Arkeologi i nord

Det begynte rundt et velfylt lunsjbord på Nationalmuseet i København i 2010, på avdelingen for «Naturvidenskabelige undersøgelser». Vi kom inn på Sosteli og Anders Hagens utgravninger der i årene etter 2. verdenskrig, og jeg nevnte at jeg hadde lyst til å få utført en pollenanalyse fra myra like ved gårdsanlegget. Charlie Christensen, som da var på vei over i pensjonistenes rekker, ble plutselig tankefull. «Sosteli? Det er noe kjent med det navnet,» kom det fra ham, «jeg må ta en tur i museets magasin». Samtalen rundt bordet ble starten på et nytt og spennende kapittel i utforskningen av ødegården i Åseral – for i magasinet lå et omfattende naturvitenskapelig materiale fra Sosteli lagret, pollenprøver og trekullprøver som i sin tid var blitt møysommelig innsamlet, men som ingen hadde sett nærmere på siden 1954.
Alle planter produserer hvert eneste år en stor mengde blomsterstøv eller pollen som spres ved hjelp av insekter, vær og vind. Pollenet inneholder et tungt nedbrytbart stoff og …

Troen på at verdens ende og det kommende tusenårsriket var nært forestående, var utbredt i Europa rundt år 1000, og særlig betydning ble tilskrevet årene mellom 1000 og 1033. Oversatt til norsk politisk-historisk sammenheng, betyr det tiden mellom Svolderslaget og slaget på Stiklestad – eller mellom misjonskongen Olav Tryggvasons død og helgenkongens Olav Haraldssons død. Tilfeldig? Neppe helt.
Ta nå slaget ved Svolder i år 1000. Sagatradisjonen maler i skiftende grad et bilde av det blodige slaget som en slags religiøs skjebnetid, og som et oppgjør mellom gammel og ny tro. Det gjelder ikke bare figuren Olav Tryggvason og hans rolle som misjonskonge og forløper for Hellig-Olav. Ifølge Theodricus munk sverget Eirik ladejarl å ta kristendommen dersom han fikk seier ved Svolder. Odd Snorresen følger samme spor og hevder at Eirik før slaget erstattet Torsbildet i stavnen på Jernbarden med et kristent kors.
Det er vanskelig, for ikke å si umulig, å finne støtte for dette i den samtidige sk…

I den sørvestlige forhallen i Marienkirche i Lübeck henger et epitafium; motivet er en Bergensfarer, en tremaster fra Lübeck som er forlist på en forrevet kyst. To av mastene er knekt. Sjøfolkene ligger i vannet, noen klamrer seg til kister og planker, andre svømmer; noen få har klart å ta seg i land. Bildet er forsynt med to innskrifter. Den ene har blitt sitert i ulike sammenhenger, den inneholder følgende formaning: Ok, guden gesellen, holdet nicht to licht!Er gi to scepe gat, gat jo to der bicht!Et was so kort ene tyt,
Dat wy unses lebendes wurden quid.
En paternoster vor alle cristen seelen!
Altså noe slikt som: «La den som skal gå om bord, skrifte! Det tok så kort tid før vi mistet våre liv!» Den andre innskriften på bildet blir sjeldnere gjengitt, men den lyder: Anno Domini 1489 des fridages vor alle Gades hilen do bleff schipper Hans Ben up de bergerreise vor denn Berksunde mit 33 man, de Got al gnedich si. Paternoster vor alle cristen Seelen! Med andre ord: Tavlen er satt opp til m…

Sagnet om «syvsoverne» fra Efesos handler om syv unge menn som rømmer fra keiser Decius’ kristenforfølgelser i år 250 og gjemmer seg i en grotte der de havner i en dyp, transelignende søvn og først våkner et par hundre år senere. I løpet av middelalderen vandret syvsover-sagnet og stedfestingen av det den lange veien fra Lilleasia til Varanger, aller lengst mot nord i den da kjente verden.
I 1555 gav Olaus Magnus ut sitt bindsterke storverk, Historia de gentibus septentrionalibus (Historien om folkene i Norden). Her gjengir han et sagn som han stedfester til lengst nord ved Ishavet. Det dreier seg om den gamle legenden om de såkalte «syvsoverne», syv unge menn som ligger i dyp søvn i en hule ved foten av et høyt fjell ved havet. I tiden forut for Olaus hadde også andre forfattere ment å vite at syvsoverne var å finne lengst nord i Norge.
I sin opprinnelige utforming er legenden knyttet til den romerske keiser Decius’ kristenforfølgelse i år 250, da syv unge menn i Efesos holdt seg sk…

I dag tenker jeg på Herbert Burgess (1883-1954), smeden og fotballnomaden fra Manchester. Burgess signerte for den daværende 2. divisjonsklubben Glossop i 1900, og debuterte som 18-åring mot Liverpool. I 1903 ble han kjøpt av Manchester City for 250 pund.
I City gjorde ble han straks en suksess, og ble belønnet med landslagsplass, men klubbens nærmest eventyrlige fremgang i tiden som fulgte, vakte mistanke om uredelig spill. Det viste seg da snart at City betalte spillerne sine vesentlig mer enn de fire pund pr. uke som Football Association tillot, og klubben ble pålagt å selge sine beste spillere på auksjon.
Herbert Burgess og flere andre havnet på den måten hos byrivalen Manchester United, etter å ha vært suspendert i en tid. United vant seriemesterskapet 1907-1908, med Burgess på laget.
I 1911 førte en kneskade til at Burgess valgte å legge opp som aktiv spiller. Han forsøkte seg en periode som pubvert i hjembyen, men flyttet etter hvert til Østerrike-Ungarn, der han spilte for MTK…

Gården Lastad innerst i Lyngdalsfjorden kjenner vi som småbåthavn, og som et tidligere lokalt industri- og håndverkssentrum, med sagbruk, ferdighusproduksjon og møbelfabrikk. Men hva betyr egentlig det litt uvanlige gårdsnavnet, Lastad, og kan navnet fortelle oss noe mer om virksomheten på stedet i tidligere tider? Og kan det tenkes at det dreier seg om oppkalling etter mer kjente «Lastadier» i Amsterdam eller de tyske østersjøbyene?
Aller først: Lastad er et sjeldent, men ikke enestående stedsnavn. Som gårdsnavn finner vi det også i Søgne, ved utløpet av Trysfjorden. Begge steder dreier det seg om nokså unge gårder: Lastad i Lyngdal var husmannsplass under Vilshammer i 1723, mens Lastad i Søgne var plass under Ålo den gangen. Navnet er imidlertid kjent flere steder på sørlandskysten – Lasta(d) i Flekkefjord, Lasta(d) i Lindesnes og Lasta(d)en i Lillesand. Ikke i noen av de sistnevnte tilfellene er Lasta(d)-navnet blitt bebyggelsesnavn i eldre tid, men er marknavn på lokaliteter nær …