22 februar 2010

Åndelig slektskap i vikingtiden

Ved Oddernes kirke i Kristiansand står en tusenårig runestein og forkynner sitt gåtefulle budskap: Eyvindr gerði kirkju þessa, goðsonr Ólafs hins hála/halla/helga, á óðali sínu. Altså: ”Eyvind gjorde denne kirke – Olav den skakkes (eller den helliges eller den listiges) gudsønn – på sin odel”. Innskriften på Oddernessteinen reiser flere spørsmål, men her skal vi bare diskutere ett av dem – nemlig hvilken betydning man skal tillegge det forholdet mellom Eyvind og Olav som teksten vitner om. Det er nemlig det faktum at Eyvind definerer seg selv gjennom det åndelige slektskapet med Olav, som er noe av det mest uvanlige ved innskriften.

Steinen og innskriften har vært kjent helt siden 1643, da den lærde Ole Worm tok den med i sin Monumenta Danica. Worms tolkning av innskriften er for lengst forlatt, men han leste blant annet ordene ”Olafs hin hala”, som han utla som Olav den hellige. Mange, men slett ikke alle, har fulgt ham når det gjelder å identifisere Olav i innskriften med Olav den hellige, og det er dette som mer enn noe annet har gitt Oddernessteinen dens berømmelse. Innskriften dateres til ca. 1050.

Stridens eple har vært og er tolkningen av ordet “hala”. Worm og mange andre har tolket det som hal(k)a, hellig, men det er ikke den eneste muligheten. Ordet gir nemlig mening som det står, uten at vi behøver å forutsette at runeristeren har utelatt et tegn. Det kan enten være háll i betydningen “glatt, listig, svikefull”, eller hallr, som blant annet betyr “hellende, skakk”. Nicolay Nicolaysen var blant kritikerne og skrev at “saalænge der i det nævnte ord er god nok betydning, viser det kun en forældet kritik, at man for at gjøre gjenstanden interessantere, finner paa alskens fortolkninger.”

I vår sammenheng er det ikke så viktig om det er Olav den hellige eller en annen, ukjent Olav som er omtalt i innskriften. Vårt anliggende er gudsønnen Eyvind. Saken er den, at langt de fleste av runeinnskriftene fra perioden 950-1100 er skrevet på samme formel: ”x reiste denne stein” eller ”x lot reise denne stein til minne om y”. De fleste innskrifter opplyser om forholdet mellom x og y, og mange inneholder også tilleggsinformasjon.

Men Oddernessteinens innskrift er ikke standardisert på denne måten; den er ikke en minneinnskrift. I stedet forteller den om en mann som har reist en kirke på odelsjorden sin, og den fremhever at denne personen var gudsønn av en annen mann. Det er ordet “kosunr” som tolkes som guðsonr, altså gudsønn. Hva innebar det egentlig å være noens gudsønn i begynnelsen av 1000-årene?

I et samfunn som det norrøne, der forestillinger om rang og ære rådet, var det var bare i den atmosfæren av tillit som vennskaps- eller slektskapsbånd skapte, at fri meningsutveksling kunne finne sted. Dette er bakgrunnen for at mange andre slags forbindelser mellom mennesker i vikingtidssamfunnet brukte slektskap som modell. Målet var å gjenskape de forhold og forpliktelser som eksisterte innenfor familien. Forestillingen om åndelig slektskap er sentral i den forbindelsen.

Flere former for åndelig slektskap vant innpass sammen med kristendommen. Det var tale om fadderskap i forbindelse med dåp, konfirmasjon og andre overgangsriter der en person som ikke var vedkommendes biologiske forelder, ledet en annen, ofte et barn, gjennom. Etter at ritualet var gjennomført, ble fadderen oppfattet som barnets åndelige forelder, med en rolle som var komplementær til de biologiske foreldrenes. Fadderen ble en slags ”med-forelder”. Den eldre Gulatingsloven nevner seks kategorier av åndelig beslektede som det er forbudt å ha seksuell omgang med; fadderen nevnes først. Men faddere eller gudforeldre hadde ikke bare religiøse forpliktelser over gudsønnen eller -datteren. De hadde også praktiske, verdslige forpliktelser, idet de var forventet å gi dem gaver, råd og beskyttelse. Til gjengjeld forventet de respekt.

Ikke sjelden kunne åndelig slektskap derfor lede til politisk dominans, og i perioder spilte fadderskap en viktig rolle som diplomatisk virkemiddel, ved siden av fostring og andre former for åndelig slektskap. Vi har en rekke eksempler på det i de skriftlige kildene. I 826 ble således den danske kongen Harald Klak døpt i Mainz, som et ledd i en allianse med keiser Ludvig den fromme. Den frankiske keiseren stod fadder til Harald, keiserinnen til den danske dronningen og keiserens eldste sønn, Lothar, til Haralds sønn. Deretter ble den nye alliansen gitt et politisk uttrykk gjennom at Harald underkastet seg Ludvig og ble hans vasall. Til gjengjeld fikk han Rüstringen i len, og sikkert også løfter om hjelp og støtte i kampen mot tronpretendenter i Danmark. Senere, i 878, får vi vite at den angelsaksiske kong Alfred står fadder til den skandinaviske høvdingen Guthrum, etter at førstnevnte hadde seiret i et slag. Her er det politiske aspektet altså tydelig. Nærmere Oddernessteinen i tid er Adam av Bremens opplysning om at keiser Otto hadde stått fadder til Svein Tjugeskjegg da dennes far, Harald Blåtann, tok imot kristendommen omkring 960.

Fadderskapet som omtales i innskriften på Oddernessteinen, bør også ha hatt et politisk aspekt, og fadderen skal helst søkes blant de med høyest rang i datidens samfunn, antagelig på kongelig nivå. Det er ekstraordinært at innskriften omtaler et fadderforhold. Av de over 2000 runeinnskriftene i Skandinavia fra denne perioden, er dette det eneste tilfellet der en gudsønn omtales, mens vi har en mengde omtaler av det som ser ut til å være biologisk slektskap, dvs. sønn – far, far – sønn, bror – bror og så videre. Det borger jo for at fadderen var en kjent figur – og betydningsfull nok til å omtales på runesteinen.

08 februar 2010

Flintsmedenes svanesang

Da Rasmus Hausken skulle dyrke opp en myrstrekning på gården sin på Nord-Karmøy i 1911, gjorde han et flintfunn som er blant de aller største i sitt slag her i landet. For 4000 år siden, da bondesteinalderen gikk mot slutten, hadde noen lagt ned blant annet 27 dolker og 214 skiveformede avslag av flint i myra. Slike store nedleggelser er karakteristiske funn fra den perioden da kobber og bronse var i ferd med å overta som råmateriale i våpen og redskaper i områder lenger sør.

Dersom du en gang har holdt en flintdolk mellom hendene, vet du hvor skap eggen på den kan være. Flintdolken var noe av et universalvåpen for menn i sluttfasen av steinalderen – egnet til kamp på liv og død så vel som til slakt og andre mer hverdagslige sysler. Gravfunn lenger sør viser oss at den ble båret i beltet. I et tysk myrfunn fra Wiepenkathen i Niedersachsen kan en studere en flintdolk i et godt bevart hylster av lær. I Skåne har det vist seg at den eneste forskjellen fra gravskikken i århundrene forut, er at stridsøksen i mannsgravene er byttet ut med en flintdolk. Hos oss forekommer dolker i en del gravfunn, men mange dolkfunn skriver seg fra kontekster som gjør det mer nærliggende å tolke dem som rituelle nedleggelser – offerfunn.

De eldste flintdolkene har sine tydelige forbilder i de dolkene av kobber som er fast inventar i mannsgravene innenfor den samtidige klokkebegerkulturen på kontinentet. Der opptrer dolken sammen med utstyr til bueskyting, og dolken skal helst oppfattes som et våpen man brukte i ritualisert nærkamp, slik vi hører om i Odysseen og Illiaden. Dolken var et symbol ikke bare for en krigersk ideologi, men også for februkets økende betydning. Fra ca. 2.300 f.Kr. er flintdolkene utbredt over hele Skandinavia. Så er da også ”dolktid” et annet navn på sluttfasen av bondesteinalderen.

De første metallkulturene oppstod i Tyrkia og Midt-Østen for 7000-8000 år siden. Kunnskapen om bruk av kobber spredte seg så til Balkan og andre deler av Sørøst-Europa. I Mellom-Europa finner vi de tidligste metallbrukende samfunnene – som går under navn av Únětice-kulturen etter et funnsted i dagens Tsjekkia – først omkring 2.300 f.Kr. Det er altså samtidig med at dolktiden begynner i Skandinavia. Ikke bare dolkene, men alle flintredskapene fra slutten av steinalderen er fremstilt under sterk påvirkning av forbildene i metall. Med overlegen teknikk hermet flintsmedene formen til de ettersøkte kobber- og bronsegjenstandene – dolker, sigder, økser, spydspisser, pilspisser og ildslagningssteiner. For å etterligne kobberglansen fikk flintredskapets overflate en sluttbehandling med trykk- eller pressteknikk, det vi kaller flatehugging. De yngste flintdolkene er tydelig inspirert av Únětice-kulturens støpte bronsedolker, i den grad at flintsmedene har etterlignet den støperanden som finnes på bronsedolkene.

Sentrum for produksjonen av flintdolker lå i det flintrike Danmark. Dolker derfra er funnet så langt sør som i dagens Sveits, Østerrike og Tsjekkia, og fra Schleswig-Holstein i sør til Mellom-Skandinavia i nord dominerte flintdolken gjenstandsinventaret. Til norskekysten ble flinten transportert i båtlast etter båtlast over Skagerrak, direkte fra flintkildene. Mange dolker kom som ferdige produkter, andre som halvfabrikata. Mens sørskandinavene byttet til seg det eksotiske bronsemetallet fra metallkulturen på Kontinentet, ble altså den grå, jydske flinten den viktigste byttevaren mot nord. I Norge har flintdolkene et vestlig tyngdepunkt – tredjeparten av de som har kommet inn til de arkeologiske museene, kommer fra Rogaland.

Vi vet mindre om hva slags gjenstander som ble utvekslet med flint i denne perioden, men det er sannsynlig at huder og pelsverk av dyr som var utdødd i Sør-Skandinavia, har vært en viktig ”eksportartikkel” fra områdene lenger nord.

Funnet fra Karmøy og tilsvarende funn viser hvor stor betydning dolker og andre flintgjenstander har hatt i slutten av steinalderen i et land som selv ikke eide den dyrebare flinten. Slike funn er sluttresultatet av komplekse ritualer som ble avsluttet med nedleggelser ved bredden av åpent vann eller i våtmark. De store flintnedleggelsene på Vestlandet er dessuten karakteristiske uttrykk for de store mengder flint som nådde norskekysten da steinalderen gikk mot slutten, en materialisering av de jyske flintsmedenes ”svanesang”, om man kan si det slik.

De store kontaktnettene som disse funnene vitner om, var ikke noe nytt fenomen i dolktid. Men det som ser ut til å være nytt da steinalderen går mot slutten, er at man akkumulerer og forbruker verdigjenstander på en annen måte enn tidligere. De store depotfunnene som det fra Karmøy, har ingen egentlige paralleller i foregående perioder. Det betyr antagelig at en ny og hierarkisk samfunnsstruktur var i emning, slik vi også får visshet om gjennom de monumentale gravhaugene som bygges blant annet på Karmøy i den påfølgende eldre bronsealderen.

Beardmore-kontroversen

Nyheten om en angivelig vikinggrav dypt inne i Canadas skoger gikk verden rundt på slutten av 1930-tallet. Kontroversen som fulgte, involv...