Krosshaugen

 

Ved rikssamlingsmonumentet i Haugesund står det et høyt steinkors på en kolle. Krosshaugen kalles den, men noen gravhaug er det ikke. Enhver som har sett korset, vil ha lagt merke til at det en gang er blitt reparert etter å ha vært brukket i to. Det skyldes en episode under sildefisket vinteren 1846/1847.

Av og til hører man at korset falt over ende og brakk i to den gangen skattegravere ville se hva som skjulte seg i Krosshaugen og begynte å grave i den. Men nei, det er ikke riktig. Og vi har ingen ringere enn den samtidige lensmannens ord for det.

Lensmann Christensen i Torvastad satte nemlig i gang en stor innsamlingsaksjon for å reparere korset, og rykket i den sammenheng inn en oppfordring rettet til «Enhver, der følger nogen Interesse for Sagen» i Stavanger Amtstidende og Adresseavis i juli 1847.

Christensen, som var bosatt på nabogården, kunne fortelle at korset var blitt ødelagt noen måneder tidligere, på grunn av «Uforsigtighed i afvigte Aars Fiske». Noen hadde nemlig strukket sildegarna sine på stedet, og brukt steinkorset til å feste dem i. Resultatet var at korset deiste i bakken og delte seg i to.

Korset på Krosshaugen er slett ikke enestående i denne delen av Norge; det er over 60 av dem på Vestlandet. Generelt tilhører steinkorsene, i hvert fall de store høykorsene som det i Haugesund, vikingtiden og middelalderen.

Når lensmannen tok initiativ til å restaurere nettopp dette korset var nok bakgrunnen delvis en annen. For i hans lange appell er det Harald Hårfagre som tar opp det meste av plassen. Hvorfor? Jo, fordi Snorre hadde beskrevet det som på 1200-tallet ble oppfattet som kongens grav «på Haug ved Karmsundet». Og forfattere nærmere lensmann Christensen i tid, hadde kommet til at det måtte dreie seg om det området der Krosshaugen befinner seg.

Christensen var godt klar over at Krosshaugen ikke kunne være noen gravhaug, men han tenkte seg at korset likevel kunne være et minne over den døde kongen. Det kan man jo godt forstå. Fremdeles på 1970-tallet, da Fritjov Birkeli tok for seg hele korpusen av norske steinkors, var det naturlig å drøfte den eventuelle sammenhengen mellom Harald Hårfagre og korset. Men Birkeli kom i stedet til at korset var reist til minne om en annen konge, Eirik Blodøks – på minst like tynt grunnlag, vel å merke.

Det kom til å drøye med selve restaureringsarbeidet. Lensmann Christensen døde kort tid etter, og boet hans var fallitt. Selv midlene som hadde kommet fra Fortidsminneforeningens direksjon i Christiania, var tapt. Til slutt, i 1852, skjedde likevel den reparasjonen i form av sterke jernbånd som steinkorset er preget av i dag. Det var sogneprest Jensen som hadde overtatt stafettpinnen fra lensmannen, og sørget for at korset igjen kom til heder og verdighet.

De første vikingene

Angrepet på klosteret Lindisfarne i 793 regnes gjerne som begynnelsen på vikingtiden, i hvert fall den siden av perioden som dreier seg om plyndringstokter på De britiske øyer. I årene som fulgte, forteller kildene om en rekke angrep fra nordiske vikingflåter mot klostre og kirker på Irlands og Skottlands kyster. Men i England tier vår hovedkilde, den angelsaksiske krøniken, om nye tokter helt frem til 835.

"Landing of the Danes in England, A.D. 787" (1880)

Dette bildet har forståelig nok bidratt til inntrykket av at de første vikingtoktene i vest utgikk fra Vestlandet, eventuelt via støttepunkter på de skotske øyene, og at man fulgte en nordlig rute inn i Irskesjøen. Det er for så vidt flere ting som kan peke i samme retning, men kan det stemme at de rikene som senere ble til England, unngikk angrep i flere tiår etter 793? Og hvis det ikke stemmer: Kan slike angrep ha hatt en annen bakgrunn og et annet geografisk utgangspunkt?

Det er i hvert fall grunn til å stille spørsmålene, etter at engelske historikere i de senere år har problematisert tausheten i den angelsaksiske krøniken helt frem til 830-årene. De viser til at det kan være politiske grunner til at krøniken, hvis opprinnelse trolig skal søkes i kongeriket Wessex på Alfred den stores tid (slutten av 800-tallet), samtidig som både diplom- og brevmateriale og utenlandske krøniker tyder på at England ikke slapp unna vikingraidene i denne perioden.

En del av leserne vil vite at Lindisfarne-angrepet ikke er det første som nevnes i de angelsaksiske krønikene. Et tokt i 789 er også omtalt, men helt sør i England, nemlig i Dorset ved Den engelske kanal. De nevnte kildene ser i ser grad ut til å underbygge synspunktet om at dette slett ikke var noen isolert hendelse.

Et eksempel er et privilegium som kong Offa av Mercia unte kirker og klostre i Kent ved kanalkysten i 792. I dokumentet bekrefter kongen kirkens gamle rettigheter og fritar dem fra diverse ytelser og plikter overfor det kongelige hushold. Men han gjør et unntar for militærtjeneste i Kent «contra paganos marinos», altså mot hedninger som kommer sjøveien, og pålegger dem å bygge broer og festningsverk «mot hedningene».

Kent har til alle tider vært et brohode for erobrere, migranter og andre som har kommet til De britiske øyer, og ligger nær det europeiske fastlandet. Begge sider av Den engelske kanal var dessuten, på 600- og 700-tallet, innlemmet i en handelsnettverk som omfattet spesialiserte håndverks- og utvekslingssentra som Dorestad, Quentowic, Hamwic (Southampton), Ipswich og Lundenwic (London).

Det er mindre sannsynlig at disse vikingangrepene har vært sluset gjennom Irskesjøen. Trolig skal vi heller oppfatte dem som en «spin-off» av piratvirksomhet som kan ha pågått i lengre tid, og vært rettet mot dette nordsjønettverket, som faktisk var i kraftig tilbakegang på det tidspunktet kildene nevner de første vikingangrepene på De britiske øyer. Geografien taler for at fremfor alt daner, men også sør- og østlendinger, kan ha spilt en viktigere rolle i vikingaktiviteten på kanalkysten enn vestlendinger.

Johannes Presten

Gjennom flere hundre år var det standhaftige ryktet om at det fantes et mektig kristent rike i Østen med en like mektig hersker, Prestekongen Johannes, en kilde til trøst og oppdagelseslyst i Europa. Marco Polo omtalte Johannes som en samtidig realitet fra sin reise til Kina i 1270-årene, mens Vasco da Gama mente at han var på sporet av Prestekongen i Afrika – mer enn 200 år senere. I mellomtiden hadde jakten på den usedvanlig seiglivede kongen – og med det en alliert i kampen mot først mongolsk og siden tyrkisk ekspansjon – vært en del av bakgrunnen for de portugisiske oppdagelsene under Henrik Sjøfareren (død 1460).

Da Bartolomeu Dias rundet Kapp det gode håp i 1488 – som den første kjente europeer – var oppdraget fra kong João (med tilnavnet «Den fullkomne») først og fremst å finne sjøveien til India. Men han skulle også finne den kristne kong Johannes’ rike – som man på det tidspunktet mente måtte ligge i Øst-Afrika. Da Vasco da Gama noen år senere seilte samme vei og ankret opp i Mosambikbukten, fikk han høre at Prestekongen Johannes levde i beste velgående og residerte lenger inn i landet, men hadde anlagt kystbyer og eide store skip. Nyheten «gjorde oss så lykkelige at vi jublet av glede og ba Gud skjenke oss sunnhet, slik at vi kunne nå det så høyt ettertraktede mål», står det å lese i oppdagerens dagbok fra ferden. Og så hører det jo med til historien at verken Bartolomeu eller Vasco klarte å komme i kontakt med kongen…

I tiden som hadde gått fra Marco Polo skrev om sine fantastiske kinareiser og frem til Vasco da Gama trodde at han hadde funnet Prestekongen Johannes, var den europeiske kunnskapen om det asiatiske fastlandet økt betydelig, og det var knapt plass til noen mektig kristen statsdannelse i Asias geografi, slik den etter hvert fremstod for Europas lærde. Men Afrikas indre var fremdeles terra incognita, så da flyttet man ganske enkelt Prestekongens rike fra «India» til «Etiopia».

Det skulle enda gå mange år før Johannes’ legendariske rike forsvant fra krøniker og kart, og fremdeles på 1600-tallet kunne man treffe på forestillingene om Prestekongen, hans avstamning fra Bibelens hellige tre konger og hans mektige kongedømme, fullt av rikdommer og fantastiske vesener.

Men hvordan kunne forestillingen om «prestekongen» i Øst oppstå, og hva – om noe – var den realhistoriske bakgrunnen for det? For å nærme oss et svar, må vi søke enda lenger tilbake, for historien om Prestekongen Johannes begynner på ingen måte med Marco Polo.

Senest midt på 1100-tallet må ryktet om Johannes og hans uovervinnelige, kristne rike ha blitt spredt i Europa, for kronikøren Otto av Freising (død 1158) omtaler ham. Prestekongen Johannes skulle ha overvunnet muslimene i et voldsomt slag, og nå var han på vei vestover for å slutte seg til korsfarerne og kampen om Det hellige land. For en kristenhet som fryktet og følte at «hedningene» var i ferd med å få overtaket, gav nyheten fra Øst nytt håp.

Ryktet om Prestekongen hentet næring fra et brev – utvilsomt forfalsket, og kanskje skrevet i den hensikt å gi moralsk styrke til et nytt korstog – som skulle være mottatt av pave Aleksander, av keiseren i Konstantinopel og av flere europeiske konger, og være skrevet av Johannes, som i brevet kaller seg «kongenes konge, som i all jordisk rikdom, kraft og makt overgår alle verdens konger», og som «hersker over alle tre Indier», helt fra «det ytterste India, der den hellige Thomas hviler, til Babylon ved Babels tårn». Ikke småtterier, altså. I brevet nevnes mange av de vidunderlige tingene som finnes i Prestekongens rike, så som okser med syv horn, fugler så store at de kan løfte en voksen mann og menn med horn og øyne i nakken, ja selv en ungdomskilde.

Samtiden ser ut til å ha festet stor lit til opplysningene om Prestekongen, og det angivelige brevet fra ham ble oversatt til en rekke språk. Pave Aleksander skrev faktisk et svar til den mystiske Johannes i 1177, stilet til «min kjære sønn i Kristus, Johannes, Indias berømte og herlige konge». Sendemannen kom imidlertid aldri tilbake til Roma.

Det forfalskede brevets direkte bakgrunn er uklar, men forfatteren – og den senere legenden – trakk store veksler på eldre reisebeskrivelser og andre skriftlige kilder. Selve essensen i legenden om Johannes – altså tanken om at det et sted i «India» fantes et mektig kristent kongedømme – har man tenkt seg har vært influert av tekster som den apokryfe Acta Thomae om apostelen Tomas’ misjonsvirksomhet i India, så vel som faktiske begivenheter som Den østlige kirkens (nestorianernes) store fremganger både i Perserriket og blant mongoler og tyrkere i Sentral-Asia, og i særdeleshet keraitenes omvendelse til nestorianismen på 1000-tallet.

Noe mektig kristent rike, slik ryktet fortalte om, var det likevel ikke tale om. Som en følge av den økte kontakten med mongolene under Djengis Khan i tiden like år 1200, og derav bedre kjennskap til forholdene i Asia, gikk dette også opp for Europas lærde. Men det betydde ikke at man avskrev Prestekongen Johannes. Man bare flyttet ham. Marco Polo kunne således fortelle at Johannes hadde kjempet mot mongolene og tapt, men kunne likevel trøste sine lesere med at det fantes et annet mektig kristent rike i øst, nemlig på vestsiden av Det indiske hav, i Abyssinia.

Og i Abyssinia mente altså oppdagelsesreisende som Vasco da Gama fremdeles at den legendariske kongen befant seg, et par hundre år senere. Det var først når europeerne hadde lært også det afrikanske innlandet å kjenne, at Prestekongen Johannes og riket hans forsvant over i legendenes verden for godt.

Brubyggeren Sakse

Eiksteinen. Foto: Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger, CC-BY-NC-ND

 

 

I 1972 dukket en til da ukjent runeinnskrift opp på Eik prestegård i Sokndal, Rogaland. Innskriften viste seg å være fra 1000-tallet, og er den ene av bare to norske runeinnskrifter som forteller om brubygging. Steinen med runene er i dag utstilt på Arkeologisk museum i Stavanger.

Runeinnskriften har trolig vært risset i fast berg, som ble sprengt bort i forbindelse med langt mer moderne brubygging på begynnelsen av 1900-tallet.

Innskriften lyder i moderne språkdrakt:

Sakse gjorde denne bru for å oppnå Guds godvilje for sin mors sjel, Turid.

Brua det er snakk om, må være en tidligere bro over Sogna. Undersøkelser har vist at det har gått et gammelt veifar ned mot elva forbi funnstedet. Kanskje har veien mer eller mindre fulgt dagens Fv44, og bundet sammen de ytre bygdene i Agder og Rogaland.

Mer eller mindre samme vei må det ha vært at biskop Hoskuld av Stavanger gikk sent på høsten 1531, på vei hjem fra visitas i Agder. Han skriver at han måtte reise natt og dag gjennom skog og myr i et fryktelig uvær; to ganger hadde han seilt til Rom om høsten, men aldri hadde han opplevd slikt vær som denne høsten.

Det kunne saktens være grunn til å legge forholdene bedre til rette for de reisende, også i form av vei- og brubygging. Og det var særlig Kirken som var opptatt av bedre infrastruktur. Biskoper som Hoskuld var avhengig av å visitere et stort og vidstrakt bispedømme, og de lokale menighetene hadde behov for å få folk fra hele sognet trygt til kirke.

Derfor ble også nettopp brubygging regnet som en særlig god gjerning alt i tidlig kristen tid. Det vitner en hel del runesteiner i Sverige og Danmark om. I de fleste tilfeller er det ikke snakk om bruer i moderne forstand, men jordbruer over fuktig lende eller steinlegginger i vad over bekker og elver. Men brua på Eik har nok helst vært en trebru.

Sakse bygde altså brua for å hjelpe sin nylig avdøde mors sjel. Kanskje så han for seg at Turid måtte gå den lange og vonde «Hel-veien» som vi hører om i visjonsdiktet Draumkvedet. På den farefulle ferden til Dødsriket måtte en reise over de tunge Våsemyrene og vade over den forferdelige elva Slid, før en kom dit Gud og Djevelen fordelte sjelene mellom seg.

Da Moss fikk landets første åle-trapp

I dypet under biblioteket i Møllebyen renner Lilleelv, og en luke i gulvet under Lokalsamlingen fører faktisk ned dit – og til den åletrappa som ligger i dette sideløpet til Mosseelva. Hensynet til ålen i Vansjø, først som økonomisk ressurs, i senere år som truet og totalfredet art, har vært et stadig tilbakevendende tema i Moss og kommunene rundt. Men visste du at landets første åletrapp faktisk ble anlagt i Mossefossen? Det skjedde allerede i 1902.

Ålen er en underlig figur. Man kan finne den fra de minste bekker og grøfter til de største vann, og de har en unik evne til å ta seg frem til levestedene. Åleyngelet kan krype opp en loddrett flate, mens ålen gjerne svømmer gjennom dreneringsrør og andre underjordiske ledninger. Selv baklengs kan den svømme. Fisken forekommer i det meste av landet, men har relativt liten utbredelse i Innlandet. Mest utbredt er den i Sør-Norge, men ålen finnes i avtagende grad nord til Nordkapp.

Ålen gyter og fødes helt borte i Sargassohavet, nordøst for Cuba og Bahamas. Derfra driver ålelarvene med Golfstrømmen til Europa, og etter en lang ferd som kan ta både to og tre år, blir de til gjennomsiktig glassål («ålefaringer»). Mange vandrer videre opp i bekker og elver og finner seg en innsjø eller et tjern og blir til gulål. Etter 5-20 år forvandles ålen igjen, og blir til kjønnsmoden blankål. Blankålen forlater oppvekstområdet i løpet av høsten, og vandrer mot gyteplassene. Etter gytingen i Sargassohavet dør fisken.

Den europeiske ålen kan bli over 1,3 m lang og veie bortimot 7 kg. I 1905 ble det fanget en ål i Mossefossen som var over meteren lang og hadde en vekt på 3 kg. Tidligere ble ålen regnet for en god matfisk, som i Danmark i dag. Det sterke åleskinnet ble også brukt til drivremmer og andre ting.

Moss Tilskuer presenterte småbyen Moss i en lang føljetong i 1841, og med et snev av sarkasme av typen «Moss er ikke en landsby, men heller en vannsby», omgitt som den er av fjorden, elva og Vansjø. Men den anonyme forfatteren gir et interessant tidsbilde fra byen. Om Mossefossen skriver han:

Deraf faaes om Høsten her ved Wandfaldet skiønne Feede Aal, dog iche i mengde, som iche lengere continuerer end fra Michaelj til Martini, dog i Regn og Tych Wejr…

De feite ålene ble altså fanget, helst i dårlig vær, mellom Mikkelsmesse (29. september) og Mortensmesse (11. november). Allerede biskop Jens Nilssøn nevner ål som et av mange slags fisk som fanges i Vansjø, men verken han eller skribenten i Tilskueren går nærmere inn på hvordan fangsten foregår.

Tradisjonelt, og egentlig helt frem til ålen ble fredet og all fangst forbudt i 2010, foregikk ålefangsten på to måter: Enten i ålekister (ålekar) av tre eller i en eller annen form for ruser/teiner. Vi kjenner begge fangstmetodene fra Østfold, men fra Mossefossen og -elva har jeg ikke støtt på opplysninger om annet enn ålekar, uten at jeg har gått alle kilder nærmere etter i sømmene.

Lenge var det flere ålekar i elva. Moss Aktiemøller hadde et slikt anlegg, og det samme hadde den mølla som tilhørte Bredal & Wold, senere Reinert & Wold. I fangsttiden på høsten annonserte Bredal & Wolds Mølle med «Aal hver dag til salgs». Det var i 1880-årene en gang, og i 1896 kunne Tilskueren fortelle at man i løpet av én natt i oktober hadde fanget 300 kilo ål «til en antagelig Værdi af ca. 200 Kroner» i ålekaret som tilhørte samme mølle.

Åletrappa fra 1902

Sistnevnte mølle ble overtatt av Thorvald Røstad, som ser ut til å ha drevet et mer aktivt ålefiske enn de tidligere eierne. I 1904 kan vi lese om det «meget gode» ålefisket, og at mølleeieren i flere år har eksportert ål til Danmark. Dette året hadde han gått til innkjøp av 60 000 åleyngel for å styrke bestanden i Vansjø.

Røstad hadde også en finger med i spillet da fiskeriforskeren og biologen Hartvig Huitfeldt-Kaas, som på denne tiden arbeidet aktivt for å tilrettelegge for kommersielt innlandsfiske, i juli 1902 var i Moss for å bygge landets første åletrapp. Moss Tilskuer presenterte prosjektet måneden etter, under overskriften «Aalefisket. Et interessant Experiment».

«Trappa» var egentlig en firkantet renne av tre, foret innvending med småstein og lyngkvister, som endte i en tømret kasse. Ideen var å fange yngelen som var forsøkte å komme opp fossen. Huitfeldt-Kaas anbragte to slike renner, én på hver side av fossen. Kasse i enden av anlegget måtte tømmes for yngel, som ble lastet over i bøtter og fraktet opp i Vansjø for å fordeles «hele Vasdraget opover».

Åletrappa i Moss ble bygd bare en ukes tid etter at Huitfeldt-Kaas hadde sett systemet i bruk ved Trollhättan, der det visstnok var verdens første i sitt slag. Her i byen fikk han gjennomført eksperimentet «ved Imødekommenhed af Firmaet Peterson & Søn og Hr. Thv. Røstad, som skaffede Materialer og Arbeidsmandskab».

Noe av bakteppet for Huitfeldt-Kaas’ sitt engasjement både i Moss og ved Saprpsfossen var vassdragsreguleringer, dambygging og kraftutbygging, som vanskeliggjorde ålens vandring. I 1880-årene kom den første dammen i Sponvika, men det som særlig skapte problemer for ålen, var helst flyttingen av dammen til Klova like ovenfor Mossefossen i 1943. Etter krigen gikk i hvert fall ålebestanden klart tilbake, og da begynte man også å ta opp den gamle tanken om åletrapper igjen. Men først på 70-tallet ble det gjort praktiske forsøk på å legge til rette for ålevandring, og det var først langt inn i vårt eget åthundre at man fant en velfungerende løsning.

Bakdøra til Karmsundet: Haraldseid

 

Eidene mellom Ryfylke og Sunnhordland, utsn. av Christopher Hammers kart over Bergens stift (1785)

Ved Karmsundet begynner Bergensleia, og ved Avaldsnes, der sundet smalner inn, var det mulig å kontrollere trafikken langs leia. Denne strategiske posisjonen er én forklaring på at høvdinger og konger på et tidlig tidspunkt slo seg ned der. Havstrekningen utenfor Karmøy ville en helst unngå. Men lenge fantes det en «bakdør» – en alternativ rute som gjorde at man ikke bare slapp å møte makten på Avaldsnes, men også unngikk det farlige havstykket over Slettå lenger nord. I den sammenhengen spilte Haraldseid en nøkkelrolle.

I tillegg til de to skipsleiene som i dag er i vanlig bruk, ytre- og indreleia, er det mange steder i kyst-Norge tradisjon om en eldre, innerste lei. Denne innerste leia, som sikkert har vært ferdselsvei helt siden forhistorisk tid, ble fremdeles brukt til lokale transporter til langt ut i 1800-årene eller senere. Denne leia utnytter de indre fjordsystemene, og har ofte drag-eid, altså strekninger der båter eller varer ble fraktet over land. I spesielle tilfeller kunne deler av den innerste leia også benyttes av reisende som ellers reiste den indre eller ytre leia, oftest for å unngå spesielt farlige havstrekninger eller for å slippe å vente på bør.

Kjente, større drageid er f. eks. Tiltereidet i Romsdal (for å slippe Hustadvika) og Listeid og Spangereid i Agder (for å unngå Lista og Lindesnes). I Rogaland har en også vært godt forsynt med drageid, med Haraldseid som det mest kjente.

Haraldseid ligger mellom Skjoldafjorden som skjærer seg langt inn og nordover fra Ryfylkefjordene, og Ålfjorden som strekker seg sørover fra Sunnhordland. Det er bare tre kilometer i luftlinje over eidet. Over Haraldseid var trafikken stor i gamle dager. Skriftlige kilder nevner den fra 1700-tallet og fremover, og fremdeles i tiden etter 2. verdenskrig var det folk på Haraldseid som godt kunne huske mindre båter, færinger og seksringer, som enten ble trukket eller kjørt på hjulslede over eidet. Bøndene på Haraldseid tok 1 krone pr. båt når de måtte ta sleden til hjelp.

Den siste tiden eidet var i bruk, var det helst de reisende («fantene») som brukte eidet på gamlemåten, men også ålefiskere og andre. I Haraldseidvågen, på nordsiden av eidet, var det tidligere vertshus og skjenkestue. Trafikken fulgte «Båtavegen» fra et stykke vest for Isvik og nordover til vågen.

Sagnet forteller at Haraldseid har fått navn etter Harald Hårfagre:

«Harald Hårfagre budde ei tid på Haraldseid. Fyrste gongen han ferdast på dei kantar, fór han inn Ålfjorden til Haraldseidvågen. Så drog han skipa sine over eidet til Eidsvik (Isvik) og segla så ut Skjoldafjorden. Men på eidet mun han lika seg så godt at han sidan busette seg der, og Haraldseid har fått namn etter han,»

 noterte folkeminnesamleren Torkell Mauland i sin tid.

Det kunne saktens være gode grunner til at kongemakten ønsket å kontrollere ferdselen over Haraldseid, og det er for så vidt vanskelig å tenke seg at maktoppbyggingen på Avaldsnes og andre steder i leia kan ha skjedd uten at høvdingene der ute også har kontrollert Haraldseid og de andre eidene som bandt sammen de rike fjordbygdene i Ryfylke og Sunnhordland.

Men Haraldseid og andre drag-strekninger har nok også gitt grunnlag for lokal maktoppbygging, og trolig er eidene  noe av årsaken til rike oldfunn og fornminnemiljøer både i indre Ryfylke og Sunnhordland.  Høvdingene ved Karmsundet har vært avhengige av gode venner og allierte inne i fjordene. Kanskje skal vi også tenke oss at stormenn inne i fjordene i perioder har kunnet utfordre makten til høvdingene ved Karmsundet?

Arkeologien på Haraldseidet er ikke godt kjent. Men vi vet at det fantes flere gravhauger på eidet, og fra én av haugene har vi et spesielt funn. Det var i 1820-årene at bøndene på Haraldseid ville anlegge en potetkjeller i en gravhaug på gården. Det som da kom for dagen, ser ut til å ha vært en rikt utstyrt ryttergrav fra vikingtiden. Det nevnes «stigbøiler og bidselbeslag», samt et glassbeger som trolig skriver seg fra en eldre begravelse i haugen. Ryttergravene settes gjerne i forbindelse med kongsmenn på 900-tallet.

Andre kilder nevner «levninger av store mure», som så ut til å være grunnmurer etter anselige bygninger, mens amtmann de Fine i 1743 visste beskjed om to høye bautasteiner som stod på eidet, og som han mente var satt opp som grensemarkører mellom Bergen og Stavanger amter. En nokså sen opplysning nevner at Haraldseid var setegård for den adelige Benkestokk-slekten på 1400-tallet.

Æthelstan

Æthelstan, illustrasjon fra Bedes Life of St. Cuthbert

 

 

Håkon Adalsteinsfostre, eller Håkon den Gode, er et kjent navn for mange. Som konge regjerte han i mange over større eller mindre deler av Norge fram til omkring 960. Men hvem var denne Adalstein som kongens tilnavn viser til, og som fostret Håkon? Og hva var egentlig betydningen av den praktfulle gaven – et langskip med purpurrøde seil – som innledet vennskapet mellom de to.

Håkon var sønn av Harald Hårfagre, og i periode var han altså til oppfostring hos Adalstein – som er de norrøne kildenes navn på den engelske kong Æthelstan. Og Æthelstan var ingen hvem som helst på denne tiden, dvs. i 920- og 930-årene.

«Æthelstan, engelskmennenes konge og den vestlige verdens bærebjelke, døde», heter det om ham i de irske Ulsterannalene. Det er jo ikke noen dårlig attest å få, og annalisten satte på denne måten Æthelstan i samme kategori som Karl den Store, Brian Boru og de romerske keiserne.

Rikssamler

Æthelstan hadde styrt England i femten år da han døde i 939, noe over 40 år gammel. Samtidskildene oppfatter ham på samme viset som Ulsterannalisten gjør – som en mektig og ikke minst from konge. Det var han som samlet de angelsaksiske kongedømme til ett rike, og han bygde ut administrasjon og forvarsvesen som ingen før ham. Flere av de byggesteinene som på slutten av århundret skulle gjøre det angelsaksiske England til det økonomisk og politisk kanskje mest utviklede landet i Europa, kom på plass i Æthelstans regjeringstid.

Men kildene til Æthelstans liv er relativt få, og i lang tid havnet han i skyggen av sin mer berømte bestefar, Alfred av Wessex. Den samme Alfred som fikk besøk av en viss Ottar fra Hålogaland rundt 890, altså.

Det er symptomatisk at ved tusenårsjubileet for Alfreds død (i 1901, selv om han faktisk døde i 899), paraderte tusenvis av mennesker i Winchesters gater for å minnes ham. Da tiden var kommet for Æthelstans jubileum (riktignok i 1940; kronologien var fortsatt ikke helt mestret), nøyde man seg med en notis i The Times. Og det skyldtes ikke krigen alene, men en blanding av kildesituasjonen, senere tradisjon og en god dose politikk.

Det fantes flere angelsaksiske riker i tillegg til Wessex. Æthelstan tilbragte deler av oppveksten i et annet av dem, Mercia. Som unggutt var han kanskje med på noen av farens, kong Edwards, krigstog mot Danelagen, og som endte med dennes fall.

Æthelstan kom til makten i 924, men ikke uten motstand. Han hadde støtte fra Mercia, men stormennene i Wessex valgte i stedet Æthelstans halvbror til konge. Denne døde etter bare tre uker på tronen. Æthelstan skal så ha kvittet seg med en annen halvbror ved å sende ham av gårde i en liten båt, uten noen form for forsyninger.

Erobringen av York

Det gikk ikke lang tid før Æthelstan satte i gang med å utvide sitt rike. Northumbria med den økonomisk og strategisk viktige byen York var på det tidspunktet fremdeles styrt av vikinger. Men i 927 døde kong Sihtric, som Æthelstan et par år tidligere hadde giftet bort sin søster til. Æthelstan sendte hæren til York og erobret byen. Samme år underkastet kong Constantine i Skottland og konger i Strathclyde, Bernicia og Wales seg Æthelstans herredømme. Han kunne nå med rette kalle seg konge over alle engelskmenn, og vel så det.

Etablering og vedlikehold av allianser med andre herskere spilte en hovedrolle i Æthelstans maktpolitikk – ikke minst ved hjelp av strategiske ekteskap og fostring. Foruten søsteren som ble gift med kong Sihtric, giftet han bort tre halvsøstre til fyrster på kontinentet – inkludert til mannen som senere ble kjent som keiser Otto den 1.

Når det gjelder fostringen, har vi mest kunnskap om to av Æthelstans franske fostersønner. Alain av Bretagne flyktet fra vikinger til Æthelstan i 924, sammen med faren og mange andre bretonere. Tolv år senere vendte Alain tilbake til Bretagne med støtte fra Æthelstan. Han etablerte sin maktbase i Nantes og vant tilbake landet fra vikingene. Samme år forlot også Ludvig, sønn av Karl den Enfoldige, Æthelstans hoff. Han dro over Kanalen for å bli konge av Vestfrankerriket.

Håkon Adalsteinsfostre

Og Håkon Adalsteinsfostre? Han nevnes slett ikke i de angelsaksiske kildene, og det er kanskje ikke så rart: Norge og norske herskere blir helt fram til Adam (1075) og enda lenger bare omtalt når de spiller en rolle i forhold til enten danske eller angelsaksiske konger, eller for bispesetet i Bremen. Men en enstemmig sagatradisjon peker ut Æthelstan som Håkons fosterfar, og har også litt av hvert å fortelle om hvordan det ble slik, mom enn i litt forskjellige versjoner.

Kortversjonen lyder slik:

Utsendinger fra Æthelstan kommer til Harald Hårfagre, gir ham et sverd i hånden og knytter ham på den måten til den engelske kongen som hans mann. Da det går opp for Harald at han er blitt «lurt», sender ham en delegasjon til Æthelstan med en «gjengave» – frillesønnen Håkon. Den lille Håkon plasseres på Æthelstans fang, og denne må dermed akseptere å fostre ham, slik at styrkeforholdet mellom Harald og Æthelstan jevnes ut, eller snus i Haralds favør.

Selve bakgrunnen for det hele ser det ut til at sagaforfatterne har visst lite eller ingenting om. Saxo, derimot, nevner i sin latinske historie om de danske kongene at Håkon havnet i England som et resultat av at kong Harald Hårfagre hadde ført krig mot Æthelstan.

Fra engelsk side er det først William av Malmesbury som på 1100-tallet – men trolig med støtte i eldre kilder som ikke eksisterer i dag – kommer med en interessant opplysning om forholdet mellom Æthelstan og Harald Hårfagre:

«Harald, nordmennenes konge,» skriver William, «sendte ham (Æthelstan) et skip med forgylte stevner og purpurrødt seil, og prydet med forgylte skjold langs rekka. De som kom med skipet, var Helgrim og Offrid. De fikk en fyrstelig mottagelse i York og mottok rike gaver for sin innsats».

Ettersom York var åstedet, kan dette tidligst ha foregått i 1027. Det er også verdt å legge merke til konteksten William (eller hans eldre kilde) setter Haralds gave i. Han skriver nemlig at hele Europa ville feire den engelske kongen, og at «fremmede fyrster med rette priste seg lykkelig dersom de kunne få hans vennskap, enten gjennom svogerskap eller gjennom gaver». Men den eneste gaven han faktisk nevner, er praktskipet fra Harald.

Harald Hårfagre og Æthelstan

Og så vet vi selvsagt ikke om utsendingene til York var den første kontakten mellom Æthelstan og Harald. Det kan ha vært det, men det er også mulig at forbindelsen var etablert tidligere, og for så vidt kan unge Håkon ha vært hos Æthelstan allerede på det tidspunktet. Likevel er det fristende å se for seg at det er en mer eller mindre direkte sammenheng mellom denne episoden og fostringen.

Saxo er den eneste som nevner en militær konflikt mellom Æthelstan og Harald. Det er likevel ikke umulig at han har rett. I få fall kan Håkon ha kommet til England som gissel, heller enn som fostersønn.

Det kostbare skipet som kong Harald skjenket Æthelstan, kunne jo tyde på at sagatradisjonen om at Håkon var til fostring, er rett. Men vi skal merke oss at da skottekongen Constantine i 934 trosset Æthelstan, men led nederlag, måtte han gi den engelske kongen rike gaver og overlate sønnen som gissel til Æthelstan.

Sagaene forteller uansett om et nært og godt forhold, ikke bare mellom Æthelstan og Håkon, men også mellom førstnevnte og Eirik Blodøks, Håkons halvbror. Håkon ble hentet tilbake til Norge av norske stormenn i forståelse med Æthelstan, og han ble tatt til konge. Eirik, som hadde vært konge i Norge, dro til Æthelstan, ble døpt og fikk styre Northumbria på hans vegne. Det sier i hvert fall Historia Norvegiæ.

Etter at Karl den Tykke døde i 888 og ikke etterlot seg ektefødte sønner, gikk Karolingerriket i oppløsning. Tanken om en keiser over den vestlige kristenheten ble ikke vakt til live igjen før med Ottos den 1.s kroning i 962. Det er imidlertid mangt som tyder på at Æthelstan ble oppfattet som, og kanskje også oppfattet seg som, en karolingisk fyrste. En engelsk historiker kaller ham for «en engelsk Karl den Store». Kanskje hadde han også ambisjoner om å la seg krone til keiser, uten at det skjedde.

Gaven fra Harald Hårfagre til Æthelstan tyder på at man også her hjemme var fullt klar over den engelske kongens status og imperieambisjoner. Det purpurrøde seilet viser det tydelig. Dette var en farge forbeholdt keiseren og hans familie, og slik hadde det vært siden romertiden.