Det var alt på det tidspunktet nokså tydelig at det var tale seg om avfallshauger med slaggutkast etter sjaktovner fra eldre jernalder. Det viste også slaggtypen. Denne høsten var det usedvanlig lav vannstand, og da dukket selve ovnen opp. Dermed har vi for første gang i Sirdal påvist direkte spor etter jernutvinning i århundrene nærmest etter Kristi fødsel.Jernfremstilling i romertid
Kelterne var de første som fremstilte jern i Mellom- og Vest-Europa. Teknologien bredte seg til naboområdene, blant annet til Norden, der vi finner de tidligste sporene etter jernvinna i førromersk jernalder (500 f.Kr.-Kr.f).
Fra og med 1970-årene har det mange steder i Norge blitt foretatt undersøkelser av jernvinneanlegg. Det har etter hvert blitt klarlagt at det i enkelte landsdeler har vært meget stor produksjon av jern alt i romersk jernalder (0-400 e.Kr.) og folkevandringstid (400-600 e.Kr.). Særlig i Trøndelag er det kjent og undersøkt mange anlegg fra denne perioden, men også på indre Østland har produksjonen vært omfattende.
I Trøndelag foreligger det mange dateringer fra århundrene nærmest forut for Kristi fødsel, mens produksjonen på Øst- og Sørlandet ser ut til å ha begynt omkring Kr.f. Hovedtyngden av dateringene ligger i romertid i alle disse områdene. Også fra Vestlandet har man etter hvert en god del dateringer til romersk jernalder.
Teknologien
De vanlige ovnene som var i bruk i eldre jernalder, hadde oppsamlingsgroper for slagget. Mellom hver brenning tømte man gropen, og det er avfallsproduktet, slagget, som oftest avslører at man har drevet jernvinne på en lokalitet. Det er en ovn av denne typen som nå er funnet på Einarstøl.
Men det fantes også en annen ovnstype som særlig ser ut til å ha vært i bruk på Agder og i Rogaland. Det dreier seg om en type sjaktovner der slagget ble liggende i en grop under ovnen, og så flyttet man selve ovnen (sjakten) et lite stykke unna når det var klart for neste brenning. Slagget ble liggende i gropen, og der har det i heldige tilfeller blitt liggende inntil arkeologene finner det. Dette er egentlig en kontinental teknologi, og det er funnet store felter med slaggroper blant annet på Jylland. Den største forekomsten man så langt har avdekket her til lands, ligger på Tagholt i Lund, like over kommunegrensen. Det er derfor grunn til å forvente funn av disse europeiske ovnene også i Sirdal.
Fra omkring år 600 ser det ut til at teknologien man bruker for å fremstille jernet, endres. Nå tapper man ut slagget etter hvert som malmen smelter. Det er slike ovner det er funnet omfattende spor etter blant annet på Hovden i Bykle. I Vest-Agder ser det så langt ut til å ha vært svært begrenset jernvinne i vikingtid og middelalder.
Samfunnet i romertid
Romertid er en periode da store kultur- og samfunnsendringer finner sted i Skandinavia. I Norge oppstår bebyggelser i form av gårder med faste åkre og mer effektiv bruk av slått i romertid, med økt produktivitet i jordbruket som et resultat. Gravfunn og andre arkeologiske funn viser at det nå er etablert et fornemt samfunnsjikt som evner å kontrollere både folk og naturressurser.
De mange stornausttuftene på Sørvestlandet understreker ved siden av forekomsten av våpengraver at deler av maktgrunnlaget til denne stormannsklassen var militært, og romerske importgjenstander i gravene viser at eliten pleide et omfattende kontaktnett.
Jern, smidd til jordbruksredskaper og våpen, er en viktig forutsetning for disse endringene.
Jern og jernbearbeiding ser ut til å ha gitt stor prestisje. I Danmark opptrer smedgraver med utstyr som ambolt, tang og hammer i jernfremstillingens kjerneområde på Jylland i romertid. Noe lignende har vi ikke her til lands. Men fra den påfølgende folkevandringstiden finnes et lite antall graver med smedutstyr også på norsk område. Fra Norge som helhet kjenner jeg bare seks graver med smedutstyr som kan dateres til folkevandringstid – én av dem er fra Evje i Setesdal.
Handel med jern
Men alt jernet har ikke blitt smidd til våpen, redskaper og verktøy rundt i bygdene. I det minste i Trøndelag og på Midt-Jylland må jernproduksjonen i romertid ha oversteget det lokale behovet. Det er ikke umulig at det samme har vært tilfelle i andre av områdene der romertidsjernvinne er påvist, men foreløpig er det ikke gjort undersøkelser i et slikt omfang at vi kan si det sikkert.
Det er utvilsomt at det ble drevet regelrett handel med jern i romertid. Jernbarrer er funnet som import på handelsplassen Lundeborg på Fyn i Danmark, i lag som kan dateres til ca. 200 e.Kr. Analyser av jernbarrenes sammensetning har gjort det mulig å bestemme opprinnelsesstedet. Jernet som er funnet på Fyn, skriver seg blant annet fra Polen, Nordvest-Tyskland, Jylland – og Norge.
Jern og makt
Interessant er det at det synes å være et visst sammenfall mellom landskap med mange våpengraver og rikt gravutstyr, og områder der romertidsjernvinna har hatt stort omfang. Det forholdet er tydeligst på Opplandene og i Trøndelag. Hvordan stiller det seg med Sirdal?
Vi har indikasjoner her også. Fra en tidlig del av romersk jernalder (1. årh. e. Kr.) har vi det kjente funnet av et bronsekar, en såkalt situla, fra Valevatn, ikke så langt fra grensen mot Rogaland. Denne situlaen, som er unik i norsk sammenheng, er produsert i et verksted i Italia – var det jern blant de produkter som den ble byttet med?
Men en serie rike gravfunn fra yngre romertid eller folkevandringstid er det også naturlig å nevne i denne sammenhengen. Det finnes nemlig en interessant gruppe med med graver med romerske bronsekjeler rundt Sirdalsvatnet. Disse ”vestlandskjelene” er flere hundre år yngre enn situlaen fra Valevatn, og de er produsert langt fra Italia, men dog innenfor Romerrikets grenser – kan hende i dagens Tyskland. Slike bronsekjeler er funnet på Tonstad, Virak, Haukhom og Liland.
Et spesielt funn som gullringene fra Øksendal (fra beg. av 500-tallet) kan det også være relevant å diskutere i forbindelse med jernvinna. Skyldes den rikdommen som dette og de overnevnte funnene uttrykker, blant annet jernvinna? Er det kanskje mektige slekter på gårdene langs Sirdalsvatnet som skummer fløten av jernfremstillingen? Og hva med de rike gravene fra folkevandringstid i Gyland – er det en sammenheng med utmarksbruken lenger i landet her også?
Muligheter for flere funn
Det bør være store muligheter for å finne flere jernvinneanlegg i Sirdal. Antagelig har vi bare sett toppen av isfjellet foreløpig. I nedenstående oversikt har jeg samlet de opplysningene vi har om slaggfunn osv. i arkivet hos fylkeskonservatoren. Navn sammensatt med -sinder (sindr er det gammelnorske ordet for slagg) er ofte et godt utgangspunkt for å finne jernvinneanleggene - disse navnene viser ganske sikkert til at man en gang har gjort funn av slagg på stedet, og da er aldri selve jernvinneanlegget langt unna. Vi er interessert i å høre om eventuelle andre funn.
Einarstøl, Rekevik (jernvinneanlegg)
Sindrebakkjen, Suleskard (slaggfunn)
Sindreklatten, Neset (slaggfunn)
Sandvatn, Øksendal (slaggfunn)
Indre Flåvatn, Øksendal (slaggfunn)
Instestølvatnet, Neset (slaggfunn)
Kvifjorden, Liland? (slaggfunn)
Jogla, Fidjeland (slaggfunn)
Liland, Liland (slaggfunn)
Hovlandstøl, Fintland (slaggfunn)
Omlidstølen, Omlid (slaggfunn)
Helleren, Helleren (slaggfunn)
I. Jendal, I. Jendal (slaggfunn)
Svarthøl, Neset (tradisjon om jernvinne)
Raujerson, Haukhom (tradisjon om jernvinne)
Sinnes, Sinnes (stedsnavn)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar