Gå til hovedinnhold

Den rosa båten i Sumskij Posad

Den tradisjonsrike pomorlandsbyen Sumskij Posad i Karelen lå en gang i tiden sentralt plassert langs pilgrimsveien mellom Moskva, Kiev og Novgorod på én side og Solovetskijklosteret på den andre. I nåtiden har landsbyen litt over 600  innbyggere og én stor attraksjon: En rosa, 150 år gammel «norsk» tradisjonsbåt.

Listerbåten – for det er faktisk snakk om et fartøy som på mange måter ser ut som en tradisjonsbåt fra Lista i Vest-Agder – har vært myteomspunnet i Sumskij Posad. Lenge trodde man at det var snakk om en båt fra Peter den Stores tid, altså fra begynnelsen av 1700-tallet, men slik er det altså ikke. Men historien om hvordan en listerbåt kunne ende opp i en landsby ved Kvitsjøen, er likevel spennende nok.

Listerbåten som type oppstod på Listahalvøya i tiden etter 1830, gjennom at man kombinerte de lette, raske vestlandsbåtene med den tyngre, men sjøsterke østlandsbåten. Det var drivgarnfiske etter makrell utenfor Listakysten som satte fart i utviklingen av båttypen, som utover på 1800-tallet ble en slager nordpå også.

Båten i Sumskij Posad er ikke helt lik de klassiske listabåtene. Spanteavstanden er mindre, for eksempel. Men at det er en listerbåt som har vært båtbyggerens modell, er det liten tvil om. Men hvem bygde den, og hvordan havnet den i Russland?

Gave fra storfyrsten
Forskeren V.R. Chepelev fant til slutt svaret i det karelske statsarkivet i Petrosavodsk. Det viser seg at den ansvarlige var storfyrste Aleksej Aleksandrovitsj (1850-1908), som i 1870 seilte på vannveiene fra St. Petersburg til Arkhangelsk og i den forbindelse besøkte flere pomorlandsbyer. To år tidligere hadde storfyrsten forlist med fregatten «Aleksander Nevskij» på den jyske vestkysten, og han foretok en rundtur i Skandinavia kort tid etter Arkhangelsk-ferden i 1870, så han har nok hatt en viss kjennskap til nordiske båttyper.

Sommeren 1870 lot i hvert fall storfyrst Aleksej seg begeistre av pomorenes «arbeidsomhet, mot og talent», og ikke minst av kvinnene som rodde de tradisjonelle karbasene når mennene var på sjøen. Men storfyrsten mente også at de lokale båtene burde moderniseres og forbedres, og ville derfor gi befolkningen i Sumskij Posad en båt som var karbasen overlegen, og som kunne brukes så vel til fiske og kystseilas som til losvirksomhet. Vel hjemme i St. Petersburg satte han Marinedepartementet i gang med å skaffe tegninger til en nordisk båt. Ettersom listerbåten på det tidspunktet gikk sin seiersgang på norskekysten, endte det hele med at det ble bygd en norsk listerbåt i St. Petersburg. I 1872 ble den fullt utstyrte båten fraktet nordover med dampskip og overlevert landsbyen.

Den rosa båten i Sumskij Posad overlevde oppgangs- og nedgangstider, og den overlevde sovjettiden. Den står der fremdeles, men trenge sårt til vedlikehold og restaurering.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hvor gammel er Vardøhus festning?

Slavemarkedet i Kaffa

Sommeren 1473 reiste et usedvanlig følge gjennom det østeuropeiske steppelandet. Italieneren Angelo Squarciafico hadde påtatt seg å frakte elleve kvinnelige slaver på hesteryggen fra den genovesiske havnebyen Kaffa på Krim og hjem til deres eiere i Genova. Genoveserne var i navnet fremdeles herrer i Kaffa, og slavene var byens mest profitable eksportvare. Men den politiske situasjonen i Svartehavet var blitt usikker; de tyrkiske osmanenes nærvær innebar at det var blitt på det nærmeste umulig for genoveserne å ta seg sjøveien gjennom Bosporos og Dardanellene. Bare to år senere ble da også genoveserne kastet ut for godt fra Kaffa og sine øvrige handelskolonier i regionen.
Slavene hadde stor verdi for de to genoveserne som eide dem, og man kan saktens forstå at de ville sikre sin investering. Hva som var Angelos egne beveggrunner for å legge ut på den farlige reisen i 1473, vet vi ikke. Ingen kilder forteller heller om italieneren og hans menneskelige last noen gang kom frem til Genova…

"Ismannen" gir slipp på sine hemmeligheter

Det er snart seksten år siden ”ismannen Ötzi” dukket opp av isen i Alpene, i grensetraktene mellom Østerrike og Italia. Den gang oppfattet, i 1991, oppfattet man funnet som et heldig resultat av en usedvanlig varm sommer – mens det nå er mer rimelig å se det som et resultat av mer varige klimaendringer. Etter en del diskusjon mellom de to landene ble den 5300 år gamle kroppen til slutt plassert på museum i Bolzano i italiens Sør-Tyrol. I årene som har gått siden ismannen ble blottlagt, bokstavelig talt med hud og hår, har det blitt utført en rekke forskjellige analyser, og ”Ötzi” har måttet gi slipp på stadig nye hemmeligheter.

Det dreier seg om et av de mest oppsiktsvekkende arkeologiske funn gjennom den siste mannsalderen. Et så spektakulært funn kan ikke unngå å bli omspunnet av myter. Enkelte tror for eksempel at det er knyttet en forbannelse til liket, og det sies at syv av de personene som har arbeidet med funnet, er døde, flere av dem ”på mystisk vis”. Men også vitenskapen har l…