30 juli 2012

Vikinger ved Svartehavet


Det skandinaviske nærværet lengst øst i Europa i vikingtiden  er markant, men språkbarrieren kan av og til gjøre det vanskelig å sette seg nærmere inn i hva som faktisk foreligger av arkeologisk gjenstandsmateriale. Nå foreligger to nye bøker som letter arbeidet.

Byen Khersonnesos nær Sevastopol på Krim har en lang og omskiftelig historie. Khersonnesos ble opprinnelig grunnlagt av greske kolonister i det 6. årh. f.Kr. I den godt bevarte antikke byen, som av og til går under betegnelsen «Ukrainas Pompeii», er det blitt foretatt arkeologiske utgravninger i mange omganger helt siden 1827. I disse dager foreligger en fyldig publikasjon som gir et fint innblikk i funnene fra den bysantinske perioden i Khersonnesos. Blant metallfunnene er én, kanskje to, gjenstander av skandinavisk opprinnelse. Det dreier seg om to endebeslag til sverdslirer, hvorav den ene er dekorert i Borrestil og kan dateres til omkr. år 900.

Tatyana Yashaeavas bok om funnene fra Khersonnesos kan bestilles her. Den har engelsk og russisk parallelltekst.

I samme gate er en annen, blodfersk publikasjon som tar for seg gjenstandsfunn av skandinavisk opprinnelse i Ukraina som helhet. Det er Fedir Androshuk og Volodymyr Zotsenko som skriver om Scandinavian Antiquities of Southern Rus'. Ca. 300 gjenstander blir nærmere beskrevet. Boken er utgitt i Paris. Teksten er på russisk, men med innholdsfortegnelse og bildetekster oversatt til engelsk.

Her er den lovende innholdsfortegnelsen:



Ivakin, Gleb. In memory of V. Zotsenko.
Introduction.
1. Evaluation criteria for Scandinavian antiquities
2. Specific features and main characteristics of Scandinavian
antiquities in the Ukraine
3. Catalogue structure
Section I. Right Bank of the Middle Dnieper area
Section II. Lower Dnieper area
Section III. Crimean peninsula
Section IV. The area west of the Dnieper
Section V. The area east of the Dnieper
Section VI. The Middle Dnieper area (exact find spots not known)
Appendix I. Kovalenko, V., and A. Motsya, and Yu. Sytyy. Most recent
Scandinavian finds in the burials in Shestovitsa
1. A barrow with a chamber grave excavated in 2006
2. A grave excavated in 2011
Appendix II. Skorokhod, V. The finds of Scandinavian origin from the
excavations of Shestovitsa settlement (1983-2009)
Index

23 juli 2012

Jarler og konger


Vi skriver julen 935, og Håkon den Gode er tilbake i Norge etter å ha vært oppfostret hos kong Æthelstan i England. Nå skulle julen feires i Trøndelag, hos den mektige Sigurd jarl på Lade. Sigurd jarl hadde vært en viktig alliert av Håkons far, kong Harald Hårfagre, og det var ham som noenogtyve år tidligere hadde gitt kongssønnen navnet Håkon etter sin far. Denne julen gjengjeldte kong Håkon tjenesten: På selve julenatten nedkom Bergljot, Sigurd jarls kone, med et guttebarn. Dagen etter øste kongen vann over gutten og kalte ham opp etter seg selv. Slik skildres Håkon Jarls fødsel og dåp i Heimskringla. Kombinasjonen av den skjebnetunge julenatten og kongen som øser vann over den nyfødte og gir ham sitt eget navn, unngikk neppe det lyttende og lesende publikum: Det var en fremtidig hersker som var kommet til verden.

Faren, Sigurd Håkonsson jarl, spilte en viktig rolle i de politiske begivenhetene omkring midten av 900-tallet. I sagatradisjonen fremstår han som kongemaker og den som sørger for at Håkon Adalsteinsfostre blir konge i den upopulære Eirik Blodsøks’ sted. Ågrip forteller at Håkon kom fra England med to skip, og at han «sat eit år på den måten at han ikkje hadde kongsnamn». I Fagerskinna kan vi i tillegg lese at ekspedisjonen foregikk med kong Athelstans velsignelse. Ferden gikk til Trondheimen og gudfaren Sigurd Håkonssson. Med støtte fra Sigurd jarl tok trønderne Håkon til konge på tinget, og deretter fordrev han med vold Eirik Blodøks fra landet.

Jarlen var den unge kongens kjæreste venn, heter det et sted, og «den klokeste mann i Norge». Sigurd får dessuten æren for å ha «satt» Frostatingsloven sammen med Håkon den Gode. Hvem var da egentlig disse jarlene på Lade, som ikke bare var kongenes venner og allierte, men endatil kunne avsette og innsette konger – så å si etter eget forgodtbefinnende?

En "Hårfagre" i nord?
I sagaene gjør ladejarlene sitt inntog mens Harald Hårfagre fremdeles er konge. På den tiden er det Sigurd jarls far, Håkon Grjotgardsson, som sitter på Lade. Han er sikkert nok en historisk skikkelse, men i likhet med hans samtidige, «rikssamlingskongen» Harald Hårfagre, er det ikke så svært mye vi kan si sikkert om ham. Ikke minst gjør mangelen på utenlandske kildebelegg det vanskelig å kontrollere de ofte innbyrdes motsigende sagaopplysningene. Den engelske historieskriveren William av Malmesbury nevner riktignok en kong Harald, «rex Noricorum», som sendte kong Æthelstan et forgylt skip med purpurrødt seil, men William levde selv et par hundre år etter disse begivenhetene. Hva Håkon Grjotgardsson jarl angår, er vi utover sagaene henvist til et par strofer av hyllningsdiktet Håleygjatal. Og der står det i grunnen ikke annet enn at den eldre Håkon Jarl mistet livet i et sjøslag ved Stavanesvågen i Sunnfjord. 

Snorre forteller imidlertid i Heimskringla at Håkon Grjotgardsson kom fra munningen av Trondheimsfjorden og inn til Lade, der han traff Harald Hårfagre. Sistnevnte var da opptatt med å underlegge seg Trøndelag, og fikk Håkons hjelp til det etter at denne var blitt kongens mann, hans jarl. Skildringen av forholdet mellom Håkon Grjotgardsson og Harald Hårfagre ligner mye på det mellom Sigurd jarl og Håkon den Gode: Håkon Grjotgardsson hadde styringen over hele Trøndelag når kong Harald var annensteds i landet, og Håkon var den mann kongen satte høyest blant trønderne. I Fagerskinna heter det imidlertid at Harald kom til Lade på veitsle hos Håkon Grjotgardsson. Forskjellen på de to versjonene er dramatisk: I det første tilfellet kommer Håkon til Harald, som alt er i ferd med å ta kontrollen i Trøndelag, og han gjør det fra et utgangspunkt nokså perifert i regionen. I den andre versjonen er Håkon Grjotgardsson trygt plassert i tjukkeste Trøndelag idet Harald Hårfagre entrer scenen. Mens jarlen hos Snorre skylder Harald sin makt og myndighet, fremstår han i Fagerskinna som en hersker med et selvstendig maktgrunnlag – en trønderkonge. I den islandske tradisjonen, representert ved Landnåmsboken, hører vi flere steder om folk fra de nordlige landsdeler som reiser til Island fordi de er misfornøyd med Håkons «hardstyre», akkurat som mange stormenn sørfra skal ha rømt landet på grunn av Harald Hårfagre.

Det er antagelig riktigere å oppfatte Ladejarlene som en konkurrent til de østnorske Ynglingene («Hårfagreætten») mer enn som et mer eller mindre lydig redskap for dem. I egenskap av trønderkonger representerer imidlertid Ladejarlene en type regionale herredømmer som arkeologisk kan spores helt tilbake til folkevandringstiden.

Enkelte historikere har tenkt seg at Håkon Grjotgardsson selv bedrev et samlingsverk fra Møre til Troms samtidig med Harald Hårfagres «rikssamling». For en historiker som Halvdan Koht var kontrollen med leia nordfra og med handelen en viktig forutsetning for Ladejarlenes makt. Og fra arkeologiske funn i inn- og utland – og også fra enkelte skriftlige kilder, først og fremst den beretningen som tilskrives Ottar fra Hålogaland, vet vi at nettopp handelen med fangstprodukter fra den nordligste delen av Skandinavia var av betydning i yngre vikingtid.

"Norges hjerte"
Trondheimen er “hofuð Noregs”, Norges hjerte, heter det i sagahåndskriftene Fagerskinna og Morkinskinna, mens Heimskringla sier at det var der “ landets største styrke lå”. De arkeologiske kildene understøtter langt på vei dette synspunktet. Bygdene rundt Trondheimsfjorden fremstår som sentrale i de fleste henseende gjennom hele jernalderen.

Inntekter fra plyndringsferder i vesterled og fra handelen med håløyger og samer i nord må sammen med de rike jordbruksressursene i de brede bygdene ved Trondheimsfjorden og i de lange dalførene sør og øst for fjorden ha gitt Ladejarlene et solid maktgrunnlag. Til dette hører fangst og storviltjakt i fjellbygdene, samt den omfattende jernvinna som foregikk i jordbruksmessig marginale områder, både i Trøndelag og i Jämtland og Härjedalen, og som man kan forestille seg var kontrollert av sentrale politiske miljøer som blant annet Ladejarlene. Det var dette utgangspunktet som først og fremst gjorde jarlene i stand til å spille rollen som herskere, kongemakere og politiske aktører på nordisk plan gjennom et langt tidsrom. De var et spill de mestret til fulle. Likevel var Ladejarlene sjelden eller aldri konger annet enn i gavnet. Hvorfor var det slik, og hva innebar det egentlig å være jarl?

Vi har flere mer eller mindre lærde forklaringer fra norrøn tid som søker å forklare hvordan de tradisjonelle herskertitlene herse, jarl og konge er oppstått, og hva slags forbindelse det er mellom dem. I Fundinn Noregr fortelles det at jarlsbetegnelsen oppstod da Gudbrand, en sønnesønn av den Nor som skal ha gitt Norge navn, nektet å bli kalt konge og heller kalte seg jarl. Senere i samme slektsrekke finner vi en annen Gudbrand som verken ville være konge eller jarl, men herse. Sagatradisjonen sier noe lignende om Erling Skjalgsson, som insisterte på å være herse da kong Olav Tryggvason ville ha ham som jarl. Hva Håkon Jarl angår, kalles han jarl selv om sagaer og skaldekvad fremstiller ham som en mektig hersker – riktig en konge.

En hovedårsak til den smule forvirringen er at vi har å gjøre med jarler i to forskjellige betydninger – en som var gjengs på sagaskrivernes tid, og en eldre. Trolig er det den eldre betydningen av jarl som forekommer i en del runeinnskrifter fra folkevandringstiden i formen erilaz. Sannsynligvis er erilaz/jarl en gammel betegnelse på en militær leder. Senere brukes imidlertid jarl i en annen betydning; han har fremdeles en militær rolle, men nå på vegne av en overordnet, oftest en konge. Denne siste betydningen forekommer i England i yngre jernalder, og i Skandinavia møter vi den i vikingtiden. Karakteristisk for de fire, fem generasjoner av Ladejarler som bør regnes som historiske, altså slektsleddene fra Håkons farfar til hans sønnesønn, er jo nettopp at de inngår allianser med mektige konger i Danmark, England og – i Harald Hårfagres og Håkon Adalsteinsfostres tid – Norge, og at de er jarler under disse kongene. Forutsetningen for at Ladejarlene kunne spille denne rollen gjennom så lang tid, var selvsagt deres posisjon som regionale herskere.

21 juli 2012

En djevelens orm


Hva er sammenhengen mellom den fryktede Gramen, en orm som i folketradisjonen i Sirdal og andre bygder lengst vest på Agder holdt til i huler, spydde eiter og var fryktet for sitt dødelige bitt – og Djevelen?

«Bi du beden a Gramen, bi du allor go», heter det fra Lista. Gramen (med lang a) var et vesen man var redd for både der og i andre sørlandsbygder vest for Lindesnes. Men hva var nå egentlig denne Gramen? Beskrivelsene varierer. Noen trekk går igjen: Den er ormeaktig, har mange føtter, to hoder og et giftig – av og til dødelig – bitt. Fra Lista heter det seg dessuten at Gramen spyr eiter. Mange har også beskrevet Gramen som nokså liten, men dog potensielt dødelig. Folkeminnesamleren Peder Lunde gjengir en tradisjon fra Fjotland om at hele stykker av kjøttet løsnet fra kroppen dersom en ble bitt av Gramen.

Så langt fremstår altså Gramen som et lite, men svært giftig ormeaktig dyr. Men så enkelt er det antagelig ikke. Rent bortsett fra at det vel er vanskelig å finne noe zoologisk fenomen i vestfylket som svarer til beskrivelsen av Gramen, så har vi det forhold at sirdølene hadde et noe spesielt forhold til denne ormen. Der ofret man nemlig til Gramen.

Skikken med å sette ut øl og mat som offer til maktene levde lenge i Vest-Agder, og ikke minst i Sirdal. Der ofret man på gravhauger, ved spesielle trær og ved utvalgte steiner – og altså til Gramen. For å forstå hva som er opprinnelsen til tradisjonen om Gramen, kan det derfor være grunn til å lete utenfor zoologien.

Den islandske vikingtidsskalden Hallfred Vandrædaskald tjente både hedenske og kristne herrer i sin levetid. Selv var han lenge hedning, men tok imot den kristne dåpen i 990-årene en gang, etter at han hadde gått i Olav Tryggvasons tjeneste. Noen år senere skildrer han i et dikt hvordan han har forlatt «Njords ættlinger», og at han nå frykter både gamle guder og Kristus. Han uttaler at djevlene gjerne må fortsette å dyrke Odin, men at han selv ikke vil. Ordet han bruker for djevel, er gram. I andre norrøne tekster finner vi lignende sammenstillinger – som i «måtte gramen ta deg».

Gram har flere betydninger i gammelnorsk, hvorav djevel eller demon er én. Vi finner den samme betydningen av gram i danske og svenske dialekter, og i gammelsaksisk er gram rent frem Djevelen selv. Er da Gramen på Agder bare en omskrivning av Djevelen? Vi husker historien fra Snorres kongesagaer om Olav den hellige som slår i hjel hedenske gudebilder, slik at ormer og all slags utøy kryper ut. I den tidlige kristne tiden kan det se ut til at det har vært vanlig å fremstille Djevelen nettopp som en orm, og de tradisjonelle gudeskikkelsene som demoner i ormers skikkelse. Kan det være at Gramen i sirdalstradisjonen rett og slett er et resultat av demonisering av førkristne makter i misjonstiden for tusen år siden?

Det er en mulig forklaring. Men det er vanskelig å kombinere denne bakgrunnen med opplysningene om at man fremdeles ofret til Gramen i Sirdal på 1800-tallet. Matoffer på gravhauger osv. forekom riktignok så langt opp i tid, men da som del av en privat rituell sfære knyttet til livet på gården – og temmelig uavhengig av kirke og kristendom. Bøndene var like kristne selv om de satte ut øl på gravhaugene i julen og trodde på gjengangere og underjordsfolk. Disse «små» tradisjonene forsvant først da kirkelige miljøer på 1800-tallet begynte å bryte ned skillet mellom dem og den offisielle kristendommen. Det rimer dårlig at sirdølene skal ha ofret til makter de assosierte med djevelskap hundrevis av år etter at kristningen var et faktum.

Men hva om gram også kunne ha betydningen orm, og at det er den kristne Djevelens ormekarakter i Bibelbeskrivelsene som er bakgrunnen for at gram i flere germanske språk har betydningen djevel? Den muligheten ville forklare hvorfor Gramen i Vest-Agder skildres som en orm. Så kan man jo spørre seg hvorfor sirdølene tilgodeså en orm med offer i form av mat og øl. Forklaringen er antagelig at den eitersprutende, tohodede Gramen ikke opprinnelig har vært det kortvokste, men dog giftige krypet som den er i senere tradisjon. I den gamle litteraturen, nærmere bestemt i det angelsaksiske diktet Beowulf, er det monsteret Grendel som blir kalt for «gram». Kanskje skal vi tenke oss at Gramens opprinnelse ligger i slike ormeaktige, fryktelige monstre fra førkristen tid? At den rett og slett er Dyret; det store, fryktinngytende og drageaktige monsteret som preger så mye av ornamentikken i vikingtid og tidligere? Og ingen kan vel si noe på at sirdøler og andre vestegder kunne se seg tjent med å holde slike makter i sjakk!

20 juli 2012

Den første beretningen om Osebergfunnet (1905)

Haakon Shetelig (1877-1955) deltok som assistent ved utgravningen av Oseberggraven sommeren 1904. Mens det enda skulle gå mange år før funnet ble publisert i sin helhet, fikk Shetelig alt året etter trykt en rapport om funnet i Saga-Book, som ble utgitt av Viking Club i London, hvis distriktssekretær på Vestlandet han var. Rapporten er lite kjent i dag, og siden den inneholder interessante opplysninger om funnet og bakgrunnen for det, har jeg funnet det bryet vedt å oversette den til norsk.

Skipsfunnet fra Slagen

Blant de arkeologiske nyheter i Norge dette året, er det én oppdagelse som er så betydningsfull og som har spilt en så dominerende rolle i offentligheten, at alle andre funn blekner i sammenligning. Oppdagelsen av et nytt vikingskip i Slagen, nær den gamle byen Tønsberg, er i virkeligheten et av de sjeldne og heldige tilfeller som bringer kunnskapen vår om eldre tider lenger frem enn mange års vanskelig og strevsomt forskerarbeid. Selv om dette funnet er gjort i den østlige delen av Norge og således ikke innenfor det distrikt som jeg er utnevnt til sekretær for, har den ærede redaktør av Saga-Book bedt meg om å gi en kort beskrivelse av dette overordentlig interessante funnet. I åtte uker arbeidet jeg ved utgravningen som professor Gustafsons assistent; den særskilte utgravningen av selve skipet begynte like før min ankomst og ble avsluttet samme dag som jeg forlot stedet. Jeg kunne følgelig ved selvsyn studere gravens oppbygning, dens utstyr og skipet selv; men ettersom jeg for det nåværende ikke har anledning til å beskrive de arkeologiske resultatene i detalj, må jeg nøye meg med å gjengi hovedtrekkene ved utgravningen og funnet.

Funnomstendighetene

På garden Oseberg fantes tidligere en meget stor gravhaug; den lå ved den lille bekken som løper forbi Slagens kirke og ut i Træla øst for Tønsberg. Selv om avstanden nå er ca. 3 km fra sjøen, kan elder mennesker i sognet fortelle etter sine forfedre at et skip en gang var satt inn I denne haugen, og at det fremdeles fantes synlige spor etter den kanalen som skipet var trukket opp fra sjøen gjennom. Jeg hørte denne tradisjonen fra doktor Grimsgaard i Åsgårdstrand, hvis far i lang tid var prest i Slagen. I det 19. århundre ble gravhaugen benyttet til fyll på kirkegården, og dermed var høyden blitt redusert omtrent til det halve og haugen hadde fullstendig mistet utseendet av et gravmonument. Men i løpet av arbeidet med å grave ut og frakte bort jorden la bøndene stadig merke til at jordsmonnet her hadde en annen konsistens enn ellers; haugen bestod av regelmessige torvlag, og måtte derfor være menneskeverk. Som vanlig i slike tilfeller manglet det ikke på rykter om skjulte skatter, og for noen år siden ledet disse ryktene en bonde i nærheten til å kjøpe jordstykket i den hensikt å grave frem det som skjulte seg i haugens indre.

Mens han gravde i oktober i fjor avdekket han snart toppen av en mast, og ved å følge denne nedover nådde han selve graven nettopp på det stedet der andre gravrøvere hadde brutt seg inn i gravkammeret mange hundre år tidligere. I den hurtig anlagte og nokså smale sjakten kunne han bare se litt av de kraftige eikeplankene som utgjorde taket, og en liten del av bunnen av skipet; han fant også noen fragmenter av utskårede tresaker, men forstod selvsagt ingenting av det hele, ikke minst fordi hele det indre av haugen så ut til å være fylt av vann, som bølget fra side til side I bunnen av sjakten. Han sendte deretter bud etter hr. G. Gustafson, professor i arkeologi ved Universitetet I Christiania.

Siden man var kommet så langt ut på året, var det ikke aktuelt å sette i gang en systematisk utgravning umiddelbart. I stedet fikk man i stand en avtale med grunneieren – ikke uten vanskeligheter, ettersom Norges lover i slike tilfeller gir en svært utilfredsstillende beskyttelse av vitenskapelige og nasjonal-historiske interesser. Til slutt kom man til enighet om at en fullstendig utgravning skulle finne sted den påfølgende sommer under ledelse av professoren og med regjeringens støtte.

Utgravningsmetodikk

De rent tekniske sider av arbeidet er ikke uten interesse, all den stund usedvanlig store mengder med jord måtte fjernes, avrenningen måtte reguleres og det måtte skaffes til veie vannforsyninger for å holde gammelt treverk fuktig, slik at det ikke skulle sprekke opp eller ødelegges. Den måten disse utfordringene ble løst på, tjener professor Gustafson og hans ingeniørassistens til stor ære. Graven var plassert i en naturlig fordypning i leirjorden, og denne hadde i tusen år vært fylt med vann, en omstendighet som medførte særlig gode betingelser for konservering av tre. Siden det var en særdeles var sommer måtte man beholde vannet in situ så lenge som mulig, og et sinnrikt system gjorde det mulig å tappe ut vannet i etapper etter hvert som utgravningen skred frem. Ferskvann til å sprinkle treverket med ble hentet fra bekken ved hjelp av en ledning; det var nødvendig å sprinkle flere ganger hver dag, selv om de utgravde stykkene hele tiden var dekket av mose og tekstiler.

Når det gjelder selve utgravningen ble det lagt en sjakt som man antok svarte til skipets størrelse, og den viste seg å være aldeles passe stor; den var ikke nødvendig å utvide den i løpet av utgravningen, og rommet i bunnen av sjakten var akkurat stort nok til at ugravningen kunne gjennomføres. Det er ikke ofte en arkeolog opplever at ens antagelser bekreftes så til de grader, og arbeidet forløp i det hele tatt over all forventning.

Gravens tilstand og innhold

Gravens innhold var uten unntak forbløffende godt bevart. Treverket hadde ikke bare beholdt fasongen, men så aldeles lyst og friskt ut, enda om det hurtig ble mørkere på grunn av påvirkningen fra luft og dagslys. Gress og andre mindre planter som hadde havnet tilfeldig i haugen i forbindelse med byggingen, var grønne og uforstyrret, og en botaniker kunne samle inn en hel del av dem til sitt herbarium. Noen unge kvister av or ble plukket opp fra bunnen av skipet, der de ikke hadde vært utsatt for noen form for trykk, med løvet grønt og lett krøllet som i levende live. Under slike forhold var selvsagt intet av gravhaugens innhold ødelagt eller borte på grunn av forråtnelse; men likevel var såvel skipet som dets utstyr kraftig forstyrret, dels som et resultat av gravens oppbygging, og dels som en følge av en plyndring som trolig har foregått i vikingtiden en gang.

Gravens oppbygging var som følger: Et skip, noe over 21 m langt, var blitt plassert på et naturlig leie av leirjord, og dets sider deretter støttet opp med påfylt leire. Bakenfor masten var et kammer bygd av kraftige eikeplanker; taket var støttet av to stående bjelker, og denne solide konstruksjonen hvilte på skipets kjøl. Utenfor kammeret var hele skipet fylt opp med utallige gjenstander: Kjøkkenutstyr, tekstilredskaper, fire sleder, en stor vogn, 28 årer, andre store trestykker som har hørt til skipets utstyr osv. Hele graven, med skipet og alt det øvrige, var blitt dekket med mengder av tunge og skarpkantede steiner kastet sammen uten hensyn til gjenstandene, som av den grunn stort sett var knust og ødelagt. Skipet var blitt kraftig deformert av trykket fra haugen, som hadde presset sidene utover både i forskipet og i akterenden. Midtskipet, som hadde vært beskyttet mot direkte trykk av det solide gravkammeret, var enda verre skadet, ettersom leirjorden som ble presset ned her fant et åpent rom å fylle. Kjølen og skipsbunnen, som i seg selv ikke kunne motstå disse kreftene, var brukket og presset oppover mot kammerets tak. Denne prosessen hadde antagelig begynt like etter begravelsen, og det er utvilsomt at den var temmelig langtkommen da gravrøveriet foregikk. En kunne observere hvordan disse først hadde laget et mannsstort hull i taket nærmest masten, og deretter, da de ble klar over at bunnen alt var presset så høyt opp at det var vanskelig å bevege seg under taket, hadde hugget endene av så å si samtlige planker på begge sider av ryggen. Kammeret må dog ha vært noe mer tilgjengelig enn det som var tilfelle nå; således var en kiste som det nå var umulig å få øye på og enn mindre røre uten å fjerne en vesentlig del av taket, blitt brutt opp og tømt av gravrøverne. En annen kiste som hadde vært plassert nær kammeret venstre vegg ble funnet urørt og fremdeles med sitt innhold, flere redskaper og verktøy knyttet til kvinnearbeid, fantastisk godt bevart. Vi kan derfor konkludere med at ved sideveggene i kammeret var bunnen alt på plyndringstidspunktet blitt presset opp til taket, slik at mange gjenstander ble spart for gravrøvernes herjinger.

Resultatene av det tidligere gravrøveriet

Det meste av gravustyret, som hadde ligget midt i kammeret, var blitt tatt opp og undersøkt I den brede plyndringssjakten gjennom haugen. Bunnen av sjakten kunne nå ses som en stripe av ødelagte og fragmenterte gjenstander fra haugens sørside og nedover til stevnen, hvis øverste del trolig var blitt hugget av i den forbindelse, og videre i retning av haugens midte mot masten og kammeret. Lykkeligvis lå sjakten litt høyere enn forskipet, som dermed var blitt skånet. Gravrøverne synes å ha arbeidet i all hast og bevisst gått inn for å ødelegge alle gjenstander som de ikke anså for verdifulle; til og med enkelte skjelettrester, trolig fra to kvinnelige individer, ble funnet blant vrakgodset i sjakten. Hodeskallene var slått i stykker, og mange av de andre bena ødelagt.

Naturligvis har ikke denne delen av funnet gitt oss en eneste intakt og opplysende gjenstand, men noen av fragmentene herfra er fint utskårede, og andre gir bemerkelsesverdig opplysning, selv når de sammenlignes med det urørte innholdet i skipet forøvrig. Også disse gjenstandene fortjener forskernes oppmerksomhet som de eneste levninger fra den sentrale delen av graven, den som inneholdt personen til hvis ære dette storstilte offeret var blitt gjort.

Levninger av mennesker og dyr

Forklaringen på at man noe uventet fant levningene av to individer i én og same grav, er trolig at den ene av de gravlagte, utvilsomt en kvinne fra samfunnets øverste klasse, hadde fått med seg sin kvinnelige tjener. Det samme har en kunnet observer i andre graver, blant annet i det bemerkelsesverdige funnet fra Dønnes i Nordland, der det fantes et skjelett bak i båten og et utenfor den, nær stevnen; også dette er en sikker kvinnegrav.

Vanligere er det å finne dyr i gravene fra vikingtiden, selv om ingen, med unntak av Gokstadskipet, har vært like rikt utstyrt i så måte som skipet i Slagen. I akterskipet, nær stevnen, fantes en ung stut plassert på en bred eikeplanke; i forskipet lå ti hester, fire hunder og hodet av en gammel okse – det siste plassert i en praktfullt dekorert seng som hørte til skipets utstyr; dessuten ble ytterligere tre hester oppdaget på begge sider av skipet. Hestene og hundene var halshugde. Rundt bena på hestene fantes fremdeles tauene som var blitt brukt til å binde them da de ble slaktet, så godt bevart at de kunne knytes opp; hundene var utstyrt med jernlenker festet til brede halsbånd av jern.

Generelle konklusjoner

Som påpekt ovenfor, har jeg ikke anledning til å gi en detaljert beskrivelse av funnet før universitetets rapport foreligger. Jeg kan bare nevne at mange av gjenstandene, slik som sledene og vognen, representerer noe helt nytt, og at de oppviser former og konstruksjonsmåter som intet menneske har sett på tusen år, ellers som gir svar på gamle arkeologiske gåter. Det viktigste er imidlertid treskurden, som forekommer i et slikt omfang og er av en slik kvalitet som neppe noen hadde forestilt seg var mulig i en så fjern fortid. Vi har her for oss en ornamentikk som ikke bare utmerker seg gjennom fine og decorative mønstre, men som i sin tekniske utførelse aldri overgåes og sjelden nås i stavkirkenes dekor.

Som nevnt, var skipet altfor ødelagt til å kunne flyttes helt; det er nå tatt opp i biter, og det er tvilsomt om det noen gang vil bli mulig å restaurere det tilbake til sin opprinnelige skikkelse. Det ble imidlertid målt opp og tegnet mens det fremdeles lå i haugen av statsansatte skipsingeniører som regjeringen hadde stilt til professorens disposisjon.  Gjennom dette svært nitidig utførte arbeidet har vi eksakt kunnskap om alle hovedtrekk ved skipet. Det var noe kortere enn Gokstadskipet og omtrent like bredt som dette, men vesentlige lavere over vannlinjen. Det har følgelig ikke vært et havgående skip, selv om det er utstyrt med mast; det var utvilsomt først og fremst et roskip, ettersom årehullene ikke kan lukkes. Når alt kommer til alt må vi betrakte det som en svært stor båt, bred og åpen, bygd for kortere reiser på den rolige Christianiafjorden. Dets elegante linjer og rike dekor fremgår av fotografiene, som ble tatt samme dag som utgravningen var ferdig, og som viser skipet tømt for alt innhold. Et slikt skip kan bare ha vært bygd for en høytstående person, kanskje som en dronnings personlige skip. Figuren ovenfor viser deler av treskurden på en av stevnene.

Flere forhold tyder på at skipet var gammelt da det ble satt I haugen, og at det i lengre tid hadde vært lite benyttet, en omstendighet som enkelt kan forklares når det gjelder et luksusfartøy av denne typen.

(H. Schetelig i Saga-Book of the Viking Club, vol 4, s. 54-66)

Saga og minne

Kongesagaene har mye å melde om Einar Tambarskjelve – den tapre krigeren fra sjøslagene ved Svolder og Nesjar, den fromme romafareren, kon...