18 desember 2006

”Gåtefulle myrpæler” og forhistorisk fiske

Like siden Ingvald Undset gjorde dem kjent for et arkeologisk publikum i en artikkel i Fortidsminneforeningens årsberetning for 1875, har de såkalte myrpælene eller myrpinnene vært en del av den arkeologiske diskursen. I Undsets artikkel om myrarkeologi omtaler han funn av staur, nedrammede i regelmessige rader ”som til skigard” og mellom dem forskjellige tildannede trestykker. Han kjente til funn av ”gjerdestaur” flere steder langs Trøndelags og Romsdals kyster, og nevner også at det ved Stavanger var funnet nedrammede pæler, regelmessig tilspissede i enden. Disse myrpælene var til dels funnet langt nede i myrene. Samme år publiserte botanikeren Axel Blytt sin ”Forsøg til en theori om indvandringen af Norges flora under vexlende regnfulde og tørre tider”, der han kort nevner at”da landet var beboet, længe før torven naede sin nuværende mægtighed, kan man vente at finde træer fældede af mennesket, selv dybt i torvlagene. Efter sigende skal der endog findes tilspidsede og tilhuggede pæle nedrammede i undergrunden under enkelte af vestlandets torvmyrer.”

I forbindelse med torvtekt og oppdyrkning dukket det opp en mengde opplysninger om lignende funn i årene som fulgte. Det store flertallet av funnopplysningene gjaldt lokaliteter i Møre og Romsdal, der undersøkelsesvirksomheten nok også var størst på grunn av interesserte lokale krefter, som prost Saxlund i Aukra. Saxlund nevner i sitt skrift om ”De gaadefulde Myrpæle” (1907) mellom 40 og 50 forskjellige funnsteder bare i Aukra prestegjeld, de fleste på Gossa og Otrøy. Men vi kjenner etter hvert mange funn også på Mørekysten. Alt i slutten av 1870-årene fikk Oldsaksamlingen i Kristiania en forsyning med myrpæler fra Sunnmøre i gave fra stortingsmann L. Daae. Mange forekomster er beskrevet også fra områder lenger sør på Vestlandet, både i Sogn og Fjordane og i Hordaland. Likeledes har vi funn fra Hitra, Hemne og Rissa i Trøndelag, samt i Steigen og på Karlsøy i Troms. Lenger sør på vestlandskysten blir funnene færre, men forekommer stedvis på kysten helt til Kristiansand.

Funnspredning
Enkelte funn av myrpæler skriver seg fra innlandsområder (Grindland og Finsland i Songdalen, Vest-Agder og Skåli i Nissedal, Telemark). Langt de fleste funnene er imidlertid gjort på kysten, til dels ytterst i øygarden. Dette spredningsmønsteret ble man tidlig klar over. I Oldsaksamlingens tilvekst heter det i forbindelse med beskrivelsen av den nevnte gaven fra L. Daae:

”Efter de af Hr. Daae velvilligt tilveiebragte Oplysninger skulle saadanne Pæle findes i Myrerne paa de Havet nærmest liggende Øer baade paa Søndre og Nordre Søndmøre. Specielt er oplyst, at de forekomme på Riste. Voksø og Dimø i S. Søndmøre og paa Harhamsø og Fjertoft i N. Søndmøre; derimod synes de at mangle i de længere inde fra Havet liggende Myrer, f. Ex. i de store Myrstrækninger ved Aase og Spilkevik i Borgund Sogn.”


Saxlund peker på lignende forhold i Romsdal.

Myrpælene representerer ikke noe enhetlig funnmateriale. Men det dreier seg i alle tilfeller om mer eller mindre bearbeidete kjepper eller staur, fra 2-10 cm i tverrmål og med lengder som varierer fra omtrent 30 cm til 70 cm. De er laget av løvtre – hassel, rogn eller bjørk, av til eik eller ask – eller furu. Kjeppene er alltid tilspisset i én ende, og i de fleste tilfeller har de blitt påtruffet med den spisse enden satt ned i myra. Furupælene er gjerne kløvd, slik at de har fått et trekantet tverrsnitt. Vanligvis er pælene avråtnet i toppen, slik at den opprinnelige lengden ikke kan bestemmes. I noen tilfeller forekommer imidlertid intakte pæler av kortere lengde, oftest 30-40 cm. Disse har ofte et innhakk eller et hull i toppen.

Ofte er det funnet et større antall, av og til ”tusenvis” av myrpæler på samme sted. På Rakvåg i Aukra fant en mann så mange kjepper på et forholdsvis lite område at han kjørte hjem et helt kjerrelass og brukte dem til brensel. Myrpælene kan stå svært tett – i en myr på Fitje i Sunnhordland heter det seg at pælene til dels stod ”saa tæt, at man kan komme til at sætte Foden paa 3 Pæle paa en Gang”. Om en myr på Bømlo, der man skulle ha støtt på myrpæler i tusenvis, ble det fortalt at de på sine steder stod så tett at man ”ikke kunde faa en hel torv op”.

Pælene kan påtreffes på ulike dybder i myrene, fra under halvmeteren til godt over to meter. En tommelfingerregel er at pælene av løvtre forekommer på større dyp enn de som er av furu, mens de som er funnet aller dypest i myrene, alltid er furupæler.

Pælene opptrer i karakteristiske formasjoner. Nokså tettstilte, lange rekker synes å være vanligst. Utbredt er også sirkelformasjoner, med varierende tverrmål. Disse ”ringene” ser ut til å kunne grupperes i to hovedtyper, én med diameter på 35-50 cm og en med diameter rundt 2 meter. Én enkelt sirkelformasjon oppgis å ha hatt et tverrmål på 5 meter, og én skal ha vært hele 12 meter i diameter. Av og til finnes 1-3 større pæler i sentrum av sirkelformasjonene. Ellers kjennes også konsentriske sirkler (for eksempel Leikanger, Herøy, Møre og Romsdal; Gule, Bud, Møre og Romsdal), halvsirkler (Kuli, XXX, Møre og Romsdal) og firkantmønstre (Heisa, Ålesund, Møre og Romsdal). Flere ganger hører vi om at rekker av pæler og sirkelanlegg forekommer sammen (Ristasundet, Sande, Møre og Romsdal; Hasund, Ulstein, Møre og Romsdal). Saxlund beskriver et slikt kompleks anlegg fra Sæter på Gossa (Aukra). Det dreier seg om et ellipseformet struktur, ca. 12 m lang, og bestående av et 60-talls furupæler plassert med en innbyrdes avstand av 15-20 cm. Mot vest var pælerekken avbrutt av en ca. 2 meter bred ”åpning”. Inne i ellipsen var det flere langsgående, parallelle rekker av pæler, som dog ikke gikk helt ut til den ytre pælerekken. Anlegget lå ved bredden av en myr, og nokså høyt i lendet.

Datering
Når det gjelder datering av myrpælene, har vi ikke så mye å gå på, dessverre. Men en del av de funne pælene ser ut til å være hugget til med flintredskap, mens det på andre tydeligvis er brukt jernøks. Sporene etter flintredskap forekommer på de furupælene som er påvist dypest i myrene, samt på løvtrepælene noe høyere oppe. De øverste furupælene synes alltid å være bearbeidet med jernredskap. Ziegler peker i en artikkel i Fortidsminneforeningens årsberetning for 1891 på at myrpælene flere steder er funnet i kontekst med flintredskaper. Øyunn Kleiva finner (i sin hovedoppgave, Bergen, 1996) likeledes at myrpælene i mange tilfeller er funnet på steder der det har foregått gjentatte rituelle nedleggelser i senneolitikum. Det er med andre ord grunn til å anta at en del av funnene går tilbake til steinalderen, men at vi har for oss en tradisjon som kan følges inn i jernalderen eller senere.

Tilknytning til vann
Vanligvis er myrpælene funnet i nokså lavt lende, i de fleste tilfeller mellom 3-4 og 10 meter over havet. Ofte ligger funnstedene nær vann, elv eller sjø. Den opprinnelige deponeringskonteksten kan heller ikke alltid ha vært myr. I noen tilfeller er høyden over havet så lav (for Aukra i Romsdal er det utarbeidet en strandforskyvningskurve som viser at landhevningen de siste 4000 år har vært nærmere 8 meter) at man, i kombinasjon med opplysninger om at pælene har vært bearbeidet med flintredskap eller er funnet i kontekst med flintsaker, må forutsette at pælene opprinnelig har vært plassert på bredden av tjern, vann eller endog sjø, og til dels ut i vannet eller sjøen. Kan hende er det tilfelle på Brisinghaug på Kvamsøy (Sunnmøre). Her er det foretatt gjentatte rituelle nedleggelser (grav og offer) på en langstrakt flate, utviklet som en kraftig strandvoll. Innenfor denne fantes tidligere en temmelig dyp lagune som på grunn av landhevningen først har blitt til et tjern og deretter til myr. I denne myra er det påvist myrpæler. Et annet eksempel har vi fra Harnes på Harøy (Møre og Romsdal). Her ble en pæl påtruffet på 2 meters dyp i en myr som ligger 6-7 meter over havet og ca. 500 meter fra sjøen. Pælen stod med spissen ned i bunnen av myra; over den fantes et 63 cm tykt lag av ”taretorv”, fulgt av 20 cm med sjøsand og 1,26 meter med vanlig torv. De to forekomstene av myrpæler jeg kjenner fra kysten av Vest-Agder – Hellemyra på Lista og Lyngøya utenfor Mandal – er også funnet i kontekster som gjør det rimelig å anta at det har vært åpent vann på stedet da pælene var i funksjon. Lyngøya er en lav holme, og det lave, myrlendte draget som deler øya i to, var antagelig et grunt sund gjennom store deler av forhistorisk tid, mens den en gang så vide Hellemyra var en grunn havbukt i flere perioder av steinalderen. Generelt er det vel slik at i de tilfellene der vi har for oss myrpæler som er stukket ned i leire- eller sandbunnen under myra, så er den opphavelige konteksten tjern, vann eller sjø. Dette har utvilsomt betydning for tolkningen av myrpælene.

Hva ble myrpælene brukt til?
Hva tolkningen angår, så er det Saxlunds som har blitt stående. Jeg kommer straks tilbake til denne, men skal kort skissere noen alternative tolkninger som var fremme i debatten i slutten av 1800-årene. Ziegler tenkte seg således at myrpælene dels var forsvarsanlegg, og dels innretninger til bruk ved drivfangst av hjort. Saxlund avviste med rette disse forslagene, med henvisning blant annet til at pælenes spede dimensjoner gjorde dem uegnet til så vel forsvarsanlegg som fangstinnretninger. Det var ikke særlig konsistent, det folk på funnstedene hadde å fortelle av tradisjon om bruken av myrpælene, heller. I Romsdal ble de kalt for ”pinner”, ”stikker”, ”bleier”, ”teiner”, ”kupæler” eller ”piler”, og forklaringen på hva de hadde vært brukt til, varierte i like stor grad. Noen mente at det var tale ”kastepinner” som var blitt brukt i forsvarsøyemed, andre at det var tale om fundament for broer og lignende. Fra Store Hatløyna i Ulstein finnes det en opplysning om at pælene ble kalt for ”fuglestikker”, men det er vanskelig si om det her dreier seg om en påvirkning fra Saxlund. Interessant er også en opplysning fra Osnes i Ulstein om at pælene ble omtalt som ”regnmenner”, og at de var blitt stukket ned i myra for å få regn. Fra Fitjar i Hordaland heter det seg at myrpælene skulle ha gjort nytten som ”fotangler”. Variasjonen i tolkninger lokalt tyder på at bruken av myrpælene ligger forut for folkeminnet.

Hva så med Saxlunds tolkning. Jo, han legger avgjørende vekt på de relativt sett fåtallige intakte, korte pælene – de som er rundt en fot lange og ofte har et hull eller innhakk i toppen. Han hevder at pælene har vært brukt i forbindelse med fuglefangst, og at alle pæler opprinnelig har vært temmelig korte. En del av de pælefunnene Saxlund (1907) diskuterer, kan sannsynligvis best forklares som utstyr til fuglefangst (fotsnarer). Men det er ingen grunn til å mene at det gjelder for andre enn de intakte pælene som har en lengde på rundt 30 cm og et innhakk eller hull i toppen for feste av snor. Å gjøre denne tolkningen gjeldende for alle forekomstene av pæler, slik Saxlund gjør, er å gjøre vold på empirien. At pælene oftest opptrer i bestemte formasjoner, synes ikke å spille noen rolle for tolkningen hans. De sirkulære formasjonene kan ikke Saxlund gi noen forklaring på, men antar at de muligens kan ha vært benyttet til oppbevaring av den levende fangsten. Den delvise koplingen til (opprinnelig) åpent vann har har ikke øye for.

Faste fiskeinnretninger
Sannsynligheten taler for at vi i myrpælene har å gjøre med ulike typer anlegg, og at funksjonene har variert. Men både den antatte alderen på en del av anleggene samt konstruksjonen så langt den kan antydes og den delvise tilknytningen til åpent vann i form av tjern, sjø eller vann, peker mot at mange anlegg kan ha med fiske å gjøre.

Fra stein- og bronsealder tyder det arkeologiske materialet på at faste fiskeinnretninger har vært av stor betydning. For Sør-Skandinavias del har det vært hevdet at det brede spekteret av fiskearter som finnes i avfallslagene på fangstboplassene, viser at fangsten har foregått i faste inretninger, og ikke først og fremst som krok- eller garnfiske. Et lignende mønster kan av og til anes på boplasser på Vestlandet. I Skipshellaren i Hordaland ble det således påvist ben av 22 ulike fiskeslag. I Kotedalen ved Fosnstraumen – én av de beste fiskeplassene i Nordhordland – ble det i de neolitiske lagene funnet ben av sei, lyr, torsk, laks, berggylte, flyndre, sild og ål. Et bredt utvalg av fiskeslag fant man også i den nylig undersøkte Sævarhellaren i Hardanger: berggylte, torsk, sei, lyr, flyndre, laks, sild, ål, ørret og makrell.

Fiskegjerder
De vanligste faste fiskeinnretningene som er påvist i stein- og bronsealder utenfor Vestlandet, består dels av fiskegjerder, og dels av såkalte kattiser. I et fiskegjerde ledes fisken inn i en flettet ruse ved at den tvinges inn gjennom et ledegjerde. Til langt ut i 1800-årene ble det bygd såkalte ”ålegårde” av flettverk mange steder i Danmark. De ble først og fremst brukt for å fange fet ål om høsten, når ålen i store mengder trakk mot sitt yngleområde i Atlanterhavet. Stengning av makrell og sild er ellers kjent fra Norge i nyere tid – ved Nesodden i Oslofjorden stengte man hver sommer av to små sund med bjørkekvister. De fiskegjerdene som er påvist i tilknytning til oversvømte steinalderboplasser i Sør-Skandinavia, ser ut til å ha vært av lignende type. Arkeologisk fremtrer fiskegjerdene som lange rekker av pælestumper.


Det er nærliggende å foreslå at en del av rekkene av myrpæler på norskekysten, som nettopp i mange tilfeller går ned mot og ned i myr, elv eller vann, er rester av tilsvarende inretninger. Flere av de påviste og undersøkte fiskegjerdene i Danmark viser seg å ha vært gjenoppført flere ganger over lang tid. Her har vi en mulig forklaring på hvorfor en av og til har støtt på pælerekker i noe ulike dybder i vestnorske myrer.

Kattiser
Kattisen består av en ca. 20 meter lang pælerekke som er slått loddrett ned i sjøbunnen på grunt vann. Pælene danner et stengsel som leder fisken fra strandkanten og utover i vannet, via et forrom og inn i et nyreformet fangst-rom som den vanskelig kommer seg ut av. Herfra kan fisken øses opp. Landarmen er tverrstilt i forhold til forrommet og midtstilt slik at fisken kan søke seg fra begge sider inn i forrommet, der landarmen avsluttes i en festepæl. På hver side av inngangen til forrommet står større, nedrammede stolper. Man trodde tidligere at kattisen var en østlig invensjon som først nådde Skandinavia i nyere tid, ettersom den frem til 1900-tallet var i bruk først og fremst i finskebygder i Norge og Sverige. Men i forbindelse med sine undersøkelser i Skedemosse på Öland undersøkte Ulf-Erik Hagberg tre katisser – som samtlige ble C14-datert til eldre bronsealder. I Valmannsundet i Eidskog i Hedmark ble det dessuten i 1969 ved senkning av Vrangselva oppdaget en kattise som også har gitt bronsealderdatering. Ved Huskvarnaån i Sverige er det nylig oppdaget et anlegg som tolkes som en kattise, og som er datert til 500-tallet e.Kr. I forbindelse med innlandsfisket i moderne tid var det først og fremst abbor, gjedde, brasme og mort som ble fanget i kattisene.

Det store ovale forrommet og de mindre nyreformede fangst-rommene i kattisen minner ikke så rent lite om beskrivelsene av større og mindre ellipseformede og sirkulære formasjoner av myrpæler. I flere tilfeller har det dessuten, som jeg har vist, hendt at de sirkulære anleggene har opptrådt sammen med lange rekker av myrpæler – landarmer? Er det kattiser eller lignende fiskeinnretninger man da har støtt på? Tanken er nærliggende.

Ålefisket
Men hva med de anleggene som er påtruffet langt fra hav eller større innsjøer, ved bredden av noe som i høyden kan ha vært et tjern eller lite vann? Disse kan jo godt ha hatt helt andre funksjoner enn fiske. Men ålen er kjent som en fisk som gjerne vandrer, også opp i mindre vann. Peder Claussøn Friis gir i ”Om Diur, Fiske oc Trær udi Norig” fra ca. 1590 en beskrivelse av ålefisket i Norge, der han også nevner hvilke fangstmetoder som ble brukt:

”Aall er den gieueste Fisch i Norrige, oc haffuer verret i fordum Tid regnet ligesaa gieff som Smør, dog den som fanges i fersch Vand, thi den er feed oc vellsmagendis om Sommeren, oc om Høsten gaar hand ud, naar stor Regen er oc Vandflom er, oc vill til haffs, oc bliffuer saa thagen i Gierder oc Korffue i Becher oc Elffuer, førind hand udkommer.”

Fra middelalderkildene vet vi også at ålefisket hadde en viss betydning her til lands. I det minste i Agderfylkene tyder dessuten stedsnavnsmaterialet på at dette fisket har hatt større omfang tidligere enn i moderne tid. Ålekar, -kister etc. ser ut til å ha vært plassert i bekker, vann og tjern – ofte meget små sådanne, og ikke sjelden langt inn i landet og høyt oppe.

06 desember 2006

Oddernessteinen og Eyvind Urarhorn



På Oddernes kirkegård, et stykke øst for koravslutningen, stod frem til 1990 en høy bautastein med to runeinnskrifter fra vikingtid. Det året ble steinen flyttet inn i kirkens våpenhus, der den fremdeles står. ”Oddernæs-Monumentet er almindeligen erkjendt for et af de vigtigste i Norden,” skrev Nicolai Wergeland i sin innberetning til den nyopprettede Antiquitetscommissionen i Selskabet for Norges Vel. Det var den 22. mai 1811, og runesteinen på Oddernes kirkegård fyller brorparten av de syv foliearkene i Wergelands beskrivelse av oldtidsminner i Kristiansandsdistriktet.[1] Dette var ikke første gang Oddernessteinen var i oldforskningens søkelys. Så tidlig som i 1639, to år før Kristiansand ble grunnlagt, hadde biskop Wegner vært på Oddernes kirkegård og dokumentert bautasteinen med de to runeinnskriftene. Wegner samlet inn opplysninger om fornminner i Stavanger stift på vegne av den lærde Ole Worm i København – dessverre, og i motsetning til Jon Skonevig som gjorde samme jobb i Bergen stift, tok ikke Wegner med andre monumenter enn runesteiner.[2] I Worms Monumenta Danica fra 1643 er begge innskriftene gjengitt, men unøyaktig. Innskriften på steinens bredside var nokså utvisket alt på den tiden, men den yngre innskriften på smalsiden kunne Worm lese. Hans tolkning er for lengst forlatt, og her skal bare nevnes at Worm blant annet leste ordene ”Olafs hin hala”, som han utla som Olav den hellige. Det i seg selv var nemlig nok til at Oddernessteinen var sikret evig berømmelse.

Etter Worm forsøkte flere lærde seg med tolkninger av den yngre innskriften, men på grunn av førstnevntes store autoritet var tolkningene nesten uten unntak basert på hans unøyaktige gjengivelse av runene. Det var først i 1805 at runene på smalsiden ble riktig lest. Den omreisende oldforskeren Martin Fredrik Arendt (1769-1824) fra Holstein var det som stod for den bragden. Han dokumenterte en rekke runeinnskrifter og andre fornminner i det sørligste Norge det året, men lesningen hans av Oddernesrunene er nok det som har satt dypest spor. Eyvindr gerði kyrkiu þessa, guðsonr Olafs hins Helga, á oðali sínu, leste Arendt – altså Eyvind, Olav den helliges gudsønn, gjorde denne kirke på sin odel(sjord). Arendts tolkning ble først alminnelig kjent da Jens Kraft gjengav den i sin Topografisk-Statistisk Beskrivelse over Kongeriget Norge.[3] I mellomtiden, i 1821, hadde Hans Engelhart også tegnet av innskriften,[4] og Wergeland hadde fått trykt en artikkel om den, der han uavhengig av Arendt kom med en sammenfallende tolkning.[5] I 1832 sluttet Finnur Magnusson seg til tolkningen.[6] Arendts tolkning har fått tilslutning fra de fleste forskere siden – såsom Sophus Bugge[7] og Magnus Olsen,[8] men det har også vært kritiske røster.

Olav den hellige – eller Sleipe-Olav?
Stridens eple er tolkningen av ordet hala. Arendt tolket det altså som hal(k)a, hellig, men det er ikke den eneste muligheten. Ordet gir nemlig mening som det står, uten at vi behøver å forutsette at runeristeren har utelatt et tegn. Det kan enten være háll i betydningen “glatt, listig, svikefull”, eller hallr, som blant annet betyr “hellende, skakk”. Allerede Wergeland var klar over den muligheten, men han vegret seg for den: “Thi Stenen vil tabe meget af sin Interesse ved at tabe sankt Olas Navn”.[9]

Den alltid nøkterne Nicolay Nicolaysen var på Oddernes i 1857 og laget sin egen avtegning av runeinnskriften. Han avviste på det sterkeste den da gjeldende tolkningen, idet han skriver:

“I fortolkningen af indskriften har man gjort sig megen umag for at faa hala til en forkortelse af halga, saaledes at den Olaf, som nævnes, skulde være Olaf den hellige; men saalænge der I det nævnte ord er god nok betydning, viser det kun en forældet kritik, at man for at gjøre gjenstanden interessantere, finner paa alskens fortolkninger, som ikke baader videnskaben det mindste, fordi alting til slutning kommer til at hvile paa en løs formodning.”[10]

Heller ikke Finnur Jónsson var overbevist om at hala betyr helga,[11] og i en artikkel fra 1932 hevdet runologen Lis Jacobsen at det er en ellers ukjent Olav den skakke som nevnes i innskriften.[12] I de senere år har Terje Spurkland gitt uttrykk for samme skepsis, og han uttrykker sitt syn på denne måten:

”Jeg tror derfor at vi har å gjøre med en Eyvind, som var gudsønn til en eller annen stormann ved navn Olav Skakke, som på 1000-tallet en gang fikk bygd en kirke odelsgården sin, Oddernes, og at man senere har følt behov for å markere dette på slektens gamle bautastein.”[13]

Rent språklig kan man ikke skifte sol og vind mellom denne tolkningen og den som sier at det er helgenkongen Olav Haraldsson som omtales i innskriften. Men hva med resten av innskriften, kan den hjelpe oss nærmere et svar – og hva med sammenhengen, både tidsmessig og geografisk, som runesteinen opptrer i?

Det finnes over 2000 runesteiner i Skandinavia fra perioden ca. 950-1100. Norge har bare ca. 50 av dem, så Oddernessteinen inngår i en temmelig eksklusiv gruppe. I vikingtiden er skikken med å reise runesteiner en mote som begynner i Danmark og sprer seg til Sør-Norge og Vest-Sverige i slutten av 900-årene og til Mälarlandskapene i Sverige omkring 1020.[14]

Med få unntak er alle innskriftene skrevet på samme formel: ”x reiste denne stein” eller ”x lot reise denne stein til minne om y”. De fleste innskrifter opplyser om forholdet mellom x og y, og mange inneholder også tilleggsinformasjon. Den bevarte delen av innskriften på Ryensteinen følger med andre ord det vanlige mønsteret.

I løpet av en periode på 150 år ble altså runesteinene reist. Hvorfor, må vi spørre? Birgit Sawyer, som nylig har studert runesteinene i et overordnet, skandinavisk perspektiv, mener at de hadde tre klare funksjoner. For det første var de synlige minnesmerker over de døde. Men de var også, og det på en mer direkte måte enn tilfellet var med gravmonumenter i senere tid, minnesmerker over de levende, over dem som hadde besørget reisningen av steinene. Gunnar sørget jo for at hans navn ble nevnt i innskriften på Ryensteinen, og på Søgnesteinen er det Øyvind som forteller at han har reist steinen over sin far, Gunnhvat. Sist, men ikke minst, viser steinene frem den dødes så vel som de etterlattes rikdom og status, slik gravritualer og monumentale gravhauger hadde gjort tidligere.[15]

Det kan ikke være tilfeldig at det er i overgangstiden mellom hedendom og kristendom at denne skikken dukker opp. Misjonsforsøk i Sør-Norge hører vi om fra og med 960-årene[16] - i Jómsvíkinga saga heter det således om at man höfðu kristnað alla Víkina norður til Líðandisness.[17] De kristne misjonærene avviste de tradisjonelle gravritualene til fordel for enkle graver uten gravgods på vigslede kirkegårder, og de fremmet nye, annerledes måter å minnes de døde på. I overgangstiden, før kirker og kirkegårder ble vanlige, gav skikken med å reise runesteiner en mulighet for kristne familier til å minnes sine døde og vise sin status.[18] Runesteinene kunne plasseres på den gamle, førkristne gravplassen, i gårdstunet der den døde hadde hatt sitt hjem, på tingstedet, ved en vei eller ved et overgangssted. Det var i de fleste tilfeller arvingen, eller arvingene, som hadde hovedansvaret for å få reist steinen, og som opptrer med navnet sitt i innskriften.

Skikken med å reise runesteiner var ikke ny i Danmark da Harald Blåtann fikk laget sin berømte stein i Jelling. Men han kombinerte den tradisjonelle formelen med opplysningen om at han hadde gjort danene kristne og vunnet seg hele Danmark og Norge. Dette, kombinert med hans egen og etterkommernes prestisje, ledet til at mange fulgte hans eksempel og lot reise runesteiner. I det danske området var omfattende politiske og religiøse endringsprosesser igangsatt av Harald og videreført av sønnen Svein Tjugeskjegg og sønnesønnen Knut den mektige. Det var intet mindre enn den danske middelalderstatens fødsel som foregikk. I denne situasjonen oppstod det et behov blant ledende familier, enten det var tale om gamle stormannsslekter med lokal maktbasis eller om nye representanter for kongemakten, for å forsvare rettigheter til jord, makt og titler, og enten motsette seg endringene eller flagge det faktum at de har akseptert dem. Fordelingen av runesteiner gjenspeiler dermed graden av konflikt knyttet til disse samfunnsendringene. Skikken er rett og slett mest utbredt der konflikten var størst.[19]

Ett slikt område finnes i de midtre deler av Agder – med runesteinene fra Søgne, Oddernes, Tveit, Galteland og Bygland.

Hva da med Oddernessteinen og den yngre innskriften? Vi skal gå innskriften nærmere etter i sømmene og undersøke om vi kan forstå den bedre. Som vi har sett, tilhører den jo ikke de mer standardiserte innskriftene; den er ikke en minneinnskrift. La oss se nøyere på et par av de sentrale ordene i innskriften.

Gudsønnen
For det første har vi ordet kosunr, som siden Nicolai Wergelands tid har vært tolket som guðsonr, altså gudsønn. Wergeland viser til islendingen Arni Helgason som kilde for tolkningen.[20] Helgason (1777-1869) hadde begynt på den lange reisen fra København til Island, men var, på grunn av krigsfaren, ”strandet” i Kristiansand vinteren 1808-09. Blant Wergelands papirer i Riksarkivet ligger et brev fra ham til Wergeland om kosunr, datert 10. mai 1809 og skrevet like før avreisen ”fra Byen til Fleckerøe hvor Skibet ligger”.

Hva innebar det egentlig å være noens gudsønn i begynnelsen av 1000-årene? I det norrøne samfunnet var ære et sentralt begrep. Kong Magnus Barfot, som ble drept i Irland i 1103 – i en alder av rundt 30 år – sa, ifølge sagaen om ham: ”Konger skal være til ære, ikke til langt liv.” Og i Hávamál heter det:

”Døyr fe;
døyr frendar;
døyr sjølv det same.
Men ordet om deg
aldri døyr
vinn du eit gjetord gjævt.”[21]

Æren var en kvalitet som ble tilskrevet den enkelte av hans omgivelser, og den var med på å bestemme hans plass i samfunnets rangordning. Men æren kunne også ha en destabiliserende virkning. Siden æren ble vunnet i konkurranse med andre, kunne den også skape konflikter. I et samfunn uten en overordnet makt som trygget den enkelte persons sikkerhet, måtte man ha sosiale forbindelser som beskyttet en. Tinget var for eksempel den viktigste rettsinstansen. Men med unntak av idømmelse av bøter, skjedde fullbyrdelsen av tingets dom ved sanksjonsmåter som var passive fra tingets side. Det var i stor grad den krenkede selv som måtte ta seg av iverksettelsen. Han hadde valget mellom å hevne seg for å gjenopprette sin ære, eller å avstå fra hevn – og dermed miste sin ære.

I et samfunn der forestillinger om rang og ære rådet, var åpen diskusjon om viktige politiske spørsmål rett og slett ikke mulig. Faren for kontroverser og konflikter som bare kunne løses gjennom en voldelig feide lurte hele tiden i bakgrunnen. Kontroversielle spørsmål måtte man av den grunn nærme seg på bestemte måter. Starten på en slik prosess var at saken ble uformelt diskutert blant folk som var forbundet enten gjennom slektskap eller gjennom vennskap. Det var bare i den atmosfæren av tillit som disse båndene skapte, at en fri meningsutveksling var mulig. Deretter fulgte den formelle og offentlige diskusjonen, da en fremstående person la frem saken, i visshet om at han ikke ville bli motsagt, og at samtalene ikke ville føre til konflikt.[22]

Dette er bakgrunnen for at mange andre slags forbindelser mellom mennesker i vikingtidssamfunnet brukte slektskap som modell. Målet var å gjenskape de forhold og forpliktelser som eksisterte innenfor familien.[23] Forestillingen om åndelig slektskap er sentral i den forbindelsen.[24]

Åndelig slektskap av ulike former vant innpass etter at engelske og tyske misjonærer begynte sitt arbeid i Sør-Norge i annen halvdel av 900-årene. Det er tale om fadderskap i forbindelse med dåp, konfirmasjon og andre overgangsriter der en person som ikke var vedkommendes biologiske forelder, ledet en annen, ofte et spebarn, gjennom. Etter at ritualet var gjennomført, ble fadderen oppfattet som barnets åndelige forelder, med en rolle som var komplementær til de biologiske foreldrenes. Fadderen ble en slags ”med-forelder”. I den eldre Gulatingsloven nevnes seks kategorier av åndelig beslektede som det forbudt å ha seksuell omgang med; fadderen nevnes først. Men faddere eller gudforeldre hadde ikke bare religiøse forpliktelser over gudsønnen eller –datteren. De hadde også praktiske, verdslige forpliktelser, idet de var forventet å gi dem gaver, råd og beskyttelse. Til gjengjeld forventet de respekt.[25]

Ikke sjelden kunne åndelig slektskap derfor lede til politisk dominans,[26] og i perioder spilte fadderskap en viktig rolle som diplomatisk virkemiddel, ved siden av fostring og andre former for åndelig slektskap.

Vi har en rekke eksempler på det i de skriftlige kildene. I 826 ble således den danske kongen Harald Klak døpt i Mainz, som et ledd i en allianse med keiser Ludvig den fromme. Harald og hans følge ble fraktet med skip nedover Rhinen, og i Mainz ble de tatt i mot under hedersbevisninger og med stor festivitas. Der fant dåpen sted; den frankiske keiseren stod fadder til Harald, keiserinnen til den danske dronningen og keiserens eldste sønn, Lothar, til Haralds sønn. Etter et festmåltid fulgte så en jaktutflukt. Deretter ble den nye alliansen gitt et politisk uttrykk gjennom at Harald underkastet seg Ludvig og ble hans vasall. Til gjengjeld fikk han Rüstringen i len, og sikkert også løfter om hjelp og støtte i kampen mot tronpretendenter i Danmark.

Senere, i 878, får vi vite at den angelsaksiske kong Alfred står fadder til den skandinaviske høvdingen Guthrum, etter at førstnevnte hadde seiret i et slag. Her er det politiske aspektet altså tydelig. I 943 opptrer en annen angelsaksisk hersker, Edmund, som fadder til Dublinkongen Olav Kvaran. Nærmere Oddernessteinen i tid er Adam av Bremens opplysning om at keiser Otto hadde stått fadder til Svein Tjugeskjegg da hans far, Harald Blåtann, tok imot kristendommen omkring 960. Rent legendarisk er vel sagaopplysningen om at Olav Tryggvason var gudfar ved Olav Haraldssons dåp, men den understreker likevel den store politiske betydningen gudfar-gudsønn-forholdet ble ansett å ha i perioden.

Fadderskapet som omtales i den yngre innskriften på Oddernessteinen bør også ha hatt et politisk aspekt, og fadderen skal helst søkes blant de med høyest rang i datidens samfunn, antagelig på kongelig nivå. Det er ekstraordinært at innskriften omtaler et fadderforhold. Av de over 2000 runeinnskriftene i Skandinavia fra denne perioden, er dette det eneste tilfellet der en gudsønn omtales, mens vi har en mengde omtaler av det som ser ut til å være biologisk slektskap, dvs. sønn – far, far – sønn, bror – bror og så videre.[27] Det borger jo for at fadderen var en kjent figur.[28] Siden byggingen av en kirke også nevnes, må vi befinne oss på slutten av 900-tallet eller første halvdel av 1000-tallet. Innskriften dateres vanligvis til ca. 1040, men den kan godt være en del yngre.[29] Det gir oss en meget kort liste over aktuelle kandidater, og den hypotetiske ”Sleipe-Olav” står neppe på den. Sammenhengen tyder på at det må dreie seg om Olav Tryggvason eller Olav den hellige. Epitetet hala kan neppe vise til førstnevnte, og da er vi tilbake ved den tolkningen som de fleste filologer siden Ole Worm har hevdet, nemlig at olafs hins hala er en referanse til Olav den hellige.

Eyvind Urarhorn
Magnus Olsen gikk et skritt lenger enn å argumentere for at det er Olav den hellige som omtales i innskriften. Han mente nemlig også at innskriftens Eyvind lot seg identifisere.[30] I Olav den helliges saga beretter nemlig Snorre om en Eyvind Urarhorn som hadde inngått vennskap med kongen. Denne Eyvind hadde slekten sin på Aust-Agder, skriver Snorre.[31] Eyvind Urarhorn nevnes foruten i Heimskringla bare i Orkneyinga saga, men i Snorres fremstilling spiller han en viktig rolle.

Eyvind hadde vært med på Olav Haraldssons side i slaget ved Nesjar i 1016. Etter det hadde kongen lovet ham sitt vennskap, og Øyvind hadde på sin side lovet å hjelpe kongen dersom han trengte det. Samme vinter var Øyvind i kongens julegjestebud, og der fikk han gode gaver. Sagateksten spesifiserer ikke hva slags gaver det var tale om, men ved samme anledning fikk en annen av kongens venner, Brynjulv Ulvalde, et gullinnlagt sverd og en stor hovedgård i Ranrike (Bohuslän).[32]

Våren etter forteller Snorre at kongen sendte Eyvind mot den svenske kongens sysselmann i det sørlige Ranrike. Om sommeren dro Eyvind i viking i østerled.[33] I Østersjøen kjempet han mot en annen av sveakongens menn, og bragte det beslaglagte godset med seg til kong Olav. Kongen lovet ham da på nytt sitt vennskap.[34]

Høsten 1018 plasserer Snorre Eyvind Urarhorn i Nord-Irland. Her yter han militær hjelp til den irske kongen Konofogor (Connor), og de beseirer Orknøyjarlen Einar Sigurdsson i et slag ved Ulfreksfjord, dagens Larne.[35] Det er tydelig at Snorre her følger den noe eldre Orkneyinga saga.[36] De to sagatekstene følger hverandre deretter nøye. Da Eyvind sommeren etter seiler fra Irland og tenker seg til Norge, må han således søke nødhavn i Ásmundarvåg på Orknøyene. Einar jarl fikk nyss om det, og lar Eyvind drepe. Eyvinds menn får imidlertid leve, og de overbringer nyhetene om hans død til kongen.[37]

Siste gang Eyvind Urarhorn nevnes i sagaen, er da Olav Haraldsson inngår forlik med Orknøyjarlene og selv beholder tredjeparten av øyene – i bøter for at den på dette tidspunktet avdøde Einar jarl hadde tatt Eyvind av dage, han som hadde vært kongens hirdmann og venn.[38]

Det er altså denne Eyvind som Magnus Olsen identifiserer med Oddernessteinens Eyvind.

Nå er det ikke vanskelig å føre kildekritiske argumenter til torvs mot Snorres beretning om Eyvind Urarhorn. Orkneyinga saga er antagelig forfattet omkring år 1200, Snorres Heimskringla en del senere. Orkneyinga saga er én av de kildene Snorre benytter i Heimskringla. Det er altså ikke to uavhengige tekster vi har for oss, og at de gir sammenfallende opplysninger om Eyvinds død, behøver slik sett ikke bety annet enn at Snorre i sin helhet har hentet denne delen av sin tekst fra det eldre verket. Vi kan heller ikke være sikre på at ikke Snorre har lagt inn de tidligere henvisningene til Eyvind Urarhorn for å skape en bakgrunn for opplysningene om ham i Orkneyinga saga. Dessuten finnes det andre og eldre sagaer om Olav Haraldsson enn Snorres, og de kjenner ikke navnet Eyvind Urarhorn.[39] En sagakjenner som Erik Lönnroth hevder derfor at Snorres beretning om Olavs (og dermed Eyvinds) forehavender i Ranrike er oppdiktet.[40]

Kildegrunnlaget for å sette likhetstegn mellom Eyvind i den yngre innskriften på Oddernessteinen og Snorres Eyvind Urarhorn er med andre ord nokså tynt, og det er grunn til å være skeptisk til denne tolkningen. Den slektssammenhengen som Magnus Olsen foreslår mellom Tore og Nerid i den eldre innskriften på den ene side og Eyvind på den annen, er det likeledes meget svakt kildegrunnlag for. Her hviler slutningene hans på en hel rekke tvilsomme forutsetninger.

Vi kommer altså frem til at sannsynligheten taler for at den yngste av de to runeinnskriftene på Oddernessteinen omtaler Olav den hellige, men at den Eyvind som nevnes som helgenkongens gudsønn, ikke behøver å være sagaens Eyvind Urarhorn. Hvem var han da, denne kongens gudsønn?

“á oðali sínu”
Dateringen av innskriften legges som nevnt vanligvis til omtrent 1040, men det beror nok i ikke liten grad på at man har villet identifisere Eyvind med den Eyvind Urarhorn som døde på Orknøyene i 1019, eller med dennes hypotetiske sønn ved samme navn.[41] Språklig er det, som nevnt, ikke noe i veien for at innskriften er noe yngre enn den tradisjonelle dateringen tilsier – Spurkland foreslår ca. 1050.[42] Det betyr at den trolig har blitt risset ganske mange år etter at Olav den helliges translatio i 1031, og kanskje også etter at den Eyvind som omtales i innskriften, var henfaren. Innskriften er jo heller ikke en minneinnskrift over Eyvind, men forkynner likevel at det var nettopp han som hadde latt bygge en kirke på odelen sin.

For å finne en rimelig tolkning, må vi ta utgangspunkt i ristningssituasjonen, enten denne nå er å finne i 1040 eller 1050. Hvem er det som besørger ristningen, og hvorfor gjør de det? Sagt på en annen måte: Hvilket spørsmål var det som dukket opp og som den yngre innskriften var et svar på?

Det er grunn til å tro at ordene i slutten av innskriften, tolket som ”á oðali sínu”, på sin odel, gir oss nøkkelen. Det er denne delen av innskriften som formidler et budskap som kan ha vært omtvistet i tiden etter Eyvinds død, og som det vil ha vært viktig for etterkommerne å slå fast. I diskusjonen om Oddernesinnskriften har man oftest tatt det for gitt at referansen til Eyvinds odel betyr at Oddernes var hans slektsgård. Det passet jo også godt overens med Snorres opplysning om at Eyvind Urarhorn hadde slekten sin på Aust-Agder. I middelalderen skulle vitner i saker som gjaldt odelsrett, regne opp slektslinjen til haugs ok til heidni – det vil si tilbake til gravhaug og hedendom. I Gulatingsloven, som ble nedskrevet på 1200-tallet, regnes jord som odel først når den har tilhørt en og samme slekt i minst seks generasjoner. I den noe yngre Frostatingsloven var det fire generasjoner som gjaldt.

Mindre kjent er det at Gulatingsloven også gir opplysninger om andre måter man kan vinne odel på. Det heter seg blant annet at jord man har fått i gave fra kongen for tro tjeneste, skal regnes som odelsjord.[43] Dersom det var denne formen for odel Eyvind hadde, blir det mer forståelig at man, og ”man” må i dette tilfellet være Eyvinds etterkommere, hadde behov for å stadfeste sin rett til eiendommen. Da dreier det seg jo om en familie som er ny på stedet, og ikke om én som har sittet på Oddernes i generasjoner.

Vi kan se for oss følgende scenario:

Den viktige gården på Oddernes var på et eller annet tidspunkt før eller i Olav Haraldssons tid kommet under kongemaktens kontroll.[44] I det omstridte grenseområdet som denne delen av Agder utgjorde i vikingtiden, må det ha vært betydelig risiko for at lokale stormenn valgte ”feil” side i en konflikt, og dermed nok av anledninger for kongemakten til å komme i besittelse av jordegods gjennom beslag osv. Så har Olav Haraldsson skjenket dette godset til en av sine underordnede, i bytte mot lojalitet og tjeneste. Mannen som fikk Oddernes i gave, Eyvind, har åpenbart vært en viktig person i samtiden; han var kongens gudsønn, men vi vet ikke mer om ham enn at han lot bygge en kirke på den nye gården sin. Tidlig i 1000-årene var dette en tydelig måte å markere solidaritet med den kristne kongemakten på. Men Eyvind visste at kongen kunne drive ham eller arvingene hans bort dersom de ikke tjente ham trofast.[45] Det må være usikkerheten knyttet til etterkommernes eiendomsrett som er bakgrunnen for at den yngre innskriften ristes i 1040-1050-årene. Budskapet etterkommerne gir på runesteinen, er at Oddernes hadde vært Eyvinds odel, og dermed deres rettmessige eiendom.

Vi har sett at runesteinene i Kristiansandsregionen trolig henger sammen med konfliktene om det politiske overherredømmet i perioden fra Harald Blåtann til Knut den mektige. Den delte lojaliteten hos stormenn i dette grenselandet kommer tydelig til uttrykk i kontrasten mellom innskriften på Galtelandsteinen, som mintes Bjor som var død i Knut den mektiges tjeneste,[46] og Eyvind som var Olav Haraldssons gudsønn. Den yngre Oddernesinnskriften kan på det viset leses også som et monument over at Agder nå for godt var blitt en del av den fremvoksende norske middelalderstaten.


[1] Innberetning ”Til den i det kongelige Selskab for Norges Vel valgte Kommision for norske Oldsager”, datert Kristiansand, 22. mai 1811. I Universitetsbiblioteket i Bergen, Manuskriptsamlingen, Ms.385.

[2] Johansen 1980:30.

[3] Kraft 1826.

[4] Vedlegg med ”Oplysninger om Christiansand og Omegn” ved Hans Engelhart i brev til W. F. K. Christie, 14. desember 1824. I Universitetsbiblioteket i Bergen, B.M.Ms.187a, nr. 90.

[5] Wergeland 1816.

[6] Etter NIyR III, s. 75.

[7] Bugge 1891.

[8] Olsen 1925; jfr. NIyR III.

[9] Innberetning ”Til den i det kongelige Selskab for Norges Vel valgte Kommision for norske Oldsager”, datert Kristiansand, 22. mai 1811. I Universitetsbiblioteket i Bergen, Manuskriptsamlingen, Ms.385.

[10] Nicolaysen 1866:266.

[11] Jónsson 1921.

[12] Jacobsen 1932.

[13] Spurkland 2001:127.

[14] Sawyer 2000.

[15] Sawyer 2000:146.

[16] Sæther 1974.

[17] Jómsvíkinga saga, kap. 7.

[18] Sawyer 2000:147.

[19] Ibid.

[20] Wergeland 1816.

[21] XXX

[22] Etter Althoff 2004:62.

[23] Althoff 2004:63.

[24] Se Lynch 1998.

[25] Lynch 1998:230.

[26] Angenendt 1984.

[27] Se Sawyer 2000, spesielt appendiks 3.

[28] Jfr. Sophus Bugges merknader til den yngre innskriften, gjengitt i Olsen 1925:170f.

[29] Spurkland 2001:127.

[30] Olsen 1908, 1925, samt i NIyR III.

[31] Olav den helliges saga, kap. 62.

[32] Kap. 62.

[33] Kap. 65.

[34] Kap. 66.

[35] Kap. 86.

[36] Orkneyinga saga, kap. 15.

[37] Olav den helliges saga, kap. 98; Orkneyinga saga, kap. 15.

[38] Olav den helliges saga, kap. 102; Orkneyinga saga, kap. 19.

[39] Jfr. Schreiner 1926.

[40] Lönnroth 1963:90.

[41] Se Olsen 1908, 1925.

[42] 2001:127.

[43] Se Gjerdåker 2001:13.

[44] Kongen kan ha vært i besittelse av større deler av Odderneset enn den senere prestegården. I middelalderen hørte således vesentlige deler av både Møglestu og Vestre Ellesi til kronen.

[45] Jfr. Skre 1998:52.

[46] Se Knirk 1997.

Arkivert i:

23 november 2006

Blot på Oddernes?

På høydedraget oppe ved Oddernes kirke i Kristiansand har det vært foretatt undersøkelser av forhistoriske bosetningsspor i flere omganger, første gang i 1960. Men første gang vi hører om at man har støtt på levninger av den omfattende og rike bebyggelsen som lå her i eldre jernalder, er i 1907. Det året gjorde nemlig graveren på den tiden, Petter Foss, et interessant funn helt i utkanten av kirkegården. Rett sør for det stedet der runesteinen stod frem til 1990, støtte han på seks forseggjorte, steinsatte groper, hver av dem omlag en meter i tverrmål. Etter beskrivelsen å dømme, var det kokegroper graveren hadde truffet på. De var fulle av trekull, og den nøkterne graveren fylte opp en sekk og tok med seg hjem til sin kone! 1907-gropene lå svært dypt, nesten to meter under torven. Petter Foss og senere gravere på kirkegården mente at denne delen av kirkegården i det hele tatt gav ”inntryk av at være fyldt ut for mange hundrede aar siden”.

Siden har det blitt avdekket mange groper på Oddernes. I forbindelse med en kirkegårdsutvidelse i begynnelsen av 1960-årene ble 25 groper undersøkt. Når det skulle bygges nytt menighetshus i 1971-1972, avdekket man nye ca. 250 groper. Tilsvarende anlegg ble observert når Gimle videregående skole ble bygd i begynnelsen av 1970-årene, men disse ble ikke undersøkt. Lignende observasjoner er gjort spredt innenfor et 90 dekar stort område rundt kirken.

De undersøkte gropene inneholder i de fleste tilfeller skjørbrent stein, trekull og brente ben. Tidligere antok man at gropene ved Oddernes kirke representerte et større felt med flatmarksgraver. Det kan imidlertid ikke være riktig. Ingen av gropene som så langt er undersøkt, har nemlig inneholdt ben av menneske. Analyser av de brente bena viser at det dreier seg om dyreben. Av ulike arter har vi okse (og kalv), svin, sau (og lam), hund og fugl.

Kokegropene har antagelig vært brukt i forbindelse med tilberedning av mat, slik vi har vært inne på i et tidligere kapittel. Men tilsvarende groper med oppvarmet stein har til ulike tider og på ulike steder også vært brukt til tørking og røyking av kjøtt, foruten til garving av skinn.

De av gropene som har blitt datert, tilhører alle yngre romertid og folkevandringstid. Det er i tråd med resultater ellers i Norge. Men hva slags virksomhet er det som har gitt så mange kokegroper nettopp på Oddernes? De nesten 300 gropene som har vært påvist i årenes løp, gir vel dessuten bare en antydning om det opprinnelige antallet her. Det er et enestående antall i regional, sørlandsk sammenheng, men det finnes etter hvert parallelle funn enkelte andre steder i landet. Det kan synes som om disse store feltene med kokegroper er knyttet til sentrale steder, ikke sjelden til det som senere blir kirkesteder. Det spørs om ikke denne tilknytningen mest av alt er enda et aspekt av det forholdet som Odmund Møllerop alt for 50 år siden fant gjaldt for vårt distrikt – nemlig at det er en tydelig sammenheng mellom spesielle funn fra eldre jernalder og det som i dag er bygdenes sentrumsgårder.

Flere forskere har tenkt seg at de store kokegropfeltene viser oss steder der det har foregått blot – hellige måltider til gudenes ære, slik de senere sagaene forteller om. Det er en interessant tanke, og mye taler for at den er riktig. På Øystese i Hardanger undersøkte man således for få år siden en større samling av kokegroper innenfor et innhegnet område. Det ble påvist to mindre bygninger, for små til å ha tjent som bolighus, i tilknytning til anlegget, og én av dem lå sammen med gropene midt inne i innhegningen. Dette komplekset tolkes som en kultplass.

Området ved Oddernes kirke ville ikke være et unaturlig sted for blothandlinger. Senere, i vikingtid, var de årlige blotene en viktig del av aristokratiets politiske strategi. Under blotene ofret man ikke bare til gudenes ære. Man spiste og drakk dessuten de synlige bevisene for en høvdings politiske allianser – kjøttet og mjøden som ble fortært, må i stor utstrekning ha kommet til hovedgårdene gjennom de samme alliansene – like mye som man åt opp en anselig del av årets overskuddsproduksjon. Siden dette var rituelle måltider der alle høvdingens allierte og frie undergivne deltok, fungerte blotene også redistributivt – det vil si at en del av de produktene som i løpet av sesongen var blitt samlet inn til hovedgården, nå ble gitt tilbake til de direkte produsentene i form av ferdig tilberedt mat. Antagelig har det fungert på lignende måte alt i romertid og folkevandringstid.

Den eller de hallbygningen(e) som vi i dag oppfatter som en integrert del av slike aristokratiske miljøer som det som tegner seg på Oddernes, er så langt ikke påvist. Men under utgravningene i 1971-1972 fant arkeologene dog et stort antall hus – hele 14 langhus og 11 grophus. Det er med andre ord ingen tvil om at det har ligget en større bebyggelse her oppe i århundrene etter Kristi fødsel. Det største langhuset var nesten 23 meter langt og 5,6 meter bredt. Grophusene var rektangulære med avrundede hjørner. Størst av grophusene var et på 3,5x4,5 meter. Det var 0,65 meter dypt. Funnene fra grophusene omfatter blant annet en vevtyngde og et bryne, og det underbygger for så vidt tolkningen av disse nedgravde bygningene som en slags verkstedshytter.

Men enkelte av de fremgravde husene var dessuten av en type som vi helst vil sette i sammenheng med større forsamlinger av mennesker, slik også kokegropene tyder på. Fem av bygningene som ble undersøkt i 1971-1972, var nemlig av en spesiell type.

Disse fem husene lå side ved side, langside mot langside, sør for de øvrige påviste bygningssporene. Det dreier seg om temmelig små og korte bygninger, uten noen påviselig indre rominndeling. Bygningene har vært fra 8,5 til 10,3 meter lange, og et ildsted i ett av dem tyder på at husene har tjent en eller annen slags boligfunksjon. Inngangen har antagelig vært i den ene gavlveggen. Bygningene er datert til romertid.

Dette vesle bygningskomplekset skiller seg ikke bare fra de øvrige husene som er funnet på Oddernes, men også fra romertidens gårdsbebyggelse generelt i Sør-Skandinavia. Derimot har husene, både gjennom planløsning, størrelse og måten de ligger på i forhold til hverandre, klare likhetstrekk med såkalte ringformede tun eller tunanlegg fra jernalderen.

Noe over 20 slike tunanlegg er kjent fra Norge. Det finnes to store konsentrasjoner av tunanlegg på norskekysten – på Jæren og i Nord-Norge. I de senere år har man imidlertid blitt klar over at slike anlegg finnes også i Sogn og Fjordane og Trøndelag, og antagelig også i Spangereid i Vest-Agder. Brorparten av de nyoppdagede anleggene har blitt avdekket gjennom flateavdekkinger, og det betyr trolig at vi ikke skal legge for stor vekt på den geografiske fordelingen av kjente anlegg; potensialet for nye funn, også i regioner der vi ikke kjenner tunanlegg så langt, må regnes for betydelig. Typisk for tunanleggene er nettopp at de består av et antall hus som er plassert side om side i en sirkel eller et sirkelsegment. Inngangene er i gavlveggene som vender ut mot en åpen plass, et ”tun”, i midten. På Oddernes ble det bare påvist en, riktignok svakt buet, rekke med hus. Men for øvrig oppfyller komplekset på Oddernes alle krav til et tunanlegg, og som tunanlegg har det da også nylig blitt oppfattet og diskutert. Tunanleggene på Sørvestlandet synes, som det på Oddernes, å måtte dateres til romertid.

Når det gjelder tolkningen av tunanleggenes funksjon, så har arkeologene ofte tatt utgangspunkt i forhold som at det vanligvis ikke er funnet indikatorer på kvinners nærvær i form av draktsmykker eller gjenstander knyttet til kvinnesysler som spinning og veving i tilknytning til husene. Det tyder på at anleggene heller skal knyttes til menn. Videre ser det ut til at mange tunanlegg ligger på sentrale steder i landskapet, og at de i det minste i en del tilfeller er et element i sentrale bebyggelseskomplekser, altså høvdinggårder. Det er jo en høyst rimelig antagelse når det gjelder anlegget på Oddernes. Det har vært foreslått at tunanleggene tjente som samlingssted i forbindelse med aktiviteter som lek og spill, tingmøter, krig og kult. Videre har det vært pekt på at tunanleggene i flere tilfeller ligger i tilknytning til store nausttufter fra eldre jernalder, og at anleggene dermed kan ha spilt en rolle i de inter-skandinaviske konfliktene som blant annet de sør-skandinaviske krigsbytteofringene er et uttrykk for. På Oddernes tyder samlokaliseringen med det omfattende kokegropfeltet på at ikke minst kultaspektet har vært betydningsfullt. Var det i disse husene man samlet seg når man kom langveisfra for å delta i blotet på Oddernes?

10 november 2006

Mellom Danmark og Norðmanna land

Det går et viktig skille i gravskikken i vikingtid omtrent ved Lindesnes. Skillet gjelder blant annet det relative forholdet mellom økser og sverd, men det finnes også en overgang her mellom østnorske og vestnorske våpentyper og varianter av draktutstyr. I vikingtiden kan det se ut til at denne kulturelle grensen også har hatt et politisk aspekt.

Om det frankiske imperiet var den dominerende stormakten i Europa, viser arkeologiske resultater og skriftlige kilder at det ved begynnelsen av vikingtiden fantes en sentralmakt av betydning også i Daneriket. Store byggeprosjekter som Kanhavekanalen på Samsø og forsterkningen av Danevirket tyder på at utviklingen frem mot en statsmakt var i full gang alt i merovingertid. Denne utviklingen har ganske sikkert sammenheng med naboskapet til det mektige Frankerriket. ”Hvis en franker er din venn, er han helt sikkert ikke din nabo!” var en ofte gjentatt sannhet i 700-årene. Frankernes ”venner” var gjerne å finne lengre unna enn i det direkte nabolaget. Etter at Frisland i løpet av 770-årene var kommet under frankisk kontroll, var turen kommet til sakserne. Da frankerne undertvang sakserne for godt i 804, har danene lenger nord følt seg truet. På det tidspunktet forteller de frankiske riksannalene at danekongen Godfred kom med en flåte og hele det kavaleriet hans rike kunne mønstre til Schleswig, ved grensen mellom danenes og saksernes område.

Hva så med de politiske forholdene i Skandinavia? Et par reisebeskrivelser fra slutten av 800-årene lar oss få vite nærmere beskjed. Begge beskrivelsene er forfattet ved den engelske kong Alfreds hoff i London i 890-årene. De er basert på muntlige opplysninger gitt av fremmede kjøpmenn som oppsøkte hoffet, kanskje for å søke vennskap og beskyttelse. Det er for det første Wulfstans seilingsbeskrivelse fra Østersjøen. Om Wulfstans herkomst vet vi lite – han kan ha vært skandinav, men han kan også ha vært angelsakser. Beskrivelsen hans lar oss få vite at han holdt til i Hedeby i det nåværende Schleswig-Holstein. Han beskriver en seilas herfra til Truso i dagens Polen:

”Wulfstan sa at han reiste fra Hedeby, at han var i Truso på syv dager og netter, at skipet hele veien gikk under seil. Vendland var på hans styrbords side, og til babord hadde han Langeland, Lolland, Falster og Skåne. Disse landene hører alle til Danmark. Så hadde vi Bornholm til babord, og de har deres egen konge. Så etter Bornholm hadde vi de landene som heter først Blekinge, Møre, Öland og Gotland til babord, og disse landene tilhører svearne. Og vi hadde Vendland til styrbord hele veien til Wislas munning.”

Kjerneområdet til svearne var landskapene rundt innsjøen Mälaren i Øst-Sverige. Men omkring 890 gav det altså mening å regne ikke bare kystområdene i Sydøst-Sverige (Blekinge og Møre), men også Østersjø-øyene Gotland og Öland til svearnes innflytelsessfære. I yngre jernalder viser praktfulle gravfunn at det fantes mektige slekter i Mälarlandskapene. Wulfstans opplysninger godtgjør også at de danske øyene og Skåne tilhørte danene.

Den andre reisebeskrivelsen er basert på opplysninger fra en handelsmann ved navn ”Othere” eller Ottar. Han var fra Hålogaland og bodde ”lengst nord av alle nordmenn”. I London fortalte han både om handelsferder helt til Kvitsjøen, og om hvordan han hadde reist den lange veien sørover til England, langs kysten av Norðmanna land, nordmennenes land, og Hedeby. Ottar beskrev hjemlandet sitt som langt og smalt. Han brukte også betegnelsen Norðweg – Nordveien – og fortalte at han hadde dette landet på babord side hele veien da han seilte sørover fra Hålogaland til Kaupang i Vestfold. Dette Norðmanna land, kystlandskapene på Vestlandet, var det som senere ble utgangspunkt for den norske middelalderstaten.

Ottars beretning gir også viktige opplysninger om politiske forhold i Oslofjordområdet, eller Viken. Da han seilte ut fra Kaupang og krysset ytre Oslofjord for å følge Bohuslänkysten sørover, heter det nemlig at han fikk Danmark på babord side og åpen sjø på styrbord side videre sørover. Altså må Ottar ha regnet Bohuslän, og trolig også Østfoldkysten, til Danmark. Når vi ser Ottars beretning i sammenheng med Wulfstans, tegnes et bilde av en omfattende dansk innflytelsessfære i nord, der ikke bare dagens Danmark, men hele den nåværende svenske vestkysten og Oslofjordområdet ble regnet som danske landskap. Vi har en kilde som viser at det var slik også i tidlig vikingtid. I de frankiske riksannalene for året 813 fortelles det at to danske konger, Harald og Reginfred, som var sønner av kong Godfred, dro med en hær ad Westarfoldam, til Vestfold, for å slå ned et opprør. Det heter i kilden at Vestfold lå i den nordvestligste delen av riket deres.

Sverre Steen oppsummerer situasjonen i tidlig vikingtid:

”Det synes som om de politiske motsetningene samler sig slik i tidlig sagatid: dansk overherredømme i Viken, ofte forbundet med navnkongedømme over hele Norge; et vestnorsk rike i almindelighet forbundet med Trøndelag, men ikke alltid, inntar en selvstendig stilling; et oplandsk rike med skiftende usikre grenser sydover i Viken og med størst forbindelse og støtte østover.”

I denne boken har vi gang på gang, både i foregående kapitler og i dette, vist til likheter mellom det arkeologiske materialet i Kristiansandsdistriktet og i områder lenger sør. Vi har også pekt på at skillet mellom det vi kan kalle det vestnorske og det østnorske arkeologiske vikingtidskomplekset går ved Lindesnes. Da er det interessant å spørre seg hvor langt vestover fra Oslofjordområdet det danske veldet strakte seg i vikingtiden. Kan det ha gått helt til Lindesnes? Og, ja, det kan det faktisk.

”Þá skyldi Valdimarr konungr eignask alt landit, at er ligger milli Liðandisness ok Danmerkr at stöttum og skyldum,” heter det i Fagrskinna om avtalen mellom Danmarks kong Valdemar den store og Erling Skakke i 1170. I bytte mot støtte til Erling Skakke og Magnus Erlingsson fikk Valdemar aksept for at han hadde rettmessig overhøyhet over hele kystlandet nord til Lindesnes. Valdemars krav om overherredømme i det sørøstlige Norge var et ekko av daneveldet i Viken i vikingtiden. Det er flere sagaeksempler på at daneveldet også den gangen strakte seg like til Lindesnes – eller i det minste at danekongene hevdet sine rettigheter til hele kystområdet vestover til Lindesnes.

Således skal Harald Blåtann (ca. 940-985), han som i en berømt runeinnskrift i Jelling hevdet at han vant seg alt Danmark og Norge og gjorde danene kristne, selv ha hatt styringen over kysten vestover til Lindesnes, mens ”Nordvegen”, Vestlandet og Trøndelag, ble forvaltet av vestnorske eller trøndske jarler. I Fagrskinna heter det om Håkon jarl at ”alt land nord for Viken ligger under jarlen”, og at han ”råder for hele landet like østpå til egdenes hjem”. Likevel går det frem av en senere episode i sagaen at grensen mellom daneveldet og jarlestyre da gikk ved Lindesnes. For da Håkon jarl setter seg opp mot Harald Blåtann, og danekongen drar med sin hær til Norge, heter det at ”da han kom til Lindesnes til det rike, der skattene var holdt tilbake for ham, da brente han og lot drepe folk hvor han kom og la alt land langs sjøen øde.”

Olav Tryggvason skal ha gitt Erling Skjalgsson makten i et område som strakte seg fra Sognesjøen og øst til Lindesnes, og Eirik Håkonsson jarl skal, da riket ble delt etter slaget ved Svolder, blant annet ha fått vestlandsfylkene fra Fjordane til Rogaland og Nord-Agder til Lindesnes. Danekongen Svein Tjugeskjegg beholdt Viken under seg østfra til Lindesnes – også det ifølge Fagrskinna. Også i enkelte mer sagnpregede sagakilder, som Þáttr af Ragnars sonum, omtales Lindesnes som grensepunkt. Ifølge den nevnte tåtten nådde den legendariske Ragnar lodbroks makt fra Dovrefjell til Lindesnes, og etter ham fikk Sigurd orm-i-øyet blant annet ”alle Vikina ok Agðir til Liðandisness”.

Det finnes altså en klar sagatradisjon, ikke bare om at daneveldet i sen vikingtid strakte seg til Lindesnes, men også om at Viken i én forstand nådde like langt vestover. I så fall har danenes overhøyhet omfattet hele Skagerrakkysten, og Skagerrak har vært for et dansk innhav å regne. Kanskje er Viken rett og slett den opprinnelige betegnelsen på Skagerrak? Skagerrak er et hollandsk navn som neppe kan være så svært gammelt. Er det ikke nettopp Viken som hos Adam av Bremen beskrives på følgende vis i 1080-årene?

”Einhard siger, at det er en havbugt, som strækker sig fra Vesterhavet i østlig retning. (…) Havets bredde derimod fastsætter Einhard overalt til mindre enn 150 km, ja mange steder skal det være enhel del smallere, hvad man fx. kan se ved mundingen til denne havbugt, hvis indgang fra Oceanet – mellem Ålborg eller Vendsyssel, Danmarks forbjerg, og Norges fjelde – er så smal, at selv små fartøjer kan passere den på et døgn.”

Men de norrøne kildene er ikke enige seg imellom hva angår daneveldets utstrekning. Særlig hos Snorre legges grensen nokså gjennomgående lenger øst. Om avtalen mellom kong Valdemar og Erling Skakke i 1170 heter det for eksempel i Heimskringla at førstnevnte ”skulle få Viken fra øst og til Rygjarbit”. Rygjarbit blir vanligvis regnet for å ha ligget et sted lengst øst i det nåværende Aust-Agder. Når det gjelder flere av de kildestedene vi har vist til i det ovenstående, finnes det varianter som nettopp hevder at det var Rygjarbit som var grensepunktet, og ikke Lindesnes. Denne tilsynelatende forvirringen skyldes antagelig at kyststrekningen nærmest øst for Lindesnes var omtvistet, og kanskje også at overherredømmet her vekslet mellom danekongen og aspirerende ”rikssamlere” fra det vestlandske Norðmanna land.

Under enhver omstendighet må det bety at Kristiansandsområdet i vikingtiden lå i et grenseland mellom nordmenn og daner. Det er dette omtvistede grenselandet, der allianser og vennskapsforbindelser fort kunne få storpolitiske konsekvenser, og der store jordeiere spilte en viktig rolle i samfunnet, som utgjør bakteppet for runeinnskriften på Oddernessteinen.

(Dette er et lite udrag fra en bok jeg har skrevet om Kristiansands historie fra steinalder til og med vikingtid. Boken kommer i handelen i begynnelsen av desember)

01 november 2006

Jernvinna i Sirdal

I romersk jernalder og folkevandringstid (Kr.f.-500 e.Kr.) ble det produsert store mengder jern av myrmalm mange steder i Norden. Hittil har sikre spor etter jernvinna manglet i Sirdal. På Einarstøl, inne ved det neddemte Nespervatnet under Rekevik, ble det imidlertid påvist slaggforekomster i 1998. Det var alt på det tidspunktet nokså tydelig at det var tale seg om avfallshauger med slaggutkast etter sjaktovner fra eldre jernalder. Det viste også slaggtypen. Denne høsten var det usedvanlig lav vannstand, og da dukket selve ovnen opp. Dermed har vi for første gang i Sirdal påvist direkte spor etter jernutvinning i århundrene nærmest etter Kristi fødsel.

Jernfremstilling i romertid
Kelterne var de første som fremstilte jern i Mellom- og Vest-Europa. Teknologien bredte seg til naboområdene, blant annet til Norden, der vi finner de tidligste sporene etter jernvinna i førromersk jernalder (500 f.Kr.-Kr.f).

Fra og med 1970-årene har det mange steder i Norge blitt foretatt undersøkelser av jernvinneanlegg. Det har etter hvert blitt klarlagt at det i enkelte landsdeler har vært meget stor produksjon av jern alt i romersk jernalder (0-400 e.Kr.) og folkevandringstid (400-600 e.Kr.). Særlig i Trøndelag er det kjent og undersøkt mange anlegg fra denne perioden, men også på indre Østland har produksjonen vært omfattende.

I Trøndelag foreligger det mange dateringer fra århundrene nærmest forut for Kristi fødsel, mens produksjonen på Øst- og Sørlandet ser ut til å ha begynt omkring Kr.f. Hovedtyngden av dateringene ligger i romertid i alle disse områdene. Også fra Vestlandet har man etter hvert en god del dateringer til romersk jernalder.

Teknologien
De vanlige ovnene som var i bruk i eldre jernalder, hadde oppsamlingsgroper for slagget. Mellom hver brenning tømte man gropen, og det er avfallsproduktet, slagget, som oftest avslører at man har drevet jernvinne på en lokalitet. Det er en ovn av denne typen som nå er funnet på Einarstøl.

Men det fantes også en annen ovnstype som særlig ser ut til å ha vært i bruk på Agder og i Rogaland. Det dreier seg om en type sjaktovner der slagget ble liggende i en grop under ovnen, og så flyttet man selve ovnen (sjakten) et lite stykke unna når det var klart for neste brenning. Slagget ble liggende i gropen, og der har det i heldige tilfeller blitt liggende inntil arkeologene finner det. Dette er egentlig en kontinental teknologi, og det er funnet store felter med slaggroper blant annet på Jylland. Den største forekomsten man så langt har avdekket her til lands, ligger på Tagholt i Lund, like over kommunegrensen. Det er derfor grunn til å forvente funn av disse europeiske ovnene også i Sirdal.

Fra omkring år 600 ser det ut til at teknologien man bruker for å fremstille jernet, endres. Nå tapper man ut slagget etter hvert som malmen smelter. Det er slike ovner det er funnet omfattende spor etter blant annet på Hovden i Bykle. I Vest-Agder ser det så langt ut til å ha vært svært begrenset jernvinne i vikingtid og middelalder.

Samfunnet i romertid
Romertid er en periode da store kultur- og samfunnsendringer finner sted i Skandinavia. I Norge oppstår bebyggelser i form av gårder med faste åkre og mer effektiv bruk av slått i romertid, med økt produktivitet i jordbruket som et resultat. Gravfunn og andre arkeologiske funn viser at det nå er etablert et fornemt samfunnsjikt som evner å kontrollere både folk og naturressurser.

De mange stornausttuftene på Sørvestlandet understreker ved siden av forekomsten av våpengraver at deler av maktgrunnlaget til denne stormannsklassen var militært, og romerske importgjenstander i gravene viser at eliten pleide et omfattende kontaktnett.

Jern, smidd til jordbruksredskaper og våpen, er en viktig forutsetning for disse endringene.

Jern og jernbearbeiding ser ut til å ha gitt stor prestisje. I Danmark opptrer smedgraver med utstyr som ambolt, tang og hammer i jernfremstillingens kjerneområde på Jylland i romertid. Noe lignende har vi ikke her til lands. Men fra den påfølgende folkevandringstiden finnes et lite antall graver med smedutstyr også på norsk område. Fra Norge som helhet kjenner jeg bare seks graver med smedutstyr som kan dateres til folkevandringstid – én av dem er fra Evje i Setesdal.

Handel med jern
Men alt jernet har ikke blitt smidd til våpen, redskaper og verktøy rundt i bygdene. I det minste i Trøndelag og på Midt-Jylland må jernproduksjonen i romertid ha oversteget det lokale behovet. Det er ikke umulig at det samme har vært tilfelle i andre av områdene der romertidsjernvinne er påvist, men foreløpig er det ikke gjort undersøkelser i et slikt omfang at vi kan si det sikkert.

Det er utvilsomt at det ble drevet regelrett handel med jern i romertid. Jernbarrer er funnet som import på handelsplassen Lundeborg på Fyn i Danmark, i lag som kan dateres til ca. 200 e.Kr. Analyser av jernbarrenes sammensetning har gjort det mulig å bestemme opprinnelsesstedet. Jernet som er funnet på Fyn, skriver seg blant annet fra Polen, Nordvest-Tyskland, Jylland – og Norge.

Jern og makt
Interessant er det at det synes å være et visst sammenfall mellom landskap med mange våpengraver og rikt gravutstyr, og områder der romertidsjernvinna har hatt stort omfang. Det forholdet er tydeligst på Opplandene og i Trøndelag. Hvordan stiller det seg med Sirdal?

Vi har indikasjoner her også. Fra en tidlig del av romersk jernalder (1. årh. e. Kr.) har vi det kjente funnet av et bronsekar, en såkalt situla, fra Valevatn, ikke så langt fra grensen mot Rogaland. Denne situlaen, som er unik i norsk sammenheng, er produsert i et verksted i Italia – var det jern blant de produkter som den ble byttet med?

Men en serie rike gravfunn fra yngre romertid eller folkevandringstid er det også naturlig å nevne i denne sammenhengen. Det finnes nemlig en interessant gruppe med med graver med romerske bronsekjeler rundt Sirdalsvatnet. Disse ”vestlandskjelene” er flere hundre år yngre enn situlaen fra Valevatn, og de er produsert langt fra Italia, men dog innenfor Romerrikets grenser – kan hende i dagens Tyskland. Slike bronsekjeler er funnet på Tonstad, Virak, Haukhom og Liland.

Et spesielt funn som gullringene fra Øksendal (fra beg. av 500-tallet) kan det også være relevant å diskutere i forbindelse med jernvinna. Skyldes den rikdommen som dette og de overnevnte funnene uttrykker, blant annet jernvinna? Er det kanskje mektige slekter på gårdene langs Sirdalsvatnet som skummer fløten av jernfremstillingen? Og hva med de rike gravene fra folkevandringstid i Gyland – er det en sammenheng med utmarksbruken lenger i landet her også?

Muligheter for flere funn
Det bør være store muligheter for å finne flere jernvinneanlegg i Sirdal. Antagelig har vi bare sett toppen av isfjellet foreløpig. I nedenstående oversikt har jeg samlet de opplysningene vi har om slaggfunn osv. i arkivet hos fylkeskonservatoren. Navn sammensatt med -sinder (sindr er det gammelnorske ordet for slagg) er ofte et godt utgangspunkt for å finne jernvinneanleggene - disse navnene viser ganske sikkert til at man en gang har gjort funn av slagg på stedet, og da er aldri selve jernvinneanlegget langt unna. Vi er interessert i å høre om eventuelle andre funn.


Einarstøl, Rekevik (jernvinneanlegg)
Sindrebakkjen, Suleskard (slaggfunn)
Sindreklatten, Neset (slaggfunn)
Sandvatn, Øksendal (slaggfunn)
Indre Flåvatn, Øksendal (slaggfunn)
Instestølvatnet, Neset (slaggfunn)
Kvifjorden, Liland? (slaggfunn)
Jogla, Fidjeland (slaggfunn)
Liland, Liland (slaggfunn)
Hovlandstøl, Fintland (slaggfunn)
Omlidstølen, Omlid (slaggfunn)
Helleren, Helleren (slaggfunn)
I. Jendal, I. Jendal (slaggfunn)
Svarthøl, Neset (tradisjon om jernvinne)
Raujerson, Haukhom (tradisjon om jernvinne)
Sinnes, Sinnes (stedsnavn)

Saga og minne

Kongesagaene har mye å melde om Einar Tambarskjelve – den tapre krigeren fra sjøslagene ved Svolder og Nesjar, den fromme romafareren, kon...