29 november 2018

Ottar fra Hålogalands ferd mot nord


Ottar fortalte for 1100 år siden at han bodde «lengst nord av alle nordmenn», og hans beskrivelse av en reise videre nordover langs kysten – angivelig til Kvitsjøen – er godt kjent og med rette trukket frem som en kilde som gir et unikt innblikk i folk og liv i Arktis i vikingtiden. Ottars beretning er imidlertid ikke så helt enkel å tolke når det gjelder geografiske opplysninger, og det har vist seg vanskelig å forene hans bemerkning om et land i øst som var «sterkt bygd», med det bildet som arkeologien gir oss. Utgangspunktet for denne artikkelen er tre spørsmål: 1. Hvordan skal vi forstå seilingsbeskrivelsen hos Ottar? 2. Dersom han faktisk kom helt til Kvitsjøen, hvordan kan det ha seg at Ottar ikke nevner den brede Varangerfjorden? 3. Hvorfor omtaler ikke Ottar det monumentale jernaldermiljøet på Mortensnes og andre steder ved Varangerfjorden – som står i en særstilling i Finnmark på den tiden Ottar var på ferde, og som det ikke finnes maken til noe sted ved Kvitsjøen?

Ottar og hans beretning
Ottars beskrivelse er innskutt i det geografiske første kapittelet i en oldengelsk oversettelse av den antikke forfatteren Orosius’ «Syv bøker om historie mot hedningene». Oversettelsen foregikk i regi av kong Alfreds hoff (konge 871-899), og Ottars beretning ser ut til å være svar på spørsmål som han er blitt stilt av kongen. Det er mulig å lese hele teksten høyt på ti minutters tid. Det er to, egentlig tre, reiseskildringer som er inkorporert i Orosius-oversettelsen: Ottars beskrivelse av reisen mot nord og sørover fra hjemstedet hans via Skiringssal i Vestfold til Hedeby i dagens Nord-Tyskland, og en viss Wulfstans reise fra Hedeby til Truso ved Weichsel-munningen.
Den tradisjonelle oppfatningen av Ottars reise mot nord.
Etter J.M. Bately og A. Englert (red.) 2007:
Ohtere’s Voyages, s. 129, fig. 6.

Ottar fortalte en hel del om livsgrunnlaget på Nordkalotten i vikingtiden, og om forholdet mellom samer (Finnas) og nordmenn. Ottar selv drev åkerbruk, men holdt også tamrein. Ut fra de opplysningene som gis i teksten, har man tenkt seg at Ottar har hatt hjemme et eller annet sted på kysten mellom Lofoten i sør og Kvaløya i nord. Noen mer presis stedfesting er det vanskelig å gi – det finnes flere rike arkeologiske vikingtidsmiljøer innenfor disse ytterpunktene, men forsøkene på å knytte Ottar til det ene eller andre av disse hviler på usikre forutsetninger; således finnes det ikke utvetydig belegg i teksten for å hevde at Ottar var en mektig høvding eller handelsmann, selv om han jo gjerne kan ha vært begge deler. Det går ikke en gang frem av beskrivelsen hvorvidt Ottar kom til kong Alfreds hoff på egen kjøl eller seilte med andre. Det sies heller ikke i klartekst hva Ottar egentlig gjør i England, men det er bemerkelsesverdig at han refererer til kong Alfred som sin herre innledningsvis.

Når det gjelder forholdet til den samiske befolkningen, har mange festet seg ved at Ottar tilsynelatende omtaler den tributten som i senere sagakilder kalles «finnskatt». Det ser dessuten ut til at Ottar mente at Finnas – som han ellers beskriver som folk som driver fangst og fiske – bebor hele det vidstrakte fjell- og viddeområdet mellom nordmennenes land og Svealand (Sweoland) i øst. Nord for svearne og øst for Finnas nevner han kvenene (Cwenas), som av og til raider nordmennenes bosetninger ved hjelp av sine små og lette båter. Cwenas ser i likhet med Finnas ut til å holde til i et vidt landområde. Ottar kommer også inn på to andre folk, bjarmer (Beormas) og terfinner (Terfinnas).

Den vitenskapelige interessen for reisebeskrivelsene i den oldengelske Orosius går tilbake til det 16. århundre. Interessen var i første omgang særlig knyttet til Ottars reise rundt Nordkapp, som blant annet nevnes av den engelske forfatteren Sir Humfrey Gilbert i «A Discourse of a Discoverie for a New Passage to Cataia» (skrevet 1566) – en avhandling om det fordelaktige ved å finne en nordlig rute til Den nye verden. Det var først senere at man festet særlig oppmerksomhet ved den delen av Ottars beskrivelse som omhandler reisen fra Hålogaland til Hedeby, eller ved Wulfstans samtidige beretning om sin ferd fra Hedeby til Truso i det nåværende Polen, som også er interpolert i Orosius-oversettelsen.

Reisen mot nord
Men i vår sammenheng er det Ottars reise nordover som først og fremst interesserer. Dette er den relevant delen av beretningen, i Hans Eidnes’ oversettelse:

 «Jeg bor lengst nord av alle nordmenn, på nordsida av landet ved Vesterhavet, men landet strekker seg enda lengre mot nord. Det er alt sammen ødeland. Bare noen få steder er bedre, der finnene (Finnas) holder til, jager om vinteren og fisker i sjøen om sommeren.
Jeg fikk hug etter vite hvor langt landet strekker seg mot nord, og om det bor folk nord om ødemarka. Jeg seilte (for) da nordetter langs landet i 3 dager, og lengre drar aldri hvalfangerne. Hele tiden hadde jeg ødemarka på styrbord og det åpne havet på babord. Så seilet jeg lengre nordetter i 3 dager til (þrim dagum gesiglan). Da bøyde landet østover, eller ei havbukt gikk inn, jeg vet ikke visst hva det var. Der måtte jeg vente på mer vestlig eller nordvestlig vind.
Så seilte jeg østetter langs med landet så langt jeg kunne seile i 4 dager (ond siglde þa east be lande swa swa he meahte on feower dagum gesiglan). Der lå jeg og ventet på rett nordavind. For landet bøyde seg sørover eller ei havbukt gikk inn, jeg vet ikke visst hva det var. Så seilte jeg rett sørover langs landet så langt jeg kunne komme i 5 dager (Þa silde he onan surhte be lande swa he mehte on fif dagum gesiglan). Da lå der ei stor å opp i landet. Vi dro opp i åa, men landet på hisiden av åa var sterkt bygd (þæt land wæs eall gebun), og dit torde vi ikke komme da vi fryktet for ufred.
Finnene (Terfinnas) sitt land var øde, og vi hadde ikke møtt bygd land siden vi for heimefra, uten noen fiskere, jaktmenn og fuglefangere. Bjarmene (Beormas) fortalte oss mye om landet sitt. Målet de talte var om lag det samme som finnene sitt.»

Ottar forteller altså at han reiste i 6 dager nordover, før landet bøyde østover og han måtte vente på vestlig vind. Derfra dro han østover i 4 dager, før landet bøyde sørover og han reiste i 5 dager til mot sør. Her fant han et «sterkt bygd» land og en elv som han dro opp i. Beboerne her kalte han bjarmer (beormas).

Men hvor langt kom Ottar? Praktisk talt alle som har behandlet spørsmålet, konkluderer med at han nådde Kvitsjøen. Nevnte Sir Humfrey mente for eksempel at Ottar «went the verye same waye, that we now do yearely trade by S. Nicholas into Muscouia», med andre ord at han kom helt til Dvinas utløp, omtrent der Arkhangelsk nå befinner seg (Gilbert 1566:40). Senere kunne Gustav Storm føre argumenter til torgs for at Ottar neppe krysset Kvitsjøen, men fulgte sørkysten av Kolahalvøya og nådde Varzuga. «Denne opfatning af Ottars beretning er den eneste, som kan erkjendes som rigtig,» konkluderte Storm i 1894, og hans forslag til stedfesting har da også fått bred støtte (Storm 1894:96; jf. Ross 1981; Vasaru 2012:39; for noen alternative tolkninger, se Jackson 2002).

Storm pekte på at Dvina-standpunktet først og fremst hvilte på kunnskapen om den yngre sagalitteraturens bjarmelandsferder, «og saa har man fortolket denne forstaaelse ogsaa ind i Ottars beretning» (Storm 1894:96; se Blom 1984 ang. bjarmelandsferdene).

Spørsmålet er om ikke Storm i bunn og grunn gjorde seg skyldig i det samme. Det er nemlig lite annet i Ottars beretning enn folkenavnet beormas (og kanskje terfinnas, hvis navn kan ha sammenheng med Terskij bereg, Ter-kysten, sørøst på Kola, jf. Valtonen 1988:85) som peker så langt mot øst som til Kvitsjøen. Og identifiseringen av sagaenes «bjarmer» og «Bjarmeland» (som bare er omtalt i den vestnordiske sagalitteraturen, og ikke f. eks. i russiske kilder) med Kvitsjøområdet og med den folkegruppen som yngre kilder kaller kareler, hviler i betydelig grad på en bestemt tolkning av Ottars beretning. Ikke en gang elvenavnet Vína i de skandinaviske kildene kan helt kobles entydig til Dvina, men kan opprinnelig være et generisk navn for elv i skaldespråket (Jackson 2002:8, jf. Vasaru 2012:41f.).

Nå er det ikke primært Bjarmeland-problemet som er tema for denne artikkelen, men det er viktig å være klar over faren for sirkelslutninger dersom man leser Ottar med «saga-brillene» på. Man er antagelig på tryggere grunn dersom en heller tar utgangspunkt i Ottars skildring av selve reisen til bjarmenes land, dvs. beskrivelsen av kysten og de avstandene han oppgir.

«Fra Fjeld indtil andet at seile»
«Thi Nordmanden skiøtter ey Alen og Favn/Han maaler sin Miiler med Kiøl og med Stavn/Fra Fjeld indtil andet at seyle,» diktet Peter Dass i Nordlands Trompet for mer enn 300 år siden (Dass 1994:24). Han gir her uttrykk for den tradisjonelle måten å regne avstander på til sjøs. I en noe yngre kilde fortelles det om sjømilene i Finnmark at de regnes «fra Blaae til Blaae, eller saa langt henne som et Næs eller Forbierg kan øines» (Jessen-Schardebøll 1763:667).

«Mil» var altså opprinnelig ikke en abstrakt enhet, men knyttet til bestemte naturformasjoner som var lett synlige fra leia. Hensikten med mileregningen var konkret og praktisk, og ikke i utgangspunktet ment for avstandsberegning på et kart: I eldre tid var en mil avstanden mellom to ro-skifter (skifte av roere om bord i datidens fartøyer). I i indre Finnmark var det avstanden mellom to skifter av reinskyss. Det er ikke så vanskelig å forstå at størrelsen på mila av den grunn kunne variere, for det dreier seg om en regnemåte som på én og samme gang innbefatter både tid og avstand (Indruszewski & Godal 2006:24f.).

Pasvikelva som forbindelsesåre mellom Enare og Varangeren.
Fra Olaus Magnus’ Carta Marina (1539).
Vanligvis regnet man seks mil på en dagsreise, og vi har bevart flere miletabeller fra ulike perioder som viser både roskiftene og dagsreisene på våre kanter. Den såkalte «seksmilsregla» viser for eksempel nordfarernes dagsetapper mellom Bergen og Vardø, der hvert skift svarer til en dagsreise med seksring med tre mann til rors (Havnø & Pettersen 1940). Denne regla regner med åtte dagsreiser mellom Lyngstuva og Vardø, og sier at det er én dagsreise (seks roskifter) fra Vardø til Kjølnes, én fra Kjølnes til Sletnes, én fra Sletnes til Sværholtklubben osv. Lignende regler finnes fra andre deler av kysten, og av og til er de faktiske farvannsbeskrivelser, som de versene Per Hovda (1961:226f.) skrev opp fra Sørvestlandet:

Frå Haugasundet til Mosterhamn
er milene tri.
Røvær i vest og Odno i nord
du Sletta fór.
Frå Spyssøy fram til Bekkjarvik
er også miler tri.
Med Siggjo i vest og Storden i aust
… i Brandasund går straumen stri…
De eldste miletabellene som angir seilingsavstandene på norskekysten, bruker «viku sjofar» («ugesiøes») som lengdemål. 1 viku sjofar svarer til 1 mil. Peder Claussøn Friis bruker begrepet helt systematisk, for eksempel, og forteller at det er 12 «ugesiøes» fra Tønsberg til Merdø og ytterligere 12 til Lindesnes. I et håndskrift fra omkring 1400 er avstandene langs kysten fra Kalfsund (Kalvsund ved Göteborg) til Ægistav (russergrensen) oppgitt som 2 tylfter (dvs. 24 «ugesiøes») fra Kalvsund til Lindesnes, 2 tylfter derfra til Bergen, 4 tylfter fra Bergen til Kråkvåg ved utløpet av Trondheimsfjorden og 4 videre til Vågan. Derfra og til Andsnes (mellom Kvænangen og Lopphavet) er det også 4 tylfter, og det samme videre til Vardøhus, mens det er ytterligere 6 tylfter fra Vardøhus til Ægistav («som Noreghe lyktas»). Ifølge sjøfartshistorikeren Roald Morcken svarer dermed 1 «viku sjofar» til 11,11 km, altså en mil (Morcken 1977).
Kilder fra 1600- og 1700-årene viser at en mellom Vardø og Varangerbotn regnet en drøy dagsreise, og f. eks. i Lillienskiolds finnmarksbeskrivelse (1698) er roskiftene tydelig markert, uten at han bruker denne betegnelsen selv. Han oppgir imidlertid konsekvent 1 mils avstand langs kysten av Varanger – 1 mil til Kiberg, 1 mil videre til Komagvær, 1 mil derfra til Skallnes, og ditto mellom Skallnes og Ekkerøy, Ekkerøy og Vadsø, Vadsø og Finnes, Finnes og Mortensnes, Mortensnes og Varangerbotn osv.

Det er i lys av dette at Ottars opplysning om avstanden sørover til handelsplassen Skiringssal må forstås. Han fortalte at det ville ta minst en måned å komme seg dit, dersom han søkte havn om natten og hadde bør om dagen. Dette betyr verken at han brukte en måned på turen eller at Ottars skip ble rodd hele veien, men at avstanden tilsvarte ca. 30 dagsreiser med et roskip – dvs. ca. 180 (30x6) viku sjofar eller mil. De nevnte tabellene oppgir 4 tylfter (4x12, dvs. 48) viku sjofar fra Tønsberg til Bergen, 4 tylfter fra Bergen til Kråkvåg, 4 fra Kråkvåg til Vågan og 4 fra Vågan til Andsnes. Med andre ord tilsvarte avstanden Tønsberg – Andsnes 192 mil, dvs. 32 dagsreiser, og Ottars hjemsted er som vi har sett, å finne noe lenger sør.

Faktiske reiser kunne være mindre eller like ofte mer tidkrevende enn dette. I 1754 reiste en kommisjon fra Trondheim med kurs for Vardø. Selskapet seilte fra Trondheim 22. mai, og kom til Loppa 29. juni, der de ble liggende for motvind til 2. juli. Den 3. kom de til Hasvik, og reiste videre om aftenen dagen etter. Til Hammerfest ankom skipet om morgenen den 5., og gikk videre til Måsøy om natten og så til Kjelvik den 6. Der ble de liggende og vente på bør helt til den 15., da reisen gikk videre til Kjøllefjord. Den 16. kom man et stykke videre, men måtte gjøre vendereis til Skjøtningberg på grunn av vindforholdene. Først den 17., nådde de Omgang, og reiste videre til Makkaur den 18. og, endelig, til Vardø den 19. juli (Rejse Journal 1754).

Da engelskmannen Stephen Burrough reiste fra Kolmogory til Vardø i 1557, brukte han over en måned på ferden; han var riktignok på utkikk etter tre skip som var savnet, og var derfor innom ulike havner på veien (Burrough 1599). Thomas Randolfe dro fra Harwich til St. Nicholas (Severodvinsk) i 1568 og brukte nesten 20 dager på turen fra Nordkapp, etter å ha hatt god vind hele veien dit (Randolfe 1599).

Andre ganger kunne turen selvsagt gå atskillig raskere: I 1580 passerte en engelsk ekspedisjon på kurs vestover fra Vaigats, Kegor på Fiskerhalvøya om morgenen og søkte nattehavn i Tanafjorden to dager senere, om ettermiddagen. Morgenen etter bar det ut på havet igjen, og dagen deretter passerte de Nordkapp ved middagstider (Smith 1810). Willem Barentsz brukte også relativt kort tid på sin første reise nordover i 1594. Han passerte munningen av Trondheimsfjorden 15. juni, Lofoten 17. juni, Nordkapp 19. juni og kom til Tanafjorden der han lå i havn, samme dag. Så passerte han Vardø den 20. og kom til Kildin 21. juni. På tilbaketuren var han utenfor Kvitsjømunningen den 21. august, og kom til Vardø den 24. Han brukte et døgn videre fra Vardø til Nordkynn, og en halv dag derfra til Nordkapp. Dagen derpå passerte han Sørøya, og tre dager etter var skipet ved Tromsø (van Linschoten 1601).

Mellom Vardøhus og Kegor «strekker landet seg så langt innover at man ikke kan se hvor det slutter». Fra Blaeu: Het Licht der Zee-vaert (1608).
Ottar reiste altså i seks dager nordover fra sitt hjemsted, før landet bøyde østover og han måtte vente på vestlig vind. Derfra dro han østover i fire dager, før landet bøyde sørover og han reiste i fem dager til mot sør. Den første etappen, dit landet bøyer mot øst, må, som Storm påpekte, være «det nordligste kystpunkt, altsaa nordsiden af Magerø» (Storm 1894:94). Storms oppfatning var at avstandsangivelsene hos Ottar var rene tidsangivelser, og bemerket at seks dager var mye å bruke mellom Malangen (der han plasserte Ottars gård) og Nordkapp. Den overdrevne tidsbruken mente han måtte skyldes at Ottar «har seilet indenskjærs, mellem øerne, hvor endnu den sædvanlige seilled gaar; han vilde jo undersøge, om landet var beboet, og maatte altsaa passere den indre side af ørækken» (1994:94). Det siste er for så vidt relevant nok, men legger vi seksmilsregla til grunn, er det seks dagsreiser f. eks. mellom Finnkrokan i Karlsøy og Stikkelvågnæringen ved Magerøya. Den enkleste og mest liketile tolkningen av Ottars opplysninger om ferden nordover, er at han også på denne strekningen regnet med «ideelle» dagsreiser på 6 viku sjofar.

Storm mente likevel at Ottar kom helt til Svjatoj Nos i løpet av de neste fire dagene – og at han altså seilte like raskt som de hurtigste eksemplene våre fra 1500-tallet, som tross alt dreide seg om noe annet enn oppdagelsesreiser langs en helt ukjent kyst, slik Ottars ferd gjorde. Det er på ingen måte innlysende at Storm har rett, og kanskje har han gått i den samme fellen som han anklaget sine forgjengere for å ha falt i; han har tolket Ottars beretning i lys av de senere sagaene, og tatt det for gitt at reisens har endt langt inne i Kvitsjøen. For når Ottar regnet dagsreiser som ellers på kysten helt til Nordkapp, gjorde han vel det videre østover også?

Morcken (1964, 1969, 1977) antar at Ottar ikke oppgir dagsroinger, men den dobbelte distansen (1/2 døgr sigling) når han reiser mellom «Norge» og Kvitsjøen, og ser ut til å forutsette at dagens politiske grenser fantes alt i vikingtiden, ettersom han mener at «den første etappen fra Norge på 4 dager … sannsynligvis (har) gått til Sozonova… (ved) innløpet av Hvitehavet» (1964, note 23; se også Fløttum 2001). Morcken skriver: «Det vanligste var å bruke døgr eller halvdøgr i oversjøisk fart, og tylft eller dagsroing i kystfart, men noen helt fast regel var det vel ikke» (1977:12). Etter Morckens oppfatning var Ottars ferd videre østover fra Nord-Norge, en havseilas. Men det er ikke innlysende at dette er riktig, for hvordan kunne da Ottar ha skaffet seg kjennskap til de landområdene han bare seilte forbi («Finnene (terfinnas) sitt land var øde, og vi hadde ikke møtt bygd land siden vi for heimefra, uten noen fiskere, jaktmenn og fuglefangere»)? Og som vi snart skal se, var den tradisjonelle måten å reise på – og beregne avstander på – i Kvitsjøen og på Murmankysten, ikke ulik den som gjaldt på norskekysten.

Ottar reiste altså fire dagsreiser østover fra Nordkapp på det åpne Østhavet, helt til han kom til et sted der landet bøyde rett sørover og han måtte vente på vind. Dersom vi regner dagsreiser på samme måte som mellom Ottars hjemsted og Nordkapp, og følger seksmilsregla eller den eldre kilden fra omkring 1400, kommer vi til Vardø ytterst i Varangeren – og ikke til Kvitsjøen. Beretningen henger også bedre sammen dersom det var i Varangerfjorden Ottars ferd endte. For like lite sannsynlig som det er at han ikke skulle nevne Nordkapp, er det at han ikke skulle ha festet seg ved den store Varangerfjorden – som er landets åttende lengste fjord (90 km), og like bred ved Vardø (55 km) som innløpet til Kvitsjøen er på det smaleste (46 km). «Domshaff (dvs. Varangerfjorden) is a great sound passing Lappia and Norway and goeth far into the land,» heter det på W. Burroughs kart fra 1557. Få steder på kysten er formuleringen i Orosius-teksten så beskrivende som her: «Landet bøyde seg sørover eller ei havbukt gikk inn, jeg vet ikke visst hva det var». Som førstegangsseilende uten bakgrunnskunnskap om geografien, og med oppdagelser som motiv, ville man vel ikke krysse Varangerfjorden i det hele tatt, men seile sørover, altså innover fjorden..?

«Fra Kholmogory til Kola – trettitre Nikola»
Vi vet heller lite om hva slags fartøy Ottar brukte, men hans skip hadde trolig mer til felles med de pomorfarkostene som var i vanlig bruk i Kvitsjøen, på Murmankysten og i Finnmark på 1500-tallet og senere, enn med de engelske og hollandske skipene som gikk i farten på St. Nicholas på denne tiden. Det er derfor interessant å se nærmere på hvordan man seilte med «russesnekkene» (sjnjaka), fordi det tydelig fremgår at det ikke var tale om noen havseilas, men at man fulgte kysten og jevnlig søkte havn. For argumentasjonen i artikkelen er likevel ikke dette avgjørende.

W: Burroughs kart over den arktiske kysten fra 1557.
I flere hundre år drev pomorskippere fra landsbyer på kysten av Kvitsjøen handel på Finnmarkskysten (Niemi 1992; Shrader 1988). I de landsbyene som var mest aktive i pomorhandelen fantes håndskrevne seilingsbeskrivelser (lotsia) over ferden vestover som gikk i arv fra far til sønn, og vanligvis ikke ble vist frem utenfor familien. Ikke mange av disse beskrivelsene er bevart, men de som er det, forteller en interessant historie om seilas og havner både på Murman- og Finnmarkskysten.

Disse opptegnelsene var gjerne i hefteform, og inneholdt opplysninger om kompassretning og avstand mellom bestemte steder, korfattede beskrivelser av de samme stedene og tidvis også opplysninger om ankringsplasser, strøm- og dybdeforhold, samt i noen tilfeller enkle tegninger av landtoninger. Den første av disse, pomorenes egne, seilingsbeskrivelser forelå i trykt utgave først i 1866. I dag kjennes tolv forskjellige håndskrifter (Broch 1939; Shrader 2005).

Lotsia’ene er bygd opp på samme måte som f.eks. seksmilsregla, og den klart vanligste oppgitte avstanden mellom navngitte steder er 30 verst (32 km). Dette er ikke tilfeldig, skriver N.G. Morozov, og legger til at dette var den vanlige rodistansen før man måtte hvile, slik at pomorene søkte og fant havner med omtrent denne avstanden mellom (Morozov 1909:269). Dette er selvsagt et lignende system som roskiftene på norskekysten. Et minne om ordningen har man antagelig i det nord-russiske ordtaket, От Холмогор до Колы — тридцать три Николы – «Fra Kholmogory til Kola, trettitre Nikola» (Bulatov 1999:108). Ordtaket spiller på det faktum (?) at det fantes 33 lokaliteter med kors tilegnet Den hellige Nikolai langs sjøruta fra den gamle pomorhovedstaden Kholmogory til Kola. 

Korsenes funksjon var bl.a. å markere havnene langs ruta, og det er helt sikkert ikke tilfeldig at det er nettopp 33 havner/stoppesteder i den seilingsbeskrivelsen for strekningen fra Arkhangelsk (nærmeste havn til Kholmogory) til Kildin (som nærmeste havn til Kola) som ble publisert av Morozov (1909).
Men både i Kvitsjøen og på Murmankysten kunne faktiske reiser ta kortere eller lengre tid. Skipsjournalen til bonden Vadaev fra Kem (fra ca. 1800) gir slående eksempler på akkurat det, og understreker at ikke minst skiftende vindforhold kunne føre til lang reisetid (Shrader-Alimova 1976; se ellers Naymark 2006 for et nyere eksempel på hvordan faktisk reisetid kan variere betydelig når man benytter tradisjonsfartøyer som fremkomstmiddel).

Varangers særstilling
Et annet forhold som sterkt taler i retning av at vi skal lete etter Ottars sluttdestinasjon et annet sted enn ved Kvitsjøen, er arkeologisk begrunnet. Det «sterkt bygde» (eall gebūn) landet som som Ottar fant der ferden endte, finnes det nemlig ikke det minste spor etter ved Kvitsjøen i denne perioden. En så betydelig faglig kapasitet på området som Nikolai Makarov går så langt som til å si at Kvitsjøområdet på Ottars tid skilte seg avgjørende fra naboregionene i den forstand at det i motsetning til disse mangler ethvert spor etter en mer tallrik, bofast befolkning (Makarov 2007:145; se likevel Edovin 2016).

Gravrøyser fra jernalderen ved Kramvik. Foto: F.-A. Stylegar.
De fåtallige lokalitetene som er kjent fra vikingtid og tidlig middelalder ved Kvitsjøen og på Kola, der Ottar etter den vante oppfatningen skal ha møtte på Beormas, omfatter tre sølvskatter, to gravplasser og to boplasser, men ingen av disse kan føres så langt tilbake som til Ottars tid, dvs. til 800-tallet (Makarov 2007:146). Makarov legger til at befolkningen i området ser ut til å ha vært relativt liten og mobil (ibid.).

Kontrasten til Varangerfjorden er stor. «Kanskje det eneste territoriet (på den arktiske kysten) som beviselig kan oppvise spor etter bosetning i tidlig vikingtid, er nordkysten av Varangerfjorden,» fortsetter Makarov (ibid.). Og: «På grunnlag av den empirien som pr i dag foreligger fra Finnmark, Kolahalvøya og Kvitsjøområdet om bosetning på 800- og 900-tallet, er det Varangerfjorden som på langt bedre grunnlag enn noen annen region kan betegnes som «sterkt bygd» (2007:147). Likevel våger ikke Makarov å konkludere på annen måte enn med å slå fast at det ut fra dagens kunnskap ikke er samsvar mellom de geografiske opplysningene hos Ottar og det bildet som arkeologien gir. Men som jeg har forsøkt å vise i det foregående, hviler ikke den tradisjonelle oppfatningen av geografien hos Ottar på et særlig solid grunnlag. Tvert imot er det mulig å lese teksten slik at Ottars reise endte nettopp ved Varangerfjorden.

Hva er det så som setter Varanger i en særstilling? Kort fortalt: Mengden av funn, funnenes tidsmessige fordeling og monumentale gravminner som skiller seg fra det som ellers kjennes fra Finnmark, Kola og Kvitsjøregionen (se bl.a. Schancke 2000). Noe av det første som møter en langs europaveien fra Svartnes og sørover, er et felt med markerte gravrøyser på et høydedrag ved Kramvik i Vardø kommune. Feltet har gitt funn fra 500-600-tallet e.Kr. og senere. Slike monumentale røyser finnes ellers langs hele norskekysten, men tynnes ut og forsvinner omtrent ved Harstad, før de dukker opp igjen i Varanger.

Transteinen/ Ceavccageađge på Mortensnes. Var det her Ottars
reise endte? Foto: F.-A. Stylegar.
Men det er først og fremst det eksepsjonelle arkeologiske miljøet på Mortensnes/ Ceavccageađge i Nesseby, med en rekke spor etter samiske kulturminner fra en periode på 10 000 år, som peker ut Varangerfjorden som et område annerledes enn tilstøtende områder. Gravplassene ved Mortensnes består av ca. 200 jordfestegraver, og de inneholder bl.a. metallsaker som tidfester dem til tidsrommet mellom det 6. og det 12. århundre. I vår sammenheng er det spesielt viktig at det blant gravgodset finnes metallgjenstander fra 400-700-årene, hvis opprinnelse skal søkes på finsk-ugrisk område i Russland (Kleppe 1974; Odner 1989; Schancke 1988; Schancke 2000).

I tidlig nytid stod den samiske Varangersiidaen i en særsttilling, både befolkningsmessig og økonomisk (Schancke 2000:329). Varangersamene var tallrike og velstående, og utgjorde på 1500-tallet omkring 10 prosent av Finnmarks befolkning, og nesten tredjeparten av den sjøsamiske befolkningen. De hadde et stort ressursområde, med fangstanlegg for rein flere steder på Varangerhalvøya, laksefiske i Tanadalen, ferskvannsfiske både på halvøya og inn mot Enare, og frodige gressganger i indre Varanger. Fjorden var rik på fisk, sel og hval. Sommerboplassene lå ytterst i fjorden og på nordsiden av halvøya, mens befolkningen holdt til i fjordbunnen og indre deler av Varanger vinterstid. Den geografiske plasseringen, mellom Sverige, Russland og Norge, var gunstig i forhold til handel og utveksling.

Var det hit Ottar kom for mer enn 1100 år siden, gikk hans ferd rett og slett til Varanger, og ikke til Kvitsjøen? Det er neppe mulig å gi noe sikkert svar på det spørsmålet. Men på den annen side er det ingen grunn til ikke å behandle Varanger som et reelt alternativ til Kvitsjøen. Ja, på flere enn ett vis er Varanger en bedre kandidat enn Kvitsjøområdet. Det har av og til blitt anført at det bare er i Kvitsjøen at Ottar kan ha dratt fem dagsreiser sørover, slik det heter om den siste etappen i hans beretning, og at det kun er her man finner elver som er store nok til at de kan ha imponert den langveisfarende hålogalendingen.

Det siste er selvsagt et høyst subjektivt synspunkt, og på tidlige kart (f. eks. Olaus Magnus’ Carta Marina fra 1539, men fremdeles på Gerhard Schønings godt over 200 år yngre manuskart) er Pasvikelva oppfattet som en bred elv/kanal som går mellom Varangerfjorden og Enari. For øvrig er Pasvikelva Norges tredje lengste elv (nesten like lang som Tana, som er den nest lengste), og det er ingen god grunn til at ikke nettopp dette vassdraget med dets brede munning i Bøkfjorden skulle ha blitt oppfattet som bemerkelseverdig av Ottar. Pasvikelva er også en helt sentral økologisk og kulturgeografisk grense mellom Europa og Asia fra gammelt av (Wiken 1981:9), og en fulligod kandidat til den grenseelva som Ottar omtaler.

Når det gjelder de fem dagsreisene innover i fjorden, synes Varangerfjordens lengde å være i korteste laget. Men på 1600-tallet regnet man bortimot tre dagsreiser fra Vardø til Pasvik, og det er slett ikke umulig at Ottar oppfattet at landet «bøyde seg sørover» et godt stykke før Vardø -  f. eks. ved de engelske kildenes «Cape Good Hope» (Kornsetet ved Makkaur). Akkurat dette problemet er under enhver omstendighet ikke større enn de vanskene som hefter ved den tradisjonele oppfatningen av Ottars reisemål, det være seg utfra topografiske eller arkeologiske forhold.

Litteratur
T.N. Alimova (T.N. Shrader) 1976. Два памятника письменности Древлехранилища Пушкинского Дома о русско-скандинавских связях XVIII—XIX вв. Труды Отдела древнерусской литературы 31, s. 390-392.
W.J. Blaeu 1608. Het Licht der Zee-vaert. Amsterdam: Willem Janzoon.
G.A. Blom 1984. The Participation of the Kings in the Early Norwegian Sailing to Bjarmeland (Kola Peninsula and Russian Waters, and the Development of a Royal Policy Concerning the Northern Waters in the Middle Ages. Arctic 37, s. 385-388.
O. Broch 1939. Gamle russiske seilasopgaver for Nordnorge. Norsk tidsskrift for sjøvesen 57, s. 333-344, 458-459.
V.N. Bulatov 1999. Рycckиӣ ceвeр. Пoмopьe (XVI-нaчaлo XVIII в). Arkhangelsk: Pomoruniversitetet.
S. Burrough 1599 [1557]. The voyage of the foresaid M. Stephen Burrough, An. 1557 from Colmogro to Wardhouse, which was sent to seeke the Bona Esperanza, the Bona Confidentia, and the Philip and Mary, which were not heard of the yeere before. R. Hakluyt: The principal nauigations, voyages, traffiques and discoueries of the English nation  made by sea or ouer-land, to the remote and farthest distant quarters of the earth, at any time within the compasse of these 1600 yeres, 3, s. 291-295. London: By George Bishop, Ralph Newberie, and Robert Barker.
J.W. Brox 1884. Kursbog over den russisk murmanske Kyst fra Vardø til Semostrowa (Syvøerne) med en kort Beskrivelse over Havne og Fiskevær. Vardø: Forfatterens Forlag.
P. Dass 1994 [ca. 1700]. Nordlands Trompet. Oslo: Gyldendal.
Den norske Lods, udgiven af Den Geografiske Opmaaling; indeholdende Kystsrækningen fra Trondhjemsleden til den russiske Grændse. Efter de hydrografiske Undersøgelser i Aarene 1828 til 1842. Kristiania: A. Grøndahl, 1870.
A.G. Edovin 2016. Бронзовые украшения как индикатор культурных связей населения Нижнего Подвинья и Поважья в XI-XIII вв. Важский край 7, s. 45-52.
Enn liden Vnderwissning om Findmarcken, och detz handell. G. Storm (red.): Historisk-topografiske Skrifter om Norge og norske Landsdele, forfattede i Norge i det 16de Århundrede, s. 221-233. Christiania: Brøgger.
H. Eidnes 1943. Hålogalands historie. Trondheim: F. Bruns bokhandels forlag.
S. Fløttum 2001. The Norse viku sjovar and the nautical mile. The Mariner’s Mirror 87, s. 390-405.
P.C. Friis 1632. Norriges oc omliggende Øers sandfærdige Bescriffuelse. Indholdendis huis vært er at vide, baade om Landsens oc Indbyggernis Leilighed oc Vilkor, saa vel i fordum Tid, som nu i vore Dage. København: Melchior Martza.
H. Gilbert 1566. A discourse of a discouerie for a new passage to Cataia. London: Imprinted by Henry Middleton for Richarde Ihones.
N.N. Gurina 1984. Памятники эпохи раннего металла и раннего средневе-ковья на кольском полуострове.  Доклады Третьего советско-финляндского симпозиума по вопросам археологии 11–15 мая 1981 г., s. 7-16. Leningrad: Nauka.
E.J. Havnø & H. Pettersen 1940. Seksmilsregla. Nordlandsleia i seksmilsskift. Håløygminne 21, s. 75.
P. Hovda 1961. Norske fiskeméd. Oslo: Universitetsforlaget.
G. Indruszewski & J. Godal 2006. Maritime skills and astronomic knowledge in the Viking Age Baltic Sea. Studia Mythologica Slavica 9, s. 15-39.
F. Isachsen 1936. Hvad en en «Finnmarksmil»? Norsk Geografisk Tidsskrift 6, s. 284-288.
T.N. Jackson 2002. Bjarmaland Revisited. Acta Borealia 19, s. 165-179.
E.J. Jessen-Schardebøll 1763: Det Kongerige Norge fremstillet efter dets naturlige og borgerlige Tilstand. Tom. I. København: Trykt udi det Kongl. Wäysenhuus af Gottmann Friederich Kisel.
E.J. Kleppe 1974. Samiske jernalderstudier ved Varangerfjorden. Bergen: Universitetet i Bergen.
N. Knag 1751. Beskrivelse om en Reise til Malmis paa Grændserne mellem Norge og Russland 1690. Danske Magazin 5, s. 273-288.
J. Lilienskiold 1942-1945 [1698]. Speculum Boreale. O. Solberg (red.): Lilienskiolds Speculum Boreale I-II (=Nordnorske samlinger IV og VII). Oslo: Etnografisk museum.
J.H. van Linschoten 1828 [1601]. Voyage of scheepvaart van Jan Huyghen van Linschoten, benoorden om, door de engte van Nassau of Waaigat, enz. R.G. Bennet & J. van Wijk Roelandsz (utg.): Nederlandsche Zeereizen 1, s. 1-146. Dordrecht: J. de Vos en Comp.
N.A. Makarov 2007. The land of the Beormas. J.M. Bately og A. Englert (red.): Ohthere's Voyages. A late 9th-century account of voyages along the coasts of Norway and Denmark and its cultural context, s. 140-149. Roskilde: Vikingeskibsmuseet.
R. Morcken 1964. Den nautiske mil gjennom tusen år. Sagatidens distansetabeller fra vestkysten av Grønland til Hvitehavet. Bergens Sjøfartsmuseums årshefte, s. 4-32.
R. Morcken 1969. Europas eldste sjømerker? Sjøfartshistorisk årbok, s. 7-48.
R. Morcken 1977. Veien mot nord. Vikingtidens distansetabell langs den norske kyst fra svenskegrensen til Hvitehavet. Sjøfartshistorisk årbok, s. 7-81.
N.V. Моrоzоv (utg.) 1909. Мореходная книга или лоция Беломорских поморов. Записки по гидрографии, s. 269-305.
Monumenta historica Norvegiæ. Latinske kildeskrifter til Norges historie i middelalderen. Utg. G. Storm. Kristiania: A.W. Brøgger, 1880.
M. Naymark 2006. Альманах «Соловецкое море» 5. Поморская шняка в плавании по Онежскому озеру и Белому морю.
E. Niemi (red.) 1992. Pomor – Nord-Norge og Nord-Russland gjennom tusen år. Oslo: Gyldendal.
K. Odner 1989. The Varanger Saami. Habitation and economy AD 1200-1900. Oslo: Universitetet i Oslo.
B. Olsen 1984. Stabilitet og endring. Produksjon og samfunn i Varanger 800 f.Kr – 1700 e.Kr. Tromsø: Universitetet i Tromsø.
B. Olsen 1994. Bosetning og samfunn i Finnmarks forhistorie. Oslo: Universitetsforlaget.
T. Randolfe 1599 [1568]. The Ambassage of the right worshipfull M. Thomas Randolfe, Esquire to the Emperor of Russia, in the yeere 1568. Briefly written by himselfe. R. Hakluyt: The principal nauigations, voyages, traffiques and discoueries of the English nation  made by sea or ouer-land, to the remote and farthest distant quarters of the earth, at any time within the compasse of these 1600 yeres, 3, s. 376-378. London: By George Bishop, Ralph Newberie, and Robert Barker.
Rejse Journal fra Trunhiem til Wardøehuus Fæstning 1754 af en anbefalet Comission. Vardøhus festnings arkiv. Statsarkivet i Tromsø (kopi hos Vardø museum).
A.C. Ross 1981. The Terfinnas and Beormas of Othere. Reprinted with an additional note by the author and and afterword by Michael Chesnutt. London: Viking Society for Northern Research.
A. Schanche 2000. Graver i ur og berg. Samisk gravskikk og religion 1000 f.Kr. til 1700. Karasjok: Davvi Girji OS.
K. Schanche 1988. Mortensnes. En boplass i Varanger. En studie av samfunn og materiell kultur gjennom 10000 år. Tromsø: Universitetet i Tromsø.
T.A. Shrader 1988. Pomor trade with Norway. Acta Borealia 5, s. 111-118.
T.A. Shrader 2005. Across the Borders: the Pomor Trade.  T.N. Jackson og J.P. Nielsen (red.): Russia-Norway: Physical and Symbolic Borders, s. 105-115. Moskva: Languages of Slavonic Culture.
P. Simonsen 1957. Ottar fra Hålogaland. Ottar 14, s. 3-14.
H. Smith 1810 [1580]. The discovery made by M. Arthur Pet and M. Charles Jackman of the north-east parts, beyond the Island of Vaigatz, with two barks; the one called the George, the other the William, in the year 1580. J. Pinkerton (utg.): A general collection of the best and most interesting voyages and travels in all parts of the world; many of which are now first translated into English, s. 70-80. Philadelphia: Brown & Merritt.
I. Storli (red.) 1995. Ottars verden. Ottar 208.
G. Storm 1894. Om opdagelsen af «Nordkap» og veien til «det hvide hav». Det Norske Geografiske Selskabs Årbog 5, s. 91-106.
I. Valtonen 1988. An interpretation of the description of northernmost Europe in the Old English Orosius. Oulu: Oulu universitet.
M.K. Vasaru 2012. Bjarmaland and Interaction in the North of Europe from the Viking Age until the Early Middle Ages. Journal of Northern Studies 6, s. 37-58.
L.J. Waghenaer 1592. Thresoor der Zeevaert. Amsterdam: Cornelis Claesz.
I. Whitaker 1981. Ohthere's Account Reconsidered. Arctic Anthropology 18, s. 1-11.
S. Wikan 1981. Pasvik som finsk-norsk grenseland. Ottar 127-128, s. 9-17.

12 november 2018

Beardmore-kontroversen


Nyheten om en angivelig vikinggrav dypt inne i Canadas skoger gikk verden rundt på slutten av 1930-tallet. Kontroversen som fulgte, involverte et prestisjetungt arkeologisk museum i Canada, et knippe kjente arkeologer i Skandinavia, en beryktet svindler som hadde rømt fra Norge for å starte et nytt liv – og en norsk kunstner som var død 20 år tidligere.
Beardmore-funnet. Etter Hjalmar R. Holand:
Westward From Vinland: An Account of Norse Discoveries
and Explorations in America 982-1362 (1940).

John Block

John Block alias Jens Bloch var beryktet da han forlot Norge våren 1923. Den 8. juni 1920 hadde Dagbladet kunnet melde om en tragisk automobilulykke i Steinsfjorden på Ringerike. Dagen før var en bil blitt funnet ute i fjorden, og i nærheten fløt en løytnantslue. Politimesteren i Hønefoss kunne fortelle at bilen tilhørte sekondløytnant i trenkorpset, Jens Bloch, som man nå antok var omkommet. Han var sønn av maleren og illustratøren Andreas Bloch, som var død noen år tidligere. «Det er en gaade, hvordan ulykken har funnet sted,» skrev Dagbladet, for både bremser og annet var i orden, og veien på stedet var rett og oversiktlig.

Snart viste det seg imidlertid at Jens Bloch ikke var død, og at han selv hadde iscenesatt ulykken. I tiden som fulgte ble han observert til fots i fjellet, først i Valdres, så i Hallingdal og deretter i Gudbrandsdalen. Han vandret rundt i fjellheimen I ukevis; mat og forsyninger skaffet han seg ved å gjøre innbrudd i hytter og hus. I en villa i Vassfaret etterlot han seg en dagbok, der han beklaget tyveriene, forklarte seg om bakgrunnen for den fingerte drukningsulykken og lovet bot og bedring og et nytt liv utenlands. Etter hvert tok han seg over til Sverige, og havnet til slutt i Danmark, uten pass eller andre papirer. Derfra ble han utvist og sendt til Norge, der han ble tatt hånd om av politiet.

Jens Bloch hadde i månedene forut for «ulykken» vært disponent og medeier i det nystartede firmaet Bloch & Hannevig, som skulle drive med handel, kommisjon og agenturvirksomhet. Forretningen gikk godt, men Bloch tømte firmaet for alle verdier frem til sommeren 1920, da det gikk konkurs. Saken mot ham ble likevel henlagt året etter; for konkursens del på grunn av bevisets stilling, for hytteinnbruddene fordi han hadde erstattet skaden han hadde gjort, og for rømming fra militærtjenesten ettersom han hadde søkt om avskjed fra løytnantstillingen.

Deretter var det stille fra Bloch i noen måneder, men så, den 3. august 1922, brøt det ut brann i sveitservillaen «Gladvold» i Oppegård. Brannen ble slukket av en av leieboerne, ingen annen enn Jens Bloch. Man ante ugler i mosen, og en «oppdagerbetjent» fra Kristiania undersøkte åstedet og fant spor etter bensin. Bloch tilsto at han stod bak brannen, for å skjule et nytt underslag og innkassere en betydelig forsikringspremie. I februar 1923 ble Jens Bloch idømt 1 års fengsel og tap av borgerlige rettigheter i 10 år.

Etter dette hørte man ikke mer fra ham i Norge; Jens Bloch gjorde nemlig alvor av sin gamle plan om en ny start, og allerede i slutten av mai samme år ankom han Canada. I immigrasjonsdokumentene er hans nåværende yrke oppgitt å være «farmer», og årsaken til flyttingen oppgitt som «to accept farm employment». Bloch satte også et kryss foran «No», som svar på spørsmålet om han hadde til hensikt å returnere til Norge på noe tidspunkt. Frem til han døde i 1936, var han kjent som John Block.

Vikinger i Ontario?

Beardmore-kontroversen skapte overskrifter like før utbruddet av 2. verdenskrig. Var det virkelig en vikinggrav som var kommet for dagen i et gullskjerp ved Lake Nipigon, langt inne i Ontario, Canada? I den norske kolonien i Thunder Bay mente mange det, og de fant en meningsfelle i den mektige direktøren for Royal Ontario Museum of Archaeology (ROMA) i Toronto, en av Nord-Amerikas største museumsinstitusjoner, der funnet snart ble vist frem for publikum som det endelige beviset for norrøn tilstedeværelse i Amerika.

Nyheten nådde også norske massemedier. «Vikingefunn i Ontario?» spurte Arbeiderbladet 12. november 1938, etter at Time hadde avslørt det sensasjonelle funnet. Avisen hadde vært i kontakt med professor A.W. Brøgger ved Oldsaksamlingen, som ikke ville uttale seg offentlig før det forelå en ordentlig funnrapport. Men, fortsatte Arbeiderbladet, det er «lett å skjønne at professor Brøgger stiller sig sterkt tvilende til ektheten av funnet».

Mannen bak funnet var Eddy Dodd, jernbanearbeider og gullgraver. Han fortalte at han hadde funnet et sverd, en øks og fragmenter av et skjold, alt sammen av jern, da han sprengte vekk en stubbe på skjerpet sitt i nærheten av Beardmore. Det hadde skjedd flere år tidligere, i 1930 eller 31, og Eddy hadde i første omgang bare kastet sakene til side, uten å tenke noe mer over saken. Først da han tok med gjenstandene til Thunder Bay og viste dem til andre, ble det fart i sakene. Da så ROMA-direktør Charles Currelly fikk nyss om funnet og lot seg overbevise om at det var ekte, kjøpte han gjenstandene på vegne av museet.

Currelly var slett ikke noen kapasitet innenfor skandinavisk vikingtidsarkeologi; han var egyptolog. Han kontaktet av den grunn flere av datidens ledende arkeologer i Norge, Sverige og Danmark – og fikk synspunkter, og ikke så rent lite skepsis, fra folk som A.W. Brøgger, Sigurd Grieg, Haakon Shetelig og Sune Lindqvist i retur. Ekspertene var for så vidt ikke i tvil om at gjenstandene så ut til å være genuine nok, men de stilte spørsmål ved om de faktisk var funnet i Canada – og ikke i Norge eller Sverige – og om øksen og sverdet overhodet var funnet sammen (de var av typer som sjelden opptrer sammen i sluttede funn).

Oldsaksamlingens nestor, professor Brøgger, var særlig kritisk. I et iltert svar til Currelly gikk han ikke nærmere inn på datering og slike ting, men slo ganske enkelt fast at våpnene var skandinaviske, utvilsomt var funnet her hjemme og var kommet til Canada med en av de mange innvandrerne fra Norge eller Sverige. Han etterlyste flere opplysninger om funnet og finneren, og pekte på at det var forbudt å eksportere antikviteter fra Norge uten særlig tillatelse. Utførselsforbudet hadde vært gjeldende siden 1904, men spesielt i mellomkrigsårene ble det ofte syndet mot bestemmelsen. I 1927 hadde for eksempel Nationen kunnet melde – under overskriften «Amerikanere paa rov efter norske antikviteter» - at antikvitetshandlere i USA kjøpte opp gamle gjenstander i Norge, og at det i løpet av noen måneder var blitt hentet «minst 20-25 hestelass» med antikviteter. Det er lett å forstå Brøggers skepsis, med andre ord.

Norsk skepsis

Fagmiljøets skepsis var ikke nok; Currelly slo fast at funnet ikke bare var ekte i betydningen at gjenstandene var skandinaviske og fra tiden omkring år 1000, men at en faktisk hadde å gjøre med en norrøn vikinggrav. Dodd kunne føre flere vitner til torgs som bekreftet hans versjon av historien, og den norske visekonsulen i Thunder Bay gikk god for dem. For mange i den norske kolonien bekreftet funnet den norrøne bakgrunnen for deres egen tilstedeværelse i Canada.

Det var likevel en norsk innvandrer som først slo sprekker i fortellingen om Beardmore-funnet. James M. Hansen – født på Vestvågøy i 1882 som Jens Martin Blix Hansen – hevdet nemlig at gjenstandene var hans, og at Dodd hadde stjålet dem fra ham – og at de slett ikke var funnet ved Lake Nipigon. Tvert om var de kommet fra Norge, og Hansen hadde fått dem i pant for et lån. Låntageren var en annen nordmann, John Block alias Jens Bloch. Hansen hadde oppbevart funnet i et hus han eide, og etter at han leide ut huset til Dodd en periode, var sakene borte.

I mellomtiden hadde Beardmore-funnet fått hedersplassen på museet i Toronto, og mer eller mindre kvalifiserte forfattere knyttet funnet til Vinland eller til innskriften på Kensingtonsteinen, og diskuterte om vikingene var kommet til Ontario nordfra eller sørfra. James Hansen var et hår i denne suppa, og ikke spesielt godt likt i det norske miljøet i Thunder Bay. Og nå ville han ødelegge den sensasjonelle historien om viking-funnet også. Currelly henvendte seg til visekonsulen igjen, og fikk grei beskjed om at Hansen var en tvilsom type, og at en fin mann som avdøde løytnant Block ikke ville ha hatt noe som helst å gjøre med ham – eller med Dodd, for den saks skyld. Og dersom Block faktisk hadde vært i besittelse av våpnene, ville han sikkert ha fortalt det til sin venn, visekonsulen.

Fra Romerike?

Det ser ikke ut til at noen i Thunder Bay hadde nærmere kjennskap til John Blocks bakgrunn, utover at han var sønn av den kjente kunstneren, illustratøren og designeren, Andreas Bloch. Etter hvert sivet det frem opplysninger om at han og Dodd faktisk hadde kjent hverandre, og at Block i realiteten hadde stukket av fra byen på grunn av spillegjeld. Hansens opplysninger om at han hadde gitt Bloch et lån, viste seg også å stemme, og likeledes at Dodd hadde leid et hus av Hansen.
Senere fikk man tak i Blocks enke, som bekreftet at hennes mann hadde eid flere oldsaker som han hadde arvet etter sin far, og da var i grunnen Beardmore-kontroversen avgjort til skeptikernes fordel (Andreas Bloch var fra Hellerud i Skedsmo, og gjenstandene kan godt være fra en grav fra Romerike). Men: Det skulle likevel drøye helt til 1956 før gjenstandene ble fjernet fra utstillingen ved ROMA. Da hadde også Eddy Dodds sønn innrømmet at hans far hadde «saltet» skjerpet ved Beardmore. Hvilken rolle, om noen, John Block hadde spilt i svindelen, er fremdeles ukjent.

03 oktober 2018

Saga og minne


Kongesagaene har mye å melde om Einar Tambarskjelve – den tapre krigeren fra sjøslagene ved Svolder og Nesjar, den fromme romafareren, kong Magnus’ nærmeste rådgiver. Det er ingen grunn til å tvile på at Einar var en sentral aktør i begivenhetene i Norge i første halvdel av 1000-tallet. Men det er slektsforbindelsene mellom ham og noen av de viktigste politiske aktørene to hundre år senere, som først og fremst forklarer hvorfor Einar ble oppfattet som én hvis minne var viktig å ta vare på.

I samtidskildene, skaldekvadene, er det lite stoff å hente om Einar Tambarskjelve. Bare ett eneste vers som direkte nevner ham, er bevart. Men i sagaene er han altså en hovedperson, og kanskje har han også hatt en egen, nå tapt saga. Norrønfilologen Theodore M. Andersson har sannsynliggjort at den tapte sagaen om ladejarlene ikke har sluttet med jarlesønnene Eirik og Svein, slik det gjerne har vært antatt, men at Einar Tambarskjelve har spilt en sentral rolle i sagaen, som har vært ført frem til hans død – eller kanskje helt frem til frenden Håkon Ivarsson, som ble gift med Ragnhild, kong Magnus’ datter.

Skule Bårdsson (t.h.) og Håkon Håkonsson. ill. fra Flatøyboken, ca. 1380.
Spesielt interessant er forbindelsen til den fremstående birkebeineren og trønderhøvdingen, Bård Guttormsson på Rein i Fosen. Bård, som døde i 1194, var beslektet med Einar Tambarskjelve, men også med andre stormenn fra det foregående århundret, som Torberg Arnesson på Giske og Erling Skjalgsson. Som en respektert og høyættet lendmann var han en viktig støttespiller for kong Sverre i konflikten med baglerne, og ble gift med kongens søster, Cecilia Sigurdsdatter. Bård var dessuten far til den senere kong Inge, til hertug Skule og til Ingebjørg Bårdsdatter, som ble gift med lendmann Alv Erlingsson. Og Bård Guttormssons barnebarn var dronning Margareta, gift med kong Håkon Håkonsson.

Ikke til å undres at Einar Tambarskjelve – i kraft av å være beslektet med kongene av sverreætten, som styrte i Norge og på Island i så å si hele den perioden da sagaene ble skrevet – var relevant for sagaforfatterne. Det samme kan sies om Erling Skjalgsson og flere andre av det tidlige 1000-tallets høvdinger: De var aktuelle og interessante for ettertiden fordi den regjerende kongeslekten kunne føre sine ættelinjer tilbake til dem, alle sammen.

Hvilke kilder rådde middelalderens kronikører og sagaskrivere over når det gjaldt hendelser et par hundre år tilbake i tid? Kort fortalt må det ha dreid seg om skaldekvad, eldre krøniker og annaler som bare til dels har overlevd frem til i dag – og muntlig tradisjon. Den muntlige fortellertradisjonen og dens betydning for sagalitteraturen er vanskelig å begripe, og omdiskutert blant sagaforskerne. Men det er flere eksempler på at sagaene nevner konkrete eksempler på hvem som er opphavsmenn til bestemte opplysninger om personer og hendelser i fortiden, og i en muntlig kultur er det ikke uvanlig at tradisjonsmateriale som av en eller annen grunn oppfattes som viktig, blir overlevert både i seks, syv generasjoner (som er det vi snakker om fra slaget ved Svolder i år 1000 og frem til begynnelsen av 1200-tallet) og atskillig lenger.

Folkeminnegranskeren Knut Liestøl har på en fremragende måte vist hvordan tradisjoner om den såkalte «Skraddar-ætta» på begynnelsen av 1600-tallet levde i beste velgående da han drev innsamlingsarbeid i Åseral i Vest-Agder på begynnelsen av 1900-tallet, tre hundre år senere. Det var neppe annerledes i middelalderen.

En av Adam av Bremens hjemmelsmenn for historiske opplysninger om den danske kongeslekten var kong Svend Estridsen selv. Odd Snorreson skriver i sin saga om Olav Tryggvason at det var kong Sverre som var hans kilde for omstendighetene rundt Olavs død i slaget ved Svolder. Hva Einar Tambarskjelve angår, kommer man ikke utenom Snorre Sturlusons sentrale rolle. Han var jo ikke bare historiker, men også en av Islands mektigste menn, og stod i et nært forhold til hertug Skule, den ene av Bård Guttormssons to sønner. Som den fremste av sturlungene kjempet Snorre mot oddeverjene om den politiske makten på Island. Han ble valgt til lovsigemann i 1215, og kunne møte på Alltinget med et følge på 800-900 væpnede menn.

Snorre i Chr. Krohgs strek.
Snorre var i Norge i to lange perioder, første gang i 1218-1220, da kong Inge Bårdsson nettopp var død, og striden stod om hvem som skulle overta tronen, Skule Bårdsson eller Håkon Håkonsson. Vinteren 1218-1219 var Snorre hos Skule i Tunsberg, der kong Håkon også befant seg. Neste vinter oppholdt han seg i Nidaros, som gjest hos Skule, mens Håkon også tilbragte vinteren der. Da han reiste hjem til Island sommeren 1220, fullastet med rike gaver fra Skule, hadde han fått et len i Norge, slik at han skulle vende hjem som både norsk og islandsk stormann med oppdrag om å irettesette de ulydige oddeverjene, som hadde fart ille med norske kjøpmenn. I 1237-1239 var Snorre igjen i Norge, men valgte «feil» side i tronstriden mellom Håkon og Skule, som i 1239 lot seg hylle som norsk konge på Øreting. Da Skule så gikk til åpent opprør mot Håkon Håkonsson, ble han drept, og i 1241 innhentet skjebnen Snorre selv, da han ble drept på kong Håkons ordre hjemme på Reykholt.

Snorre skrev Heimskringla i årene mellom sine to norgesreiser. Det er svært sannsynlig at han må ha fått mye av sine kunnskaper om norske forhold og norsk historie mens han oppholdt seg i landet i perioden 1218-1220, og det kan godt være at hertug Skule var kilden for flere av opplysningene om sine egne aner. Det samme kan for så vidt gjelde Håkon Håkonsson.

25 september 2018

Benketrappene – privat utstillingsvindu og offentlig arena i byer og uthavner


«Og jo mere hovmodige Husene er, desto længere springer Gadetrappene frem, de trænger sig uden videre langt ud paa Fortaugene; ‘vær så god gå ud i Rendestenen med Dig,’ siger Gadetrappene». Ordene er Vilhelm Krags, og det var sin barndoms gate i Kristiansand, Østre Strandgate, han mintes på denne måten. Han skildret det han kalte «Gadetrappens anmassende Hensynsløshed», og livet på trappene – og på de faste benkene som var integrert i rekkverket oppe på reposet:

«Paa det øverste Trin, der er bredt som et lidet Gulv, er der Bænker på hver Side, men det er ikke ofte, der sidder nogen paa disse Bænkene. Det er nesten bare på varme Sommeraftener de tillukkede Portaler aabner sig og bliver staaende aabne ind til de ukjendte Helligdomme indenfor og Husets fjerne Beboere virkelig viser sig spillevende for Folket. Der sidder Papaen i sin hvide Støvfrakke og Mamaen med en koket liden Blondekappe over Haaret. Papaen læser Morgenbladet, Mamaen pusler med et fint lidet Haandarbeide. Hvis Papaen er af de lidt mere gemytlige, røger han paa en Merskumspibe, som har så langt Rør at det sølvslagne Hode magelig kan ligge ned paa Trappetrinet…»

Krags bysbarn og samtidige, Wladimir Moe, mintes også de karakteristiske benketrappene i de «finere» gatene i stiftsstaden:

«Om Dagen kunde der være noget øde dernede, men naar Aftenen kom med lange Bølgeskvulp mod Stranden, og naar Maanen indbød til Vederkvægelse efter Dagens Prosa, da aabnedes de brede Gadedøre, og i maleriske Grupper samledes Venner og Naboer paa de store Trapper. Da vekslede Sang og Musik med munter Samtale, mens de yngste Generationer fyldte Gaden med Lystighed og Liv…»

Byhusene i tre på høy grunnmur og med murt trapp fra gaten til inngangsdøren i hovedetasjen var vanlig i de fleste norske byer i første halvdel av 1800-tallet, fra svenskegrensen i sør til Vardø i nord. Trappen forbinder hus og gate, og mange steder har den rekkverk av smijern. Enkelte steder lengst sør er imidlertid trappene utstyrt med den karakteristiske detaljen som dikteren Krag la spesielt merke til, nemlig benker som består av en enkel, liggende treplanke som er innbygd i rekkverket. Benkene er alltid plassert vinkelrett på husveggen, og noen trapper har benk på én side av døren, andre på begge. Posebyen i Kristiansand har flere benketrapper, og det samme har Mandal, og de forekommer også i uthavnene på Sørlandet og her og der ellers, men mest utbredt ser de ut til å være i Flekkefjord og Egersund. I bykjernen i Flekkefjord er det et tyvetalls, og flere har det vært, før behovet for større gatebredde meldte seg med den økte biltrafikken. I Egersund sentrum er antallet like høyt.

De bedre strøkene av Kristiansand som Krag og Moe hørte hjemme i og skildret, er borte i dag; de gikk med i bybrannen i 1892, og husene som ble oppført etter brannen ble ikke utstyrt med monumentale gatetrapper av den gamle typen. Det var heller ikke lenger tillatt etter loven, slik vi om litt skal gå nærmere innpå. Og av samme årsak er fritrappene senere fjernet fra paléene som overlevde bybrannen i Kristiansands andre gamle hovedgate, Vestre Strandgate.

I dag er det bare i trehusmiljøet i Posebyen, de gamle arbeider- og håndverkerkvartalene i Kristiansand, at benketrappene utgjør et særegent innslag i bybildet. Men det er grunn til å anta at benketrapper er et relativt nytt fenomen i denne delen av byen. Husene i bevaringsområdet i Posebyen mangler de høye grunnmurene som opprinnelig forårsaket de utvendige trappene, og i eldre fotomateriale er det vanskelig å finne spor etter benker så vel som gelendre i Posebyen. I ett tilfelle (Henrik Wergelands gate 109) viser kildene at dagens trapp med rekkverk og benk først ble bygd i 1920, da magistraten påla huseieren ombygging av den gamle, enkle trappen fordi den stakk for langt ut på fortauet. Det er nærliggende å oppfatte denne og andre trapper i bydelen som påvirket av gatetrappene i de finere gatene i Kristiansand, altså som en form for «gesunkenes Kulturgut». Andre benketrapper i Posebyen er oppført så sent som på 1980- og 1990-tallet, helst fordi man har oppfattet dem som typiske for Sørlandet, og kanskje fordi de er vanlige i uthavnene, selve prototypen på «det sørlandske».

Det er i det hele tatt ikke så enkelt å avgjøre hvor langt tilbake i tiden benketrappene kan føres. I Egersund er denne typen trapper konsentrert i de kvartalene som ble gjenoppbygd etter bybrannen i 1843. Der stilte nye lokale byggeforskrifter riktignok krav om at trapper og kjellernedganger ikke skulle gå lenger ut enn byggelinjen, men det ble åpnet for å gi dispensasjon mot at huseier betalte en viss sum i forhold til gatearealet som ble brukt. Mange har tydeligvis benyttet seg av denne muligheten, og det kan tyde på at både trapper og benker var en vel etablert praksis i Egersund før brannen. For Kristiansands del, er det tenkelig at det nettopp var benketrapper Pehr Kalm beskrev etter sitt opphold i byen i 1747: «Utom den ordinaira porten for hvar gård, är gemenligen en annen dör på byggningen ut åt gatan, med trappor dervid, högre eller lägre, på åskilligt och artigt sätt byggde.» I så fall skal vi kanskje se for oss at de murte benketrappene har hatt forløpere i tre, slik det finnes eksempler på i uthavner som Ny-Hellesund?

Hollandsk påvirkning
Inspirasjonen til de høye, monumentale fritrappene av stein må delvis ha kommet fra panelarkitekturen, og for Sørlandets del fra lystgårdene og tilsvarende anlegg. Men de faste benkene mangler på lystgårdene – og er overveiende knyttet til gater og havner. Akkurat dette poenget får vi komme tilbake til. Modellen for benketrappene er det likevel ikke vanskelig å finne: Den finnes utvilsomt i Amsterdam og andre byer i den nordvestlige delen av Kontinentet, og var i utgangspunktet uten direkte sammenheng med høye grunnmurer og monumentale trapper.

Benketrapper (stoepbankjes) var tidligere et karakteristisk trekk ved husfasader i nederlandske byer, og i Amsterdam er de fremdeles vanlige, mens de i en by som Utrecht var borte og ble omtalt som kuriositeter fra en forgangen tid så tidlig som i 1875. Bakgrunnen for dem finnes i middelalderens byforordninger, som påla huseierne vedlikeholdet av området mellom husveggen og rennesteinen. Til gjengjeld fikk huseierne rett til å benytte dette offentlige arealet. I praksis resulterte ofte denne kombinasjonen av forpliktelse og rettighet i at man etablerte et opphøyd dekke av tre eller stein (stoep). Videre ble det gjerne montert benker langs husveggen eller i rett vinkel på denne. I de tilfeller der en trapp førte fra «stoep’en» og opp til inngangsdøren, kunne rekkverket gi ryggstøtte til en benk plassert i rett vinkel på døråpningen. I Nederlandene på 1600-tallet var slike opphøyde stoeps assosiert med bygårder som tilhørte rike kjøpmenn.

En parallell til stoeps fantes i de hanseatiske østersjøbyene i form av «Beischläge». Slike fantes som opphøyde trekonstruksjoner foran gatedøren allerede i senmiddelalderen, og var ment å skulle beskytte mot flom, men også lette ilandsetting av varer. I løpet av renessansen ble de videreutviklet til forseggjorte og påkostede sandsteinskonstruksjoner som var forsynt med gelender, og som gjerne kunne ta opp hele fasadens bredde. Av og til er slike Beischläge utstyrt med kunstnerisk utformede vanger, slik som i Frauengasse i Danzig/Gdansk (fig. 10) eller ved Lübecks rådhus, sistnevnte støpt i bronse i 1452. Et interessant eksemplar med familievåpen og benk er bevart ved Am Sande i Lüneburg. Chr. Molbech observerte benker av tre eller stein på mange Beischläge i Kiel og Hamburg omkring 1820, men det er tydelig at han alt den gang oppfattet dem som et gammeldags innslag. I sin enklere utforming står hansabyenes Beischläge nær stoeps, slik de kjennes fra Amsterdam og andre hollandske byer, og de er nærliggende å oppfatte dem som varianter over samme tema. Selv om de bevarte, som i Gdansk, gir et mer lukket og privat inntrykk enn så vel stoeps som våre hjemlige benketrapper, er det samme ikke tilfelle med f. eks. den nevnte i Lüneburg – som i så måte har mye til felles ikke bare med benketrappen på Jan Steens kjente maleri fra Delft, men også med den som pryder Langfeldts hus i Ny-Hellesund.

Det var selvsagt gamle og nære forbindelser mellom Norge på den ene siden, og østersjøbyene og de hollandske byene på den andre. Særlig tette bånd var det imidlertid mellom Nederlandene og Sørlandet, og det er rimelig å tenke seg at trappene med faste benker skyldes denne kontakten. Befolkningsveksten i det daværende Christianssands stift bare var en sjettedel av det den var i landet for øvrig i perioden 1650-1750, og årsaken var masseutvandringen til Holland. 40 prosent av de 12 000 nordmennene som giftet seg i Amsterdam på 1600- og 1700-tallet, kom fra det nåværende Vest-Agder. Skifter og tingbøker forteller om en utpreget flyttelysten befolkning på Sørlandet, og vi hører regelmessig om sønner og døtre som er i Amsterdam eller «ude paa Fahrten fra Holland», som sjøfolk, dagarbeidere eller hushjelper.

Søren Bugge, som var prest på Lista i en årrekke, fortalte at det fremdeles i 1770-årene var vanlig praksis at sønner og døtre reiste til Holland straks de var konfirmerte, og at de gjerne ble der i flere år for å tjene penger til å skaffe seg sin egen gård der hjemme. Det berettes på slutten av 1700-tallet om kystbygder i Vest-Agder der hjemvendte «hollændsker» med sine særpregede drakter var et karakteristisk innslag, og i Mandal skulle de kondisjonertes stuepiker helst ha erfaring fra Amsterdam. At denne kulturkontakten også brakte de særpregede benketrappene til sørlandske byer og uthavner, er som forventet.

Et rom mellom det private og det offentlige
«Zo even hoorde ik van ee zeker Man, die ik echter niet kende, maar die met een ander hier vor der Deur, terwyl ik op myn Stoepbankje zat..,»,[1] heter det i en av datidens almanakker rettet mot et kvinnelig publikum i Nederland. Nicolaas Beets skildrer i «Camera Obscura» (1839) «en brennhet fredags ettermiddag i en viss hollandsk by», der stillheten råder, «med unntak av enkelte gamlinger i sine blå nattluer og svarte tresko, som med bena utstrakt på benketrappen patter på sine tobakkspiper, bare omgitt av fioler og flittig-liser, mens de gleder seg over det gode været».

Benketrappene var ikke bare et utemøbel, men inngikk i en bestemt sosial omgangsform som for de velhavendes del egentlig tilhørte en tid forut for «oppdagelsen» av naturen; den nye naturfølelsen kom til å bety at man om sommeren foretrakk å oppholde seg i sine private hager, og ikke sittende på gatetrappen. For øvrige deler av borgerskapet og småborgerskapet levde denne omgangsformen imidlertid videre til ut på 1800-tallet. Den spesielle «trappe-kulturen» som Krag skildrer fra oppveksten i Kristiansand, er slående lik den som beskrives fra blant annet Amsterdam, og fra nederlandske oversjøiske besittelser som Nieuw Nederland, dagens New York State.

Vår gamle kjenning, Pehr Kalm, var egentlig på vei til Nord-Amerika da han var innom Kristiansand i 1747. I de delene av Hudsondalen som med hensyn til språk og kultur fremdeles var for nederlandske å regne, observerte han hvilken rolle stoeps spilte. Om New Brunswick skrev han:
«Vid ingången af husen emot gatan var gemenligen en bro med trappor giord, som en liten Altan med bänkar å ömse sidor, der de om aftnarna satta sig, at taga frisk luft, och hafva det nöje at se de forbigående.»

Kalm kom nærmere inn på bruken av benketrappene når han besøkte Albany, der befolkningen i godvær gjerne kunne «sitta mäst hela dagen utanför sina dörar». Særlig var benketrappene
«fulle med folk af bägge könen om aftnarna. Dette var besvärligt för en, som skulle passera förbi alle dessa Altaner; ty för en Mans-person måste hatten vara i ständig oro; emedan folket här ej voro Qväkare, hvilkas hattar äro likasom fastspikade på hufvudet, utan här hölts för en stor ohöflighet, om en ej tog hatten af sig, och hälsade på alla.»

På denne måten fungerte benketrappene som den mest offentlige delen av huset, et sted der beboernes og de forbipasserendes livsverdener møttes og kontakten med det offentlige rom var på det mest direkte. Ikke helt en del av huset og ikke helt del av det offentlige rom var benketrappene innrettet mot en regelbundet og intens utendørs omgangsform. Mens Kalm oppfattet benketrappene som en bygningsmessig tilpasning til klimaet, dog med visse sosiale fordeler, var det i realiteten motsatt: benketrappene var først og fremst en materialisering av en bestemt sosial omgangsform.

På samme måte er det med benketrappene i det sørlandske. De er i stor utstrekning knyttet til gater og havner, og ikke f. eks. til lystgårdene eller de aller mest fornemme byhusene. Det tyder jo på at det ikke var behovet for oppholdsareal utendørs som var hovedmotivet bak benkene, men heller ønsket om et areal i overgangen mellom det private rom og det offentlige, et sted for å se og bli sett, slik Krag skildret det i «Vår Barndoms Have». Det var med andre ord ikke bare benketrappene som kom fra Holland, men kulturen som hørte til.

Langvarig kamp om fortausretten
Også her hjemme inneholdt lovverket fra middelalderen av bestemmelser som forpliktet huseierne i byene når det gjaldt renhold, vedlikehold og istandsetting av gatene nærmest husene. Dette vedvarte middelalderen igjennom, og i Oslos vedtekter fra 1595 ble det truet med bøter for dem «som findes modvillige og ikke vil renholde og færdiggjøre deres broer og gader, hver for sin fortaa og gaardstomt». For Kristiansands del bekrefter flere politiplakater fra 1780-årene at forholdet var det samme der. I 1781 heter det:

«Iligemaade advares alle Huus-Ejere, at de stedse holde Fortogene for deres Huse rene og i behørig Orden, særdeles at de som have steenlagte Gader, lade de løse Steene bortkaste saalænge, indtil de behørigen kan blive nedlagte.»

Fra et tidlig tidspunkt ble det også satt begrensninger for hva en huseier kunne tillate seg på fortauet, uten at dette i lengden forhindret at «Byens megtige Folk i Fortiden bemegtiget sig Fortougsretten», som det heter fra Kristiansand i 1860-årene, med hensyn til byens brede og høye trapper. I 1707 heter det fra Bergen at nødvendige trapper heretter skal være av stein, ikke tre, og at «Bislag uden for Dørrene, deslige de saakaldede Stubber, Stakitter, Pothuse og Tralværk» skal avskaffes. Begrunnelsen var dels at trapper, bislag og mindre tilbygg på fortauene hindret ferdselen, og dels at de økte brannfaren.

Regulering av trapper og fortau var et viktig anliggende da det fra slutten av 1820-tallet ble vedtatt lover om «Bygningsvæsenet» i de største byene. For Christianias del (1827) ble det fastslått at «ingen Trappe og ingen Kjeldernedgang maa indrettes saaledes, at den gaaer udenfor Husets Gadelinie ud paa Fortouget». Man aksepterte dog ett trappetrinn, som ikke måtte være bredere enn 18 tommer (tilsv. 47 cm). Når eksisterende trapper skulle utbedres, ble de tillatt å legges maksimalt 1,5 alen (94 cm) inn på fortauet.

Loven møtte motstand på dette punktet, og i 1833 vedtok Stortinget å øke tillatt trappebredde fra 18 til 36 tommer (94 cm), med den begrunnelse at dette ville «være til Gavn for vedkommende Bygningseiere». Da en ny lov for Christiania ble behandlet i Stortinget i 1842, konkluderte innstillingen igjen med at 18 tommers bredde var tilrådelig, men nasjonalforsamlingen vedtok at tillatt trappebredde skulle være 1,5 alen. At forslaget om å begrense trappenes bredde engasjerte, understrekes at det også fantes et forslag om å øke bredden til 24 tommer. Det er interessant at begge forslagene ble fremmet av representanter for sørlandsbyene – henholdsvis biskop von der Lippe fra Kristiansand og tollkasserer Lange fra Arendal/Grimstad.

Men det kunne saktens være grunn til å «ta tilbake» fortauet, også i hovedstaden. En innsender i Morgenbladet beskrev høsten 1839 forholdene for de gående i Christiania, under overskriften «Fodgjængernes Besværligheder». Vedkommende peker på at fortau i byen knapt kan kalles noen gangvei, «men kun en Grændse for Rendestenen, som man etsteds maatte have», og at det «fordrer omtrent ligesaa megen Kunst at gaae paa dem i Mørket uden at brække Arm eller Been, som for den, der ikke er Linedandser, at gaae paa et virkeligt Toug med Hovedet i en Sæk.»:

«Den som i Mørket, det er naar Lygterne ere tændte eller skulle være tændte, vilde gaae der, maatte hvert Øieblik med det ene Been ned i Rendestenene for at undgaae et Karnap, en Trap, en Kjælderlem eller en Dynge Steen, som en christen Sjæl har lagt udenfor sit Huus til noget Slags Bygning, men som tillige ere en Art Menneskefælder, da Eierne hverken have kostet paa at sætte et Plankeværk omkring dem eller en Lygte.»

Innsenderen viste til lovendringen i 1833, og skrev at resultatet av den var blitt «at det saakaldte Fortoug er ganske upassabelt i Mørke, da det heelt afskjæres af Trapperne, og altsaa egentlig kun bestaaer i Mellemrummene mellem disse.»

Den reviderte bestemmelsen om trappebredde på 36 tommer/1,5 alen ble videreført da den første landsomfattende bygningsloven kom i 1845, riktignok begrenset til gater med bredde på 12 alen eller mer. I smalere gater skulle den nyopprettede reguleringskommisjonen avgjøre spørsmålet i hvert enkelt tilfelle. Kristiansand skilte seg ut igjen; ifølge byens kronikør, Karl Leewy, bestemte man der at trappene kunne springe 2,5 alen (1,57 m) frem foran vegglinjen…

De senere bygningslovene reduserte fremspringet ytterligere. I 1896 ble fremspringet fastslått til maksimalt 1 m, under forutsetning av at det var minst 1 m mellom nederste trinn og fortauskanten. Samtidig kom kravet om at gatetrappene ikke fikk ha skarpe hjørner. I 1899 kom så en ny lov som gjaldt Kristiania, der fremspringet ble redusert til 40 cm. Den landsomfattende bygningsloven fra 1924 tillot 60 cm bredde, men bare for gater bredere enn 12 m; i smalere gater kunne ikke trapper ha større fremspring enn 30 cm.

Med dette var gatetrappenes epoke i praksis forbi, sammen med det ikke helt offentlige og ikke helt private rommet foran husene. I den ene byen etter den andre forsvant trappene. «De høie Opgange fra Gaden til Butikerne, er nu helt forsvundne,» kunne Gudbrandsdølen melde i 1906. Da var den siste gatetrappen i Storgata nettopp fjernet. Hensynet til fotgjengerne og fremkommeligheten ble avgjørende. Da så bilene kom, ble fortauene gjort smalere og de eksisterende trappene måtte fjernes for ikke å stenge dem helt.

Slik var den generelle utviklingen. Men det fantes unntak, i form av steder som enten ikke var omfattet av lovverket (dvs. som ikke lå i bykommuner eller var egne bygningskommuner, eksemplifisert med de sørlandske uthavnene), eller der gatetrappene ble beholdt, og eventuelt transformert for å være i tråd med lovverket og lokale forskrifter. Det siste forholdet ser særlig ut til å ha gjort seg gjeldende i sørlandsbyene. Trolig er noe av forklaringen at trappene her hadde fått en særlig sosial funksjon – og benkene med dem.

Det siste understrekes vel av debatten i formannskapet i Kristiansand i 1886, da nye politivedtekter stod på dagsordenen. Den gangen gikk både forslaget og den politiske diskusjonen langt i å sette grenser for innbyggernes bevegelsesfrihet; man ville få bukt med unge mennesker som hang på gatehjørnene, bybud og sjauere som slo seg ned på andres gatetrapper, fattigfolk i Posebyen som ikke passet godt nok på smårollingene sine og personer som gikk på fortauene med vedbører. Men gatetrappene som i realiteten hindret fremkommeligheten på fortauene? Nei, et sted måtte grensen gå. «Skal man tage alt væk fra Gaden, som En kan slaa sig imod, saa blir det nok mangt og meget, som maa væk,» som en av representantene uttrykte det.

***
I dag er situasjonen en annen. I takt med at bysentrum etter bysentrum omformes på de gående og syklende sine premisser, er rommet mellom husveggen og fortauskanten på ny i spill, og spørsmålet om eierskap til og status for dette arealet er igjen blitt et diskusjonstema. Kanskje kan noen av erfaringene fra den gang da benketrappene var en integrert del av bylivet i Kristiansand og andre sørlandsbyer, fremdeles gi inspirasjon og retning?

Litteratur
A. Boeken 1950. Amsterdamse stoepen. Amsterdam: Van Saane en Havelaar.
T. Bratberg 1995. Bygningsloven 150 år, 1845-1995. Lovens opprinnelse og utvikling. Steinkjer: Kommunal og arbeidsdepartementet og Forvaltningsmuseet.
H.J. Broers 1875. Utrecht. Historische wandelingen. Utrecht: J.L. Beijers.
Bygningslov, Politi- og Sundheds-Vedtægter for Christiania. Christiania 1878: J. Chr. Gundersens Bogtrykkeri.
J.E. Crowley 2003. The Invention of Comfort: Sensibilities and Design in Early Modern Britain and Early America. Baltimore: John Hopkins University Press.
Den almindelige Bygningslovgivning ved Arne Carlsen, Bureauchef. Kristiania 1900: H. Aschehoug & Co.s Forlag.
R. Hauglid et al. 1963. Byborgerens hus i Norge. Oslo: Dreyer.
P. Kalm 1753. En resa til Norra America, b. I. Stockholm: Tryckt på L. Salvii kostnad.
P. Kalm 1756. En resa til Norra America, b. II. Stockholm: Tryckt på L. Salvii kostnad.
V. Krag 1926. Min barndoms have. Oslo: Aschehoug.
K. Leewy 1956. Kristiansands bebyggelse og befolkning i eldre tider 3. Kristiansand: Christianssands Sparebanks Historiefond.
K. Leewy 1956. Kristiansands bebyggelse og befolkning i eldre tider 4. Kristiansand: Christianssands Sparebanks Historiefond.
C. Lesger 2013. Het winkellandschap van Amsterdam. Stedelijke structuur en winkelbedrijf in de vroegmoderne en moderne tijd, 1550-2000. Hilversum: Uitgeverij Verloren.
Lov angaaende Bygningsvæsenet. Christiania den 6te September 1845. Christiania: Trykt hos Chr. Grøndahl.
Lov om bygningsvesenet av 22 februar 1924 og vedtekter stadfestet av Arbeidsdepartementet av 1 oktober gjeldende for Oslo. Forskrifter av 6 oktober 1928, utferdiget av Arbeidsdepartementet i henhold til § 6 i lov om bygningsvesenet av 22 februar 1924 til supplering av denne lov. Oslo 1928: Grøndahl & søns forlag.
Lov om Bygningsvæsenet i Kristiania af 26de Mai 1899. Udgivet med Anmerkninger af Arne Carlsen, Bureauchef. Kristiania 1899: H. Aschehoug & Co.s Forlag.
Love, Anordninger, Kundgjørelser, aabne Breve, Resolutioner m. V., der vedkomme Kongeriget Norges Lovgivning og offentlige Bestyrelse, for Aaret 1845. Christiania 1846: Chr. Grøndahls Forlag.
J. Manca 2005. On the Origins of the American Porch: Architectural Persistence in Hudson Valley Dutch Settlements. Winterthur Portfolio 40, s. 91-132.
W. Moe 1900. Kristianssand. I B. Loftfield (red.): Norge, s. 394-399. Minneapolis: Norge Publishing Company.
C. Molbech 1821. Reise giennem en Deel af Tydskland, Frankrige, England og Italien i Aarene 1819 og 1820, 1. Kiøbenhavn: Gyldendalske Boghandling.
K. Mæsel, I.J. Mæsel og J.J. Munksgaard 2014. Rusleturer i Kvadraturen 10. Posebyen, del 1. Kristiansand: Eget forlag.
S.E. Rasmussen 1949. Byer og bygninger. København: Forlaget Fremad.
Samling af Love, Tractater, Kundgjørelser, Resolutioner, Departementsskrivelser m. m., som siden 1814 ere udkomne, i tidsfølgende Orden og udtogsviis udgiven samt forsynet med alphabetisk Register. Anden Deel, indeholdende Aarene 1827 til 1838 inclusive. Christiania 1838: Guldberg & Dzwonkowski.
C. Schellenberg 1948. Beischlag. Reallexikons zur Deutschen Kunstgeschichte, 2. München: Druckenmüller.
C. van der Sijs 2010. Cookies, Coleslaw, and Stoops. The Influence of Dutch on the North American Languages. Amsterdam: Amsterdam University Press.
S. Sogner 2012. «Og skuta lå i Amsterdam...». Et glemt norsk innvandrersamfunn i Amsterdam 1621-1720. Oslo: Aschehoug.
F.-A. H. Stylegar 2016. Nieuw Amsterdam. Nordmenn i det hollandske Amerika, 1624-1674. Sandnes: Commentum.
T.D. Visser 2012. Porches of North America. Lebanon, New Hampshire: University Press of New England.
G. Kiesow 2007. Von Freitreppen und Bürgerstolz. I: Monumente. Magazin für Denkmalkultur in Deutschland, Juni 2007.


[1] «Så hørte jeg også fra en viss mann som jeg ikke kjente, men som var utenfor min dør sammen med en annen, mens jeg satt på benketrappen min...». I: Het vrouwen almanakje van Diewertje en Grietje, 1783.

Ottar fra Hålogalands ferd mot nord

Ottar fortalte for 1100 år siden at han bodde «lengst nord av alle nordmenn», og hans beskrivelse av en reise videre nordover langs kyst...