"...the detritus of dead epochs" (Le Courbuiser, 1925)

Our world, like a charnel-house, lies strewn with the detritus of dead epochs.
⎯ Le Corbusier, Urbanisme

Not to find one's way around a city does not mean much. But to lose one's way in a city, as one loses one's way in a forest, requires some schooling.
⎯ Benjamin, Berlin Childhood around 1900

06 desember 2019

Rosfjord - en gammel storgård

Et av de fineste vikingtidsfunnene fra Agder skriver seg fra Skomrag. Funnet, en kvinnegrav fra 800-tallet, inneholdt blant annet en praktfull «insulær» (irsk eller engelsk) bronsekjel – faktisk den største kjelen av denne typen som kjennes i hele Europa. Her ligger også den store bygdeborgen Berfallsåsen, og vi har opplysninger om en runestein som dessverre ble brukt som veifyll i mellomkrigsårene. Men Skomrag er en temmelig ung gård, og hørte i sin tid til Rosfjord, som fra gammelt av var en storgård og det naturlige sentrum i området.

Rosfjord grenser i dag mot Berge i nord, Myran i nordøst, indre Svenevig og Åsen i sørvest, Kvåvig i vest og nordvest og indre Skomrag og Heia i øst og sørøst. Vi skal ikke så mange århundrer tilbake i tiden før Rosfjord var atskillig større. I historisk tid var Vatne inne ved Åveslandsvannet og Åsen ødegårder under Rosfjord.

I 1774 var det utskiftning mellom Rosfjord, indre Skomrag og Heia, og disse tre gårdene må en gang ha vært én. Myranfolk mente den gangen at de også hadde gamle rettigheter i disse gårdenes felles torvmark, og det tyder på at Myran også i sin tid har tilhørt Rosfjord, slik Oddleif Lian peker på i bygdeboken. Ettersom Myran ble skilt ut fra Åvesland i 1660-årene, er det mulig at sistnevnte gård også en gang har inngått i Rosfjords vald. Indre Skomrag ble trolig skilt ut fra Rosfjord i 1640-årene sammen med Heia (som opprinnelig het Helle). Antagelig har ytre og indre Skomrag opprinnelig vært én gård, som i så fall også har vært en del av Rosfjord. Ytre Skomrag hadde dessuten fra gammelt av felles bumark med Hagestad og Skåra, som dermed også kan knyttes til det opprinnelige gårdsvaldet.

Storgården innerst i fjorden

Basert på disse kildene tegner det seg et bilde av en storgård som i realiteten omfattet det meste av området innerst i fjorden, og med en ypperlig havn i Agnefest. I vikingtid og middelalder ser det ut til at det i den sentrale delen av Lyngdal sør for Lygna bare fantes tre store gårder: Rosfjord, Kvåvig og Berge. De øvrige gårdene i dette området er skilt ut fra disse tre i senere tid, og har nok opprinnelig stått i et underordningsforhold til én av de tre. Det bør heller ikke overraske om mange av de mindre gårdene utover fjorden og innover i heiene er skilt ut fra Rosfjord.

Vikingtidens storgårder var i mange tilfeller organisert som lokale gods, med en rekke underliggende gårder. Det finnes et middelalderbrev som kanskje viser dette for Rosfjords del.

Brevet er fra 1322, og dreier seg om et skip som kannikene (prestene) ved domkirken i Stavanger hadde solgt til en viss Bård på Hauge (på Lista). Skipet, som hadde tilhørt den nylig avdøde biskop Håkon, må ha vært verdifullt. For i tillegg til betalingen, 70 mark i smør, tørrfisk og huder, måtte Bård pantsette tre av gårdene sine, og overlate landskylden av dem til kannikene.

Det dreier seg om gårdene «Rooð», Birkeland (Birkilande) og Eiga (Eik), som alle sies å ligge i Rosfjord (j Roðsfyrde). Spesielt vanskelig er det ikke å identifisere de tre, som alle ligger på halvøya som dannes av Rosfjorden, Grønsfjorden og Lenesfjorden. To av gårdene som er omtalt i brevet, er sannsynligvis Birkeland i Austad og Eiga i Spangereid. Litt problemer volder navnet «Rooð», men flere har tenkt seg at det er tale om ødegården Roen i den nåværende utmarka på Ramsjord. Kannikene i Stavanger nemlig en part i Ramsjord fremdeles på 1600-tallet.

En noe yngre påskrift bak på brevet fra 1322, peker imidlertid i en annen retning. Påskriften lyder nemlig «Breff wm iardir kanunkannar j Rozsfiordh. -Bref firir Rodz fyrde Birkelande oc Eik» - altså «Brev om kannikenes jord i Rosfjord. – Brev for Rosfjord, Birkeland og Eiga». Sannsynligheten taler for at kannikene, som krevde landskyld av disse gårdene hvert eneste år, var i stand til å skille de enkelte eiendommene fra hverandre, og at det faktisk var gården Rosfjord, og ikke Roen, som ble pantsatt sammen med Eiga og Birkeland. At kannikene i nyere tid eide en part i Ramsjord, er ikke et avgjørende argument mot denne tolkningen: Gårdene ble jo pantsatt til kannikene i 1322, ikke solgt, og betegnende nok er det ikke spor etter kirkegods i nyere tid verken i Birkeland eller Eiga. Bård på Hauge, eller en av hans etterkommere, har trolig løst ut pantet.

róðr

Man har tenkt seg at Rosfjord i 1322-brevet er brukt som bygdenavn, men det gamle navnet på halvøya er jo Rosnes, ikke Rosfjord, og Rosnes brukes i denne betydningen så tidlig som i et brev fra 1341. Det er mer sannsynlig at brevets «i Rosfjord» viser til at gårdene står i et underordningsforhold til storgården Rosfjord.

Tanken om at den vesle ødegården Roen har gitt navn til fjorden, og indirekte til storgården innerst i fjorden, virker også søkt. Fjordnavnet er trolig det primære, og så har det naturlige tyngdepunktet i fjordbunnen fått navn etter fjorden. Navnet har antagelig sammenheng med róðr, som betyr noe slikt som roflåte – altså en krigsflåte med roskip. Det er det samme begrepet som opptrer i navnet Roslagen i den østsvenske skjærgården, og der settes det gjerne i sammenheng med vikingtidens leidangsordning.

22 november 2019

De yngste stavkirkene


 Mulig rekonstruksjon av Eide kirke. Ill.: J. Jensenius
Da man skulle istandsette sognekirken i Eide ved Grimstad midt på 1970-tallet, ble det funnet betydelige deler av en eldre stavkirke under gulvet. Den nåværende kirken i Eide er fra 1795, og en tok det for gitt at stavkirkematerialene var fra en middelalderkirke (eldre enn 1350). I senere tid er materialene fra Eide blitt årringsdaterte – og har vist seg å være langt yngre, fra omkring 1590.

Kirker av tre ble til og begynne med reist over hele Nord-Europa, men fra slutten av 1000-tallet av gikk man gradvis over til å bygge steinkirker. De eldste trekirkene kjenner vi bare gjennom arkeologiske utgravninger. Men i Norge fortsatte man å bygge trekirker, og en reiste anslagsvis tre ganger så mange trekirker som steinkirker frem mot 1350. I dag er 28 trekirker bevart av de opprinnelig kanskje over tusen som fantes i landet.

Uttak av prøver til dendrokronologisk analyse av tømmer fra Eide kirke.
Foto: Nationalmuseet, København
I motsetning til det liggende tømmeret i en laftekonstruksjon, er det stående tømmer som bærer et stavbygg. Rammene i en stavvegg består av en liggende svill, stående staver (vertikale stolper) og en liggende stavlegje. Rammen har en utfylling av stående planker (tiler). Det er de bærende stavene som har gitt navn til kirketypen.

De gjenværende stavkirkene er viktige representanter for Europas middelalderske trearkitektur. Urnes stavkirke ble innskrevet på Unescos verdensarvliste i 1979, som en av Norges to første oppføringer på den eksklusive listen.

Urneskirken er oppført i 1130-årene, men inneholder gjenbrukte materialer fra en enda eldre bygning. Den praktfulle kirken ble trolig bygd som privatkirke for den mektige Ornesslekten; i Sverres saga fortelles det om Gaut av Ornes som levde midt på 1100-tallet, og som sammen med sine to sønner var blant kong Magnus Erlingssons betrodde menn.
Grip stavkirke, Møre og Romsdal. www.kirkenorge.no cc-by-sa-2.5

Urnes stavkirke er ikonisk, men nettopp det ikoniske ved kirker som denne og Borgund, kan av og til medføre at de blir oppfattet som typiske, og at bredden i stavkirketradisjonen ikke kommer tydelig nok frem. For de bevarte stavkirkene, og de vi bare har bevart rester etter, tilhører forskjellige typer, representerer varierende ambisjonsnivå og – ikke minst – er fra ulike tider.

Urnes er blant de aller eldste, og Eide er foreløpig den yngste, og det er bortimot 500 år mellom dem. Men det finnes flere unge eksempler: Den eneste gjenværende stavkirken i Sverige, Hedareds ved Borås, er årringsdatert til like etter 1500, mens kirkene i Grip (Møre og Romsdal) og Rollag (Buskerud) ser ut til å være bygd på slutten av 1400-tallet. En har med andre ord bygd stavkirker ikke bare etter 1350, men også etter Reformasjonen i 1537.

04 november 2019

Kongens hauker

Absalon Pederssøn Beyer skriver om middelalderen i sin Om Norgis Rige (1567), at “hun (Norge) haver oc haft kundskab med de soldaner (sultaner) af Tunis oc Egypten, oc sent dennom adskillige slags falker, vildvare og andre kostelige, dyrebar oc selsom skenk (gaver)». Fangst av hauker og falker for dressur til jakt var blitt drevet i stor stil i flere hundre år før Absalons tid, og rovfugler fra Norge hadde, som han skriver, vært blant de mest fornemme gaver som rikets herskere hadde utvekslet med fyrster fra nær og fjern.

Den gammelnorske oversettelsen (1226) av den franske Tristrams saga skildrer en episode der et handelsskip kommer ut av kurs og må kaste anker i en fremmed havn. Om bord er kjøpmenn fra Norge, og forfatteren (eller oversetteren) går detaljert til verks når han skal beskrive utvalget av «alle slags norske varer»: gråverk og hermelin, skinn av bever og svart sobel, hvalrosstenner og bjørnefeller, hønsehauker, gråfalker og mange hvite falker, voks og huder og bukkeskinn, tørket torsk, tjære og tran og svovel.

At sagaens oppramsing ikke er grepet ut av løse luften, viser flere andre kilder. Ta nå f. eks. tollregnskapene fra byen Hull. For året 1304 ble det innført, på et skip der Klaus Plache var skipper, bl.a. trelast, norsk ull, og falker – de siste tilhørte en viss Moritz fra Reval (Tallinn). På et annet skip som ble fortollet i Hull og ble ført av Gunnar Bratt, bestod varene av trelast, ekornskinn, geiteskinn, smør og vadmel – samt falker.

Kildesituasjonen gjør at det er England vi vet mest om, men det er det tydelig at rovfugler fra Norge har vært en handelsvare som en kunne forvente å finne på markedet i kystbyer flest, og at Hull ikke er et særtilfelle. I en instruks fra 1243 beordrer kong Henrik den 3. sheriffen i Norfolk til å kjøpe fire geirfalker til kongen på markedet i Lynn eller Yarmouth. Noen år tidligere hadde kong Henrik instruert fogdene i åtte østengelske havnebyer om å ta beslag i alle norske fugler som legges ut for salg, inntil kongens falkonér har plukket ut dem han vil ha.

Ut fra de bevarte kildene ser det ut til at det i mange tilfeller var profesjonelle, utenlandske falkefangere som stod for selve fangsten i Norge. Slik var det i hvert fall på 1600-tallet, da falkefangsten fikk et nytt oppsving og det særlig var nederlandske falkefangere som var aktive her i landet. Et bevart reisepass fra kong Edvard den 2. til John de Walton, datert 1315, bekrefter at sistnevnte skulle på handelsferd til Norge, og at han skulle føre med seg falker, hauker og andre ting i retur.

Falkefangsten var i nyere tid en svært spesialisert virksomhet. Falkefangerne prioriterte å fange voksne fugler som hadde lært seg å fange byttet, og de brukte et sinnrikt system med lokkefugler, snorer, trinser og nett for å fange dem. Det var antagelig slik i middelalderen også, og kongen har til enhver tid profesjonelle falkefangere i sitt sold og driver selv aktiv jakt med rovfugler. Landsloven fra sent 1200-tall slår fast at kongen eier alle falker i fjellene, og at falker som skal selges, først må tilbys kongen. I de eldre landskapslovene hadde imidlertid fangsten vært grunneierens privilegium.
Kildene viser at de norske kongene stadig brukte rovfugler som gaver i sitt diplomati. Sagaene har enkelte eksempler fra før det vi kan kalles «skrifthistorisk tid», som da Håkon jarl skal ha gitt jaktfugler i årlig «skatt» til danekongen Harald Blåtand, som derfor refererte til Norge som sin «haukøy». Men ellers er det fra høymiddelalderen at vi har de tidligste dokumenterte tilfellene der norske konger gir rovfugler i gave.

Sommeren 1200 hører vi at Sverre Sigurdsson hadde utvekslet gaver i form av fugler, hunder osv. med erkebiskop Hubert av Canterbury, som av den grunn på det sterkeste blir advart av paven mot å innlate seg med den «frafalne og bannlyste» kongen. I årene som følger er det igjen de engelske kildene som tydeligst dokumenterer hvordan jaktfalker skifter eier som ledd i kongenes alliansebygging: I 1215 fortelles det at kong Filippus, baglerkongen, har sendt jaktfalker til kong Johan, og i 1228 er det kong Henrik den 3. som har mottatt fugler fra Håkon Håkonsson. Om Håkons gave forteller kildene at den bestod av seks jaktfalker og fire hauker. I sistnevnte tilfelle vet vi dessuten at kong Henrik gav flere av fuglene videre til sine allierte og undergivne. To av haukene ble gitt i gave til grev Richard av Poitou, mens to av falkene havnet hos jarlene Richard og Gilbert Marshall i Pembrokeshire.

Den norske kongen var ikke helt alene om retten til å handle med jaktfugler. Allerede i 1194 hadde paven stadfestet erkebiskopens rett til å kjøpe hauker og falker, og denne retten ble bekreftet da kongemakten og kirken trakk opp grensene mellom sine respektive myndighetsområder i 1277. Andre kilder viser at kongene ikke alltid benyttet rovfuglene innenfor gavesfæren, men at de også innlot seg på kjøp og salg. I 1347 fikk f. eks. Magnus Erikssons pavens tillatelse til å selge falker til sultanen av Babylon (dvs. Kairo).

De eldste kildene sier lite eller ingenting om hvor i Norge rovfuglfangsten foregikk, eller om hvor stor del av fangsten som faktisk representerte videreeksport av fugler fra Island og Grønland. Haukene har sitt naturlige leveområde i skogsområder, mens falkeartene er spesialiserte for jakt i åpent terreng. Det meste av haukefangsten bør derfor ha foregått på den skandinaviske halvøya, mens falkefangsten også kan ha funnet sted på island, samt i fjellstrøkene i innlandet.

Kartografiske og andre kilder fra 1400- og 1500-tallet er spesielt opptatt av at det fanges hvite falker i Norge. Det gjelder bl.a. det såkalte Borgia-kartet (1453) som er utstilt i Vatikanmuseet, og Olaus Magnus «Historia om de nordiska folken» (1555). Bare Claudius Clavus (1420-tallet) er mer presis i stedsangivelsen; han skriver om Listahalvøya på Sørlandet at «her fanges hvite falker». Falkefangsten på Lista er også kjent fra senere tid. Den skilte seg fra fangsten i fjellet, fordi den ble drevet i høsttrekket helt ute ved kysten.

27 september 2019

Skipsgraver i Osebergs skygge


Gjellestadskipet fra Halden er ikke den første skipsgraven som er funnet siden Osebergskipet ble gravd ut i 1904, og det er ikke bare ved Oslofjorden at det er funnet skipsgraver, selv om en av og til kan få det inntrykket gjennom mediene i disse dager. Men at skipsgraver som den nyoppdagede i Østfold er sjeldne som tenner på høns – det er det ingen tvil om. Og Østfold og Vestfold er like utvilsomt ett av kjerneområdene for denne høyst spesielle og eksklusive gravskikken – men ikke det eneste.

Omkring 1860 var det utskiftning av fellesskap på storgården Austhassel på Lista; den store «Skibhaugen» ute i marka ble delt mellom brukerne på gården, og gravhaugen skulle kjøres bort i løpet av fem år. Haugen viste seg å inneholde et skip, og tømmeret var så godt bevart at det ble brukt til å bygge en sjøbu nede i stranden. En del år senere kom arkeologen Anders Lorange til Lista, men rakk aldri å se nærmere på funnstedet – eller på sjøbua, for den del. Likere gikk det ikke med de "skibsmateialene og skibsnaglene av jern" som ble dratt ut av Skipshaugen på Tregde i Mandal omtrent på samme tid; sammen med mynter av gull og sølv, en runestein (!) og en "båtmodell av gull", for bare å nevne noe.

Osebergskipet transporteres til Kristiania.
Foto: Ukjent/Oslo Museum (CC BY-SA 4.0)
Nå var ikke Lorange ukjent med skip i gravhauger; tre år tidligere hadde han funnet et gravskip, riktignok et som var brent, i en gravhaug på Myklebust i Nordfjord. Og han skulle få sjansen igjen i 1887, da han gjøv løs på den mektige Storhaug på Karmøy og fant nok et skip.

I det vi får kalle «moderne tid», i 1852, kom den første skipsgraven fra vikingtiden for dagen på Borre i Vestfold. Og den som fikk æren av å grave ut funnet, var en annen av arkeologiens nestorer på 1800-tallet, Nicolay Nicolaysen. I likhet med Lorange skulle han få flere muligheter til å grave ut vikingskip – nemlig Gokstadskipet, i 1880. I mellomtiden rakk han å grave ut flere av de mer ordinære gravhaugene enn noen annen norsk arkeolog, det være seg før eller siden.

Men i 1852 var Nicolaysen fremdeles ikke overbevist om at utgravninger var det rette, og i forbindelse med Borrefunnet skrev han bl.a. at «allermindst vilde vor forening have bidraget til at forstyrre den» (gravhaugen). Nå kan det nok hende at den umiddelbare bakgrunnen for skipsfunnet på Borre bidro til Nicolaysens lunkenhet. Bare noen måneder tidligere var en ny veilov blitt vedtatt i Stortinget, og gjorde gjeldende fra 1. januar 1852. i denne het det at

«Oldtidslevninger maa i Anledning af Veiarbeider i intet Tilfælde tilintetgjøres eller beskadiges, uden at Eierens Samtykke og Amtmandens Bestemmelse i Forveien er indhentet».

Men det var nettopp dette man hadde gjort på Borre – gått løs på en av de store gravhaugene der for å hente veigrus. Av selve skipet var det ingenting tilbake. Nicolaysen kunne imidlertid berge et rikt gravutstyr for Oldsaksamlingen i Kristiania.

Mange år tidligere, og lenge før det fantes profesjonelle arkeologer, hadde man også støtt på skipsgraver fra tid til annen. Fra Østfold hører vi f. eks. om et «Sørøverskib» som ble funnet så tidlig som midt på 1700-tallet – om det da ikke er identisk med Tuneskipet, funnet i en gravhaug på gården Haugen i Rolvsøy i 1867 og transportert til Kristiania under stor festivitas. Fra Huseby i Lier fortelles det i 1820-årene om en «skipshaug», «hvoraf kjølen af et skib 100 aar tilforn skulde være opskudt». Kanskje var det også en skipsgrav man fant i den store Herlaugshaugen på Leka på trøndelagskysten da den ble åpnet på 1770-tallet.

Men det var utgravningen av gravene i Rolvsøy (Tuneskipet) og Sandefjord (Gokstadskipet) som for alvor avdekket vikingtidens skipsgravskikk i all sin prakt og overdådighet, og som dessuten for første gang gav sikker kunnskap om hvordan vikingskipene faktisk hadde sett ut.

Loranges skisse av skipet i Storhaug. Foto: Bergen museum.
Da Storhaug på Karmøy ble undersøkt av Lorange i 1887, var lokale krefter allerede godt i gang med utgravningen, inspirert av Gokstadfunnet noen år tidligere. Storhaug var regnet for å være Karmøys største gravminne, og lå på en terrasse der Karmsundet er på det smaleste. Selv om utstyret i Storhaug trolig hadde vært fullt på høyde med gravene fra Tune og Gokstad, vakte ikke funnet like stor oppmerksomhet.

Og da den neste skipsgraven på Karmøy, Grønhaugfunnet, ble avdekket i 1902, havnet den i skyggen av Osebergfunnet (1904). Den overdådige Oseberggraven kom raskt til å sette standarden for hva en skipsgrav kunne være. Det godt bevarte gravskipet ble selve symbolet ikke bare for skipsgravskikken, men for Norges vikingtid i stort. Oppstillingen av de tre skipene – Oseberg, Gokstad og Tune – først i Universitetshagen og etter hvert på Bygdøy, sementerte oppfatningen av den ekstraordinære gravskikken og dens utbredelse. Restene av karmøyskipene fristet tilværelsen i museumsmagasinet i Bergen, mens de eldre skipsgravene var tapt for alltid.

Målt mot Oseberg bleknet også de neste skipsgravene som kom for en dag, utenfor Norges grenser; i Normandie (1906), i Schleswig-Holstein (1908) og på Fyn (1935). Sutton Hoo-graven (1939) i Suffolk fikk riktignok stor oppmerksomhet, men ble bare i liten grad sett i lys av de yngre skipsgravene.

Mindre oppmerksomhet, også fordi disse gravene var dårlig bevart, fikk skipsgraver som ble arkeologisk undersøkt i Trøndelag senere på 1900-tallet, i Stjørdal i 1927 og i Steinkjer i 1970. I begge tilfeller var gravfartøyene virkelige skip, 15-20 meter lange.

På Vestlandet og nord i landet ble størrelsen på bruksbåtene tradisjonelt regnet etter antall årer, og sannsynligvis gikk skillet mellom båter og skip alt i vikingtiden ved tolværingen med seks par årer.
Det er dette som er grunnlaget for å skille mellom skipsgraver og de langt mer utbredte ordinære båtgravene. Særlig i kystnære områder i Sverige og Norge er båtgravene en karakteristisk skikk, og vi kjenner flere enn 300 slike graver bare fra vikingtiden. Båtene i disse gravene er vanligvis fra 3 til 6 meter lange.

Likevel finnes det graver som kan være vanskelig å plassere i den eller den andre av disse «boksene». Selv når det gjelder et så karakteristisk trekk ved skipsgravene som de tømrede kamrene som er plassert oppe i skipet, er det en glidende overgang vi har med å gjøre. For i det arkeologiske materialet møter vi store båtgraver med kammer flere steder på norskekysten, blant annet på Kaupang i Vestfold.

Den arabiske forfatteren Ibn Fadlan som beskrev gravskikker hos nordiske folk han møtte ved nedre Volga, forklarte at de for den fattige laget en mindre båt, la ham i den og brente den, men at høvdingbegravelsene i skip var langt mer omfattende og spektakulære.

Skipsgravene representerer kulminasjonen av mer storslagne, mer omfattende og mer langvarige seremonier enn båtgravene – så som de omfattende dyreofringene; 15 hester og 4 hunder i Oseberggraven. Dette er et av argumentene for at de store skipsgravene hører hjemme på samfunnets høyeste nivå.

Tidsmessig ligger skipsgravene fra slutten av 700-tallet til litt etter år 900 (Sutton Hoo er en del eldre enn dette). Holder vi oss til Norge, og til de gravene som er presist datert ved hjelp av dendrokronologi, er Storhaug og Grønhaug på Karmøy de eldste (ca. 780), og Tune og Gokstad de yngste (900/910).

Vel så interessant er imidlertid den geografiske spredningen av skipsgravene i det nåværende Norge, med konsentrasjoner (altså flere enn én skipsgrav) ved Oslofjorden, på Karmøy og i Trøndelag. Det er nærliggende å tenke seg at disse «klyngene» representerer ulike maktområder («riker») i vikingtiden, og ulike herskerslekter.

Ser vi på sagaer og andre kilder til den politiske geografien i Norge i sen vikingtid, fremstår Trøndelag med Hålogaland og Vestlandet som to separate maktområder med forbindelser vest over havet til De britiske øyer og vesterhavsøyene – de to opptrer tidvis sammen samlet, tidvis hver for seg, og er tidvis formelt under dansk overherredømme. Oslofjordområdet, Viken, er derimot styrt mer direkte av danske underkonger, mens Opplandene har tydelige forbindelser østover.

Det er neppe en for radikal tanke å knytte skipsgravene i Trøndelag til Ladejarlene og miljøet rundt disse, gravene på Karmøy til hårfagreætten og gravene ved Oslofjorden til danenes underkonger der.


25 august 2019

Grinda - en elegi og et etterord

Og så er gamle Grinda i Værftsgata gått ut av tiden. Velsignet måtte være den byen som var så rik at den kunne tillate seg å rive et kulturminne som Grinda uten å føle seg fattigere. Den vesle tømmerbygningen hadde av en eller annen grunn unndratt seg antikvarisk oppmerksomhet da området ble regulert for noen år siden, og da kommunen nylig vedtok sin kulturminneplan.

Grinda, våren 2019.
La det være sagt at Moss kommune gjennom flere tiår har hatt et bevisst forhold til bevaring og utvikling av den bygde kulturarven. Viktige miljøer som Verket, Sand, Storgata, Klostergata og Møllebyen har fått vernestatus, og gjennom kulturminneplanen er en rekke andre bygninger og miljøer blitt sikret for fremtiden. Det er vel og bra, og kommunen fortjener all mulig ros for dette arbeidet.

Men kravene til byutviklingen har også vært utfordrende for kulturminnene i Moss i den samme perioden. Tapet av Nyquistbyen veier tyngre enn at Grinda nå er borte, og mot Grinda kan det for så vidt argumenteres med at det lave og nokså anonyme trehuset ikke inngikk i noen helhetlig sammenheng. Men det kan man for så vidt ikke bebreide Grinda for – opprinnelig lå det tross alt der i ensom majestet.

Grindas historie var spesiell nok, og huset gammelt nok, til at det burde ha fått stå i fred. Det er nå min oppriktige mening. Så langt elegien.

Hva var så historien bak huset?

Tollstasjonen som ble arbeiderbolig?


Den versjonen som er overlevert i lokalhistorisk litteratur, er at det ble flyttet fra Nordre Jeløy til plasseringen det hadde inntil nylig, en gang på 1700-tallet, og deretter fikk ny bruk i tilknytning til Helgerødbommen, som stod omtrent på dette stedet. Helgerødbommen var én av flere lignende bommer ved innfartsårene til byen. Bønder som ville føre mat- eller drikkevarer til torgs i Moss, måtte betale en avgift, den såkalte konsumpsjonsskatten, før de fikk passere bommen. Ordningen vedvarte til 1828.

Moss byleksikon forteller:

«Nederst i Værftsgaten ligger Kanalområdets eldste hus, Grina, og var en gang i bruk som tollstasjon 1760-1828».

I 1970-årene ble det gjort et stort registreringsarbeid av kulturminner i Moss, av en gruppe med blant andre M.B. Landstad, Per Grytdal og Edmund Ree som medlemmer. De fikk opplyst av den daværende eieren av Grinda, Sigurd Karlsen, at huset i sin tid var blitt transportert på flåte fra Kjellandsvik til Værftsgata, og at det opprinnelig stod i delet mellom Kjellandsvik og Skallerød.

Grinda i 1870-årene (omtrent midt i bildet). 20 år tidligere var
huset blitt flyttet fra Fuglevik nord på øya og inn til Sand.
Etter J.H. Vogt: Moss som den var.
Men i sistnevnte område, altså der Renneflotveien tar av fra Nesveien, var det fra gammelt av tre gårder som møttes: Kjellandsvik, Skallerød og Fuglevik. Og det var fra Fuglevik at Grinda i sin tid ble flyttet. Men det skjedde ikke på 1700-tallet, og tradisjonen om at huset spilte en rolle i forbindelse med tollinnkrevingen ved Helgerødbommen, må bero på en misforståelse eller sammenblanding. For Grinda ble gjenoppført i Værftsgata i 1853/1854, mange år etter at konsumpsjonsskatten var en saga blott.

På månedstinget i Moss sorenskriveri i august 1855 blir det tinglyst et huskjøp på en tomt under Helgerød, og det er ingen tvil om at det dreier seg om huset vi kjenner som Grinda. Selger er Johan Peter Eriksen, og kjøper brenneriarbeideren Olaus Olsen, opprinnelig fra Bohuslän. I det tinglyste skjøtet heter det, med Johan Peter Eriksens ord, at han har solgt «det af mig ved en Fuglevigplads Høsten 1853 afholdt Auction kjøbte Hus».[i]

Altså er det Johan Peter Eriksen som har flyttet huset til Værftsgata. Han beholdt det ikke lenge, som vi skjønner. Men han hadde en viss tilknytning til huset før den tid også. Johan Peter Eriksen var nemlig gift med Birgitte Marie Johannesdatter, og det hadde vært hennes foreldre som hadde bodd i huset mens det fremdeles stod på Fuglevik.

Fra Kongsberghytta til Grinda


Kirkeboken viser at i oktober – november 1853 døde husmannsekteparet Johannes Halvorsen Kongsberghytten og Elen Mikkelsdatter med kort tids mellomrom på «Fuglevigplads». Johannes og Elen hadde bodd på plassen under Fuglevik siden 1830-årene. Før den tid brukte de en plass under Ramberg, og enda før finner vi dem på Sand. Det var der eldstedatteren Birgitte Marie ble født oppunder jul 1823.

Johannes Halvorsen hadde flyttet til Moss fra Kongsberg i 1815, sammen med moren. Familien kom fra Heddal, der Johannes ble født i 1793, til sølvverksbyen noen tid før 1800, og bodde på en plass under gården Landsverk, en stor skogeiendom som tilhørte sølvverket. Elen Mikkelsdatter var tjenestejente på Grimsrød da hun giftet seg med Johannes i 1823. Tre år tidligere hadde hun kommet dit fra Rygge.

1835 er det beste bud for Grindas byggeår. I juni dette året ble det nemlig inngått bygselkontrakt mellom eieren av Fuglevik, Christian Wulff, på den ene siden og Johannes Halvorsen og Elen Mikkelsdatter på den andre om et fem mål stort jordstykke i gårdens utmark. Johannes og Elen skulle «bruge og bebo» jordstykket i resten av sin levetid mot en årlig avgift på 2 spesidaler, satt ned fra 5 spesidaler «i Betragtning af at Jordstykket end ikke i det hele er opryddet». Ekteparet pliktet dessuten å gjerde inn plassen, og kunne hente materialer til dette i Fugleviks skog. Husbygninger som Johannes og Elen måtte oppføre på plassen, skulle tilbys eieren av Fuglevik først, i det tilfellet at de skulle gå ut av kontrakten.[ii]

Johannes sin oppvekst på Kongsberg må være forklaringen på at huset fikk navnet Kongsberghytta, og omstendighetene gjør det svært sannsynlig at det var Johannes selv som bygde huset. På det tidspunktet svigersønnen hans kjøpte huset og flyttet det til Sand, var Kongsberghytta – som snart fikk navnet Grinda – bare knapt 20 år gammelt, med andre ord.

Typisk verneverdig


Forstaden Sand (Værlesanden) opplevde en voldsom vekst nærmest fra ingenting gjennom første halvdel av 1800-tallet. Beboerne kom fra fjern og nær, og livnærte seg som dagarbeidere, sjøfolk, fiskere og loser. Forholdene kunne være kummerlige, med trangbodde småhus og større (men like trange) leiegårder. Først i 1840 ble Sand innlemmet i byen.

Grinda, august 2019.
Fortellingen om Johannes og Elen er en variant over et tema som utgjør en helt vesentlig del av historien om Moss’ utvikling fra småby til industriby for 150 år siden – det var mennesker som dem, oftest fra nokså små kår, som fylte byen og skapte seg et nytt liv da veksten satte inn for alvor. Det var heller ikke helt uvanlig at nye byboere hadde hus med seg på flyttelasset. Grinda var bare et av flere hus på Sand som tradisjonen forteller er blitt flyttet dit, til dels over lange avstander.

Historien om Grinda er en typisk historie om forstaden Sand, og i dette lå også husets viktigste verdi som verneobjekt. Heldigvis finnes det bevarte bygningsmiljøer fra den gamle forstaden både øst og vest for Kanalen, som kom til å dele Sand tvers over da den ble anlagt i 1855. Men vi har ikke råd til å miste mer av den nå.



[i] SAO, Moss sorenskriveri, Pantebok nr. 11, 1852-1859, s. 235.
[ii] SAO, Moss sorenskriveri, Pantebok nr. 8a, 1833-1837, s. 241.

20 august 2019

Olav Tryggvason i ørkenen

Slaget ved Svolder i år 1000 ble skjebnesvangert for Olav Tryggvason, som mistet både riket og livet. Men falt han nå egentlig i slaget? Et rykte gikk ut på at Olav hadde overlevd, og befant seg i et kloster i Midt-Østen. Og i tiden som fulgte, kunne flere troverdige menn fortelle at de hadde fått sikre livstegn fra den tidligere kongen.

"King Olaf leaps overboard",
fra Lang: The Red True Story Book (1895)
Sjøslaget ved Svolder er et av de mest omtalte i sagaene, og det må ha gjort voldsomt inntrykk på samtiden. Hvor det egentlig foregikk, vet ingen, for Svolder er ikke et stedsnavn som er bevart. Ulike krøniker og sagaer gir forskjellig bud på lokaliseringen, enten i Øresund eller nær Rügen i Østersjøen.

Olavs motstandere var en formidabel flåtestyrke ledet av hans gamle allierte fra vikingdagene, danekongen Svend Tveskæg, samt sveakongen Olof Skötkonung og nordmannen Eirik jarl. Olav selv var om bord i storskipet Ormen Lange med sine nærmeste krigere. Da de innså nederlaget, hoppet Olavsmennene over bord. Noen ble drept der de lå i vannet, mens andre fikk grid. Kong Olav selv var som sunket i jorden, og liket hans fant man ikke.

I en kortsaga om islendingen Halldor Snorreson møter vi en aldrende Einar Tambarskjelve som minnes hendelsene i etterkant av Svolderslaget. Einar hadde jo vært om bord i Ormen Lange, som den yngste av krigerne på kongsskipet. I sagatåtten forteller trønderhøvdingen at han og to andre ble ført i land og solgt som treller. Det dukket etter hvert opp en høyreist, kraftig mann i sid kappe og med maske for ansiktet. Han kjøper de tre trellene, løser dem av lenkene og går bort derfra med sine nye eiendeler, inn i en skog.

«Vi spurte ham om navnet, men han sa det ikke var noe for meg,» fortsatte Einar: «Men jeg ville sannelig vite hvem sin trell jeg skulle være, og dersom han skulle komme til å gi meg større frihet, ville jeg jo ha greie på hvem jeg skulle lønne for det». Den kappekledde ville likevel ikke svare. Til slutt tok han likevel vekk masken som skjulte ansiktet, og sa at det i enden av stien lå et skip, og at det var nordmenn om bord som ville ta dem hjem. «Og alle syntes vi å kjenne igjen Olav Tryggvason,» heter det i sagaen.

Denne historien føyer seg inn i en tradisjon som gjenfinnes allerede i de eldste bevarte sagaene, og som dreier seg om omstendighetene rundt kong Olavs død.

Etter Svolderslaget

I den islandske munken Odd Snorresons Olavssaga redder Olav seg med Guds hjelp unna bataljen ved Svolder da det går mot slutten, og tilbringer deretter resten av livet i et kloster i Det hellige land. Noe lignende finner vi hos Theodoricus Monachus. Hos Snorre, derimot, er spekulasjonene rundt kongens død mer neddempet, og han kutter dessuten ut mye av det «overnaturlige» stoffet hos forgjengerne.

Kongeportrett på Olav Tryggvason-penning, 995
Flatøybokens kompilatorisk opptatte forfatter har tatt med et bredt utvalg av tradisjonen om kongen som ble munk i «Syria». Han forteller at engelskmenn som vendte tilbake fra pilegrimsferd til Det hellige land bare noen år etter slaget ved Svolder, møtte Olav Tryggvason der, og den tidligere kongen hadde selv gitt dem en bok som de skulle gi videre til kong Æthelred i England, Olavs gudfar. Denne boken skal ha inneholdt Olavs egen livshistorie og syv andre hellige menns.
Samme kilde forteller om en mann som kom til Erling Skjalgsson, og hadde med seg en hilsen fra Olav Tryggvason (Erlings svoger), som han hevdet levde i et kloster på den andre siden av Middelhavet. Sammen med hilsenen overleverte han en kniv og et sverdbelte, som Astrid, Erlings ektefelle og Olavs søster, kunne bekrefte at kongen hadde eid.

Og så er det fortellingen, også den overlevert i Flatøyboken, om nordmannen Gaute som i 1047 dro på pilegrimsferd til Det hellige land. Derfra fikk han lyst til å se Egypt, men under tilbakereisen derfra gikk han seg vill i ørkenen. Halvdød av sult og utmattelse kom han til en elv, og på den andre bredden ble han var et kloster. Han fant imidlertid ikke noen måte å krysse elven på, og til slutt sovnet han der. I et drømmesyn ser han en mann som sier at det ligger en båt på et bestemt sted ved elvebredden, og det viser seg å stemme. Gaute går så til klosteret, der han i et av husene treffer en ærverdig, gråhåret mann som snakker norsk til ham. Den gamle spør og graver om forholdene i Norge, og lar Gaute få vite at han hadde vært med i Svolderslaget. Da Gaute så spør om han er kong Olav, svarer mannen unnvikende, men benektende. Han ber imidlertid Gaute om å hilse til Einar Tambarskjelve, og gir ham et praktfullt sverd og sverdbelte som skal følge med hilsenen. Da Einar etter hvert mottar gaven, utbryter han, mens tårene faller, at det sannelig var Olav Tryggvason Gaute hadde møtt.

Som om ikke det var nok, legger Flatøyboken til at Orm Torljotsson fra Deerness på Orknøyene, som hadde vært Edvard Bekjennerens hirdmann, hadde hørt kong Edvard lese høyt om Olavs flukt fra Svolder og videre liv som munk, fra den boken som Edvards far, Æthelred, hadde fått tilsendt fra Olav Tryggvason. Samme år som kong Edvard fikk høre om Olavs død fra pilegrimer som vendte tilbake til England, rundet kongen av lesningen med å annonsere at Olav Tryggvason nå var død. Edvard tok makten i England i 1042.

Klosteret i ørkenen

Hva da med klosteret der mange mente at Olav Tryggvason hadde levd det meste av sitt liv? Dem fantes det mange av i ørkenområdene i Egypt, Palestina og Syria, dit kristne hadde søkt flere hundre år tidligere for å finne nye måter å praktisere sin tro på. Arkeologiske spor etter disse klostrene finnes bl.a. i Sinai, Judea og Negev, men man har også intakte strukturer som det spektakulære Katarinaklosteret i Sinai.

Mar Saba-klosteret i Judeaørkenen.
Andrew Shiva / Wikipedia / CC BY-SA 4.0
I Senantikken tilhørte disse områdene Bysants, men deler av dem ble okkupert av perserne i en periode, og siden mistet til det muslimske Rashidun-kalifatet som følge av slaget ved Jarmuk i 636. De nordlige delene av dagens Syria ble gjenerobret på 900-tallet, mens Palestina og Jordan forble arabiske og muslimske.

Trosskiftet fra kristendom til islam fikk konsekvenser for kirke- og klosterlivet i regionen, og nye kristne institusjoner ble ikke etablert. Kan hende skulle en også tro at beskrivelsen i Flatøyboken passer kanskje best inn i en yngre situasjon der korsfarere har gjenerobret deler av landområdet. Men rent faktisk viser det seg at det var tillatt å reparere og vedlikeholde eksisterende anlegg, som de vakre freskene i den lille kirken i Qana (Syria) fra 900-tallet er et eksempel på. Og av en oversikt som Karl den store fikk utarbeidet i 808, fremgår det at en hel del klostre og kirker var aktive på det tidspunktet – og også langt senere.

Olav som helgen

Sant eller usant – det kan ikke være stor tvil om at det på slutten av 1100-tallet var krefter i gang som ville ha Olav Tryggvason helgenerklært. Odd Snorresons Olavssaga er først og fremst en hagiografi, der forfatteren innledningsvis sammenligner Olav med Døperen Johannes. Odds hovedhensikt er å skildre helgenen Olav Tryggvason.

I sagatradisjonen er Olavs navn knyttet til den offisielle kristningen på Island, Grønland og Vesterhavsøyene, og kanskje var det miljøer på Island som gikk i bresjen for å få helliggjøringen i stand. Slik gikk det som kjent ikke, men tekstene som er bevart i Flatøyboken viser at det må ha eksistert en nokså omfattende litteratur som søkte å underbygge Olav Tryggvasons status som en hellig mann. Det er sikkert heller ikke tilfeldig at denne tradisjonen var opptatt av å knytte Olav ikke bare til navnebroren Olav Haraldsson, men også til Edvard Bekjenneren, som var blitt kanonisert i 1161.

19 juli 2019

Bindingsverksbyen Christiansand

Den gamle by, Aarhus
En moderne by med «sirlige» hus oppført i mur og utmurt bindingsverk – det var tanken da Christiansand ble grunnlagt i 1641, og den var like viktig som selve byplanen med regelmessige kvartaler og snorrette gater. Og i en kort periode må byen i stor grad ha fremstått som en by med fargerike bindingsverksfasader – mer lik «Den gamle by» i Aarhus enn en hvit sørlandsby. Men idealet om en by med hus etter kontinentale forbilder måtte snart gi tapt, og Christiansand endret gradvis karakter og ble en trehusby. Det sørget den måten kjøpstaden ble fylt opp med byboere for – i kombinasjon med en langvarig økonomisk boom, en lokal økologisk katastrofe og en bybrann.

Ti år etter bygrunnleggelsen kunne forfatteren Jens Lauridsen Wolf begeistret skildre den «skiønne Kiøbsted», der den som vil bosette seg, oppfører hus «med Holland Steen imellem Tømmeret» (utmurt bindingsverk).

Det er begrenset med kilder som forteller særlig detaljert om hvordan husene i Kristiansand egentlig så ut de første tiårene etter at Christian den 4. avgjorde at «her skal byen ligge». Vi må i bunn og grunn godt ut på 1700-tallet før det er mulig å skaffe noen helhetlig oversikt over bygningsmassen i kjøpstaden.

Før den tid er vi i stor grad henvist til mer tilfeldige beskrivelser, blant annet fra reisende som var innom byen og skrev ned sine inntrykk. Jens Lauridsen Wolf var én av dem. Han var dansk, og drev bokhandel i København, men reiste mye i Norge. Han har utvilsomt sett den nye kjøpstaden på Agdesiden ved selvsyn. I sin Norgesbeskrivelse, Norrigia Illustrata, skriver han om hvordan kong Christian har «funderet» Christiansand, og at stedet nå er «af skiøn Bygning baade af Bindings verck og Steen-Huuse».

En tysk skildring av de norske byene er noen få år senere enn Wolfs, men gir det samme inntrykket av Kristiansand som en by av mur og bindingsverk. I denne nevnes de ulike byene i landet, med Bergen som den største og økonomisk viktigste, og forfatteren peker på at samtlige er trehusbyer – «bortsett fra Christiania og Christiansand, som er bygd av stein».

Det er vanskelig, kanskje umulig, å avgjøre hvor stort innslaget av særlig bindingsverk var. Men i hvert fall stort nok til at det ble lagt merke til. Tollregnskapene fra 1660- og 1670-årene viser en jevn flyt av murstein fra Holland til Christiansand, og seks ulike murmestere nevnes som borgere til Christiansand frem til 1660.

Christiansand, 1662
Byens første kirke, Trefoldighetskirken fra 1645, var utført i bindingsverk med murstein mellom bjelkene. Murverket på kirken kan ha vært dekorert på samme måte som Oddernes kirke ble da den ble forlenget omtrent samtidig som byen ble grunnlagt. Da fikk nemlig kirken en ny vestvegg i utmurt bindingsverk, og «tavlene» mellom eikebjelkene ble malt med rød farge og fugene trukket opp med hvitt. Byens hospital i den nåværende Tordenskjolds gate, som også er et bindingsverkshus, har lignende dekor bevart under bordkledningen, men med en annen fargekombinasjon.

Vi kjenner også flere privatboliger i utmurt bindingsverk – den senere stiftamtmannsgården, som ble oppført av borgermester Lauritz Christensen i 1640-årene, og oberstløytnant Michael Leons tidligere gård på hjørnet av Elvegata og Dronningens gate (før 1730), for å nevne noen.

I 1648 fortelles det at det fantes 50 «sirlige» borgerhus i den purunge kjøpstaden, og mange av disse må ha vært utført i bindingsverk. Men noen egentlig og gjennomført bindingsverks- og murby, slik som København og flere av de byene som Christian den 4. etablerte, ble Kristiansand ikke. Alt i 1648 var det også kommet til en hel del mindre, laftede bygninger som tilhørte håndverksfolk og arbeidere, og som ikke var underlagt det samme kravet til «sirlighet». En del av disse småhusene hadde antagelig eierne hatt med seg fra hjembygda, for laftehus var enkle å flytte på.

For mange av de nye borgerne må derimot bindingsverkshus ha vært et naturlig valg, ettersom en stor del av dem kom til Christiansand fra Danmark. Men ikke for alle. På et tidlig tidspunkt begynte nemlig den langvarige konflikten mellom kjøpstaden på den ene siden, og de borgerne som bodde i uthavnene og ladestedene på den andre. Kravet fra myndighetene var at alle som drev borgerlig næring, skulle bo i byen.

I 1665 heter det at lagmannen har ekspropriert husene til borgere som er bosatt i uthavnene i nærheten av Christiansand, og at husene skal transporteres til byen og settes opp igjen der. Det samme skjedde i Arendal noen år senere. Rasmus Fischer, president i Christiansand og tidligere toller i Arendal, ble tvunget til å går foran med et godt eksempel. Han fikk et flyttebidrag på 400 riksdaler og krav om å flytte huset til Christiansand og sette det opp igjen på Torvet, som også skjedde.

Idealet om «sirlige» hus etter dansk modell måtte vike for ønsket om å fylle byen med innbyggere og samle handel og håndverk der. Men fremdeles i byprivilegiene fra 1686 ble det bestemt at småhus og «hytter» skulle flyttes lenger opp i byen for å gi plass til dem som vil bygge store, «reale» hus.

Under høykonjunkturen i 1690-årene og fremover økte innbyggertallet kraftig i Christiansand, fra 1700 i 1684 til 3000 i 1720. De fleste av de nye byboerne var «Bönder og Böndersönner, der hverken havde Midler eller den behövende Fornuft» til å bygge annet enn tømmerhus som de var vant med. På det tidspunktet var det dessuten kommet til en ny faktor som gjorde det maktpåliggende å få flest mulig hus på plass: I 1685 hadde man nemlig felt det resterende av furuskogen som vokste på Sanden, og «de gemene Folk» hadde gravd opp røttene for å bruke dem til ved. Resultatet var en voldsom sandflukt.

Da storbrannen rammet byen i 1734, skjedde gjenreisningen i stort tempo, og sommeren 1736 stod et par hundre nye hus ferdig. Alle bolighus ble nå oppført i tre. «Sirligheten» var fra nå av langt på vei redusert til et spørsmål om regelmessige kvartaler og rette, brede gater.

Rosfjord - en gammel storgård

Et av de fineste vikingtidsfunnene fra Agder skriver seg fra Skomrag. Funnet, en kvinnegrav fra 800-tallet, inneholdt blant annet en praktfu...