08 september 2018

1015: Kampen om England


I grevskapet Kent ligger den pittoreske småbyen Sandwich, bare litt større enn Sunndalsøra og så vidt mindre enn Vadsø, og i dag først og fremst kjent for sine mange bevarte middelalderbygninger – og for å ha gitt navn til påsmurte brødskiver. Fra Sandwich er det to, tre kilometer ut til kysten av Den engelske kanal. Det var helt annerledes for tusen år siden: Den gang var Sandwich en viktig havneby, og dessuten det stedet som skandinaviske flåter gang på gang brukte som utgangspunkt for angrep mot England, og som kong Knud den store benyttet som hovedbase etter at han vant makten i England.

Siden vikingtiden har landskapet i denne delen av Kent gjennomgått store forandringer. Neset nordøst for Sandwich, med feriebyene Ramsgate og Margate, heter som kjent Thanet, eller Isle of Thanet, og inntil for noen hundre år siden var Thanet rent faktisk en øy i Den engelske kanal. Slik var det da vikinger overvintret på Thanet i 850-årene, og slik var det fremdeles på 1000-tallet. Mellom Isle of Thanet og fastlandet løp et bredt sund, Wantsum Channel, som utgjorde en trygg «innaskjærs» farled og en beskyttet forbindelseslinje til Themsen. Via dette sundet fikk man med andre ord adgang til viktige byer som Canterbury og London, og allerede romerne hadde sett behovet for å sikre de to innløpene til Wantsum med sterke festningsanlegg.

Wantsum Channel var innfallsport da danene tok opp igjen herjingene i England i 1003-1004, og toktene gradvis endret karakter i retning av erobringskrig. Kort tid etter midtsommer 1013 dukket en stor flåte opp i horisonten utenfor Sandwich. I spissen for den store flåten stod Svend Tveskæg og hans unge sønn, Knud. Skipene fulgte kysten nordover fra Wantsum og seilte opp Humber til Lindsay. Der samlet kong Svend stormennene i Danelagen, som tok ham til konge, mens Oxford og Winchester snart gav opp uten kamp.

Kong Æthelred klarte med skandinaviske leiekrigeres hjelp å forsvare London, men forgjeves. Byen kapitulerte og sendte gisler til kong Svend for å unngå et nytt angrep, og innen året var omme hadde danekongen underlagt seg hele England og «hele nasjonen anerkjente ham som konge, som det heter i den angelsaksiske krøniken. Æthelred flyktet til Normandie, og det danske nordsjøimperiet var et faktum. For Svend Tveskæg ble imidlertid gleden kortvarig. Han døde allerede i februar 1014.

Usikkerheten var stor etter Svend Tveskægs dødsfall. Vikinghæren valgte den 18-årige Knud som sin konge, men hjemme i Danmark ble Knuds bror, Harald, satt på tronen. De angelsaksiske stormennene sendte derimot bud til Rouen med invitasjon til Æthelred om å vende tilbake. Utenom Knuds egen hær, var det bare en del av Danelagen som ønsket ham som konge, så unggutten kan ikke ha hatt særlig kontroll over farens nyervervede rike. Da så Æthelred entret scenen og ville ta tilbake sitt rike, var det bare det sterkt befestede London, der Knud hadde samlet sine beste menn, og kongens allierte i Lindsey som bød på noen særlig motstand. Knud ble tvunget på flukt.

Det er på dette tidspunktet at Eirik ladejarl kommer inn i bildet. Året er altså 1014, og i Danmark sitter unggutten Knud og hans enda yngre bror, Harald. Sistnevnte har liten lyst til å dele riket med Knud, men sier seg villig til å hjelpe ham med å reise en mektig hær. Og hvem er vel bedre egnet enn Eirik jarl, helten fra Hjørungavåg og Svolder og brødrenes egen svoger, til å hjelpe dem med oppgaven og bistå den unge kongen? Dermed ble Svend Tveskægs gamle allierte og reelle hersker i Norge, ladejarlen Eirik Håkonsson i Trøndelag, budsendt.

Eirik satte kurs for Danmark i følge med en stor flåte. Det blir sjelden lagt vekt på at han måtte ha oppsøkt kongene under enhver omstendighet, for å avklare forholdet dem imellom. Eirik hadde stått i et personlig allianseforhold med Svend Tveskæg, og det var ikke gitt at jarlen etter kongens død skulle være herre i Norge – eller at danekongene skulle være overkonger, for den saks skyld. Makten i landet var i spill, og Eirik spilte.

Resultatet var at han sluttet seg til Knuds kommende krigstog mot at han ble lovet makt og land i England, mens sønnen Håkon skulle styre Norge på samme vilkår som han selv hadde hatt. En engelsk samtidskilde skildrer Knud og Eiriks fryktinngytende kjempeflåte, slik den fortonte seg da skipene styrte inn mot Sandwich tidlig på høsten 1015:

«Det var så mange slags skjold at man kunne tro at krigere fra alle nasjoner var med… Stevnene skinte gylne, og det blinket i sølv på store og mindre skip… I denne storslåtte flåten var ingen slave, ingen løysing, ingen av lav byrd, ingen svekket av alderdom; enhver edel, enhver i sin alders fulle kraft, enhver utstyrt for alle slags former for strid, enhver så rask at han gjorde en rytters hurtighet til skamme.»

Knud og Emma
Nå fulgte en langvarig kamp om makten i England. Knuds hær gikk inn i Wessex og plyndret i de vestlige delene av riket. Etter en rekke slag og betydelige tap på begge sider, døde Æthelred i april året etter, og sønnen Edmund ble tatt til konge. Da Edmund tapte den avgjørende kampen ved Assandun i Essex den 18. oktober 1016, kom en fredsavtale i stand. Knud og Edmund skulle dele riket slik at sistnevnte fikk London og landet sør for Themsen, mens Knud skulle ha den nordlige delen. Etter Edmunds død skulle hele riket tilfalle Knud.

Noen uker senere døde Edmund, og veien til makten lå åpen for Knud, som ble kronet til konge over hele England i 1017. Knud giftet seg med Æthelreds enke, Emma, for å videreføre alliansen med normannerne, og utnevnte Eirik til jarl over Northumbria. Kort etter fulgte Håkon Eiriksson etter, og ble jarl i Worcestershire. Ladejarlene, som hadde vært Norges herskere i et halvt århundre – bare avbrutt av et intermesso under Olav Tryggvason – hadde gjort «engelskmenn» av seg. I det maktvakuumet som nå oppstod i Norge, ble Olav Haraldsson tatt til konge, men det er en annen historie.

På 1000-tallet var England en av rikeste delene av Vest-Europa, og det var nettopp denne rikdommen som hadde trukket røvere og erobrere til landet. Den engelske økonomien var langt mer avansert enn de skandinaviske. Livlig vareutveksling, blant annet ullhandelen med Flandern, gav overskudd i form av store mengder sølv fra gruvene i Sachsen, og muliggjorde utmyntning av høy kvalitet som stimulerte til urbanisering og mer handel. I England fantes mange byer, og befolkningen var kanskje så stor som to millioner mennesker – minst ti ganger større enn Norges. Historikeren Peter Sawyer anskueliggjør hvor velstående landet var, ved å sammenligne inntektene til Kristkirken i Canterbury med hva som bekom det berømte benediktinerklosteret i Cluny i Frankrike på samme tid: Kristkirkens årlige inntekter var nesten dobbelt så store.

Fra 1016 var Eirik Håkonsson jarl i Northumbria med sete i York. I samtiden var York for en metropolis å regne, en strategisk juvel, sete for erkebiskopen og dessuten en kommersiell hub med en travel og internasjonal havn med et aktivt slavemarked, og med opptil 20 kirker som betjente en befolkning på kanskje så mange som 15 000, dvs. på størrelse med Firenze og Lisboa, og ikke mye mindre enn Paris, London og Köln. York var uten sammenligning den største byen nord i England, og den største i landet etter London, og ellers lå også bispebyen Durham og en perlerad med mindre byer i Eiriks jarledømme, foruten steder med historisk tyngde som Bamburgh, Lindisfarne og Jarrow.

Jarlens besittelser omfattet et hovedsete i bydelen Bootham og en rekke godseiendommer utenfor York, men ikke lenger unna enn at hovedsetet kunne få daglige forsyninger derfra. Selv om tallene ikke er direkte sammenlignbare, og skriver seg fra en noe senere periode, har en regnet ut at mens kongens samlede jordeiendommer i hele England var verdt 5 000 pund i 1066, var jarlen av Northumbrias alene verdt så mye som 1 300 pund.

Sønnen Håkons rike lå i det mer perifere vestlige Mercia, og omfattet mer eller mindre Severndalføret i dagens Worcestershire, som var et viktig område for produksjon og eksport av ull og salt; der lå også bispebyen Worcester med sine håndverkere, myntverksted og en betydelig bybefolkning i denne perioden, det viktige klosteret Evesham Abbey med mer.

Det var ikke uten grunn at De britiske øyer tidlig ble hjemsøkt av vikinger. Når vi skriver 1015 hadde trønderne, og sikkert ladejarlenes egne forfedre, frekventert landet på den andre siden av Nordsjøen i to hundre år. Skal vi dømme etter de arkeologiske funnene (s.k. «insulære» metallsaker), ble noen av de tidligste vikingferdene organisert fra bygdene rundt Trondheimsfjorden. Fristelsen til å slå følge med danekongene over havet for godt, må ha vært stor.

Ingen kommentarer:

Benketrappene – privat utstillingsvindu og offentlig arena i byer og uthavner

«Og jo mere hovmodige Husene er, desto længere springer Gadetrappene frem, de trænger sig uden videre langt ud paa Fortaugene; ‘vær så god...