt The tribe that neves was. Siden den gang har diskusjonen gått høyt om hvorvidt tasaday-historien var en bløff - slik mange mener.
Bevisene taler mot tasaday. Hulene og det øvrige området der de skulle ha oppholdt seg, var rene. Det fantes ikke møddinger eller andre arkeologiske indisier for at det noensinne hadde bodd folk der. Dersom en gruppe mennesker hadde bebodd et område i lengre tid, skulle man ha funnet etterlatenskaper - selv om de hadde en primitiv teknologi og selv om de var usedvanlig "renslige", slik det ble hevdet om tasaday.
Dessuten er ikke planteressursene i det angivelige hjemstavnsområdet til tasady store nok alene til å brødfø en gruppe av planteetere - dersom de da ikke supplerte kostholdet med kjøtt fra byttedyr eller fikk assistanse fra bofaste jordbrukere. Hvordan klarte tasaday-folket å livberge seg dersom de ikke var i kontakt med omverdenen? Og hvorfor skulle de ikke ha tatt kontakt med de omliggende landsbyene - den nærmeste av dem var tross alt bare tre timers gange unna?
Redskapene deres var enkle og lite effektive - selv for et "steinalderfolk". I høyden kunne de brukes til å grave frem røtter, og de var så enkle at hvem som helst kunne ha laget dem. Mer kompliserte redskaper ble avfotografert i 1971, men ingen ser ut til å vite hvor disse er blitt av.
Fra et demografisk synspunkt er det særlig ett problem knyttet til tasaday. Da de ble funnet, var det bare 25 av dem. Og det er et for lite antall til at befolkningen kunne ha reprodusert seg selv, generasjon etter generasjon. Andre, beslektede grupper er aldri blitt funnet.
Tasaday-folkets språk var heller ikke så spesielt som man først antok, selv om det manglet termer for jordbruk og var uten spansk-påvirkede ord. Lingvistene antar at tasaday ikke har levd adskilt fra de andre manobo-talende gruppene særlig lenge, trolig ikke mer enn 150 år.
Det interessante er forsåvidt ikke diskusjonen om hvorvidt tasaday var "ekte" eller ikke - for det er liten eller ingen tvil om at de eksisterer i dag, og at de eksisterte i 1972. Men hvorfor ble de fremstilt som langt mer "primitive" enn de faktisk var? Var det en stor spøk? En PR-jippo? Eller var det hele iscenesatt av styresmaktene på Filippinene - et slag "regnskogens Watergate?" Det spørsmålet skal vi ikke beskjeftige oss med her.
Mitt anliggende er det faktum at såkalte "primitive" kulturer like mye er et produkt av det kapitalistiske verdenssystemet som vi selv er det. Som eksemplene med yanomami og tasaday viser, er selv enkelte jeger- og sanker-gruppers relative isolasjon et resultat av den fremtrengende kolonialismen. Hele verdens befolkning inngår på et eller annet vis i verdenssystemet. Selv om kapitalismens særegne former - fritt lønnsarbeid og allmenn vareproduksjon - ikke er gjennomført over alt, er all produksjon reelt underlagt den kapitalistiske produksjonsmåtens fremste maksime: "Akkumulér eller forsvinn!" Og hver eneste dag tar tusenvis av mennesker fatt på veien til de voksende byen i Den tredje verden, der en tilværelse som lønnsarbeidere formelt underlagt kapitalismens lover, venter.

Ottar fra Hålogalands ferd mot nord

Ottar fortalte for 1100 år siden at han bodde «lengst nord av alle nordmenn», og hans beskrivelse av en reise videre nordover langs kyst...