24 februar 2016

En "russisk" middelalderkirke i Vardø?

Russiske rim på veggen i Vardø kirke? Hvordan kan det ha seg? Dagens tekst handler om en snodig opplysning i en dagbok fra 1599, da Christian den 4. var på visitt i Vardø.

Vi har bevart to dagbøker fra reisen, forfattet av kongens medarbeidere Sivert Grubbe og Jonas Carisius. Begge er morsom lesning, fulle av undring og, til dels, forakt over mennesker og forhold som de høye herrer fant særdeles primitive, som de er. Kong Christian selv insisterte under hele reisen på å tiltales som «kaptein Christian Frederiksen», og ikke som konge, og dette gav selvsagt opphav til en del pussige situasjoner. Som for eksempel da «kapteinen» gikk jakt i Østervågen, og triumferende tok livet av det tamme reinsdyret som beitet fredelig utenfor festningsvollene…

Grubbe skriver om sognepresten at folk i Vardø anså ham som en «fortræffelig Præst», men at det skyldes at både presten og innbyggerne i været var like store «Kvæghoveder»! Om selve kirkebygningen opplyser Grubbe at skipsbarbereren mente den så ut som et reinsdyr, og at to tidligere lensherrer lå begravd under gulvet.

«… allehaande Riim med Rysche Bogstaver»
Jonas Carisius er heller ikke spesielt imponert over kirken, men han gir nå i hvert fall en slags beskrivelse av den. I tillegg til å nevne begravelsene under gulvet, skriver han at bygningen er «et lidet Blockhus», altså en tømmerbygning. Han bemerker videre at det ikke finnes noen «Gravskrift eller Tavle» over de gravlagte lensherrene, men at veggene derimot er dekket av «Riim» med russiske bokstaver.

I dagboken har han tegnet av den ene innskriften, fordi det var denne han klarte å lese. Der stod det, forklarte han, «Herren er meg nådig».

Dette er en merkelig opplysning. Hvorfor i all verden var veggene i Vardø kirke dekket av innskrifter på russisk? At det bare skulle dreie seg om krot eller grafitti i en eller annen form, er svært lite sannsynlig. Pomorhandelen var ikke kommet i gang på dette tidspunktet, og det er uansett ingen grunn til å tro at noen ville slippe unna med å krote ikke-lutherske religiøse innskrifter inne i en bygning som også, og kanskje først og fremst, var garnisonskirke for Vardøhus slott. Datidens kirke lå like ved festningen, omtrent der Bioteateret er.

Vi skulle gjerne ha visst mer om disse innskriftene, men det gjør vi dessverre ikke. Med ett unntak: På museet har vi et brev fra prost Karl Petersen i Vardø til lærer Peder Heen. Det er datert 1958, og prosten skriver bl.a. om den forestående kirkeinnvielsen, og om sine studier av kirkens og byens historie. «Jeg har visst gått min kone på nervene i det siste med min lupe og min tusjpenn,» begynner Petersen. Senere i brevet kommer han inn på den innskriften som Carisius gjengir, og her mener han at hoffmannen har misforstått. Etter Petersens syn – og han har ganske sikkert rett – har det stått «господи помилуй», som betyr Herren være meg nådig, og som er et vanlig bønnerop i den ortodokse kirken.

«Herren være meg nådig!»
Ortodokse bønner i en norsk kirke..? Jeg kjenner ikke til noe annet eksempel på dette. Derimot minner beskrivelsen om interiøret i en del ortodokse trekirker jeg har besøkt. Kan kirken i Vardø opprinnelig ha vært russisk? Hvordan kan det i så fall forklares?

Vi har jo ingen bevarte kilder som sier noe om kirkens opprinnelse. Det eneste vi har å gå på, er den kjente opplysningen fra 1307, som sier at man det året innviet en kirke i Vardø. Det er ikke helt utenkelig at det kan være den samme bygningen som fremdeles stod i 1599, men sannsynlig er det ikke.

På 1500-tallet var det stadige stridigheter mellom Russland, Danmark-Norge og Sverige om hvem som «eide» Finnmark. Den russiske tsaren hevdet faktisk på denne tiden at Vardø var blitt etablert i «vårt arveland, Lappmarken», og at det «Gamle Vardø» (Staryj Vargav) hadde ligget mye lenger vest!

Det er uansett trolig at det er denne langvarige konflikten som utgjør bakteppet for den «ortodokse» kirken i Vardø. Det meste av Varanger sør for Vardø ble administrert som et felles norsk-russisk område, og midt på 1500-tallet blandet også svenskene seg inn. De etablerte seg i Vadsø og bygde bl.a. en kirke der. Russerne kan godt ha bygd en kirke et eller annet sted i Varanger på et tidspunkt, og så har fogden på Vardøhus – slik tilfellet var med svenskene i Vadsø – svart med å jage dem bort. Dersom den gamle kirken i Vardø da var for gammel eller for liten, kan det ha vært en nærliggende tanke å flytte russernes kirke og ta den i bruk som ny kirke på øya.

21 februar 2016

J.F. Campbell om kulturlagene i Vardø

De tykke kulturlagene i Østervågen i Vardø har år om annet fått arkeologisk oppmerksomhet, første gang i 1880-årene, og jeg har skrevet om dem blant annet her og her. Nylig kom jeg over en kilde som – ikke overraskende – nevner både kulturlag og gjenstandsfunn før den tid.

Det er den skotske vitenskapsmannen John Francis Campbell, kjent for sine studier av keltisk språk og folklore, som nevner dette en passant i en artikkel som egentlig omhandler «the Stature of the Lapps», og som er trykt i Transactions of the Ethnological Society of London i 1867. Campbell besøkte Finnmarkskysten pr. dampskip året før, og var blant annet innom Vardø.

Jeg gjengir det han anfører herfra, oversatt og in extensio:

«På Vardøya er byen anlagt på et lavt eid mellom lave øyer som består av skifer. Eidet utgjøres av korallsand og skjell. Kirken står på denne grunnen, og gravene er anlagt i sanden. Det er tydelig at hele kysten er utsatt for landhevning, og ifølge mange opptegnelser har landet her hevet seg i manns minne. Da man skulle berede grunnen for et nytt hus ved veien, fant arbeidsfolkene et reinsdyrbein, et hvalbein og en skje av horn, ca. seks fot under overflaten og ca. 30 fot over havet. De øverste jordmassene består av lag med jord og fiskebein, kjøttbein og aske. Bygningene på stedet er koniske hytter av torv og stokker, og man kaster måltidsrester og aske fra ildstedet på gulvet. Hyttene er bare bebodd gjennom deler av året, og er derfor utsatt for forfall. Noen få sammenraste hytter og etterlatenskaper fra noen få sultne generasjoner vil snart utgjøre en seks fot dyp dynge, og en gate med samiske boliger vil utgjøre den «formasjonen» som skjeen tilhører. Den var svart som ibenholt av elde og torv, og av utseende var den som våre moderne skjeer. På festningen finnes det en stein med en innskrift som daterer den til 1737. Jeg nevner skjeen som et eksempel på moderne kjøkkenmøddinger…»

19 februar 2016

Den rosa båten i Sumskij Posad

Den tradisjonsrike pomorlandsbyen Sumskij Posad i Karelen lå en gang i tiden sentralt plassert langs pilgrimsveien mellom Moskva, Kiev og Novgorod på én side og Solovetskijklosteret på den andre. I nåtiden har landsbyen litt over 600  innbyggere og én stor attraksjon: En rosa, 150 år gammel «norsk» tradisjonsbåt.

Listerbåten – for det er faktisk snakk om et fartøy som på mange måter ser ut som en tradisjonsbåt fra Lista i Vest-Agder – har vært myteomspunnet i Sumskij Posad. Lenge trodde man at det var snakk om en båt fra Peter den Stores tid, altså fra begynnelsen av 1700-tallet, men slik er det altså ikke. Men historien om hvordan en listerbåt kunne ende opp i en landsby ved Kvitsjøen, er likevel spennende nok.

Listerbåten som type oppstod på Listahalvøya i tiden etter 1830, gjennom at man kombinerte de lette, raske vestlandsbåtene med den tyngre, men sjøsterke østlandsbåten. Det var drivgarnfiske etter makrell utenfor Listakysten som satte fart i utviklingen av båttypen, som utover på 1800-tallet ble en slager nordpå også.

Båten i Sumskij Posad er ikke helt lik de klassiske listabåtene. Spanteavstanden er mindre, for eksempel. Men at det er en listerbåt som har vært båtbyggerens modell, er det liten tvil om. Men hvem bygde den, og hvordan havnet den i Russland?

Gave fra storfyrsten
Forskeren V.R. Chepelev fant til slutt svaret i det karelske statsarkivet i Petrosavodsk. Det viser seg at den ansvarlige var storfyrste Aleksej Aleksandrovitsj (1850-1908), som i 1870 seilte på vannveiene fra St. Petersburg til Arkhangelsk og i den forbindelse besøkte flere pomorlandsbyer. To år tidligere hadde storfyrsten forlist med fregatten «Aleksander Nevskij» på den jyske vestkysten, og han foretok en rundtur i Skandinavia kort tid etter Arkhangelsk-ferden i 1870, så han har nok hatt en viss kjennskap til nordiske båttyper.

Sommeren 1870 lot i hvert fall storfyrst Aleksej seg begeistre av pomorenes «arbeidsomhet, mot og talent», og ikke minst av kvinnene som rodde de tradisjonelle karbasene når mennene var på sjøen. Men storfyrsten mente også at de lokale båtene burde moderniseres og forbedres, og ville derfor gi befolkningen i Sumskij Posad en båt som var karbasen overlegen, og som kunne brukes så vel til fiske og kystseilas som til losvirksomhet. Vel hjemme i St. Petersburg satte han Marinedepartementet i gang med å skaffe tegninger til en nordisk båt. Ettersom listerbåten på det tidspunktet gikk sin seiersgang på norskekysten, endte det hele med at det ble bygd en norsk listerbåt i St. Petersburg. I 1872 ble den fullt utstyrte båten fraktet nordover med dampskip og overlevert landsbyen.

Den rosa båten i Sumskij Posad overlevde oppgangs- og nedgangstider, og den overlevde sovjettiden. Den står der fremdeles, men trenge sårt til vedlikehold og restaurering.

14 februar 2016

Kampen om Finnmarka

Fra 1500-tallet og fremover skjedde det omfattende endringer i forholdet mellom statsmaktene og de samiske folkene på nordkalotten. Det dansk-norske, svenske og i noen grad russiske nærværet ble langt større, og ikke lenger begrenset til skattlegging. Grensene i Finnmarka var i beste fall omtvistet, og konsekvensene av stormaktenes begynnende koloniseringspolitikk kan – betraktet fra et utsiktspunkt i 2016 – fremstå som uvante. Den nåværende fylkeshovedstaden Vadsø, for eksempel, var på Gustav Vasas tid (1523-1560) et svensk fiskevær, og senere i en kort periode også sete for svenskekongens stattholder over Lappmarken.

I det eldste bevarte skattemanntallet for Finnmark, fra 1520, hadde Vadsø vært den østligste norske bosetningen i Varangerfjorden, men Mogens Christiernsen var på det tidspunktet den eneste skatteyteren der. 30 år senere er det 15 «finner» (kvener) på Vadsøya som driver fiske for svenskekongens regning. De var heller ikke de eneste «utlendinger» som drev fiske i «Västersjön»; i 1551 ble det også oppbåret skatt i Västerbotten av «byrckarla i Tornö sokn, thet är fijskere, som haffve fiisket i Westresionn».

Fra gammelt av var skattleggingen av samene delt mellom tre stater. Det var for eksempel først gjennom freden i Teusina i 1595 at Russland ble satt utenfor skattleggingen av sjøsamene vest for Varanger og samene i indre Finnmark, samtidig som Sverige måtte gi opp sine mest vidtgående krav på Kolahalvøya. Fredsavtalen innebar at den svenske kronen mente seg berettiget til to tredeler av skatten fra sjøsamene i Finnmark og Troms, mens danskekongen bare skulle få én tredel. Og svenskekongene fra Gustav Vasas tid av mente også at de hadde den samme rett til å fiske i Finnmark som konkurrentene, og skattla av den grunn blant annet fiskeriet i Alta og andre steder i Vest-Finnmark. Oppfatningen gjaldt også Vadsø, som etter svensk mening «lyder 3 Kungar til», slik det heter i en kilde fra 1597.

Konflikten mellom Sverige og Danmark-Norge lengst nord tilspisset seg etter Teusina-freden, noe som selvsagt også var en vesentlig del av bakgrunnen for Christian den 4.s tokt til Finnmark og Kolahalvøya i 1599. For Sveriges del var ønsket om en «ishavskorridor» av stor betydning.

Når det gjelder Gustav Vasas fiskere i Vadsø er det først og fremst svenske regnskaper fra 1550-årene som er kilden, i tillegg til senere tradisjon og opplysninger fra tiden like etter 1600. I 1552 hører vi for eksempel at vadsøfisket gav kongen syv skippund og 11,5 lispund «bärnfisk» (tørket torsk) pluss tretten lispund «raf och räkling» (kveite), med andre ord bortimot halvannet tonn tørrfisk.

Men på et eller annet tidspunkt ble de kongelige fiskerne kastet ut av Vadsø. Det fremgår klart av en rapport fra 1607. Like før det hadde Sveriges nye konge, Karl den 9. (1604-1611) lagt inn et nytt gir i racet om nordområdene. Det første varselet om at basen på Vadsøya – strategisk plassert ved en god havn noe over midtveis mellom den dansk-norske grensefestningen Vardøhus og Varangerbotn – igjen var kommet på dagsordenen, finner vi imidlertid i 1599, etter at Karl var blitt riksforstander. Da gikk det nemlig beskjed til «alle the Swenske och Findske unge dränger» som rodde fiske fra Kiberg og andre steder i Varanger, og som betalte avgift til danskekongen for dette, om at de igjen skulle slå seg ned på Vadsøya og der bruke fiske og kjøpmannskap «under Swerigis Cronos frijheett och Privilegier».

I 1604 kom en ordre om å plassere svenske fogder i alle fjorder der sjøsamer bor, fra Varangerbotn til Malangen, og to år senere var svenskekongens representanter i Vadsø for å kreve inn like stor avgift fra beboerne der, både nordmenn og samer, som danskekongen.

Så, i 1607, blir Isak Behm og Jakob Simonsson sendt til Varanger og «Wassön» med 50-60 knekter «så att the kunue ware swars gode, hwar någett tilbudet blefwe». Isak og Jakobs «ödmiuke och underdånige Relation» er vår hovedkilde til opplysninger om Vadsøs periode som svensk fiskevær. Vel ankommet Vadsø oppsøkte de nemlig en gammel bergensborger, Matts Wollter, som var født på øya 79 år tidligere. Han kunne huske de første kongelige fiskerne som ankom under Gustav Vasa. En Matts Finne fra Torneå hadde vært leder for 15 av kongens fiskere. Etter ham hadde det vært en Tomas Swenske som stod i spissen for virksomheten, og deretter en Esbiörn, som var blitt slått i hjel. Da hadde de gjenværende fiskerne rømt øya. Matts Wollter fortalte også at svenskene hadde hatt en egen prest i Vadsø, Per Skrifuere, og han viste de besøkende flere bygninger som var satt opp av Matts Finne og Tomas Swenske, både boder og tørkehus, og flere steder var årstall og bumerker risset inn på dører og bjelker.

 «Relationen» underbygger dessuten at det faktisk var blitt gjennomført en svensk tilbakeflytting fra Kiberg til Vadsø i 1599. «För 5 år seden», forklarte Matts Wollter nemlig, hadde det bodd «en heel hop folck» på øya, men da hadde hadde de «efther de Danskes Befaldning och prachticher» reist tilbake til Kiberg. Matts kunne også fortelle at kirken på øya var reist av svenskene, men at presten var blitt jaget derfra av fogden på Vardøhus. Forfatterne av «Relationen» la til at Matts Wollter «gudh wari tack» var blitt igjen i Vadsø og kunne fortelle om det inntrufne. De mente dessuten at Matts ut fra ord og oppførsel «war mere Swensk ähn Dansk», enda han ikke våget å innrømme det.

Nå gikk det ikke lang tid før Karl den 9. igjen beordret gjenerobring av Vadsø. Kongen hadde utnevnt Baltzar Bäck til stattholder over «Westhersiöfinnerne och heele Lapmarcherne», og høsten 1607 fikk sistnevnte ordre om å oppføre nye hus på Vadsøya og selv ta sete der, samtidig som han skulle la øya befeste, «sa att han kan ware till än Etthundrede man starck der inne».

Hvor langt stattholderen kom i arbeidet med å etablere festningen på Vadsøya, vet vel ingen i dag. Men for lensherren på Vardøhus må den svenske militære oppbyggingen lenger inn i fjorden uansett ha vært en provokasjon, og allerede høsten 1608 var svenskene igjen jaget bort fra øya. I 1611 brøt Kalmarkrigen ut, blant annet på grunn av konflikten om Finnmark, og ved fredsslutningen to år etter måtte Sverige gi opp alle sine territorielle krav på Varanger og andre steder i Finnmark.

«Viking» i Chicago 1893

I 1893 krysset et nybygd skip Atlanterhavet. Reisens mål var den storslåtte verdensutstillingen i Chicago, og om bord i «Viking» var et ma...