'The time has come,' the Walrus said,
'To talk of many things:
Of shoes — and ships — and sealing-wax —
Of cabbages — and kings —
And why the sea is boiling hot —
And whether pigs have wings.'
Lewis Carroll: The Walrus and the Carpenter

10 august 2020

Sannheten om ålen

Ålekjeret på Blørstad i Lindesnes er fremdeles i brukbar stand, men har ikke vært brukt siden ålefangst ble forbudt i 2010.

«Den er Ormens Broder,» skriver Peder Claussøn Friis om ålen i 1599, og refererer til bønder «langt oppe i Landet» som ikke vil spise fisken. Utsagnet er blitt stående som en gyldig oppsummering av nordmenns tradisjonelle forhold til den kanskje merkeligste av alle slekter i fiskefaunaen her nord, ålen. Men det er så galt som det kan få blitt – og representativt verken for den faktiske fangsten og bruken av ål eller, for den saks skyld, hr. Peders egen oppfatning.

La oss legge sistnevnte ball død, først som sist. For i ulike sammenhenger har Undalspresten Friis blitt tatt som sannhetsvitne for påstander om at ål aldri var noe vanlig spise i Norge. Men skriftet det vises til, «Om Diur, Fiske, Fugle og Træer udi Norrige», sier faktisk det motsatte. Hr. Peder nevner en passant at opplendingene nødig spiser ål, men hans hovedbudskap er altså dette:

 Aall er den gieueste Fisch i Norrige, oc haffuer verret i fordum Tid regnet ligesaa gieff som Smør,        dog den som fanges i fersch Vand, thj den er feed oc vellsmagendis om Sommeren, oc om Høsten gaar hand du, naar stor Regen er oc Vandflom er, oc vill till-haffs, oc bliffuer saa thagen i Gierder og Korffue i Becher oc Elffuer, førind hand udkommer.

Med andre ord: fra et utsiktspunkt like før år 1600 var det naturlig å betegne ålen for «den gjeveste fisken i landet», like verdifull som smør, og fet og velsmakende. Men Peder Claussøn, som var prost i det nåværende Lindesnes, skildrer også noen av forestillingene om ålen, som kanskje dels også var hans egne. Noen mente således at ålen lever av dugg og tåke, og at den ikke yngler, men «bliffuer aff Dynd og Slim oc Solens Varme». Den siste oppfatningen går for øvrig helt tilbake til Aristoteles.

I senere topografisk litteratur ble disse forestillingene vektlagt, mens Hr. Peders for øvrig saklige opplysninger om at ålen på hans tid og tidligere ble fanget i stor skala og spist, fikk mindre oppmerksomhet.

Da den finske naturforskeren Pehr Kalm kom fra Bohuslän til Grimstad i 1747 – litt tilfeldig, for han var egentlig på vei til Amerika – hadde han opplevd lystring etter ål på den svenske vestkysten. På Sørlandet ville han undersøke Peder Claussøns «påstand» om ålen ikke spises i Norge. Men da han spurte sin vert om dette, svarte denne at

han ännu aldrig hördt eller sett någon Norrsk, som icke gerna ätit ål, då han den kunnat bekomma.

Så sent som i 1927 benytter en så kompetent forsker som Fredrik Grøn («Om kostholdet i Norge») Peder Claussøn som kilde for at ålen bare i liten grad ble benyttet som føde i Norge. Og det samtidig med at han viser til tollregnskaper som tydelig forteller at betydelige kvanta med ål ble innført til byer som Christiania og Tønsberg på 1660-tallet – over Langesund ble det fortollet ikke mindre enn 600 tønner saltet ål «med Fremmede och Indlendische Schibe» bare 1667.

Peder Claussøn beskriver en ålefangst som var utbredt og betydelig på hans tid, og som han mente hadde vært enda viktigere tidligere. Det er ikke veldig mange kilder om ålefangsten i middelalderen i Norge, men de finnes. Viktigst er kanskje bestemmelsen i Magnus Lagabøtes landslov fra 1270-årene, om at den som ødelegger et ålefiske for noen, skal bøte til kongen og til den som eier fisket.

Det rike ålefisket i Enningdalen i Østfold er omtalt i rettstvister i 1387 og senere. Det var Oslobispen som eide dette fisket. Fra Jæren hører vi i 1462 om en «ålegård» som var eid av prestene ved domkirken i Stavanger, og i samme område hadde erkebiskopen i Trondheim et annet ålefiske. Den store verdslige jordeieren Hartvig Krummedige eide i 1450-årene et ålefiske i Vestfold.

Det er neppe tilfeldig at det er interessene til de store jorddrottene i landet når det gjelder ålefangsten, som fremkommer av diplomene. Men dette er helt sikkert bare toppen av isfjellet; selv om det nok fantes betydelige lokale og regionale forskjeller i så måte, viser kildene at mange bønder har drevet med fangst av ål, og ikke bare til husbruk.

Trolig går fangsten av ål mye også mye lenger tilbake i tid. Fra Danmark vet vi at ål ble lystret fra båt eller på isen i eldre steinalder, og også fanget i ruser. Faste fangstinnretninger i form av tømrede ålekister og ålegårder settes gjerne i sammenheng med klostrenes virksomhet på 1100- og 1200-tallet.

Her hjemme ble små ål stekt og spist mens den var fersk, mens større fisk ble saltet ned i bøtter og brukt til ålesuppe om vinteren. I andre bygder ble ålen kokt etter langvarig salting og fortært kald.

Jæren og Dalane var områder der ålefangsten ser ut til å ha vært spesielt utbredt. Der fantes det flere gårder som betalte skatt og avgifter i form av ål.

Da det ble utarbeidet en matrikkel over alle gårder i regionen i 1660-årene, ble det for et tyvetalls gårder anført at det lå et ålefiske til dem. Men – i overensstemmelse med Hr. Peders oppfatning av at ålefangsten var i tilbakegang – stort sett med tilleggsopplysningen om at fisket på det tidspunktet var «meget ringe» eller «nesten gandsche øde». Da en ny matrikkel ble laget seksti år senere, var det bare en tredel av disse gårdene som ble opplyst å drive ålefangst.

Bryne var en av de gårdene som i perioder drev stort med ålefiske. I Bryneåno lå ålegårdene tett. Hvor verdifullt dette fisket ble ansett å være, understrekes av at den første av ålegårdene tilhørte nabogården Rossaland, og ikke Bryne. Forklaringen var at en Brynebonde i sin tid hadde gitt åleretten i bryllupsgave da en av døtrene hans ble gift til Rossaland.


09 august 2020

Gullsporen

 Østfolds vikingtid dreier seg ikke bare om gamle og nye skipsgraver, selv om disse er viktige nok. Det vikingtidsfunnet som tydeligere enn disse fyrstelige gravene kaster lys over den spesielle politiske historien som landskapene øst i Viken gjennomgikk i perioden frem til slutten av den egentlige vikingtiden i første halvdel av 1000-årene, er én enkelt gjenstand – uten at vi av den grunn kan kalle den en enkel gjenstand. Det dreier seg om den kjente gullsporen fra Rød under Værne kloster i Rygge, som nå pryder våpenet til storkommunen Moss. Klarere enn noe annet funn illustrerer gullsporen «daneveldet» i Viken på slutten av 900-tallet.

Foto: Kristin Helgeland/Kulturhistorisk museum. CC BY-SA 4.0.

Da den senere helgenkongen Olav Haraldsson gav opp sin vikingtilværelse og kom til Norge i 1016, slo han seg i første omgang ned i Borg ved Sarpsfossen. Over natten ble hevdvunne politiske allianser på tvers av Skagerrak og Kattegat – forbindelser som vi gjennom skriftlige kilder og arkeologiske funn kan ane helt tilbake til tiden omkring 800 og kanskje enda tidligere – nullstilt og uønsket.

Den danske arven var med ett ikke lenger en ressurs, men et problem. Snorre forteller i Olav den helliges saga at kongen jaget dem som hadde hatt sysler for danekongen der, fra Viken. Satt en av de «danske» underkongene på storgården Varna, og havnet gullsporen i jorden i forbindelse med at denne kongelige representanten måtte rømme hals over hode fra Olav Haraldssons nye regime?

Mer om dette snart, men først må vi se litt nærmere på funnomstendighetene, og på hva slags funn vi har med å gjøre.

Funnet

Sporen kom for dagen i 1872. 8. mai det året kunne «Moss Tilskuer» bringe følgende notis:

Tjenestedreng Sakarias Andersen har i disse Dage fundet i Jorden paa Gaarden Rød under Værnekloster en Ridespore af Guld, efter sigende vægtig 18 ½ Lod og 22 Karat. Det vil blive draget Omsorg for, at Fundet bliver indsendt til Universitetet, ligesom der formodentlig af Kyndige vil blive undersøgt, hvorvidt der skulde være Opfordring til paa Stedet at anstille Gravning efter flere Oldtidslevninger.

Funnstedet var en liten dalsenkning 100 alen (ca. 60 m) øst for tunet på Rød, i et dike som var blitt gravd opp i skogkanten to år tidligere. Funnet av sporen førte til den rene «gullfeber» i området, og den 25. mai kom Moss Tilskuer med en oppdatering:

Omtrent pas samme Sted paa Gaarden Rød under Værnø Kloster, hvor der, som før omtalt, blev fundet en Guldspore i Jorden, har man nylig fundet en Roset af Guld, med fuldkommen samme Slags Arbeide som paa Sporen. Rosetten skal være omtrentlig 2 Lod og har antagelig været anbragt som Spænde til Sporen.

 «Rosetten» viste seg å være en smøygestol eller remløper, utsmykket på samme måte som selve sporen, og som denne av gull. Den ble funnet 12 alen (7-8 m) fra sporen. Eieren av Værne kloster, Georg Sibbern som var norsk statsminister i Stockholm, sørget så for at begge gjenstandene ble innsendt til Universitetets oldsaksamling, som kjøpte både spore og remløper.

Til tross for «skattejakten» i maidagene i 1872, skulle det vise seg at jordet på Rød hadde flere overraskelser å by på. Høsten 1917 kom nemlig nok en gullgjenstand for dagen da man pløyde det samme jordet på Rød der funnene var blitt gjort 45 år tidligere. Det nye funnet bestod av et tungeformet rembeslag, med dekor som tydelig viste at gjenstanden hørte sammen med sporen. Halvannet år senere havnet også beslaget i Oldsaksamlingens forvaring, gitt i gave av godseier Sundt på klosteret.

Det samlede funnet består altså av en spore, en remløper og en remtunge av gull, alt av gull, og med en samlet vekt på bortimot 300 g. Gjenstandene er håndverksmessig svært forseggjorte, og er forsynt med filigransdekorasjoner og påloddede ornamenter. På selve sporen er begge de runde endestykkene og den midterste del av bøylen dekorert med dyrehoder og slyngninger i filigransteknikk. Motivet på rembeslaget er en slags fletning med dyrehoder ut til hver side. Remløperens overside er delt inn i fire felter, hver med en ansiktsmaske vendt inn mot det koniske midtfeltet.

Ut fra stilmessige betraktninger kan funnet dateres til andre halvdel av 900-tallet. Den karakteristiske dekoren er utført i såkalt «hiddensee-stil», en stil som så å si utelukkende er knyttet til den mest eksklusive gullsmedkunsten i denne perioden. Vi kan gjerne være enda mer konkrete: Det er en stil og et håndverk som hører hjemme i kretsen rundt de danske Jellingkongene, Harald Blåtand og sønnen Svend Tveskæg. Førstnevnte var han som lot risse den berømte runeinnskriften i Jelling på Jylland, der det heter at han vant seg hele Danmark og Norge, og gjorde danene kristne.

Når det gjelder den arkeologiske bakgrunnen for gullfunnet, med andre ord selve deponeringskonteksten, er den usikker – mest fordi sammenligningsmaterialet er så lite. Selve funnstedet hadde i manns minne vært dekket av skog, og var først blitt dyrket opp i senere tid. Enkelte har tenkt seg at det dreier seg om et gravfunn eller resultatet av et haugbrott, men sannsynligheten taler for at det er et depotfunn vi har å gjøre med.

Sporen bærer tydelig preg av faktisk å ha vært brukt til sitt egentlige formål: De mest eksponerte delene av dekoren på sporen er nemlig tydelig slitt ved bruk på begge sider av bøylen, om enn noe sterke på den ene. Sporen har altså vært brukt både på høyre og venstre fot. Dette enkle faktum viser at gullsporen naturlig nok har hatt en make, som aldri er blitt funnet.

En spore til makt – og underordning

Det finnes ikke én eneste kjent parallell i Europa til funnet fra Værne kloster. Ikke én! Men om vi ser på sporer som sådan og forgylte sporer spesielt, finnes det noe sammenligningsmateriale. Forgylte sporer var nemlig et attributt ved selve herskermakten i denne perioden, men også knyttet til kongens/keiserens nærmeste krets.

Om frankerkeiseren Ludvig den tyske (805-876) fortelles det at han i offisielle sammenhenger satt på en opphøyd trone og var iført silketunika med gylne broderier og sko med gullsporer. Hans sønn, Ludvig den yngre (835-882), ble gravlagt i klosterkirken i Lorsch, og da graven ble åpnet i år 1800, viste det seg at han var blitt stedt til hvile med et utstyr tilsvarende sin fars, inkludert gullsporer.

Om danekongen Harald Klak, som lot seg døpe i Mainz i 826, fortelles at han sammen med sin hustru og sine sønner seilte opp Rhinen til Ludvig den frommes palass i Ingelheim med et stort følge, og at alle lot seg døpe i Albanuskirken i Mainz. Keiseren, Ludvig den fromme (778-840), stod gudfar for Harald og tok på ham hvite dåpsklær. Etter dåpen fikk danene rike gaver; Harald Klak fikk blant annet en purpurfarget kappe kantet med gull og edle steiner, et sverd med hjalt av gull som hadde vært keiserens eget, et praktfullt belte, en forgylt krone og et par gullsporer.

Fra omtrent samme tid (863-864) har vi bevart et testamente tilhørende Eberhard og Gisela. Han var hertug av Friuli, mens hun var datter av Ludvig den fromme. Eberhards karriere var knyttet til hans forhold til keiser Ludvig, og senere til Lothar den første og dennes sønn, Ludvig, i den italienske delen av Frankerriket. Testamentet fastslår at parets nesteldste sønn skal arve et par sporer (ikke av gull), mens to yngre sønner arvet en del annet utstyr som tydelig viste at Eberhard og Giselas sønner var aristokrater. Eldstesønnen Unroch arvet derimot ulike gjenstander som tydelig var knyttet til farens «embedsdrakt»: En gullbeslått spatha (sverd), en forgylt kniv, et gullprydet belte, to gullsporer, en tunika og en kappe forsynt med gullbroderier og en forgylt spenne.

Langt senere, da grev Geoffrey av Anjou ble slått til ridder i Rouen i 1128, ble seremonien innledet med at Geoffrey badet, og deretter ikledd røde og forgylte klær. Så ble han ført frem for kongen, der han fikk festet et par gylne sporer til hælene og mottok et skjold med våpen og et praktfullt sverd som ble sagt å være smidd av den legendariske smeden Volund.

I tidlig middelalder kunne det å bruke forgylte sporer dessuten brukes som et bilde på sløseri og prangende rikdom. En anonym forfatter på begynnelsen av 1100-tallet klager over dem som «lever på keiserens bekostning» og forbryter seg mot både Guds og menneskers lov. De omgir seg med store krigerfølger og prøver å overgå hverandre i antallet krigere. «Noen av dem,» legger forfatteren til, «rir i galopp så fråden står, har skarlagensrøde klær og bærer sporer av gull».

Poenget i vår sammenheng er at forgylte sporer, om enn ikke sporer av gull, hører hjemme blant konger og kongsmenn. På Kontinentet betyr det at gylne sporer er knyttet til de grever som hadde sverget troskap til keiseren, slik også Eberhard av Friuli hadde gjort.

Harald Blåtand og Viken

Innskriften på den store Jellingsteinen forteller om én viktig utenrikspolitisk begivenhet i Harald Blåtands regjeringstid (han vant seg Norge), og én innenrikspolitisk (kristningen av danene). Men utenrikspolitisk var den langvarige konflikten med de mektige tyske keiserne av enda større betydning, og innenrikspolitisk var kristningen bare én av de nyordningene som Harald og sønnen Svend stod bak innenfor militær, politisk og religiøs organisasjon i Danmark. Fyrkat, Aggersborg og de øvrige «trelleborgene» skriver seg fra deres tid, og det gjør kanskje også ordninger som herredsinndelingen og de kongelige huseby-gårdene.

Den pågående konflikten med keiseren gir noe av bakgrunnen for disse reformene. Men de er nok til dels også mer eller mindre direkte inspirert av ordninger i keiserriket. Når det gjelder kirkeorganisasjonen, er dette utvilsomt. Det har også vært foreslått at husebyene som kongelige administrasjonsgårder er kommet i stand etter tysk modell.

Jellingsteinens påstand om at Harald Blåtand vant seg Norge, referer til at han hadde hjulpet Håkon Ladejarl til makten i Norge. Håkon hadde på sin side kjempet på kongens side mot keiser Otto den 2. Håkon fikk styringen i Trøndelag og på Vestlandet som kongens jarl, mens Harald Blåtand beholdt Viken. Denne delingen – direkte dansk styre i Viken og jarlestyre i landet for øvrig – finner vi igjen også på 1000-tallet, og danekongens krav på Viken forble et tema også langt senere.

Hva innebar det at Harald styrte Viken direkte? Jo, han styrte gjennom underkonger, som sagaene kaller dem. To av dem spiller viktige roller i den senere sagatradisjonen, nemlig Harald Grenske og Tryggve Olavsson – far til henholdsvis Olav Haraldsson og Olav Tryggvason.

Vi vet ikke så mye om disse underkongene i Viken, verken om omfanget av myndigheten deres eller hvor mange det var av dem til enhver tid. Men det vi kan si, er at systemet minner om de markgrevene som styrte de østlige grenseområdene i keiserriket fra Karl den stores tid og frem til slutten av 1000-tallet, og som var av stor betydning for den indre sikkerheten i riket og blant annet hadde oppsyn med grensene. Markgrevene hadde av den grunn større hærstyrker og større militær og politisk handlingsfrihet enn keiserens øvrige vasaller, og kunne i en viss forstand fylle keiserens rolle når det gjaldt veitslerettigheter osv. Derfor hendte det også at de underla seg nærliggende områder og i noen tilfeller etablerte mer eller mindre uavhengige riker. Fra keiser Otto den 1.s tid (912-973) fantes det i de østlige (slaviske) markene dessuten et nett av borger eller hovedgårder som stod under kommando av en «burgward». Befolkningen i disse mindre distriktene kunne søke beskyttelse på borgen, mot at de sørget for forsyninger og stod for vedlikeholdet.

Det er en nærliggende tanke at ordningen med underkonger i Viken, danenes grenseområde i nord, også har hentet inspirasjon fra keiserriket og dettes administrasjon av sine marker, særlig i sørøst og øst, der bl.a. hertug Eberhard i markgrevskapet Friuli viste sin status ved å bære et gullbeslått sverd og iføre seg gullsporer. Ser vi til husebyene igjen, er fordelingen i Norden slående: I Danmark opptrer de først og fremst i vest, dvs. i Jellingkongenes umiddelbare nærhet, i Sverige først og fremst i øst, og i Norge med få unntak bare i Viken og i i Trøndelag. En mulig tolkning for Vikens del er at det dreier seg om et lignende nett av «borger» som i de slaviske markene, og at systemet er innført etter modell av disse i danenes «nordmark». De trøndske husebyene er det like rimelig å knytte til ladejarlene, selvsagt.

Jeg nevner i forbifarten at den eneste gangen sporer av gull er nevnt i kongesagaene, er det «småkongen» Sigurd Syr på Ringerike, Olav Haraldssons stefar, som bærer dem. Han omtales for så vidt ikke som dansk underkonge på lik linje med Harald Grenske og Tryggve Olavsson, men gitt at han faktisk har hatt en politisk status som «småkonge», må den ha vært knyttet til danekongens overherredømme.

Også arkeologiske funn peker på at det skjedde store endringer i Viken på Harald Blåtands tid. Gamle maktsentra som Borre, Gokstad og ikke minst Kaupang var for nedadgående, og tidligere tiders monumenter, maktsymboler som Jellhaug, Tuneskipshaugen og de andre skipshaugene fra eldre vikingtid, ble åpnet og brutt ned.

Når det gjelder funnstedet for gullsporen, kom den som nevnt for dagen på et jordstykke som i 1872 tilhørte Værne kloster. Johanitterklosteret på Varna ble etablert på slutten av 1100-tallet på kongelig initiativ. Eierforhold og annet forut for klostergrunnleggelsen vet vi mindre om, men kongen må i hvert fall ha hatt betydelige eierinteresser i nærområdet, uten at vi har kunnskap om hvor langt tilbake i tiden disse interessene strakte seg. Én av Østfolds åtte Husebygårder er for øvrig nabogård til Værne kloster.

Det er ellers til sagnhistorien vi må vende oss for å finne opplysninger om konger i Viken (dersom vi ser bort fra Snorres utlegninger om ynglingekongene i Vestfold). Saxo Grammaticus forteller f. eks. om en kong Bjørn som hersket i Viken da skjoldungekongen Frode regjerte i Danmark. Han skriver også om hvordan en annen danekonge, Harald Hildetann, en gang i midten av 700-årene dro til Norge og kom Asmund, vikverjenes konge, til unnsetning da denne var blitt berøvet makten av sin søster

Snorre gjengir i Ynglingesaga sagnet om den trollkyndige kong Skjold på Varna, han som sørget for at vestfoldkongen Øystein falt over bord og døde. I sagnhistorien regnes jo ellers Skjold for å være den mytiske stamfaren til danekongene, og flere har tenkt seg at sagnet om kong Skjold er et ekko av daneveldet øst i Viken – kanskje rett og slett et minne om en av danekongens underkonger. I en redaksjon av sagahåndskriftet Fagrskinna fortelles det om «det riket som kong Skjold hadde rådet for, og som da kaltes Odinssalr». Av sammenhengen fremgår det at forfatteren mener hele distriktet mellom Mossedal og Glomma, og videre til Svinesund. Historikeren Gustav Storm mente at teksten er skrevet på Huseby i Onsøy, hos Jon og Sigurd Havtoresønner, på den tiden da de gjorde krav på kongelig syssel i Borgarsyssel, dvs. i første halvdel av 1300-tallet.

Danekongen og gullsporen

Samme år som gullsporen ble funnet på Rød, fant man en berømt gullskatt på øya Hiddensee ved Rügen i Østersjøen. Hiddenseeskatten har klare forbindelser til gullsporen; gjenstandene i skatten er utført i samme karakteristiske stil som sporen, og er som denne fremstilt i et av Jellingkongenes verksteder.

Skatten settes i sammenheng med danekongenes alliansepolitikk mot keiseren på slavisk område sør for Østersjøen. Harald Blåtand selv var gift med en datter av de slaviske obodritenes hersker, mens Svend Tveskægs første kone var datter av kong Mieszko i Polen. En annen eksklusiv gjenstandsgruppe som trolig representerer fyrstelige gaver fra Jellingkongene og deres krets til mulige alliansepartnere i utkanten av keiserriket, har vi blant annet i de praktfulle skrinene med paneler av elghorn og hvalrosstann som i dag befinner seg i henholdsvis Kamień i Polen og Bamberg i Tyskland, samt i et praktsverd med hjalter av hvalrosstann som beror i St. Vituskatedralen i Praha. Utskjæringene på disse gjenstandene viser at de må være laget en gang i annen halvdel av 900-årene.

Det er i lys av allianser som dette at også gullsporen må ses. Som gjenstandstype skiller imidlertid sporen seg fra de nevnte gavene, ved at kildene entydig peker ut sporer av gull som symboltunge gjenstander som tilhører det ritualiserte forholdet mellom herskere av ulik rang. I den sene 900-tallskonteksten er det vanskelig å unngå konklusjonen om at giveren av gullsporen må ha vært Harald Blåtand eller Svend Tveskæg, og at den som mottok gaven, var danekongens underkonge, hans «markgreve», i Viken.

Vi vet selvsagt ikke når gullsporen havnet i jorden på Rød, utover at det neppe har vært så svært lenge etter at den ble laget og var i bruk. Daneveldet i Viken fikk en foreløpig brå slutt da Olav Haraldsson, sønn av underkongen Harald Grenske, kom til makten i 1016 og i første omgang slo seg ned i Borg. Når sagaene forteller at kong Olav straks kvittet seg med danekongens stedlige representanter («de som hadde hatt sysler»), er det nærliggende å tenke seg at det er underkongen(e) og deres støttespillere på husebyene som menes. De som så den praktfulle sporen f.eks. i 990, var neppe i tvil om at den tydelig symboliserte det nære forholdet til den mektige danekongen. I 1020, dersom sporen fremdeles var i omløp, var symbolikken like tydelig, men politisk ikke lenger gangbar. Det beste bud for nedleggelsen er derfor i begynnelsen av Olav Haraldssons regjeringstid – og kanskje var det faktisk én av dem som måtte rømme fra Olav i 1016, som gjemte sporen, kan hende til og med i den tro at han skulle grave den opp igjen når tidene igjen skiftet, slik de jo faktisk gjorde på slutten av 1020-tallet? Vi kan bare spekulere om hvorfor det skulle ta 950 år før skatten kom til heder og verdighet igjen.


"Brennalderen"

Snorre skrev at «brennalderen» varte lenge i Sverige og Norge, mye lenger enn i Danmark. Moderne analyser av gravskikken i vikingtid gir ham...