29 desember 2014

Vardøs siste gamme



Visste du at de fleste bolighus i Vardø for et par hundre år siden faktisk var gammer? Og at byens siste gamme stod helt til 1886? Den lokale byggeskikken virket fremmed og eksotisk, men også fattigslig, for mange av dem som besøkte byen.

Varanger museum har et svært gammelt fotografi, et av de aller første som er bevart fra Vardø. Det er tatt så tidlig som i 1868, og fotografen har stått i bakken opp mot Klondyke og rettet kameraet utover Østervågen og Valen, og med Festningen og Bussesundet i bakgrunnen. Det er mange fine detaljer på bildet – kirkegården med den påbegynte kirken i forgrunnen, Brodtkorbskjåene, de torvtekte hustakene, seilskutene i Engelsvika. Det er forresten grunnmuren til den nye kirken, som stod ferdig i 1869, som daterer bildet. Helt ute til venstre er imidlertid en annen detalj, en som er mindre slående, men ikke mindre betydningsfull: Ved én av bygårdene står nemlig en gamme, trolig den siste i byen. Går vi hundre år lenger tilbake i tid, bodde de fleste vardøværinger i nordmannsgammer av samme type som den på bildet.

Fotografens navn er Marcus Wøldike Buck Noodt (1824-1895), og han var gift med Mariane Christine Brodtkorb (f. 1836) fra Vadsø. Hennes onkel var grunnlegger av firmaet A. Brodtkorb her i byen, Andreas Esbensen Brodtkorb. Det er nok denne familietilknytningen som gir oss forklaringen på hvorfor urmakeren og fotografen Noodt, som ellers hadde sin virksomhet i Trondheim, var i Vardø denne sommeren. Originalen til bildet befinner seg også i Trondheim, ved NTNU.

Nordmannsgammer

Gjennom flere hundre år møtte besøkende til Vardø møtte en byggeskikk som var helt annerledes enn den de var vant til sørfra. Erkebiskop Erik Valkendorf skriver allerede på begynnelsen av 1500-tallet at folk her i byen bodde i «underjordiske Huler, hvor de faar Lys ovenfra gjennom et eneste Vindu». Fra Kristian IVs besøk i 1599 heter det at «her er en lille Bye, hvis Huse ere Kieldere under Jorden». Et omtrent samtidig hollandsk kartprospekt viser en ikke ubetydelig bebyggelse øst for Valen, og mange av bygningene er gammer som den på fotografiet vårt. Noe mer konkret får vi imidlertid først vite da Pater Hell er i Vardø i 1769, og det fortelles at fiskerne bodde i torvgammer som innvendig var panelt med bord.

Så sent som i 1855, da Vardø ble presentert for et bredere, norsk publikum gjennom flere artikler i det illusterte ukebladet Skilling-Magazin i Kristiania, festet skribenten seg ved gammene i Østervågen:
«Husene ligger på begge sider av en bred gate som fører fra festningen igjennom hele byen. De fleste hus er bygd i de siste år, og her bor embetsmennene og kjøpmennene. Nedenfor dem ser man en hel samling av små usle hytter, til dels jordgammer. Der bor arbeiderne på øya, fiskere og håndverkere…»

Den bygningstypen det er tale om, kalles nordmannsgammer. Det er noe annet enn tradisjonelle samiske gammer. Nordmannsgammene var rektangulære eller kvadratiske tømmerbygninger, delvis nedgravd i bakken, og utvendig dekket med torv. Slike delvis nedgravde bygninger har eksistert i Norden siden forhistorisk tid, og er særlig utbredt i vikingtiden, men ser ut til å ha overlevd lenger i Varanger enn ellers. Det skyldes selvsagt klimaet mer enn noe annet, selv om den begrensede tilgangen på tømmer i det treløse landskapet bidro til å gjøre det mer attraktivt med slike bygninger.
Vardø opplevde en eventyrlig befolkningsvekst i årene etter 1850, og det var først da at trehusbyen Vardø egentlig oppstod. Da Noodt fotograferte byen 18 år senere, var det trolig bare én gamme tilbake.

En kilde fra slutten av 1500-tallet gir forresten interessante opplysninger om gammene i Vardø. Blant annet heter det at husene består av flere rom, men har bare én inngang. Dessuten opplyses det at gammene har ildsteder plassert i et hjørne, og ut fra beskrivelsen er det utvilsomt tale om  røykovner - det være seg av vestnorsk eller østlig type. Dette er informasjon som gjør det høyst relevant å stille spørsmålet om ikke mangeromstuftene på Finnmarkskysten, med sine mange rom, ene inngang og hjørneildsteder, faktisk representerer levningene etter gammer av samme type som en gang fantes i Vardø.

Fra gamme til brennevin og rådhus

Nordmannsgammen på fotografiet fra 1868 lå på hjørnet av Søndre Langgate og Brodtkorbs gate. I 1886 ble den revet, og den store, prektige trebygningen som rommet byens rådhus og brennevinssamlag reist på samme sted. Da hadde gammen stått på tomten i noe slikt som 80 år. Samlagsbestyrer Kristian Dahl, som noen år etter dette var blant stifterne av Vardøhus museum, fulgte nøye med da arbeiderne grov ut kjeller til nybygget.

Han gjorde også en del spennende arkeologiske funn, for her var man i selve hjertet av den gamle værbebyggelsen fra middelalderen, der det fremdeles finnes tykke kulturlag med husrester og annet. Det var faktisk gjennom denne kjellergravningen at fagfolkene for første gang ble klar over det store arkeologiske potensialet i Østervågen. Funn av garnsøkker, angler, tranlamper og annet taler sitt klare språk om lang tids bosetning og fiske.

Men Dahl merket seg også lagfølgen på stedet. Nederst, like over fjellgrunnen, fant han rester etter en gamme med jordgulv og ildsted. Den stod på et tykt lag av skjellsand. Over dette (altså senere i tid) et hellelagt gulv, og deretter fem tregulv med inntil trekvart meters mellomrom. Det øverste og yngste gulvlaget lå en fot dypere enn gammen som nettopp var revet. Nordmannsgammen på fotografiet var altså bygning nummer åtte på samme tomt. Den første gammen lå nesten fire meter under bakkenivå. Det er umulig å si hvor lang tid som var gått mellom gamme nummer én og den som ble revet i 1886, men det tar lang tid å bygge opp fire meter med kulturlag. Den yngste gammen fikk stå i 80 år – tenker vi oss at de eldre bygningene på tomten hadde like lang levetid, er vi tilbake på 1200-tallet.

24 desember 2014

Ölands "Pompeii"

«Ligg unna Sandby borg!» har barn på Öland fått høre i generasjoner. Dette spesielle fornminnet ligger sørøst på øya, i Mörbylånga kommune, og har de siste årene har vært en gjenganger i nyhetsbildet i Sverige – og et hett samtaleemne blant arkeologer internasjonalt. Det som begynte med et metalldetektorsøk i 2010, er blitt til en større utgravningskampanje, og funnene er like oppsiktsvekkende som de er grufulle: Sandby borg viser seg nemlig å ha vært åsted for en regelrett massakre for mer enn 1500 år siden, da innbyggerne – menn, kvinner og barn – ble brutalt slaktet ned av ukjente inntrengere. Dermed kaster utgravningen også nytt lys over den urolige folkevandringstiden.

Friedrich Engels skildret «den perioden da alle kulturfolk gjennomlever sin heltetid: jernsverdets tid, men også jernplogens og jernøksens tid». Arkeologenes oppfatning av folkevandringstiden har skiftet gjennom tidene, og tolkningen av de materielle levningene har fulgt etter. I perioder har man vektlagt det Engels kalte «jernsverdets tid», altså krig og konflikt, mens man i andre perioder heller har fokusert på «jernplogens og jernøksens tid», med andre på endringer i jordbruket og økonomisk velstand. Det er liten tvil om at eldre jernalder rommer begge deler, men pendelen har i de siste årene vippet mot det en større vektlegging av det første synspunktet, blant annet på grunn av nye funn som den ofrede invasjonshæren ved Alken Enge (Skanderborg) fra romersk jernalder – og nå altså massakren i Sandby borg fra den påfølgende folkevandringstiden.

Sandby borg er en «fornborg» (det norske «bygdeborg» gir assosiasjoner som ikke passer her, men det er i prinsippet samme type anlegg det er tale om), én av et tjuetalls på Öland. Halvparten av borgene på øya har som Sandby borg vært i bruk i den urolige folkevandringstiden (400- og 500-årene e.Kr.). Borgene på Öland skiller seg i noen grad fra dem på det svenske (og norske) fastlandet. For mens fastlandsborgene gjerne finnes på topper og berg som fra naturens side er lette å forsvare, er borgene på Öland, der det ikke finnes markante topper, i stedet utstyrt med høye murer av stein. Murene er gjerne sirkulære eller ovale, og typen kalles derfor ofte for ringborg.

Borgene på Öland ligger vanligvis inne i jordbruksbygdene, i relativt god avstand fra Østersjøen. Unntaket er Sandby borg, som så å si ligger i strandkanten og i lav høyde over havet. Den best kjente av borgene er utvilsomt Eketorp, som også er den som fortsatt er best undersøkt. Der fant de arkeologiske undersøkelsene sted i perioden 1964-1973, og deretter ble anlegget i sin helhet rekonstruert gjennom et temmelig enestående prosjekt. Eketorp var som en befestet landsby å regne; innenfor de fem meter høye murene fant arkeologene spor etter et femtitalls bygninger, og derav flere fjøs og lagerrom, samt en smie og et bakehus – og godt over 25 tusen gjenstander. Andre av borgene på Öland kan ha vært tilfluktsborger.

Om Sandby borg visste man ikke så mye før for fire år siden. Den ligger bare litt over 40 meter fra Østersjøstranden, er oval av form og med indre mål 92x66 meter. Borgens indre ligger bare 3 meter over havflaten. Det er to porter i den 4 meter tykke muren – én som vender ut mot sjøen og en mot nord. Frem til slutten av 1800-tallet en gang var flere hustufter synlig inne i anlegget, og de lå radialt på muren. Det siste forholdet går igjen i mer kjente ringborger som Eketorp og Ismantorp, og er et trekk som peker mot folkevandringstid.

Her var det altså at man sommeren 2010 gjorde flere høyst spesielle funn med metalldetektor. Den umiddelbare bakgrunnen var at de regionale myndighetene mistenkte at det var foregått ulovlig metallsøking inne i borgen, og derfor vedtok at man skulle sikre det som sikres kunne av metallgjenstander gjennom å søke over hele anlegget. Allerede første dag i felt gjorde arkeologene et funn som overgikk de flestes forventninger: Man fant to draktspenner, en av dem et relieffspenne av svært høy kvalitet, som var blitt lagt ned sammen. Da man så vendte tilbake til Sandby borg noen dager senere, kom ytterligere fire lignende nedleggelser for dagen. Det har senere vist seg at samtlige fem depoter har vært gjemt unna inne i husene i borgen, i det mørkeste hjørnet like til høyre for døråpningen. Smykkene er av en slik kvalitet som helst settes i sammenheng med datidens ledende skikt, og og flere av nedleggelsene inneholdt også glassperler o.l som vitner om at beboerne i Sandby borg hadde vidstrakte kontakter.

Siden den gang har arkeologer fra Kalmar läns museum gravd hvert eneste år i borgen, og funnene er ikke uteblitt. De har dessuten i vesentlig grad gitt forklaringen på hvorfor rikdommene ikke ble hentet frem igjen av dem som en gang gjemte dem under gulvet. Fenomenet skattefunn, som det er mange av i tiårene omkring 500 e.Kr. både i Sverige og andre steder i Skandinavia, har i likhet med borgene vært en viktig del av diskursen om folkevandringstidens kultur og samfunn i lang tid. Lenge var forskningsstatus den at skatter eller depoter med smykker og edelmetall var blitt gjemt unna i ufredstider, men i senere tid har andre tolkninger også spilt en viktig rolle, og det har vært pekt på religiøse og ideologiske forklaringer på at gullet ble liggende i jorden. Resultatene fra Sandby borg setter imidlertid også denne diskusjonen i relieff:

Allerede den første gravningssesongen kom et menneskeskjelett for dagen, og siden har man funnet en hel del til, først og fremst mennesker, men også dyr som hest og sau. To hele skjeletter av unge menn er blitt fullstendig gravd ut; den ene har hoggspor i ryggen, den andre har fått flere kraftige hogg i hodet. En eldre mann ser ut til å ha blitt hogd ned bakfra og blitt liggende, fortsatt i live en stund, med ansiktet ned i et ildsted. Etter døden har noen puttet fire sauetenner i munnen på liket. I et av husene lå også skjelettet etter et lite barn. Ingen av de skamferte kroppene har fått noen begravelse, men er blitt liggende der de falt sammen. Forklaringen er antagelig at det ikke har vært noen overlevende til å ta seg av dem, eller at angriperne har ført de overlevende bort – som slaver? Det hele kan ha foregått i nattens mulm og mørke, siden de døde ikke ser ut til å ha vært påkledd.

Katastrofen inntraff antagelig i 480-årene en gang. Av grunner vi ikke kjenner, slett ikke foreløpig, i hvert fall, ble Sandby borg – i motsetning til de andre borgene på Öland – ikke bygd opp igjen. Den har ligget øde og forlatt i 1500 år og fremdeles i nyere tid vært oppfattet som et uhyggelig sted man helst skulle holde seg borte fra. En mulig forklaring kan være at beboerne i Sandby borg ble ofre for en intern konflikt på øya, og at ruinen med de døde deretter ble etterlatt som en advarsel til andre. Og vil man spekulere videre, kan det tenkes at funnet av en romersk solidus (gullmynt) i borgruinen vitner om at de som en gang holdt til der hadde vært leiesoldater hos romerne, og at de kom til Öland som utfordrere til det etablerte maktsystemet – og til slutt måtte betale dyrt for det. Solidi var vanlig soldatlønn, og Vestromerriket falt altså i 476, bare en håndfull år før massakren i borgen. Ölands største solidusskatt er forresten funnet ved Åby like nord for Sandby borg. Den ble gjemt unna mer eller mindre samtidig med de mindre skattene i borgen – og heller ikke den ble noen gang gravd opp igjen.

23 november 2014

Krig, fred og fellesskap i nord

I 1320-årene pågikk konflikten mellom kareler, russere og nordmenn for fullt på nordkalotten. Til førstnevnte hadde også «de hedenske finner» sluttet seg, og ridderen og drottseten Erling Vidkunnsson på Bjarkøy henvendte seg til paven og fikk lov å disponere halvparten av en nyss utskrevet korstogstiende som bidrag til krigføringen mot «de vantro».

Erling må ha ført krigen i nord med betydelig suksess. Ved freden i Novgorod sommeren 1326 ble det i hvert fall inngått en avtale som selv om den riktig nok fastslo at nordmennene skulle ha «fri ferdsel og bopel og eiendomsrett til land og vann» slik det hadde vært tidligere, også inneholdt en formulering om at selve grensefastsettelsen skulle overlates til «Gud og Norges konge». Sendebud, handelsmenn og andre reisende skulle fritt kunne krysse grensene mellom Novgorod, Karelen og Norge.

I praksis endte det imidlertid med at man trakk opp grensene for skattlegging i nord på en slik måte at man aksepterte et stort og omfattende fellesdistrikt, der så vel russere som nordmenn lovlig skulle kunne kreve skatt av de samiske befolkningene. Dette norsk-russiske fellesområdet i Finnmark og på Kola skulle komme til å eksistere i 500 år, like til 1826.

I fellesområdet skulle russerne ha rett til å kreve inn skatt helt vest til Lyngen, mens den norske kongemakten på samme vis kunne skattlegge befolkningen på Kola og inn i Kvitsjøen, «overalt der det bor halv-kareler eller halv-finner som er født av finsk mor». Skatten ble betalt i det ettertraktede pelsverket i denne delen av verden, men «ikke mer enn fem gråskinn av hver bue, eller etter gammel sedvane».

Og slik vedvarte det. For samene var resultatet dobbel skattlegging, av og til tredobbel, om man også regner med de svenske ambisjonene lengst i nord. Nordmennenes skattlegging av Murmankysten ble riktig nok med tiden først og fremst en papirbestemmelse, men den formelle retten til skattlegging ble hevdet gjennom at fogdene i Finnmark hvert år reiste den lange veien til Malmis (Kola by) for å opprettholde kravet. Fellesområdet var i stor utstrekning sameland, men også et sted der ikke bare samer, men også nordmenn, pomorer, kareler, kvener og finlendere møttes og utvekslet varer og erfaringer, blant annet på de kjente sesongmarkedene i Varangerbotn og i Kergor.

Fremdeles ved inngangen til det 19. århundre var Neiden, Pasvik og Peisen (Petsjenga) et omstridt grenseområde som både Russland og Danmark-Norge gjorde krav på. Da grensen endelig ble trukket opp i 1826, ble den lagt tvers gjennom de to vestligste skoltesamiske siidaene, Neiden og Pasvik, med dramatiske konsekvenser for disse befolkningene.

17 november 2014

Gravskikker mellom verdenene



Sommeren 1906 ble det gjort et oppsiktsvekkende arkeologisk funn på Ankenes i Narvik, og takket være dr. Astrup der i byen ble to usedvanlige skåler eller fat av bronse innsendt til Oldsaksamlingen i Kristiania. Siden kom flere tilsvarende funn for dagen i samme område. Men om bronsefatene var spesielle, var funnomstendighetene minst like bemerkelsesverdige. Det var nokså grunne, avlange graver på rad og rekke som var kommet for dagen, og i hver av gravene var et bronsefat lagt som dekke over den dødes hode. En slik gravskikk er det ikke så helt enkelt å finne verken forbilder eller sidestykker til i samtiden, det vil si på 1100-tallet e.Kr. eller noe senere.

Det ene fatet fra Ankenes, C21857b. Foto: KHM

 At det var tale om graver, er det ingen tvil om. Det ene av de to fatene som ble funnet i 1906, lå over et menneskelig kranium, der håret dessuten var bevart. Det skal ha vært mye av det, og det var rødgult, ifølge den samtidige innberetningen. O. Nicolaissen, som var ansvarlig for den antikvariske samlingen ved Tromsø museum, undersøkte flere lignende graver på Ankenes i 1911 og 1912 – ingen av dem inneholdt «rødgult haar», men i flere av dem var ganske riktig et bronsefat veltet over kraniet.
To ting er verdt å merke seg ved gravene fra Narvik. For det første: de helt spesielle bronsefatene. For det andre: Gravskikken. La oss begynne med begynnelsen – fatene.

Det best bevarte fatet fra Ankenes har flat bunn og er i underkant av 30 cm i diameter. På innsiden av fatet er graver overdelen av fem mannsfigurer; samtlige er fremstilt i profil, og de bærer side, bredbremmede hatter og vide, folderike klær. Stilen er romansk. Det er bare kjent en håndfull eksemplarer av disse gjenstandene her til lands, og bare på to lokaliteter foruten Ankenes. Skjervøy i Troms er den ene, og det kunne jo for så vidt tyde på at det er snakk om en gjenstandstype som først og fremst er blitt spredt gjennom nettverk lengst nord. Men den tanken får et skudd for baugen når det viser seg at det tredje funnstedet befinner seg i Tvedestrand på Sørlandskysten.

Hanseatiske produkter?
Internasjonalt er slike fat eller skåler derimot en nokså utbredt funngruppe. De kalles gjerne «Hansaschüsseln», og er av flere blitt satt i forbindelse med hanseatenes handel i tidlig- og høymiddelalder. Men verken dateringen eller spredningen av funn er helt i overensstemmelse med en slik tolkning. For selv om det nok kan vises at hovedmengden av funn er gjort i tilknytningen til Østersjøen og Nordsjøen, han man støtt på disse gjenstandene over det meste av Europa. Den opprinnelige bruken er heller ikke klarlagt, men mange har villet sette fatene inn i en rituell, kristen sammenheng. Man er på mye sikrere grunn når det gjelder fremstillingstidspunktet – 1100- og 1200-årene.

Det forekommer flere typer av «Hansaschüsseln». De norske tilhører varianten som fremstiller dyder og laster, men motivene er – som en dansk forsker har påpekt – «sunket ned til betydningsløshet». Det dreier seg om massefabrikerte saker «som i kunsterisk henseende er av meget liten verdi,» for å si det med arkeologen Sigurd Grieg, som har tatt for seg funnene fra vårt land.

Gravskikken
Hva så med den spesielle gravskikken på Ankenes? Det er utfordrende å finne noen direkte parallell til den, men så vel geografien, den sene dateringen og andre forhold peker mot at vi har å gjøre med grunne, samiske jordgraver fra middelalderen. Sammen med det ene fatet ble det funnet en draktspenne av finsk eller østbaltisk opprinnelse, noe som kan peke i samme retning. Det øvrige miljøet på Ankenes gir ikke noe entydig svar: Der er det registrert en gårdshaug og et par (norrøne) gravrøyser, samt en (samisk) gammetuft. Ingen av disse ligger imidlertid i tilknytning til gravene.

Det mest påfallende med gravskikken er jo det faktum at fatene er satt på hodet og lagt som dekke over ansiktene på de gravlagte. Isolert sett finner vi elementet med potter og kar som er veltet i graver til ulike tider og på ulike steder. Det gjelder for eksempel en del kremasjonsgraver fra vikingtidi østlandsområdet, der benrester og aske fra likbålet er samlet sammen og lagt i et kleberkar som så er veltet over ende. Det kan tenkes flere forklaringer på akkurat dette fenomenet – det kan ha sammenheng med en forestilling om dødsriket som en opp-ned-verden eller være en handling for å verge seg mot gjengangeri, for bare å nevne et par muligheter.

Men fat som er lagt over avdødes ansikt er en annen skål (!), og det er grunn til å tro at forklaringen må være nokså spesifikk – og dette fenomenet bør, om mulig, tolkes deretter. I klartekst betyr det å lete i yngre gravtradisjoner i nærområdet. Og ettersom flere har ment at det sannsynligvis er tale om samiske graver, er det innenfor samenes ritualer og forestillingsverdener i senere tid at vi bør rette søkelyset.

Nils Storå, den finske etnologen, studerte i sin tid skoltesamenes gravskikker. Han omtaler en skikk som det er spennende å tenke seg har sammenheng med gravene ved Narvik. Noen mennesker som ligger for døden, har en «lett» sjel, andre derimot en «tung» en, fortalte en skoltesamisk informant til Storå. Noen dør med andre ord hurtigere enn andre. Dersom en døende person ikke klarte å slippe taket, var det flere ting som kunne gjøres. Én måte å fremskynde døden på, var å velve en kobberkjel ved siden av den døende personen. Det var viktig at den var av kobber, og bare av kobber. Blant samene lenger vest het det seg derimot at kjelen skulle plasseres over den døendes hode, «slik at det mennesket som befant seg mellom verdenene, fikk dø».

At kobber- eller bronsekjelene etter at døden var inntruffet så havnet i graven, er ikke så underlig. Det samme kunne i mange tilfeller både redskapene som var blitt brukt til å grave selve graven og de remediene som man hadde fraktet den døde til gravstedet med, gå i graven med avdøde.

16 november 2014

Over Nordsjøen før vikingene


«Havet spydde opp strømmer av fremmede over Erin, slik at det ikke fantes noen havn, eller landingsplass, eller befestning, borg eller vern, uten at det var flåter av nordboer og sjørøvere der,» heter det i de irske Ulster-annalene under året 820. Det tidligste vikingtoktet mot De britiske øyer som kjennes fra de skriftlige kildene, foregikk i 787, da én redaksjon av de angelsaksiske krønikene forteller om tre skip som angrep Portland og drepte den kongelige fogden. Den tradisjonelle oppfatningen av de gamle forbindelsene mellom De britiske øyer og Norge forutsatte at det ikke hadde vært vesentlig kontakt på tvers av Nordsjøen før den tid. Arkeologien forteller imidlertid en annen historie.

Britannia var en romersk provins fra midt i det første århundre e.Kr. og frem til 400-årene. Hva som siden skjedde, er omdiskutert, men flere av de tidlige skriftlige kildene skildrer hvordan germanske grupper fra kontinentet krysset Den engelske kanal og gjorde seg gjeldende på øya.

Beda den ærverdige, 700-tallets store kirkehistoriker I Northumbria, skriver følgende om det han tydeligvis oppfattet som en regulær kolonisering:

«De var av tre svært mektige germanske stammer, saksere, angler og jyder. Folkene i Kent og innbyggerne på Isle of Wight er av jydsk opphav, og likeledes dem tvers overfor Isle of Wight, den delen av kongedømmet Wessex som den dag i dag kalles den jydske nasjon.  Fra saksernes land, altså fra det området som nå går under navnet Gamle Saksen, kom østsakserne, sørsakserne og vestsakserne. Ved siden av dem, fra anglernes land, det vil si landet mellom jydenes og saksernes riker, som kalles Angulus, kom østanglerne, midtanglerne, mercierne og hele den northumbriske rase (altså de folkene som bor nord for Humber), så vel som de andre angliske stammene. Angulus sies å være folketomt fremdeles i dag…»

Ser vi på det arkeologiske gjenstandsmaterialet fra 400 og 500-tallet er det ikke vanskelig å peke på likheter mellom Øst-England og de delene av kontinentet som Beda viser til. Årsakene til det er ganske sikkert mer komplekse enn det han forestilte seg, uten at vi skal komme nærmere inn på dette. Men vi har også funn fra enkelte andre områder som kan oppvise klare likhetstrekk med funn i England fra denne perioden.

Det gjelder ikke minst Sørvest-Norge, der for eksempel en viss type hektespenner eller «mansjettknapper» har sine nærmeste paralleller i East Anglia og må vise til kontakt mellom disse områdene i folkevandringstiden. I East Anglia var dette typisk kvinneutstyr, men i Norge forekommer de så vel hos menn som hos kvinner. Også andre dratkspennetyper og stilelementer fra East Anglia oppvise så mange paralleller med funn fra Rogaland og Vest-Agder at det må være en sammenheng. Enkelte forskere har foreslått at dekor og form tjente som etniske markører hos den angliske folkestammen i Øst-England, og at likheten med sørvestlandske funn må forståes slik at anglerne ønsket å markere en skandinavisk identitet i klesdrakt og draktutstyr. Under enhver omstendighet må vi forutsette temmelig direkte kontakter tvers over Nordsjøen alt på 400-tallet.

20 oktober 2014

Tsarens kurér

Da en gruppe London-kjøpmenn i 1553 stiftet et handelskompani med det fjonge navnet «Company of the Merchant Adventurers of England for the discovery of lands, territories, isles, dominions and regnoires unknown», siden kjent under navnet the Muscovy Company, var noe av hensikten å finne en alternativ rute til Asias rikdommer. Kjøpmennene hadde tilgang til beretninger som tydet på at det var mulig å seile til Kvitsjøen, og kanskje enda lenger. En av disse beretningene omhandlet Grigorij Istomas reise via en nordlig rute fra Novgorod til kong Hans' hoff i København i 1496, som forelå i latinsk utgave i 1549.

Forfatteren var diplomaten Sigmund von Herberstein (1486-1566), som hadde to opphold bak seg i Russland som utsending fra habsburgmonarkiet – først i 1517 for å forsøke å få i stand en fredsslutning mellom Litauen og Russland, og deretter i 1526 for å fornye en avtale mellom de samme to riker. Herbersteins bok om det stadig mektigere tsarriket, Rerum Moscoviticarum Commentarii, vakte stor interesse i vesten.

Herbersteins russiske kilder omfattet blant annet itinerarium som beskrev ruten fra Novgorod til Vest-Europa via Velikij Ustjug, Kvitsjøen og Barentshavet, samt en beretning om Grigorij Istomas reise i 1496. Ikke minst kapitlet om sistnevnte reise fant gjenklang i samtiden. Grigorij var utsending for Ivan den 3., og hensikten med hans lange og strabasiøse ferd var å søke dansk støtte mot Sverige i kampen om kontroll over Østersjøen. På grunn av den pågående konflikten med svenskene måtte Grigorij ta den nordlige veien, om Kola og den skandinaviske halvøy, for å komme til København, og den samme veien tilbake igjen året etter. Nettopp denne delen av Herbersteins verk bør være av interesse også for oss, ettersom den skildrer forhold og folkegrupper lengst i nord i en ellers kildefattig tid.

«I den tiden jeg var ved storfyrsten av Moskvas hoff, som utsending for min aller nådigste herre og fyrste, møtte jeg Grigorij Istoma, storfyrstens oversetter, en dyktig mann, som hadde lært latin ved kong Hans av Danmarks hoff; og ettersom han i 1496 hadde blitt sendt av sin fyrste til kongen av Danmark sammen med en mester David (en født skotte, som den gangen var danskekongens gesant, og som jeg også ble kjent med i Russland), gav han meg en kort beskrivelse av reisen; og da reisen må ha vært ekstremt strabasiøs på grunn av den vanskelige ruten, har jeg lagt vekt på å skildre den nøyaktig som han fortalte meg det.» Slik begynner Sigmund von Herberstein beskrivelsen av reisen som hadde funnet sted femti år tidligere.

Den første delen av reisen, «som var vanskelig nok», var fra Novgorod til Dvinamunningen, der følget gikk om bord i fire båter og deretter seilte med kysten på styrbord side, idet de de observerte noen høye fjell, før de krysset et sund og så hadde kysten til venstre for seg og det åpne hav til høyre. På den måten nådde de Finlapeias folk. Om dem heter det at «selv om de bor i små hytter, spredt her og der på kysten, og lever nesten som villmenn, er de mildere enn de ville lappene». Grigorij fortalte at de dessuten betalte skatt til storfyrsten av Moskva.

Videre mot vest passerte følget så Lappland, og deretter Nortpoden, som hørte til svenskekongen. Forfatteren tilføyer at russerne kaller dette landet for Kajenska Semla, og folket for Kajemaj. Det er ikke så helt enkelt å følge med på den geografiske beskrivelsen, for etter at det blir fortalt at Grigorij kom til et nes som ut fra beskrivelsen må være Svatoj Nos, og så til en stor klippe som kalles Semes – der en av mannskapet, mot Grigorijs viten og vilje, ofret til klippen for å slippe trygt forbi – heter det at de møtte på et stort forberg, kalt Motka, på hvis spiss kongen av Norge holdt seg med en garnison, Barthus, for å vokte grensene. Motka er en bukt på sørsiden av Fiskerhalvøya, som må være Grigorijs store forberg, mens «Barthus» like sikkert er Vardøhus, som selvsagt ligger atskillig lenger vest – på spissen av Varangerhalvøya.

Det sistnevnte forberget strakte seg så langt ut i havet at det ville ha tatt nesten åtte dager å seile rundt det. I stedet klarte Grigorij & Co. ved voldsomme anstrengelser å bære båter og utstyr på skuldrene over et eid. Siden seilte de langs Diticoloppis land; det er ville lapper, helt til de nådde et sted som heter Dront. De fleste som har kommentert Herbersteins tekst, mener at det er Trondheim som menes; men det er vanskelig å forene denne identifiseringen med opplysningene om at Grigorij der forlot båtene og gjennomførte resten av reisen i pulker trukket av reinsdyr, «som finnes i store flokker der, og som er like vanlige der som okser er hos oss», og at de på denne måten nådde Berges (Bergen). Det samme kan sies om påstanden om at storfyrsten av Moskva skattlegger områdene helt til Dront. Og klarere blir det ikke når det heter at Berges ligger helt nord i Norge, i fjellene. Der kom Grigorij seg over på hesteryggen og nådde til slutt Danmark. Mest sannsynlig er det tale om en forveksling, og at ferden i pulk endte i Dront(heim), som jo ganske riktig var landets nordligste by på det tidspunktet, og som er et mer sannsynlig utgangspunkt for en ridetur videre sørover.

Hans skildring av samene («de ville lappene») er også interessant. Han beskriver midnattssolen, og hevder også at russerne skryter av at de får skatt fra samene; Herberstein kommenterer i den forbindelse at selv om dette er bemerkelsesverdig, bør det ikke overraske, ettersom samene ikke har andre naboer som krever tributt fra dem. I skatt betaler de pelsverk og fisk, for de har ikke andre rikdommer. Da de har betalt sin årlige skatt, «brisker de seg med at de ikke skylder noenting til noen, og at de er sine egne herrer». Samene er svært dyktige med pil og bue, og de retter pilene mot dyrets snute, slik at pelsen ikke blir skadet. Grigorij kunne videre fortelle at samene hadde begynt å legge av seg sin medfødte villskap og vise større høflighet overfor fremmede, som kom til landet deres for å handle. De tar med glede imot handelsmenn som fører med seg klær laget av tykt klede, økser, nåler, skjeer, kniver, potter og en mengde andre ting. «Klærne de bruker består av pelsverk sydd sammen fra flere dyr, og av og til kommer de til Moskva i dette utstyret,» fortalte Grigorij Istomas.

12 september 2014

Den flyvende Engel



Av alle historier som kan fortelles om den norske utvandringen til Nieuw Amsterdam på 1600-tallet, er den om Magdalena Dircksz, som ble kalt «Den flyvende Engel», nok den merkeligste – og den mest romantiske. Magdalena var riktignok født på Manhattan, men faren var norsk som noen, og hun giftet seg også med en nordmann. Og enda om «Den flyvende Engel» selv kanskje ikke helt oppfyller kravene man gjerne stiller til helterollen i en fortelling, gjør ektemannen, bergenseren Harmen Hendrickszen, det til fulle.

Nieuw Amsterdam har vært tema her i spalten tidligere. Fra de første nybyggerne ankom fra Nederlandene i 1624 og frem til engelskmennene erobret kolonien 40 år senere og gav den navnet New York, var det altså et betydelig skandinavisk, og ikke minst norsk, innslag blant kolonistene. Dirck Volckertszen de Noorman kom fra Norge, muligens som skipstømmermann og sikkert via Amsterdam, i slutten av 1620-årene, og han giftet seg der med vallonske Christine Vigne. Magdalene Dircksz var parets datter.

Men vi skal skru tiden frem til 1655. De seneste par årene hadde vært tunge for familien. Dirck de Noorman var i en langvarig rettskonflikt etter uheldig episode som involverte en kniv, en svirebror og en sen kveld på vertshuset. Dircks hus i Smits Vly var blitt brent ned til grunnen av indianere på krigsstien, og det var bare utsiktene til en kommende arv som holdt kreditorene unna ham. Dircks svoger, den tidligere så mektige kolonisekretæren Cornelis van Tienhoven, var som sunket i jorden samtidig med at en granskningskommisjon var i ferd med å undersøke anklager om mislighold mens han satt i embetet. En annen svoger hadde med nød og neppe unngått å bli deportert på grunn av trusler og fornærmelser mot en av Nieuw Amsterdams tillitsmenn. Verst var det for Magdalena Dircksz. Hennes ektemann, også kalt Kees de Caper (Kaperen Kees), var død av skadene han pådro seg da en stor indianerhær angrep Nieuw Amsterdam i oktober 1655. Nå satt Magdalena alene tilbake i huset i Slyck Steegh (nåværende 28 South William Street) med omsorgen for den vesle datteren, Marritje. Her begynner sagaen om «Den flyvende engel».

Magdalena Dircksz var nitten eller tyve år gammel, datteren var tre. Huset, «et usselt lite hus på en del av negernes jord», som en senere forfatter skildrer det, var neppe mye å skrive hjem om. Det var verken tid eller sted for å tenke seg en fremtid som eneforsøger for lille Marritje. Som enker flest i Nieuw Amsterdam, tok Magdalena en ny ektemann etter nokså kort tid. Nå var det en norsk soldat fra Bergen, Harmen Hendrickszen, som var den utkårede. Harmen gikk under navnet »Portugiseren», ettersom han hadde gjort tjeneste som soldat for Det vestindiske kompaniet i Brasil før han kom til Nieuw Nederland. Hollenderne hadde erobret en del av den portugisiske kolonien i 1630, men i 1654 ble hundrevis av hollandske soldater og sivile tvunget på rømmen. Mange av soldatene ble sendt til Nieuw Amsterdam. Harmen var blant disse, og han valgte å bli igjen i Den nye verden. I februar 1657 giftet han seg med Magdalena Dircksz. De to drev et vertshus sammen. Stedet var ikke et av de mer velrennomerte på Manhattan, og det er mulig at «Den flyvende engel» opphavelig var navnet på etablissementet.

Bryllupsdagen ble ikke som paret hadde håpet. Magdalene var ute og spaserte sammen med søsteren Sara da de passerte Daniel Litschoes gjestgiveri, nord for Wall Street, og Magdalena fikk øye på innehaveren. «Der står skorsteinsfeieren i porten, skorsteinen hans er skikkelig feid,» ropte hun. Litschoe, som også var byens brannmester, fløy i flint, mens folk som stod rundt, kom med jublende tilrop. Hva som egentlig lå bak, er vanskelig å si; kanskje var Magdalenas utbrudd en dårlig skjult antydning om homoseksualitet? Myndighetene reagerte iallfall like kraftig som Litschoe – etter at hun først var blitt pålagt å betale en bot på to flamske pund og love bot og bedring, fikk Magdalene etter en tid vite at hun som straff for «oppvigleriet» ville bli forvist fra kolonien. Noen helt uvanlig straff var ikke dette i Nieuw Nederland; samtidig med Magdalena Dircksz ble en annen kvinne, Geertje Jacobs, deportert på grunn av sladder. Det skulle heller ikke alltid så mye til; en tredje kvinne ble ved en annen anledning sendt tilbake til Holland for å ha krenket den offentlige bluferdighet – nemlig da hun midt i en krangel med en annen kone løftet opp skjørtene og viste baken til henne.

Harmen forberedte seg på å reise «hjem» til Holland samme med henne; han søkte avskjed som soldat og solgte det huset som Magdalene hadde bodd i sammen med Kees Kaper.  Året etter finner vi da også de to «hjemme» i Amsterdam – for øvrig sammen med hennes datter, Marritje. Og fra hovedkvarteret i Rapenburg skrev Det vestindiske kompani til guvernøren på Manhattan:
Hva angår de to fruentimmere av tvilsomt rykte som du sendte tilbake på grunn av deres umoralske livsførsel, Magdalena Dircksz og Geertje Jacobsz, vil de ikke få vår tillatelse til å vende tilbake til Nieuw Nederland, og dersom de kommer dit ved hjelp av lureri eller under falskt navn, har du anledning til å gi dem den straff de fortjener.

Det er vel grunn til å tro at Magdalena også hadde gjort og sagt ting som ikke er dokumentert i de bevarte kildene, slik at utbruddet mot Litschoe bare hadde vært dråpen som fikk begeret til å renne over. Men tilbake til Nederlandenebar det uansett for Magdalena og en tid etter Harmen, og der har de neppe ligget på latsiden. Paret må tvert imot ha trukket veksler på alt de måtte ha hatt av kontakter både der og i Nieuw Nederland, uten at vi har kilder som forteller noe nærmere om dette, for i juni bestemte de samme høye herrer som måneden før hadde slått fast at Magdalene aldri ville få vende tilbake til kolonien, at hun likevel fikk reise – på betingelse av at verken hun eller Harmen holdt kro eller solgte brennevin. Kort tid etter bordet paret de Bruynvisch (Nisen) og reiste tilbake til Nieuw Nederland – «Harmen Hendrickszen fra Norge med kone og barn», heter det i skipsloggen. Men reisemålet var ikke Manhattan denne gangen, men den nokså ferske bosetningen ved Esopus (dagens Kingston, NY), der Harmen ville forsøke seg som handelsmann.

Allerede høsten etter var paret i vanskeligheter igjen. I forbindelse med den første Esopuskrigen ble Harmen Hendrickszen tatt til fange av indianere. Han klarte å rømme – tilbake til et Esopus som fremdeles var under beleiring! Der fortalte at han var blitt kledd naken og bundet til en stake, og at han hadde måttet stå ute i solsteken hele dagen. Harmen visste det neppe, men flere av medfangene hans ble torturert til døde. Magdalena hadde født et barn til under beleiringen, og det er vel forklaringen på at Harmen valgte å flykte dit, og ikke til et sikrere sted. På den måten reddet han henne for andre gang.

Først i 1667 hører vi fra dem neste gang; da klager Harmen Hendrickszen over at de engelske soldatene i Esopus har spist opp alle geitene hans og gjort ham lam i det ene benet, mens Magdalene anfører at hun er blitt kastet i fengsel av de samme soldatene, riktignok fordi hun først hadde skjelt ut sersjantens søster for å være en hore.

Både Harmen og Magdalena levde et langt liv etter alt dette. Han døde i 1697, i Rochester, mens hun fremdeles var i live i januar 1726, over 90 år gammel, da deres falles datter, Sara, skrev sitt testamente. De fikk ni barn sammen.

08 september 2014

Av kulturminnelovens forhistorie



I 1851 forfattet Svend G. Røyseland (1808-1885) fra Holum, etter eget utsagn en «læg, graa og indfoldig Bonde», det første forslaget til norsk kulturminnelovgivning. Samme år sendte han forslaget til Fortidsminneforeningen – men foreningens direksjon henla det.  Det grep inn i den private eiendomsretten, mente man der. Forslaget har imidlertid likhetspunkter med den lovningen som ble etablert langt senere. Røyseland ville at de viktigste «Alderdomslevninger» skulle overtas av Staten. Det skulle bevilges midler til å sikre «gamle Kjærker, Rögstuer, Stolpeboder, Steenmonumenter, Ruiner o.d.l» ved kjøp, og dessuten til å kjøpe tilbake oldsaker fra utenlandske museer. Han ville gjøre det straffbart å ødelegge oldtidsminner som kjempehauger, bautasteiner, steinkors og nausttufter, og gravhauger skulle bare kunne utgraves av sakkyndige.

Beardmore-kontroversen

Nyheten om en angivelig vikinggrav dypt inne i Canadas skoger gikk verden rundt på slutten av 1930-tallet. Kontroversen som fulgte, involv...