Gå til hovedinnhold

J.F. Campbell om kulturlagene i Vardø

De tykke kulturlagene i Østervågen i Vardø har år om annet fått arkeologisk oppmerksomhet, første gang i 1880-årene, og jeg har skrevet om dem blant annet her og her. Nylig kom jeg over en kilde som – ikke overraskende – nevner både kulturlag og gjenstandsfunn før den tid.

Det er den skotske vitenskapsmannen John Francis Campbell, kjent for sine studier av keltisk språk og folklore, som nevner dette en passant i en artikkel som egentlig omhandler «the Stature of the Lapps», og som er trykt i Transactions of the Ethnological Society of London i 1867. Campbell besøkte Finnmarkskysten pr. dampskip året før, og var blant annet innom Vardø.

Jeg gjengir det han anfører herfra, oversatt og in extensio:

«På Vardøya er byen anlagt på et lavt eid mellom lave øyer som består av skifer. Eidet utgjøres av korallsand og skjell. Kirken står på denne grunnen, og gravene er anlagt i sanden. Det er tydelig at hele kysten er utsatt for landhevning, og ifølge mange opptegnelser har landet her hevet seg i manns minne. Da man skulle berede grunnen for et nytt hus ved veien, fant arbeidsfolkene et reinsdyrbein, et hvalbein og en skje av horn, ca. seks fot under overflaten og ca. 30 fot over havet. De øverste jordmassene består av lag med jord og fiskebein, kjøttbein og aske. Bygningene på stedet er koniske hytter av torv og stokker, og man kaster måltidsrester og aske fra ildstedet på gulvet. Hyttene er bare bebodd gjennom deler av året, og er derfor utsatt for forfall. Noen få sammenraste hytter og etterlatenskaper fra noen få sultne generasjoner vil snart utgjøre en seks fot dyp dynge, og en gate med samiske boliger vil utgjøre den «formasjonen» som skjeen tilhører. Den var svart som ibenholt av elde og torv, og av utseende var den som våre moderne skjeer. På festningen finnes det en stein med en innskrift som daterer den til 1737. Jeg nevner skjeen som et eksempel på moderne kjøkkenmøddinger…»

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hvor gammel er Vardøhus festning?

Slavemarkedet i Kaffa

Sommeren 1473 reiste et usedvanlig følge gjennom det østeuropeiske steppelandet. Italieneren Angelo Squarciafico hadde påtatt seg å frakte elleve kvinnelige slaver på hesteryggen fra den genovesiske havnebyen Kaffa på Krim og hjem til deres eiere i Genova. Genoveserne var i navnet fremdeles herrer i Kaffa, og slavene var byens mest profitable eksportvare. Men den politiske situasjonen i Svartehavet var blitt usikker; de tyrkiske osmanenes nærvær innebar at det var blitt på det nærmeste umulig for genoveserne å ta seg sjøveien gjennom Bosporos og Dardanellene. Bare to år senere ble da også genoveserne kastet ut for godt fra Kaffa og sine øvrige handelskolonier i regionen.
Slavene hadde stor verdi for de to genoveserne som eide dem, og man kan saktens forstå at de ville sikre sin investering. Hva som var Angelos egne beveggrunner for å legge ut på den farlige reisen i 1473, vet vi ikke. Ingen kilder forteller heller om italieneren og hans menneskelige last noen gang kom frem til Genova…

"Ismannen" gir slipp på sine hemmeligheter

Det er snart seksten år siden ”ismannen Ötzi” dukket opp av isen i Alpene, i grensetraktene mellom Østerrike og Italia. Den gang oppfattet, i 1991, oppfattet man funnet som et heldig resultat av en usedvanlig varm sommer – mens det nå er mer rimelig å se det som et resultat av mer varige klimaendringer. Etter en del diskusjon mellom de to landene ble den 5300 år gamle kroppen til slutt plassert på museum i Bolzano i italiens Sør-Tyrol. I årene som har gått siden ismannen ble blottlagt, bokstavelig talt med hud og hår, har det blitt utført en rekke forskjellige analyser, og ”Ötzi” har måttet gi slipp på stadig nye hemmeligheter.

Det dreier seg om et av de mest oppsiktsvekkende arkeologiske funn gjennom den siste mannsalderen. Et så spektakulært funn kan ikke unngå å bli omspunnet av myter. Enkelte tror for eksempel at det er knyttet en forbannelse til liket, og det sies at syv av de personene som har arbeidet med funnet, er døde, flere av dem ”på mystisk vis”. Men også vitenskapen har l…