27 april 2013

Agder med hollandske øyne



«Hollendertiden» er mye mer enn et navn i vår landsdel. Kontakten med Nederland var lenge omfattende og direkte, og mange sørlendinger søkte seg til Holland eller til de hollandske koloniene i andre verdensdeler. Vi finner dem i hollandsk tjeneste over det hele på 1600-tallet, men enten de nå er tjenestejenter i Amsterdam, tømrere i Sør-Afrika, fraktemenn på Hudsonelven, sjømenn i Indonesia eller soldater i Brasil, så forteller kildene at de er fra ett av bare en håndfull steder på Agder – som «Vlecker», «Westerryse», «Maerdou» og «Legelandliste».

At «Vlecker» rent formelt er Flekkerøy, «Westerryse» er Vesterrisør (eldre navn på Mandal), Maerdou er Merdø og «Legelandliste» er Lista, er det ingen tvil om. Men hva mente man egentlig med disse navnene i den hollandske sammenhengen? For så enkelt som at «Vlecker» i de hollandske kildene betyr «Flekkerøy», kan det ikke være.

Om du har vært i Amsterdam, har du gjerne også gått forbi den gamle lutheranske kirken ved Spui, den som kan minne om en stor lagerbygning. Hit søkte de mange nordmennene som slo seg ned i byen på 1600-tallet. Medlemslistene fra denne menigheten har vært gjenstand for flere historiske analyser, og her møter vi det samme mønsteret, som altså kan fortone seg nokså merkverdig:
Holder vi oss til medlemmer som kan knyttes til Agder, var det i løpet av de knapt femti årene fra 1663-1699 for eksempel over 700 personer med oppgitt hjemstavn Vesterrisør. Fra Legelandsliste var det 308, og fra Vlecker 163. 36 var fra Merdø og 30 fra Østerrisør (Risør). 89 personer opplyste at de var fra Kristiansand. Til sammenligning var det bare tre personer fra «Westkiel» (Kragerø), fire fra Grimstad, én fra Lindesnes, to fra Spangereid, én fra Spind, én fra Lyngdal, to fra Flekkefjord, tre fra Farsund og tre fra Hidra.

Her er det selvsagt noe som ikke stemmer; de hollandske kildene kan umulig mene Flekkerøy (øya) når de skriver «Vlecker» eller Mandal (tettstedet) når de skriver «Westerrijsen». En tydelig indikasjon på akkurat det, får vi når tre av menighetslemmene presiserer at de kommer fra Flekkerøya (Eylandt van Vlecker), og tre andre opplyser at de er fra Mandal (ikke Vesterrisør). «Vlecker» må i denne sammenhengen betegne et langt større område enn Flekkerøya, og det samme må navn som Vesterrisør og Merdø. Tenker vi geografisk på det, må de fem foretrukne hjemstedene Merdø, Kristiansand, Flekkerøy, Vesterrisør og Lista dekke hele Sørlandskysten.

Vi ser det samme på norskekysten for øvrig: Vestlandet dekkes i all hovedsak av tre navn – Stavanger, Kopervik og Bergen, for eksempel. Flere av de stedene som går igjen i kildene, som Langesund og Moss, har det til felles at de er små steder som i likhet med Mandal og Flekkerøya ikke var i nærheten av å ha et slikt befolkningsgrunnlag for 350 år siden at de har kunnet bære den voldsomme utvandringen som kildene forteller om.

De stedene som i ymse, alltid hollandske sammenhenger omtales, er med få unntak større byer og viktige havner, med andre ord steder som sjøfarende hollendere kjente og var opptatt av. På de eldste hollandske sjøkartene fra 1500- og 1600-tallet er det navn av denne typen som går igjen, og på disse finner vi steder som Vlecker og Maerdou på fremtredende plass.

Andre kilder fra samme periode gir et videre innblikk i hvordan hollenderne oppfattet våre kyster. Samtidige skildringer av det som i Nederland kalles «den første engelske sjøkrigen» i 1650-årene, da hollendere og engelskmenn lekte katt og mus med hverandre på sørlandskysten, er typiske i så måte. Med unntak av Flekkefjord, som nevnes fordi noen hollandske ostindiafarere hadde tatt skipskanonene i land og forskanset seg i havnen der, synes kysten vår å bestå av en liten håndfull viktige havner – «Westerryse», «Vlecker» og «Maerdou» – mens det resterende gjerne kan beskrives som «kysten mellom Mardou og Vlecker», for å ta et eksempel.

De viktigste havnene kunne også gi opphav til stedsnavn temmelig langt vekk fra havnen. Hollenderne kalte Rygenefossen for «Merdøfossen» og hele innseilingen til Arendal for «Merdøfjorden». Lenger vest snakket de om «Groenwijck in Vlecker» når de mente havnen Grovika ved Hamresanden. Det er innenfor denne sammenhengen at navnene på hjemstedene til de nordmenn som var i hollandsk tjeneste, gir mening.

23 april 2013

Nordens eldste kulturlandskap



«Her ser du for første gang, naar du kommer østenfra, torvrøken saa lys og saa blaa, og kjender denne torvrøglugten som gir slik hjemmefølelse,» heter det om Spangereid i Daniel Korens Omkring Lindesnes. «Aa, som eg kjenner att dette brune Heid-Lande med grøne Gardflekkir,» skriver Garborg om Jæren i Knudaheibrev. Det er lyngheilandskapet de skildrer, begge to. For dem var dette et hjemlig, velkjent landskap. Men lite visste våre to forfattere om at lyngheiene på vestkysten faktisk er et av de eldste kulturlandskapene i Norden.

Lindesneshalvøya og Jæren utgjorde en nordlig utløper av det særegne kystlyngheilandskapet som tidligere preget Europas Atlanterhavskyster fra Troms til Portugal, og som i Norge fremdeles er en karakteristisk landskapstype særlig på vestkysten, men flekkvis helt øst til Kristiansand.

I yngre folketradisjon oppfattes røsslyngen en del steder som en noe uvelkommen gjest. I Gyland i Vest-Agder, for eksempel, fortelles det at utmarka en gang i tiden var grønn av gress og full av blomster, og at da man første gangen oppdaget lyngplanten, særlig la merke til dens vakre blomster. Men lyngen spredte seg hurtig, og flere advarte mot at den tid ville komme da «ho blir vond å halda or åkerreina».

I virkeligheten dreier det seg imidlertid om én av de eldste kulturmarkstypene i Norden. Og lyngheiene oppsto selvsagt ikke fordi folk lot være å luke vekk røsslyngen på grunn av de vakre blomstene. Nei, lyngheiene er et resultat av flere tusen år med regelmessig lyngsviing, beite og fórsanking.

Tidligere antok man riktig nok at fremveksten av lyngheier, som kan spores til noe forskjellig tid, avhengig av hvor på Atlanterhavskysten man befinner seg, var forårsaket av et vesentlig kjøligere og fuktigere klima i århundrene nærmest forut for Kristi fødsel. I dag vet vi imidlertid at disse vegetasjonsendringene først og fremst skyldes menneskelig virksomhet. Over store deler av vestlandskysten ser disse endringene ut til å inntreffe i eldre jernalder.

I pollendiagrammene ser man tydelig at den eksisterende skogen forsvinner, og at innslaget av røsslyng øker kraftig. Forklaringen er enkel: Det var rett og slett bøndene som felte skogen for å skaffe beitearealer. Beitingen sørget på sin side for at den naturlige foryngelsen av skogen ble hindret. Når skogen forsvant, ble grunnen fuktigere, og myrene bredte seg utover fordi vannbalansen i landskapet ble endret. Vannet ble værende i myrene i stedet for å fordampe gjennom løvverket i trærne. Men røsslyngen trivdes, og det samme gjorde husdyrene. Røsslyngen er vintergrønn og gir fór av god kvalitet, dersom den ikke får vokse fritt og bli hard og vedaktig. Til langt inn i nyere tid var de treløse lyngheiene, opprettholdt gjennom kraftig beiting, sviing og lyngslått, grunnlaget for husdyrholdet mange steder på vestkysten.

Slik var det på den lille øya Lurekalven tre mil nord for Bergen. Der ble en mindre gård etablert en gang i 700-årene og bosatt frem til omkring 1300. I historisk tid lå Lurekalven i det som var storgården Lygras utmark. Øya har ikke vært dyrket siden gården ble lagt øde, og da de arkeologiske undersøkelsene tok til i 1970-årene, var rydningsrøyser og åkerreiner fremdeles godt synlige i landskapet. Det samme var landingsplassen i viken nedenfor, for på vestlandskysten var sjø og fiske av like stor betydning som nordpå. Gården på Lurekalven ser ut til å ha vært nokså typisk for bosetningene i det vestnorske lyngheilandskapet. I den siste bosetningsfasen opptrer Lurekalven i en jordebok over geistlige eiendommer på Vestlandet, og da er den taksert til 4 månedsmatbol. Det tyder på at den var en heller liten gård, og det har nok aldri bodd mer enn én familie på øya.

Pollenanalysene indikerer at det var en periode med ekstensiv jordbruksdrift i form av husdyrbeite i perioden forut for den faste bosetningen på Lurekalven. Da øya ble bebygd i 700-årene svidde man av skogen for å skaffe bedre og større beiteområder, og slik oppstod lyngheilandskapet der.

Lyngheigårdene hadde tradisjonelt en liten innmark og en stor utmark. I utmarka lå lyngheiene, og de ble beitet både av sau, geit og storfe. I tillegg ble røsslyngen høstet og benyttet som tilleggsfór. I det treløse landskapet var man avhengig av torv til brensel, og torv skåret i myrene ble også brukt til strø under dyrene i fjøset. Blandet med møkk ble myrtorv til egnet gjødsel, og denne “mittingmolda” ble tilført åkrene. Undersøkelsene på Lurekalven viste at man her dessuten hadde tilført åkerarealene tang, tare og husholdningsavfall. På de brattlendte åkrene ble det dyrket både bygg og havre. Åkrene på Lurekalven utgjorde noe slikt som 10 dekar, mens slåttelandet var på rundt 100 og beiteområdene i utmarka på nesten 600 dekar. Det er ingen tvil om at husdyrhold med småfe og store var grunnlaget for gårdens økonomi, men man drev altså også med korn, og dessuten med fiske til gårdens eget behov. Selve åkerarealet ser ut til å ha blitt utvidet noe i løpet av de århundrene Lurekalven hadde fast bosetning. På grunn av den intensive gjødslingen som var regelen i lyngheiområdet på den norske vestkysten, fortsatte man med det gamle énvangsbruket gjennom vikingtiden, ja, langt senere også. Mittingmold, tang, tare og avfall fra husholdningen gjorde det nemlig mulig å få årvisse avlinger fra én og samme åker.

Under utgravningene fant man godt bevarte spor etter tre hus, som ser ut til å tilhøre den senere delen av bosetningsperioden. Hovedhuset var 20 meter langt, 6 meter bredt og delt i tre rom. En mindre bygning like ved var 10 meter lang og 7 meter bred. Også dette huset ser ut til å ha rommet boligfunksjoner. Litt lenger vekk lå det tredje huset. Her ble det ikke påvist noe ildsted, og den 20 meter lange bygningen tolkes som en løe med fjøs.

06 april 2013

"Adjunkt i Christianssand"



Da statsråden spurte teologen Christian Thistedahl om han ikke ville ha mer penger for arbeidet med å oversette Det gamle testamentet til norsk på rekordtid, svarte han nei. Heller ikke ville han ha det ekstraordinære professoratet i orientalsk filologi som ble tilbudt ham, eller et fett prestekall som nylig var blitt ledig. Det var i det herrens år 1855, og en noe oppgitt statsråd brøt ut: «Men hva vil De da være, mann?». «Adjunkt i Christianssand,» svarte Thistedahl. Og det ble den hjemmekjære kristiansanderen, som alt i en alder av 22 år hadde vært på tale som professor ved Det kg. Frederiks universitet i Christiania.

I år er det 200 år siden han ble født. Christian Thistedahl var noe av et vidunderbarn. Han kom til verden her i byen i 1813, og ti år gammel begynte han som elev ved Katedralskolen. Der markerte han seg som en flittig og usedvanlig kunnskapsrik mønsterelev – «klassens evige duks» (ener), som dikteren Andreas Munch senere kalte ham.

Christian Thistedahls interesser gikk tidlig i retning av språk, teologi og kirkehistorie, og i 1830 finner vi ham som teologistudent i Christiania. Der la man også straks merke til ham. Unggutten behersket latin, gresk, arabisk, hebraisk, syrisk, arameisk, tysk og fransk. Han lærte seg litt engelsk i slutten av 30-årene, og mange år senere hyret han en privatlærer i Kristiansand for å lære mer av det språket. Men læreren gav opp etter et par undervisningstimer – det var ikke mer å lære bort.
21 år gammel tok han eksamen som teolog, og så tjente han sitt brød som manuduktør (veileder) i noen år. Da bodde han hos slektninger i Gamlebyen (som da het Oslo, mens selve byen fremdeles het Christiania), og huset fikk snart kallenavnet «Universitetet i Oslo».

Alt året etter ville Det teologiske fakultet gi ham fast ansettelse, men Thistedahl kviet seg. Det samme gjentok seg ved to senere anledninger. Den ene gangen gikk professoratet til sognepresten i Tveit, Keyser, som senere uttalte om sin langt yngre kollega at han var «ligesaa meget verdt som hele det theologiske Fakultet». I et brev til en nær venn skrev Thistedahl at han «helst ville bli på sitt Pathmos», det vil si i fødebyen.

Fra 1842 til 1848 arbeidet han som adjunkt ved Katedralskolen. Elevene fra denne tiden tenkte tilbake på ham med stor glede, og enkelte av dem ble hans venner. Det gjaldt særlig den senere professor Gisle Johnson. Da denne tok universitetseksamen med beste karakter i 1839, høstet Katedralskolen lovord i hovedstadsavisene. En anonym innsender i Morgenbladet kunne imidlertid avsløre at det ikke skyldtes skolen så meget som – C. Thistedahl.

I 1840-årene var Hans Ross en av hans yndlingselever. Som teolog fikk Thistedahl stor innflytelse også på en yngre elev, Laur. Larsen, som grunnla Luther College i Decorah, Iowa, og ble en ledende skikkelse innenfor norsk-amerikansk kirke- og skoleliv gjennom en mannsalder.

De som kjente ham, mente at Thistedahl helst ville være i fred med sine studier, og at han bevisst trakk seg tilbake fra alt oppstusset rundt ham i de lærde miljøene i Christiania.

Hele livet skrev han, men nesten ingenting ble publisert. Ettertiden husker han først og fremst som bibeloversetter, og det var hans oversettelse som var grunnlaget for den nye bibelutgaven som kom i 1891. I senere år holdt han seg helst for seg selv, «omgivet av sine Bøger og nedsunket i sine lyriske og hebraiske Studier». Noen beskriver ham som ensom. Nøysom var han iallfall. Gasjen ble brukt hos byens bokhandlere. Thistedahl gikk alltid i sort, og med en stor flosshatt. Med sitt lange hår og uformelige figur var han et karakteristisk syn på byen – enten på vei fra sitt hjem på Torvet til skolen, eller på spasertur i omegnen. Den eneste luksus han unte seg, var billige sigarer. Og snus.

Da han døde i 1876, het det om Thistedahl at det neppe noen gang hadde gått ut en elev fra noen norsk skole med hans kunnskaper. Anekdotene om ham er mange. Året før han døde, fikk han innvilget pensjon av Stortinget, og søsteren Kathrine kom med den gode nyheten. Thistedahl holdt da på med å oversette en oppbyggelig tekst fra tysk. Han satte et merke i manus, noterte det inntrufne i margen og skrev videre. 

En annen gang, det var under et studieopphold i Göttingen, kom han i diskusjon med flere lærde tyske teologer. De visste ikke hvem han var, men lot seg imponere av evnene hans. Thistedahl fortalte at han bare var en alminnelig teologisk kandidat fra Christiania. De spurte så om det fantes flere kandidater der av hans kaliber. «Det gjør det sikkert,» svarte han.

Benketrappene – privat utstillingsvindu og offentlig arena i byer og uthavner

«Og jo mere hovmodige Husene er, desto længere springer Gadetrappene frem, de trænger sig uden videre langt ud paa Fortaugene; ‘vær så god...