25 september 2018

Benketrappene – privat utstillingsvindu og offentlig arena i byer og uthavner


«Og jo mere hovmodige Husene er, desto længere springer Gadetrappene frem, de trænger sig uden videre langt ud paa Fortaugene; ‘vær så god gå ud i Rendestenen med Dig,’ siger Gadetrappene». Ordene er Vilhelm Krags, og det var sin barndoms gate i Kristiansand, Østre Strandgate, han mintes på denne måten. Han skildret det han kalte «Gadetrappens anmassende Hensynsløshed», og livet på trappene – og på de faste benkene som var integrert i rekkverket oppe på reposet:

«Paa det øverste Trin, der er bredt som et lidet Gulv, er der Bænker på hver Side, men det er ikke ofte, der sidder nogen paa disse Bænkene. Det er nesten bare på varme Sommeraftener de tillukkede Portaler aabner sig og bliver staaende aabne ind til de ukjendte Helligdomme indenfor og Husets fjerne Beboere virkelig viser sig spillevende for Folket. Der sidder Papaen i sin hvide Støvfrakke og Mamaen med en koket liden Blondekappe over Haaret. Papaen læser Morgenbladet, Mamaen pusler med et fint lidet Haandarbeide. Hvis Papaen er af de lidt mere gemytlige, røger han paa en Merskumspibe, som har så langt Rør at det sølvslagne Hode magelig kan ligge ned paa Trappetrinet…»

Krags bysbarn og samtidige, Wladimir Moe, mintes også de karakteristiske benketrappene i de «finere» gatene i stiftsstaden:

«Om Dagen kunde der være noget øde dernede, men naar Aftenen kom med lange Bølgeskvulp mod Stranden, og naar Maanen indbød til Vederkvægelse efter Dagens Prosa, da aabnedes de brede Gadedøre, og i maleriske Grupper samledes Venner og Naboer paa de store Trapper. Da vekslede Sang og Musik med munter Samtale, mens de yngste Generationer fyldte Gaden med Lystighed og Liv…»

Byhusene i tre på høy grunnmur og med murt trapp fra gaten til inngangsdøren i hovedetasjen var vanlig i de fleste norske byer i første halvdel av 1800-tallet, fra svenskegrensen i sør til Vardø i nord. Trappen forbinder hus og gate, og mange steder har den rekkverk av smijern. Enkelte steder lengst sør er imidlertid trappene utstyrt med den karakteristiske detaljen som dikteren Krag la spesielt merke til, nemlig benker som består av en enkel, liggende treplanke som er innbygd i rekkverket. Benkene er alltid plassert vinkelrett på husveggen, og noen trapper har benk på én side av døren, andre på begge. Posebyen i Kristiansand har flere benketrapper, og det samme har Mandal, og de forekommer også i uthavnene på Sørlandet og her og der ellers, men mest utbredt ser de ut til å være i Flekkefjord og Egersund. I bykjernen i Flekkefjord er det et tyvetalls, og flere har det vært, før behovet for større gatebredde meldte seg med den økte biltrafikken. I Egersund sentrum er antallet like høyt.

De bedre strøkene av Kristiansand som Krag og Moe hørte hjemme i og skildret, er borte i dag; de gikk med i bybrannen i 1892, og husene som ble oppført etter brannen ble ikke utstyrt med monumentale gatetrapper av den gamle typen. Det var heller ikke lenger tillatt etter loven, slik vi om litt skal gå nærmere innpå. Og av samme årsak er fritrappene senere fjernet fra paléene som overlevde bybrannen i Kristiansands andre gamle hovedgate, Vestre Strandgate.

I dag er det bare i trehusmiljøet i Posebyen, de gamle arbeider- og håndverkerkvartalene i Kristiansand, at benketrappene utgjør et særegent innslag i bybildet. Men det er grunn til å anta at benketrapper er et relativt nytt fenomen i denne delen av byen. Husene i bevaringsområdet i Posebyen mangler de høye grunnmurene som opprinnelig forårsaket de utvendige trappene, og i eldre fotomateriale er det vanskelig å finne spor etter benker så vel som gelendre i Posebyen. I ett tilfelle (Henrik Wergelands gate 109) viser kildene at dagens trapp med rekkverk og benk først ble bygd i 1920, da magistraten påla huseieren ombygging av den gamle, enkle trappen fordi den stakk for langt ut på fortauet. Det er nærliggende å oppfatte denne og andre trapper i bydelen som påvirket av gatetrappene i de finere gatene i Kristiansand, altså som en form for «gesunkenes Kulturgut». Andre benketrapper i Posebyen er oppført så sent som på 1980- og 1990-tallet, helst fordi man har oppfattet dem som typiske for Sørlandet, og kanskje fordi de er vanlige i uthavnene, selve prototypen på «det sørlandske».

Det er i det hele tatt ikke så enkelt å avgjøre hvor langt tilbake i tiden benketrappene kan føres. I Egersund er denne typen trapper konsentrert i de kvartalene som ble gjenoppbygd etter bybrannen i 1843. Der stilte nye lokale byggeforskrifter riktignok krav om at trapper og kjellernedganger ikke skulle gå lenger ut enn byggelinjen, men det ble åpnet for å gi dispensasjon mot at huseier betalte en viss sum i forhold til gatearealet som ble brukt. Mange har tydeligvis benyttet seg av denne muligheten, og det kan tyde på at både trapper og benker var en vel etablert praksis i Egersund før brannen. For Kristiansands del, er det tenkelig at det nettopp var benketrapper Pehr Kalm beskrev etter sitt opphold i byen i 1747: «Utom den ordinaira porten for hvar gård, är gemenligen en annen dör på byggningen ut åt gatan, med trappor dervid, högre eller lägre, på åskilligt och artigt sätt byggde.» I så fall skal vi kanskje se for oss at de murte benketrappene har hatt forløpere i tre, slik det finnes eksempler på i uthavner som Ny-Hellesund?

Hollandsk påvirkning
Inspirasjonen til de høye, monumentale fritrappene av stein må delvis ha kommet fra panelarkitekturen, og for Sørlandets del fra lystgårdene og tilsvarende anlegg. Men de faste benkene mangler på lystgårdene – og er overveiende knyttet til gater og havner. Akkurat dette poenget får vi komme tilbake til. Modellen for benketrappene er det likevel ikke vanskelig å finne: Den finnes utvilsomt i Amsterdam og andre byer i den nordvestlige delen av Kontinentet, og var i utgangspunktet uten direkte sammenheng med høye grunnmurer og monumentale trapper.

Benketrapper (stoepbankjes) var tidligere et karakteristisk trekk ved husfasader i nederlandske byer, og i Amsterdam er de fremdeles vanlige, mens de i en by som Utrecht var borte og ble omtalt som kuriositeter fra en forgangen tid så tidlig som i 1875. Bakgrunnen for dem finnes i middelalderens byforordninger, som påla huseierne vedlikeholdet av området mellom husveggen og rennesteinen. Til gjengjeld fikk huseierne rett til å benytte dette offentlige arealet. I praksis resulterte ofte denne kombinasjonen av forpliktelse og rettighet i at man etablerte et opphøyd dekke av tre eller stein (stoep). Videre ble det gjerne montert benker langs husveggen eller i rett vinkel på denne. I de tilfeller der en trapp førte fra «stoep’en» og opp til inngangsdøren, kunne rekkverket gi ryggstøtte til en benk plassert i rett vinkel på døråpningen. I Nederlandene på 1600-tallet var slike opphøyde stoeps assosiert med bygårder som tilhørte rike kjøpmenn.

En parallell til stoeps fantes i de hanseatiske østersjøbyene i form av «Beischläge». Slike fantes som opphøyde trekonstruksjoner foran gatedøren allerede i senmiddelalderen, og var ment å skulle beskytte mot flom, men også lette ilandsetting av varer. I løpet av renessansen ble de videreutviklet til forseggjorte og påkostede sandsteinskonstruksjoner som var forsynt med gelender, og som gjerne kunne ta opp hele fasadens bredde. Av og til er slike Beischläge utstyrt med kunstnerisk utformede vanger, slik som i Frauengasse i Danzig/Gdansk (fig. 10) eller ved Lübecks rådhus, sistnevnte støpt i bronse i 1452. Et interessant eksemplar med familievåpen og benk er bevart ved Am Sande i Lüneburg. Chr. Molbech observerte benker av tre eller stein på mange Beischläge i Kiel og Hamburg omkring 1820, men det er tydelig at han alt den gang oppfattet dem som et gammeldags innslag. I sin enklere utforming står hansabyenes Beischläge nær stoeps, slik de kjennes fra Amsterdam og andre hollandske byer, og de er nærliggende å oppfatte dem som varianter over samme tema. Selv om de bevarte, som i Gdansk, gir et mer lukket og privat inntrykk enn så vel stoeps som våre hjemlige benketrapper, er det samme ikke tilfelle med f. eks. den nevnte i Lüneburg – som i så måte har mye til felles ikke bare med benketrappen på Jan Steens kjente maleri fra Delft, men også med den som pryder Langfeldts hus i Ny-Hellesund.

Det var selvsagt gamle og nære forbindelser mellom Norge på den ene siden, og østersjøbyene og de hollandske byene på den andre. Særlig tette bånd var det imidlertid mellom Nederlandene og Sørlandet, og det er rimelig å tenke seg at trappene med faste benker skyldes denne kontakten. Befolkningsveksten i det daværende Christianssands stift bare var en sjettedel av det den var i landet for øvrig i perioden 1650-1750, og årsaken var masseutvandringen til Holland. 40 prosent av de 12 000 nordmennene som giftet seg i Amsterdam på 1600- og 1700-tallet, kom fra det nåværende Vest-Agder. Skifter og tingbøker forteller om en utpreget flyttelysten befolkning på Sørlandet, og vi hører regelmessig om sønner og døtre som er i Amsterdam eller «ude paa Fahrten fra Holland», som sjøfolk, dagarbeidere eller hushjelper.

Søren Bugge, som var prest på Lista i en årrekke, fortalte at det fremdeles i 1770-årene var vanlig praksis at sønner og døtre reiste til Holland straks de var konfirmerte, og at de gjerne ble der i flere år for å tjene penger til å skaffe seg sin egen gård der hjemme. Det berettes på slutten av 1700-tallet om kystbygder i Vest-Agder der hjemvendte «hollændsker» med sine særpregede drakter var et karakteristisk innslag, og i Mandal skulle de kondisjonertes stuepiker helst ha erfaring fra Amsterdam. At denne kulturkontakten også brakte de særpregede benketrappene til sørlandske byer og uthavner, er som forventet.

Et rom mellom det private og det offentlige
«Zo even hoorde ik van ee zeker Man, die ik echter niet kende, maar die met een ander hier vor der Deur, terwyl ik op myn Stoepbankje zat..,»,[1] heter det i en av datidens almanakker rettet mot et kvinnelig publikum i Nederland. Nicolaas Beets skildrer i «Camera Obscura» (1839) «en brennhet fredags ettermiddag i en viss hollandsk by», der stillheten råder, «med unntak av enkelte gamlinger i sine blå nattluer og svarte tresko, som med bena utstrakt på benketrappen patter på sine tobakkspiper, bare omgitt av fioler og flittig-liser, mens de gleder seg over det gode været».

Benketrappene var ikke bare et utemøbel, men inngikk i en bestemt sosial omgangsform som for de velhavendes del egentlig tilhørte en tid forut for «oppdagelsen» av naturen; den nye naturfølelsen kom til å bety at man om sommeren foretrakk å oppholde seg i sine private hager, og ikke sittende på gatetrappen. For øvrige deler av borgerskapet og småborgerskapet levde denne omgangsformen imidlertid videre til ut på 1800-tallet. Den spesielle «trappe-kulturen» som Krag skildrer fra oppveksten i Kristiansand, er slående lik den som beskrives fra blant annet Amsterdam, og fra nederlandske oversjøiske besittelser som Nieuw Nederland, dagens New York State.

Vår gamle kjenning, Pehr Kalm, var egentlig på vei til Nord-Amerika da han var innom Kristiansand i 1747. I de delene av Hudsondalen som med hensyn til språk og kultur fremdeles var for nederlandske å regne, observerte han hvilken rolle stoeps spilte. Om New Brunswick skrev han:
«Vid ingången af husen emot gatan var gemenligen en bro med trappor giord, som en liten Altan med bänkar å ömse sidor, der de om aftnarna satta sig, at taga frisk luft, och hafva det nöje at se de forbigående.»

Kalm kom nærmere inn på bruken av benketrappene når han besøkte Albany, der befolkningen i godvær gjerne kunne «sitta mäst hela dagen utanför sina dörar». Særlig var benketrappene
«fulle med folk af bägge könen om aftnarna. Dette var besvärligt för en, som skulle passera förbi alle dessa Altaner; ty för en Mans-person måste hatten vara i ständig oro; emedan folket här ej voro Qväkare, hvilkas hattar äro likasom fastspikade på hufvudet, utan här hölts för en stor ohöflighet, om en ej tog hatten af sig, och hälsade på alla.»

På denne måten fungerte benketrappene som den mest offentlige delen av huset, et sted der beboernes og de forbipasserendes livsverdener møttes og kontakten med det offentlige rom var på det mest direkte. Ikke helt en del av huset og ikke helt del av det offentlige rom var benketrappene innrettet mot en regelbundet og intens utendørs omgangsform. Mens Kalm oppfattet benketrappene som en bygningsmessig tilpasning til klimaet, dog med visse sosiale fordeler, var det i realiteten motsatt: benketrappene var først og fremst en materialisering av en bestemt sosial omgangsform.

På samme måte er det med benketrappene i det sørlandske. De er i stor utstrekning knyttet til gater og havner, og ikke f. eks. til lystgårdene eller de aller mest fornemme byhusene. Det tyder jo på at det ikke var behovet for oppholdsareal utendørs som var hovedmotivet bak benkene, men heller ønsket om et areal i overgangen mellom det private rom og det offentlige, et sted for å se og bli sett, slik Krag skildret det i «Vår Barndoms Have». Det var med andre ord ikke bare benketrappene som kom fra Holland, men kulturen som hørte til.

Langvarig kamp om fortausretten
Også her hjemme inneholdt lovverket fra middelalderen av bestemmelser som forpliktet huseierne i byene når det gjaldt renhold, vedlikehold og istandsetting av gatene nærmest husene. Dette vedvarte middelalderen igjennom, og i Oslos vedtekter fra 1595 ble det truet med bøter for dem «som findes modvillige og ikke vil renholde og færdiggjøre deres broer og gader, hver for sin fortaa og gaardstomt». For Kristiansands del bekrefter flere politiplakater fra 1780-årene at forholdet var det samme der. I 1781 heter det:

«Iligemaade advares alle Huus-Ejere, at de stedse holde Fortogene for deres Huse rene og i behørig Orden, særdeles at de som have steenlagte Gader, lade de løse Steene bortkaste saalænge, indtil de behørigen kan blive nedlagte.»

Fra et tidlig tidspunkt ble det også satt begrensninger for hva en huseier kunne tillate seg på fortauet, uten at dette i lengden forhindret at «Byens megtige Folk i Fortiden bemegtiget sig Fortougsretten», som det heter fra Kristiansand i 1860-årene, med hensyn til byens brede og høye trapper. I 1707 heter det fra Bergen at nødvendige trapper heretter skal være av stein, ikke tre, og at «Bislag uden for Dørrene, deslige de saakaldede Stubber, Stakitter, Pothuse og Tralværk» skal avskaffes. Begrunnelsen var dels at trapper, bislag og mindre tilbygg på fortauene hindret ferdselen, og dels at de økte brannfaren.

Regulering av trapper og fortau var et viktig anliggende da det fra slutten av 1820-tallet ble vedtatt lover om «Bygningsvæsenet» i de største byene. For Christianias del (1827) ble det fastslått at «ingen Trappe og ingen Kjeldernedgang maa indrettes saaledes, at den gaaer udenfor Husets Gadelinie ud paa Fortouget». Man aksepterte dog ett trappetrinn, som ikke måtte være bredere enn 18 tommer (tilsv. 47 cm). Når eksisterende trapper skulle utbedres, ble de tillatt å legges maksimalt 1,5 alen (94 cm) inn på fortauet.

Loven møtte motstand på dette punktet, og i 1833 vedtok Stortinget å øke tillatt trappebredde fra 18 til 36 tommer (94 cm), med den begrunnelse at dette ville «være til Gavn for vedkommende Bygningseiere». Da en ny lov for Christiania ble behandlet i Stortinget i 1842, konkluderte innstillingen igjen med at 18 tommers bredde var tilrådelig, men nasjonalforsamlingen vedtok at tillatt trappebredde skulle være 1,5 alen. At forslaget om å begrense trappenes bredde engasjerte, understrekes at det også fantes et forslag om å øke bredden til 24 tommer. Det er interessant at begge forslagene ble fremmet av representanter for sørlandsbyene – henholdsvis biskop von der Lippe fra Kristiansand og tollkasserer Lange fra Arendal/Grimstad.

Men det kunne saktens være grunn til å «ta tilbake» fortauet, også i hovedstaden. En innsender i Morgenbladet beskrev høsten 1839 forholdene for de gående i Christiania, under overskriften «Fodgjængernes Besværligheder». Vedkommende peker på at fortau i byen knapt kan kalles noen gangvei, «men kun en Grændse for Rendestenen, som man etsteds maatte have», og at det «fordrer omtrent ligesaa megen Kunst at gaae paa dem i Mørket uden at brække Arm eller Been, som for den, der ikke er Linedandser, at gaae paa et virkeligt Toug med Hovedet i en Sæk.»:

«Den som i Mørket, det er naar Lygterne ere tændte eller skulle være tændte, vilde gaae der, maatte hvert Øieblik med det ene Been ned i Rendestenene for at undgaae et Karnap, en Trap, en Kjælderlem eller en Dynge Steen, som en christen Sjæl har lagt udenfor sit Huus til noget Slags Bygning, men som tillige ere en Art Menneskefælder, da Eierne hverken have kostet paa at sætte et Plankeværk omkring dem eller en Lygte.»

Innsenderen viste til lovendringen i 1833, og skrev at resultatet av den var blitt «at det saakaldte Fortoug er ganske upassabelt i Mørke, da det heelt afskjæres af Trapperne, og altsaa egentlig kun bestaaer i Mellemrummene mellem disse.»

Den reviderte bestemmelsen om trappebredde på 36 tommer/1,5 alen ble videreført da den første landsomfattende bygningsloven kom i 1845, riktignok begrenset til gater med bredde på 12 alen eller mer. I smalere gater skulle den nyopprettede reguleringskommisjonen avgjøre spørsmålet i hvert enkelt tilfelle. Kristiansand skilte seg ut igjen; ifølge byens kronikør, Karl Leewy, bestemte man der at trappene kunne springe 2,5 alen (1,57 m) frem foran vegglinjen…

De senere bygningslovene reduserte fremspringet ytterligere. I 1896 ble fremspringet fastslått til maksimalt 1 m, under forutsetning av at det var minst 1 m mellom nederste trinn og fortauskanten. Samtidig kom kravet om at gatetrappene ikke fikk ha skarpe hjørner. I 1899 kom så en ny lov som gjaldt Kristiania, der fremspringet ble redusert til 40 cm. Den landsomfattende bygningsloven fra 1924 tillot 60 cm bredde, men bare for gater bredere enn 12 m; i smalere gater kunne ikke trapper ha større fremspring enn 30 cm.

Med dette var gatetrappenes epoke i praksis forbi, sammen med det ikke helt offentlige og ikke helt private rommet foran husene. I den ene byen etter den andre forsvant trappene. «De høie Opgange fra Gaden til Butikerne, er nu helt forsvundne,» kunne Gudbrandsdølen melde i 1906. Da var den siste gatetrappen i Storgata nettopp fjernet. Hensynet til fotgjengerne og fremkommeligheten ble avgjørende. Da så bilene kom, ble fortauene gjort smalere og de eksisterende trappene måtte fjernes for ikke å stenge dem helt.

Slik var den generelle utviklingen. Men det fantes unntak, i form av steder som enten ikke var omfattet av lovverket (dvs. som ikke lå i bykommuner eller var egne bygningskommuner, eksemplifisert med de sørlandske uthavnene), eller der gatetrappene ble beholdt, og eventuelt transformert for å være i tråd med lovverket og lokale forskrifter. Det siste forholdet ser særlig ut til å ha gjort seg gjeldende i sørlandsbyene. Trolig er noe av forklaringen at trappene her hadde fått en særlig sosial funksjon – og benkene med dem.

Det siste understrekes vel av debatten i formannskapet i Kristiansand i 1886, da nye politivedtekter stod på dagsordenen. Den gangen gikk både forslaget og den politiske diskusjonen langt i å sette grenser for innbyggernes bevegelsesfrihet; man ville få bukt med unge mennesker som hang på gatehjørnene, bybud og sjauere som slo seg ned på andres gatetrapper, fattigfolk i Posebyen som ikke passet godt nok på smårollingene sine og personer som gikk på fortauene med vedbører. Men gatetrappene som i realiteten hindret fremkommeligheten på fortauene? Nei, et sted måtte grensen gå. «Skal man tage alt væk fra Gaden, som En kan slaa sig imod, saa blir det nok mangt og meget, som maa væk,» som en av representantene uttrykte det.

***
I dag er situasjonen en annen. I takt med at bysentrum etter bysentrum omformes på de gående og syklende sine premisser, er rommet mellom husveggen og fortauskanten på ny i spill, og spørsmålet om eierskap til og status for dette arealet er igjen blitt et diskusjonstema. Kanskje kan noen av erfaringene fra den gang da benketrappene var en integrert del av bylivet i Kristiansand og andre sørlandsbyer, fremdeles gi inspirasjon og retning?

Litteratur
A. Boeken 1950. Amsterdamse stoepen. Amsterdam: Van Saane en Havelaar.
T. Bratberg 1995. Bygningsloven 150 år, 1845-1995. Lovens opprinnelse og utvikling. Steinkjer: Kommunal og arbeidsdepartementet og Forvaltningsmuseet.
H.J. Broers 1875. Utrecht. Historische wandelingen. Utrecht: J.L. Beijers.
Bygningslov, Politi- og Sundheds-Vedtægter for Christiania. Christiania 1878: J. Chr. Gundersens Bogtrykkeri.
J.E. Crowley 2003. The Invention of Comfort: Sensibilities and Design in Early Modern Britain and Early America. Baltimore: John Hopkins University Press.
Den almindelige Bygningslovgivning ved Arne Carlsen, Bureauchef. Kristiania 1900: H. Aschehoug & Co.s Forlag.
R. Hauglid et al. 1963. Byborgerens hus i Norge. Oslo: Dreyer.
P. Kalm 1753. En resa til Norra America, b. I. Stockholm: Tryckt på L. Salvii kostnad.
P. Kalm 1756. En resa til Norra America, b. II. Stockholm: Tryckt på L. Salvii kostnad.
V. Krag 1926. Min barndoms have. Oslo: Aschehoug.
K. Leewy 1956. Kristiansands bebyggelse og befolkning i eldre tider 3. Kristiansand: Christianssands Sparebanks Historiefond.
K. Leewy 1956. Kristiansands bebyggelse og befolkning i eldre tider 4. Kristiansand: Christianssands Sparebanks Historiefond.
C. Lesger 2013. Het winkellandschap van Amsterdam. Stedelijke structuur en winkelbedrijf in de vroegmoderne en moderne tijd, 1550-2000. Hilversum: Uitgeverij Verloren.
Lov angaaende Bygningsvæsenet. Christiania den 6te September 1845. Christiania: Trykt hos Chr. Grøndahl.
Lov om bygningsvesenet av 22 februar 1924 og vedtekter stadfestet av Arbeidsdepartementet av 1 oktober gjeldende for Oslo. Forskrifter av 6 oktober 1928, utferdiget av Arbeidsdepartementet i henhold til § 6 i lov om bygningsvesenet av 22 februar 1924 til supplering av denne lov. Oslo 1928: Grøndahl & søns forlag.
Lov om Bygningsvæsenet i Kristiania af 26de Mai 1899. Udgivet med Anmerkninger af Arne Carlsen, Bureauchef. Kristiania 1899: H. Aschehoug & Co.s Forlag.
Love, Anordninger, Kundgjørelser, aabne Breve, Resolutioner m. V., der vedkomme Kongeriget Norges Lovgivning og offentlige Bestyrelse, for Aaret 1845. Christiania 1846: Chr. Grøndahls Forlag.
J. Manca 2005. On the Origins of the American Porch: Architectural Persistence in Hudson Valley Dutch Settlements. Winterthur Portfolio 40, s. 91-132.
W. Moe 1900. Kristianssand. I B. Loftfield (red.): Norge, s. 394-399. Minneapolis: Norge Publishing Company.
C. Molbech 1821. Reise giennem en Deel af Tydskland, Frankrige, England og Italien i Aarene 1819 og 1820, 1. Kiøbenhavn: Gyldendalske Boghandling.
K. Mæsel, I.J. Mæsel og J.J. Munksgaard 2014. Rusleturer i Kvadraturen 10. Posebyen, del 1. Kristiansand: Eget forlag.
S.E. Rasmussen 1949. Byer og bygninger. København: Forlaget Fremad.
Samling af Love, Tractater, Kundgjørelser, Resolutioner, Departementsskrivelser m. m., som siden 1814 ere udkomne, i tidsfølgende Orden og udtogsviis udgiven samt forsynet med alphabetisk Register. Anden Deel, indeholdende Aarene 1827 til 1838 inclusive. Christiania 1838: Guldberg & Dzwonkowski.
C. Schellenberg 1948. Beischlag. Reallexikons zur Deutschen Kunstgeschichte, 2. München: Druckenmüller.
C. van der Sijs 2010. Cookies, Coleslaw, and Stoops. The Influence of Dutch on the North American Languages. Amsterdam: Amsterdam University Press.
S. Sogner 2012. «Og skuta lå i Amsterdam...». Et glemt norsk innvandrersamfunn i Amsterdam 1621-1720. Oslo: Aschehoug.
F.-A. H. Stylegar 2016. Nieuw Amsterdam. Nordmenn i det hollandske Amerika, 1624-1674. Sandnes: Commentum.
T.D. Visser 2012. Porches of North America. Lebanon, New Hampshire: University Press of New England.
G. Kiesow 2007. Von Freitreppen und Bürgerstolz. I: Monumente. Magazin für Denkmalkultur in Deutschland, Juni 2007.


[1] «Så hørte jeg også fra en viss mann som jeg ikke kjente, men som var utenfor min dør sammen med en annen, mens jeg satt på benketrappen min...». I: Het vrouwen almanakje van Diewertje en Grietje, 1783.

Ingen kommentarer:

Saga og minne

Kongesagaene har mye å melde om Einar Tambarskjelve – den tapre krigeren fra sjøslagene ved Svolder og Nesjar, den fromme romafareren, kon...