I grevskapet Kent ligger den pittoreske småbyen Sandwich,
bare litt større enn Sunndalsøra og så vidt mindre enn Vadsø, og i dag først og
fremst kjent for sine mange bevarte middelalderbygninger – og for å ha gitt
navn til påsmurte brødskiver. Fra Sandwich er det to, tre kilometer ut til
kysten av Den engelske kanal. Det var helt annerledes for tusen år siden: Den
gang var Sandwich en viktig havneby, og dessuten det stedet som skandinaviske
flåter gang på gang brukte som utgangspunkt for angrep mot England, og som kong
Knud den store benyttet som hovedbase etter at han vant makten i England.
Siden vikingtiden har landskapet i denne delen av Kent
gjennomgått store forandringer. Neset nordøst for Sandwich, med feriebyene
Ramsgate og Margate, heter som kjent Thanet, eller Isle of Thanet, og inntil
for noen hundre år siden var Thanet rent faktisk en øy i Den engelske kanal.
Slik var det da vikinger overvintret på Thanet i 850-årene, og slik var det
fremdeles på 1000-tallet. Mellom Isle of Thanet og fastlandet løp et bredt
sund, Wantsum Channel, som utgjorde en trygg «innaskjærs» farled og en
beskyttet forbindelseslinje til Themsen. Via dette sundet fikk man med andre
ord adgang til viktige byer som Canterbury og London, og allerede romerne hadde
sett behovet for å sikre de to innløpene til Wantsum med sterke
festningsanlegg.
Wantsum Channel var innfallsport da danene tok opp igjen
herjingene i England i 1003-1004, og toktene gradvis endret karakter i retning
av erobringskrig. Kort tid etter midtsommer 1013 dukket en stor flåte opp i
horisonten utenfor Sandwich. I spissen for den store flåten stod Svend Tveskæg
og hans unge sønn, Knud. Skipene fulgte kysten nordover fra Wantsum og seilte
opp Humber til Lindsay. Der samlet kong Svend stormennene i Danelagen, som tok
ham til konge, mens Oxford og Winchester snart gav opp uten kamp.
Kong Æthelred klarte med skandinaviske leiekrigeres hjelp å
forsvare London, men forgjeves. Byen kapitulerte og sendte gisler til kong
Svend for å unngå et nytt angrep, og innen året var omme hadde danekongen
underlagt seg hele England og «hele nasjonen anerkjente ham som konge, som det
heter i den angelsaksiske krøniken. Æthelred flyktet til Normandie, og det
danske nordsjøimperiet var et faktum. For Svend Tveskæg ble imidlertid gleden
kortvarig. Han døde allerede i februar 1014.
Usikkerheten var stor etter Svend Tveskægs dødsfall.
Vikinghæren valgte den 18-årige Knud som sin konge, men hjemme i Danmark ble
Knuds bror, Harald, satt på tronen. De angelsaksiske stormennene sendte derimot
bud til Rouen med invitasjon til Æthelred om å vende tilbake. Utenom Knuds egen
hær, var det bare en del av Danelagen som ønsket ham som konge, så unggutten
kan ikke ha hatt særlig kontroll over farens nyervervede rike. Da så Æthelred
entret scenen og ville ta tilbake sitt rike, var det bare det sterkt befestede
London, der Knud hadde samlet sine beste menn, og kongens allierte i Lindsey
som bød på noen særlig motstand. Knud ble tvunget på flukt.
Det er på dette tidspunktet at Eirik ladejarl kommer inn i
bildet. Året er altså 1014, og i Danmark sitter unggutten Knud og hans enda
yngre bror, Harald. Sistnevnte har liten lyst til å dele riket med Knud, men
sier seg villig til å hjelpe ham med å reise en mektig hær. Og hvem er vel
bedre egnet enn Eirik jarl, helten fra Hjørungavåg og Svolder og brødrenes egen
svoger, til å hjelpe dem med oppgaven og bistå den unge kongen? Dermed ble
Svend Tveskægs gamle allierte og reelle hersker i Norge, ladejarlen Eirik
Håkonsson i Trøndelag, budsendt.
Eirik satte kurs for Danmark i følge med en stor flåte. Det
blir sjelden lagt vekt på at han måtte ha oppsøkt kongene under enhver
omstendighet, for å avklare forholdet dem imellom. Eirik hadde stått i et
personlig allianseforhold med Svend Tveskæg, og det var ikke gitt at jarlen
etter kongens død skulle være herre i Norge – eller at danekongene skulle være
overkonger, for den saks skyld. Makten i landet var i spill, og Eirik spilte.
Resultatet var at han sluttet seg til Knuds kommende
krigstog mot at han ble lovet makt og land i England, mens sønnen Håkon skulle
styre Norge på samme vilkår som han selv hadde hatt. En engelsk samtidskilde
skildrer Knud og Eiriks fryktinngytende kjempeflåte, slik den fortonte seg da
skipene styrte inn mot Sandwich tidlig på høsten 1015:
«Det var så mange slags skjold at man kunne tro at krigere
fra alle nasjoner var med… Stevnene skinte gylne, og det blinket i sølv på
store og mindre skip… I denne storslåtte flåten var ingen slave, ingen løysing,
ingen av lav byrd, ingen svekket av alderdom; enhver edel, enhver i sin alders
fulle kraft, enhver utstyrt for alle slags former for strid, enhver så rask at
han gjorde en rytters hurtighet til skamme.»
 |
| Knud og Emma |
Nå fulgte en langvarig kamp om makten i England. Knuds hær
gikk inn i Wessex og plyndret i de vestlige delene av riket. Etter en rekke
slag og betydelige tap på begge sider, døde Æthelred i april året etter, og
sønnen Edmund ble tatt til konge. Da Edmund tapte den avgjørende kampen ved
Assandun i Essex den 18. oktober 1016, kom en fredsavtale i stand. Knud og
Edmund skulle dele riket slik at sistnevnte fikk London og landet sør for
Themsen, mens Knud skulle ha den nordlige delen. Etter Edmunds død skulle hele
riket tilfalle Knud.
Noen uker senere døde Edmund, og veien til makten lå åpen
for Knud, som ble kronet til konge over hele England i 1017. Knud giftet seg
med Æthelreds enke, Emma, for å videreføre alliansen med normannerne, og
utnevnte Eirik til jarl over Northumbria. Kort etter fulgte Håkon Eiriksson
etter, og ble jarl i Worcestershire. Ladejarlene, som hadde vært Norges
herskere i et halvt århundre – bare avbrutt av et intermesso under Olav
Tryggvason – hadde gjort «engelskmenn» av seg. I det maktvakuumet som nå
oppstod i Norge, ble Olav Haraldsson tatt til konge, men det er en annen
historie.
På 1000-tallet var England en av rikeste delene av
Vest-Europa, og det var nettopp denne rikdommen som hadde trukket røvere og
erobrere til landet. Den engelske økonomien var langt mer avansert enn de
skandinaviske. Livlig vareutveksling, blant annet ullhandelen med Flandern, gav
overskudd i form av store mengder sølv fra gruvene i Sachsen, og muliggjorde
utmyntning av høy kvalitet som stimulerte til urbanisering og mer handel. I England
fantes mange byer, og befolkningen var kanskje så stor som to millioner
mennesker – minst ti ganger større enn Norges. Historikeren Peter Sawyer
anskueliggjør hvor velstående landet var, ved å sammenligne inntektene til
Kristkirken i Canterbury med hva som bekom det berømte benediktinerklosteret i
Cluny i Frankrike på samme tid: Kristkirkens årlige inntekter var nesten
dobbelt så store.
Fra 1016 var Eirik Håkonsson jarl i Northumbria med sete i
York. I samtiden var York for en metropolis å regne, en strategisk juvel, sete
for erkebiskopen og dessuten en kommersiell hub med en travel og internasjonal
havn med et aktivt slavemarked, og med opptil 20 kirker som betjente en
befolkning på kanskje så mange som 15 000, dvs. på størrelse med Firenze og Lisboa,
og ikke mye mindre enn Paris, London og Köln. York var uten sammenligning den
største byen nord i England, og den største i landet etter London, og ellers lå
også bispebyen Durham og en perlerad med mindre byer i Eiriks jarledømme,
foruten steder med historisk tyngde som Bamburgh, Lindisfarne og Jarrow.
Jarlens besittelser omfattet et hovedsete i bydelen Bootham
og en rekke godseiendommer utenfor York, men ikke lenger unna enn at hovedsetet
kunne få daglige forsyninger derfra. Selv om tallene ikke er direkte
sammenlignbare, og skriver seg fra en noe senere periode, har en regnet ut at
mens kongens samlede jordeiendommer i hele England var verdt 5 000 pund i 1066,
var jarlen av Northumbrias alene verdt så mye som 1 300 pund.
Sønnen Håkons rike lå i det mer perifere vestlige Mercia, og
omfattet mer eller mindre Severndalføret i dagens Worcestershire, som var et
viktig område for produksjon og eksport av ull og salt; der lå også bispebyen
Worcester med sine håndverkere, myntverksted og en betydelig bybefolkning i
denne perioden, det viktige klosteret Evesham Abbey med mer.
Det var ikke uten grunn at De britiske øyer tidlig ble
hjemsøkt av vikinger. Når vi skriver 1015 hadde trønderne, og sikkert
ladejarlenes egne forfedre, frekventert landet på den andre siden av Nordsjøen
i to hundre år. Skal vi dømme etter de arkeologiske funnene (s.k. «insulære»
metallsaker), ble noen av de tidligste vikingferdene organisert fra bygdene
rundt Trondheimsfjorden. Fristelsen til å slå følge med danekongene over havet
for godt, må ha vært stor.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar