08 september 2018

1015: Kampen om England


I grevskapet Kent ligger den pittoreske småbyen Sandwich, bare litt større enn Sunndalsøra og så vidt mindre enn Vadsø, og i dag først og fremst kjent for sine mange bevarte middelalderbygninger – og for å ha gitt navn til påsmurte brødskiver. Fra Sandwich er det to, tre kilometer ut til kysten av Den engelske kanal. Det var helt annerledes for tusen år siden: Den gang var Sandwich en viktig havneby, og dessuten det stedet som skandinaviske flåter gang på gang brukte som utgangspunkt for angrep mot England, og som kong Knud den store benyttet som hovedbase etter at han vant makten i England.

Siden vikingtiden har landskapet i denne delen av Kent gjennomgått store forandringer. Neset nordøst for Sandwich, med feriebyene Ramsgate og Margate, heter som kjent Thanet, eller Isle of Thanet, og inntil for noen hundre år siden var Thanet rent faktisk en øy i Den engelske kanal. Slik var det da vikinger overvintret på Thanet i 850-årene, og slik var det fremdeles på 1000-tallet. Mellom Isle of Thanet og fastlandet løp et bredt sund, Wantsum Channel, som utgjorde en trygg «innaskjærs» farled og en beskyttet forbindelseslinje til Themsen. Via dette sundet fikk man med andre ord adgang til viktige byer som Canterbury og London, og allerede romerne hadde sett behovet for å sikre de to innløpene til Wantsum med sterke festningsanlegg.

Wantsum Channel var innfallsport da danene tok opp igjen herjingene i England i 1003-1004, og toktene gradvis endret karakter i retning av erobringskrig. Kort tid etter midtsommer 1013 dukket en stor flåte opp i horisonten utenfor Sandwich. I spissen for den store flåten stod Svend Tveskæg og hans unge sønn, Knud. Skipene fulgte kysten nordover fra Wantsum og seilte opp Humber til Lindsay. Der samlet kong Svend stormennene i Danelagen, som tok ham til konge, mens Oxford og Winchester snart gav opp uten kamp.

Kong Æthelred klarte med skandinaviske leiekrigeres hjelp å forsvare London, men forgjeves. Byen kapitulerte og sendte gisler til kong Svend for å unngå et nytt angrep, og innen året var omme hadde danekongen underlagt seg hele England og «hele nasjonen anerkjente ham som konge, som det heter i den angelsaksiske krøniken. Æthelred flyktet til Normandie, og det danske nordsjøimperiet var et faktum. For Svend Tveskæg ble imidlertid gleden kortvarig. Han døde allerede i februar 1014.

Usikkerheten var stor etter Svend Tveskægs dødsfall. Vikinghæren valgte den 18-årige Knud som sin konge, men hjemme i Danmark ble Knuds bror, Harald, satt på tronen. De angelsaksiske stormennene sendte derimot bud til Rouen med invitasjon til Æthelred om å vende tilbake. Utenom Knuds egen hær, var det bare en del av Danelagen som ønsket ham som konge, så unggutten kan ikke ha hatt særlig kontroll over farens nyervervede rike. Da så Æthelred entret scenen og ville ta tilbake sitt rike, var det bare det sterkt befestede London, der Knud hadde samlet sine beste menn, og kongens allierte i Lindsey som bød på noen særlig motstand. Knud ble tvunget på flukt.

Det er på dette tidspunktet at Eirik ladejarl kommer inn i bildet. Året er altså 1014, og i Danmark sitter unggutten Knud og hans enda yngre bror, Harald. Sistnevnte har liten lyst til å dele riket med Knud, men sier seg villig til å hjelpe ham med å reise en mektig hær. Og hvem er vel bedre egnet enn Eirik jarl, helten fra Hjørungavåg og Svolder og brødrenes egen svoger, til å hjelpe dem med oppgaven og bistå den unge kongen? Dermed ble Svend Tveskægs gamle allierte og reelle hersker i Norge, ladejarlen Eirik Håkonsson i Trøndelag, budsendt.

Eirik satte kurs for Danmark i følge med en stor flåte. Det blir sjelden lagt vekt på at han måtte ha oppsøkt kongene under enhver omstendighet, for å avklare forholdet dem imellom. Eirik hadde stått i et personlig allianseforhold med Svend Tveskæg, og det var ikke gitt at jarlen etter kongens død skulle være herre i Norge – eller at danekongene skulle være overkonger, for den saks skyld. Makten i landet var i spill, og Eirik spilte.

Resultatet var at han sluttet seg til Knuds kommende krigstog mot at han ble lovet makt og land i England, mens sønnen Håkon skulle styre Norge på samme vilkår som han selv hadde hatt. En engelsk samtidskilde skildrer Knud og Eiriks fryktinngytende kjempeflåte, slik den fortonte seg da skipene styrte inn mot Sandwich tidlig på høsten 1015:

«Det var så mange slags skjold at man kunne tro at krigere fra alle nasjoner var med… Stevnene skinte gylne, og det blinket i sølv på store og mindre skip… I denne storslåtte flåten var ingen slave, ingen løysing, ingen av lav byrd, ingen svekket av alderdom; enhver edel, enhver i sin alders fulle kraft, enhver utstyrt for alle slags former for strid, enhver så rask at han gjorde en rytters hurtighet til skamme.»

Knud og Emma
Nå fulgte en langvarig kamp om makten i England. Knuds hær gikk inn i Wessex og plyndret i de vestlige delene av riket. Etter en rekke slag og betydelige tap på begge sider, døde Æthelred i april året etter, og sønnen Edmund ble tatt til konge. Da Edmund tapte den avgjørende kampen ved Assandun i Essex den 18. oktober 1016, kom en fredsavtale i stand. Knud og Edmund skulle dele riket slik at sistnevnte fikk London og landet sør for Themsen, mens Knud skulle ha den nordlige delen. Etter Edmunds død skulle hele riket tilfalle Knud.

Noen uker senere døde Edmund, og veien til makten lå åpen for Knud, som ble kronet til konge over hele England i 1017. Knud giftet seg med Æthelreds enke, Emma, for å videreføre alliansen med normannerne, og utnevnte Eirik til jarl over Northumbria. Kort etter fulgte Håkon Eiriksson etter, og ble jarl i Worcestershire. Ladejarlene, som hadde vært Norges herskere i et halvt århundre – bare avbrutt av et intermesso under Olav Tryggvason – hadde gjort «engelskmenn» av seg. I det maktvakuumet som nå oppstod i Norge, ble Olav Haraldsson tatt til konge, men det er en annen historie.

På 1000-tallet var England en av rikeste delene av Vest-Europa, og det var nettopp denne rikdommen som hadde trukket røvere og erobrere til landet. Den engelske økonomien var langt mer avansert enn de skandinaviske. Livlig vareutveksling, blant annet ullhandelen med Flandern, gav overskudd i form av store mengder sølv fra gruvene i Sachsen, og muliggjorde utmyntning av høy kvalitet som stimulerte til urbanisering og mer handel. I England fantes mange byer, og befolkningen var kanskje så stor som to millioner mennesker – minst ti ganger større enn Norges. Historikeren Peter Sawyer anskueliggjør hvor velstående landet var, ved å sammenligne inntektene til Kristkirken i Canterbury med hva som bekom det berømte benediktinerklosteret i Cluny i Frankrike på samme tid: Kristkirkens årlige inntekter var nesten dobbelt så store.

Fra 1016 var Eirik Håkonsson jarl i Northumbria med sete i York. I samtiden var York for en metropolis å regne, en strategisk juvel, sete for erkebiskopen og dessuten en kommersiell hub med en travel og internasjonal havn med et aktivt slavemarked, og med opptil 20 kirker som betjente en befolkning på kanskje så mange som 15 000, dvs. på størrelse med Firenze og Lisboa, og ikke mye mindre enn Paris, London og Köln. York var uten sammenligning den største byen nord i England, og den største i landet etter London, og ellers lå også bispebyen Durham og en perlerad med mindre byer i Eiriks jarledømme, foruten steder med historisk tyngde som Bamburgh, Lindisfarne og Jarrow.

Jarlens besittelser omfattet et hovedsete i bydelen Bootham og en rekke godseiendommer utenfor York, men ikke lenger unna enn at hovedsetet kunne få daglige forsyninger derfra. Selv om tallene ikke er direkte sammenlignbare, og skriver seg fra en noe senere periode, har en regnet ut at mens kongens samlede jordeiendommer i hele England var verdt 5 000 pund i 1066, var jarlen av Northumbrias alene verdt så mye som 1 300 pund.

Sønnen Håkons rike lå i det mer perifere vestlige Mercia, og omfattet mer eller mindre Severndalføret i dagens Worcestershire, som var et viktig område for produksjon og eksport av ull og salt; der lå også bispebyen Worcester med sine håndverkere, myntverksted og en betydelig bybefolkning i denne perioden, det viktige klosteret Evesham Abbey med mer.

Det var ikke uten grunn at De britiske øyer tidlig ble hjemsøkt av vikinger. Når vi skriver 1015 hadde trønderne, og sikkert ladejarlenes egne forfedre, frekventert landet på den andre siden av Nordsjøen i to hundre år. Skal vi dømme etter de arkeologiske funnene (s.k. «insulære» metallsaker), ble noen av de tidligste vikingferdene organisert fra bygdene rundt Trondheimsfjorden. Fristelsen til å slå følge med danekongene over havet for godt, må ha vært stor.

11 juli 2018

«Viking» i Chicago 1893

I 1893 krysset et nybygd skip Atlanterhavet. Reisens mål var den storslåtte verdensutstillingen i Chicago, og om bord i «Viking» var et mannskap på 12. Det som vakte oppsikt, var at farkosten var en fullskalakopi av Gokstadskipet, som var blitt gravd ut 13 år tidligere. For første gang var det blitt bygd en replika av et vikingskip, og bak idéen stod sjømannen Magnus Andersen fra Larvik. Ferden over Atlanteren viste at vikingskipene var fremragende fartøyer, og blåste nytt liv i debatten om hvorvidt norrøne sjøfarere kom til Amerika flere hundre år før Christoffer Columbus.


Verdensutstillingen i 1893 ble en oppvisning i amerikansk ekstravaganse, pomp og prakt og teknologi. 27 millioner mennesker kom til å besøke det enorme utstillingsområdet i løpet av de seks månedene det stod på; på én enkelt dag var det over 700 000 besøkende innenfor portene. Utstillingen var «overfyldt af Prøver af alt, hvad Mennesket har opfundet og udført fra de tidligste Tider til 1893», og satte for alvor den nye metropolen Chicago på verdenskartet.

Chicago hadde vunnet den interne kampen om vertskapsrollen, etter New York og andre byer i USA også hadde vært blant kandidatene. Sistnevntes kandidatur var støttet av finansfyrster som Vanderbilt, Astor og Morgan, men Chicago trakk altså det lengste strået. Byen hadde gjennomgått en nærmest eventyrlig vekst i løpet av noen få år, fra en halv million innbyggere i 1880 til over millionen ti år senere. I 1893 var Chicago også en hub i utviklingen og anvendelsen av nye teknologiske løsninger, ikke minst på grunn av eskalerende eiendomspriser.

De sosiale konfliktene preget den boomtown som Chicago var, og Haymarket-opptøyene 1. mai 1886 var fremdeles friskt i minne. Byen hadde dessuten opparbeidet seg et rykte som et sted der tvilsomme forretningsmetoder var gjengs, og «Chicago humbug» og «Chicago dollargrubbers» var kjente begreper. Mange av de nye innbyggerne i metropolen var innvandrere – og ikke så rent få av dem kom fra Norge. Chicagos borgermester, Carter Harrison, holdt velkomsttalen for «Viking» da skipet ankom utstillingsområdet i 1893. Han gjorde de fremmøtte oppmerksom på at Chicago nå var den fjerde største «skandinaviske» by i verden – og at bare Kristiania hadde flere norskfødte innbyggere enn Chicago. Borgermester Harrison ble for øvrig skutt og drept noen dager før verdensutstillingen var over – av en aktivist og motstander av jernbanens livsfarlige planoverganger i Chicago.

Vågeferder til sjøs lå i tiden. Den mest berømte av alle de nye sjøheltene, var selvsagt Fridtjof Nansen, som samme år la ut på sin farlige ferd i drivisen over Polhavet. Farefulle Atlanterhavskryssinger i mindre båter var spesielt populære, og allerede i 1878 hadde to brødre fra Farsund seilt fra Nord-Amerika til Le Havre. Den ene av dem, Wilhelm Jahnsen, omkom senere under forsøket på å seile solo mellom Irland og USA. To andre nordmenn, Gabriel Samuelsen og Georg Harbo, ble berømte da de rodde fra Battery Park på Manhattan til Le Havre. Og ikke minst hadde Magnus Andersen selv seilt den 19 fot store arendalssjekta «Ocean» over Atlanteren i 1886, bare med selskap av Christen Christensen; båten havarerte imidlertid øst for Newfoundland.

På 1870-tallet hadde Ole Bull tatt initiativ til å reise en statue over Leiv Eriksson i Boston, og tanken om at nordiske vikinger hadde «oppdaget» Amerika lenge før Columbus, fikk en viss popularitet. I Boston og andre byer på østkysten var Columbus blitt et symbol for de irske og italienske, det vil si katolske, innvandrernes økende politiske og økonomiske innflytelse. For de gamle, protestantiske elitene ble Leiv Eriksson dermed en slags anti-Columbus – en «proto-protestantisk» nordisk viking som hadde brakt handel og fremskritt til Den nye verden, i motsetning til Columbus, som stod for overtro og slaveri.

Magnus Andersen var utvilsomt påvirket av disse strømningene. Han tilbrakte årene etter «Ocean»-ferden i USA, der han var bestyrer for Det Skandinaviske Sjømandshjem i Brooklyn. Han stiftet dessuten en norsk-amerikansk sjømannsforening i New York, og i 1889 fikk foreningen en formannsklubbe laget av trevirke fra Gokstadskipet (!), noe som førte til økt interesse for vikingtiden og vikingenes seilas. Da amerikanske myndigheter samme år besluttet amerikanerne å markere Columbus-jubileet med en verdensutstilling, oppstod idéen om å bygge en replika av Gokstadskipet til utstillingen.

Selv skrev Andersen, som var en ivrig forkjemper for sjømennenes vilkår og rettigheter, at formålet med reisen «var å få istand et iøinefallende og sikrere grunnlag for en eventuell propaganda for Leif Erikson som opdager av Amerika», og «å heve vår sjømannsstands ry».

I 1890 var han tilbake i gamlelandet, der han etablerte avisen «Norges Sjøfartstidende», skrev om saken og fikk Hans Rasmus Astrup, som var formann for den norske utstillingskomitéen, interessert. «Jeg fikk derfor i all stillhet 11 skibsførere, med en gjennemsnittsfartstid av 35 år, til å besiktige det gamle Gokstadskib og avgi en erklæring om et nytt fartøi bygget som dette, uten mer enn almindelig fare for dets mannskap, kunde seiles over Atlanterhavet,» mintes Magnus Andersen. Planen ble møtt med skepsis i pressen, men den nødvendige finansieringen kom på plass, ikke minst ved hjelp av små bidrag fra sjøfolk.

Høsten 1892 ble så en replika av Gokstadskipet bestilt hos Andersens gamle kumpan, Chr. Christensen på Rødsverven i Sandefjord. Ole Wegger stod for selve byggingen, sammen med tømmermann Jens Carlsen fra Hortens verft. «Viking» ble sjøsatt i februar 1893, og i begynnelsen av april dro skipet med Andersen, Christensen og ti andre sjøfolk, rekruttert fra store deler av landet, langs kysten fra Kristiania til Bergen før det satte til havs. Over alt der skipet var innom, ble det feiret, og først den 30. april kunne «Viking» seile fra Bergen.

Så, den 13. juni, ankret «Viking» opp utenfor havnebyen New London i Connecticut. Kryssingen forløp uten problemer; det hadde «nærmest været en interessant lystreise». Samme dag ankom Larvik-fullriggeren «Tagal» New York; det skipet hadde passert Lindesnes dagen før «Viking» dro fra Bergen. Ryktet om vikingskipskopiens skarpseiler-egenskaper spredde seg raskt.

Andersen og hans besetning ble liggende i New York i en drøy uke, og nye festligheter fulgte. Mannskapet ble utvidet med 24 studenter fra Harvard og Yale; de skulle fungere som roere dersom det ble nødvendig. Et marinefartøy slepte deretter «Viking» opp Hudson River til Albany. Underveis ble de møtt av et dampskip fullpakket av norsk-amerikanere fra Upstate New York. Videre gikk ferden gjennom Eriekanalen og Great Lakes til Chicago. «Viking» ankom verdensutstillingen 12. juli 1893, og ble møtt av 50 000 ventende tilskuere, derav anslagsvis 15 000 av nordmennene bosatt i byen. Chicagos borgermester, Carter Harrison, tok kommandoen på det siste stykket.

Utstillingsområdet var 2,5 kvadratkilometer stort – fire ganger større enn Parisutstillingen fire år tidligere, og utformet som en faktisk by, med nesten 200 bygninger i nyklassisistisk stil, elektriske gatelys, vann og avløp, og eget brannvesen og politistasjon. «Den Pragt og Skjønhed, der straalede en imøde fra det Hele, var overvældende,» het det i en samtidig reportasje her hjemme. Et femtitalls elektriske ferger fraktet de besøkende på kunstige kanaler og laguner. «Den formelle bakgrunnen for verdensutstillingen var 400-årsjubileet for Colombus’ «oppdagelse» av Amerika. I havnen i utstillingsområdet lå «Viking» sammen med replikaer av Colombus’ tre galeoner.

Planleggingen ble ledet av en komité sammensatt av kapasiteter som arkitekten Daniel Burnham, kjent for de hypermoderne skyskraperne i Chicago, Frederick Law Olmsted, landskapsarkitekten som bl.a. hadde stått bak Central Park, og skulptøren Augustus Saint-Gaudens. Sistnevnte uttrykte gruppens ambisjoner og selvbevissthet, da han i et planleggingsmøte stilte følgende retoriske spørsmål: «Skjønner dere ikke at dette er det mest storartede møte mellom kunstnere siden det 15. århundre?»

«Viking» ble en av de store attraksjonene under utstillingen. «Den store Millionby har aldri været skueplass for noget lignende,» skrev «Skandinaven», og la til at ferden hadde «gjort alle Uglespådomme til skamme». Magnus Andersen oppsummerte at reisen «tendte et meget stort bål som lyste over hele Amerika og forkynte at landet var opdaget av Leif Erikson».

Mannskapet ble avmønstret etter ankomsten og dro hvert til sitt. Båtsmannen, Rasmus Elias Rasmussen fra Bergen, reiste rundt i USA for å skaffe midler til sjømannsmisjonen hjemme, og holdt over 400 møter i ulike byer. Han ble senere pastor i South Dakota. Severin Simonsen fra Sandnes dro til vestkysten for å besøke familie og venner der. Bent Stiansen Nygård fra Lillesand fikk jobb som tømmermann i New York, mens østfoldingen Oscar Solberg siden ble perlefisker i New Guinea.

31. oktober 1893 forlot «Viking» verdensutstillingen og seilte ned Mississippi til New Orleans. Derfra reiste Andersen hjem, mens Christensen ble igjen for å holde oppsyn med båten. Det var høyst usikkert hvilken fremtid som ventet Gokstadkopien. Noen ville plassere skipet i parken foran Det hvite hus (R.E. Rasmussen møtte president Cleveland for å diskutere denne planen), mens andre ville ta det tilbake i Norge – eller selge det til høystbydende. Det endte med at «Viking» ble gitt til et museum i Chicago. Fartøyet eksisterer fremdeles, og har ført en omskiftelig tilværelse i mange år. I 2018 står skipet i Geneva, Illinois, og det er utført betydelige restaureringsarbeider i senere tid. En venneforening jobber for å finne en ny, permanent plassering.

01 juli 2018

Sanering og bevaring i Kristiansand på 1950-tallet

Den gamle by, Galgebergtangen, Kristiansand.

På Galgebergtangen i Kristiansand, langt fra byens historiske sentrum, ligger «Den gamle by». Bydelen har brede gater og lav, panelt og hvitmalt trehusbebyggelse preget av empiren, slik at man føler seg hensatt til et av trehuskvartalene inne i Kvadraturen. «Den gamle by» er imidlertid ikke spesielt gammel, selv om enkelte av husene der er det. Men den er et interessant, nokså vellykket og, først og fremst, sjeldent eksempel på at et av etterkrigstidens mest ambisiøse bysaneringsprogram her til lands også kunne ta opp i seg vernetanken. Hovedarkitekt for både «Den gamle by» og saneringsarbeidene i Kvadraturen var byplansjef Erik Lorange.

«Flere av de eldre hus er i så god forfatning at de med mindre ominnredning kan bli gode bolighus. De vil i den utstrekning det er økonomisk forsvarlig bli plukket ned og reist på nytt i en spesiell liten bydel og vil gi et godt bilde av det gamle Kristiansand,» fortalte Lorange under Boliglandsmøtet i Trondheim i 1953. Han snakket om «Den gamle by».

Da hadde byplansjefen allerede forklart forsamlingen at bakgrunnen for den da pågående saneringen var at den ene tredjedelen av Kvadraturen aldri hadde vært utsatt for noen bybrann, mens de to andre var brent ned og blitt gjenoppbygd med noen generasjoners mellomrom. Den ene tredjedelen, Posebyen, stod altså igjen med hus som var opptil 250 år gamle. «Når byen nå tar opp saneringsproblemet, er det først og fremst for å bringe ut av verden disse hus, hvor det bor ca. 500 mennesker,» fortsatte han.

Lorange hadde kommet til Kristiansand fra Brente Steders Regulering i Alta, og med erfaring fra storskala planlegging i et bygd landskap som i praksis var totalsanert på grunn av krigen. Han bygde raskt opp en stab av unge planleggere med BSR-bakgrunn, og i Sørlandets hovedstad fant dette miljøet, som var påvirket av moderne tanker om sone- og regionplanlegging, et velkomment laboratorium. Til Kristiansand kom også den nyutdannede arkitekten Alv Erikstad, som fikk stillingen som byarkitekt.

Trangboddhet

Som i mange andre norske byer, var trangboddheten i Kristiansand stor. At det hadde vært forbud mot boligbygging under krigen, gjorde ikke situasjonen noe bedre, og det gjorde heller ikke den raske befolkningsveksten etter fredsslutningen i 1945. Utvidelsesmulighetene var ikke all verden; selv om den delen av Oddernes herred som lå nærmest byen (Lund, som i mange år før den tid hadde vært egen brann- og bygningskommune) var blitt innlemmet i Kristiansand på 1920-tallet, var bygrensene for øvrig uendret siden byen ble grunnlagt i 1641, og herredet la fremdeles beslag på de fleste arealer der det ellers ville ha vært aktuelt å etablere nye boligområder. Jordbrukskommunen Oddernes lå som et grønt belte på tre sider av byen, og på den fjerde lå sjøen.
«Et sant kaos preger de indre delene av de gamle kvartaler,»
het det i bildeteksten som ledsaget Erik Loranges tegning av kvartal 10
før saneringen i hans artikkel i Bonytt i 1956.

Da boligproblemet så ble en hovedsak for bystyret fra midt i 30-årene og med fornyet styrke etter 1945, var det derfor ikke til å undres over at man nokså snart kastet øynene på Kvadraturen, der 18 av de 54 kvartalene så å si utelukkende bestod av eldre trehus, noen av dem helt fra byens barndom. For trehusbebyggelsens fremtid var det illevarslende da den såkalte «Boligkomiteen av 1938» pekte på at «spørsmålet om modernisering av den gamle trebebyggelsen i Kvadraturen vil … melde seg med full styrke».

Noen mindre grep var blitt gjort før og under krigen. En rekke trehus ble sanert alt i 1938, og i 1942 hadde kommunen vedtatt vedtekter til Bygningsloven av 1924 som tillot murhus på fire etasjer med tilbaketrukket femte i Kvadraturen. Men da bystyret i 1945 vedtok en aktiv boligpolitikk, ble det anslått et kortsiktig behov for så mange som 1000 nye leiligheter. Ifølge kommunens egne tall bodde 351 familier – 1222 personer – i for små eller rent ut helsefarlige leiligheter i sentrum, de fleste i Posebyen nordøst i Kvadraturen. Bykommunen hadde for sammenligningens skyld noe over 23 000 innbyggere på det tidspunktet.

Idékonkurranse og ny byplan

I 1946 utlyste bystyret en idékonkurranse for de 18 sentrumskvartalene med homogen trehusbebyggelse. Man vektla at byen hadde «en enestående sjanse til å skape et harmonisk hele, en bydel som i framtiden kan presentere seg som mønstergyldig både når det gjelder rasjonell utnyttelse av plassen og vakker utforming i reguleringsmessig og arkitektonisk henseende.» I «de 18 kvartaler» var det bosatt nesten 4000 personer, mens bydelen ble antatt å kunne romme dobbelt så mange i nye boliger i fire etasjer.

Konkurransen og de innkomne forslag utløse stor debatt. Vilhelm Malling, som var sekretær for det innflytelsesrike Dansk byplanlaboratorium og redigerte selskapets tidsskrift, Byplan, pekte på at
«for en fremmed må Kristiansand endnu stå som en by med et verdifuldt kulturmiljø… Og nu de gamle trehuse. Lad dem være lidet tilfredsstillende i brandteknisk henseende, lad dem være beheftet med sanitære mangler, der er en helhed over dem, en helhed som ikke bør brydes på må og få».

Resultatet av det hele ble imidlertid en ny byplan, vedtatt i 1948. Riksarkitekt Knut Sinding-Larsen førte den i pennen, og samme år presenterte han hovedgrepene i Byggekunst. Boligutbyggingen skulle først og fremst finne sted utenfor sentrum – på Lund, Grim (der planen omfattet uttapping av Møllevannet) og Duekniben.

«De 18 kvartaler» utgjorde en sone avsatt til tett boligbebyggelse med murtvang, med unntak av de seks kvartalene lengst sør (nærmest de nye murbykvartalene som var blitt gjenoppført etter den store bybrannen i 1892), der Sinding-Larsen så for seg et omfattende parkbelte med offentlige bygninger som tinghus, kino og konsertsal i forlengelse av Wergelandsparken. Samtlige 18 kvartaler med eldre trehusbebyggelse skulle altså saneres.

Saneringen

Saneringen er i gang i kvartal 11. Foto utlånt av Knut Mæsel.
I løpet av de 20 årene fra 1945 til 1965 ble rundt regnet 150 trehus sanert i byen, de fleste av dem etter at Saneringskomiteen startet sitt arbeid i 1954. Under Boliglandsmøtet i 1956, som var lagt nettopp til Kristiansand, stod saneringsspørsmålet i fokus. Erik Lorange innledet om temaet, og etter foredraget befarte deltagerne saneringskvartalene pr. buss, og ble «på et av byens kinoer forevist en smalfilm om saneringsarbeidet». Byplansjefen mante frem et bilde av «forsømte boligområder» som finnes i de fleste eldre og litt større byer, med «relativt smale gater, gamle delvis panelte tømmerhus, mange skrøpelige, fuktige, kalde. De står tett i tett langs gatene, på overbygde tomter, med fløyer, uthus, skur, doer og stundom med trange, håpløse verkstedslokaler i bakgårdene.»

Han mente at utviklingen var gått forbi slike strøk, der lite eller ingenting utvikling har foregått på mange år, «når en unntar noen få 3-4 etasjes murgårder i Berlinerstil fra århundreskiftet, enkelte ensomme, kantede betongbygg fra 30-årene som ruver over småhusene med sine følelsesløse og frekke branngavler, og så det alminnelige fenomen: at tallrike smårutede vinduer er skiftet ut med 2- og 3-rams vinduer.»

Lorange mante forsamlingen til at det måtte bli slutt på bare å bygge nye boligstrøk i byenes utkanter og la eldre sentrumsområder seile sin egen sjø og forfalle, for «byenes organiske sammenheng lider ved det, byenes utvikling blir skjev og stadig økende problemer veltes over på våre etterkommere.» Saneringsarbeidet måtte dreie seg om å «bringe falleferdige, helseskadelige, uryddige og mindreverdige bolighus og boligmiljøer ut av verden, og så skaffe nye fullverdige boliger i skikkelige omgivelser i stedet». Når det gjaldt Kristiansand og «de 18 kvartaler» spesielt, vektla han at trehuskvartalene var preget av svært små tomter, helt ned til 50-60 kvadratmeter pr. eiendom, og at tomtene dessuten var overmåte tettbygde, «ofte slik at bare snaue 10 prosent av tomten er … såkalt hage».

Han visste hva han snakket om. Byplanavdelingen hadde analysert kvartal for kvartal med hensyn til boligtetthet, eiendomsverdi, husenes bokvalitet, arkitektoniske verdi, næringsaktivitet osv. Et helt årskull med studenter fra NTH hadde deltatt i kartleggingsarbeidet sommeren 1951 i Kristiansand for å få erfaring med saneringsspørsmål.

For Lorange og for Kristiansand kommune var ikke «selvsanering» noen løsning. «De gamle huseiere har ytterst begrenset kapital og ingen interesse av å bygge nytt. De som skal bygge i saneringskvartalet, må nesten utelukkende være andre enn de som bor der.» I kvartal 10, der en ny bebyggelsesplan var blitt vedtatt i 1952, var saneringen alt i full gang. Kvartalet bestod før saneringen av 40 eiendommer, mens planen forutsatte 16, og «et sant kaos preget de indre delene av de gamle kvartaler,» som Lorange påpekte i en artikkel i Bonytt. Han forklarte at man forsøkte å løse problemet gjennom trekantbytte og utstrakt bruk av gjennomgangsleiligheter. Mange av de gamle beboerne flyttet midlertidig inn i to ombygde industrihaller på Lund.

«Estetisk slum»

For den som kanskje først og fremst og kjenner Erik Lorange gjennom hans inspirerte, rikt illustrerte bøker om Europas historiske byer, fortoner det seg kanskje rart at han var en foregangsperson i saneringsarbeidet i Kristiansand, og indirekte i andre norske byer i den første etterkrigstiden. Men når man leser hans argumentasjon, ser man snart den røde tråden og de lange linjene. Lorange var naturlig nok opptatt av problemet med trangboddhet og det han og mange andre i samtiden oppfattet som uverdige boforhold. Men han hadde et tilleggsargument som av og til kommer i forgrunnen, som når han advarer mot «bit-for-bit-sanering» (som rådmann Andreas Kjær var tilhenger av) og råder sine kolleger til ikke å legge for langvarige saneringsplaner:

«Det er først i den siste mannsalder at nybyggene ikke taler samme språk som de gamle hus. De har langt flere etasjer, mer nøktern, funksjonalistisk form og skiller seg for skarpt ut fra det gamle. Etter min mening må vi ikke drive omforming av våre sentrale bydeler ved å la slike nybygg stikke opp hvor som helst. Vi får da noe jeg vil kalle estetisk slum. Jeg tror det er nødvendig at vi konsentrerer vår sanering om bestemte deler av byen så får de som følger etter bygge nye bydeler etter sin oppfatning. Således vil byen få en bydel med bebyggelse fra 1950-årene, en med bebyggelse fra neste generasjon osv.»
Beboerne i saneringskvartalene hadde ikke nødvendigvis samme
oppfatning av de tette trehusmiljøene i Posebyen som det
planleggerne hadde. Her fra bakgården i Kronprinsens gate 51.
Eierne av huset valgte å flytte det med seg til
«Den gamle by» på Galgebergtangen.Privat foto, utlånt av K. Mæsel.

Hensynet til byen som et organisk hele var med andre en del av motivasjonen for byplansjefen, som absolutt ikke var noen teknokrat som ønsket å slette det gamle med jorden. Han var heller ikke fremmed for sjarmen og gleden ved livet som det kan leves i småskala urbane rammer. Under diskusjonen om «bymiljø» på det nevnte boliglandsmøtet, tok han til orde for å «se litt nærmere på de verdifulle sider av småmiljøet», der «barnas liv og lek kan gå fra småbygaten til bryggen med fisker og farkoster, til hyggelige små verksteder borti gatene, - fra den lille skolen og opp i hei og fjell med «Indianerliv» og fri tilværelse rett utenfor byens bebyggelse».

Reguleringen av «Den gamle by»

Tanken om organiske helheter lekte også i bakgrunnen når det gjald «Den gamle by». Byplansjefen var fullt klar over at det fantes eldre hus og husrekker som av «arkitektoniske, historiske, sosiale eller andre årsaker» burde bevares, og mente at det beste var om de kunne «bevares der de står», spesielt i de tilfellene der det var tale om hele bygningsmiljøer. Men han var opptatt av at de gamle trehusene i så fall måtte «få en hensynsfull innramning… med sin egen målestokk», «og ikke stilles ynkelig til skue vegg i vegg med digre betongbygg som billedlig talt knuser det hele.»

På kort sikt innebar dette synspunktet at man la til rette for at enkelte av trehusene i kvartal 10 – og snart i kvartalene 11 og 12, som var de neste på saneringslisten – kunne flyttes til et nytt boligområde på Galgebergtangen. «Den gamle by», som området het, inngikk i reguleringsplanen for Galgebergtangen, som ble vedtatt av bystyret høsten 1954. En optimistisk Lorange fortalte delegatene som var samlet til Boliglandsmøte i Kristiansand to år senere at «40-50 av disse husene kan flyttes» til Galgebergtangen:

«De skal der bygges opp igjen, etter det gamle gatemønster – skjønt en del rommeligere, moderniseres innvendig, får sitt opprinnelige eksteriør, og tas i bruk igjen som boliger – kanskje særlig for eldre mennesker.»

Lorange avslørte videre at man vurderte (han skrev dette i 1956) å bevare «visse sammenhengende deler av de 18 kvartaler», men at de aktuelle kvartalene fremdeles ikke var omfattet av saneringsplanene og at byplansjefen dessuten fryktet at «slik planer er lettere å snakke begeistret om i dag, enn å praktisere når tiden er inne og standpunkt må tas.» Tre av trehuskvartalene ble imidlertid vernet i 1964, slik byplankontoret hadde foreslått to år tidligere, kort tid før Lorange forlot sjefsstillingen.

Alt i 1951 hadde Lorange gått med planer om å flytte noen av husene fra kvartal 10 til en «gamleby» etter mønster av «Gamle Bergen», men med den vesentlige forskjell at husene fremdeles skulle brukes til beboelse. Dette representerte noe nytt i Norge. «Den gamle by» ble regulert som to gater som krysset hverandre midt på. Gatebredden var den samme som i Kvadraturen, og bebyggelsen skulle ligge tett, gjerne vegg-i-vegg langs gatene. Den som kom til området, skulle ikke være i tvil om at man befant seg i en miniatyr-utgave av det gamle Kristiansand.

I reguleringsbestemmelsene for «Den gamle by» het det at bebyggelsen prinsipielt skulle bestå av eldre trehus som skulle flyttes fra Kvadraturen, istandsettes, moderniseres og brukes til boliger. Byplanrådet kunne unntaksvis tillate nybygg oppført i planområdet, men bare under den forutsetning at «husets dimensjoner og detaljutforming samsvarer med den stedegne panelarkitektur fra 17-18-hundreårene». Videre het det at det kunne stilles særskilte krav til husenes utvendige detaljering i form av taktekking, panel, belistning osv., og det samme ble gjort gjeldende for gatebelegning, gatebelysning, trapper og gjerder mot gate. Det dreide seg om Kristiansands første bevaringsregulerte bebyggelse, og bestemmelsene var i prinsippet identiske med dem man vedtok for andre bevaringsområder i kommunen helt inn på 1990-tallet, med vekt på estetikk og form mer enn på å ta vare på originale bygningsdeler.

Den praktiske gjennomføringen

Tordenskjolds gate 20 på vei til «Bygada» på det nye friluftsmuseet
i 1959. Privat foto, utlånt av K. Mæsel.
«Den gamle by» er i 2018 et særegent stykke kristiansandshistorie. Den som besøker området, vil legge merke til at så vel planmyndigheten som beboerne lojalt har fulgt opp bestemmelsene i planen gjennom de mer enn 60 årene som har passert siden starten. Enkelte av husene er da også gamle, og flyttet fra Kvadraturen, men de fleste er faktisk «nye», oppført på 1960- og 1970-tallet.

Når alt kom til alt, ble det bare flyttet fire hus fra saneringskvartalene til Galgebergtangen, viser kommunens byggesaksarkiv. De kom dit i første halvdel av 60-årene, samtlige fra kvartalene 11 eller 12. De som var interessert i et hus som var bestemt revet, fikk det gratis av kommunen mot å rive det og flytte det.

Førstemann ut var byggmester Arne Standeren, som la grunnlaget også for hvordan de øvrige husflyttingene skulle komme til å foregå, da han flyttet huset i Kronprinsens gate 49 til Prestvikveien 7 i 1963. 40 år senere fortalte han om hvordan det foregikk:

«Jeg demonterte taket og delte huset i to gjennom utgangsdøra og kjøkkenvinduet. Videre slo jeg av deler av grunnmuren mot gaten, jekket opp ytterveggene og gravde ut under huset slik at tilhengeren til Brødrene Nygaards lastebil kunne kjøre inn. Kjøringen utover gikk greit, bortsett fra at lastebilsjåføren kjørte feil og måtte snu. Vel ute på Galgeberg ble hver del rullet inn på den nye grunnmuren og satt sammen. Transporten ut ble gjort på en dag.»

Til Christianssands Tidende sa Standeren at «denne måten å flytte gamle hus fra Kvadraturen må være den eneste rette», mens byplansjef Lorange, som på det tidspunktet var på vei over i ny jobb, uttalte at «eksperimentet med å flytte hus i hele seksjoner og gjenreise dem i Den gamle by på Galgebergtangen har vist seg å være så vellykket at prinsippet sikkert vil bli fulgt ved fremtidige flytninger.»

Hvorfor flyttet man ikke flere hus?

Hvorfor ble det da ikke flyttet flere hus fra saneringskvartalene? Lorange antydet «40-50» hus, mens det endelige resultatet altså ble fire. Husenes dårlige bevaringstilstand har vært anført som hovedårsak, men det kan neppe være hele forklaringen. Det må i så fall ha vært en subjektiv vurdering av husene slik de stod i saneringskvartalene, for ifølge kommunens byggesaksarkiv var det kun én bygning som ble forsøkt flyttet til «Den gamle by», og som ikke lot seg flytte. Og sistnevnte stod ikke en gang i sentrum, men på Lund. Madame Rolfsens hus var antagelig et av byens eldste, og hadde en lang historie som skjenkestue og tinghus i Oddernes. I 1964 ble husets øverste fasade oppført i kopi i Gabriel Scotts vei 4.

Når vi så tar med at Arne Standeren også stod bak flyttingen av et av de andre husene, og at det tredje faktisk ble flyttet av de gamle eierne, hvis familie fremdeles bor i huset, tyder det på at interessen for å flytte og bo i ny-gamle hus ikke var så overvettes stor i Kristiansand på 60-tallet. Det skyldtes kanskje så vel kostnadene ved flytting som ønsket om større boliger enn de gamle trehusene tillot, gjerne i kombinasjon med en oppfatning om at husene i saneringskvartalene var av dårlig kvalitet.

Det spilte helt sikkert også inn at det så å si fra første stund fantes en alternativ vernestrategi til flytting til «Den gamle by» eller stedlig vern. I 1952 var det da 50 år gamle Kristiansand folkemuseum blitt til Vest-Agder fylkesmuseum, og både styre og ansatte hadde ønske og ambisjoner om å kunne reflektere et bredere utvalg av Sørlandets bygningskultur på sitt nyervervede museumsområde på Kongsgård. Hittil hadde det vært setesdalskulturen som hadde stått i fokus, men på et tidlig tidspunkt forelå planer om å gjenskape en «Bygade», og i 1956 kunne Erik Lorange opplyse delegatene på Boliglandsmøtet om at museet hadde «’tatt opp bestilling på’ og målt opp de beste og interessanteste husene fra våre kvartaler». Flyttingen av hus til det nye friluftsmuseet var i full gang da det første huset kom på plass på Galgebergtangen. To hus ble flyttet til museet i 1959, og året etter flyttet man enda et, sistnevnte fra kvartal 10.

Museet viste forsiktighet i utvalget, og forholdt seg etter eget utsagn utelukkende til bygninger som var vedtatt sanert. Byarkitekt Alv Erikstad var medlem av styret i museet gjennom hele denne perioden (1952-1965), så det gjaldt å trå forsiktig. Resultatet var uansett at utvalget av hus som var aktuelle for flytting til «Den gamle by», ble redusert.

***
Det er på sett og vis litt paradoksalt at det var kommunens planmessige sanering som reddet Posebyen. Gjennom at byplansjefen fulgte Mallings råd om å vise forsiktighet når det gjaldt sanering, og mot flere sterke røster både fra administrativt og politisk hold vedtok å sanere ett og ett kvartal, og dessuten nedlegge byggeforbud i de øvrige, ble konsekvensen til syvende og sist at 10 av «de 18 kvartaler» ble bevart og etter hvert regulert til bevaringsformål.

Den siste av ladejarlene (utdrag)


En sommerdag i slutten av 1040-årene kom et skip fra Island til Kaupangen i Nidaros. En mann fra Nordlandet holdt vakt om bord mens skipet lå oppe i Nidelva, der det het Skipakrok, og en natt ble han vár at det foregikk noe utenom det vanlige oppe i Byåsen, i bakkant av bebyggelsen i byen: I halvmørket så han to skikkelser der oppe, og det så ut som om de var i ferd med å grave i jorden. Uten at noen la merke til ham, gikk han fra skipet, gjennom byen og opp i åsen. Da islendingen var kommet helt innpå de to mennene, så han at de hadde tatt opp en kiste, og at den var full av gull og sølv. Han skjønte nå at skattegraverne hadde tenkt å holde funnet hemmelig, slik at de selv kunne beholde alt sammen, og ikke gi kongen hans andel.

Så gav han seg til kjenne, og sa at han ville ha tre merker veid sølv for å ikke avsløre hemmeligheten. Den ene av mennene, som het Torfinn, godtok det vilkåret. Da først så islendingen at det var ristet runer på kistelokket, og at det stod at rikdommen hadde tilhørt den mektige Håkon jarl, og at jarlen selv hadde skjult den i jorden før han ble drept av Olav Tryggvason mange år tidligere. De tre medsammensvorne forstod godt at de lå tynt an dersom kong Harald fikk vite at de hadde holdt skatten unna ham. De tenkte nok også på hva høvdingen Einar Tambarskjelve på Gimsan ville mene om saken. Einar var hadde i flere år nå ført seg nærmest som en konge i Trøndelag, til kong Haralds store ergrelse, og de to kom ikke godt ut av det med hverandre. Verre var det at Einar Tambarskjelve var gift med Bergljot, datter av Håkon jarl, og at han dermed som arving nok ville gjøre krav på hele skatten – om han skulle få nyss om at den var funnet.

Torfinn ble nå uansett en rik mann, og han ble snart kjent i Kaupangen som Torfinn rike eller Torfinn kjøpmann. Ingen kunne forstå hvordan han hadde kommet til rikdom over natten. Med islendingen gikk det verre; han hadde snart brukt opp pengene, og da Torfinn nektet å gi ham en større andel, gikk han til Einar Tambarskjelve for å fortelle hele historien. I mellomtiden hadde imidlertid kong Harald fått vite om skatten, og han hadde tatt alt sammen fra Torfinn. Islendingen på sin side fikk hjelp av Einar til å komme seg hjem til Island, men høvdingen beklaget at han ikke hadde kommet til ham tidligere, ettersom han mente å være rette eier av skatten.

Noe senere var Einar i Kaupangen med et stort følge. Utenfor Olavskirken møtte han på kong Harald og hans følge. Nå spurte Einar kongen om det var slik at han hadde tatt vare på det godset som Torfinn hadde funnet? «Ja,» svarte kongen, og viste til at det stod i landsloven at skatter som ble gravd opp av jorden, tilhørte kongen. Einar svarte at dette bare gjaldt gods som det ikke fantes noen eier til. I dette tilfellet viste både runene på kisten og noen karakteristiske, store gullringer at skatten hadde tilhørt Håkon jarl, og at Bergljot og Einar var arvinger og rette eiere av den rikdommen som kongen hadde tatt fra Torfinn. «Hvis du ikke vil gi meg disse dyrgripene,» sa Einar til kongen, «skal jeg gjøre mitt beste for å få tak i dem likevel».

Sagaen utbroderer ikke innholdet i den oppgravde skatten, men nøyer seg med å nevne eierrunene og de tunge gullringene. Men vi får tro at skattens karakter ikke var uten betydning, utover den rene pengeverdien. Fremdeles på det kristne 1000-tallet var arm- og halsringer av gull og sølv gjenstander med en særlig status. Armringer var et synlig tegn på det spesielle forholdet mellom en hersker og hans håndgangne menn, slik sagaene forteller at det hadde vært i slutten av 1020-årene, da danekongen Knud den mektige skaffet seg allierte blant de norske stormennene i kampen mot Olav Haraldsson blant annet gjennom å gi slike ringer i gave. Da Håkon jarl fremdeles var i live, og hedendommen fremdeles rådet grunnen i landet, var dessuten halsringer av gull en gjenstandstype som i særlig grad var assosiert med fyrsteverdighet, og med sakrale overtoner. I jarlens hov på Lade hadde gudebildet som forestilte Håkons egen skytsgudinne, Torgerd Holgabrud, vært utstyrt med en slik gullring. Det fortelles at da Olav Tryggvason brøt ned hovet, tok han ringen og sendte den til Sigrid Storråde i Sveariket. Da det så gikk opp for Sigrid at ringen ikke var av gull, men av forgylt kobber, bidro det til å forsure forholdet mellom de to, og var – om vi skal tro sagaen – litt av foranledningen til slaget ved Svolder i år 1000.

Ringer med mening

Det er lite trolig at folk i Kaupangen, selv om jarleskatten kom for dagen en generasjon eller to senere, ikke fikk med seg disse konnotasjonene. Det samme gjelder sagaskriveren. En skatt bestående av så meningstunge gjenstander hadde symbolverdi som gir perspektiver til kampen om eiendomsretten til den. Det handlet ikke bare utelukkende om penger, men om makt og legitimitet: Hvem var ladejarlenes rettmessige etterfølgere som herskere i Trøndelag og Norge – Harald eller Einar?

Etter dette var det stadig konflikt og uvennskap mellom Harald Hardråde og Einar Tambarskjelve. Kongen var dyktig lei – og ikke så lite skremt – av den aldrende trønderhøvdingen, som stadig utfordret hans posisjon, og som ikke la skjul på at han foretrakk den avdøde kong Magnus – eller endatil den høyst levende danekongen Svein, Haralds svorne fiende – fremfor Harald. Flere forsøkte å forsone Einar og Harald, men det nyttet ikke. I 1050 fikk maktkampen en brutal utgang; da lot Harald Hardråde både Einar Tambarskjelve og sønnen hans, Eindride, drepe. Likene ble gravlagt i Olavskirken. Med dette var det også slutt på det jarlestyret som hadde preget det meste av vikingtiden i Norge.

Einar var bortimot 60-70 år gammel da han døde, ifølge sagaene. Han var altså født omkring 990 eller noe tidligere, og vokste opp mens Håkon jarl var på høyden av sin makt og styrte Norge som en konge, så godt som uavhengig av danekongene Harald Blåtann og sønnen Svein Tjugeskjegg. Det er på den tiden vi også må begynne vår fortelling.

(Min biografi om Einar Tambarskjelve og hele den spennende fortellingen om kampen om Norge kommer på forlaget Saga Bok).

02 juni 2018

Boliger, gode og dårlige

Det bodde dobbelt så mange mennesker i Kvadraturen for hundre år siden som i 2018, og faktisk var innbyggertallet i Kristiansand sentrum høyere i 1815 enn i dag. «By-tømmingen» i Kristiansand var en bevisst politikk, og en del av en internasjonal trend som førte til langt mindre kompakte byer enn tidligere i Vesten. Men vinden har for lengst snudd, og Kristiansand kommunes målsetning er nå 15 000 innbyggere i Kvadraturen frem mot 2030.

Beliggenhet er for mange blitt viktigere enn selve boligens utforming og kvalitet. Men hvilke konsekvenser har ønsket om en tettere by med mindre transportbehov for beboerne for bokvaliteten? Hvor høyt skal man bygge? Betyr nye tekniske krav og reduksjon av etablerte standarder at vi beveger oss i retning av den samme trangboddheten som i sin tid var motivet for å sanere og «tømme» indre by?

Dette er temaet for en ny bok signert arkitektene og planleggerne Johan-Ditlef Martens og Ketil Moe. Begge er nestorer i faget, og Martens har en fortid som sjefsarkitekt i Husbanken. Boken tar for seg bolighusets og boligpolitikkens utvikling fra de første arbeiderboligene ved jernverkene på 1600-tallet, gjennom industrialiseringen på 1800-tallet, den sosialdemokratiske æraen med en aktiv Husbank, til den markedsorienterte utviklingen på 2000-tallet. Det er blitt en historiebok, men like mye et politisk innlegg i den aktuelle debatten om arkitektur, fortetting og byutvikling.

Forfatterne er opptatt av hva som utgjør en god bolig – og nevner tilgang til sol (ikke bare lys) ute og inne, en usjenert soveplass og «en rik arkitektur med gode materialer og varierte romopplevelser» som viktige kvaliteter. Det er disse kvalitetene Martens og Moe mener utfordres, først og fremst gjennom det de betegner som «nedbygging av retningslinjer og reduksjon av etablerte standarder». De peker på at boligbyggingen har gått fra å være et offentlig anliggende, regulert gjennom Husbanken og andre statlige institusjoner som ble etablert i årene etter 2. verdenskrig, til å bli «styrt av markedskrefter og eiendomsutviklere». Resultatet, mener de, er blant annet at det bygges for høyt og for tett, og at boligprisene er historisk høye. Noe av løsningen mener de kan ligge i å gjeninnføre prisregulering i en del av markedet.

Den historiske delen av boken har et tydelig hovedstadsfokus, men tar bl.a. for seg Grimstad som eksempel på en mindre, selvgrodd kystby. Det finnes noen mindre unøyaktigheter og misforståelser, som at Stavanger (og ikke Kristiansand) var stiftshovedstad sammen med Kristiania, Bergen og Trondheim på 1700-tallet. Eller som når forfatterne anfører at bybefolkningen i tidlig nytid var «selveiere». Det stemmer for så vidt at byboere gjerne eide sitt eget hus, men det var bare unntaksvis at de eide grunnen som huset stod på. Det var ikke uten grunn at historiker Finn-Einar Eliassen formulerte begrepet «småbyføydalisme» da han analyserte Mandal og andre mindre byer som vokste frem på 1600- og 1700-tallet.


Johan-Ditlef Martens og Ketil Moe:
Hva er en god bolig? Boligens utvikling i Norge fra 1650 til 2017
432 sider
Oslo 2018: Universitetsforlaget

28 mai 2018

Vikingtidens byplaner

Den lærde Alcuin (ca. 735-804) skrev om sin hjemby, York, at den i sin tid hadde vært «en kjøpmanns-by for land og sjø», «et mektig feste for sine guvernører», «en havn for skip fra fjerne steder på den andre siden av havet». For Alcuin var fortidens byer steder som mennesker søkte til for å «skape seg et hjem så vel som for å gjøre en god handel».

Kaupang i Tjølling. Rekonstruksjonstegning: F. Bau.
I romertiden hadde York (Eboracum) rommet en garnison på 5000 mann. Så fulgte en lang periode med nedgang og forvirring, etter at det romerske Britiannia forsvant. På Alcuins tid var byen i ferd med å gjenvinne noe av sin gamle prakt og status, og var blitt et viktig støttepunkt for kongene i Northumbria, erkebispesete og et betydelig lærdomssenter.

Mot slutten av sitt liv klaget en sjokkert Alcuin over vikingenes plyndring av klosteret i Lindisfarne: «Aldri før har det vært slik skrekk i Britannnia.., og ingen hadde heller trodd at det kunne komme et slikt overfall fra sjøen». Så, i 866, måtte York gi tapt for skandinavenes «Great army», og byen kom til å forbli på nordiske hender i de neste hundre årene. Sør for Northumbria, i Wessex og Mercia, svarte en annen hersker, Alfred den store, på den skandinaviske trusselen blant annet ved å etablere en ny type befestede byer, de såkalte «burhs».

I løpet av noen generasjoner møtte vikingene fra nord en sammensatt gruppe samfunn som imidlertid hadde én ting til felles, og som på tross av ulik opprinnelse og alder skilte dem fra alt som frem til tidlig i vikingtiden hadde vært kjent hjemmefra: Alle var de nemlig urbane samfunn, i det minste var det samfunn der byer av varierende betydning og til dels med ulik funksjon, fantes. I England og i Vest-Europa ellers kunne det både dreie seg om bysamfunn med romerske røtter og om helt nye bygrunnleggelser; i øst var det dels slaviske byer organisert ut fra helt andre prinsipper som møtte vikingene, og lenger mot sør og øst fikk de mest langveisfarende nordboerne stifte bekjentskap med både islamske byer og med den kristne metropolen Konstantinopel.

Vikingene opplevde byene der ute i egenskap av røvere, handelsmenn eller leiesoldater – men også, som i York, som by-eiere. Disse kulturmøtene, for ikke å si sivilisasjonsmøtene, fikk store og langvarige konsekvenser for de nordiske samfunnene, og gav støtet til den første urbaniseringen her hjemme.

Først ute ser det ut til at man var i Ribe sørvest i Jylland. De eldste aktivitetssporene der går tilbake til begynnelsen av 700-årene, men det er ikke avklart om de representerer en fase med sesongmessig virksomhet forut for den egentlige bygrunnleggelsen. De eldste kulturlagene i Ribe er bedre bevart enn i de fleste andre vikingtidsbyer, og den tidligste bebyggelsens karakter er et av de spørsmålene arkeologene ønsker å belyse i et pågående forskningsprosjekt, «Northern Emporium».

Fra tidligere gjennomførte utgravninger i Ribe ser det ut til bebyggelsen var anlagt på begge sider av en gate som lå på en langstrakt forhøyning parallelt med elva. På hver av sidene var området delt inn i langsmale tomter, adskilt av gjerder og grøfter, og lå med kortsiden mot gata. Produksjonsområdet på hver tomt lå nærmest gata – her ble det fremstilt kammer (med gevir fra norsk villrein som råmateriale), perler, smykker, tøyer og andre produkter. Funnene viser at det var den gjennomgående gata som var fokus for aktiviteten.

I så måte skilte Ribe seg fra de andre, og litt yngre, bydannelsene i Skandinavia i tidlig vikingtid – Birka, Hedeby og Kaupang. På disse stedene er det nemlig sjøen og havnearealet som ser ut til å ha vært styrende for bebyggelsen, og gatene ligger enten parallelt med stranda eller går fra stranda og rett opp gjennom bebyggelsen. Forklaringen er trolig at Ribe er anlagt etter kontinentale, helst frisiske forbilder, mens de andre tre representerer en tilpasning av modellen til nordiske forhold, der sjøveis trafikk og handel har stått i sentrum for oppmerksomheten hos den eller dem som planla byene.

Grunntrekkene finner vi igjen i de byene som blir etablert fra slutten av 900-tallet og fremover i Norge ved kongebud– og for så vidt også i yngre, «selvgrodde» byer som Mandal, Moss eller Egersund. Det er også dette prinsippet som ligger til grunn for de byene som skandinaviske vikinger etablerer eller bygger videre på i for øvrig høyst ulike settinger som Dublin og Kiev.

Størrelsen på tomtene har variert mellom byene; med større tomter i Ribe og på De britiske øyer enn i Kaupang, Birka og Hedeby. Men uavhengig av størrelsen er det selve tomtegrensenes permanens som slår en, i alle de nevnte vikingtidsbyene. Hus har brent eller blitt revet og bygd opp igjen, virksomheter har flyttet ut og nye er kommet til – likevel har grensene mellom tomtene blitt vedlikeholdt på samme sted, i noen tilfeller gjennom århundrer. I Kievs gamleby, Podol, var et gjerde som stod i en tomtegrense, blitt reparert og byttet ut flere enn 15 ganger.

Norges eldste bysamfunn, Skiringssal-kaupangen i Vestfold, hadde noe slikt som 400-600 innbyggere på det meste, mens Kiev kan ha hatt så mange som 10 000 i vikingtiden. Begge ser likevel ut til å være planlagte byer – gater og tomter har blitt stukket ut i en svært tidlig fase, og man har holdt seg strengt til planen. Det tyder på at det har stått en organisert kraft også bak de tidlige vikingtidsbyene, trolig en kongemakt.

29 mars 2018

Et byprospekt fra 1720

Det «ukjente» byprospektet er antagelig laget omkr. 1720. Foto: NTNU Universitetsbiblioteket. CC BY-SA 4.0.
I Gunnerusbiblioteket ved NTNU i Trondheim finnes et «ukjent» og svært tidlig prospekt av Moss by. Det er trolig laget så tidlig som i 1720, og bidrar med interessante opplysninger om byen i det øyeblikket den gikk over fra «bare» å være et ladested til å bli kjøpstad. Denne endringen fremgår av selve overskriften på kartet – «Den Bye Moss i Aggershus Stift», er tittelen, men noen, trolig tegneren selv, har strøket over den opprinnelige begynnelsen: «Told- og Lade(stedet) Moss i Aggershus Stift».
Det fargelagte prospektet er 33x42 cm stort, og den daværende tettbebyggelsen er vist fra et utsiktspunkt på Jeløy, kanskje på Jederfjellet? I alle fall er hele sjøsiden langs Mossesundet med, fra Nordbakken med det på det tidspunktet nyetablerte Moss Jernverk i nord, til Værlesanden i sør. I bakgrunnen ser vi høydedragene mot Vansjø, og Kongeveien som slynger seg over Storebro og oppover mot Raet og videre mot Fredrikstad.
Det er litt uklart hvordan prospektet havnet i Trondheim. Sannsynligvis var det en del av den samlingen som Thorvald Boeck (1835-1901) solgte til Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i 1899, og som bestod av over 30 000 bøker og et stort antall kart, brev og håndskrifter.
Artige detaljer
Noen morsomme detaljer er verdt å merke seg, som personen om bord i fartøyet som ligger for anket i sundet, masovnen på Verket med de to figurene som ser ut til å bære på stangjern, eller tømmerlensa ved utløpet av elva. Sistnevnte må være den som mossingene anla i 1713, i forbindelse med den pågående konflikten med handlende fra ladestedene lenger inn i fjorden. Kristianiaborgere hadde for lengst slått seg ned i Hølen og Son, og drev utskipning av tømmer derfra. Men etter hvert som skogene i omlandet ble uthogd, begynte Kristianiaborgerne å kjøpe tømmer også i Mossedistriktet og fløte det til sagene på Moss, og derfra innover fjorden. De utfordret på den måten mossingenes monopol på den lukrative trelasthandelen. Bommen ved elvemunningen ble en nokså kortvarig affære, som toppet seg da Mosseborgerne tok beslag i trelast som tilhørte borgere bosatt i Son og Hølen.
Tegningen inneholder flere påtegninger knyttet til krigshandlingene på Moss i 1716, i forbindelse med Karl den 12.s felttog. Det er sannsynlig at den opprinnelig har vært et vedlegg til én av de rapportene som ble utarbeidet i etterkant av felttoget. Åstedet for «Torvslaget» den 23. april er angitt, og likeledes de veier som de norske styrkene fulgte inn i byen (oberstløyntant Huitfeldt nordfra langs Kongeveien, brigader Budde sørfra gjennom – ifølge dette prospektet – tre av byens gater).
Den eldste kjente fremstillingen av Moss, regnes gjerne for å være Jacob Conings kjente maleri fra 1698/1699, hvis original befinner seg i Nasjonalmuseet i Oslo. Hans omhyggelig utførte prospekt viser datidens bebyggelse sett fra Verksåsen, og regnes for å gi et temmelig sannferdig bilde av bebyggelse og landskap en tyve års tid før det «nye» prospektet som er tema her. Det gjør det også interessant å sammenligne de to fremstillingene.
Annet perspektiv
Vårt prospekt fra ca. 1720 viser til dels byen fra et annet perspektiv enn Conings maleri, dels detaljer som ikke fremkommer på maleriet, og dels forhold som tilsynelatende har endret seg mellom 1689/1699 og ca. 1720. Det kan derfor være nyttig å ta utgangspunkt i maleriet.
Coning viser oss en bebyggelse som i utpreget grad er konsentrert langs fossen, elva og ned mot sundet. Dette mønsteret gjenfinnes på 1720-prospektet, men med flere detaljer som bidrar til å nyansere bildet – og som først og fremst tyder på en noe klarere bebyggelsesstruktur enn det som fremgår av Conings maleri. En viktig forskjell på de to fremstillingene er nemlig at prospektet viser gater. Navnsattw er de dessverre ikke på prospektet, men det er ikke vanskelig å kjenne dem igjen:
Foruten Kongeveien (dagens Kongens gate og Klostergata, som på 1700-tallet gjerne ble kalt den «øvre gade»), dreier det seg først og fremst om tre veiforløp parallelt med Mossesundet – merket med «b», «c» og «d» på tegningen. «d» er den nåværende Storgata, bokstavelig talt «den store gade», som den refereres til i 1700-tallskildene). «b» er dagens Skoggata («Skouger Gaden», heter den på et kart fra 1740), mens «c», som går fra kirken og i retning elva, er den nåværende Dronningens gate, som tidligere ble kalt Enggata («Engergaden» i 1740). Det er ellers tegnet inn en vei i forlengelsen av «b»/Skoggata, som mer eller mindre svarer til den nåværende Høienhaldgata, og forbindelsen mellom Skoggata og Kongeveien (mao. dagens Vogts gate, den tidligere «Bakkegade») er også vist på prospektet.
Gatene
På prospektet ligger bebyggelsen i stor grad langs to av disse gatene: Storgata og Kongens gate. Men det er også vist tettbebyggelse liggende til de nordlige delene av Enggata og Skoggata, dvs. i området rundt det nåværende Torvet (Vincents Buddes plass). For øvrig er det bare spredte hus som vises – på Verket, langs Skoggata, på Sanden og ved Kløfta. Det eneste unntaket er en mindre husrekke sør for kirken; det må dreie seg om de øverste husene i den nåværende Værlegata, nærmest Kransen.
Kirken fremstår i samme skikkelse som på Conings maleri, men på prospektet ser vi vestsiden, som ikke fremkommer på maleriet. Øverst oppe på takrytteren ses et kors og det som vel er en værhane.
Nærmest Mossesundet er det vist en del bygninger som står med gavlene mot sjøen. Det må dreie seg om pakkhus og sjøboder. I bakkant ligger større bolighus, ofte bygd i to etasjer. Dette er jo nærmest en rent middelaldersk struktur. Fra andre kilder vet vi at de fleste kjøpmennene i byen bodde i dette området, altså i Storgata. Bebyggelsen ellers består stort sett av énetasjes hus. En kan ane dette skillet også hos Coning, men det er vesentlig tydeligere på det yngre prospektet, og dokumenterer antagelig at det har funnet sted en utvikling i løpet av de 20 årene som skiller de to fremstillingene.
Røde og gule hus
Når det gjelder husenes utseende, er det én påtagelig forskjell fra Conings maleri. Sistnevnte viser nemlig at bygningsmassen på ladestedet i 1698/1699 overveiende bestod av upanelte, laftede trehus med bord- eller tegltak. Innimellom kan det anes noen slike på prospektet fra ca. 1720 også, først og fremst i den øvre del av byen. Men det som dominerer på prospektet, er panelte, malte hus, noen røde, andre gule, og så å si alle med tegltekte tak. I forbindelse med Fredrik den 5.s Norgereise i 1749, fortelles det at en del hus i Moss er «beklædte med Bord og malede, de fleste røde med hvide Pillarer eller Karme, andre gule». Prospektet viser hvor utbredt de malte husene var allerede 30 år før den tid.
Conings maleri viser klart at ladestedet utenfor selve bebyggelsen utgjorde et jordbrukslandskap. Vi ser gjerder mellom de ulike teigene, og fargenyanser indikerer at vi dels har å gjøre med åker, dels med eng (gress). Igjen kan 1720-prospektet bidra med nye detaljer. Flere steder på arket har nemlig tegneren ført på opplysninger om vegetasjonstype og eventuell bruk i jordbrukssammenheng.
Enggata fører for eksempel over et større område med påskriften «Enge», naturlig nok, vil noen kanskje mene. Trolig var det dette som området som i eldre kilder kalles «Herredstvet eng», etter den forsvunne gården Herredstvet, som i 1650 ble oppgitt å være «den plass hvorpå all Moss er bygd». Lenger sør, og opp mot Skarmyra, er «Cronens Agrer» vist – kanskje er det helst de senere Bergløkkene som er ment. Vel så interessant er de stedene som har påskriften «Skov». Det gjelder høydedragene øst for tettstedet, men også bakkene mellom Værla og Melløs. Det er vel denne skogen som er forklaringen på navnet Skoggata, får vi anta.
***
Det skal nevnes at det finnes ytterligere ett «ukjent» Mosseprospekt, og det er antagelig enda noen år eldre enn Conings maleri. Det befinner seg i det franske nasjonalbiblioteket i Paris, har i sin tid tilhørt Ludvig den 14., og er høyst sannsynlig utført av Louis de Chomond dit Boudan en gang etter 1685. Dette prospektet fortjener en grundigere behandling, men det får bli ved en senere anledning.

27 mars 2018

Tusen år i Sosteli


Det begynte rundt et velfylt lunsjbord på Nationalmuseet i København i 2010, på avdelingen for «Naturvidenskabelige undersøgelser». Vi kom inn på Sosteli og Anders Hagens utgravninger der i årene etter 2. verdenskrig, og jeg nevnte at jeg hadde lyst til å få utført en pollenanalyse fra myra like ved gårdsanlegget. Charlie Christensen, som da var på vei over i pensjonistenes rekker, ble plutselig tankefull. «Sosteli? Det er noe kjent med det navnet,» kom det fra ham, «jeg må ta en tur i museets magasin». Samtalen rundt bordet ble starten på et nytt og spennende kapittel i utforskningen av ødegården i Åseral – for i magasinet lå et omfattende naturvitenskapelig materiale fra Sosteli lagret, pollenprøver og trekullprøver som i sin tid var blitt møysommelig innsamlet, men som ingen hadde sett nærmere på siden 1954.

Alle planter produserer hvert eneste år en stor mengde blomsterstøv eller pollen som spres ved hjelp av insekter, vær og vind. Pollenet inneholder et tungt nedbrytbart stoff og bevares derfor godt for eksempel i en myr. Myra blir på den måten et naturlig arkiv over vegetasjonsutviklingen. Ved å bestemme de forskjellige plantenes pollen i ulike lag kan man gjenskape fortidens landskap. Det er dette som kalles pollenanalyse.

Dette var en kjent metode også på 1940-tallet, og Anders Hagen hadde lært betydningen av den under et studieopphold ved Nationalmuseet sommeren 1945, der han blant andre traff Jørgen Troels-Smith, som drev nettopp med pollenanalyse. En helt ny og revolusjonerende metode, kalt radiokarbondatering eller bare «C14», gjorde det dessuten mulig å datere de ulike avsetningene i myrer og vann mye mer nøyaktig enn tidligere.

Hagen kommer til Sosteli

I Åseral hadde bosetningen i Sosteli vært forlatt i mange hundre år, men aldri glemt. Under krigen målte lærer Tarjei Liestøl opp de synlige hustuftene i Sosteli, og sendte rapport om stedet til Oldsaksamlingen i Oslo. I 1946 besøkte derfor Anders Hagen Sosteli for første gang, fremdeles full av inntrykk fra oppholdet i København året før, og på jakt etter et doktorgradsprosjekt.

Hagen forstod raskt at Sosteli var en lokalitet med store muligheter – her fantes ikke bare godt bevarte hustufter av en type som frem til da bare var kjent på Lista og Jæren, men også rydningsrøyser og andre tydelige spor etter dyrking. Og ikke bare det: Like ved ødegården lå et større myrområde, der pollen fra vegetasjonen i området måtte ha blitt lagret gjennom uminnelige tider. Arkeologen kom straks i tanke om sine danske kolleger og det spennende arbeidet de holdt på med ved Moselaboratoriet ved Nationalmuseet.

Det tok ikke lang tid før et stort utgravningsprosjekt var blitt stablet på bena. Og alt i 1947 var Troels-Smith på plass i Sosteli for å hente ut pollenprøver fra myra. Flere steder viste det seg at torvlaget var nesten 3 meter tykt. Imens pågikk de arkeologiske utgravningene av hustufter og gravhauger.

Etter flere feltsesonger og et omfattende arbeid med analyser av gjenstandsfunnene, publiserte Hagen sin doktoravhandling om Sosteli i 1953. Først og fremst basert på keramikkfunnene fra utgravningen konkluderte arkeologen med at gården i Sosteli bare var i bruk i et par hundre år i folkevandringstiden, for så å bli forlatt for alltid.

I avhandlingen gjorde ikke Hagen noe stort nummer ut av det store naturvitenskapelige materialet som var blitt samlet inn. Men han hadde på ingen måte glemt pollenprøvene, og i 1954 var teamet igjen på plass i Sosteli for å hente enda mer materiale. Men dels på grunn av at man manglet penger til å analysere de mange pollenprøvene, og dels fordi både Hagen og Troels-Smith snart fikk andre presserende arbeidsoppgaver, ble prøvene liggende i magasinet i København helt frem til 2010. Snart ble hele dette store og viktige vitenskapelige materialet glemt, i Norge og (nesten) i Danmark.

Slik var altså situasjonen helt frem til 2010, da Charlie husket at han hadde støtt på noen prøver merket med «Sosteli» i magasinet i København. Det viste seg å være flere hundre små torvprøver beregnet til pollenanalyse, større jordprøver lagt på sprit samt utvalgte trekullbiter til C14. I årene som var gått siden Hagen & Co. forlot Sosteli, var myra ved gårdsanlegget for lengst blitt dyrket opp, og lagene som inneholdt viktig kunnskap om den lokale vegetasjonshistorien, ødelagt.

Vest-Agder fylkeskommune så betydningen av det nyoppdagede materialet, og satte av penger til pollenanalyse og C14-dateringer. På det tidspunktet var det allerede bestemt at en planlagt, fast utstilling om fylkets folkevandringstid skulle lokaliseres til Minne, og man ville ikke la sjansen gå fra seg til å presentere helt nye forskningsresultater der.

Som sagt, så gjort. Og pollenanalysene, støttet av en serie med nye dateringer, gav et nokså annerledes bilde av ødegården i Sosteli enn det som hadde vært presentert frem til da.

Et helt nytt bilde

For det første ble området ryddet og gården etablert allerede i det 1. århundre etter Kristi fødsel, et par hundre år tidligere enn det Hagen mente. I pollendiagrammene ser vi at det på denne tiden skjer en drastisk nedgang i mengden av pollen fra trær, mens gresspollen og pollen fra andre beiteindikatorer vinner frem. Noe senere opptrer kornpollen for første gang, fra bygg og hvete/havre.

Den intensive dyrkningsfasen fortsetter frem til midt på 500-tallet e.Kr. Det vil si at det bodde folk på gården i Sosteli i nesten 500 år, gjennom hele romertiden og folkevandringstiden. Vi skal altså ikke se for oss gårdsdriften i Sosteli bare som en kortvarig episode. Trolig ble gården i Sosteli etablert like tidlig som mange av gårdene nede i Kyrkjebygd – og den var i drift like lenge som mange av dem.

Men rundt 550 e.Kr. viser pollendiagrammene at situasjonen har endret seg. Skogen kommer tilbake, og gressmark og beiteland er på vikende front. Noe har skjedd, og det er ikke lenger folk i Sosteli. Enten det nå skyldes sykdom, krig, uår eller andre forhold. Men denne ødegårdsfasen varer ikke lenge, bare omkring 50 år.

Omkring år 600 blir Sosteli igjen oppdyrket, men med en litt annen økonomisk tilpasning enn tidligere. For mens korndyrking hadde vært det sentrale før ødeleggingen, er det nå større vekt på husdyrhold. Det kan tyde på at det hadde oppstått en ny form for arbeidsdeling mellom gårder og bygder, der områder med spesielt god tilgang på beiteland prioriterte husdyrhold og produksjon av husdyrprodukter i større grad enn tidligere.

Samtidig viser pollen fra myra at det foregikk dyrking av hamp i Sosteli. Hamp brukte man særlig til rep, og det var vanlig å legge plantestenglene i bløt i myrer. Sannsynligvis har myra i Sosteli vært benyttet til bløtlegging i vikingtiden, og derfor er mengden av pollen fra hamp så stor. Pollenet har blitt avsatt direkte i myra, uten å bli transportert gjennom lufta.

Helt på slutten av vikingtiden, rundt år 1000, kan det spores et drastisk fall i mengden av gresspollen og andre pollentyper som tyder på menneskelig nærvær. Fra da av var det bjørkeskogen som dominerte. Først nå ble Sosteli en ødegård, etter (nesten) sammenhengende drift i bortimot 1000 år.

Tusen år i Sosteli

Slik kan vi oppsummere Sostelis lange og spennende historie i de århundrene stedet hadde fast bosetning. Den nye kunnskapen er viktig og interessant, men forteller selvsagt bare om noen helt generelle rammer rundt det livet som i sin tid ble levd i Sosteli. Tidsdybden er likevel egnet til å ta pusten fra en: 30 påfølgende generasjoner med gårdsbeboere i Sosteli betyr at det var like lang tid mellom dem som forlot Sosteli for godt mot slutten av vikingtiden og dem som ryddet gården i romertiden, som mellom deg som leser dette og vikingene.

Og fremdeles er det mye ugjort med det store naturvitenskapelige materialet fra Sosteli. Lagserien fra myra der dekker en periode på mer enn 8000 år, og går helt frem til ca. 1400 e.Kr. Vi får håpe at noen en gang tar opp tråden, for Sosteli bærer helt sikkert på flere hemmeligheter.

08 mars 2018

Endetider

Troen på at verdens ende og det kommende tusenårsriket var nært forestående, var utbredt i Europa rundt år 1000, og særlig betydning ble tilskrevet årene mellom 1000 og 1033. Oversatt til norsk politisk-historisk sammenheng, betyr det tiden mellom Svolderslaget og slaget på Stiklestad – eller mellom misjonskongen Olav Tryggvasons død og helgenkongens Olav Haraldssons død. Tilfeldig? Neppe helt.
"Danemordet", 1002
Ta nå slaget ved Svolder i år 1000. Sagatradisjonen maler i skiftende grad et bilde av det blodige slaget som en slags religiøs skjebnetid, og som et oppgjør mellom gammel og ny tro. Det gjelder ikke bare figuren Olav Tryggvason og hans rolle som misjonskonge og forløper for Hellig-Olav. Ifølge Theodricus munk sverget Eirik ladejarl å ta kristendommen dersom han fikk seier ved Svolder. Odd Snorresen følger samme spor og hevder at Eirik før slaget erstattet Torsbildet i stavnen på Jernbarden med et kristent kors.
Det er vanskelig, for ikke å si umulig, å finne støtte for dette i den samtidige skaldediktningen, og vi vet ikke sikkert om disse oppfatningene ble delt av dem som deltok i slaget – eller av dem som hørte om det kort tid etter at det hele var over. Men det er ingenting i veien for at en del slike forestillinger fantes allerede i år 1000. For tusenårsskiftet ble på bred europeisk front oppfattet som en særlig skjebnesvanger tid.
Det berømte vikingangrepet på Lindisfarneklosteret hadde i sin tid blitt sett på som ett av flere tegn på at dommens dag nærmet seg. «Fryktelige tegn viste seg over Northumbria og førte til frykt hos folket,» skriver den angelsaksiske krøniken under året 793: «Det var kraftige glimt av lys, og fæle drager fløy gjennom luften. En stor hungersnød fulgte etter disse tegnene, og litt senere samme år ødela hedenske menn Guds kirke i Lindisfarne gjennom plyndring og drap». Den lærde Alcuin skrev: «Se, dommen har begynt, med forferdelige konsekvenser for Guds hus».
Datidens lærde tolket Bibelen slik at verden ville forgå seks tusen år etter Skapelsen, og det mente man ville skje i år 800 (tidligere hadde man trodd det samme om år 500). Det er ikke til å undres over at de første vikingtoktene i 790-årene ble satt i sammenheng med undergangen. Da Karl den store lot seg krone til keiser av paven i Roma, skjedde det 1. juledag i 800 – på den første dag i det nye millenniet. Symbolikken var tydelig: Det romerske riket var gjenopprettet som et bolverk mot de mørke kreftene som truet.
Da det så viste seg at tusenårsriket uteble, flyttet man datoen. Det vil si: Man så for seg to særlig betydningsfulle år – slutten av det første årtusenet etter Kristi fødsel og slutten av det første årtusenet etter hans død. Det vil si år 1000 og år 1033. Årene imellom disse to datoene forventet de lærde ville være fulle av endetidstegn. Alt flere tiår før det skjebnesvangre årtusenskiftet forfattet Adso av Montier-en-Der i Frankrike en avhandling om Antikrist som fikk stor utbredelse i tiden som fulgte. For denne franske munken hadde det vært det det karolingiske dynastiet som utgjorde den siste skansen mot Antikrists komme, men i 987 var det over og ut med den siste karolingerkongen, Ludvig den dovne.
På tysk område hadde imidlertid et annet dynasti, det ottonske, overtatt hegemoniet, og da det nye millenniet nærmet seg, rendyrket Otto den 3. rollen som «romersk» keiser og kristenhetens fremste forsvarer, og fulgte på mange måter samme kurs som Karl den store hadde gjort to hundre år tidligere. I 996 lot Otto seg krone til keiser i Roma, utnevnte sin egen pave og gjorde den italienske byen til sin hovedstad. Derfra oppfordret han herskerne i øst og nord – i Polen, Ungarn og de skandinaviske landene – til å ta imot kristendommen. I pinsen i år 1000 lot han åpne sin fjerne forfar – og forbilde – Karl den stores grav i Aachen; han fant den legendariske, døde keiseren sittende på en trone, med krone og septer, og i en overraskende god tilstand.
For den som ville se, fantes det flust av tegn i tiden på at undergangen var nær. En lyssterk komet – i dag vet vi at det var Halleys komet – viste seg på himmelen i 989; monken Eilmer av Malmesbury observerte den som barn, og da den returnerte i 1066, utbrøt han: «Du kommer altså igjen? Du har vendt tilbake, du bringer av sorg til mange mødre. Det er gått lang tid siden sist jeg så deg…». Biskop Wulfstan og abbed Ælfric fulgte opp med prekener fulle av henvisninger til dommens dag og Antikrists ankomst. I Frankrike erindret Abbo av Fleury at han som ung overvar en preken i en kirke i Paris, der budskapet var at Antikrist ville komme i år 1000, og da en stor epidemi rammet landet i slutten av 990-årene, satte man det umiddelbart i sammenheng med den varslede endetiden. Og på samme måte ble hungersnød, dødsfall og pestepidemier i Sachsen tolket i disse årene.
Etter årtusenskiftet fortsatte det i samme spor: Sult og nød rammet store deler av Europa i 1005-1006; i mai sistnevnte år viste en ny stjerne seg på himmelen, og på samme tidspunkt konverterte en av keiserens kapellaner til jødedommen. I 1009 fortelles det om regn av blod, om en sol som lyste rød og ikke skinte på tre dager, fulgt av pest og død. Kjetterske bevegelser oppstod i Frankrike og Italia, noe mange oppfattet som at Antikrists horder nå var sluppet løs. Da kalifen Al Hakim lot Den hellige gravs kirke i Jerusalem ødelegge i 1009, førte det til forsterket undergangsstemning i vest og voldelige angrep mot jøder flere steder. Tre år senere ble den jødiske befolkningen i Mainz kastet ut av byen, etter at nye tegn og naturkatastrofer ledet til en tanke om at verden var i ferd med å vende tilbake til sin «opprinnelige kaostilstand».
To episoder i engelsk historie har også betydning i denne sammenheng – begge med skandinaviske vikinger i hovedrollen. Den første inntraff i 1002, det såkalte «danemordet» eller massakren på St. Brictus’ dag. De samtidige kildene er knappe i omtalen av denne begivenheten, mens noe yngre anglo-normanniske historikere tegner et bilde av et regulært folkemord, der millenaristiske forestillinger spilte en betydningsfull rolle. Ordren om å drepe «alle daner» vet vi at kong Ethelred stod bak.
Kong Ethelred hadde knyttet til seg stadig flere skandinaver som krigere og rådgivere, og sannsynligvis var det frykten for at disse vikingene skulle overta hele styret i England, som var motivet for «danemordet», slik også Den angelsaksiske krøniken hevder. Den skandinavisk-ættede befolkningen i den tidligere Danelagen var neppe aksjonens mål; til det var de var for mange og for sterke.
I London skrev biskop Wulfstan sin berømte preken, Sermo Lupi ad Angelos, der han han anklaget det engelske folk for synd og umoral, og fremstilte vikingene som Guds straffedom. I 1009 angrep Torkjell Høge England i spissen for en stor vikinghær, og med i hæren var det også nordmenn og norske høvdinger, blant annet en viss Olav Haraldsson. Wulfstan, som i mellomtiden var blitt erkebiskop i York, forfattet da på kong Ethelreds vegne en kunngjøring om at hele England skulle gjøre bot med bønn og faste i tre dager til ende; kun vann og brød skulle inntas, folk måtte gå barbente til kirken og enhver skulle gå til messe hver dag. Den som ikke fulgte opp, risikerte pisking.
Den kristne misjonsvirksomheten så vel nord som øst i Europa var ikke uten sammenheng med den utbredte troen på at endetiden stod for døren. I løpet av noen korte tiår fra 960-årene og frem til det tidlige 1000-tallet ble da også de skandinaviske landene, Polen, Russland og Ungarn innlemmet i kristenheten. Det er nærliggende at tanken på den nært forestående dommedag spilte inn når konger og stormenn i store skarer valgte å bli kristne. Innenfor den allerede etablerte kristenheten kan vi ane et lignende motiv bak de store jorddonasjonene til klostre som Cluny i Frankrike nettopp i tiden mellom 980-årene og 1030-årene.

1015: Kampen om England

I grevskapet Kent ligger den pittoreske småbyen Sandwich, bare litt større enn Sunndalsøra og så vidt mindre enn Vadsø, og i dag først og ...