23 juli 2012

Jarler og konger


Vi skriver julen 935, og Håkon den Gode er tilbake i Norge etter å ha vært oppfostret hos kong Æthelstan i England. Nå skulle julen feires i Trøndelag, hos den mektige Sigurd jarl på Lade. Sigurd jarl hadde vært en viktig alliert av Håkons far, kong Harald Hårfagre, og det var ham som noenogtyve år tidligere hadde gitt kongssønnen navnet Håkon etter sin far. Denne julen gjengjeldte kong Håkon tjenesten: På selve julenatten nedkom Bergljot, Sigurd jarls kone, med et guttebarn. Dagen etter øste kongen vann over gutten og kalte ham opp etter seg selv. Slik skildres Håkon Jarls fødsel og dåp i Heimskringla. Kombinasjonen av den skjebnetunge julenatten og kongen som øser vann over den nyfødte og gir ham sitt eget navn, unngikk neppe det lyttende og lesende publikum: Det var en fremtidig hersker som var kommet til verden.

Faren, Sigurd Håkonsson jarl, spilte en viktig rolle i de politiske begivenhetene omkring midten av 900-tallet. I sagatradisjonen fremstår han som kongemaker og den som sørger for at Håkon Adalsteinsfostre blir konge i den upopulære Eirik Blodsøks’ sted. Ågrip forteller at Håkon kom fra England med to skip, og at han «sat eit år på den måten at han ikkje hadde kongsnamn». I Fagerskinna kan vi i tillegg lese at ekspedisjonen foregikk med kong Athelstans velsignelse. Ferden gikk til Trondheimen og gudfaren Sigurd Håkonssson. Med støtte fra Sigurd jarl tok trønderne Håkon til konge på tinget, og deretter fordrev han med vold Eirik Blodøks fra landet.

Jarlen var den unge kongens kjæreste venn, heter det et sted, og «den klokeste mann i Norge». Sigurd får dessuten æren for å ha «satt» Frostatingsloven sammen med Håkon den Gode. Hvem var da egentlig disse jarlene på Lade, som ikke bare var kongenes venner og allierte, men endatil kunne avsette og innsette konger – så å si etter eget forgodtbefinnende?

En "Hårfagre" i nord?
I sagaene gjør ladejarlene sitt inntog mens Harald Hårfagre fremdeles er konge. På den tiden er det Sigurd jarls far, Håkon Grjotgardsson, som sitter på Lade. Han er sikkert nok en historisk skikkelse, men i likhet med hans samtidige, «rikssamlingskongen» Harald Hårfagre, er det ikke så svært mye vi kan si sikkert om ham. Ikke minst gjør mangelen på utenlandske kildebelegg det vanskelig å kontrollere de ofte innbyrdes motsigende sagaopplysningene. Den engelske historieskriveren William av Malmesbury nevner riktignok en kong Harald, «rex Noricorum», som sendte kong Æthelstan et forgylt skip med purpurrødt seil, men William levde selv et par hundre år etter disse begivenhetene. Hva Håkon Grjotgardsson jarl angår, er vi utover sagaene henvist til et par strofer av hyllningsdiktet Håleygjatal. Og der står det i grunnen ikke annet enn at den eldre Håkon Jarl mistet livet i et sjøslag ved Stavanesvågen i Sunnfjord. 

Snorre forteller imidlertid i Heimskringla at Håkon Grjotgardsson kom fra munningen av Trondheimsfjorden og inn til Lade, der han traff Harald Hårfagre. Sistnevnte var da opptatt med å underlegge seg Trøndelag, og fikk Håkons hjelp til det etter at denne var blitt kongens mann, hans jarl. Skildringen av forholdet mellom Håkon Grjotgardsson og Harald Hårfagre ligner mye på det mellom Sigurd jarl og Håkon den Gode: Håkon Grjotgardsson hadde styringen over hele Trøndelag når kong Harald var annensteds i landet, og Håkon var den mann kongen satte høyest blant trønderne. I Fagerskinna heter det imidlertid at Harald kom til Lade på veitsle hos Håkon Grjotgardsson. Forskjellen på de to versjonene er dramatisk: I det første tilfellet kommer Håkon til Harald, som alt er i ferd med å ta kontrollen i Trøndelag, og han gjør det fra et utgangspunkt nokså perifert i regionen. I den andre versjonen er Håkon Grjotgardsson trygt plassert i tjukkeste Trøndelag idet Harald Hårfagre entrer scenen. Mens jarlen hos Snorre skylder Harald sin makt og myndighet, fremstår han i Fagerskinna som en hersker med et selvstendig maktgrunnlag – en trønderkonge. I den islandske tradisjonen, representert ved Landnåmsboken, hører vi flere steder om folk fra de nordlige landsdeler som reiser til Island fordi de er misfornøyd med Håkons «hardstyre», akkurat som mange stormenn sørfra skal ha rømt landet på grunn av Harald Hårfagre.

Det er antagelig riktigere å oppfatte Ladejarlene som en konkurrent til de østnorske Ynglingene («Hårfagreætten») mer enn som et mer eller mindre lydig redskap for dem. I egenskap av trønderkonger representerer imidlertid Ladejarlene en type regionale herredømmer som arkeologisk kan spores helt tilbake til folkevandringstiden.

Enkelte historikere har tenkt seg at Håkon Grjotgardsson selv bedrev et samlingsverk fra Møre til Troms samtidig med Harald Hårfagres «rikssamling». For en historiker som Halvdan Koht var kontrollen med leia nordfra og med handelen en viktig forutsetning for Ladejarlenes makt. Og fra arkeologiske funn i inn- og utland – og også fra enkelte skriftlige kilder, først og fremst den beretningen som tilskrives Ottar fra Hålogaland, vet vi at nettopp handelen med fangstprodukter fra den nordligste delen av Skandinavia var av betydning i yngre vikingtid.

"Norges hjerte"
Trondheimen er “hofuð Noregs”, Norges hjerte, heter det i sagahåndskriftene Fagerskinna og Morkinskinna, mens Heimskringla sier at det var der “ landets største styrke lå”. De arkeologiske kildene understøtter langt på vei dette synspunktet. Bygdene rundt Trondheimsfjorden fremstår som sentrale i de fleste henseende gjennom hele jernalderen.

Inntekter fra plyndringsferder i vesterled og fra handelen med håløyger og samer i nord må sammen med de rike jordbruksressursene i de brede bygdene ved Trondheimsfjorden og i de lange dalførene sør og øst for fjorden ha gitt Ladejarlene et solid maktgrunnlag. Til dette hører fangst og storviltjakt i fjellbygdene, samt den omfattende jernvinna som foregikk i jordbruksmessig marginale områder, både i Trøndelag og i Jämtland og Härjedalen, og som man kan forestille seg var kontrollert av sentrale politiske miljøer som blant annet Ladejarlene. Det var dette utgangspunktet som først og fremst gjorde jarlene i stand til å spille rollen som herskere, kongemakere og politiske aktører på nordisk plan gjennom et langt tidsrom. De var et spill de mestret til fulle. Likevel var Ladejarlene sjelden eller aldri konger annet enn i gavnet. Hvorfor var det slik, og hva innebar det egentlig å være jarl?

Vi har flere mer eller mindre lærde forklaringer fra norrøn tid som søker å forklare hvordan de tradisjonelle herskertitlene herse, jarl og konge er oppstått, og hva slags forbindelse det er mellom dem. I Fundinn Noregr fortelles det at jarlsbetegnelsen oppstod da Gudbrand, en sønnesønn av den Nor som skal ha gitt Norge navn, nektet å bli kalt konge og heller kalte seg jarl. Senere i samme slektsrekke finner vi en annen Gudbrand som verken ville være konge eller jarl, men herse. Sagatradisjonen sier noe lignende om Erling Skjalgsson, som insisterte på å være herse da kong Olav Tryggvason ville ha ham som jarl. Hva Håkon Jarl angår, kalles han jarl selv om sagaer og skaldekvad fremstiller ham som en mektig hersker – riktig en konge.

En hovedårsak til den smule forvirringen er at vi har å gjøre med jarler i to forskjellige betydninger – en som var gjengs på sagaskrivernes tid, og en eldre. Trolig er det den eldre betydningen av jarl som forekommer i en del runeinnskrifter fra folkevandringstiden i formen erilaz. Sannsynligvis er erilaz/jarl en gammel betegnelse på en militær leder. Senere brukes imidlertid jarl i en annen betydning; han har fremdeles en militær rolle, men nå på vegne av en overordnet, oftest en konge. Denne siste betydningen forekommer i England i yngre jernalder, og i Skandinavia møter vi den i vikingtiden. Karakteristisk for de fire, fem generasjoner av Ladejarler som bør regnes som historiske, altså slektsleddene fra Håkons farfar til hans sønnesønn, er jo nettopp at de inngår allianser med mektige konger i Danmark, England og – i Harald Hårfagres og Håkon Adalsteinsfostres tid – Norge, og at de er jarler under disse kongene. Forutsetningen for at Ladejarlene kunne spille denne rollen gjennom så lang tid, var selvsagt deres posisjon som regionale herskere.

Ingen kommentarer: