Arabisk sølv

Den persiske forfatteren og geografen Ibn Ḵordāḏbeh skrev rundt 870 om ‘Rus, vikinger, som på hans tid kom ridende på kameler lastet med pelsverk og andre handelsvarer til Bagdad – den viktigste byen langs Silkeveien. Han nevner ikke hva ‘Rus fikk i retur, men det er liten tvil om at det blant annet dreide seg om dirhemer, arabiske sølvmynter som var ettertraktet også i det fjerne Norden. Tro det eller ei, men det er funnet mer enn en halv million slike lødige sølvmynter her hjemme, og antallet øker for hvert år. Dirhem-funnene er det tydeligste tegnet på kontaktene mellom Kalifatet og Skandinavia i vikingtiden – så vel som et håndfast bevis på vikingenes sans for sølv.

Nå skal det sies at Norge er lillebror når det gjelder funn av dirhemer. I 2008 viste en samlet oversikt at det var gjort i overkant av 600 funn her hjemme. Sverige dominerer stort, og bare på Gotland er det funnet over 65 tusen stykker! Ellers er det gjort mange funn også ellers rundt Østersjøen, samt langs vannveiene i Russland og Ukraina.

Kufiske mynter fra et depotfunn fra Våje, Arendal i Agder.
Foto: Kulturhistorisk museum, Universitetet  Oslo, CC-BY-4.0

Etter hvert som metallsøking er blitt en utbredt hobby, og stadig oftere også tas i bruk i forbindelse med arkeologiske undersøkelser, har antallet funn vokst dramatisk. Jeg har ikke fullstendig oversikt over nye funn i Norge, men bare i Vestfold er det funnet nærmere 200 dirhemer gjennom metallsøk i løpet av de seinere år. Myntene er ellers funnet over store deler av landet, fra Troms i nord til Østfold i sør. Oslofjordområdet har de fleste funnene, men også Innlandet og Trøndelag er godt representert. På Vestlandet er det færre funn.

Funn «over alt»

Fra Danmark fortelles det at et jorde ikke er undersøkt godt nok med metalldetektor dersom det ikke er funnet en arabisk sølvmynt. Den svenske arkeologen Martin Rundkvist har nylig oppsummert at systematisk metallsøk i jordbruksbygder i det sørlige Sverige alltid resulterer i funn av dirhemer – uten hensyn til om det er gjort andre funn på stedet tidligere, og selv om man ikke skulle finne så mye annet. Han foreslår at dirhemer finnes «over alt», men tynt spredt.

Dirhem var sølvmyntenheten i det arabiske myntsystemet i flere hundre år, og er fremdeles myntstandard i enkelte land. I den perioden vi her tar for oss, fulgte dirhemen en sølvvekt på i overkant av 3 gram.

I norske funn spenner dirhemene i pregningstid over tre hundre år fra rundt år 700 til litt etter år 1000. Hovedmengden ligger innenfor 850-950. Myntene er preget over et stort område der islam dominerte. På Kaupang i Vestfold var det dirhemer som dominerte blant myntfunnene – fra myntsteder som Tudgha (Marokko) og al-Abbasiyya (Tunisia) i vest, Basra (Irak) i sør og Samarkand (Usbekistan) i øst.

Slike mynter kalles også «kufiske», på grunn av den spesielle skrifttypen som er brukt i korantekstene og de andre innskriftene de er utstyrt med. Med skrift oppgis navnet på regenten, et religiøst vers, myntsted og årstall. Én av myntene fra et stort skattefunn i Grimstad har følgende innskrift: «I Allahs navn! Denne dirhem ble slått i aš-Šāš i året 286». aš-Šāš er dagens Tasjkent, hovedstaden i Usbekistan. År 286 tilsvarer tidsrommet 17. januar 899 til 6. januar 900 etter tradisjonell, kristen tidsregning.

 Handel er nok en vesentlig del av forklaringen på hvordan de islamske myntene havnet i Skandinavia. Muslimske handelsmenn ved Volga og Don brukte dirhemer i stor skala, og disse myntene var ettertraktet blant annet på grunn av lødigheten. Myntmetallet kom først og fremst fra de rike sølvforekomstene i Panjshir (Afghanistan) og i dagens Usbekistan. Det er ikke tilfeldig at mange av myntene som er funnet i Skandinavia, er preget under det samanidiske dynastiet, som på 800- og 900-tallet rådet grunnen i store deler av Iran og Sentral-Asia. Sølvutvinningen under det samanidiske styret var nemlig stor at den faktisk skal ha overgått hele verdens produksjon på 1500-tallet, ifølge arabiske kilder.

Da sølvinnholdet i myntene gikk ned på slutten av 900-tallet over store deler av den islamske verden, fra Spania til Sentral-Asia, tørket også funnene her hjemme inn. Det har vært anslått at noe sånt som 125 millioner dirhemer havnet i Nord-Europa i løpet av vikingtiden. Det tilsvarer rundt regnet 375 tonn med sølv! Hva skulle man med slike mengder?

Det er vanlig å regne med at mange av myntene ble smeltet ned og brukt som råstoff til å framstille sølvbarrer og draktsmykker. På Kaupang er det funnet BY- en smelteklump fra en produksjon som aldri ble avsluttet. 12 fragmenterte dirhemer er fortsatt synlige i smelteklumpen. Andre mynter ble mistet, gjemt unna som del av nedgravde skatter eller brukt som anheng og lagt i graver.

Som mynt hadde de islamske myntene neppe noen funksjon her hjemme. Når vi likevel finner dem i så stort antall, skyldes det at handel og vareutveksling var basert på sølv som verdimetall. I vikingtidssamfunnene i nord var det veid sølv som var betalingsmiddelet. Derfor viser seg ofte at de dirhemene arkeologene finner, er klippet, bøyd eller risset i med kniv for å teste sølvinnholdet.

Vikingene og Silkeveien

Møtet med muslimske kjøpmenn ved de store elvene i Russland og enda videre innebar at vikingene ble knyttet til de store eurasiske handelsrutene som med en fellesbetegnelse kalles Silkeveien. I realiteten dreide seg om flere ruter som allerede på det tidspunktet hadde vært trafikkert i århundrer, og som spilte en avgjørende rolle i forbindelsene mellom øst og vest – fra Kina og India til Vest-Europa.

Silkeeveien, omkr. 900. Briangotts, CC BY-SA .3.0

<http://creativecommons.org/licenses/by-sa/3.0/>, via Wikimedia Commons 

Den voldsomme utmyntningen i Kalifatet var et uttrykk for det økonomiske oppsvinget som byer som Bagdad, Samarkand og Bukhara opplevde etter at islam hadde gått sin seiersgang over store deler av Midtøsten og Sentral-Asia i perioden før vikingtiden. Disse byene lå bokstavelig talt midt i smørøyet, og pleide kontakter mot både øst og vest.

Abbasideriket opplevde en gullalder på 700- og 800-tallet. Det enorme riket – større enn Romerriket hadde vært – var sentrert rundt storbyer som Bagdad og Samara. I perioden som fulgte, spilte samanideriket med sine hovedsteder i Bukhara, Samarkand og Herat en hovedrolle.

De arabiske samtidskildene som skildrer ‘rus eller vikinger langs de store elvene i Russland og Ukraina – som Ibn Fadlans berømte beretning fra begynnelsen av 900-tallet – er knyttet til dette handelsnettverket og til behovet for diplomatiske forbindelser som oppsto i kjølvannet av slike kontakter.

En rekke produkter ble utvekslet langs de øst-vest-gående handelsveiene, ikke bare silke. Men, som arkeologen Marianne Vedeler har vist, spilte også silkestoffer en rolle, selv her nord. Skandinaviske høvdinger fikk smaken på silke, og luksustekstiler fra Sentral-Asia fikk innpass også i Norge. I overklassegraver som Oseberg og Gokstad i Vestfold og Haugen i Rolvsøy i Østfold er det funnet vevde silkestoffer, broderier og bånd med innslag av silke. Det er grunn til å tro at disse stoffene er kommet hit fra persisk område, der det ble importert og produsert silketekstiler i store mengder.

Kina var ikke den eneste produsenten av silke i vikingtiden. Ifølge den bysantinske historikeren Prokopios, ble keiser Justinian i år 552 oppsøkt av kristne munker som hadde vendt tilbake fra en misjonsreise til Kina. Munkene hadde smuglet med seg silkeorm-egg og morbærtrær som føde for silkeormene. Det ble starten på den bysantinske silkeindustrien, med sentra som Konstantinopel (Istanbul), Theben, Beirut og Antiokia (Antakya).

Heldige funn av silkestoffer og andre luksusprodukter som er blitt framstilt i Midt-Østen og enda lenger øst, viser sammen med de islamske dirhemene hva slags saker som nådde Skandinavia via Silkeveien. Men hva slags varer gikk motsatt vei? Sannsynligvis produkter som er langt vanskeligere å etterspore i det arkeologiske materialet. I de arabiske samtidskildene nevnes først og fremst pelsverk og slaver.

Innskrifter i kirkene

Eldre kirkedør fra Nesseby Finnmark.

 Har du besøkt en eldre kirke i Norge og lagt merke til alt «krotet» på dører og vegger? Så vel på stein- som trekirker er mengden av «innskrifter» på murer og vegger påfallende. Men ikke overalt: Graffitien er i stor grad konsentrert om dører, døråpninger og rundt alteret. Hvorfor er det slik?

For den som vil se, er både mengden og plasseringen av graffiti påfallende. Det gjelder enten kirkene går tilbake til middelalderen eller er oppført i løpet av de første hundre årene etter Reformasjonen: Dører og innganger, og av og til altertavla, er overstrødd med initialer, bumerker, årstall og andre, mer vanskelig tolkbare tegn, mens kirken ellers gjerne mangler tilsvarende «krot».

I en kilde fra 1800 gjengis én forklaring på dette fenomenet, idet det heter at

af de Syges Navne indskiæres det første Bogstav paa Kirke-Dørren, i den Formening, at det skal virke Forandring.

Det samme gjelder på og rundt alteret. Kilden er Fredrik Arentz Krog (f. 1769), som var prost på Karmøy. Krog var skeptisk til denne praksisen, for å si det mildt:

Hvor daarligt altsaa, at ansee Kirkens Dørre eller Altere for helligere, og mere mirakelske, end alle andre Boeliger. Ønskeligt var det, at man i det øvrige vilde holde sine Forsamlings Huse i bedre Stand, og Orden, og Reenlighed; i det Sted man lader dem see du som Fængsler, forfalde, og fyldes med den uanstændigste Ureenlighed!

Kirkedør fra Avaldsnes kirke, Rogaland.

I katolsk middelalder hadde dørhammeren, jernringen på kirkedøra, hatt en spesiell betydning: Den som var forfulgt, og kanskje flyktet for livet, var berget om det lyktes ham å komme inn i kirken, eller om så bare gripe fatt i jernringer på kirkedøra. Da var han i kontakt med hellige, og å røre ved ham var helligbrøde.

I én av oppskriftene av Draumkvedet heter det om Olav Åsteson at han stiller seg ved kirkedøra og forteller om sine syner, mens presten står for alteret og legger ut om tekstene sine:

Presten stende på predikstolen

legg ut tekstinne sine

Olav han stende for kyrkjedynni

Fortel utav draumene sine.

Inngåelse av ekteskap foregikk før Refomasjonen utenfor kirken, foran døra. I den danske folkevisa om Tyge Hermansens brud, som forgjeves venter på sin beiler, fortelles det derfor:

Bruden staaer for Kirkedør,

Rød som en Rosensblomme.

På kirkeportaler fra middelalderen finnes ofte dyrefigurer. Hensikten med dem var å holde vondemaktene borte. Til ut på 1800-tallet var det vanlig at kirkedørene slo innover og ble stengt ved en bom tvers over døra så snart gudstjenesten var i gang. Denne praksisen ble ikke forbudt før etter den tragiske ulykken i Grue kirke i 1822, da et lynnedslag førte til brann og menigheten styrtet mot døra uten å kunne komme ut, og 113 mennesker omkom.

Innskrifter på baksiden av altertavla,
Gjerde kirke, Etne, Hordaland

Når det gjelder å skjære inn navnet på den berørte av sykdom på kirkedøra eller på alteret, eller eventuelt på kirkeklokkene, ble det regnet for spesielt virksomt mot «elsk» og «grand».

«Elsk» var en tilstand som man mente kom av at en av underjordsfolket hadde lagt seg etter en og plaget en med sin elskov. En avdød slektning eller den døde i gravhaugen kunne på samme måte legge sin elsk på kvinner og menn. «Grand» kunne helbredes på samme måte.

Jeg har selvsag ikke besøkt alle landets eldre kirker elle bevarte deler fra disse. Men jeg har sett mange av dem, og er ikke i tvil om det ovenstående i all mulig hovedsak er riktig. Når det gjelder innholdet i «krotet» på dører og portaler, samt på og rundt altere, har jeg ikke observert noe tydelig mønster med hensyn til hva slags innskrifter det dreier seg om. Jeg har observert en miks av initialer, bumerker, årstall og symboler i form av skip, solur og labyrinter.

Én type innskrifter verdt å merke seg er slike som består av bokstavene «VV», «M» eller «MM». Trolig er dette «krot» relatert til jomfru Maria, det være seg «Virgo Virginum», «Maria» eller «Maria møy».

Gotere fra "Skandza"

"Gotisk" steinsetting Odry, Polen. Przykuta, CC BY-SA 3.0
<https://creativecommons.org/licenses/by-sa/3.0>, via Wikimedia Commons

Goterne – et germansk folk som spilte en vesentlig rolle i europeisk historie i folkevandringstiden som innbitte motstandere av det mektige Romerriket – etablerte riker ved Svartehavet, i Italia og I Spania. Men hvem var de egentlig, og hvor kom de fra? Selv mente goterne at de opprinnelig hadde vandret ut fra Skandinavia.

I de skriftlige samtidskildene møter vi dem for første gang på 200-tallet e.Kr. Da er de bosatt nord for Svartehavet, i det som i dag er Romania, Moldova, Ukraina og Belarus. Når de romerske forfatterne er opptatt av dem, skyldes det at goterne med dette landområdet som utgangspunkt flere ganger angrep de østlige delene av Romerriket. I 250-årene hører vi at de herjer i Svartehavsområdet, fulgt av angrep mot Marmarahavet og Bithynia. Ti år seinere angrep de selve Bysants og flere byer i Hellas. Så, omkring 270, angrep de igjen Bysants med en mektig flåte, og kom så langt som til Kreta, Kypros og Rhodos.

I det neste århundret falt kong Ermanariks (død 376) goterrike ved Svartehavet, idet hunerne og deres allierte steppefolk rykket vestover. Mange gotere trakk deretter mot Romerrikets grenser ved Donau og søkte beskyttelse hos romerne. En gruppe under ledelse av Alaric (død 410) ble romerske allierte, men gjorde opprør og plyndret selve byen Roma i 410. Hans visigotere («vestgotere») etablerte seinere et rike i Gallia og deretter på den iberiske halvøya. Riket deres i Spania og Portugal gikk først under da araberne invaderte halvøya tidlig på 700-tallet.

De goterne som var blitt værende under hunisk overherredømme på Balkan, opprettet sitt eget rike i området etter Attilas død. Under sin berømte konge, Theoderik (død 526), erobret disse ostrogoterne («østgoterne») Italia og gjorde Ravenna til sin hovedstad. Etter Teoderiks død fulgte en langvarig og blodig krig mot det østromerske riket. De goterne som overlevde, ble til slutt absorbert av et annet germansk folk, langobardene, som tok makten i det nordlige Italia i 568.

De rikene som goterne opprettet i Vest-Europa i slutten av folkevandringstiden, var kristne kongedømmer som sto i like stor gjeld til den romerske arven i disse områdene som til den germanske kulturen og identiteten erobrerne bar med seg. Goterne var blitt bygrunnleggere, kirkebyggere og lovgivere. Noen av dem var også historikere og kronikører, og det er fra disses skrifter – samt fra romerske samtidskilder – at vi får et gløtt inn i hvordan goterne selv så på sitt opphav.

Den uten sammenlikning mest berømte av disse skriftene er Jordanes’ goterhistorie, Om goternes opphav og bedrifter. Jordanes levde midt på 500-tallet og oppholdt seg i Konstantinopel. Goterhistorien bygger blant annet på et større, nå tapt verk av Cassiodorus, som hadde vært knyttet til Teoderiks hoff i Ravenna. Cassiodorus’ anliggende var ikke minst å gi Teoderik og hans slekt en ærerik forhistorie, og både hans og Jordanes’ verk må ses i lys av dette.

Jordanes viser i sitt verk også til en annen, eldre forfatter, Ablasius, som ikke er kjent fra andre kilder, men som førstnevnte ser ut til å ha fått flere opplysninger om goternes eldre historie fra. Etter enkeltes mening er denne forfatteren et slags manglende mellomledd mellom Jordanes’ verk og goternes tapte muntlige tradisjoner.

Det er her Jordanes opplysninger om goternes opphav og vandringer kommer inn i bildet.

Han innleder nemlig sin goterhistorie med et geografisk overblikk, og skriver om den skandinaviske halvøya, som han i tråd med datidens praksis benevner «Skandza»:

I dette same uhorvelege havet, i den arktiske eller nordlege luten, ligg det òg ei stor øy som heiter Skandza; og der skal forteljingi vår med Guds hjelp taka til; for det folket som du vil vita upphavet til, det braut fram som ein biesvarm og morfanget åt denne øyi, og kom til Europa derifrå…

Ifølge Jordanes kom altså goterne opprinnelig fra «Skandza», og derfra reiste de til sjøs og under ledelse av en kong Berig til et område sør for Østersjøen som Jordanes kaller «Gothiscandza». Det regnes av mange for å betegne Wisładeltaet i dagens Polen. Videre forteller han at goterne etter kort tid også overtok et landområde som hadde tilhørt «Ulmerugi». Fem generasjoner senere skal så goterne ha forlatt «Gothiscandza» og vandret videre til et sted som Jordanes kaller «Oium» i skyternes land. Flere forskere plasserer dette «Oium» et sted ved Svartehavet, der goterne oppholdt seg når de første gang dukker opp i de romerske kildene.

Jordanes støtter seg i denne forbindelsen blant annet på muntlig tradisjon, som han skriver – her i Sigmund Skards norske oversettelse:

Soleis er det vanleg fortalt i fornkvedi deira òg, mest som i ei sogebok; og Ablabius, som so meisterleg hev skildra gotefolket, sannar det same i det sers pålitelege sogeverket sitt. Sume av dei eldre òg held på dette.

For å oppsummere: Ifølge Jordanes krysset goterne Østersjøen fra sin hjemstavn et sted i Skandinavia og slo seg ned i det nåværende Polen. Ut fra det han skriver, skjedde det rundt vår tidsregning begynnelse. Derfra vandret de seinere videre sørover, til områder I dagens Ukraina og Sør-Russland.

I generasjoner har historikere, arkeologer og filologer diskutert goternes påståtte skandinaviske opphav og vandringer, uten at det kan sies å være oppnådd enighet. Det er ikke så underlig, ettersom Jordanes er den eneste bevarte skriftlige kilden som beskriver denne vandringshistorien. Hadde Jordanes eller hans kilder igjen faktisk tilgang til gotiske muntlige overleveringer, eller har han selv (eller hans forgjengere) bevisst villet gi goterne en opprinnelse i det fjerne nord? Og hvis opplysningene er basert på faktisk tradisjonsmateriale – dreier det seg i så fall om «historie» i moderne forstand eller om en overklasse-ideologi som hevdet skandinavisk opphav?

Arkeologer har lenge ment å kunne se spor i sitt kildemateriale etter de gotiske vandringene. I Polen dreier det seg først og fremst om den såkalte Wielbark-kulturen – et arkeologisk funnkompleks som dukker opp i Wisładeltaet i det første århundret e.Kr., og som på flere punkter representerer et nytt innslag der.  Husene på Wielbark-boplassene er av samme type som i Skandinavia, og på gravplassene finner vi både kremasjons- og jordfestegraver – som i deler av Skandinavia. Stedvis forekommer også gravhauger, samt andre synlige gravminner I form av runde steinsettinger («dommerringer»). Det er ikke helt urimelig å tenke seg at dette representerer Jordanes’ «Gothiscandza».

Hundre år senere opptrer en annen arkeologisk «kultur», den såkalte Chernyakov- eller Sântana de Mureș-kulturen, nord for Svartehavet. Den oppviser noen av de samme trekkene som Wielbark-kulturen, blant annet når det gjelder miksen av brente og ubrente begravelser. Kan hende viser Chernyakov-kulturens utstrekning det området som Jordanes kaller «Oium», og som var goternes kjerneområde på det tidspunktet de havnet i fokus hos de romerske forfatterne.

Hva med Skandinavia? Gitt den usikre forutsetningen om at goterne faktisk kunne føre sine røtter tilbake til Skandinavia, er spørsmålet: Hvor i Skandinavia? Her er det først og fremst arkeologien som kan bidra, selv om det også f.eks. har vært pekt på likheter mellom folkenavnet goter og gutene på Gotland eller gautene i fastlands-Sverige.

Det er særlig innenfor en svensk forskningstradisjon at «goter-problemet» har vært et viktig tema, og debatten har i stor grad dreid seg om hvor i Sverige goternes «fødested» skal søkes. Kulturkontakter mellom Øst-Skandinavia og baltisk område kan spores langt tilbake i tid, like til bronsealderen, og de ser ut til å ha blitt holdt vedlike også i romertid og folkevandringstid. Ofte har det vært pekt på at ikke bare materiell kultur, men også trekk ved det rituelle livet og gravskikken viser tydelige forbindelser mellom Sør-Sverige og WIelbark-kulturen. Det gjelder både den karakteriske blandingen av kremasjonsgraver og jordfestegraver og forekomsten av gravhauger og – særlig – de runde steinsettingene.

Steinsettinger av den denne typen har sitt hovedutbredelsesområde i de vestlige delene av Sør-Sverige, som i Västergötland og Bohuslän. I Danmark finnes de ikke, mens de altså utgjør et lite, men slående innslag på enkelte av WIelbark-kulturens gravplasser i Polen. Det hører med til historien at det arkeologiske materialet fra det sørøstlige Norge rommer de samme elementene – så vel kulturkontaktene mot dagens Polen allerede fra bronsealderen av som de nevnte trekkene ved gravskikken, inkludert steinsettingene, som i stor grad er et Oslofjordsfenomen.

Goterne var slett ikke alene om å hevde at de opprinnelig kom fra en fjern del av verden. Det gjaldt nemlig de fleste av de nye rikene som oppstod etter Romerveldets sammenbrudd. Langobardenes historikere mente også at deres «urhjem» var Skandinavia, mens andre bygde på mer klassiske myter og motiver. Frankerne regnet kongeslekten sin tilbake til kong Priamos i Troja, mens kongene i Wessex trumfet de fleste med å føre sin opprinnelse gjennom en rekke slektsledd helt tilbake til Adam, via blant andre Hrathra, «som var født om bord i Noas ark», og Odin.

Haugbrott og verdige hedninger

Illustrasjon: Arkikon

«Haugbrott» – praksisen med å bryte seg inn i gamle gravhauger for å hente ut spesielle gjenstander og levninger – har vært tema i spalten flere ganger opp gjennom årene. Nyere dateringer av slike innbrudd viser at de foregikk i overgangstiden mellom hedendom og kristendom. Kanskje kan kristne forestillinger kaste nytt lys over hvorfor man åpnet gravhauger på slutten av 900-tallet?

Arkeologen A.W. Brøgger pekte på at «ættegravene og grendegravene fra folkevandringstid og vikingetid – og de utgjør det overveldende flertall av de mangfoldige tusen av gravhauger i Norge – som regel ikke er rørt». De haugbrottene vi har nærmere kunnskap om, begrenser seg til storhaugene fra yngre jernalder og vikingtid, som på Borre, Gokstad og Oseberg i Vestfold.

Kongshaugen i Sandefjord, den som gjemte det berømte Gokstadskipet, ble utgravd i 1880. Da fant man spor etter et gammelt innbrudd. Noen hadde for lenge siden tatt seg inn fra østsiden av haugen og gravd seg innover mot skipssiden, som de hadde hogd seg gjennom og gått rett på gravkammeret, som også var blitt brutt opp. Det må ha vært et omfattende og tidkrevende arbeid; innbruddsgangen var 14 meter lang fra utsiden av haugen og inn til skipet.

Fra gravkammeret hadde haugbryterne fjernet både levningene av den døde og flere gjenstander. Noen deler av skjelettet ble funnet i 1880 i den gamle innbruddsgangen. Der lå også tøyrester, ødelagte deler av en seng, et spillebrett og en ridesal.

Brøgger publiserte sitt viktige arbeid om haugbrott i 1945. Den gang visste man svært lite om når dette og andre haugbrott hadde funnet sted. I dag er vi bedre stilt. Takket være årringsdateringer av spader og bårer som ble benyttet ved innbruddene i haugene på Gokstad og Oseberg, kan haugbrottene der nå sannsynligvis dateres til andre halvdel av 900-tallet. Andre haugbrott er ikke like nøyaktig datert, men C14-dateringer fra Borre, Jellhaug (Østfold) og Grønhaug (Rogaland) tyder på at innbruddene i disse tilfellene kan ha foregått på samme tid som i skipshaugene i Vestfold.

Tolkningen av haugbrottene har variert over tid. Brøgger oppfattet praksisen først og fremst som et resultat av magiske forestilinger, der gjaldt å enten beskytte seg mot gjengangeri eller sikre seg visse magiske gjenstander. Andre har pekt på et maktpolitisk aspekt ved haugbrott, nemlig at en ved å ødelegge og vanære konkurrerende slekters eller dynastiers monumenter kunne framheve sin egen slekt og makt.

Når det gjelder haugbrottene rundt Oslofjorden mot slutten av vikingtiden er det arkeologen Bjørn Myhres forståelse av fenomenet som i stor grad er blitt stående. Han tok til orde for at innbrudd i gravhauger var ideologisk motivert, og knyttet til overføring av makt og legitimitet mellom generasjoner og dynastier. Haugbrottene i Vestfold og Østfold var dermed et uttrykk for et brudd i maktkontinuitet i Viken. «Punkterte maktsymboler» er betegnelsen han bruker om storhaugene på Borre som har vært gjenstand for haugbrott.

Den samme tolkningen legges til grunn av Jan Bill og Aiofe Daly, som – utstyrt med mer presise dateringer enn det Myhre hadde tilgang til – mener at haugbrottene i storhaugene ved Oslofjorden inngikk i en større kampanje i regi av danekongen Harald Blåtann for å undertvinge lokale dynastier i Viken og ødelegge maktsymbolenes deres.

Når vi nå har nærmere dateringer tilgjengelig er det imidlertid grunn til å se nærmere på om haugbrottene kan ha sammenheng med selve kristningsprosessen – og med forholdet mellom levende og døde i overgangstiden. Kan det rett og slett heller være slik at man har villet hente ut de døde for å gi dem en kristen begravelse i en kirke eller på en kirkegård?

Haugbrott er et gjennomgangsmotiv i en del islandske sagaer. Sagaene er ofte relativt unge, men kanskje er det ikke helt tilfeldig at haugbrottene som nevnes, skal ha funnet sted nettopp i overgangstiden?

Det har vært gjort flere forsøk på å kople konkrete haugbrott i sagaene til arkeologisk dokumenterte innbrudd i gravhauger. Nevnte Brøgger foreslo i sin tid at innbruddet i Båthaugen i Rolvsøy, med Tuneskipet, var omtalt i sagaen om Hord og Holmverjene. Denne sagaen er en av de eldste islendingesagaene, men skriver seg fra 1300-tallet i den formen den er overlevert.

Brøgger tok også til orde for at innbruddet i Kongshaugen på Gokstad er skildret i sagatåtten om Olav Geirstadalv. I den fortelles det om hvordan vikingen Rane den vidfarne og Svein Håkonsson jarl tar seg inn i den hedenske kong Olavs gravhaug en natt, skiller den dødes hode fra kroppen og tar med seg en armring av gull, et belte og et sverd ut igjen. Etter haugbrottet oppsøker Rane Åsta og forløser henne med beltet fra gravhaugen. Hun føder så en sønn, og gutten – Olav Haraldsson – arver den døde kongens navn, ring og sverd.

Tåtten om Olav Geirstadalv er vel den av de norrøne tekstene som tydeligst antyder et kristent motiv for haugbrott. Legendariske saga framstiller vestfoldkongen Olav Geirstadalv nærmest som «naturlig kristen», mener for eksempel religionshistorikeren Gunnhild Røthe.

Både sverdet og beltet som ble hentet ut av gravhaugen spiller en rolle som kristne relikvier i den seinere helgentradisjon om Olav Haraldsson. I Morkinskinna hører vi om sakserhertugen Otto, hvis sår blir leget da helgenkongens datter, Ulvhild, legger beltet på sårene hans. Om sverdet, kalt Bæsing, fortelles det at en svensk leiekriger tok det med seg etter at kong Olav var falt på Stiklestad i 1030, og at det til slutt endte opp i Konstantinopel, der keiseren plasserte det over alteret i væringenes kirke i byen – det vil si det Olavskapellet som var knyttet til Mariakirken, og som lå i nærheten av Hagia Sofia.

Hvordan skulle en forholde seg til «verdige», for lengst henfarne, men hedenske slektninger etter at kristningen var et faktum? Fra ulike deler av vikingenes verden har vi skriftlige kilder som forteller om hvordan man i praksis løste problemet. En gjenganger er at man flytter den dødes levninger til en kristen kontekst. For hvorfor skulle man ikke kunne «kristne» hedenske forfedre, så lenge spebarn kunne døpes fordi foreldrene ønsket det, eller folket fordi høvdingen ville det?

Harald Blåtanns beteende i Jelling og gjenbegravelsen av faren, kong Gorm, er vel det mest kjente, men ikke det eneste eksemplet. Vi kjenner fenomenet fra gammelrussisk område, der fyrst Jaroslav i 1044 åpnet graven til to av sine onkler, Oleg og Jaropolk som begge var døde som hedninger mange år tidligere, og lot levningene gjenbegrave i Tiendekirken i Kiev.

Fra Island fortelles det blant annet om hedningen Egil Skallagrimsson, hvis levninger ble flyttet fra gravhaugen hjemme på gården til Hrísbrú da det ble bygd kirke der, og siden gravlagt på kirkegården i Mosfell. Vi har også fortellingen om den mektige Snorri Goði, som døde som kristen i 1031, men hvis levninger 150 år senere ble flyttet og lagt under gulvet i en ny kirke – sammen med levningene av hans mor og onkel, som begge hadde vært hedninger da de døde. På Island har man dessuten ment å kunne påvise slike beinflyttinger ad arkeologisk vei.

Det er også eksempler på at «verdige» hedninger eller «naturlig kristne» blir døpt i eldre kilder, med utgangspunkt i den tidlige Kirkens oppfatninger om Kristi nedstigning til Helvete og hans frigjøring av de (hedenske) sjelene der. Disse idéene fant også grobunn på nordisk grunn, gjennom oversettelsen av Soga om nedstiginga i dødsriket til norrønt på 1100-tallet. Motiver fra denne sagaen gjenfinnes blant annet på Borre-korset, og det er liten tvil om at teksten – og motivet – inngikk i forkynnelsen i Norge i tidlig middelalder.

Om den hellige Erkenwald, som var biskop i London på slutten av 600-tallet, fortelles det at han døpte levningene av en «verdig» dommer i det førromerske London. Pave Gregor den store skal ha forbarmet seg over keiser Trajan, som døde fem hundre år tidligere, og døpt ham. Irlands St. Patrick døpte likeledes flere for lengst avdøde hedninger.

Denne formen for dåp er basert på overbevisningen om at dåpssakramentet er en forutsetning for frelse. Kanskje er også haugbrottene, som gjerne kan ha sammenheng med tidlige misjonsinitiativ på Østlandet, knyttet til translatio a la Gorm den gamle, Oleg, Jaropolk og Egil Skallagrimsson. Med andre ord at levningene av utvalgte forfedre bevisst er blitt hentet ut av gravhaugene for å begraves i kristen kontekst.

Det er mer tvilsomt om noen på 900-tallet hadde så stor makt, og vilje, til å rive ned forbindelsen, reell eller ikke, mellom gamle og nye slekter. Det ville i så fall ha vært en strategi uten sidestykke i samtiden, som vi ville forvente å finne spor av i kildene.

Over stokk og stein

Året er 1666, og Kirsti Olsdatter fra Furnes står for retten. Anklagen: Svartekunster. Kirsti innrømmet at hun kunne fire bønner, og at hun hadde brukt dem for å hjelpe naboer og andre bygdefolk. Mot «troll» hadde Kirsti lest en bønn for å mane ondskapen «hen i en Jordfast Sten». De jordfaste steinene er en gjenganger i folketradisjonen, og de har vært betydningsfulle og meningsbærende lenge før den tid.

Kirstis «trylleformel» for å få bukt med «trollene», lød slik, ifølge rettsreferatet:

Jesus gich Sig weien frem Møtte han Elmingen med sin Vnger Siu, hand møder de huide hand møder dj blaa, hand møder de gulle de Røde de blaae, och Alle de løder paa Jorden mone gaae, Saa mante hand dennom af Kiød och ben och hen i en Jordfast Sten, Smal som ett Straa, gran Som it haar Smaa som Sand, Och dette lesser hun Thre gange…

Altså: En sykdomsårsak, «Elmingen med sine under sju» av forskjellig farge, skulle manes ut av kjøtt og bein, og inn i en jordfast stein.

Det er ikke vanskelig å finne andre eksempler i folketradisjonen på at nettopp jordfaste steiner ble oppfattet som spesielt betydningsfulle og meningsbærende. For Kirsti Olsdatters historie er langt fra enestående når det gjelder fokuset på jordfaste steiner.

Fra Nordland fortelles det at dersom man kjøpte ei ku fra en «fremmed gaard», måtte dyret føres tre ganger rundt en jordfast stein for at det skulle trives i sitt nye hjem og ikke rømme bort. Ei kone i Mandal fant det på sin side nødvendig å gå rundt og ta høylytt farvel med en hel del steiner da familien skulle flytte fra gården.

En «trylleformel» fra Sunnmøre gikk ut på å mane hat og misunnelse «bort i den Skaug og Vand, som deraf ingen mere drikke kan. Ja under en jordfast Sten, og ikke mere til nogens Men». Nok et eksempel finner vi i balladen om Beiarblakkjen. I denne fortelles det om tre trollkjerringer som skaper en magisk hest ved hjelp av en død manns knokler. Og for å styrke trolldommen, går de rundt en jordfast stein.

Jordfast stein: Kviljosteinen på Lista, med

helleristninger. Foto: Peder Austrud.

Eier: Agder fylkeskommune

Mange steder ofret man til jordfaste steiner, «trivssteiner», som de ble kalt. Slike steiner ble behandlet med samme respekt og omtanke som hellige trær – eller bestemte gravhauger. «Han» eller «Han-steinen» i Sirdal fikk helt fram til rundt 1840 råmelk når ei ku hadde kalvet, morsmelk når ei kvinne på gården hadde født, noe fra hvert slaktedyr på høsten og øl og graut til jul.

Fra Setesdal fortelles det også om ofringer til jordfaste steiner. Om steinen «Skjeng» i Valle skriver Gisle Midttun at «alle som fór framum, gav til Skjeng, la paa han Blomar og Ber, og Gras itt der var ikkje anna». Midttun besøkte Skjeng en gang under første verdenskrig, og da lå det fremdeles «eit grytebrót og nokre blomer på han». Glemte man å gi Skjeng et offer, eller «vanæra han på eikor vis», kunne det gå riktig ille.

Johannes Skar forteller fra Setesdal at de gamle satte grensesteiner ned i jorda etter at det først var gjort opp ild i hullet og lest en formular med trussel om helvetesstraff for den som løftet steinen så høyt at sola kunne sinne under den. Ofte hører vi at det vonde manes «under stokk og stein og ingen mann til mens». Fra Solør heter det:

Jesus og Sankt Peter gik paa en vei, saa mødte de lille Røte. «Hvor skal du hen», sagde vor Herre Kristus. «Je skal suge kjøtt og blod, og bryte merg og bein». «Det ska du itte», sa Vor Herre Kristus. «Du skal legges under stok og stein, og ligge te verdens ende»,

Og fra Aurskog:

Jeg binder din Tand og din Tunge, din Haand og din Fod

Jeg binder dig saa fast som Kristi Død og Pine stod,

Jeg sætter dig saa fast som Stok og Sten,

Du skal aldrig gjøre mig eller nogen Mand Men.

Jordfaste steiner måtte i det hele tatt verken skades eller flyttes. Det gjaldt også selv om steinene lå midt i åkeren på gården.

Det var en utbredt oppfatning at steiner en gang for lenge siden hadde vært myke og formbare, og at menneskene kunne skjære i dem som tre. Steinene var på sett og vis levende – de vokste på samme måte som dyr og trær, bare langsommere, og de kunne bli gamle, smuldre bort og bli til jord. Dessuten mente man at steiner hadde taleevne og sanser, slik at de for eksempel kunne fryse og gråte. Hvor gamle er disse forestillingene?

Allerede i Gylfaginning i den yngre Eddaen fortelles det om Frigg, som ble lovet av alle levende og døde vesener, deriblant steinene, at de ikke ville skade Balder. Likevel ble Balder felt av en misteltein, som var den eneste som ikke hadde avgitt noe løfte. Deretter sendte gudene bud til alt levende og dødt, med bønn om å «gråte Balder ut av Hel».

Steiner kunne være bosted for vesener som dverger og alver, mens de dødes ånder også kunne «hlaupa í stein», slik det fortelles om Sveigde i Ynglingatál. Skaldenes kjenninger for «stein» var blant annet dvergrann («dvergens hus») og Durnis niðja salr («Durnirs slektnings hall», etter dvergen Durnir). Gamle gårdsnavn som Dvergstein på Hadeland underbygger at dette er forestillinger som går langt tilbake. I noen tilfeller – som med gårdsnavnet Hjelpstein på Toten – tyder navnet på at slike steiner kunne ha helbredende kraft.

De jordfaste steinene kunne med andre ord være besjelet.

Hos Saxo Grammaticus heter det om en skikk hos danene, at når de skulle kåre en ny konge, sto de på jordfaste steiner for å vise at valget var like urokkelig som steinene de sto på. Olaus Magnus forteller på sin side om Mora sten sør for Uppsala, der de svenske kongene ble valgt og hyllet i middelalderen, at steinen var omgitt av tolv steiner i ring.

Men hva da med steiner som i bronse- og jernalderen ble hentet fra et sted nært eller langt borte, satt på høykant og fundamentert i jorda, dvs. omdannet til jordfaste steiner? Det er mange eksempler på dette. Jordfaste steiner kan være «bygd inn» i gravhauger, eller steiner kan være jordfestet og plassert på gravhauger eller utgjøre monumenter i seg selv (steinsettinger, skipsssettinger).

Med utgangspunkt i egyptisk religion mente den norske religionshistorikeren William Brede Kristensen at reiste steiner symboliserte livet, mens liggende steiner representerte døden.

Arkeologen Colin Richards mener at det å reise en stein godt kan ha ført til besjeling, og at selve deponeringen av kremerte bein eller andre gjenstander ved slike steiner kanskje har vært et viktig ledd i denne prosessen. Han ser videre for seg at slike steiner, selv om de var helt ordinære i utgangspunktet, gjennom å bli satt på høykant og jordfestet kan ha endret karakter og blitt til potente, farlige og kan hende endatil levende vesener, som bare kunne kontrolleres gjennom bestemte ritualer.

Dersom steinene bokstavelig talt skiftet vesen gjennom å bli reist og festet til jorda, ville det å «binde» dem være en aktuell strategi. I seinere folketro kunne man gjennom imaginære knuter «binde» eller fengsle farlige vesener.

Den tradisjonelle, folkelige forestillingsverdenen som folkeminneforskeren Moltke Moe en gang så treffende oppsummerte i tre punkter – tro på underjordiske, tro på gjengangere og oppfatningen om at tilværelsen er gjennomsyret av magi – finner vi spor etter landet rundt, i form av fortellinger om nisser, troll, tusser og nøkken. Fra Stokke i Vestfold fortelles det at «dei gamle trudde fælt på trollskap». «No er det stilt, men det var ikkje slik fyrr i tida», da «det skulde vera sju gonger so mange underjordiske som det er menneskje» i verden.

Den samme oppfatnignen finner vi på enkelte runesteiner, der innskriften sier at steinen er «unlausan» (ikke løs, jordfast) eller «stupan» stø.

Og Kirsti Olsdatter fra Furnes? I 166 ble hun dømt til å rømme landet innen åtte dager, «saafrembt hun her efter huour hun findes iche Exemplariteter wil Straffes effter recessen». La oss bare håpe at hun kom seg over landegrensen i tide…

"Fremmedkrigere" i folkevandringstiden

Sverdet fra Snartemo V.
Foto Eirik Irgens Johnsen
/Kulturhisorisk museum

Gravfunnene fra Snartemo i Hægebostad (Agder) har lenge inntatt en sentral plass i norsk arkeologi når det gjelder folkevandringstiden (375-550 e.Kr.). Det er ikke ufortjent, de to mannsgravene fra begynnelsen av 500-tallet forsvarer sin plass også i europeisk sammenheng. Det er særlig «Snartemosverdet» fra grav V (5) som blir trukket fram. Men hva slags graver er det egentlig snakk om?

Gravene som peker seg ut, har fått betegnelsene grav II og grav V. De kom for dagen henholdsvis i 1878 og 1933. Det dreier seg om nedgravde kammergraver under hver sin store gravhaug, og de har vært utstyrt mer eller mindre på samme måte som fyrstegraver fra tiårene rundt år 500 i store deler av Europa. De gravlagte mennene har ligget i neverforete graver på bjørnefell, og svøpt i tepper.

Stasdrakter og de praktfulle sverdene viste deres posisjon i samfunnet. De døde har vært iført tunika, bukse og kappe av ull i sterke farger og med fargeglade, brikkevevde bånd rundt kantene. Begge graver inneholdt omfattende våpenutstyr, toppet av praktsverdene med dekor i germansk dyrestil. De rommet også drikkeutstyr i form av bronsekar og glassbegre.

Den spesielle gravskikken – ikke de vanlige, vestnorske hellekistene, men store, underjordiske kamre – gir et fremmedartet inntrykk, og gravgodset avslører de dødes omfattende kontaktnett. Råstoffet (gull og sølv) må i siste instans skrive seg fra omsmeltet romersk mynt, mens innlagte granater på deler av utstyret kan ha kommet fra Sør-Asia via India og Egypt. Glasspokalene kan ha vært framstilt i Thüringen eller Bayern. Bronsekjelene er kanskje fra Gallia.

Elitegravene på Snartemo framstår utvilsomt som spesielle i lokalmiljøet. Men det finnes flere graver fra samme periode i nabobygdene i innlandet vest i Agder som slutter seg til dem. Det dreier seg i mange tilfeller om rikt utstyrte kvinnegraver, med forgylte relieffspenner, gullbrakteater og andre statusobjekter. En grav fra Gyland i Flekkefjord inneholdt blant annet tre gullbrakteater. Vi har ett annet eksempel i Norge på en grav med like mange slike gjenstander, og ellers skal vi til England og Mellom-Europa for å finne paralleller.

Disse gravene utgjør en liten og eksklusiv gruppe fra første halvdel av 500-tallet. Dette er gravfunn som på flere måter skiller seg fra de vanlige gravene i dette området, både når det gjelder utstyr og gravskikk. De framstår også som «fremmede fugler» når vi sammenlikner dem med samtidige graver på det for øvrig rike Lista og ellers i kystdistriktene i den vestre delen av Agder. Ser vi på Snartemogravene spesielt, er det ikke bare sverdene som utmerker våpenutstyret. Grav V inneholdt en bunt med minimum 10 stridspilspisser, og også i grav II lå det flere pilspisser. I hvert fall i det første tilfellet har pilene etter alt å dømme ligget i et kogger, og trolig har det vært en bue blant utstyret i begge graver. Selv om en del våpengraver, først og fremst på Vestlandet, inneholder pilspisser er det bare unntaksvis at de opptrer i et slikt antall. Paralleller finnes i graver lenger sør og øst.

Grav II skiller seg også ut ved å ha så mange som fire spyd/lanser, selv om det høyst sannsynlig bare var én gravlagt person i graven. Det er bare et fåtall andre graver i Europa som kan skilte med det samme. I Norge kjenner jeg ingen sikre paralleller, med et mulig unntak for en grav fra Time på Jæren. Utenfor landets grenser kjennes tre (eller flere) spyd/lanser kun i en håndfull høystatusgraver.

Den tyske arkeologen Heiko Stuer har pekt på at likheter i våpentyper og smykkeformer over større geografiske områder, som vi finner det på 400- og 500-tallet, trolig gjenspeiler nedslagsfeltet til ulike krigerfølger, mer enn handel og utveksling. Slike mobile krigerflokker eller -følger (comitatus) besto av menn under våpen som var knyttet til en leder gjennom lojalitetsbånd, og datidens hærer var satt sammen av flere flokker. Det er allment akseptert at også skandinaviske krigerfølger var aktive på kontinentet i denne perioden. Det er rimelig å sette krigergravene på Snartemo i forbindelse med slike krigerfølger. Gravene er utstyrt på samme måte som germanske elitegraver ellers i Europa, og de rommer mye av den samme krigerske symbolikken.

Når Snartemogravene framstår som et markant brudd lokalt, uten åpenbare lokale forutsetninger og uten at vi pr. i dag kan spore noen varige konsekvenser i det lokale arkeologiske materialet av den makten og det symbolspråket som funnene vitner om, er det grunn til å spørre seg om disse krigerne kanskje kan ha kommet utenfra og slått seg ned i Hægebostad – og sikkert andre steder, der det ikke er like tydelig å skille dem ut?

Det er all grunn til tro at mobile krigerfølger har søkt nordover både i romertid og folkevandringstid. Det må ha foregått «mangen gang», som arkeologen Haakon Shetelig mente i sin tid. Det var nok av kriger, og nok av riker som trengte våpenhjelp. Gjennom de skriftlige kildene kjenner vi vikingtidens krigerflokker best, men de har selvsagt eksistert også i de mellomliggende århundrene. Unge, eventyrlystne menn har reist ut, og noen av dem har også kommet tilbake og satt sitt preg på det hjemlige samfunnet. Det kan ha foregått på samme måte på Snartemo.

Og vi har faktisk en nesten samtidig skriftlig kilde som forteller om krigere som dro til Skandinavia nettopp på den tiden da snartemokrigerne levde. Det er den bysantiske forfatteren Prokoios som rundt år 550 forteller om herulenes «tilbakevandring» til Skandinavia i 512, etter at deres kortvarige rike ved Donau var blitt radert ut av langobardene. Herulene dro tvers gjennom Europa og opp gjennom Jylland, og satte derfra over Skagerrak til sine gamle hjemtrakter. Kanskje nettopp til bygdene omkring Lindesnes?

Kristningen, tinget og praksisen

Jan Brendalsmo og Frans-Arne H. Stylegar:

I Klassekampens spalter pågår en diskusjon om kristning og kristen praksis i middelalderen etter at avisa nylig intervjuet Jørn Øyrehagen Sunde, prosjektleder for Landslovsprosjektet 2014-2024. Deretter hadde Hans Jacob Orning et innlegg hvor han imøtegikk noen av Sundes påstander, før Per Velde hevdet at kristendommen neppe kunne karakteriseres som et framskritt for befolkningen. Vi vil hevde at det i denne diskusjonen blir presentert en lite dynamisk forståelse av hva som skjedde gjennom 900- og 1000-tallet i det som ble Norgesriket.

Tinget avgjørende

Lovgivningen for kristen tro og praksis (kristenrettene) er blitt nevnt. Av disse var det fire, en for hvert av de gamle lagdømmene. De tre eldste bispedømmene fikk samme avgrensning som de store lagdømmene: Viken fra Göta elv til Lindesnes, Gulating fra Lindesnes til og med Nordmøre og Frostating (Trondheimen). Dette er ikke tilfeldig, da nyere undersøkelser peker klart i retning av at den nye religionen i all hovedsak ble innført ved vedtak på de eksisterende tingstedene.

Vold kunne forekomme, men det var neppe regelen. Ofte var det tilstrekkelig med en trussel om voldsbruk, som å stille med en stor hær på det tinget som kongene hadde latt innkalle. Selv i Snorres fantasifulle fortelling om «klubbeslaget» på Hundorp i Gudbrandsdalen i 1021, er det jo tingsamlingen og det påfølgende tingvedtaket om kristningen som er bakteppet og essensen. Det var mer effektivt å gå via tingene enn å føre krig mot egenrådige, mektige høvdinger.  

Krkene ble da også relatert til de eksisterende verdslige administrasjonsområdene, som fylker, fjerdinger og åttinger på Vestlandet.

Tidlig kristen påvirkning

Kristen påvirkning før kirkebygging og særskilte kristne kirkegårder blir etablert, har vært et arkeologisk yndlingstema. Forenkling av gravskikk utover 900-tallet og funn av liturgiske gjenstander i graver er blitt trukket fram som resultater av kristen innflytelse, og kanskje også eksistensen av kristne mennesker her hjemme på et tidlig tidspunkt.

Kristningen har uten tvil vært langtrukken prosess, og «kristen påvirkning» har sikkert foregått helt siden skandinaviske krigere vendte hjem fra tjeneste ved Romerrikets grenser i folkevandringstiden. Men diskusjonen om «kristne graver» har vært, og er, sterkt preget av kristendommen slik den framsto ved slutten av prosessen, når kirker og kirkegårder var blitt normen.

Grove kriterier som øst-vest-orienterte jordfestegraver, få eller ingen gravgaver osv. er lite egnet til å skille mellom kristne og ikke-kristne graver før den tid. Det er enklere å fastslå hva en kristen grav ikke er: En branngrav med mat- eller dyreoffer plassert i uvigslet jord sammen med hedninger. Og denne typen graver finnes knapt i det hele tatt i kystdistriktene etter de første tiår av 900-tallet i Norge. Fra andre steder (Gotland, Mälardalen, Rus-riket) vet vi dessuten at utstyrte graver, med smykker og våpen, forekom lenge etter den offisielle kristningen.

Flere steder på kysten (f.eks. Peterskirken i Tønsberg, Faret i Skien og Veøy i Romsdal) er det påvist kirker fra 900-tallet. På Mære i Trøndelag kan den eldste kirken nå dateres til rundt 1000 eller få år etter.

I Store saga om Olav Tryggvason fortelles det om en kristningsferd i regi av den tyske keiseren på 960-tallet, da man «kristnet hele Viken helt til Lindesnes». På Vestlandet er det akseptert lære at det var Håkon den gode (930-960) som introduserte kristendommen på Vestlandet. Å se for seg at Olav Haraldsson var ansvarlig for å «kristne nordmennene» er uhistorisk.

Misjon og kristning

Som anført av Orning, skjedde ikke kristningen primært ved individuell overbevisning av enkeltindivider, men av de politiske lederne. Tok de den nye troen, gjorde deres følgesvenner og allierte det samme. Kirkens primære, todelte strategi var å omvende de mektige i samfunnet og fylle hedenske ritualer med kristent innhold.

Et berømt eksempel er danekongen Harald Klaks dåp i Albanuskirken i Mainz i 826, som ledd i en politisk og militær allianse med frankerkeiseren Ludvig den fromme. Keiseren sto fadder til Harald, keiserinnen til den danske dronningen og keiserens eldste sønn, Lothar, til Haralds sønn. Det store følget av krigere og stormenn som var kommet til Mainz sammen med Harald, ble også – rutinemessig – døpt.

I Norge er det først omkring midten av 900-årene at vi hører om slike misjonsforsøk. De foregår dels på Vestlandet – med engelsk utgangspunkt – og dels på Østlandet – med utgangspunkt i Danmark og Tyskland. Felles for begge disse initiativene er at de skjedde opptil flere generasjoner før «kristningskongene», de to Olavene. Kanskje har det også vært misjon østfra, fortrinnsvis på Opplanda.

Misjonen skjedde helst på byer og handelsplasser, der misjonærene fikk beskyttelse av stedets leder, slik Adam av Bremen på 1070-tallet skrev om misjonen på 900-tallet. Det samme var tilfellet alt på 800-tallet, da munken Ansgar opprettet menigheter og bygde kirker i Hedeby, Ribe og Birka. I Viken kan misjonsvirksomheten ha foregått på Kaupang. Men den har trolig også skjedd på høvdingenes egne gårder rundt i distriktene.

Tro og praksis

Middelalderens kristendom var en universell religion; troseksklusiv, men kulttolerant. Selv om Kirkens langsiktige mål i Norden var et trosskifte, fokuserte man lenge på ytre handlinger, på riter og skikker. Overgangen fra hedendom til kristendom heter på gammelnorsk «sidarskipti» – altså endringen i sed eller skikk. Det er typisk at begrepet fokuserer mer på hva folk gjorde enn på hva folk trodde.

De bevarte kristenrettene som ble vedtatt på lagtingene, forklarer hva menneskene skulle eller ikke skulle gjøre om de skulle være kristne; om teologi står det ingenting. Som Velde påpeker, var det ikke enkelt å følge opp alle påbud og forbud, men det blir feil å sette lovverket opp mot praksis. Sogneprestene skulle i prinsippet følge opp at alt gikk riktig for seg, men flertallet av prestene manglet videre teologisk skolering. Fram til nærmere 1200 var dessuten kirker og prester underlagt den som eide gården der kirken sto. Unntakene var domkirkene og hovedkirkene for de større områdene, som fylkeskirkene, kongenes egne kirker samt de tidlige klostrene. Og verken kongen eller Kirken hadde et administrativt apparat til å håndheve lovverket.

I praksis ble den nye religiøse praksisen en blanding av gammelt og nytt. Den individbaserte frelseslæren som Orning nevner, var nok en del av kirkens lære. Men det er et spørsmål om det ikke først og fremst var med lutheranismen, og seinere forsterket med pietismen, at bygdefolk rundt i landet ble innpodet at kristendommen også skulle være kulteksklusiv.