'The time has come,' the Walrus said,
'To talk of many things:
Of shoes — and ships — and sealing-wax —
Of cabbages — and kings —
And why the sea is boiling hot —
And whether pigs have wings.'
Lewis Carroll: The Walrus and the Carpenter

09 desember 2022

De første vikingene

Angrepet på klosteret Lindisfarne i 793 regnes gjerne som begynnelsen på vikingtiden, i hvert fall den siden av perioden som dreier seg om plyndringstokter på De britiske øyer. I årene som fulgte, forteller kildene om en rekke angrep fra nordiske vikingflåter mot klostre og kirker på Irlands og Skottlands kyster. Men i England tier vår hovedkilde, den angelsaksiske krøniken, om nye tokter helt frem til 835.

"Landing of the Danes in England, A.D. 787" (1880)

Dette bildet har forståelig nok bidratt til inntrykket av at de første vikingtoktene i vest utgikk fra Vestlandet, eventuelt via støttepunkter på de skotske øyene, og at man fulgte en nordlig rute inn i Irskesjøen. Det er for så vidt flere ting som kan peke i samme retning, men kan det stemme at de rikene som senere ble til England, unngikk angrep i flere tiår etter 793? Og hvis det ikke stemmer: Kan slike angrep ha hatt en annen bakgrunn og et annet geografisk utgangspunkt?

Det er i hvert fall grunn til å stille spørsmålene, etter at engelske historikere i de senere år har problematisert tausheten i den angelsaksiske krøniken helt frem til 830-årene. De viser til at det kan være politiske grunner til at krøniken, hvis opprinnelse trolig skal søkes i kongeriket Wessex på Alfred den stores tid (slutten av 800-tallet), samtidig som både diplom- og brevmateriale og utenlandske krøniker tyder på at England ikke slapp unna vikingraidene i denne perioden.

En del av leserne vil vite at Lindisfarne-angrepet ikke er det første som nevnes i de angelsaksiske krønikene. Et tokt i 789 er også omtalt, men helt sør i England, nemlig i Dorset ved Den engelske kanal. De nevnte kildene ser i ser grad ut til å underbygge synspunktet om at dette slett ikke var noen isolert hendelse.

Et eksempel er et privilegium som kong Offa av Mercia unte kirker og klostre i Kent ved kanalkysten i 792. I dokumentet bekrefter kongen kirkens gamle rettigheter og fritar dem fra diverse ytelser og plikter overfor det kongelige hushold. Men han gjør et unntar for militærtjeneste i Kent «contra paganos marinos», altså mot hedninger som kommer sjøveien, og pålegger dem å bygge broer og festningsverk «mot hedningene».

Kent har til alle tider vært et brohode for erobrere, migranter og andre som har kommet til De britiske øyer, og ligger nær det europeiske fastlandet. Begge sider av Den engelske kanal var dessuten, på 600- og 700-tallet, innlemmet i en handelsnettverk som omfattet spesialiserte håndverks- og utvekslingssentra som Dorestad, Quentowic, Hamwic (Southampton), Ipswich og Lundenwic (London).

Det er mindre sannsynlig at disse vikingangrepene har vært sluset gjennom Irskesjøen. Trolig skal vi heller oppfatte dem som en «spin-off» av piratvirksomhet som kan ha pågått i lengre tid, og vært rettet mot dette nordsjønettverket, som faktisk var i kraftig tilbakegang på det tidspunktet kildene nevner de første vikingangrepene på De britiske øyer. Geografien taler for at fremfor alt daner, men også sør- og østlendinger, kan ha spilt en viktigere rolle i vikingaktiviteten på kanalkysten enn vestlendinger.

08 desember 2022

Johannes Presten

Gjennom flere hundre år var det standhaftige ryktet om at det fantes et mektig kristent rike i Østen med en like mektig hersker, Prestekongen Johannes, en kilde til trøst og oppdagelseslyst i Europa. Marco Polo omtalte Johannes som en samtidig realitet fra sin reise til Kina i 1270-årene, mens Vasco da Gama mente at han var på sporet av Prestekongen i Afrika – mer enn 200 år senere. I mellomtiden hadde jakten på den usedvanlig seiglivede kongen – og med det en alliert i kampen mot først mongolsk og siden tyrkisk ekspansjon – vært en del av bakgrunnen for de portugisiske oppdagelsene under Henrik Sjøfareren (død 1460).

Da Bartolomeu Dias rundet Kapp det gode håp i 1488 – som den første kjente europeer – var oppdraget fra kong João (med tilnavnet «Den fullkomne») først og fremst å finne sjøveien til India. Men han skulle også finne den kristne kong Johannes’ rike – som man på det tidspunktet mente måtte ligge i Øst-Afrika. Da Vasco da Gama noen år senere seilte samme vei og ankret opp i Mosambikbukten, fikk han høre at Prestekongen Johannes levde i beste velgående og residerte lenger inn i landet, men hadde anlagt kystbyer og eide store skip. Nyheten «gjorde oss så lykkelige at vi jublet av glede og ba Gud skjenke oss sunnhet, slik at vi kunne nå det så høyt ettertraktede mål», står det å lese i oppdagerens dagbok fra ferden. Og så hører det jo med til historien at verken Bartolomeu eller Vasco klarte å komme i kontakt med kongen…

I tiden som hadde gått fra Marco Polo skrev om sine fantastiske kinareiser og frem til Vasco da Gama trodde at han hadde funnet Prestekongen Johannes, var den europeiske kunnskapen om det asiatiske fastlandet økt betydelig, og det var knapt plass til noen mektig kristen statsdannelse i Asias geografi, slik den etter hvert fremstod for Europas lærde. Men Afrikas indre var fremdeles terra incognita, så da flyttet man ganske enkelt Prestekongens rike fra «India» til «Etiopia».

Det skulle enda gå mange år før Johannes’ legendariske rike forsvant fra krøniker og kart, og fremdeles på 1600-tallet kunne man treffe på forestillingene om Prestekongen, hans avstamning fra Bibelens hellige tre konger og hans mektige kongedømme, fullt av rikdommer og fantastiske vesener.

Men hvordan kunne forestillingen om «prestekongen» i Øst oppstå, og hva – om noe – var den realhistoriske bakgrunnen for det? For å nærme oss et svar, må vi søke enda lenger tilbake, for historien om Prestekongen Johannes begynner på ingen måte med Marco Polo.

Senest midt på 1100-tallet må ryktet om Johannes og hans uovervinnelige, kristne rike ha blitt spredt i Europa, for kronikøren Otto av Freising (død 1158) omtaler ham. Prestekongen Johannes skulle ha overvunnet muslimene i et voldsomt slag, og nå var han på vei vestover for å slutte seg til korsfarerne og kampen om Det hellige land. For en kristenhet som fryktet og følte at «hedningene» var i ferd med å få overtaket, gav nyheten fra Øst nytt håp.

Ryktet om Prestekongen hentet næring fra et brev – utvilsomt forfalsket, og kanskje skrevet i den hensikt å gi moralsk styrke til et nytt korstog – som skulle være mottatt av pave Aleksander, av keiseren i Konstantinopel og av flere europeiske konger, og være skrevet av Johannes, som i brevet kaller seg «kongenes konge, som i all jordisk rikdom, kraft og makt overgår alle verdens konger», og som «hersker over alle tre Indier», helt fra «det ytterste India, der den hellige Thomas hviler, til Babylon ved Babels tårn». Ikke småtterier, altså. I brevet nevnes mange av de vidunderlige tingene som finnes i Prestekongens rike, så som okser med syv horn, fugler så store at de kan løfte en voksen mann og menn med horn og øyne i nakken, ja selv en ungdomskilde.

Samtiden ser ut til å ha festet stor lit til opplysningene om Prestekongen, og det angivelige brevet fra ham ble oversatt til en rekke språk. Pave Aleksander skrev faktisk et svar til den mystiske Johannes i 1177, stilet til «min kjære sønn i Kristus, Johannes, Indias berømte og herlige konge». Sendemannen kom imidlertid aldri tilbake til Roma.

Det forfalskede brevets direkte bakgrunn er uklar, men forfatteren – og den senere legenden – trakk store veksler på eldre reisebeskrivelser og andre skriftlige kilder. Selve essensen i legenden om Johannes – altså tanken om at det et sted i «India» fantes et mektig kristent kongedømme – har man tenkt seg har vært influert av tekster som den apokryfe Acta Thomae om apostelen Tomas’ misjonsvirksomhet i India, så vel som faktiske begivenheter som Den østlige kirkens (nestorianernes) store fremganger både i Perserriket og blant mongoler og tyrkere i Sentral-Asia, og i særdeleshet keraitenes omvendelse til nestorianismen på 1000-tallet.

Noe mektig kristent rike, slik ryktet fortalte om, var det likevel ikke tale om. Som en følge av den økte kontakten med mongolene under Djengis Khan i tiden like år 1200, og derav bedre kjennskap til forholdene i Asia, gikk dette også opp for Europas lærde. Men det betydde ikke at man avskrev Prestekongen Johannes. Man bare flyttet ham. Marco Polo kunne således fortelle at Johannes hadde kjempet mot mongolene og tapt, men kunne likevel trøste sine lesere med at det fantes et annet mektig kristent rike i øst, nemlig på vestsiden av Det indiske hav, i Abyssinia.

Og i Abyssinia mente altså oppdagelsesreisende som Vasco da Gama fremdeles at den legendariske kongen befant seg, et par hundre år senere. Det var først når europeerne hadde lært også det afrikanske innlandet å kjenne, at Prestekongen Johannes og riket hans forsvant over i legendenes verden for godt.

04 desember 2022

Brubyggeren Sakse

Eiksteinen. Foto: Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger, CC-BY-NC-ND
 

 

I 1972 dukket en til da ukjent runeinnskrift opp på Eik prestegård i Sokndal, Rogaland. Innskriften viste seg å være fra 1000-tallet, og er den ene av bare to norske runeinnskrifter som forteller om brubygging. Steinen med runene er i dag utstilt på Arkeologisk museum i Stavanger.

Runeinnskriften har trolig vært risset i fast berg, som ble sprengt bort i forbindelse med langt mer moderne brubygging på begynnelsen av 1900-tallet.

Innskriften lyder i moderne språkdrakt:

Sakse gjorde denne bru for å oppnå Guds godvilje for sin mors sjel, Turid.

Brua det er snakk om, må være en tidligere bro over Sogna. Undersøkelser har vist at det har gått et gammelt veifar ned mot elva forbi funnstedet. Kanskje har veien mer eller mindre fulgt dagens Fv44, og bundet sammen de ytre bygdene i Agder og Rogaland.

Mer eller mindre samme vei må det ha vært at biskop Hoskuld av Stavanger gikk sent på høsten 1531, på vei hjem fra visitas i Agder. Han skriver at han måtte reise natt og dag gjennom skog og myr i et fryktelig uvær; to ganger hadde han seilt til Rom om høsten, men aldri hadde han opplevd slikt vær som denne høsten.

Det kunne saktens være grunn til å legge forholdene bedre til rette for de reisende, også i form av vei- og brubygging. Og det var særlig Kirken som var opptatt av bedre infrastruktur. Biskoper som Hoskuld var avhengig av å visitere et stort og vidstrakt bispedømme, og de lokale menighetene hadde behov for å få folk fra hele sognet trygt til kirke.

Derfor ble også nettopp brubygging regnet som en særlig god gjerning alt i tidlig kristen tid. Det vitner en hel del runesteiner i Sverige og Danmark om. I de fleste tilfeller er det ikke snakk om bruer i moderne forstand, men jordbruer over fuktig lende eller steinlegginger i vad over bekker og elver. Men brua på Eik har nok helst vært en trebru.

Sakse bygde altså brua for å hjelpe sin nylig avdøde mors sjel. Kanskje så han for seg at Turid måtte gå den lange og vonde «Hel-veien» som vi hører om i visjonsdiktet Draumkvedet. På den farefulle ferden til Dødsriket måtte en reise over de tunge Våsemyrene og vade over den forferdelige elva Slid, før en kom dit Gud og Djevelen fordelte sjelene mellom seg.

I grenseland

Hvordan har gårdene rundt i landet fått grensene sine? Dagens grenser kan ha en skiftende historie bak seg – ofte preget av strid og uenighe...