Hellig-Olavs engelske biskoper

Olav Haraldssons forhold til den engelske kirken var nært og direkte. Da den senere helgenkongen kom til Norge i 1015, hadde han med seg en håndfull engelske biskoper og engelske hellige bøker, og etter all sannsynlighet var Olavs tilbakevenden avtalt med kong Æthelred, som på det tidspunktet hadde gjenvunnet makten i England fra danene.

Fra skrinleggingen av Olav Haraldsson,
detalj av antemensale fra Nidarosdomen

Olav hadde selv herjet i Æthelreds England, men hadde noen år tidligere gått i tjeneste hos hertug Richard av Normandie. Da så Æthelred og hans familie ble fordrevet av danekongen Svend Tveskæg i 1013, møttes de to gamle fiendene i Rouen. Æthelred var Richards svoger, og gift med Emma, hertugens søster.

For de angelsaksiske kongene var hertugdømmet tvers av Den engelske kanal en viktig alliert, og slik hadde det vært i hundre år – like siden Richards oldefar, vikingen Rollo, hadde fått Normandie i len av karolingerkongen Karl den enfoldige, mot at hertugene skulle forsvare riket mot angrep fra sine tidligere medsammensvorne, og dessuten la seg døpe. Dåpen hadde foregått i katedralen i Rouen, der Rollo og hans etterkommere, hertug Richards forfedre, nå hvilte. Den storslåtte biskopskirken var blitt ødelagt av vikingene før den tid, og da Olav oppholdt seg i Normandie, var erkebiskop Robert – hertugens bror – i full gang med gjenoppbyggingen.

Antagelig var det vinteren 1013/1014 at Olav Haraldsson ble døpt i den samme kirken. «Olav Haraldsson ble, på oppfordring av erkebiskop Robert, vasket av ham gjennom dåpen og smurt med den hellige salve,» heter det hos den normanniske kronikøren Guillaume av Jumièges. Passio Olavi følger opp med å peke på at Olav var blitt kjent med kristendommen i England før han ble døpt i Rouen, og at kongen «så snart han var blitt renset i den hellige dåp, ble … et nytt menneske». Ifølge tradisjonen i middelalderen var det ikke bare erkebiskop Robert og hertug Richard som var til stede ved Olavs dåp; det var også Æthelred og Emma. Enkelte har tenkt seg at Æthelred var fadder ved dåpen, og det er ikke noe urimelig ved den tanken. I det hele tatt er det vanskelig å komme unna at det som foregikk, var en «politisk dåp», og at dåpshandlingen ble ledsaget av et forbund mellom de tidligere fiendene Æthelred og Olav.

I nyere tid har historikerne diskutert om Olavs retur til Norge kan hende foregikk i forståelse med Æthelred – eller Knud den store. Det siste alternativet er lite sannsynlig. Olav var Æthelreds mann, ikke Knuds, og det er sannsynlig at han har vært trofast mot Æthelred like til denne døde i 1016. Men at ferden til Norge har vært avtalt med Æthelred, det er mulig. Og under enhver omstendighet må krefter innenfor den angelsaksiske kirken ha vært involvert. For ikke bare har vi opplysningen om Olavs dåp i Rouen – det er også det forhold at han ankom Norge med engelske biskoper om bord.

Adam av Bremen navngir dem – Sigafrid, Grimkil, Rudolf og Bernard, og det er grunn til å feste lit til den tyske kronikøren på dette punktet. Erkebispesetet i Hamburg og Bremen, som Adam var knyttet til, var gjennom flere hundre år ansvarlig for den kristne misjonsvirksomheten i Norden, og fulgte selvsagt godt med på hva som skjedde på området i de skandinaviske landene. Da Adam forfattet sitt verk, var det dessuten ikke gått mer enn 40 år siden slaget på Stiklestad. Han skriver videre at Olav sendte en delegasjon til erkebiskop Unwan (1013-1029), og bad ham «ta godt imot disse biskoper, samt sende seg noen av hans egne, som kunne styrke de vankunnige nordmenn i kristendommen». Adam legger til at erkebiskopen «av godhet mot kongene» tillot misjonærer som var blitt prestevigde i England, å bygge kirker – dersom de bare var villige til å underordne seg Hamburg – Bremen. Like knirkefritt gikk det likevel ikke alltid: Da kong Knud utnevnte engelske biskoper i Danmark, svarte erkebiskopen med å passe opp skipet som hadde en av de nye biskopene om bord, og legge ham i lenker.

Karrieren til den mest kjente av Olavs biskoper, Grimkjell, taler sitt tydelige språk om at den senere helgenkongens misjonsvirksomhet må ha vært godt forankret i den angelsaksiske kirken. Grimkjell ble etter mange år i Norge utnevnt til biskop i Sussex (Selsey), og hadde i en periode også bispekallet i Norfolk (Elmham) – som det forresten gikk rykter om at han hadde kjøpt av kong Edward, og han var trolig en hovedperson når det gjaldt formidling av olavskulten til England. Da Grimkjell døde i 1047, ble han gravlagt i Kristkirken i Canterbury, den kirken som vi i dag kjenner som katedralen i Canterbury. Kristkirken var blitt gjenreist etter vikingenes herjinger i 1011, og var nå en av Nord-Europas største katedraler. Den mest sannsynlige forklaringen på at Grimkjell ble gravlagt i Kristkirken, og ikke i sin egen katedral i Selsey, er at han har hatt tilknytning til Canterbury tidligere i sin karriere – og at han kanskje var benediktinermunk der før han reiste til Norge.

Om Rodulf vet vi at han i 1050 ble innsatt som abbed ved benediktinerklosteret i Abingdon, der han døde to år senere. Ifølge en islandsk saga om de første biskopene i Skálholt, hadde Rodulf bakgrunn fra Rouen. Engelske kilder gir ellers den interessante opplysningen at han var beslektet med kong Edward, Æthelreds sønn. Bernhard og Sigfrid vet vi mindre om. Den nevnte biskopssagaen nevner at Bernhard senere kom til Island, og han er kanskje den samme som skal ha latt reise en kirke i Skåne, og som døde på Sjælland. Sigfrid kan være den biskopen som kom til Sverige, og som der er kjent som St. Sigfrid.

I det hele tatt har kristendommen i Norge på Olav Haraldssons tid hatt et tydelig angelsaksisk preg. Vi har bevart en angelsaksisk kirkelov som er knyttet til erkebiskop Wulfstans navn, og som er forfattet i 1014, etter at Æthelred hadde gjenvunnet makten. I denne loven finnes det flere formuleringer som minner om ordlyden i de norske kristenrettene. Likhetene er så store at historikeren Absalon Taranger tenkte seg at Olav (eller biskopene hans) hadde hatt med seg Wulfstan-lovene til Norge.

Stø kurs, trygg havn og "en tredje sorts mennesker"

«Sjøfolk er, når alt kommer til alt, en tredje sorts mennesker, som verken hører til de levende eller til de døde; deres liv er kontinuerlig på vent,» skrev den engelske presten og forfatteren John Flavel i sin «Navigation Spiritualized» i 1664. Sjømannslivet og sjøreiser i det hele var gjennom årtusener en risikabel affære. Det er ikke mulig å se bort fra dette faktum når en skal prøve å forstå bakgrunnen for en gåtefull type kulturminner som finnes mange steder på kysten – nemlig kompassroser som er risset inn i berg i havner og uthavner.

Kompassroser på Väderöarna, Bohuslän. Foto: Øyvind Arntsen/NRK

Ristninger i form av kompassroser forekommer sammen med årstall, initialer og navnetrekk, bumerker, våpenskjold og annet «krot» på mange havnelokaliteter i Norden. I motsetning til de mer kjente, forhistoriske helleristningene er de maritime ristningene fra historisk tid, fra omkring 1500 og frem til slutten av 1800-tallet. På den svenske vestkysten, der de maritime ristningene er best undersøkt og dokumentert, ser det ut til at aktiviteten har vært størst i perioden ca. 1550-1650.

Kompassrosene er først og fremst et fenomen i Norge og Sverige. Nærmere bestemt finnes de i hovedsak langs kysten mellom Trondheim og Stockholm, og særlig tett mellom Bergen i nord og Marstrand i sør. Utenfor dette kjerneområdet er det enkelte eksemplarer helt nord til Nordkapp og i den finske skjærgården, samt noen spredte forekomster på De britiske øyer. Til sammen er det kjent rundt hundre kompassristninger.

Mange uoppdagede

Mange av feltene med maritime ristninger kan være vanskelig å oppdage i dagslys, og en kan knapt se dem dersom man så å si står på dem. De kommer best frem når sola står lavt på himmelen, eller ved hjelp av lommelykt etter mørkets frembrudd. Registreringsaktiviteten hittil har dessuten vært svært varierende, og det er all grunn til å tro at det finnes en hel del kompassroser som ennå ikke er oppdaget.

Første gang maritime ristninger er omtalt i skriflige kilder, er antagelig i Olaus Magnus’ Historien om folkene i Norden (1555). Han skriver om Hangö udd (Hankoniemi) i den sørfinske skjærgården, og om de over 400 innskriftene og adelige våpenskjoldene som finnes der. I et annet kapittel nevner han øya «Hvitserk» langt mot nord, der sjørøverne Pining og Pothorst skal ha risset inn en kompassrose på et høyt fjell. Det siste kan være en forveksling med en kompassrose som fantes på Nordkapp-platået, og som er nevnt i en kilde fra 1599. Noe senere (1613) nevner Peder Claussøn Friis en kompassrose i Ny-Hellesund på sørlandskysten.

Verken magister Olaus eller hr. Peder uttaler seg om kompassristningenes alder, utover at de ser ut til å oppfatte dem som gamle og eldre enn manns minne. Didrik Pining, som Olaus gir æren for å ha risset kompassrosen på «Hvitserk», var høvedsmann på Vardøhus omkring 1490. Uansett er det tale om noen av de tidligste kompassrosene i berg som vi har kunnskap om. Den aller eldste av rosene er antagelig den i Furusund i Stockholms skjærgård; den er omgitt av adelige våpenskjold, og er med stor sannsynlighet risset inn i forbindelse med Kristian 1.s besøk sommeren 1463, da kongen var på vei til Russland med en flåte.

Andre kompassristninger opptrer sammen med årstall som gjør dateringen av dem rimelig sannsynlig: En kompassrose ved TInganes på Færøyene bærer årstallet 1569, mens roser på Storfosen i Ørland (1579), Hällö i Bohuslän (1581) og Lyngøya ved Kristiansand (1591) også er blant de tidlige.

Brukt av loser?

Lenge tolket man kompassristningene rent funksjonelt og knyttet dem til losvirksomhet først og fremst.

En del av ristningene ligger da også på utkikkspunkter som vi vet ble brukt av loser i senere tid. Tanken var at losene laget ristningene for å kunne bestemme kursen til skip som fremdeles ikke var kommet til syne sett fra stranden, og at praksisen hadde sammenheng med konkurransen om oppdrag losene imellom. Videre har man sett for seg at også militære vakter kan ha hatt praktisk nytte av kompassristningene. Enkelte av de daterte ristningene på Sørlandet ser da også ut til å være knyttet til napoleonskrigene og skjærgårdsflåten. Men mange andre ligger slik til at de umulig kan ha vært benyttet på denne måten, og forklaringen er antagelig først og fremst aktuelle for noen av de yngre kompassristningene.

Det er et par andre forhold som jeg tror er viktig for å forstå kompassristningene. Først gjelder det renessansens nyoppdagede interesse for å skrive i stein.

Renessansens fortidslengt

Sjøfolk var ikke alene om å etterlate seg signaturer nettopp i denne perioden, og noe av bakgrunnen for kompassristningene og øvrige ristninger i maritim kontekst henger trolig sammen med renessansens begeistring for gamle minnesmerker som runeinnskrifter og bautasteiner. Denne fortidsinteressen ble innledet med Anders Sørensen Vedels oversettelse av Saxos latinske Danmarkshistorie til moderne dansk i 1575, og fikk videre næring fra sagaoversettelsene til Mattis Størssøn (1591) og Peder Claussøn Friis (1633), samt Ole Worms runeverk, Monumenta Danica (1643).

Så vel kongelige som adelige lar bygge minnesmerker over seg selv, slik Saxo hadde skildret at man gjorde i vikingtiden. Av og til ristertde også runer. Ved det berømte laksefisket Boensfossen ved Kristiansand var Kristian 4. på besøk i 1631, og ved den anledningen ble kongens monogram risset inn i en klippe over fossen, og på et skjær like nedenfor lot man dessuten riste en innskrift med vikingtidsruner. Når ikke bare herregårder og slott ble åsted for renessansens forkjærlighet for inskripsjoner og monumenter, men også havner, har det sammenheng med den større betydningen disse lokalitetene fikk nettopp på denne tiden.

Det skyldte ikke minst den langvarige konflikten mellom Danmark-Norge og Sverige, der viktige havner, ikke minst langs den daværende norskekysten, lett kunne bli omstridte arenaer der renessansens oppfatninger om å lage kunstige markeringer og etterlate seg håndfaste signaturer av ulike slag kunne dukke opp og oppfattes som relevante. Sammenfallende med den økte interessen for minnesmerker fra slutten av 1500-årene av, utkom de første mer allment tilgjengelige losbøker og sjøkart, som Laurentz Benedichts Søkartet offuer Øster oc Vester Søen (1568) og Lucas Janszoon Waghenaers Spieghel der Zeevaerdt (1584), der kompassroser har en fremtredende plass som dekor og symbol, noe som kan gi en pekepinn om hvor inspirasjonen til et av de mest brukte motivene på ristningsfeltene kan være kommet fra.

Kompasset som symbol

Berefjord. Foto: Vest-Agder fylkeskommune

Kompasset ble i samme periode et flertydig og pregnant symbol innenfor sjøfartskulturen. Vi gjenfinner det i ulike sammenhenger; på ølboller på Vestlandet og på mangletrær og skipskister på Sørlandet. En kompassrose er risset inn på et tønnelokk som ble funnet i vraket av Vasaskipet.

Der det er bevart tradisjon om kompassristningenes tilblivelse, er det heller ikke det å vise vei i direkte forstand som dominerer som årsaksforklaring. Om én rose, i Rasvåg på Hidra, heter det at den skal ha blitt risset inn i forbindelse med et bryllup. Kompassrosen i Berefjord vest for Flekkefjord skal være laget av sjøfolk som hadde forlist i skjærene på utsiden. Det samme fortelles om kompassristningen på Compass Wart på Shetland, som opptrer sammen med flere initialer og årstallet 1611.

Det er ikke vanskelig å tenke seg at kompassrosen med sine assosiasjoner til stø kurs og trygg havn, også i overført betydning, kunne knyttes både til ekteskap og redning fra skipbrudd. For sjømenn som en «tredje sorts mennesker», verken levende eller døde, kunne det være naturlig å ty til kompasset når en skulle feire sin egen overlevelse – og minnes skipskameraters død. Kanskje er det heller ikke tilfeldig at det ser ut til å være en viss samvariasjon mellom en del av de tidligste kompassristningene og nettopp forlis i samme tidsavsnitt? Det gjelder flere av ristningene på Bohuslänkysten, og det gjelder Ny-Hellesund, for eksempel.

Interessant nok gjelder det også kompassristningen i Berefjord, som ellers passer temmelig dårlig med en funksjonell forklaring knyttet til losing e.l. Det kjennes riktignok ikke noe senmiddelaldersk vrak i Berefjord, men et epitafium i Mariakirken i Lübeck minnes et fryktelig forlis nettopp i Berefjord i det herrens år 1489. Motivet er en Bergensfarer fra Lübeck som er forlist på en forrevet kyst. To av mastene er knekt. Sjøfolkene ligger i vannet, noen klamrer seg til kister og planker, andre svømmer; noen få har klart å ta seg i land. Én innskrift forteller at skipper Hans Ben og 33 andre omkom. En annen inneholder følgende formaning: «La den som skal gå om bord, skrifte! Det tok så kort tid før vi mistet våre liv!»

Rane den vidfarne

Den berømte vikingen Rane «den vidfarne» var Olav Haraldssons fosterfar og våpenbror, og den som tok med den da tolvårige Olav på hans første vikingferd. Den siste troverdige opplysningen om Rane i sagaene, forteller at han dro fra Normandie til England i 1014. Hva skjedde videre med ham? Én interessant mulighet er at han som så mange andre skiftet side og ble danekongens mann. For er det tilfeldig at i det øyeblikket Rane forsvinner ut av den norrøne overleveringen, dukker en vikinghøvding med samme navn opp i de engelske kildene?

Ranes plass i sagatradisjonen er først og fremst knyttet til at han oppfattes som Olav Haraldssons fosterfar. Han er også sentral i sagatåtten om haugbrottet i Olav Geirstadalvs gravhaug, men regnes mer eller mindre for å være en sagnfigur som forsvinner ut av sagaen da kong Olav vender tilbake til Norge, i 1015. Kort tid etter dukker imidlertid en historisk Rane opp i samtidskildene fra England. Denne Rane underlegger seg Herefordshire på danekongens vegne i 1016, og inntar deretter en viktig rolle i kong Knuds regime. Er det han som er utgangspunkt for sagaenes Rane-skikkelse?

Knud den stores jarl

Hva med den Rane som figurerer i de engelske kildene? Sporene etter ham slutter i 1041. Dette året var Rane en av lederne for Hardeknuds brutale straffeekspedisjon mot Worcester, der innbyggerne hadde gjort opprør mot økt skattetrykk og drept to av kongens fogder. Den aldrende Ranes ordre var «å drepe alle, plyndre og brenne ned byen og ødelegge alt rundt den», ifølge kronikøren John av Worcester.

På dette tidspunktet var Rane kongens jarl i Herefordshire, og hele hans engelske karriere ser ut til å ha vært knyttet til dette grenselandskapet mot Wales. Gjennom flere år på 1030-tallet hører vi ikke om Rane i de engelske kildene, uten at det trenger å bety all verden. I Knud den stores regjeringstid (død 1035) er det imidlertid tydelig at Rane har vært jarl i Herefordshire, og han underskriver flere diplomer i 1020-årene i denne rollen (Hrani dux).

Hans første opptreden i de engelske kildene kan tidfestes til 1016. På slutten av 1000-tallet skrev munken Hemming at tre skandinaviske hærer i 1016 hadde angrepet og underlagt seg den vestlige delen av Mercia på kong Knuds vegne. Rane stod i spissen for den ene av disse hærene, og Håkon Eiriksson Ladejarl og en viss Eilif (som er omtalt i engelske kilder som en av lederne for vikinghæren i 1009) for de to andre. Etter erobringen var det de tre som var Knuds jarler i de strategisk viktige grenseområdene, henholdsvis i Herefordshire, Worcestershire og Gloucestershire.

Rane i sagatradisjonen

Sagatradisjonens Rane gjør entré for siste gang da Olav Haraldsson vender hjem til Norge og vil vinne landet fra Ladejarlene. Han nevnes to ganger etter hjemkomsten, men begge ganger er det tale om rent litterære, uhistoriske «innsmett», og det er interessant at han ikke omtales i forbindelse med Nesjarslaget i 1016.

Noen år før dette hadde Olav gått i den engelske kong Æthelreds tjeneste, i dennes landflyktighet i Normandie. I sagaen fortelles det at Olav sendte Rane til England for å verve krigere, og at Rane tilbragte vinteren der i landet og vant mange for sin sak.

På det tidspunktet var Olav Haraldsson, ifølge sagatradisjonen, fremdeles bare ungdommen; han hadde knapt fylt 20 år. Men han hadde vært i viking i mange år allerede, og blant annet herjet i England sammen med Rane og den tidligere «jomsvikingen» Torkjell Høge. Hos Snorre er Rane, kalt «den vidfarne» eller «kongsfostre», Olavs fosterfar, og den som lærer ham stridskunst og idrett og tar ham med på vikingferd da den senere kongen fyller tolv år. Selv om Olav ifølge Snorre fikk kongsnavn den gangen, var det Rane som styrte flokken og satt til rors.

Etter Heimskringla var Rane fosterbror av Harald Grenske, en småkonge i Viken. Sistnevnte ble fostret opp hos lendmannen Roe den hvite i Grenland, som var Ranes far. Harald Grenske var Olav Haraldssons far. Etter at Harald ble brent inne på frierferd, var det Rane som overbragte nyheten til Olavs mor, Åsta, og Snorre forteller at det var ham som «øste vann» over den nyfødte Olav. Helt tak i Ranes rolle får vi likevel ikke gjennom Snorres fremstilling – han «forblir blek og konturløs, neppe mer enn et navn», som historikeren Claus Krag kommenterer. Snorre gjengir ikke den kjente sagatåtten om Ranes rolle i haugbrottet i Olav Geirstadalvs gravhaug.

Rane og haugbrottet

I den eventyrlige sagatåtten om Olav Geirstadalv møter vi Rane for én gangs skyld i en hovedrolle. Tåtten eller kortsagaen er overlevert i flere versjoner, noen av dem eldre enn Snorres kongesagaer. Snorre brukte likevel ikke noe av dette stoffet. Tåtten er imidlertid inkorporert i flere senere manuskripter av hans «Store» eller «Særskilte» saga om Olav den hellige, blant annet i Flatøyboken.

Første del av tåtten forteller om Olav Digerbein, en småkonge i Viken. Olav drømte en gang at en stor, svart og fæl okse kom østfra til landet med en pest som rammet landet hardt. Han kalt inn til ting og bestemte at det skulle bygges en mektig gravhaug, og i den skulle kongen selv og hirden hans legges – sammen med store rikdommer. Da sotten lettet, var kongen og mange andre døde, og det var uår. Selv om Olav hadde forbudt det, begynte folk å blote til det døde kongen i haugen, og kalte ham for Olav Geirstad-alv. Da lettet uåret.

Den andre delen forteller om Rane, som lang tid etterpå bodde i nærheten av Geirstad, og som også fikk et drømmesyn. I hans drøm kom Olav Geirstadalv til ham og bad han om å bryte opp gravhaugen. Han skulle søke hjelp hos Svein Håkonsson jarl, som befant seg i området. Inne i haugen skulle han treffe på en mann (Olav) som satt i et høysete, og fra denne skikkelsen skulle Rane ta en armring av gull, et belte og et sverd. Disse gjenstandene skulle han så holde unna Svein jarl, som han skulle gi resten av rikdommene i haugen. Dessuten skulle Rane skille den dødes hode fra kroppen med sverdet. Etterpå skulle han oppsøke Åsta, Harald Grenskes kone, som han ville finne i fødselssmerter. Han skulle tilby å hjelpe henne, mot at han fikk være den som gir barnet navn.

Rane fulgte den døde kongens råd, og fikk Svein jarl med seg på ærendet. En natt brøt de seg inn haugen, og det gikk som i drømmen. Svein jarls menn våget ikke å bli med inn i gravhaugen, så Rane fikk fritt spillerom der inne. Møtet med haugbuen gikk nøyaktig som forutsagt, og jarlen var godt fornøyd med de kostbarhetene han fikk.

Rane finner deretter Åsta, som ganske riktig ligger i barnsnød. Han forløser henne så med beltet han har hentet ut av gravhaugen, og den nyfødte gutten arver den døde kongens navn, ring og sverd.

Sagaens og den historiske Rane

Sagaenes skildring av Torkjell Høges første år er forvirrende og blandet med legendarisk stoff – ikke ulikt sagatradisjonens Rane. Det er de engelske samtidskildene som dokumenterer at han faktisk var en historisk skikkelse. Torkjell spilte en viktig rolle i toktene mot England på begynnelsen av 1000-tallet, og sluttet seg i en tid til Æthelred mot danekongenes erobringsforsøk, slik Olav Haraldsson gjorde. Siden, da Æthelred døde i 1016, stod Torkjell fritt til å skifte side, hvilket han også gjorde, og ble en av Knud den stores viktigste allierte.

Det er ikke urimelig å tenke seg at flere av dem som hadde sverget troskap til Æthelred og oppholdt seg hos ham i Normandie, også skiftet side etter hans død. Sagatradisjonen plasserer jo Rane nettopp i England mens kampene mellom Knud og Æthelred raser, og deretter dukker det opp en «ny» og ellers helt ukjent Rane i Knuds tjeneste. Ikke bare det, han spiller en hovedrolle i erobringen og passiviseringen av de urolige grenselandskapene mot Wales, sammen med trønderjarlen Håkon Eiriksson.

I hvilken grad det ligger historiske begivenheter bak sagaenes Rane-skikkelse, er vanskelig å si, på samme måte som det kan stilles spørsmål ved om fortellingene om jomsvikingen Torkjell Høge i nordisk tradisjon er historiske. Men de angelsaksiske kildene viser jo utvetydig at Torkjell faktisk var en historisk person, og «modell» for sagatradisjonens Torkjell, og det samme kan det altså være grunn til å mene om Rane, og at den norrøne tradisjonen gjenspeiler historier som ble fortalt om hans bedrifter før erobringen av England.

Gullspore og kongegave

Gullsporen fra Værne kloster i Rygge er den mest spektakulære enkeltgjenstanden fra vikingtiden her til land. Og ikke bare det. Mer enn noe annet arkeologisk funn forteller sporen om de politiske forholdene ved Oslofjorden på slutten av 900-tallet – og om Vikens betydning for danekongene.

Funnet kom for dagen i en liten dalsenkning ved klosteret i Østfold i 1872. Det består av en spore, en smygestøl og et rembeslag, det hele intrikat utsmykket og fremstilt av 22 karat gull. Ut fra stilmessige betraktninger kan funnet dateres til andre halvdel av 900-tallet, kanskje ca. 970-980.

© 2019 Kulturhistorisk museum, UiO /CC BY-SA 4.0

Funnet ble gjort av en svensk landarbeider, Zacharias Andreasson. Det var han som fant sporen, mens de to mindre gjenstandene ble funnet senere i samme område. Bakgrunnen for funnet, med andre ord selve deponeringskonteksten, er usikker – mest fordi sammenligningsmaterialet er så lite. Det har vært foreslått at det dreier seg om et gravfunn, men også om et skattefunn. Det siste er vel mest sannsynlig.

Gullsporen er et unikt funn; ingen tilsvarende gjenstand kjennes fra datidens Europa. Ulike skriftlige kilder nevner imidlertid sporer av gull som spesielt symboltunge og statuspregede gjenstander gjennom lang tid.

Et av de mest kjente testamenter fra 800-tallet er Eberhard og Giselas. Eberhard var hertug av Friuli, mens ektefellen Gisela var datter av den frankiske keiseren Ludvig den fromme og søster av Karl den skallede. Eberhards karriere var knyttet til hans forhold til keiser Ludvig, og senere til Lothar den første og dennes sønn, Ludvig, i den italienske delen av Frankerriket.

Sporer av gull

Parets nesteldste sønn arvet bl.a. et par sporer (ikke av gull), mens to yngre sønner arvet en del annet utstyr som tydelig viste at Eberhard og Giselas sønner var aristokrater. Eldstesønnen Unroch arvet derimot ulike gjenstander som tydelig var knyttet til farens «embedsdrakt»: En gullbeslått spatha (sverd), en forgylt kniv, et gullprydet belte, to gullsporer, en tunika og en kappe forsynt med gullbroderier og en forgylt spenne.

Om keiser Ludvig den tyske fortelles det at han var iført silketunika med gylne broderier og bar gullsporer i offisielle sammenhenger, og at han ble gravlagt med dette utstyret. Det er mange eksempler på den samme praksisen: Da franske soldater plyndret keiser Henrik den 5.s (død 1125) grav i domkirken i Speyer i 1689, fant de blant annet et par forgylte sporer. Da man renoverte kong Kasimir den stores (død 1370) grav i Krakow i 1860-årene, kom man likeledes over et par gylne sporer.

Da keiser Otto den 4. døde i mai 1218, hadde han instruert sine nærmeste om hvordan begravelsen skulle gjennomføres. Han ville blant annet legges i graven iført en nærmere angitt drakt, med forgylte sporer på føttene, septeret i høyre hånd og rikseplet i venstre. Gravfigurene over Rikard Løvehjerte og hans far, Henrik den 2., i Fontevraud i Normandie viser kongene iført seremoniell drakt med gylne sporer festet til skoene med sorte lærstropper.

Konger og riddere

I disse tilfellene er det tydelig at gravdrakten er den samme som var blitt benyttet under kroningen. I bevarte beskrivelser av Otto den 4.s kroning er det de samme regalier som nevnes, og både i det tysk-romerske riket og i England var sporer av gull en viktig del av kroningsregaliene i middelalder og tidlig nytid. Det var ikke annerledes i Norge. I forbindelse med Håkon Håkonssons kroning i Bergen i 1247, skildres kongens kroningsdrakt, som ble båret i kirken og i prosesjonen tilbake til kongsgården etter at kroningsseremonien var avsluttet. «Etter messen gikk vigselen for seg slik som det er påbudt,» heter det i sagaen, som beskriver prosesjonen til Kristkirken i detalj. Fire lendmenn bar et bord mellom seg, og på dette lå både kongsskrudet og selve kroningsdrakten. Deretter fulgte Sigurd kongssønn og Munan biskopssønn, som bar hver sin kongsstav av sølv; den ene prydet med et gullkors, den andre med en due av sølv. Så fulgte Håkon unge med kronen og Knut jarl med vigselssverdet. Etter salvingen kom kongens investitur i kroningsklærne, som blant annet omfattet et par gylne sandaler med sporer av gull.

Forgylte sporer er altså et attributt ved herskermakten i vikingtid og middelalder, men er også – som eksemplet med hertug Eberhard viser – knyttet til kongens/keiserens nærmeste krets. I middelalderen finner vi også gullsporene institusjonalisert som en del av seremoniellet ved riddervesenet. Da grev Geoffrey av Anjou ble slått til ridder i Rouen i 1128, ble seremonien innledet med at Geoffrey badet, og deretter ikledd røde og forgylte klær. Så ble han ført frem for kongen, der han fikk festet et par gylne sporer til hælene og mottok et skjold med våpen og et praktfullt sverd som ble sagt å være smidd av den legendariske smeden Volund.

Daneveldet i Viken

Årsaken til at gullsporen fra Værne kloster kan dateres såpass nøyaktig, ligger altså i måten den er dekorert på. Den karakteristiske filigransorneringen er nemlig knyttet til en vikingtidsstil som har fått navn etter et berømt skattefunn fra Hiddensee i Østersjøen. Det dreier seg om eksklusive gjenstander av gull og sølv, og de fleste funn skriver seg fra høystatus-miljøer i Skandinavia, inkludert de såkalte trelleborgene og tidlige byer som Hedeby og Sigtuna, og med enkelte «slengere» i Danelagen (York) og Rus-riket (Kiev). Dekoren på smygestolen fra Værne kloster har f. eks. en av sine nærmeste paralleller i en draktspenne funnet i en grav i Kiev.

Stilen, og de eksklusive gjenstandene, settes av de fleste i forbindelse med det danske jellingdynastiet, kongene Harald Blåtann og Svein Tjugeskjegg. Smykker og andre Hiddensee-gjenstander har vært statusmarkerende og blitt båret først og fremst i det nåværende Danmark og Skåne, men også av enkelte mektige personer i Mälarområdet og et fått i det øvrige Skandinavia. Arkeologen Ingmar Jansson peker på at stilen ble utviklet i miljøet rundt Harald Blåtann og hans nærmeste støttespillere, og benyttet som gaver fra kongen til hans allierte.

Gullsporen er selvsagt ikke noe unntak; den er tvert imot en av de fremste representanter for Hiddensee-stilen, og viser at det på slutten av 900-tallet fantes en direkte forbindelse mellom stormannsmiljøet på østsiden av Oslofjorden og Jellingkongene.

Den historiske bakgrunnen for dette er godt kjent. Om Harald Blåtann heter det jo i den berømte runeinnskriften på Jellingsteinen at han «vant seg alt Danmark og Norge», og en samstemt sagatradisjon forteller at danekongen selv styrte Viken gjennom underkonger, mens ladejarlene kontrollerte resten av Norge. Etter slaget ved Svolder i år 1000 var situasjonen den samme, og Snorre forteller i Heimskringla at Olav Haraldsson jaget de daner som hadde hatt sysler for danekonger der, fra Viken.

Det rent arkeologiske bidraget til denne delen av historien, er at danekongens representant – hans underkonge i Viken, eventuelt én av flere – holdt til i Rygge.

Gullsporen fra Værne kloster har for så vidt aldri fått den forskningsmessige oppmerksomheten funnet fortjener. Det er flere grunner til dette. Den mest åpenbare er at funnet etter få år havnet i skyggen av de eldre skipsgravene fra Gokstad og Oseberg, som fra første stund ble forstått og tolket i lys av Snorre. Selv om Ynglingesagaen plasserer en legendarisk kong Skjold nettopp på Værne, spiller østsiden av Oslofjorden i det hele tatt en beskjeden rolle i Snorres fremstilling. Dateringen av gullsporen bidro heller ikke til økt oppmerksomhet; funnet skriver seg fra en tid som er nokså blottet for arkeologisk sammenligningsmateriale her hjemme. Sist, men ikke minst, førte nok den antatte sammenhengen med den danske rikssamlingen (i motsetning til den norske), som til overmål opprinnelig ble fremført av tyske arkeologer med tvilsomme politiske preferanser, til at gullsporen lenge forble en spektakulær, men isolert enkeltgjenstand uten åpenbart historiefortellende potensial.

Vikingen og Nordøstpassasjen

Den nordnorske farmannen Ottar levde på slutten av 800-tallet og foretok berømte reiser både videre nordover langs kysten og sørover til Hedeby. Den inntil da glemte beretningen om Ottars nordlige reise fikk ny aktualitet da engelskmenn og nederlendere midt på 1500-tallet ville finne en alternativ, nordlig rute til Kina og Det fjerne østen.

Ottars beskrivelse er innskutt i det geografiske første kapittelet i en angelsaksisk oversettelse av den antikke forfatteren Orosius’ «Syv bøker om historie mot hedningene», opprinnelig skrevet på 400-tallet. Oversettelsen foregikk i regi av kong Alfreds hoff (konge 871-899), og Ottars beretning ser ut til å være svar på spørsmål som han er blitt stilt av kongen. Det er to, egentlig tre, reiseskildringer som er inkorporert i Orosius-oversettelsen: Ottars beskrivelse av reisen mot nord og sørover fra hjemstedet hans via Skiringssal i Vestfold til Hedeby, og en viss Wulfstans reise fra Hedeby til Truso ved Weichsel-munningen.

Det er uklart hvorfor Ottar oppsøkte kong Alfred, og det fremgår heller ikke av beskrivelsen om han kom til kongen på egen kjøl eller seilte med andre. Men informasjonen han kom med, gjør Ottars skildring til en svært viktig kilde til forholdene på Nordkalotten i vikingtiden, ikke minst når det gjelder forholdet mellom samer (Finnas) og nordmenn. Ut fra de opplysningene som gis i teksten, har man tenkt seg at Ottar har hatt hjemme et eller annet sted på kysten mellom Lofoten i sør og Kvaløya i nord. Noen mer presis stedfestelse er det vanskelig å gi, og det finnes flere rike arkeologiske vikingtidsmiljøer innenfor disse ytterpunktene.

Ottar fortalte at han bodde «lengst nord av alle nordmenn», og at han fikk lyst til å vite hvor langt landet strekker seg videre mot nord. Han seilte derfor nordover langs landet i tre dager, «og lengre drar aldri hvalfangerne». Så dro han videre mot nord i tre dager til, og «da bøyde landet østover, eller ei havbukt gikk inn», og han måtte vente på bør. Siden seilte han i fire dager østover, før landet igjen «bøyde seg sørover eller ei havbukt gikk inn». Derfra gikk ferden rett sørover langs landet langt han kunne komme på fem dager. Der fant Ottar en stor elv som han dro opp i, men landet på motsatt side av elva var «sterkt bygd» (þæt land wæs eall gebun), og han våget ikke å gå i land.

Den angelsaksiske Orosius-oversettelsens videre skjebne er ukjent, men i 1550-årene kom to av manuskriptene for dagen i England og fikk ny relevans. I første omgang var det beskrivelsen av Ottars nordlige reise som fikk oppmerksomhet blant antikvarer og folk med interesse for oppdagelser, og det var først langt senere at man festet særlig oppmerksomhet ved den delen av beskrivelsen som omhandler reisen fra Hålogaland til Hedeby.

20 år tidligere hadde stormaktene Spania og Portugal delt verden mellom seg, slik at Spania fikk eierskap til den vestlige og Portugal den østlige halvkule, og de samme statene kontrollerte så langt det lot seg gjøre sjøveien til «Vest-India» og «Øst-India». For andre som ville ha en andel av den lukrative handelen med krydder, te og andre «kolonialvarer», var det åpenbare fordeler dersom man kunne finne alternative ruter til «Indiene». Og det er her Ottar kommer inn i bildet.

For med startskudd i 1553 foregikk det en intens jakt på en nordlig rute – enten en «nordøstpassasje» nord for det eurasiske kontinent eller en «nordvestpassasje» nord for det amerikanske. I spissen for det hele stod dels engelske, dels nederlandske handelsinteresser. Først ut var det private «Company of Merchant Adventurers to New Lands», vanligvis kalt the Muscovy Company, som utrustet ekspedisjonen i 1553, med mål om å finne Nordøstpassasjen og – forhåpentlig – et marked for engelsk ull. Slik gikk det ikke, men et av de tre skipene kom seg velberget inn I Kvitsjøen og ankret opp ved Dvinamunningen. På den måten kom faste handelsforbindelser mellom England og Russland i stand.

Øverstkommanderende for den delen av flåten som nådde Kholmogory, og siden fikk audiens hos tsar Ivan den grusomme, var Richard Chancellor. Om ham vet vi at han foruten egen erfaring som los i det østlige Middelhavet, fikk mye av sine geografiske kunnskaper fra en mann ved navn John Dee. Dee var en viktig rådgiver og premissleverandør for det nye kompaniet, og han hadde et vidt interessefelt som omfattet geografi, matematikk og antikvariske studier. Ikke minst var John Dee en ivrig samler av gamle manuskripter – og han eide det ene av de to kjente Orosius-håndskriftene med Ottars beretning.

Manuskript nummer to tilhørte en annen allsidig kar, Robert Recorde, som var Englands mest kjente matematiker i sin samtid, og kanskje er mest kjent for at han oppfant det matematiske er lik-tegnet (=). I to av sine trykte matematiske avhandlinger fra 1550-årene, den ene av dem tilegnet the Muscovy Company, viser han til Ottars reisebeskrivelse.

De engelske oppdagerne kom imidlertid aldri lenger øst enn til Novaja Semlja. Noen år senere nådde ekspedisjoner fra Nederlandene Karahavet, men isen satte en effektiv stopper for videre seilas. Kjente sjøfarere som Henry Hudson og Willem Barentz deltok. I 1619 forbød imidlertid den russiske tsaren utlendingers seilas langs den nordlige rute. Russiske ekspedisjoner godtgjorde siden at det faktisk fantes en sammenhengende korridor gjennom Arktis. Men det skulle gå helt til 1878 før Nordenskiöld-ekspedisjonen klarte å ta seg hele veien gjennom Nordøstpassasjen.'

Men utgangspunktet for det hele var altså en farmann fra Nord-Norge.

Ottar fra Hålogalands ferd mot nord

Ottar fortalte for 1100 år siden at han bodde «lengst nord av alle nordmenn», og hans beskrivelse av en reise videre nordover langs kysten – angivelig til Kvitsjøen – er godt kjent og med rette trukket frem som en kilde som gir et unikt innblikk i folk og liv i Arktis i vikingtiden. Ottars beretning er imidlertid ikke så helt enkel å tolke når det gjelder geografiske opplysninger, og det har vist seg vanskelig å forene hans bemerkning om et land i øst som var «sterkt bygd», med det bildet som arkeologien gir oss. Utgangspunktet for denne artikkelen er tre spørsmål: 1. Hvordan skal vi forstå seilingsbeskrivelsen hos Ottar? 2. Dersom han faktisk kom helt til Kvitsjøen, hvordan kan det ha seg at Ottar ikke nevner den brede Varangerfjorden? 3. Hvorfor omtaler ikke Ottar det monumentale jernaldermiljøet på Mortensnes og andre steder ved Varangerfjorden – som står i en særstilling i Finnmark på den tiden Ottar var på ferde, og som det ikke finnes maken til noe sted ved Kvitsjøen?

Ottar og hans beretning

Ottars beskrivelse er innskutt i det geografiske første kapittelet i en oldengelsk oversettelse av den antikke forfatteren Orosius’ «Syv bøker om historie mot hedningene». Oversettelsen foregikk i regi av kong Alfreds hoff (konge 871-899), og Ottars beretning ser ut til å være svar på spørsmål som han er blitt stilt av kongen. Det er mulig å lese hele teksten høyt på ti minutters tid. Det er to, egentlig tre, reiseskildringer som er inkorporert i Orosius-oversettelsen: Ottars beskrivelse av reisen mot nord og sørover fra hjemstedet hans via Skiringssal i Vestfold til Hedeby i dagens Nord-Tyskland, og en viss Wulfstans reise fra Hedeby til Truso ved Weichsel-munningen.

Den tradisjonelle oppfatningen av Ottars reise mot nord.
Etter J.M. Bately og A. Englert (red.) 2007:
Ohtere’s Voyages, s. 129, fig. 6.

Ottar fortalte en hel del om livsgrunnlaget på Nordkalotten i vikingtiden, og om forholdet mellom samer (Finnas) og nordmenn. Ottar selv drev åkerbruk, men holdt også tamrein. Ut fra de opplysningene som gis i teksten, har man tenkt seg at Ottar har hatt hjemme et eller annet sted på kysten mellom Lofoten i sør og Kvaløya i nord. Noen mer presis stedfesting er det vanskelig å gi – det finnes flere rike arkeologiske vikingtidsmiljøer innenfor disse ytterpunktene, men forsøkene på å knytte Ottar til det ene eller andre av disse hviler på usikre forutsetninger; således finnes det ikke utvetydig belegg i teksten for å hevde at Ottar var en mektig høvding eller handelsmann, selv om han jo gjerne kan ha vært begge deler. Det går ikke en gang frem av beskrivelsen hvorvidt Ottar kom til kong Alfreds hoff på egen kjøl eller seilte med andre. Det sies heller ikke i klartekst hva Ottar egentlig gjør i England, men det er bemerkelsesverdig at han refererer til kong Alfred som sin herre innledningsvis.

Når det gjelder forholdet til den samiske befolkningen, har mange festet seg ved at Ottar tilsynelatende omtaler den tributten som i senere sagakilder kalles «finnskatt». Det ser dessuten ut til at Ottar mente at Finnas – som han ellers beskriver som folk som driver fangst og fiske – bebor hele det vidstrakte fjell- og viddeområdet mellom nordmennenes land og Svealand (Sweoland) i øst. Nord for svearne og øst for Finnas nevner han kvenene (Cwenas), som av og til raider nordmennenes bosetninger ved hjelp av sine små og lette båter. Cwenas ser i likhet med Finnas ut til å holde til i et vidt landområde. Ottar kommer også inn på to andre folk, bjarmer (Beormas) og terfinner (Terfinnas).

Den vitenskapelige interessen for reisebeskrivelsene i den oldengelske Orosius går tilbake til det 16. århundre. Interessen var i første omgang særlig knyttet til Ottars reise rundt Nordkapp, som blant annet nevnes av den engelske forfatteren Sir Humfrey Gilbert i «A Discourse of a Discoverie for a New Passage to Cataia» (skrevet 1566) – en avhandling om det fordelaktige ved å finne en nordlig rute til Den nye verden. Det var først senere at man festet særlig oppmerksomhet ved den delen av Ottars beskrivelse som omhandler reisen fra Hålogaland til Hedeby, eller ved Wulfstans samtidige beretning om sin ferd fra Hedeby til Truso i det nåværende Polen, som også er interpolert i Orosius-oversettelsen.

Reisen mot nord

Men i vår sammenheng er det Ottars reise nordover som først og fremst interesserer. Dette er den relevant delen av beretningen, i Hans Eidnes’ oversettelse:

 «Jeg bor lengst nord av alle nordmenn, på nordsida av landet ved Vesterhavet, men landet strekker seg enda lengre mot nord. Det er alt sammen ødeland. Bare noen få steder er bedre, der finnene (Finnas) holder til, jager om vinteren og fisker i sjøen om sommeren.

Jeg fikk hug etter vite hvor langt landet strekker seg mot nord, og om det bor folk nord om ødemarka. Jeg seilte (for) da nordetter langs landet i 3 dager, og lengre drar aldri hvalfangerne. Hele tiden hadde jeg ødemarka på styrbord og det åpne havet på babord. Så seilet jeg lengre nordetter i 3 dager til (þrim dagum gesiglan). Da bøyde landet østover, eller ei havbukt gikk inn, jeg vet ikke visst hva det var. Der måtte jeg vente på mer vestlig eller nordvestlig vind.

Så seilte jeg østetter langs med landet så langt jeg kunne seile i 4 dager (ond siglde þa east be lande swa swa he meahte on feower dagum gesiglan). Der lå jeg og ventet på rett nordavind. For landet bøyde seg sørover eller ei havbukt gikk inn, jeg vet ikke visst hva det var. Så seilte jeg rett sørover langs landet så langt jeg kunne komme i 5 dager (Þa silde he onan surhte be lande swa he mehte on fif dagum gesiglan). Da lå der ei stor å opp i landet. Vi dro opp i åa, men landet på hisiden av åa var sterkt bygd (þæt land wæs eall gebun), og dit torde vi ikke komme da vi fryktet for ufred.

Finnene (Terfinnas) sitt land var øde, og vi hadde ikke møtt bygd land siden vi for heimefra, uten noen fiskere, jaktmenn og fuglefangere. Bjarmene (Beormas) fortalte oss mye om landet sitt. Målet de talte var om lag det samme som finnene sitt.»

Ottar forteller altså at han reiste i 6 dager nordover, før landet bøyde østover og han måtte vente på vestlig vind. Derfra dro han østover i 4 dager, før landet bøyde sørover og han reiste i 5 dager til mot sør. Her fant han et «sterkt bygd» land og en elv som han dro opp i. Beboerne her kalte han bjarmer (beormas).

Men hvor langt kom Ottar? Praktisk talt alle som har behandlet spørsmålet, konkluderer med at han nådde Kvitsjøen. Nevnte Sir Humfrey mente for eksempel at Ottar «went the verye same waye, that we now do yearely trade by S. Nicholas into Muscouia», med andre ord at han kom helt til Dvinas utløp, omtrent der Arkhangelsk nå befinner seg (Gilbert 1566:40). Senere kunne Gustav Storm føre argumenter til torgs for at Ottar neppe krysset Kvitsjøen, men fulgte sørkysten av Kolahalvøya og nådde Varzuga. «Denne opfatning af Ottars beretning er den eneste, som kan erkjendes som rigtig,» konkluderte Storm i 1894, og hans forslag til stedfesting har da også fått bred støtte (Storm 1894:96; jf. Ross 1981; Vasaru 2012:39; for noen alternative tolkninger, se Jackson 2002).

Storm pekte på at Dvina-standpunktet først og fremst hvilte på kunnskapen om den yngre sagalitteraturens bjarmelandsferder, «og saa har man fortolket denne forstaaelse ogsaa ind i Ottars beretning» (Storm 1894:96; se Blom 1984 ang. bjarmelandsferdene).

Spørsmålet er om ikke Storm i bunn og grunn gjorde seg skyldig i det samme. Det er nemlig lite annet i Ottars beretning enn folkenavnet beormas (og kanskje terfinnas, hvis navn kan ha sammenheng med Terskij bereg, Ter-kysten, sørøst på Kola, jf. Valtonen 1988:85) som peker så langt mot øst som til Kvitsjøen. Og identifiseringen av sagaenes «bjarmer» og «Bjarmeland» (som bare er omtalt i den vestnordiske sagalitteraturen, og ikke f. eks. i russiske kilder) med Kvitsjøområdet og med den folkegruppen som yngre kilder kaller kareler, hviler i betydelig grad på en bestemt tolkning av Ottars beretning. Ikke en gang elvenavnet Vína i de skandinaviske kildene kan helt kobles entydig til Dvina, men kan opprinnelig være et generisk navn for elv i skaldespråket (Jackson 2002:8, jf. Vasaru 2012:41f.).

Nå er det ikke primært Bjarmeland-problemet som er tema for denne artikkelen, men det er viktig å være klar over faren for sirkelslutninger dersom man leser Ottar med «saga-brillene» på. Man er antagelig på tryggere grunn dersom en heller tar utgangspunkt i Ottars skildring av selve reisen til bjarmenes land, dvs. beskrivelsen av kysten og de avstandene han oppgir.

«Fra Fjeld indtil andet at seile»

«Thi Nordmanden skiøtter ey Alen og Favn/Han maaler sin Miiler med Kiøl og med Stavn/Fra Fjeld indtil andet at seyle,» diktet Peter Dass i Nordlands Trompet for mer enn 300 år siden (Dass 1994:24). Han gir her uttrykk for den tradisjonelle måten å regne avstander på til sjøs. I en noe yngre kilde fortelles det om sjømilene i Finnmark at de regnes «fra Blaae til Blaae, eller saa langt henne som et Næs eller Forbierg kan øines» (Jessen-Schardebøll 1763:667).

«Mil» var altså opprinnelig ikke en abstrakt enhet, men knyttet til bestemte naturformasjoner som var lett synlige fra leia. Hensikten med mileregningen var konkret og praktisk, og ikke i utgangspunktet ment for avstandsberegning på et kart: I eldre tid var en mil avstanden mellom to ro-skifter (skifte av roere om bord i datidens fartøyer). I i indre Finnmark var det avstanden mellom to skifter av reinskyss. Det er ikke så vanskelig å forstå at størrelsen på mila av den grunn kunne variere, for det dreier seg om en regnemåte som på én og samme gang innbefatter både tid og avstand (Indruszewski & Godal 2006:24f.).

Pasvikelva som forbindelsesåre mellom Enare og Varangeren.
Fra Olaus Magnus’ Carta Marina (1539).

Vanligvis regnet man seks mil på en dagsreise, og vi har bevart flere miletabeller fra ulike perioder som viser både roskiftene og dagsreisene på våre kanter. Den såkalte «seksmilsregla» viser for eksempel nordfarernes dagsetapper mellom Bergen og Vardø, der hvert skift svarer til en dagsreise med seksring med tre mann til rors (Havnø & Pettersen 1940). Denne regla regner med åtte dagsreiser mellom Lyngstuva og Vardø, og sier at det er én dagsreise (seks roskifter) fra Vardø til Kjølnes, én fra Kjølnes til Sletnes, én fra Sletnes til Sværholtklubben osv. Lignende regler finnes fra andre deler av kysten, og av og til er de faktiske farvannsbeskrivelser, som de versene Per Hovda (1961:226f.) skrev opp fra Sørvestlandet:

Frå Haugasundet til Mosterhamn

er milene tri.

Røvær i vest og Odno i nord

du Sletta fór.

Frå Spyssøy fram til Bekkjarvik

er også miler tri.

Med Siggjo i vest og Storden i aust

… i Brandasund går straumen stri…

De eldste miletabellene som angir seilingsavstandene på norskekysten, bruker «viku sjofar» («ugesiøes») som lengdemål. 1 viku sjofar svarer til 1 mil. Peder Claussøn Friis bruker begrepet helt systematisk, for eksempel, og forteller at det er 12 «ugesiøes» fra Tønsberg til Merdø og ytterligere 12 til Lindesnes. I et håndskrift fra omkring 1400 er avstandene langs kysten fra Kalfsund (Kalvsund ved Göteborg) til Ægistav (russergrensen) oppgitt som 2 tylfter (dvs. 24 «ugesiøes») fra Kalvsund til Lindesnes, 2 tylfter derfra til Bergen, 4 tylfter fra Bergen til Kråkvåg ved utløpet av Trondheimsfjorden og 4 videre til Vågan. Derfra og til Andsnes (mellom Kvænangen og Lopphavet) er det også 4 tylfter, og det samme videre til Vardøhus, mens det er ytterligere 6 tylfter fra Vardøhus til Ægistav («som Noreghe lyktas»). Ifølge sjøfartshistorikeren Roald Morcken svarer dermed 1 «viku sjofar» til 11,11 km, altså en mil (Morcken 1977).

Kilder fra 1600- og 1700-årene viser at en mellom Vardø og Varangerbotn regnet en drøy dagsreise, og f. eks. i Lillienskiolds finnmarksbeskrivelse (1698) er roskiftene tydelig markert, uten at han bruker denne betegnelsen selv. Han oppgir imidlertid konsekvent 1 mils avstand langs kysten av Varanger – 1 mil til Kiberg, 1 mil videre til Komagvær, 1 mil derfra til Skallnes, og ditto mellom Skallnes og Ekkerøy, Ekkerøy og Vadsø, Vadsø og Finnes, Finnes og Mortensnes, Mortensnes og Varangerbotn osv.

Det er i lys av dette at Ottars opplysning om avstanden sørover til handelsplassen Skiringssal må forstås. Han fortalte at det ville ta minst en måned å komme seg dit, dersom han søkte havn om natten og hadde bør om dagen. Dette betyr verken at han brukte en måned på turen eller at Ottars skip ble rodd hele veien, men at avstanden tilsvarte ca. 30 dagsreiser med et roskip – dvs. ca. 180 (30x6) viku sjofar eller mil. De nevnte tabellene oppgir 4 tylfter (4x12, dvs. 48) viku sjofar fra Tønsberg til Bergen, 4 tylfter fra Bergen til Kråkvåg, 4 fra Kråkvåg til Vågan og 4 fra Vågan til Andsnes. Med andre ord tilsvarte avstanden Tønsberg – Andsnes 192 mil, dvs. 32 dagsreiser, og Ottars hjemsted er som vi har sett, å finne noe lenger sør.

Faktiske reiser kunne være mindre eller like ofte mer tidkrevende enn dette. I 1754 reiste en kommisjon fra Trondheim med kurs for Vardø. Selskapet seilte fra Trondheim 22. mai, og kom til Loppa 29. juni, der de ble liggende for motvind til 2. juli. Den 3. kom de til Hasvik, og reiste videre om aftenen dagen etter. Til Hammerfest ankom skipet om morgenen den 5., og gikk videre til Måsøy om natten og så til Kjelvik den 6. Der ble de liggende og vente på bør helt til den 15., da reisen gikk videre til Kjøllefjord. Den 16. kom man et stykke videre, men måtte gjøre vendereis til Skjøtningberg på grunn av vindforholdene. Først den 17., nådde de Omgang, og reiste videre til Makkaur den 18. og, endelig, til Vardø den 19. juli (Rejse Journal 1754).

Da engelskmannen Stephen Burrough reiste fra Kolmogory til Vardø i 1557, brukte han over en måned på ferden; han var riktignok på utkikk etter tre skip som var savnet, og var derfor innom ulike havner på veien (Burrough 1599). Thomas Randolfe dro fra Harwich til St. Nicholas (Severodvinsk) i 1568 og brukte nesten 20 dager på turen fra Nordkapp, etter å ha hatt god vind hele veien dit (Randolfe 1599).

Andre ganger kunne turen selvsagt gå atskillig raskere: I 1580 passerte en engelsk ekspedisjon på kurs vestover fra Vaigats, Kegor på Fiskerhalvøya om morgenen og søkte nattehavn i Tanafjorden to dager senere, om ettermiddagen. Morgenen etter bar det ut på havet igjen, og dagen deretter passerte de Nordkapp ved middagstider (Smith 1810). Willem Barentsz brukte også relativt kort tid på sin første reise nordover i 1594. Han passerte munningen av Trondheimsfjorden 15. juni, Lofoten 17. juni, Nordkapp 19. juni og kom til Tanafjorden der han lå i havn, samme dag. Så passerte han Vardø den 20. og kom til Kildin 21. juni. På tilbaketuren var han utenfor Kvitsjømunningen den 21. august, og kom til Vardø den 24. Han brukte et døgn videre fra Vardø til Nordkynn, og en halv dag derfra til Nordkapp. Dagen derpå passerte han Sørøya, og tre dager etter var skipet ved Tromsø (van Linschoten 1601).

Mellom Vardøhus og Kegor «strekker landet seg så langt innover at man ikke kan se hvor det slutter». Fra Blaeu: Het Licht der Zee-vaert (1608).

Ottar reiste altså i seks dager nordover fra sitt hjemsted, før landet bøyde østover og han måtte vente på vestlig vind. Derfra dro han østover i fire dager, før landet bøyde sørover og han reiste i fem dager til mot sør. Den første etappen, dit landet bøyer mot øst, må, som Storm påpekte, være «det nordligste kystpunkt, altsaa nordsiden af Magerø» (Storm 1894:94). Storms oppfatning var at avstandsangivelsene hos Ottar var rene tidsangivelser, og bemerket at seks dager var mye å bruke mellom Malangen (der han plasserte Ottars gård) og Nordkapp. Den overdrevne tidsbruken mente han måtte skyldes at Ottar «har seilet indenskjærs, mellem øerne, hvor endnu den sædvanlige seilled gaar; han vilde jo undersøge, om landet var beboet, og maatte altsaa passere den indre side af ørækken» (1994:94). Det siste er for så vidt relevant nok, men legger vi seksmilsregla til grunn, er det seks dagsreiser f. eks. mellom Finnkrokan i Karlsøy og Stikkelvågnæringen ved Magerøya. Den enkleste og mest liketile tolkningen av Ottars opplysninger om ferden nordover, er at han også på denne strekningen regnet med «ideelle» dagsreiser på 6 viku sjofar.

Storm mente likevel at Ottar kom helt til Svjatoj Nos i løpet av de neste fire dagene – og at han altså seilte like raskt som de hurtigste eksemplene våre fra 1500-tallet, som tross alt dreide seg om noe annet enn oppdagelsesreiser langs en helt ukjent kyst, slik Ottars ferd gjorde. Det er på ingen måte innlysende at Storm har rett, og kanskje har han gått i den samme fellen som han anklaget sine forgjengere for å ha falt i; han har tolket Ottars beretning i lys av de senere sagaene, og tatt det for gitt at reisens har endt langt inne i Kvitsjøen. For når Ottar regnet dagsreiser som ellers på kysten helt til Nordkapp, gjorde han vel det videre østover også?

Morcken (1964, 1969, 1977) antar at Ottar ikke oppgir dagsroinger, men den dobbelte distansen (1/2 døgr sigling) når han reiser mellom «Norge» og Kvitsjøen, og ser ut til å forutsette at dagens politiske grenser fantes alt i vikingtiden, ettersom han mener at «den første etappen fra Norge på 4 dager … sannsynligvis (har) gått til Sozonova… (ved) innløpet av Hvitehavet» (1964, note 23; se også Fløttum 2001). Morcken skriver: «Det vanligste var å bruke døgr eller halvdøgr i oversjøisk fart, og tylft eller dagsroing i kystfart, men noen helt fast regel var det vel ikke» (1977:12). Etter Morckens oppfatning var Ottars ferd videre østover fra Nord-Norge, en havseilas. Men det er ikke innlysende at dette er riktig, for hvordan kunne da Ottar ha skaffet seg kjennskap til de landområdene han bare seilte forbi («Finnene (terfinnas) sitt land var øde, og vi hadde ikke møtt bygd land siden vi for heimefra, uten noen fiskere, jaktmenn og fuglefangere»)? Og som vi snart skal se, var den tradisjonelle måten å reise på – og beregne avstander på – i Kvitsjøen og på Murmankysten, ikke ulik den som gjaldt på norskekysten.

Ottar reiste altså fire dagsreiser østover fra Nordkapp på det åpne Østhavet, helt til han kom til et sted der landet bøyde rett sørover og han måtte vente på vind. Dersom vi regner dagsreiser på samme måte som mellom Ottars hjemsted og Nordkapp, og følger seksmilsregla eller den eldre kilden fra omkring 1400, kommer vi til Vardø ytterst i Varangeren – og ikke til Kvitsjøen. Beretningen henger også bedre sammen dersom det var i Varangerfjorden Ottars ferd endte. For like lite sannsynlig som det er at han ikke skulle nevne Nordkapp, er det at han ikke skulle ha festet seg ved den store Varangerfjorden – som er landets åttende lengste fjord (90 km), og like bred ved Vardø (55 km) som innløpet til Kvitsjøen er på det smaleste (46 km). «Domshaff (dvs. Varangerfjorden) is a great sound passing Lappia and Norway and goeth far into the land,» heter det på W. Burroughs kart fra 1557. Få steder på kysten er formuleringen i Orosius-teksten så beskrivende som her: «Landet bøyde seg sørover eller ei havbukt gikk inn, jeg vet ikke visst hva det var». Som førstegangsseilende uten bakgrunnskunnskap om geografien, og med oppdagelser som motiv, ville man vel ikke krysse Varangerfjorden i det hele tatt, men seile sørover, altså innover fjorden..?

«Fra Kholmogory til Kola – trettitre Nikola»

Vi vet heller lite om hva slags fartøy Ottar brukte, men hans skip hadde trolig mer til felles med de pomorfarkostene som var i vanlig bruk i Kvitsjøen, på Murmankysten og i Finnmark på 1500-tallet og senere, enn med de engelske og hollandske skipene som gikk i farten på St. Nicholas på denne tiden. Det er derfor interessant å se nærmere på hvordan man seilte med «russesnekkene» (sjnjaka), fordi det tydelig fremgår at det ikke var tale om noen havseilas, men at man fulgte kysten og jevnlig søkte havn. For argumentasjonen i artikkelen er likevel ikke dette avgjørende.

W: Burroughs kart over den arktiske kysten fra 1557.

I flere hundre år drev pomorskippere fra landsbyer på kysten av Kvitsjøen handel på Finnmarkskysten (Niemi 1992; Shrader 1988). I de landsbyene som var mest aktive i pomorhandelen fantes håndskrevne seilingsbeskrivelser (lotsia) over ferden vestover som gikk i arv fra far til sønn, og vanligvis ikke ble vist frem utenfor familien. Ikke mange av disse beskrivelsene er bevart, men de som er det, forteller en interessant historie om seilas og havner både på Murman- og Finnmarkskysten.

Disse opptegnelsene var gjerne i hefteform, og inneholdt opplysninger om kompassretning og avstand mellom bestemte steder, korfattede beskrivelser av de samme stedene og tidvis også opplysninger om ankringsplasser, strøm- og dybdeforhold, samt i noen tilfeller enkle tegninger av landtoninger. Den første av disse, pomorenes egne, seilingsbeskrivelser forelå i trykt utgave først i 1866. I dag kjennes tolv forskjellige håndskrifter (Broch 1939; Shrader 2005).

Lotsia’ene er bygd opp på samme måte som f.eks. seksmilsregla, og den klart vanligste oppgitte avstanden mellom navngitte steder er 30 verst (32 km). Dette er ikke tilfeldig, skriver N.G. Morozov, og legger til at dette var den vanlige rodistansen før man måtte hvile, slik at pomorene søkte og fant havner med omtrent denne avstanden mellom (Morozov 1909:269). Dette er selvsagt et lignende system som roskiftene på norskekysten. Et minne om ordningen har man antagelig i det nord-russiske ordtaket, От Холмогор до Колы — тридцать три Николы – «Fra Kholmogory til Kola, trettitre Nikola» (Bulatov 1999:108). Ordtaket spiller på det faktum (?) at det fantes 33 lokaliteter med kors tilegnet Den hellige Nikolai langs sjøruta fra den gamle pomorhovedstaden Kholmogory til Kola. 

Korsenes funksjon var bl.a. å markere havnene langs ruta, og det er helt sikkert ikke tilfeldig at det er nettopp 33 havner/stoppesteder i den seilingsbeskrivelsen for strekningen fra Arkhangelsk (nærmeste havn til Kholmogory) til Kildin (som nærmeste havn til Kola) som ble publisert av Morozov (1909).

Men både i Kvitsjøen og på Murmankysten kunne faktiske reiser ta kortere eller lengre tid. Skipsjournalen til bonden Vadaev fra Kem (fra ca. 1800) gir slående eksempler på akkurat det, og understreker at ikke minst skiftende vindforhold kunne føre til lang reisetid (Shrader-Alimova 1976; se ellers Naymark 2006 for et nyere eksempel på hvordan faktisk reisetid kan variere betydelig når man benytter tradisjonsfartøyer som fremkomstmiddel).

Varangers særstilling

Et annet forhold som sterkt taler i retning av at vi skal lete etter Ottars sluttdestinasjon et annet sted enn ved Kvitsjøen, er arkeologisk begrunnet. Det «sterkt bygde» (eall gebūn) landet som som Ottar fant der ferden endte, finnes det nemlig ikke det minste spor etter ved Kvitsjøen i denne perioden. En så betydelig faglig kapasitet på området som Nikolai Makarov går så langt som til å si at Kvitsjøområdet på Ottars tid skilte seg avgjørende fra naboregionene i den forstand at det i motsetning til disse mangler ethvert spor etter en mer tallrik, bofast befolkning (Makarov 2007:145; se likevel Edovin 2016).

Gravrøyser fra jernalderen ved Kramvik. Foto: F.-A. Stylegar.

De fåtallige lokalitetene som er kjent fra vikingtid og tidlig middelalder ved Kvitsjøen og på Kola, der Ottar etter den vante oppfatningen skal ha møtte på Beormas, omfatter tre sølvskatter, to gravplasser og to boplasser, men ingen av disse kan føres så langt tilbake som til Ottars tid, dvs. til 800-tallet (Makarov 2007:146). Makarov legger til at befolkningen i området ser ut til å ha vært relativt liten og mobil (ibid.).

Kontrasten til Varangerfjorden er stor. «Kanskje det eneste territoriet (på den arktiske kysten) som beviselig kan oppvise spor etter bosetning i tidlig vikingtid, er nordkysten av Varangerfjorden,» fortsetter Makarov (ibid.). Og: «På grunnlag av den empirien som pr i dag foreligger fra Finnmark, Kolahalvøya og Kvitsjøområdet om bosetning på 800- og 900-tallet, er det Varangerfjorden som på langt bedre grunnlag enn noen annen region kan betegnes som «sterkt bygd» (2007:147). Likevel våger ikke Makarov å konkludere på annen måte enn med å slå fast at det ut fra dagens kunnskap ikke er samsvar mellom de geografiske opplysningene hos Ottar og det bildet som arkeologien gir. Men som jeg har forsøkt å vise i det foregående, hviler ikke den tradisjonelle oppfatningen av geografien hos Ottar på et særlig solid grunnlag. Tvert imot er det mulig å lese teksten slik at Ottars reise endte nettopp ved Varangerfjorden.

Hva er det så som setter Varanger i en særstilling? Kort fortalt: Mengden av funn, funnenes tidsmessige fordeling og monumentale gravminner som skiller seg fra det som ellers kjennes fra Finnmark, Kola og Kvitsjøregionen (se bl.a. Schancke 2000). Noe av det første som møter en langs europaveien fra Svartnes og sørover, er et felt med markerte gravrøyser på et høydedrag ved Kramvik i Vardø kommune. Feltet har gitt funn fra 500-600-tallet e.Kr. og senere. Slike monumentale røyser finnes ellers langs hele norskekysten, men tynnes ut og forsvinner omtrent ved Harstad, før de dukker opp igjen i Varanger.

Transteinen/ Ceavccageađge på Mortensnes. Var det her Ottars

reise endte? Foto: F.-A. Stylegar.

Men det er først og fremst det eksepsjonelle arkeologiske miljøet på Mortensnes/ Ceavccageađge i Nesseby, med en rekke spor etter samiske kulturminner fra en periode på 10 000 år, som peker ut Varangerfjorden som et område annerledes enn tilstøtende områder. Gravplassene ved Mortensnes består av ca. 200 jordfestegraver, og de inneholder bl.a. metallsaker som tidfester dem til tidsrommet mellom det 6. og det 12. århundre. I vår sammenheng er det spesielt viktig at det blant gravgodset finnes metallgjenstander fra 400-700-årene, hvis opprinnelse skal søkes på finsk-ugrisk område i Russland (Kleppe 1974; Odner 1989; Schancke 1988; Schancke 2000).

I tidlig nytid stod den samiske Varangersiidaen i en særsttilling, både befolkningsmessig og økonomisk (Schancke 2000:329). Varangersamene var tallrike og velstående, og utgjorde på 1500-tallet omkring 10 prosent av Finnmarks befolkning, og nesten tredjeparten av den sjøsamiske befolkningen. De hadde et stort ressursområde, med fangstanlegg for rein flere steder på Varangerhalvøya, laksefiske i Tanadalen, ferskvannsfiske både på halvøya og inn mot Enare, og frodige gressganger i indre Varanger. Fjorden var rik på fisk, sel og hval. Sommerboplassene lå ytterst i fjorden og på nordsiden av halvøya, mens befolkningen holdt til i fjordbunnen og indre deler av Varanger vinterstid. Den geografiske plasseringen, mellom Sverige, Russland og Norge, var gunstig i forhold til handel og utveksling.

Var det hit Ottar kom for mer enn 1100 år siden, gikk hans ferd rett og slett til Varanger, og ikke til Kvitsjøen? Det er neppe mulig å gi noe sikkert svar på det spørsmålet. Men på den annen side er det ingen grunn til ikke å behandle Varanger som et reelt alternativ til Kvitsjøen. Ja, på flere enn ett vis er Varanger en bedre kandidat enn Kvitsjøområdet. Det har av og til blitt anført at det bare er i Kvitsjøen at Ottar kan ha dratt fem dagsreiser sørover, slik det heter om den siste etappen i hans beretning, og at det kun er her man finner elver som er store nok til at de kan ha imponert den langveisfarende hålogalendingen.

Det siste er selvsagt et høyst subjektivt synspunkt, og på tidlige kart (f. eks. Olaus Magnus’ Carta Marina fra 1539, men fremdeles på Gerhard Schønings godt over 200 år yngre manuskart) er Pasvikelva oppfattet som en bred elv/kanal som går mellom Varangerfjorden og Enari. For øvrig er Pasvikelva Norges tredje lengste elv (nesten like lang som Tana, som er den nest lengste), og det er ingen god grunn til at ikke nettopp dette vassdraget med dets brede munning i Bøkfjorden skulle ha blitt oppfattet som bemerkelseverdig av Ottar. Pasvikelva er også en helt sentral økologisk og kulturgeografisk grense mellom Europa og Asia fra gammelt av (Wiken 1981:9), og en fulligod kandidat til den grenseelva som Ottar omtaler.

Når det gjelder de fem dagsreisene innover i fjorden, synes Varangerfjordens lengde å være i korteste laget. Men på 1600-tallet regnet man bortimot tre dagsreiser fra Vardø til Pasvik, og det er slett ikke umulig at Ottar oppfattet at landet «bøyde seg sørover» et godt stykke før Vardø -  f. eks. ved de engelske kildenes «Cape Good Hope» (Kornsetet ved Makkaur). Akkurat dette problemet er under enhver omstendighet ikke større enn de vanskene som hefter ved den tradisjonele oppfatningen av Ottars reisemål, det være seg utfra topografiske eller arkeologiske forhold.

Litteratur

T.N. Alimova (T.N. Shrader) 1976. Два памятника письменности Древлехранилища Пушкинского Дома о русско-скандинавских связях XVIII—XIX вв. Труды Отдела древнерусской литературы 31, s. 390-392.

W.J. Blaeu 1608. Het Licht der Zee-vaert. Amsterdam: Willem Janzoon.

G.A. Blom 1984. The Participation of the Kings in the Early Norwegian Sailing to Bjarmeland (Kola Peninsula and Russian Waters, and the Development of a Royal Policy Concerning the Northern Waters in the Middle Ages. Arctic 37, s. 385-388.

O. Broch 1939. Gamle russiske seilasopgaver for Nordnorge. Norsk tidsskrift for sjøvesen 57, s. 333-344, 458-459.

V.N. Bulatov 1999. Рycckиӣ ceвeр. Пoмopьe (XVI-нaчaлo XVIII в). Arkhangelsk: Pomoruniversitetet.

S. Burrough 1599 [1557]. The voyage of the foresaid M. Stephen Burrough, An. 1557 from Colmogro to Wardhouse, which was sent to seeke the Bona Esperanza, the Bona Confidentia, and the Philip and Mary, which were not heard of the yeere before. R. Hakluyt: The principal nauigations, voyages, traffiques and discoueries of the English nation  made by sea or ouer-land, to the remote and farthest distant quarters of the earth, at any time within the compasse of these 1600 yeres, 3, s. 291-295. London: By George Bishop, Ralph Newberie, and Robert Barker.

J.W. Brox 1884. Kursbog over den russisk murmanske Kyst fra Vardø til Semostrowa (Syvøerne) med en kort Beskrivelse over Havne og Fiskevær. Vardø: Forfatterens Forlag.

P. Dass 1994 [ca. 1700]. Nordlands Trompet. Oslo: Gyldendal.

Den norske Lods, udgiven af Den Geografiske Opmaaling; indeholdende Kystsrækningen fra Trondhjemsleden til den russiske Grændse. Efter de hydrografiske Undersøgelser i Aarene 1828 til 1842. Kristiania: A. Grøndahl, 1870.

A.G. Edovin 2016. Бронзовые украшения как индикатор культурных связей населения Нижнего Подвинья и Поважья в XI-XIII вв. Важский край 7, s. 45-52.

Enn liden Vnderwissning om Findmarcken, och detz handell. G. Storm (red.): Historisk-topografiske Skrifter om Norge og norske Landsdele, forfattede i Norge i det 16de Århundrede, s. 221-233. Christiania: Brøgger.

H. Eidnes 1943. Hålogalands historie. Trondheim: F. Bruns bokhandels forlag.

S. Fløttum 2001. The Norse viku sjovar and the nautical mile. The Mariner’s Mirror 87, s. 390-405.

P.C. Friis 1632. Norriges oc omliggende Øers sandfærdige Bescriffuelse. Indholdendis huis vært er at vide, baade om Landsens oc Indbyggernis Leilighed oc Vilkor, saa vel i fordum Tid, som nu i vore Dage. København: Melchior Martza.

H. Gilbert 1566. A discourse of a discouerie for a new passage to Cataia. London: Imprinted by Henry Middleton for Richarde Ihones.

N.N. Gurina 1984. Памятники эпохи раннего металла и раннего средневе-ковья на кольском полуострове.  Доклады Третьего советско-финляндского симпозиума по вопросам археологии 11–15 мая 1981 г., s. 7-16. Leningrad: Nauka.

E.J. Havnø & H. Pettersen 1940. Seksmilsregla. Nordlandsleia i seksmilsskift. Håløygminne 21, s. 75.

P. Hovda 1961. Norske fiskeméd. Oslo: Universitetsforlaget.

G. Indruszewski & J. Godal 2006. Maritime skills and astronomic knowledge in the Viking Age Baltic Sea. Studia Mythologica Slavica 9, s. 15-39.

F. Isachsen 1936. Hvad en en «Finnmarksmil»? Norsk Geografisk Tidsskrift 6, s. 284-288.

T.N. Jackson 2002. Bjarmaland Revisited. Acta Borealia 19, s. 165-179.

E.J. Jessen-Schardebøll 1763: Det Kongerige Norge fremstillet efter dets naturlige og borgerlige Tilstand. Tom. I. København: Trykt udi det Kongl. Wäysenhuus af Gottmann Friederich Kisel.

E.J. Kleppe 1974. Samiske jernalderstudier ved Varangerfjorden. Bergen: Universitetet i Bergen.

N. Knag 1751. Beskrivelse om en Reise til Malmis paa Grændserne mellem Norge og Russland 1690. Danske Magazin 5, s. 273-288.

J. Lilienskiold 1942-1945 [1698]. Speculum Boreale. O. Solberg (red.): Lilienskiolds Speculum Boreale I-II (=Nordnorske samlinger IV og VII). Oslo: Etnografisk museum.

J.H. van Linschoten 1828 [1601]. Voyage of scheepvaart van Jan Huyghen van Linschoten, benoorden om, door de engte van Nassau of Waaigat, enz. R.G. Bennet & J. van Wijk Roelandsz (utg.): Nederlandsche Zeereizen 1, s. 1-146. Dordrecht: J. de Vos en Comp.

N.A. Makarov 2007. The land of the Beormas. J.M. Bately og A. Englert (red.): Ohthere's Voyages. A late 9th-century account of voyages along the coasts of Norway and Denmark and its cultural context, s. 140-149. Roskilde: Vikingeskibsmuseet.

R. Morcken 1964. Den nautiske mil gjennom tusen år. Sagatidens distansetabeller fra vestkysten av Grønland til Hvitehavet. Bergens Sjøfartsmuseums årshefte, s. 4-32.

R. Morcken 1969. Europas eldste sjømerker? Sjøfartshistorisk årbok, s. 7-48.

R. Morcken 1977. Veien mot nord. Vikingtidens distansetabell langs den norske kyst fra svenskegrensen til Hvitehavet. Sjøfartshistorisk årbok, s. 7-81.

N.V. Моrоzоv (utg.) 1909. Мореходная книга или лоция Беломорских поморов. Записки по гидрографии, s. 269-305.

Monumenta historica Norvegiæ. Latinske kildeskrifter til Norges historie i middelalderen. Utg. G. Storm. Kristiania: A.W. Brøgger, 1880.

M. Naymark 2006. Альманах «Соловецкое море» 5. Поморская шняка в плавании по Онежскому озеру и Белому морю.

E. Niemi (red.) 1992. Pomor – Nord-Norge og Nord-Russland gjennom tusen år. Oslo: Gyldendal.

K. Odner 1989. The Varanger Saami. Habitation and economy AD 1200-1900. Oslo: Universitetet i Oslo.

B. Olsen 1984. Stabilitet og endring. Produksjon og samfunn i Varanger 800 f.Kr – 1700 e.Kr. Tromsø: Universitetet i Tromsø.

B. Olsen 1994. Bosetning og samfunn i Finnmarks forhistorie. Oslo: Universitetsforlaget.

T. Randolfe 1599 [1568]. The Ambassage of the right worshipfull M. Thomas Randolfe, Esquire to the Emperor of Russia, in the yeere 1568. Briefly written by himselfe. R. Hakluyt: The principal nauigations, voyages, traffiques and discoueries of the English nation  made by sea or ouer-land, to the remote and farthest distant quarters of the earth, at any time within the compasse of these 1600 yeres, 3, s. 376-378. London: By George Bishop, Ralph Newberie, and Robert Barker.

Rejse Journal fra Trunhiem til Wardøehuus Fæstning 1754 af en anbefalet Comission. Vardøhus festnings arkiv. Statsarkivet i Tromsø (kopi hos Vardø museum).

A.C. Ross 1981. The Terfinnas and Beormas of Othere. Reprinted with an additional note by the author and and afterword by Michael Chesnutt. London: Viking Society for Northern Research.

A. Schanche 2000. Graver i ur og berg. Samisk gravskikk og religion 1000 f.Kr. til 1700. Karasjok: Davvi Girji OS.

K. Schanche 1988. Mortensnes. En boplass i Varanger. En studie av samfunn og materiell kultur gjennom 10000 år. Tromsø: Universitetet i Tromsø.

T.A. Shrader 1988. Pomor trade with Norway. Acta Borealia 5, s. 111-118.

T.A. Shrader 2005. Across the Borders: the Pomor Trade.  T.N. Jackson og J.P. Nielsen (red.): Russia-Norway: Physical and Symbolic Borders, s. 105-115. Moskva: Languages of Slavonic Culture.

P. Simonsen 1957. Ottar fra Hålogaland. Ottar 14, s. 3-14.

H. Smith 1810 [1580]. The discovery made by M. Arthur Pet and M. Charles Jackman of the north-east parts, beyond the Island of Vaigatz, with two barks; the one called the George, the other the William, in the year 1580. J. Pinkerton (utg.): A general collection of the best and most interesting voyages and travels in all parts of the world; many of which are now first translated into English, s. 70-80. Philadelphia: Brown & Merritt.

I. Storli (red.) 1995. Ottars verden. Ottar 208.

G. Storm 1894. Om opdagelsen af «Nordkap» og veien til «det hvide hav». Det Norske Geografiske Selskabs Årbog 5, s. 91-106.

I. Valtonen 1988. An interpretation of the description of northernmost Europe in the Old English Orosius. Oulu: Oulu universitet.

M.K. Vasaru 2012. Bjarmaland and Interaction in the North of Europe from the Viking Age until the Early Middle Ages. Journal of Northern Studies 6, s. 37-58.

L.J. Waghenaer 1592. Thresoor der Zeevaert. Amsterdam: Cornelis Claesz.

I. Whitaker 1981. Ohthere's Account Reconsidered. Arctic Anthropology 18, s. 1-11.

S. Wikan 1981. Pasvik som finsk-norsk grenseland. Ottar 127-128, s. 9-17.