Gå til hovedinnhold

"Adjunkt i Christianssand"



Da statsråden spurte teologen Christian Thistedahl om han ikke ville ha mer penger for arbeidet med å oversette Det gamle testamentet til norsk på rekordtid, svarte han nei. Heller ikke ville han ha det ekstraordinære professoratet i orientalsk filologi som ble tilbudt ham, eller et fett prestekall som nylig var blitt ledig. Det var i det herrens år 1855, og en noe oppgitt statsråd brøt ut: «Men hva vil De da være, mann?». «Adjunkt i Christianssand,» svarte Thistedahl. Og det ble den hjemmekjære kristiansanderen, som alt i en alder av 22 år hadde vært på tale som professor ved Det kg. Frederiks universitet i Christiania.

I år er det 200 år siden han ble født. Christian Thistedahl var noe av et vidunderbarn. Han kom til verden her i byen i 1813, og ti år gammel begynte han som elev ved Katedralskolen. Der markerte han seg som en flittig og usedvanlig kunnskapsrik mønsterelev – «klassens evige duks» (ener), som dikteren Andreas Munch senere kalte ham.

Christian Thistedahls interesser gikk tidlig i retning av språk, teologi og kirkehistorie, og i 1830 finner vi ham som teologistudent i Christiania. Der la man også straks merke til ham. Unggutten behersket latin, gresk, arabisk, hebraisk, syrisk, arameisk, tysk og fransk. Han lærte seg litt engelsk i slutten av 30-årene, og mange år senere hyret han en privatlærer i Kristiansand for å lære mer av det språket. Men læreren gav opp etter et par undervisningstimer – det var ikke mer å lære bort.
21 år gammel tok han eksamen som teolog, og så tjente han sitt brød som manuduktør (veileder) i noen år. Da bodde han hos slektninger i Gamlebyen (som da het Oslo, mens selve byen fremdeles het Christiania), og huset fikk snart kallenavnet «Universitetet i Oslo».

Alt året etter ville Det teologiske fakultet gi ham fast ansettelse, men Thistedahl kviet seg. Det samme gjentok seg ved to senere anledninger. Den ene gangen gikk professoratet til sognepresten i Tveit, Keyser, som senere uttalte om sin langt yngre kollega at han var «ligesaa meget verdt som hele det theologiske Fakultet». I et brev til en nær venn skrev Thistedahl at han «helst ville bli på sitt Pathmos», det vil si i fødebyen.

Fra 1842 til 1848 arbeidet han som adjunkt ved Katedralskolen. Elevene fra denne tiden tenkte tilbake på ham med stor glede, og enkelte av dem ble hans venner. Det gjaldt særlig den senere professor Gisle Johnson. Da denne tok universitetseksamen med beste karakter i 1839, høstet Katedralskolen lovord i hovedstadsavisene. En anonym innsender i Morgenbladet kunne imidlertid avsløre at det ikke skyldtes skolen så meget som – C. Thistedahl.

I 1840-årene var Hans Ross en av hans yndlingselever. Som teolog fikk Thistedahl stor innflytelse også på en yngre elev, Laur. Larsen, som grunnla Luther College i Decorah, Iowa, og ble en ledende skikkelse innenfor norsk-amerikansk kirke- og skoleliv gjennom en mannsalder.

De som kjente ham, mente at Thistedahl helst ville være i fred med sine studier, og at han bevisst trakk seg tilbake fra alt oppstusset rundt ham i de lærde miljøene i Christiania.

Hele livet skrev han, men nesten ingenting ble publisert. Ettertiden husker han først og fremst som bibeloversetter, og det var hans oversettelse som var grunnlaget for den nye bibelutgaven som kom i 1891. I senere år holdt han seg helst for seg selv, «omgivet av sine Bøger og nedsunket i sine lyriske og hebraiske Studier». Noen beskriver ham som ensom. Nøysom var han iallfall. Gasjen ble brukt hos byens bokhandlere. Thistedahl gikk alltid i sort, og med en stor flosshatt. Med sitt lange hår og uformelige figur var han et karakteristisk syn på byen – enten på vei fra sitt hjem på Torvet til skolen, eller på spasertur i omegnen. Den eneste luksus han unte seg, var billige sigarer. Og snus.

Da han døde i 1876, het det om Thistedahl at det neppe noen gang hadde gått ut en elev fra noen norsk skole med hans kunnskaper. Anekdotene om ham er mange. Året før han døde, fikk han innvilget pensjon av Stortinget, og søsteren Kathrine kom med den gode nyheten. Thistedahl holdt da på med å oversette en oppbyggelig tekst fra tysk. Han satte et merke i manus, noterte det inntrufne i margen og skrev videre. 

En annen gang, det var under et studieopphold i Göttingen, kom han i diskusjon med flere lærde tyske teologer. De visste ikke hvem han var, men lot seg imponere av evnene hans. Thistedahl fortalte at han bare var en alminnelig teologisk kandidat fra Christiania. De spurte så om det fantes flere kandidater der av hans kaliber. «Det gjør det sikkert,» svarte han.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hvor gammel er Vardøhus festning?

Slavemarkedet i Kaffa

Sommeren 1473 reiste et usedvanlig følge gjennom det østeuropeiske steppelandet. Italieneren Angelo Squarciafico hadde påtatt seg å frakte elleve kvinnelige slaver på hesteryggen fra den genovesiske havnebyen Kaffa på Krim og hjem til deres eiere i Genova. Genoveserne var i navnet fremdeles herrer i Kaffa, og slavene var byens mest profitable eksportvare. Men den politiske situasjonen i Svartehavet var blitt usikker; de tyrkiske osmanenes nærvær innebar at det var blitt på det nærmeste umulig for genoveserne å ta seg sjøveien gjennom Bosporos og Dardanellene. Bare to år senere ble da også genoveserne kastet ut for godt fra Kaffa og sine øvrige handelskolonier i regionen.
Slavene hadde stor verdi for de to genoveserne som eide dem, og man kan saktens forstå at de ville sikre sin investering. Hva som var Angelos egne beveggrunner for å legge ut på den farlige reisen i 1473, vet vi ikke. Ingen kilder forteller heller om italieneren og hans menneskelige last noen gang kom frem til Genova…

"Ismannen" gir slipp på sine hemmeligheter

Det er snart seksten år siden ”ismannen Ötzi” dukket opp av isen i Alpene, i grensetraktene mellom Østerrike og Italia. Den gang oppfattet, i 1991, oppfattet man funnet som et heldig resultat av en usedvanlig varm sommer – mens det nå er mer rimelig å se det som et resultat av mer varige klimaendringer. Etter en del diskusjon mellom de to landene ble den 5300 år gamle kroppen til slutt plassert på museum i Bolzano i italiens Sør-Tyrol. I årene som har gått siden ismannen ble blottlagt, bokstavelig talt med hud og hår, har det blitt utført en rekke forskjellige analyser, og ”Ötzi” har måttet gi slipp på stadig nye hemmeligheter.

Det dreier seg om et av de mest oppsiktsvekkende arkeologiske funn gjennom den siste mannsalderen. Et så spektakulært funn kan ikke unngå å bli omspunnet av myter. Enkelte tror for eksempel at det er knyttet en forbannelse til liket, og det sies at syv av de personene som har arbeidet med funnet, er døde, flere av dem ”på mystisk vis”. Men også vitenskapen har l…