Gåtefullt skip fra Sunnmøre

Kvalsundskipet, funnet for snart hundre år siden på Nerlandsøya på Sunnmøre, ble nylig årringsdatert. Dateringen kullkaster mye av det vi trodde vi visste om utviklingen av båtbyggerkunsten i jernalder og vikingtid. Og den forsterker bildet av Vestlandet som stedet der vikingene utviklet det hurtiggående langskipet med seil.

Fra utgravningen i 1920. Foto: Haakon Shetelig/
Universitetsmuseet i Bergen
CC BY-NC-ND 3.0

I juni 1920 var bonden Johannes J. Kvalsund og sønnen Jacob opptatt med torvskjæring lengst ute i innmarka på gården, ikke langt fra sjøen. Kanskje var det ikke helt uventet at de støtte på båtrester i myra, for det hadde man funnet der før. Men denne gangen fikk det ansvarlige museet, i Bergen, behørig beskjed om at spant, ror og årer fra ett eller flere fartøyer var kommet for en dag. Samme dag meldingen om funnet kom, reiste arkeologen Haakon Shetelig til Kvalsund,

Kvalsund ligger i øyriket i Herøy i Møre og Romsdal, og utgjør en beskyttet havn på en ellers svært utsatt del av vestlandskysten, rett nord for det med rette fryktede Stadlandet. Funnstedet i 1920 lå på gården Kvalsund, på den sørvestre spissen av Nerlandsøya. Sundet like på utsiden, mellom Nerlandsøya og naboøya Bergsøya, er så grunt at det knapt var seilbart før det ble mudret og kanalisert. Selve lokaliteten der funnet ble gjort, lå ca. 8 meter over havet.

Replika av Kvalsundskipet. Foto: Andrva/Wikimedia Commons
CC BY-SA 3.0

Shetelig og hans medhjelpere kunne etter hvert slå fast at den deponeringen Johannes og Jacob hadde støtt på, bestod av et større og et mindre fartøy. Jeg skriver «deponering», fordi det meste tyder på at det dreier seg om båter som er blitt forsettlig ødelagt og lagt i en torvmyr, og at vi altså verken har å gjøre med et gravskip eller restene etter et forlis.

Begge fartøyene hadde vært klinkbygd, men ingen av dem var komplette. Den minste båten (Kvalsund 1, også kalt Kvalsundfæringen) hadde vært 9,5 m lang, 1,5 m bred og hatt to par årer. Det største fartøyet (Kvalsundskipet) hadde hatt en lengde på 18 m og en bredde på litt over 3 m, og hadde hatt 10 årepar. Det kunne ikke påvises entydige tegn til at skroget på noen av båtene var bygd for å tåle belastningen av en mast, selv om Kvalsundskipet har en kjølplanke som kan peke i denne retningen. Det ble derimot funnet en furuspire som Shetelig tolket som restene av nettopp en mast, så det er et åpent spørsmål om det lengste fartøyet har kunnet føre seil.

Shetelig selv mente at Kvalsundskipet var atskillig eldre enn Osebergskipet, og han sammenlignet funnet med Nydambåten og andre danske myrfunn. I 1980 ble det gjennomført en C14-datering av materiale fra Kvalsundfunnet, og dateringen så ut til å underbygge tolkningen av skipet som et mellomledd mellom Nydambåten og Osebergskipet. C14-dateringen tilsa at skipet kunne være bygd på slutten av 600-tallet.

Nylig ble 11 fartøysdeler fra Kvalsund årringsdatert av eksperter fra Nationalmuseet i København. Det er ikke i alle tilfeller klart hvilke deler som hører til båten og hvilke som er fra skipet, men analysen tyder uansett på at de to fartøyene er jevngamle. Yngste bevarte årring er dannet i 766, men ingen av prøvene har geitved – enten fordi bevaringsholdene i myra ikke har vært gode nok, eller fordi ytterveden er blitt hogd bort av båtbyggeren den gangen. Legger vi til et statistisk tillegg for de manglende årringene i geitveden, ligger byggetidspunktet innenfor perioden 780-800.

Fartøyene fra Kvalsund er sammenlignet med årringskurven for Vestlandet, som den passer inn på. Vestlandskurven består ellers av skipsgravene fra Karmøy og Osebergskipet (som er bygd på Vestlandet).

Det er en god nyhet for norsk arkeologi at Kvalsundskipet endelig er skikkelig datert; vi har tross ikke så mange forhistoriske skipsfunn i landet, og det gir dateringen verdi i seg selv. Men det er også det mye større og mer kompliserte spørsmålet om den skipsteknologiske utviklingen gjennom jernalder og vikingtid. For ikke så mange år siden så bildet nokså enkelt ut: Mellom de to godt daterte skipsfunnene fra Nydam i Sønderjylland fra første halvdel av 300-tallet (310-320) og det 500 år yngre Osebergfunnet (820) kunne vi peke på en jevn teknologisk utvikling i form av en håndfull fartøyer som viste en gradvis utvikling gjennom 600- og 700-tallet, fra rene roskip (Nydam) til skip som også førte seil (Oseberg).

Nå må dette bildet, og dermed også denne oppfatningen av hvordan skipsteknologien endret seg i disse århundrene, forkastes. Først «forsvant» gravskipene fra Karmøy, Grønhaugskipet og Storhaugskipet, som lenge ble antatt å være fra 600-tallet. Storhaugskipet, «Nordens eldste skipsgrav», var opprinnelig godt over 20 m langt, men ikke fullt så gammelt som antatt. Skipet ble bygd omkring 770, og gravlagt sommeren 779. Grønhaugskipet er på sin side datert til 780, mens det ble satt i haugen 10-15 år senere.

De gamle, nå tilbakeviste dateringene var basert dels på typologiske betraktninger («et rent roskip må være eldre enn et skip som også kan føre seil»), og dels på C14-dateringer. Sistnevnte gir sjelden et direkte galt resultat, men kommer med betydelig usikkerhet og hviler på statistiske beregninger. De nye dateringene er årringsdateringer. Slike gir langt bedre presisjon, og gjør det i heldige tilfeller mulige å tidfeste funn på året – til og med når på året, når en kombinerer med andre data.

Status pr. nå reiser flere spørsmål enn den gir svar. Det som en gang var en overbevisende utviklingsrekke Kvalsund – Grønhaug/Storhaug – Oseberg fordelt på i hvert fall et par hundre år, viser seg å være skip bygd innenfor en periode på bare noen tiår (770-820). Den geografiske fordelingen er også slående – alle disse fartøyene er bygd på Vestlandet.

Hvor representativ er egentlig fordelingen? Neppe spesielt representativ, og en bør være varsom med å dra altfor omfattende slutninger basert på den. Hva kan vi så (ny-)lese av teknologisk utvikling ut av disse funnene? Fantes det rene roskip og rene seilskip side om side i tidlig vikingtid? Svaret på det siste er nok ja. Når det gjelder spørsmålet om teknologisk utvikling, først og fremst «overgangen» fra roskip til seilende farkoster, kan en ut fra det nåværende funnbildet gjerne spekulere på om det faktisk var på Vestlandet at en utviklet de første seilskipene, de egentlige vikingskipene, etter å ha eksperimentert med ulike løsninger i generasjonen før Osebergskipet ble bygd.

Det ville ikke være overraskende om vestlendingene var først ute – det var jo fra Vestlandet at de første vikingraidene utgikk nettopp på denne tiden. Men da må vi også huske på at seilskip hadde eksistert i farvann lenger sør i lang tid allerede. Så tidlig som på slutten av 400-tallet høres vi f. eks. om saksiske pirater som herjer i Gallia med sine hurtige seilskip. Det kan ha vært møtet med slike skipsbyggingstradisjoner som i så fall ledet båtbyggere på Vestlandet til å eksperimentere med nye løsninger på slutten av 700-tallet.

Alfiva - sagaenes onde stemor

Ælgifu fra Mercia er sagatradisjonens «onde stemor» fremfor noen, og beryktet for sitt hardstyre i Norge etter Olav Haraldssons død.

I 1030 kom den engelske stormannsdatteren Ælfgifu fra Mercia til Norge med sin sønn, unggutten Svein, som var landets nye regent. Ælfgifu var mor til to konger og selv en svært kompetent aktør i det storpolitiske spillet på 1030-tallet. I den norrøne tradisjonen kalles hun Alfiva, og sagaene tegner et dystert bilde av perioden frem til Svein «Alfivason» reiste fra landet noen år senere. Særlig det store skattetrykket trekkes frem, og i et vers av skalden Sigvat Tordsson heter det om «Alfivatiden» at «oksemat åt vi da, som bukker eter skav».

Strengt styre

Svein og Ælfgifu styrte som Knud den mektiges representanter i Norge. I ettertid er det først og fremst de såkalte «Alfivalovene» kongemoren huskes for – en serie lovbestemmelser som ble opphevet av senere konger. De bekrefter inntrykket av sterk kongelig kontroll og nye skatter. Ingen skulle kunne reise fra landet uten kongens tillatelse, og gjorde man det likevel, tilfalt ens jord og gods kongen. Ble en mann lyst fredløs, mistet han arveretten – som kongen overtok. Kongen skulle ha avgift av alle handelsskip, og av alt fiske. Kretser på syv bønder skulle stille med en stridsdyktig mann til den sjømilitære leidangsordningen, og det ble innført faste skatter. Dessuten skulle bøndene utføre pliktarbeid og oppføre de hus som kongen måtte kreve på sine egne gårder.

Dette var nye, radikale og inngripende bestemmelser – som førte til misnøye av et slikt omfang at Svein og Ælfgifu måtte dra fra Trøndelag i 1033 og søke tilflukt i Viken, før de forlot landet høsten 1035. kanskje kom inspirasjonen fra England, men der hadde Knud den mektige valgt en langt mer forsonende linje etter at han kom til makten i 1016.

Viktig familie

Ælgifu tilhørte en betydningsfull familie i Mercia. Hennes far, jarlen Ælfhelm, var blitt myrdet i 1006, trolig på kong Æthelreds ordre, og brødrene hennes blindet. Familiens lojalitet til det engelske kongehuset var igjen kommet under lupen da danekongen Svein Tjugeskjegg invaderte England i 1013-1014, og flere av de skandinavisk-ættede områdene i nord underkastet seg ham uten kamp. Den unge kongssønnen Knud hadde så giftet seg med Ælfgifu for å besegle den nye lojaliteten. Svein Alfivason kom til verden året etter, og så fulgte en yngre bror, Harald Harefot, et år etter to derpå.

Da så Knud gjenerobret England etter farens død, tok han den avdøde engelske kong Æthelreds enke, Emma av Normandie, til kone. Men ingenting tyder på at han støtte Ælfgifu fra seg. Sagaene oppfatter Ælfgifu som Knuds «frille», mens kildene for øvrig indikerer at samtiden oppfattet henne som hans legitime, tidligere ektefelle. Selv om bigami ikke var tillatt, ser det ut til at «seriemonogami» som i Knuds tilfelle, ble akseptert i vår periode.

Tiden i Norge

Det er få, om noen, spor etter Ælfgifu i kildene før hun så dukker opp i Norge. Hit kom hun sammen med Svein, trolig sommeren 1030. To år tidligere var Olav Haraldsson fordrevet, og den siste av ladejarlene, Håkon Eiriksson utpekt som riksstyrer på kong Knuds vegne. Høsten 1029 ble imidlertid Håkon jarl borte under en storm på Pentland Firth mellom Skottland og Orknøyene (han var nært knyttet til England etter å ha vært Knuds jarl i Worcestershire i mange år, og hadde familien sin der). Etter at nyheten om Håkons død nådde Norge, hadde nok stormennene i Norge, ikke minst i Trøndelag, holdt det for rimelig at Knud ville velge en ny jarl som skulle styre som hans representant i Norge. I mellomtiden hadde jo de samme stormennene ordnet opp med Olav på Stiklestad, og regnet vel med at Knuds overmakt ville komme dem selv til gode.

Men til syvende og sist pekte altså den mektige englandskongen på sin unge sønn, Svein. Og selv om Knud spilte på ladejarlenes tradisjonelle stilling som herskere, ser det ut til at den gjengse oppfatningen i Norge har vært at Ælfgifus og Sveins rett først og fremst har vært erobrerens. Det var et dårlig utgangspunkt for et kongedømme som var avhengig av lojale støttespillere rundt i riket.

Olavskulten

Sagaene ser begivenhetene som ledet frem mot Stiklestad i lys av den personlige konflikten mellom Olav Haraldsson og Knud den mektige. Ifølge en høyst legendarisk overlevering hadde Knud og Olav kjempet om Ælfgifus gunst i England. Sagatradisjonen vet ikke beskjed om når Ælfgifu og Svein faktisk kom til landet. Det er ingenting i veien for at de var på plass i Trøndelag allerede før slaget på Stiklestad, og at deres krigere var blant Olavs motstandere i det avgjørende slaget.

Sagaene fremstiller da også Ælfgifu som en aktiv motstander av helliggjøringen av den døde kong Olav. Glælognskviða inneholder imidlertid formuleringer som tyder på at det nye regimet aktivt har fremmet Olavs helgenstatus, og på andre måter forsøkt å bygge videre på ladejarlenes ideologiske styringsrett i Norge.

Men prosjektet som sådan var mislykket. Da Knud den mektige døde senhøstes 1035, var trolig Ælfgifu og Svein allerede i eksil i Danmark.

Nye muligheter i England

Knuds død åpnet likevel nye muligheter for den ærgjerrige Ælfgifu. Vi kan heller ikke se helt bort fra at maktvakuumet i England i forbindelse med kongens død har vært en medvirkende faktor til at Ælfgifu og Svein forlot Norge. Hennes andre sønn med Knud, Harald Harefot, endte opp med å dele makten i England med halvbroren, Hardeknud, som var Knuds sønn med Emma. I mellomtiden var Svein avgått ved døden, og Ælfgifu var ivrig opptatt med å sikre sin andre sønn en trone.

Et brev skrevet av Immo, en geistlig i keiser Konrad 2.s følge, avslører at Ælfgifu og Harald var tilbake i England sommeren 1036. Immo beskriver Ælfgifu som en «ond stemor», som forsøkte å frarøve Hardeknud den engelske tronen, og at hun hadde stelt i stand et stort gjestebud for landets ledende menn, og at hun der hadde forsøkt å sikre seg deres støtte. Dette strevet ser hun ut til å ha lykkes med, og i 1037 ble Harald enekonge i England.

I 1040 døde Harald Harefot, og Hardeknud overtok riket i England. Hvor Ælfgifu ble av, sier ikke kildene noe om. Fallet fra maktens tinder ble trolig like stort i England som det hadde vært i Norge. William av Malmesbury forteller at én av Hardeknuds første «embetshandlinger» var å grave opp den døde kroppen til Harald Harefot og halshogge liket, før hodet ble slengt i Themsen.

Fordrivelse satt på spissen

I Carl Barks-historien Cibolas syv byer (1954, norsk utgave 1961) møter vi Onkel Skrue, Donald og nevøene ute i ørkenen på jakt etter indianske pilspisser av flint – og fortjeneste. I nesten hundre år florerte handelen med «Indian relics» i USA, og den kom til å sette spor også i norske museer og samlinger.

Indiansk pilspiss fra Underwood, North Dakota, tilhører Slottsfjellmuseet i Tønsberg.
Foto: Slottsfjellmuseet (CC BY-SA)

Mange museer her hjemme har fremdeles mindre samlinger av pilspisser fra Nord-Amerika, oftest mottatt som gaver i tiårene rundt 1900. Museet i Stavanger, for eksempel, mottok en hel liten samling av gjenstander «fra indianerstammer i Syd-Dakota» fra Charles Anda i Wyoming – som het Karl Olsen Kleppe før han utvandret fra Jæren noen år tidligere. Fra ingeniør Jacob Høyem fikk museet blant annet fem pilspisser funnet i Sweet Grass, Montana.

En del av giverne var farmere som selv hadde funnet gjenstandene. Bergen museum fikk pilspisser fra blant andre Iver Jaastad i Wisconsin og Lars Reisæter i Illinois. Sjøfolk bidro også: Ishavsskipperen og oppdageren Johan Kjeldsen skaffet Tromsø museum flere indianske pilspisser fra «Red-Riverdalen i Amerika». Pilspisser fra USA kunne i noen tilfeller også skape tvil og forvirring: Ikke så rent få norske museer er i besittelse av pilspisser og andre steinredskaper som er oppgitt å være funnet i her til lands, men som ser umiskjennelig nord-amerikanske ut. Av og til fremgår tvilen tydelig i museenes eldre tilvekstkataloger, som når Tromsø museums katalog nevner at den angivelige finneren av en pilspiss fra Nordland «flere ganger har vært i Amerika». Andre ganger sier funnopplysningene bare at en gjenstand ser indiansk ut, men at ingen lenger vet hvor den skriver seg fra, og at den kommer fra et dødsbo e.l.

Spol tilbake til 1885. I september dette året gikk den store «Landbrugs- og Industriudstillingen» av stabelen i Kristiansand. Selv om det var snakk om en «lokal» utstilling, slik avisene i nabobyen Arendal likte å minne leserne sine om, var det en dåm av den store verden over den. For ved siden av moderne landbruksmaskiner, modeller av revolusjonerende hønse- og grisehus, korn og poteter, viner basert på lokalt produsert frukt og bær, allslags nye kjøkkeninnretninger, kakkelovner, bakverk, slakteriprodukter og fiskemat, kunne nysgjerrige besøkende – inkludert dem som med brigademusikken i spissen toget ned til utstillingsåpningen på Marinens verft under avspilling av «Ja, vi elsker» – også møte gjenstander fra kulturer som var i ferd med å forsvinne, eller som for lengst var blitt borte.

Her var f. eks. et melkespann av never fra Russland, en paraply fra Kina, papyrus med «hinduisk Skrift», basttepper fra Fiji, en pisk laget av flodhesthud fra Zambezi («den bruges ved korporlig Revselse», het det i utstillingskatalogen), men også en krukke «fra et gammelt peruviansk Gravsted» – og en indiansk jaktbue med to piler.

Dette var tiden for de store og bredt anlagte utstillingene, og modellen for evenementet i sørlandsbyen var ganske sikkert hentet fra «verdensutstillingene» som den gangen begeistret og forbløffet publikum. På verdensutstillingene rommet de nasjonale paviljongene også boder der man kunne kjøpe antikviteter og etnografika – allerede under utstillingen i 1855 ble det for eksempel solgt «curiosities from savages» fra den kanadiske paviljongen. I en verden som stadig ble mindre, var etterspørselen etter ikke-europeiske håndverksprodukter økt. De representerte et motstykke til den begynnende forbrukskulturen og den nye masseproduksjonen.

At nettopp indianske pilspisser kom til å spille en så viktig rolle, skyldtes flere forhold: De fantes i store mengder, de var lett gjenkjennelige og det var enkelt og billig å transportere dem. De ulike delstatene i USA hadde fremdeles ikke vedtatt lover mot private utgravninger og salg og eksport av antikviteter, og det var begrenset interesse for å spørre urbefolkningen hvordan de så på eiendomsretten til egen historie. I sum betydde dette at handelen med «relics» var utpreget demokratisk: Alle som hadde lyst, kunne finne, samle og selge. Og det gjorde de – omtrent som vi samlet frimerker her hjemme:

«Å finne og samle på pilspisser og andre indianske oldsaker er sannsynligvis en av de mest interessante utendørsaktiviteter for amerikanske gutter… Uansett hvor du bor finnes det steder å lete etter pilspisser av flint og økser av stein… jakten på indianske oldsaker er en sunn hobby, spekket med overraskelser – og den eneste investeringen som kreves, er turen dit jakten skal foregå og mengder med god trim etter at du er kommet dit!»

Så langt de amerikanske guttespeidernes blad, Boys’ Life, i 1947.

Men det er også en mørkere, underkommunisert bakgrunn for denne virksomheten, og for pilspissene som havnet blant annet i norske museer, og som nordmenn og andre europeiske innvandrere kunne plukke i bøttevis på farmene sine. Det er den samme historien som har gjentatt seg nesten hver gang krig, naturkatastrofer, folkemord eller tvangsforflytning har resultert i at én befolkning er blitt byttet ut med en annen: Vi mennesker har en tendens til å like og slå oss ned på de samme plassene.

Så, etter at den ene urbefolkningsgruppen etter den andre hadde inngått traktater med myndighetene og etter sistnevntes oppfatning gitt avkall på sine tradisjonelle landområder, var de blitt geleidet videre vestover og sørover. Landmålerne fulgte i kjølvannet deres, og boplasser på prærien, ved elvebredder og i skogholt ble stykket ut og fordelt til jordhungrige innvandrere fra Europa. Selvsagt fant de pilspisser og andre «Indian relics» i det øyeblikket de begynte å pløye opp sin tilmålte del av det «ville» Vesten.

Hungersnauden i Åseral 1861

Frå Kyrkjebygd, Åseral.

Alt i I 1790-åra hadde det vore matmangel i fjellbygda Åseral, øverst i Mandalen i Agder, og fogden hadde overtydd bøndene i bygda om at dei burde skipe eit kornmagasin. Pengane kom frå kongen si kasse, og magasinbygningen, som romma 400 tønner korn, vart oppført ved kirken av Aanon Aanon Olsen Østgaarden og Aanon Aanonsen Reiersdal. Kornmagasinet hadde komme godt med i dei vanskelege åra under Napoleonskrigane.

Åseral hadde ca. 860 innbyggarar i 1665, og i 1801 var talet ikkje aukt til meir enn 1016, og så var det ein liten tilbakegang under dei vanskelege krigsåra fram mot 1815, da inbyggartalet var 1005. Men så steig det jamnt frametter 1800-talet: I 1825 var det 1201 innbyggarar, i 1845 1399 og ved overflyttinga til Lister og Mandals amt i 1875, 1447. Eit synleg resultat av auka var at gamlekyrkja vart reven og ei ny og større bygd i Kyrkjebygd i 1822.  Folkeauka førte til at all jord vart utnytta; slåttemarker kunne ein finne mest over alt, og innover heia og fjellet låg stølane tett. Eit anna resultat var ei kraftig oppdeling av gardar og bruk.

Det vart også fleire husmenn og eigedomslause (tjenarar, dagarbeidarar), og mange stader i kommunen fortel tradisjon, stadnamn og hustufter om småplasser som hadde fast busetnad på 1800-talet. Noko stort husmannsvesen fikk ein imidlertid ikkje i Åseral. Folketellinga frå 1865 viser at det då var noko slikt som 25 hushald som vart klassifiserte som husmenn i kommunen; dei aller fleste i Kyrkjebygd og på gardene opp etter Austredalen.

Sokneprest Schübeler hadde i 1861 forsikra lesarane av «Morgenbladet» om at åsdølane neppe nokon gang ville emigrere, ettersom dei var så glade i dalen sin. Men mangelen på jord, overskotet på arbeidskraft og teknologiske endringar i jordbruket andre stader gjorde at dei tradisjonelle, sesongvise vandringane til åsdølane ikkje lenger kunne balansere den lokale økonomien, og mange utvandra for godt. Fram til 1. verdskrigen drog over 1000 menneske frå Åseral til Amerika.

Avlingane i bygda hadde slege feil både i 1859 og 1860. Kornet hadde ikkje modna, og folk hadde måttet hauste det medan det var grønt. Dessutan hadde småfe og store både i Kyrkjebygd og ein del andre stader vore ramma av skabb. Resultatet var matmangel og naud i bygda. Bakgrunnen for Schübelers skriverier i «Morgenbladet» var ikkje først og framst å gi ei «eksotisk» skildring av livet i ei fjellbygd, men å skaffe penger for å hjelpe dei naudlidne. Presten førte lister over kven som trengte hjelp, og meinte at 500 av dei 1200 innbyggarane var å rekne som fattige. Og pengane kom, frå heile landet. Over 700 spesiedalar vart samla inn for å avhjelpe krisa i Åseral.

På sjølvaste 17. mai i 1861 fekk han besøk på prestegarden av fem kvinner frå «Fattigdommens Hjem, Gaarden Rødland i Østdalen, 1 ½ Mil nordenfor Kirkebygden»:

«Deres Mænd, de 4 af dem ere Gaardmænd, vare for 4 a 5 Uger siden dragne ud for at søge Arbeide, men man havde endnu ikke hørt noget fra dem, og der sad nu Konerne og Børneflokkene med tomme Hænder.»

Schübeler kunne ikke hjelpe dei med mat, for han hadde allereie kjøpt og delt ut alt av mat som kunne oppdrivast lokalt, «der var intet mere at erholde»:

«Jeg beklage af Hjertet, at Alt her syntes at staa fast, og hjælpes maatte de, thi de havde blot nogle faa Lever Fladbrød til Børnene hjemme. Med et Smil, jeg ikke let glemmer, udbrød den ene av Konerne: ‘Aa Far! Kan I skaffe Penge, kan vi gaa til Hordnæs efter Mad.’… I skulde have seet den Scene, som nu paafulgte. I skulde have seet disse 5 Mødre gaa bort saa usigelig lykkelige ved at skulle bære hjem et Kvarter Rug. I skulde have hørt deres Tak og deres Glæde! Men betænk det I, som selv ere Mødre, disse Mødre glædede sig ved at skulle bære et Kvarter Rug 4 Mil over høie, bratte Fjeldsidenn og paa ubanede Veie. Tænk Eder en saadan Anstrængelse!»

21. mai kunne Schübeler fortelje at han same dag hadde sendt 200 dalar til kjøpmann Kirsebom i Kristiansand til innkjøp av korn, og at han hadde «sendt Bud om i Bygden for at faa en hel Karavane afsted etter dette Korn.»

Hamskiftet

Forfattaren Inge Krokann kalla dei gjennomgripande endringane som gjekk føre seg i bygdesamfunna i Noreg frå omkring 1850 og framover, for «det store hamskiftet». I løpet av eit par generasjonar vart driftsformene i jordbruket lagt om, dei gamle fellestuna vart oppløyst og den tradisjonelle sjølvbergingsøkonomien erstatta av kjøpevarer og pengehushaldning.

Ei forutsetning for moderniseringa var utskiftinga av det «skadelige fellesskapet» som embetsmennene i lang tid hadde ergra seg over, altså teigblandinga. Gjennom jordskifte vart kvar enkelt brukar sine teigar samla til større, samanhengande areal som kunne driftast meir effektivt. Ofte resulterte utskiftingane også i at dei tettbygde fellestuna vart oppløyst, og den enkelte bonde fekk samla sine bygningar på eigen grunn, ofte i god avstand frå naboane.

Då agronomen Lindeqvist var i Åseral i 1857, kunne han rapportere at det «i Almindelighed er lidet at bestille» der for en agronom. Grunnen var at det fantest få einbølte gardar, og «paa næsten alle større Gaarde ligger Jorden i det fordærvelige Fællesskab».

Teigblandinga var størst i «den store og vakre Kirkebygd», samt på Smedland, Rosseland, Eikild, Reiersdal, Breland, Røyseland, Ljosland, Fiskland, Madland, Øyuvstad og Kylland, kunne han opplyse. Men tida var snart komen for jordskifte også i Åseral, meinte han:

«Man begyndte nu mere almindlig at længes efter Udskiftning, men frygtede for de dermed forbundne Omkostninger, ligesom man troede, at det vilde blive vanskeligt at udskifte saaledes, at Ingens Ret blev gaaet for nær.»

Naud og krise kan vel også ha bidratt til at fleire ønskte endringar, og nett frå 1860 kom dei store utskiftingane på dei fleste av dei gardane som Lindekvist hadde peikt på. Åsland, Breland, Espeli og Kylland alt i 1860 og Forgard, Smeland, Tjaldal og Ljosland året etter, og så fulgte Handeland, Madland, Torsland, Nesland, Mjåland og Øyuvstad i tur og orden fram til 1866. Ingen av nabobygdene, og knapt noko anne område på Agder, kunne vise fram noko tilsvarande.

Nå hadde det vore innovative bønder i Åseral tidlegare óg. Fleire åsdølar vart premierte av dei landbruksselskapa som fantes på slutten av 1700-talet. Serleg ivrig var Ånen Andersen Kylland. Han vart lønna med 5 riksdalar frå «Det Christiansandske Oeconomiske Selskab» i 1786 for «i Aarene 1783 og 1785 af øde og udørkket Jord at have oprøddet til Agger et Stykke hvorpaa saaes trefiærendeel Tønde Korn og haves endeel Eng, samt opsat 597 alen Steen-Gierder». Tre år seinare fekk han 8 dalar i premie av Det Kgl. Landhusholdningsselskab i København for å ha anlagt ein steinhage. Andre «premie-bønder på denne tida var Ånen Ånensen Reiersdal og Knud Pedersen Breland.

I Kyrkjebygd hadde fleire av namnegardane hatt sine jordstykke i teigblanding. Schübeler skreiv i 1861 om Prestegarden, som hadde vore del av utskiftinga der året før. Prestegarden var på 54 mål jord, «takket være Regjeringens Liberalitet», og bøndene meinte derfor at det var den «største prestegarden i landet». Schübeler kunne kontre med at at jorda til presten før utskiftinga låg fordelt på mellom 60 og 70 større og mindre teigar over heile Kyrkjebygd. Følgen var at «der aldrig har kunnet være Tale om nogen efter en bestemt Plan ordnet Dyrkning. Alt maatte gaa efter den gamle Maade…»

Det store omskiftet for jordbruk og gardssamfunn i Åseral kom frå kring 1860 og fram til 2. verdskrig. Då hadde jordskifte gjort slutt på småteigane dei fleste stader, og kvart bruk fekk samla jorda, slik at kvar gardbrukar kunne flytte ut frå den gamle fellestuna og byggje moderne driftsbygningar på eigne bruk. Samstundes kom grøfting og nye gjødslingsmetodar, og mekaniske reiskapar letta eter kvart gardsdrifta. Hushaldet vart lagt om frå sjølvberging til sal av jordbruksvarer. Med tida kom lokale småmeieri og tok ein del av oste- og smørproduksjonen – mange leverte til Bjelland fløytemeieri, som vart etablert i 1936.

Då dei store fellestuna vart oppløyst, kom det òg inn nye stilimpulsar, som sveitsarstilen, og nye måtar å tenkja hus på. Dei nye husa på gardane var lyse, luftige og store, og dei hadde ofte kjellar til lagring. Fleire av desse store husa finst framleis i Kyrkjebygd, mellom anna i rekkjetunet på Berg.
Gjennom desse endringane vart næringslivet i Åseral modernisert, og ein fann ein ny balanse mellom naturgrunnlag, driftsmåtar og menneske. Men det høge folketalet ein hadde hatt gjennom 1800-talet, var ikkje berekraftig, og i 1930 var det om lag like mange busette i kommunen som det hadde vore i 1801.

Byoppkomst og jordbruk

Göbekli Tepe.
Zhengan [CC BY-SA (https://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0)]

Var det jordbruket som skapte de første byene? Eller var det de første urbane samfunnene som skapte jordbruket? Svaret kan nok synes gitt, men er det kan hende ikke. I hvert fall ikke om vi skal legge de seneste års arkeologiske utgravninger på gammel-kjente lokaliteter som Çatalhöyük og Göbelkli Tepe i dagens Tyrkia til grunn. Resultatene derfra gir nemlig ny aktualitet til en alternativ idé om at bysamfunn oppstod før jordbruket, slik Jane Jacobs, som er mer kjent for sine bidrag til forståelsen av moderne urbanisme, i sin tid mente.

Childes «neolittiske revolusjon»

Den etter hvert tradisjonelle oppfatningen av sammenhengen mellom jordbruk og bydannelser ble klarest formulert av arkeologen V. Gordon Childe i mellomkrigsårene. Childe var uttalt materialist, og i boken Man Makes Himself (1936) introduserte han begrepene eller «den neolittiske revolusjon» («jordbruksrevolusjonen») og «den urbane revolusjon». Dette var endringsperioder som representerte «virkelige revolusjoner som påvirket alle deler av menneskers liv».

V. Gordon Childe.
Swan Watson, Andrew [Public domain]

Dyrking av korn og andre spiselige planter og begynnende husdyrhold førte til bofasthet og grunnleggende samfunnsendringer, som arbeidsdeling og fremvekst av sosiale forskjeller. Domestisering av planter og dyr foregikk innbyrdes uavhengig flere steder på kloden i steinalderen, slik at det er riktigere å snakke om «neolittiske revolusjoner», men Childes fokus var på utviklingen i den såkalte «fruktbare halvmåne» i Midtøsten.

Senere fulgte Childes «urbane revolusjon», som for ham først og fremst var knyttet til fremveksten av stratifiserte samfunn, herskermakt og offentlig administrasjon, og indirekte til det han oppfattet som de første urbane samfunn, som f. eks. Ur i Mesopotamia.

Altså: 1) Først innføring av jordbruk, så 2) bofasthet i form av enkle jordbrukslandsbyer og deretter 3) fremvekst av statssamfunn og byer. I grove trekk vil nok mange fagfolk fremdeles si seg enig i dette.

Göbelkli Tepe

«Göbekli Tepe forandrer alt,» uttalte arkeologen Ian Hodder for noen år tilbake. Lokaliteten, en tell («gårdshaug») opp til 15 meter høy og med en diameter på 300 meter, er med sin rødbrune kulør i dag en enslig fargeklatt og et landemerke i de ellers karrige Germuşåsene i det sørøstre Anatolia. For 12-13.000 år, i den tørre og kalde klimaperioden som kalles Yngre Dryas, var dette området, de øvre delene av Eufrats og Tigris’ nedslagsfelt, viktig for datidens jegere og sankere på grunn av fjellene som fanget regnet og den kalkholdige, porøse berggrunnen med mengder av bekker, elver og oppkommer.

Göbekli Tepe har vært kjent av arkeologer siden 1960-tallet, men utgravninger kom først i stand 30 år senere. Det Klaus Schmidt og hans kolleger har avdekket der, kan endre vårt syn på sider ved «den neolittiske revolusjon», slik Hodder antyder.

Tell’en viste seg å skjule et tyvetalls «megalittanlegg», de tidligste som kjennes. Det dreier seg om flere enn 200 tilhogde T-formede steinsøyler plassert i ovalform. Hver av søylene er inntil 6 meter høye og veier opp til 10 tonn, og de er plassert i uthogde hulrom i berggrunnen. To høyere søyler står vis-a-vis hverandre midt i hver av ovalene, som vanligvis er ca. 15-10 meter store. Mange av søylene er forsynt med symboler og dyrefigurer i relieff: løver, okser, rever, gaseller, esler, slanger, edderkopper og fugler, særlig gribber. Og det hele ble laget for 11.000 år siden.

Selv om bare en mindre del av Göbekli Tepe er undersøkt arkeologisk, er det få spor som kan tolkes i retning av at de som holdt til her drev med jordbruk. Et stort antall dyrebein er gravd frem, og de skriver seg utelukkende fra ville dyr som gaselle, villsvin og villsau, samt gribber, traner, gjess og andre fugleslag. Alt tyder på at stedet ble benyttet av mennesker som fremdeles levde som jegere og sankere, selv om den materielle kulturen deres var av en type som tradisjonelt knyttes til jordbrukssamfunn.

Schmidt mente at Göbekli Tepe var et rituelt samlingssted («tempel) for jakt- og fangstbefolkningen i et større område, basert bl.a. på funn av obsidianavslag hentet fra inntil 150 km borte. Hans vidtrekkende konklusjon var at «templer oppstod før byer og landsbyer». Tolkningen har ikke fått stå uimotsagt. En kollega av ham, Ted Banning, initierte en stor fagdiskusjon i Current Anthropologys spalter i 2011, da han førte argumenter til torgs for at «templene» i Göblekli Tepe like gjerne kan tolkes som hus, og at det kan hende ikke er så relevant å skille mellom dagligliv og «kult» i dette tidlige samfunnet.

I vår sammenheng er ikke dette avgjørende. Poenget er uansett at Göbekli Tepe ser ut til å motbevise den hevdvunne oppfatningen om at det først var etter innføringen av jordbruk og bofasthet at menneskene hadde tid, organisasjon og ressurser til rådighet for å bygge komplekse anlegg som dette. Schmidts argument er at det foregikk i omvendt rekkefølge, og at det var etableringen av steder som Göbleki Tepe som la grunnlaget for fremveksten av komplekse samfunn.

Og kanskje også for jordbruket? Schmidt har i hvert fall satt Göbleki Tepe i forbindelse med den første fasen av neolittiseringen. Lokaliteten ligger bare 30 km fra Karaca Dağ, der verdens eldste kjente domestiserte hvete er dokumentert, og der det første jordbruket oppstod bare noen hundre år etter at Göbleki Tepe ble anlagt.

Jane Jacobs

Jane Jacobs. Phil Stanziola [Public domain]

Det er her Jane Jacobs kommer inn, fra sidelinjen, så å si. Hun regnes jo først og fremst som en viktig inspirator for det som kalles «New Urbanism». Jacobs er særlig kjent for sien banebrytende bok fra 1961, The Death and Life of Great American Cities. I den kritiserer hun i sterke ordelag den første etterkrigstidens byfornyelse, som hun mente ødela velfungerende, eldre nabolag og erstattet dem med isolerte, kunstige byrom. Men selv uttalte Jacobs, som døde i 2006, at hennes viktigste bidrag ikke var oppgjøret med saneringspolitikken, men arbeidet med urban økonomi.

I 1969 var det nemlig byens økonomiske rolle og spørsmålet om hvorfor noen byer blomstrer mens andre opplever tilbakegang, som var tema for en ny bok, The Economy of Cities. Hennes hovedargument er at det er byer som er den primære drivkraften i den økonomiske utviklingen. Økonomisk vekst er ifølge Jacobs basert på det hun kaller «urban import-erstatning», dvs. en prosess der varer som tidligere har vært hentet utenfra, blir fremstilt lokalt, og at det gjennom dette blir bygd opp lokal infrastruktur og kompetanse. Den økte produksjonen kan deretter eksporteres til andre byer, som så i neste omgang får mulighet til å bedrive tilsvarende import-erstatning.

Gjennom en rekke historiske eksempler ville hun vise at det i et langtidsperspektiv har vært i byer at ny teknologi, nye produkter og nye former for arbeid har oppstått på grunnlag av de gamle. Så stilte hun det kjetterske spørsmålet om det kanskje har vært slik fra begynnelsen av, og om ikke også jordbruk og husdyrhold oppstod i bysamfunn? Jacobs svarte forsøksvis bekreftende på sitt eget spørsmål. Hun så for seg at mennesker som drev med jakt og sanking, søkte sammen for å drive utveksling og håndverk, og at de nevnte økonomiske prosessene medførte en arbeidsdeling som så ledet til domestisering av dyr og planter. Disse innovasjonene flyttet etter hvert ut av byen gjennom tilsvarende import-erstatningsprosesser og fremveksten av nye former for arbeid.

Catalhöyÿk.
Omar hoftun [CC BY-SA (https://creativecommons.org/licenses/by-sa/3.0)]

Jacobs var inspirert av de da ferske utgravningene i «proto-byen» Çatalhöyük i det sørlige Anatolia, hvis eldste fase går tilbake til ca. 7.500 f.K. Senere utgravninger i Çatalhöyük, i regi av Ian Hodder, har riktignok godtgjort at det er tale om et samfunn som har begynt med domestisering av planter, men fremdeles var avhengig av å sanke ville vekster og jakte. Beboerne i Çatalhöyük var engasjert i utveksling over til dels store avstander; her er obsidian fra Kappadokia, palmeblader fra Mesopotamia eller Levanten og skjell fra Rødehavet. Sporene etter spesialisering og en differensiert økonomi er likevel få i Çatalhöyük, og det er et definisjonsspørsmål om en velger å kalle det for et urbant samfunn eller ei. Men til enhver tid var anslagsvis 3500-8000 mennesker bosatt her.

Jane Jacobs tanker har bare i liten grad vært en del av den arkeologiske neolittiseringsdebatten. De gangene hennes idéer om byer og jordbrukets fremvekst har vært tatt opp, har vurderingene stort sett vært negative. Men kanskje gjør nye funn som dem i Göbekli Tepe henne aktuell igjen?

Kongegaven: Gullsporen fra Rød i europeisk perspektiv

Gullsporen. Foto: Kulturhistorisk museum, UiO. CC BY-SA 4.0

Den filigransornerte gullsporen fra Rød under Værne kloster (Rygge, Østfold) er den mest spektakulære enkeltgjenstanden fra vikingtiden her til lands. Den når høyt opp også i europeisk sammenheng, som et «slaaende Vidnesbyrd om Vikingetidens Rigdom og barbariske Luxus» (Rygh 1873:358). Funnet, «herlige juvelarbeider», «forteller om kongssetet her på den tiden» (Brøgger 1937:161). Og ikke bare det. For mer enn noe annet arkeologisk funn forteller sporen om de politiske forholdene ved Oslofjorden på slutten av 900-tallet – og om Vikens og Rygges betydning for danekongene.

«En Ridespore af Guld»

Selve sporen kom for dagen 1. mai 1872. 8. mai kunne Moss Tilskuer bringe følgende notis:

Tjenestedreng Sakarias Andersen har i disse Dage fundet i Jorden paa Gaarden Rød under Værnekloster en Ridespore af Guld, efter sigende vægtig 18 ½ Lod og 22 Karat. Det vil blive draget Omsorg for, at Fundet bliver indsendt til Universitetet, ligesom der formodentlig af Kyndige vil blive undersøgt, hvorvidt der skulde være Opfordring til paa Stedet at anstille Gravning efter flere Oldtidslevninger.

Funnstedet var en liten dalsenkning 100 alen (ca. 60 m) øst for tunet på Rød, i et dike som var blitt gravd opp i skogkanten to år tidligere. Sporen lå på kanten av diket, og hadde vært innkapslet i et stykke torv som regnet nå hadde løst opp (Rygh 1873:354f.). Finneren var svensk, og het Zacharias Andreasson. Funnet av sporen førte til den rene «gullfeber» i Rygge, og den 25. mai kom Moss Tilskuer med en oppdatering:

Omtrent pas samme Sted paa Gaarden Rød under Værnø Kloster, hvor der, som før omtalt, blev fundet en Guldspore i Jorden, har man nylig fundet en Roset af Guld, med fuldkommen samme Slags Arbeide som paa Sporen. Rosetten skal være omtrentlig 2 Lod og har antagelig været anbragt som Spænde til Sporen.

Funnstedet (gult) avmerket på kart fra 1804. På det tidspunktet var funnstedet skogsmark, avgrenset av jordene på Rød i nord og vest, Smedhusåsen i øst og et bekkefar (kalt "Jochumsrødbekken" på et annet, samtidig kart) i sør.

Gullfeberen er lett å forklare, for de funne gjenstandene representerte store pengeverdier. I 1872 ble metallverdien anslått til 180 speciedaler. Til sammenligning ble husmannsplassen Kurebingen et annet sted i bygda pantsatt for 125 speciedaler. i 1876, mens et bruk på Dyre (Dyrebråten) ble forpaktet bort for 80 speciedaler årlig i 1873 (Flood 1957:136, 577f.).

Remløperen fra Rød. Foto: Kulturhistorisk museum, UiO. CC BY-SA 4.0

«Rosetten» viste seg å være en smøygestol eller remløper, utsmykket på samme måte som selve sporen, og som denne av gull. Den ble funnet 12 alen (7-8 m) fra sporen, i urørte jordmasser. Finneren var en annen svenske (Johansen 1957:104). Eieren av Værne kloster, Georg Sibbern som var norsk statsminister i Stockholm, sørget så for at begge gjenstandene ble innsendt til Universitetets oldsaksamling, som kjøpte både spore og remløper. Sibbern inviterte samtidig Fortidsminneforeningens generalsekretær, Nicolay Nicolaysen, til Rygge for å se nærmere på funnstedet. Han konkluderte med at det ikke var «rimeligt, at der havde været nogen Begravelse, og Sporen maa derfor i sin Tid enten være tabt eller sandsynligere bortgjemt» (Ab. 1872, s. 168).

Senere samme år holdt arkeologiprofessor Oluf Rygh et foredrag om gullfunnet i Vitenskapsselskapet i Christiania, og han gir noen flere opplysninger basert på Nicolaysens besøk på Rød. Selve funnstedet hadde i manns minne vært dekket av skog, og var først blitt dyrket opp i senere tid. Nicolaysens etterundersøkelse klargjorde dessuten at sporen og remløperen måtte ha ligget svært grunt (Rygh 1873:355). Tegn til noen grav var det som nevnt ikke, men hist og her, i den øverste halvmeteren, fantes spredte forekomster av trekull i jordsmonnet; kanskje fra skogbranner (ibid.). Noe nærmere husene på Rød lå det en del stein som trolig skrev seg fra en utkastet gravhaug (ibid.).

Etter Ryghs vurdering må «Pragtstykker som disse» ha vært «Sjeldenheder, som alene fandtes i de rigeste Høvdingers Eie» (1873:358). Han viste imidlertid til at sporen bar tydelig preg av faktisk å ha vært brukt til sitt egentlige formål: De mest eksponerte delene av dekoren på sporen var nemlig tydelig slitt ved bruk på begge sider av bøylen, om enn noe sterke på den ene. Sporen har altså vært brukt både på høyre og venstre fot (1873:359). Dette enkle faktum viser jo også at gullsporen naturlig nok har hatt en make, som aldri er blitt funnet.

To blir til tre

Til tross for «skattejakten» i maidagene i 1872 og Ryghs konklusjon om at det «efter den Omhu, hvormed Jorden blev undersøgt rundtomkring, er der ikke mindste Rimelighed for, at der nu er mere at finde» (1873:359), skulle det vise seg at jordet på Rød hadde flere overraskelser å by på.
Høsten 1917 kom nemlig nok en gullgjenstand for dagen da man pløyde det samme jordet på Rød der funnene var blitt gjort 45 år tidligere. Det nye funnet bestod av et tungeformet rembeslag, med dekor som tydelig viste at gjenstanden hørte sammen med sporen. Halvannet år senere, i mars 1919, havnet også beslaget i Oldsaksamlingens forvaring, gitt i gave av godseier Sundt på klosteret. Etter sigende skal A.W. Brøgger ha møtt Sundt med frue i selskapelig sammenheng, og lagt merke til at fruen bar beslaget som halssmykke. Riktig eller ikke, så besøkte Brøgger funnstedet i 1919 og fikk nærmere opplysning om funnomstendighetene av Aslak Rød (Brøgger 1922). Funnstedet lå så mye som 100 m lenger mot vest, i nærheten av bekken som frem til 1960-årene lå åpent i dagen gjennom dalsenkningen.

Remtungen. Foto: Kulturhistorisk museum, UiO. CC BY-SA 4.0

Det samlede funnet består altså av en spore av gull (vekt 279 g), en remløper av gull (3,3 cm i diameter, vekt 35 g) og en remtunge av gull (4,4 cm lang, vekt 26 g). Sistnevnte har vært festet til en lærstropp med syv gullstifter (tre av dem mangler nå). Gjenstandene er håndverksmessig svært forseggjorte, og er forsynt med filigransdekorasjoner og påloddede ornamenter. På selve sporen er begge de runde endestykkene og den midterste del av bøylen dekorert med dyrehoder og slyngninger i filigransteknikk. Motivet på rembeslaget er en slags fletning med dyrehoder ut til hver side. Remløperens overside er delt inn i fire felter, hver med en ansiktsmaske vendt inn mot det koniske midfeltet.

Ut fra stilmessige betraktninger kan funnet dateres til andre halvdel av 900-tallet. Det kommer jeg tilbake til. Når det gjelder bakgrunnen for gullfunnet, med andre ord selve deponeringskonteksten, er den usikker – mest fordi sammenligningsmaterialet er så lite. Enkelte har tenkt seg at det dreier seg om et gravfunn eller resultatet av et haugbrott (Pedersen et al. 2003:355), men sannsynligheten taler for at det er et depotfunn vi har å gjøre med. Ettersom remtungen ble funnet så langt vekk fra de andre gjenstandene, kan vi ikke se bort fra at rideutstyret er forsettelig plukket fra hverandre før nedlegningen. Selv om gull inngår i en del rene skattefunn fra vikingtiden, ser det ut til at gjenstander av gull først og fremst ble brukt som offer til høyere makter (Hårdh 1996:132ff.).

Gullet var i det hele tatt knyttet til prestisjesfæren, for eksempel når konger og høvdinger skjenket gaver. Skaldekvad kunne belønnes med gullringer, og forhandlinger og besøk stormennene imellom ble innledet med gaver som kunne være av gull. Selv om gullsporen er et unikt funn, og vi ikke kjenner noen helt tilsvarende gjenstand fra datidens Europa, nevner ulike kilder nettopp sporer av gull som spesielt symboltunge og statuspregede gjenstander gjennom et langt tidsrom.

Keiser og grever i det karolingiske Europa

Det er få spor i norrøne sagaer og kvad etter bruk av gullsporer. I Olav den helliges saga (kap. 34) hører vi riktignok om småkongen Sigurd Syr, som skiftet til stasklær da stesønnen Olav kom ridende. Til Sigurds drakt hørte ifølge sagaen, lærstøver med gylne sporer, silkeklær og en skarlagensrød kappe, et prektig sverd og en forgylt hjelm, mens hesten han steg opp på for å ri Olav i møte, hadde forgylt sal og bissel med innlagte steiner. Det kan også være grunn til å nevne den legendariske Sigurd Fåvnesbane, som med sverdet Gram i hånden og gullsporer på skoene satte seg på Grane, som raste av sted «mens ilden este, jorden skalv og luen slo opp mot himmelen» (Munch 1970:200). Men ellers er det til kontinentet vi må vende oss dersom vi skal lete etter en sannsynlig bakgrunn for gjenstandene i Rød-funnet.

Et av de mest kjente testamenter fra 800-tallet er Eberhard og Giselas (La Rocca & Privera 2000). Eberhard kom fra en fornem familie og var greve og hertug av Friuli i det nåværende Nord-Italia, mens ektefellen Gisela var datter av den frankiske keiseren Ludvig den fromme (d. 840) og søster av Karl den skallede (d. 877). Deres felles testament er fra 863-864. Eberhards karriere var fullstendig knyttet til hans forhold til keiser Ludvig, og senere til Lothar den første og dennes sønn, Ludvig, i den italiske delen av det karolingiske riket.

Utvalget av gjenstander i testamentet reflekterer eierens sosiale status og roller, men representerer samtidig en planlagt og ønsket status for den nye eieren (arvingen). Testamentet kan oppfattes som en «oversettelse» i skrift av et overgangsrituale som fremstiller Eberhards muligheter i det neste liv så vel som arvingenes fremtid, de som skulle eie våpen og andre gjenstander som hadde tilhørt Eberhard (La Rocca & Privera 2000).

Én gruppe av gjenstander i testamentet er tydelig knyttet til Eberhards «embedsdrakt». Eldstesønnen Unroch arvet ulikt forgylt utstyr, bestående av en gullbeslått spatha (sverd), en forgylt kniv, et gullprydet belte, to gullsporer, en tunika og en kappe forsynt med gullbroderier, en forgylt spenne og til slutt nok et sverd. Parets nesteldste sønn skulle bl.a. også ha et par sporer, men ikke av gull, mens to yngre sønner arvet en del annet utstyr. I testamentet er brynjer, hjelmer og andre våpen listet opp for seg, som en egen gruppe. Dette indikerer at gullsporene og de andre forgylte gjenstandene i første gruppe tilhører en annen kategori. Tingene i denne gruppen var tydeligvis symboltunge gjenstander som skulle vise at Eberhard og Giselas sønner var aristokrater. Og det var bare eldstesønnen Unroch, som ble greve av Friuli etter Eberhards død, som arvet sporene av gull.

Om keiser Ludvig den tyske, som var sønn av Ludvig den fromme, fortelles det at han i offisielle sammenhenger satt på en opphøyd trone og var iført silketunika med gylne broderier og sko med gullsporer, og at han ble gravlagt med det samme utstyret (Behn 1934:4f.). Hans sønner var likeledes utstyrt med sporer av gull (Goldberg 2006:189). Mechthild Schulze-Dörrlamm (2009) diskuterer og avbilder flere bevarte, forgylte sporer fra tidlig-karolingisk tid.

At praksisen heller ikke var ukjent i nord, vises klart i de samtidige beretningene om danekongen Harald Klaks dåp i Mainz i 826. Kildene forteller at Harald, hans hustru og sønner seilte opp Rhinen til Ludvig den frommes palass i Ingelheim med et stort følge, og at de alle lot seg døpe i Albanuskirken i Mainz. Keiseren selv stod gudfar for Harald og tok på ham hvite dåpsklær. Etter dåpen fikk danene rike gaver; Harald Klak fikk blant annet en purpurfarget kappe kantet med gull og edle steiner, et sverd med hjalt av gull som hadde vært keiserens eget, et praktfullt belte, en forgylt krone og et par gullsporer (Schramm & Mütherich 1962:45, jfr. Wamers 2005).

Scepter, kappe, sverd – og sporer av gull

Henrik IIs grav i Fontevraud.

Fra middelalderen kjenner vi flere eksempler på at herskere er blitt gravlagt iført gylne sporer. Da franske soldater plyndret keiser Henrik Vs (d. 1125) grav i domkirken i Speyer i 1689, fant de levningene av kongen iført et par forgylte sporer (Das Reich der Salier, s. 300). Da kong Kasimir den stores (d. 1370) grav i Krakow ble renovert i 1860-årene, kom man likeledes over et par gylne sporer.

I Fontevraudklosteret i Anjou viser gravfigurene fra 1200-tallet over Richard Løvehjerte og hans far, Henrik II, kongene iført seremoniell drakt med sporer. Bevarte fargespor avslører at de gylne sporene er festet til røde sko med sorte remmer. En lignende figur over Johan I i katedralen i Worcester har gylne sporer festet med lyseblå stropper til sorte sko (Wallem & Larsen 1947:127f.).

Da keiser Otto IV døde i mai 1218, hadde han instruert sine nærmeste om hvordan begravelsen skulle gjennomføres. Han ville blant annet legges i graven med kronen sin på hodet og iført en nærmere angitt drakt, med forgylte sporer på føttene, ring på fingeren, hansker på hendene, scepteret i høyre hånd og rikseplet i venstre (Schaller 1993:63).

I disse tilfellene er det tydelig at gravdrakten er den samme som var blitt benyttet under kroningen. I bevarte beskrivelser av Otto IVs kroning er det de samme regalier som nevnes, og både i det tysk-romerske riket og i England var sporer av gull en viktig del av kroningsregaliene i middelalder og tidlig nytid. Således nevnes gullsporer i forbindelse med Rikard Løvehjertes kroning i 1189, og Fredrik den store var iført de røde keiserstøvlene med St. Moritz’ sporer da han ble ført ut av Peterskirken av Paven selv i 1220 (Diemand 1894:94).

Det var ikke annerledes i Norge. I forbindelse med Håkon Håkonssons kroning i Bergen i 1247, skildres kongens kroningsdrakt, som ble båret i kirken og i prosesjonen tilbake til kongsgården etter at kroningsseremonien var avsluttet. «Etter messen gikk vigselen for seg slik som det er påbudt,» heter det i sagaen, som beskriver prosesjonen til Kristkirken i detalj. Fire lendmenn bar et bord mellom seg, og på dette lå både kongsskrudet og selve kroningsdrakten. Deretter fulgte Sigurd kongssønn og Munan biskopssønn, som bar hver sin kongsstav av sølv; den ene prydet med et gullkors, den andre med en due av sølv. Så fulgte Håkon unge med kronen og Knut jarl med vigselssverdet. Etter salvingen kom kongens investitur i kroningsklærne, som blant annet omfattet et par gylne sandaler med sporer av gull (Håkon Håkonssons saga, kap. 254).

Både scepteret (korsstaven), som skulle holdes av kongen i høyre hånd, og staven med due gjenfinnes i den s.k. Ordo Coronationis i Cambridge, som i sin nåværende form skriver seg fra begynnelsen av 1300-årene, men hvis innhold er betydelig eldre (Wallem & Larsen 1947:127). Slike kroningsbestemmelser er bevart i stort antall, de eldste av dem fra annen halvdel av 900-tallet (Die Ordines, s. x). I en versjon fra midten av 1000-tallet nevnes keiserens gylne sporer som en integrert del av «modus coronationis imperatoris in Roma» (Die Ordines, s. 34).

Det er et spørsmål om sporene i disse tilfellene er de samme som ble benyttet av herskerne i levende live, eller om det kanskje var tale om simplere sporer, kanskje med forgylling, som var blitt fremstilt for anledningen. Otto IVs krone, for eksempel, vet vi at ble bestilt spesielt til begravelsen (Schaller 1993:63). Man har en del eksempler på at regalier benyttet ved fyrstelige begravelsesseremonier har vært utført i rimeligere materialer; Lothar IIIs (d. 1137) sarkofag i Süpplingenburg viste seg å inneholde et par nokså enkle sporer og bl.a. et rikseple av bly da den ble åpnet i 1978, mens Henrik 3. fikk med seg et rikseple laget av tre og lær da han ble gravlagt i 1056 (Ehlers 1989:45).

Forgylte sporer er altså et attributt ved herskermakten i vikingtid og middelalder, men er også – som eksemplet med hertug Eberhard viser – knyttet til kongens/keiserens nærmeste krets. I middelalderen finner vi også gullsporene institusjonalisert som en del av seremoniellet ved riddervesenet. Da grev Geoffrey av Anjou ble slått til ridder i Rouen i 1128, ble seremonien innledet med at Geoffrey badet, og deretter ikledd røde og forgylte klær. Så ble han ført frem for kongen, der han fikk festet et par gylne sporer til hælene og mottok et skjold blasonert med løver og et praktfullt sverd som ble sagt å være smidd av den legendariske smeden Volund. Ved samme anledning ble tretti unge menn i Geoffreys følge slått til riddere, og kongen gav dem hester og våpen i gave. Så fulgte en uke med festligheter og turneringer (Historia Gaufredi, s. 179f.).

Bruk av forgylte sporer kunne likeledes brukes som et bilde på sløseri og prangende rikdom. Den anonyme forfatteren av Henrik 4.s levnetsbeskrivelse fra begynnelsen av 1100-tallet klager over dem som «lever på keiserens bekostning» og forbryter seg mot både Guds og menneskers lov. De omgir seg med store krigerfølger og prøver å overgå hverandre i antallet krigere. «Noen av dem,» legger forfatteren til, «rir i galopp så fråden står, har skarlagensrøde klær og bærer sporer av gull» (Vita, s. 438).

Hiddensee-stilen og Jellingkongenes gullsmedmestere

Samme år som gullsporen kom for dagen på Rød, gjorde man et annet, like uvanlig og oppsiktsvekkende funn på øya Hiddensee ved Rügen i Vorpommern (Armbruster & Eilbracht 2010). Funnet besto av 10 korsformede anheng, fire mindre anheng, en smykkeskive og en halsring – det hele i gull, og utført i samme avanserte gullsmedteknikker som på gjenstandene fra Rygge, med granulering og intrikate filigransmønstre. Funnet fra Vorpommern gav navn til en egen stil som kjennes fra en del eksklusive smykkegjenstander av gull og sølv fra sen vikingtid, den såkalte hiddenseestilen (Duczko 1985, 1995; Eniosova 2009; Jansson 1991; Kleingärtner 2007; Links & Hardt 1997:17, jf. Paulsen 1936). Sporen fra Rød er utført i samme stil, og er faktisk en av dens fremste representanter.

Kopier av anhengene fra Hiddensee. Zwölfhundertvierunddreißig [CC BY-SA 3.0 (https://creativecommons.org/licenses/by-sa/3.0)]

A.W. Brøgger mente at gullsporen var sterkt preget av borrestil og tilhørte tiden omkring 900 (Brøgger 1922), mens Sigurd Grieg foreslo at funnet var fra slutten av 800-årene (1929:199). Andre forskere har ment å se innflytelse fra den noe yngre jellingstilen, og har følgelig villet trekke funnet opp i tid (Hougen 1932). Det er ikke vanskelig å kjenne igjen elementer fra begge disse stilene i gullsporen, men nettopp denne «stilblandingen» kjennetegner gjenstandene i hiddenseestil. Gullsporen tilhører dermed, som Hiddenseefunnet og andre gjenstander utført i samme stil, det sene 900-tallet.

Spennen fra Bredinge. Foto: Statens historiska museum. CC BY 2.5 SE

De fleste funn av gjenstander i hiddenseestil skriver seg fra høystatus-miljøer i Sør-Skandinavia, som Tissø på Sjælland, trelleborganleggene Fyrkat og Aggersborg og tidlige byer som Lund, Hedeby og Sigtuna, og med enkelte funn også i Danelagen (York) og Rus-riket (Kiev) (Duczko 1995, 2004; Kershaw 2013; Svanberg 1998). Dekoren med de fire maskene på remløperen fra Rød har f. eks. sin nærmeste parallell i en rund spenne fra Bredinge på Öland, og samme motiv, dog mer skjematisk, gjenfinnes på et smykke fra Kiev. Fra Kiev kjenner vi også det eneste bevarte hele smykkesettet utført i hiddenseestil (foruten selve Hiddensee-funnet), nærmere bestemt syv identiske filigransornerte hengekors av sølv, funnet i nærheten av Mikhailovskiklosteret (Duczko 2004:227).

Stilen, og de eksklusive gjenstandene, settes ofte i forbindelse med det danske Jellingdynastiet, kongene Harald Blåtand (958-986) og Svend Tveskæg (986-1014) (Duczko 1995, jf. Paulsen 1936:80). Den tydelige sammenhengen mellom hiddenseestilen og lokaliter som Hedeby og trelleborgene gjør at denne koblingen nok er riktig. Smykker og andre hiddenseestil-gjenstander har vært statusmarkerende og blitt båret først og fremst i det nåværende Danmark og Skåne, men også av enkelte mektige personer i Mälarområdet og i Viken, samt et fåtall i det øvrige Skandinavia. Arkeologen Ingmar Jansson peker på at stilen ble utviklet i miljøet rundt Harald Blåtand og hans nærmeste støttespillere, og gjenstandene benyttet som gaver fra kongen til hans allierte (Jansson 1991:279). At stilen ble forbundet med særlig høy status, viser det faktum at den ble forsøkt kopiert en rekke steder i Skandinavia, i England og i Rus-riket.

Fremstillingsmåten, ikke minst filigransteknikken, har man trolig hentet sørfra (Eilbracht 1999:144f.), og kanskje til dels gullsmedkompetansen også. De kongelige verkstedene på Jylland – i Hedeby, på kongsgården i Jelling, i Fyrkat og i Trelleborg – produserte hengesmykker, draktspenner og perler av gull- og sølvblikk med filigransdekor, men også enkelte andre gjenstander – som sporen fra Rygge. Et stort funn fra havneområdet i Hedeby inneholdt hele 42 patriser (redskaper til å forme metallblikk), og gir et godt overblikk over ulike mønstre og motiver som disse gullsmedene brukte (Kleingärtner 2007).

Slike gjenstander har ikke vært til hverdagsbruk. F. eks. er smykkeoppsetningen i Hiddenseefunnet så stor og tung at den vil ha vært lite praktisk å bære, mens gullhalsringen fra Tissø på Sjælland, som stil- og tidsmessig står nær våre funn, med sin vekt på bortimot 2 kg neppe heller har hatt en praktisk funksjon. Gullsporen har, som vi har sett, vært brukt, men slitasjesporene forteller i liten grad om hvor hyppig, eller hva slags bruk. Det rimeligste er at bruken av alle disse gjenstandene har vært knyttet til rituelle eller offisielle sammenhenger, slik f. eks. gullsporene var det i middelalderens kroningsritualer i Europa.

Daneveldet i Viken og gullsporens historiske bakgrunn

Wladyslaw Duczko har studert forekomsten av eksklusive hiddensee-gjenstander i Sverige, og mener at funnene i Sigtuna og andre steder i Mellom-Sverige viser den danske kongemaktens innflytelse der i andre halvdel av 900-årene (Duczko 1995). Det samme kan gjøres gjeldende for gullsporen fra Rød: Den viser at det på slutten av 900-tallet fantes en direkte, personlig forbindelse mellom stormannsmiljøet øst i Viken og Jellingkongene.

Gullsporen er likevel en kongelig gave med et helt bestemt symbolinnhold som ikke umiddelbart gjenfinnes i de mer «ordinære» produktene i hiddenseestil. Sporen fra Rød vitner om et formalisert troskapsforhold på høyeste sosiale nivå, slik vi finner på karolingisk og senere ottonsk område. Inspirasjonen må ha kommet fra Kontinentet til Jellingkongene.

Som vi har sett, ble allerede Harald Klak utstyrt med gullsporer av keiser Ludvig den fromme, og dåpshandlingen i Mainz i 826 hadde et politisk aspekt som stod klart for samtiden. Abbed Ermoldus Nigellus forfattet et langt hyllingsdikt til ære for keiser Ludvig kort tid etter begivenheten, der han blant annet legger følgende ord i munnen på Harald Klak (fritt oversatt): «Ta nå imot meg, min keiser, og mitt kongerike; deg vil jeg adlyde fra nå av, det er min faste beslutning». Og så legger Ermoldus til: «Nå tok de hverandres hender, daners og frankers land var blitt ett».

Vikingtiden til endes var stormakten i sør en faktor som danekongene måtte forholde seg til, på godt og vondt. Anne Pedersen får det godt frem når hun setter overskriften «nabo, fiende og forbilde» på et bidrag om de danske kongenes forhold til karolingiske og ottonske herskere i denne perioden (Pedersen 2012). Danmarks kristning og rikssamling er bare to av de dyptgripende prosessene som kun kan forståes mot en bakgrunn av den mektige naboen i sør, på samme vis som forholdet til danekongene var avgjørende for politiske og ideologiske prosesser i Norge.

Jellingsteinen. Foto: Roberto Fortuna, på vegne av Nationalmuseet. CC BY-SA 3.0.

En mer konkret historisk bakgrunn for et funn som gullsporen fra Rygge, finner vi høyst sannsynlig i tiden fra ca. 970 og frem mot årtusenskiftet. I den berømte runeinnskriften på Jellingsteinen forkynner Harald Blåtann at han «vant seg alt Danmark og Norge». Sammen med ladejarlen Håkon Sigurdsson hadde kong Harald omkring 970 erobret Norge, og Håkon hadde fått makten på Vestlandet. Da keiser Otto I så døde i 973 og det kom til opprør mot den nye keiseren, Otto II, i Bayern, benyttet Harald Blåtann – og kanskje Håkon Jarl – anledningen til å trenge inn i riket nordfra og herje på den andre siden av Elben. Det er mulig at det var avtalt spill – opprørsgeneralen hertug Henrik av Bayern fikk iallfall militær støtte av to andre herskere, nemlig hertug Boleslaw i Bøhmen og kong Mieszko i Polen.

Otto var i 975 tvunget til å samle en hær og rykke nordover, og han lyktes i å presse danene tilbake over Danevirke. Keiseren ville ha gått over grensen, men en mektig hær av nordmenn under Håkon Jarl stanset ham ved Hedeby. Keiser Otto kom likevel styrket ut av konflikten. Ved påsketider 978 gav hertug Boleslaw endelig opp og underkastet seg keiseren, og året etter førte et krigstokt mot Polen til at kong Mieszko kastet kortene. Situasjonen var under kontroll og rolig nok til at keiseren og hele hans hushold i november 980 kunne gå over Alpene med keiserstaden Roma som mål. Etter tre år med nye konflikter i den italiske delen av riket, døde keiser Otto i Roma og ble begravet i Peterskirken. Da hadde hans fravær alt gitt signal til nye opprør overalt langs den tyske grensen, og til en hedensk motreaksjon mot den kristne misjonen. Hertug Bernhard av Sachsen var på vei til riksdagen i Verona da han ble kalt tilbake på grunn av nyheten om at Svend Tveskæg, som hadde styrtet sin far, Harald Blåtand, var trengt over grensen. Luseterne var i fullt opprør, de hadde stukket kirkene i Havelberg og Brandenburg i brann, og mange kristne var blitt drept. Hamburg var blitt brent og plyndret av obodritene, og Zeits av en hær fra Bøhmen.

Konfliktlinjene i det nordlige Europa i tiden mellom keiser Ottos danmarkstokt i 975 og den store slaveroppstanden i 983, førte gjentatte ganger til at daner, nordmenn og slaver fant sammen mot trusselen fra keiserriket. Oppstanden i 983 innebar at den tyske Ostmark i det slaviske området øst for Elben ble avviklet. For Jellingkongene var det maktpåliggende å søke bistand fra allierte i øst og nord for å unngå at Sør-Skandinavia ble en tilsvarende «Nordmark» (Stylegar 2013:6).

En samstemt sagatradisjon sier at Harald Blåtand styrte Viken gjennom underkonger, og Harald Grenske er nevnt spesielt, mens ladejarlene kontrollerte Vestlandet og Trøndelag direkte. Etter slaget ved Svolder i år 1000 var situasjonen den samme, og Snorre forteller i Heimskringla at Olav Haraldsson jaget de daner som hadde hatt sysler for danekongen der, fra Viken (Olav den helliges saga, kap. 61). Det var i 1016 eller der omkring, etter at ladejarlene Eirik Håkonsson og Håkon Eiriksson hadde sluttet seg til Svend Tveskægs sønn, Knud (den store) og deltatt i erobringen av England.

Foruten de skriftlige kildene, har en flere mulige spor etter det danske nærværet i Viken i årtiene rundt år 1000. Herredsinndeling etter dansk forbilde (Bull 1920), forekomsten av Tegneby-gårder (Löfving 1999, jf. Duczko 1995) og etableringen av nye Huseby-gårder knyttet til kongemakten (Stylegar 2016, jf. Westerdahl & Stylegar 2004) har vært trukket frem. Dessuten peker arkeologiske funn i retning av at nettopp Viken var i endring i Harald Grenskes tid. Gamle maktsentra som Borre, Gokstad og ikke minst Kaupang var for nedadgående, og tidligere tiders monumenter, maktsymboler som de store skipshaugene fra eldre vikingtid, ble brutt ned (Bill & Daly 2012).

Hiddensee-skatten har vært satt i forbindelse med Jellingkongenes alliansepolitikk (mot de ottonske keiserne) på slavisk område sør for Østersjøen. Harald Blåtand var gift med en datter av obodritenes hersker, mens Svend Tveskægs første hustru var datter av kong Mieszko i Polen (Pedersen 2012:72). En annen eksklusiv gjenstandsgruppe som kan hende representerer fyrstelige gaver fra Jellingkongene og deres krets til mulige alliansepartnere i utkanten av keiserriket, har vi blant annet i de praktfulle skrinene med paneler av elghorn og hvalrosstann som i dag befinner seg i henholdsvis Kamień i Polen og Bamberg i Tyskland, samt i et praktsverd med hjalter av hvalrosstann som beror i St. Vituskatedralen i Praha (Pedersen 2012:71, jf. Roesdahl 1998). Utskjæringene på disse gjenstandene viser at de må være laget en gang i annen halvdel av 900-årene.

Værne kloster og nærområdet ved Årefjorden. Fra Østfolds historie, b. 1 (2003).

Det er i lys av allianser som dette at også gullsporen fra Rød må ses. Som gjenstandstype skiller imidlertid sporen seg fra de nevnte gavene, ved at vi har en rekke kilder fra 800-tallet og fremover som entydig peker ut sporer av gull som symboltunge gjenstander tilhørende det ritualiserte forholdet mellom herskere av ulik rang. I den sene 900-tallskonteksten er det vanskelig å unngå konklusjonen om at giveren av gullsporen må ha vært Harald Blåtand eller Svend Tveskæg, og at den som mottok gaven, var danekongens underkonge i Viken. Kan hende var det Harald Grenske selv.

Gullsporen fra Rød har for så vidt aldri fått den forskningsmessige oppmerksomheten funnet fortjener. Det er flere grunner til dette. Den mest åpenbare er at funnet etter få år havnet i skyggen av de eldre skipsgravene fra Gokstad og Oseberg, som fra første stund ble forstått og tolket i lys av Snorre. Selv om Ynglingesagaen i Snorres Heimskringla plasserer en legendarisk kong Skjold nettopp på Værne, spiller østsiden av Oslofjorden i det hele tatt en beskjeden rolle i Snorres fremstilling. Dateringen av gullsporen bidro heller ikke til økt oppmerksomhet; funnet skriver seg fra en tid som lenge har vært nokså blottet for arkeologisk sammenligningsmateriale her hjemme. Sist, men ikke minst, førte nok den antatte sammenhengen med den danske rikssamlingen (i motsetning til den norske), som til overmål opprinnelig ble fremført av tyske arkeologer med tvilsomme politiske preferanser, til at gullsporen lenge forble en spektakulær, men isolert enkeltgjenstand uten åpenbart historiefortellende potensial.

Litteratur
Ab=Aarsberetning Foreningen til norske Fortidsmindesmerkers Bevaring.
B. Armbruster & H. Eilbracht 2010. Wikingergold auf Hiddensee. Archäologie in Mecklenburg-Vorpommern 6. Rostock: Hinstorff Verlag.
F. Behn 1934. Die karolingische Klosterkirche von Lorsch an der Bergstrasse. Berlin: de Gruyter.
J. Bill & A. Daly 2012. The plundering of the ship graves from Oseberg and Gokstad: an example of power politics? Antiquity 86, s. 808-824.
A.W. Brøgger 1922. Rolvsøyætten. Et arkeologisk bidrag til vikingetidens historie. Bergens Museums Aarbok 1920-21. Hist.-antikv. Række nr. 1, s. 1-42.
A.W. Brøgger 1937. Gullalder. Viking 1, s. 137-195.
E. Bull 1920. Studier over Norges administrative inddeling i middelalderen. Historisk tidsskrift 25, s. 257-282.
Das Reich der Salier, 1024-1125. Katalog zur Ausstellung des Landes Rheinland-Pfalz, veranstaltet vom Römisch-Germanischen Zentralmuseum Mainz, Forschungsinstitut für Vor- und Frühgeschichte, in Verbindung mit dem Bischöflichen Dom- und Diözesanmuseum Mainz. Sigmaringen: J. Thorbecke, 1992.
Die Ordines für die Weihe und Krönung des Kaisers und der Kaiserin. Monumenta Germaniae Historica. Fontes iuris in usum scholarum 9. Utg. R. Elze. Hannover: Hahnsche Buchhandlung, 1960.
A. Diemand 1894. Das Ceremoniell der Kaiserkrönungen von Otto I. bis Friedrich II. München: H. Lüneburg Verlag.
W. Duczko 1985. The filigree and granulation work of the Viking period. An analysis of the material from Björkö. Birka 5. Stockholm: Almqvist & Wiksell.
W. Duczko 1994. Filigran. Reallexikon der Germanischen Altertumskunde 9, s. 29-42. Berlin – New York.
W. Duzcko 1995. Kungar, tegnar, tegnebyar, juveler och silverskatter: Om dansktinflytande i Sverige under senvikingatiden. Tor 27, 625-662.
W. Duczko 2004. Viking Rus. Studies on the Presence of Scandinavians in Eastern Europe. Leiden: Brill.
J. Ehlers 1989. Grablege und Bestattungsbrauch der deutschen Könige im Früh- und Hochmittelalter. Jahrbuch 1989 der Braunschweigischen Wissenschaftlichen Gesellschaft, s. 39-74.
H. Eilbracht 1999. Filigran- und Granulationskunst im wikingischen Norden. Untersuchungen zum Transfer frühmittelalterlicher Gold- und Silber-schmiedetechniken zwischen dem Kontinent und Nordeuropa. Zeitschrift für Archäologie des Mittelalters Beiheft 11. Køln: Rheinland-Verlag.
N. Eniosova 2009. A unique 10th century AD gold-plated brooch from south-east Russia: technical and stylistic authentication. ArcheoSciences 33, s. 375-380.
I. Flood 1957. Rygge b. 1. Gårder og slekter. Rygge: Rygge sparebank.
S. Grieg 1929. Vikingetidens skattefund. Oslo: Universitetets oldsaksamling.
E.J. Goldberg 2006. Struggle for Empire: Kingship and Conflict Under Louis the German, 817-876. Ithaca: Cornell University Press.
Historia Gaufredi Ducis Normannorum et Comitis Andegavorum (Johannes av Marmoutier). L. Halphen & R. Poupardin (red.): Chroniques des comtes d’Anjou et des seigneurs d’Amboise. Paris: A. Picard, 1913.
B. Hougen 1932. Studier i Gokstadfunnet. Universitetets Oldsaksamlings Årbok 1931–1932, s. 74–112.
Haakon Haakonssøns Saga. Norges Kongesa. gaer III-IV. Utg. A. Bugge. Kristiania: I.M. Stenersen, 1914.
B. Hårdh 1996. Silver in the Viking Age. A Regional-economic Study. Acta Archaeologica Lundensia 25. Lund: Almqvist & Wiksell.
I. Jansson 1991. År 970/971 och vikingatidens kronologi. M. Iversen, U. Näsman & J. Vellev (red.): Mammen: Grav, kunst og samfund i vikingetid, s. 267-284. Højbjerg: Jysk Arkæologisk Selskab.
E. Johansen 1957. Landskapet og den eldste historien. L. Opstad: Rygge b. 2. Bygdehistorien inntil 1800, s. 7-151. Rygge: Rygge sparebank.
Ø. Johansen 1978. «Praktfullast av alle sporrar i Norden». Wiwar 12, s. 4-7.
J. Kershaw 2013. Viking Identities: Scandinavian Jewellery in England. Oxford: Oxford University Press.
S. Kleingärtner 2007. Der Pressmodelfund aus dem Hafen von Haithabu. Die Ausgrabungen in Haithabu 12. Neumünster: Wachholtz.
C. La Rocca & L. Provera 2000. The dead and their gifts. The will of Eberhard, count of Friuli, and his wife Gisela, daughter of Louis the Pious (863-864). F. Theuws & J.L. Nelsom (red.): Rituals of Power from Late Antiquity to the Early Middle Ages, s. 225-280. Leiden: Brill.
C. Löfving 1999. Hur långt sträckte sig danska kungars makt omkring år 1000? In Situ Archaeologica 2, s. 75-94.
S. Marzinzik 2014. An Outstanding Hoard of Gold Objects Deposited in the Late Saxon Period. Medieval Archaeology 58, s. 256-269.
P.A. Munch 1970. Norrøne gude- og heltesagn. Revidert utgave ved A. Holtsmark. Oslo: Universitetsforlaget.
Olav den helliges Saga. Norges Kongesagaer I-II. Utg. G. Storm. Kristiania: J.M. Stenersen, 1900.
P. Paulsen 1936. Der Goldschatz von Hiddensee. Leipzig: C. Kabitzsch.
A. Pedersen 2012. Nabo, fjende og forbillede ‒ Danernes forhold til Tyskland i det arkæologiske fundbillede. P. Gammeltoft & N. Lund (red.): Tredivte tværfaglige vikingesymposium. Danmark og Tyskland i det 10. århundrede, s. 55-82.
E.A. Pedersen, P. Norseng & F.-A. Stylegar 2003. Øst for Folden. Østfolds historie 1. Sarpsborg: Østfold fylkeskommune.
E. Roesdahl 1998. Cammin – Bamberg – Prague – Léon. Four Scandinavian Ob-jects d’Art in Europe. A. Wesse (red.): Studien zur Archäologie des Ostsee-raumes von der Eisenzeit zum Mittelalter. Festschrift Michael Müller-Wille, s. 547-554.  Neumünster: Wachholz.
O. Rygh 1873. To norske Oldsagfund. (Foredraget i Mødet den 11te Oktbr. 1872). Forhandlinger i Videnskabs-Selskabet i Christiania 1872, s. 344-360. Christiania: A.W. Brøggers Bogtrykkeri.
H.M. Schaller 1993. Der Kaiser stirbt. A. Borst (red.): Tod im Mittelalter, s. 59-75. Konstanz: Universitätsverlag Konstanz.
P.E. Schramm & F. Mütherich 1962. Denkmale der deutschen Könige und Kaiser. Ein Beitrag zur Herrschergeschichte von Karl dem Großen bis Friedrich II, 768-1250. München: Prestel.
M. Schultze-Dörrlamm 2009. Zeugnisse der Selbstdarstellung von weltlichen und geistlichen Eliten der Karolingerzeit (751-911). M. Egg & D. Quast (red.): Aufstieg und Untergang. Zwischenbilanz des Forschungsschwerpunktes «Studien zur Genese und Struktur politischer Eliten in vor- und frühgeschichtlichen Gesellschaften, s. 153-215.». Mainz: Römisch-Germanisches Zentralmuseum.
W. Slomann 1954. Tre vestnorske spenner fra jernalderen. Universitetet i Bergen Årbok 1952, s. 1-25.
F.-A. Stylegar 2013. Håkon jarl. Oslo: Sagabok/Spartacus.
F.A. Stylegar 2016. Husebyer in Norway – their archaeological and topographical context. L.E. Christensen, T. Lemm & A. Pedersen (red.): Husebyer - status quo, open questions and perspectives, s. 27-40. København: Nationalmuseet.
F. Svanberg 1998. Exclusive jewellery. Borgeby and Western Scania c. AD 950-1050. Fornvännen 93:2, s. 113-124.
Vita Heinrici IV. Imperatoris. Quellen zur Geschichte Kaiser Heinrichs IV. Utg. F.-J. Schmale & I. Schmale-Ott. Darmstadt: Wissenschaftliche Buchgesellschaft, 2006, s. 408-467.
F.B. Wallem & B.I. Larsen 1947. Iconographia Sancti Olavi. Olavsfremstillinger i middelaldersk kunst. 1A. Skulpturfremstillinger. Trondheim: DKNVS.
E. Wamers 2005. Die Macht des Silbers. Karolingische Schätze im Norden. Regensburg: Schnell & Steiner.
C. Westerdahl & F.-A. Stylegar 2004. Husebyene i Norden. Viking 67, s. 101-138.

Gullskatten fra Laksefjord

En vaskeekte gullskatt som ble funnet og nesten mistet igjen, og gjenstander som snur opp-ned på vante arkeologiske oppfatninger. En forsmådd sjøsamisk finner og en sunnmørsk fiskeskipper som gjorde et varp av noe uvant slag, og museer som i snart hundre år har diskutert hvem som egentlig har rettighetene til funnet. Rykter og ulike versjoner av hvordan det hele egentlig gikk til. Noen historier har alt. Denne har i hvert fall mye.

Vi skal til Laksefjord i Lebesby i Øst-Finnmark. Året er 1929, og inne i fjorden bor sjøsamen Erik Johnsen, som ror fiske og driver gården Vestre Eikvika. En dag han er opptatt med å utvide potetlandet sitt, støter han på en helle nede i torva. Under hella blinker det i metall, og det går etter hvert opp for Erik at de ringene som delvis ligger hektet i hverandre der i jorda, ikke er noe gement ruststreng, men av edelt metall.

Seks delvis store gullringer, en enda større snodd ring av sølv og en gjennomhullet og sirlig dekorert skive av gull blir plukket opp, rengjort og studert. Erik prøver å skrape i metallet for å se om det er ekte saker, og det er det. Men hva skal han gjøre med funnet? Selv har han ikke bruk for gjenstandene, men forstår selvsagt at de kan ha en viss økonomisk verdi. Så han forsøker å selge dem til folk i nabolaget for en liten pengesum. Men ingen er interessert, og Erik spikrer etter hvert ringene opp på fjøsveggen.

Etter en tid får folket i Eikvika høre at en skipper sørfra har ankret opp i Ifjord, et par timers båttur unna. Eriks halvbror, Lars, får oppgaven med å kontakte skipperen, og denne gangen lykkes det: Skatten skifter eier til en pris av 10 kroner og en kasse sild, og Erik er godt fornøyd.

Dette var i 1930, og søringen var skipper Lars Ask på fiskedamperen Kverve av Ålesund, som var på hjemtur fra Bjørnøya. Året etter solgte han gjenstandene videre til Ålesund museum – for 1000 kroner.

Nyheten om det store gullfunnet i Laksefjord nådde etter hvert også Eikvika, og kanskje var det da ryktene begynte å gå om omstendighetene rundt salget, hvor gullringene egentlig var funnet osv. Til Lars Ask skal selgeren ha fortalt at gjenstandene var funnet på en holme i fjorden, mens familien og lokale informanter altså har vært like sikre på at funnstedet var i Eikvika, ikke så langt fra familiens gamme. Sistnevnte opplysning skriver seg nok fra Erik Johnsen selv. Det er også uklart om det fantes menneskebein eller ikke sammen med ringene.

Vi skal straks se nærmere på selve funnet, men er ikke helt ferdig med forholdene rundt salget. For den gangen, som nå, tilhørte jo jordfunne oldsaker staten, slik at Erik Johnsen egentlig ikke hadde anledning til å selge funnet i det hele tatt. Men det visste han neppe, og ingen var heller klar over at gjenstandene kunne være så gamle som de etter hvert viste seg å være. Siden 1905 hadde landet vært delt inn i arkeologiske museumsdistrikter, hvert av dem med et landsdelsmuseum som på statens vegne skulle ta vare på slike gjenstander. Laksefjord var en del av Tromsø museums distrikt, og normalt skulle gullskatten ha havnet der.

Men nå var altså gjenstandene blitt solgt og videresolgt, og var havnet på Sunnmøre. Ålesund museum hadde ingen formell rolle i det arkeologiske kulturminnevernet, men hadde fra gammelt av en ikke ubetydelig oldsaksamling, og museets folk forstod snart at det var oldsaker de var kommet i besittelse av. Via Oldsaksamlingen i Oslo ble det derfor nokså snart sendt en henvendelse til Tromsø museum, med spørsmål om sistnevnte ville benytte sin rett som arkeologisk landsdelsmuseum til å erverve funnet. Henvendelsen forble imidlertid ubesvart. En ny mulighet fulgte I 1938, men Tromsø museum så seg på det tidspunktet ikke i stand til å innløse funnet av økonomiske grunner.

Tidlig på 60-tallet var en byttehandel mellom museene på trappene, uten at den ble noe av, og i 1970 var Laksefjordskatten midlertidig utstilt i Tromsø. Den ble deretter returnert til Ålesund, men ikke uten komplikasjoner. Tromsø museum varslet nemlig at de ville få laget kopier av gjenstandene, og sende disse tilbake til Sunnmøre og beholde originalene. Forslaget møtte ikke særlig stor velvilje i Ålesund, som en jo kan ha en viss forståelse for. Men Tromsø-arkeologene pekte på sin side på at funnet rent faktisk og formelt burde høre hjemme i landsdelsmuseet i nord, og at det var vanskelig å se hvordan akkurat disse gjenstandene kunne være relevante i formidlings- eller forskningssammenheng på Sunnmøre. Og også det kan man godt forstå.

For en ti års tid siden var skatten og eiendomsretten til den atter et tema. Da var det lokalmuseet i Gamvik som brakte et nytt moment inn i debatten ved å be om tilbakeføring – ikke til Tromsø, men til Finnmark. Noe senere fulgte Tromsø museum opp med å be Riksantikvaren om å avgjøre saken om hvor funnet hører hjemme. Det endte til slutt med en utredning som konkluderte med at spørsmålet enten måtte løses i minnelighet eller ved å bruke bestemmelsen om ekspropriasjon av løse kulturminner i Kulturminneloven.

Det er et merkelig funn, Laksefjordskatten. Både opprinnelse og datering av gjenstandene er omdiskutert, og minst én av dem er uten gode paralleller i det arkeologiske materialet, det være seg i Norge eller utenfor.

De seks gullringene er i utgangspunktet nokså uproblematiske – det ser ut til å dreie seg om såkalte «betalingsringer» som vanligvis dateres til sen folkevandringstid, helst til 500-tallet. Dette er en vanlig gjenstandstype, og mange av skattefunnene fra folkevandringstid inneholder slike ringer. De er trolig fremstilt av omsmeltet romersk mynt, er gjerne av standardisert vekt, og kan ha vært brukt som betalingsmiddel i forbindelse med bøter osv. Men gullskatter fra folkevandringstid er svært sjeldne i Nord-Norge, og det nærmeste sikre og bevarte skattefunnet i nord er gjort helt nede i Vefsn. Fra samisk område, som Laksefjord var for 1500 år siden som i mellomkrigsårene, kjenner vi ingenting tilsvarende.

Den siste gullgjenstanden, den gjennomhullede, nærmest ovale «skiven», har stempeldekor med motiver som i og for seg er typiske for folkevandringstiden, slik at det kan være god grunn til å regne med at den er samtidig med, eller helst noe eldre, enn betalingsringene. Men gjenstanden er unik – vi kjenner ikke helt tilsvarende saker i det øvrige arkeologiske materialet, og vi vet ikke hva slags funksjon den har hatt.

Hva med sølvringen? Den er av størrelse som en stor armring, nærmest som en halsring, men mangler den lukkemekanismen som slike ringer oftest har. Som type tilhører sølvringen vikingtiden, og passer dårlig inn med de mye eldre gullringene. De som har studert funnet nærmere, har derfor kommet til to ulike konklusjoner: Enten at Laksefjordfunnet er fra vikingtid eller tidlig middelalder, men inneholder eldre «antikviteter», eller at ringen faktisk er eldre. Arkeologen Gutorm Gjessing, som forsket på og skrev om funnet fra Laksefjord, holdt det for sannsynlig at sølvringen var fra det østlige Baltikum, der tilsvarende ringer ser ut til å dukke opp i materialet allerede på 600-tallet.

Men vi har få eller ingen skattefunn fra perioden mellom 500-tallet og 800-tallet også, så spørsmålene blir ikke færre om vi omdaterer ringen (og dermed funnet som helhet) til denne perioden. Mest sannsynlig er det vel at skatten er nedlagt i sen vikingtid eller tidlig middelalder, som de øvrige skattefunnene i Finnmark. Men blandingen av gull- og sølvgjenstander og dominansen av saker som må ha vært flere hundre år gamle på det tidspunktet, representerer uløste problemer.

I dag blir det som er en av landets største gullskatter fra forhistorisk tid, trygt oppbevart i et museumsmagasin i Ålesund, men funnet er dessverre så å si «dødt» som formidlings- og forskningsobjekt. Det er kjedelig at situasjonen er slik, for Laksefjordfunnet fortjener så mye bedre, og alle gode krefter burde gå sammen for å finne en løsning.

Samtidig spør en seg om hvorfor det kunne gå slik, og om det bare er tilfeldighetenes spill som har ført frem til dagens situasjon? Ville historien og utfallet av den ha vært det samme dersom skatten var kommet for dagen i mer sentrale strøk, og ikke i Finnmark? Og hva om finneren hadde vært norsk, og ikke same? Kan hende er det symptomatisk at da A.W. Brøgger skrev om Laksefjordfunnet kort tid etter at det hadde havnet i Ålesund, var han påpasselig med opplysninger om navnet på skip og kaptein og hvor fartøyet hørte hjemme, mens Erik Johnsen ikke navngis. Professoren nøyde seg med å opplyse at «finneren var en lapp».