Skipsgraver i Osebergs skygge

Gjellestadskipet fra Halden er ikke den første skipsgraven som er funnet siden Osebergskipet ble gravd ut i 1904, og det er ikke bare ved Oslofjorden at det er funnet skipsgraver, selv om en av og til kan få det inntrykket gjennom mediene i disse dager. Men at skipsgraver som den nyoppdagede i Østfold er sjeldne som tenner på høns – det er det ingen tvil om. Og Østfold og Vestfold er like utvilsomt ett av kjerneområdene for denne høyst spesielle og eksklusive gravskikken – men ikke det eneste.

Omkring 1860 var det utskiftning av fellesskap på storgården Austhassel på Lista; den store «Skibhaugen» ute i marka ble delt mellom brukerne på gården, og gravhaugen skulle kjøres bort i løpet av fem år. Haugen viste seg å inneholde et skip, og tømmeret var så godt bevart at det ble brukt til å bygge en sjøbu nede i stranden. En del år senere kom arkeologen Anders Lorange til Lista, men rakk aldri å se nærmere på funnstedet – eller på sjøbua, for den del. Likere gikk det ikke med de "skibsmateialene og skibsnaglene av jern" som ble dratt ut av Skipshaugen på Tregde i Mandal omtrent på samme tid; sammen med mynter av gull og sølv, en runestein (!) og en "båtmodell av gull", for bare å nevne noe.

Osebergskipet transporteres til Kristiania.
Foto: Ukjent/Oslo Museum (CC BY-SA 4.0)

Nå var ikke Lorange ukjent med skip i gravhauger; tre år tidligere hadde han funnet et gravskip, riktignok et som var brent, i en gravhaug på Myklebust i Nordfjord. Og han skulle få sjansen igjen i 1887, da han gjøv løs på den mektige Storhaug på Karmøy og fant nok et skip.

I det vi får kalle «moderne tid», i 1852, kom den første skipsgraven fra vikingtiden for dagen på Borre i Vestfold. Og den som fikk æren av å grave ut funnet, var en annen av arkeologiens nestorer på 1800-tallet, Nicolay Nicolaysen. I likhet med Lorange skulle han få flere muligheter til å grave ut vikingskip – nemlig Gokstadskipet, i 1880. I mellomtiden rakk han å grave ut flere av de mer ordinære gravhaugene enn noen annen norsk arkeolog, det være seg før eller siden.

Men i 1852 var Nicolaysen fremdeles ikke overbevist om at utgravninger var det rette, og i forbindelse med Borrefunnet skrev han bl.a. at «allermindst vilde vor forening have bidraget til at forstyrre den» (gravhaugen). Nå kan det nok hende at den umiddelbare bakgrunnen for skipsfunnet på Borre bidro til Nicolaysens lunkenhet. Bare noen måneder tidligere var en ny veilov blitt vedtatt i Stortinget, og gjorde gjeldende fra 1. januar 1852. i denne het det at

«Oldtidslevninger maa i Anledning af Veiarbeider i intet Tilfælde tilintetgjøres eller beskadiges, uden at Eierens Samtykke og Amtmandens Bestemmelse i Forveien er indhentet».

Men det var nettopp dette man hadde gjort på Borre – gått løs på en av de store gravhaugene der for å hente veigrus. Av selve skipet var det ingenting tilbake. Nicolaysen kunne imidlertid berge et rikt gravutstyr for Oldsaksamlingen i Kristiania.

Mange år tidligere, og lenge før det fantes profesjonelle arkeologer, hadde man også støtt på skipsgraver fra tid til annen. Fra Østfold hører vi f. eks. om et «Sørøverskib» som ble funnet så tidlig som midt på 1700-tallet – om det da ikke er identisk med Tuneskipet, funnet i en gravhaug på gården Haugen i Rolvsøy i 1867 og transportert til Kristiania under stor festivitas. Fra Huseby i Lier fortelles det i 1820-årene om en «skipshaug», «hvoraf kjølen af et skib 100 aar tilforn skulde være opskudt». Kanskje var det også en skipsgrav man fant i den store Herlaugshaugen på Leka på trøndelagskysten da den ble åpnet på 1770-tallet.

Men det var utgravningen av gravene i Rolvsøy (Tuneskipet) og Sandefjord (Gokstadskipet) som for alvor avdekket vikingtidens skipsgravskikk i all sin prakt og overdådighet, og som dessuten for første gang gav sikker kunnskap om hvordan vikingskipene faktisk hadde sett ut.

Loranges skisse av skipet i Storhaug. Foto: Bergen museum.

Da Storhaug på Karmøy ble undersøkt av Lorange i 1887, var lokale krefter allerede godt i gang med utgravningen, inspirert av Gokstadfunnet noen år tidligere. Storhaug var regnet for å være Karmøys største gravminne, og lå på en terrasse der Karmsundet er på det smaleste. Selv om utstyret i Storhaug trolig hadde vært fullt på høyde med gravene fra Tune og Gokstad, vakte ikke funnet like stor oppmerksomhet.

Og da den neste skipsgraven på Karmøy, Grønhaugfunnet, ble avdekket i 1902, havnet den i skyggen av Osebergfunnet (1904). Den overdådige Oseberggraven kom raskt til å sette standarden for hva en skipsgrav kunne være. Det godt bevarte gravskipet ble selve symbolet ikke bare for skipsgravskikken, men for Norges vikingtid i stort. Oppstillingen av de tre skipene – Oseberg, Gokstad og Tune – først i Universitetshagen og etter hvert på Bygdøy, sementerte oppfatningen av den ekstraordinære gravskikken og dens utbredelse. Restene av karmøyskipene fristet tilværelsen i museumsmagasinet i Bergen, mens de eldre skipsgravene var tapt for alltid.

Målt mot Oseberg bleknet også de neste skipsgravene som kom for en dag, utenfor Norges grenser; i Normandie (1906), i Schleswig-Holstein (1908) og på Fyn (1935). Sutton Hoo-graven (1939) i Suffolk fikk riktignok stor oppmerksomhet, men ble bare i liten grad sett i lys av de yngre skipsgravene.

Mindre oppmerksomhet, også fordi disse gravene var dårlig bevart, fikk skipsgraver som ble arkeologisk undersøkt i Trøndelag senere på 1900-tallet, i Stjørdal i 1927 og i Steinkjer i 1970. I begge tilfeller var gravfartøyene virkelige skip, 15-20 meter lange.

På Vestlandet og nord i landet ble størrelsen på bruksbåtene tradisjonelt regnet etter antall årer, og sannsynligvis gikk skillet mellom båter og skip alt i vikingtiden ved tolværingen med seks par årer.

Det er dette som er grunnlaget for å skille mellom skipsgraver og de langt mer utbredte ordinære båtgravene. Særlig i kystnære områder i Sverige og Norge er båtgravene en karakteristisk skikk, og vi kjenner flere enn 300 slike graver bare fra vikingtiden. Båtene i disse gravene er vanligvis fra 3 til 6 meter lange.

Likevel finnes det graver som kan være vanskelig å plassere i den eller den andre av disse «boksene». Selv når det gjelder et så karakteristisk trekk ved skipsgravene som de tømrede kamrene som er plassert oppe i skipet, er det en glidende overgang vi har med å gjøre. For i det arkeologiske materialet møter vi store båtgraver med kammer flere steder på norskekysten, blant annet på Kaupang i Vestfold.

Den arabiske forfatteren Ibn Fadlan som beskrev gravskikker hos nordiske folk han møtte ved nedre Volga, forklarte at de for den fattige laget en mindre båt, la ham i den og brente den, men at høvdingbegravelsene i skip var langt mer omfattende og spektakulære.

Skipsgravene representerer kulminasjonen av mer storslagne, mer omfattende og mer langvarige seremonier enn båtgravene – så som de omfattende dyreofringene; 15 hester og 4 hunder i Oseberggraven. Dette er et av argumentene for at de store skipsgravene hører hjemme på samfunnets høyeste nivå.

Tidsmessig ligger skipsgravene fra slutten av 700-tallet til litt etter år 900 (Sutton Hoo er en del eldre enn dette). Holder vi oss til Norge, og til de gravene som er presist datert ved hjelp av dendrokronologi, er Storhaug og Grønhaug på Karmøy de eldste (ca. 780), og Tune og Gokstad de yngste (900/910).

Vel så interessant er imidlertid den geografiske spredningen av skipsgravene i det nåværende Norge, med konsentrasjoner (altså flere enn én skipsgrav) ved Oslofjorden, på Karmøy og i Trøndelag. Det er nærliggende å tenke seg at disse «klyngene» representerer ulike maktområder («riker») i vikingtiden, og ulike herskerslekter.

Ser vi på sagaer og andre kilder til den politiske geografien i Norge i sen vikingtid, fremstår Trøndelag med Hålogaland og Vestlandet som to separate maktområder med forbindelser vest over havet til De britiske øyer og vesterhavsøyene – de to opptrer tidvis sammen samlet, tidvis hver for seg, og er tidvis formelt under dansk overherredømme. Oslofjordområdet, Viken, er derimot styrt mer direkte av danske underkonger, mens Opplandene har tydelige forbindelser østover.

Det er neppe en for radikal tanke å knytte skipsgravene i Trøndelag til Ladejarlene og miljøet rundt disse, gravene på Karmøy til hårfagreætten og gravene ved Oslofjorden til danenes underkonger der.

Grinda - en elegi og et etterord

Og så er gamle Grinda i Værftsgata gått ut av tiden. Velsignet måtte være den byen som var så rik at den kunne tillate seg å rive et kulturminne som Grinda uten å føle seg fattigere. Den vesle tømmerbygningen hadde av en eller annen grunn unndratt seg antikvarisk oppmerksomhet da området ble regulert for noen år siden, og da kommunen nylig vedtok sin kulturminneplan.

Grinda, våren 2019.

La det være sagt at Moss kommune gjennom flere tiår har hatt et bevisst forhold til bevaring og utvikling av den bygde kulturarven. Viktige miljøer som Verket, Sand, Storgata, Klostergata og Møllebyen har fått vernestatus, og gjennom kulturminneplanen er en rekke andre bygninger og miljøer blitt sikret for fremtiden. Det er vel og bra, og kommunen fortjener all mulig ros for dette arbeidet.

Men kravene til byutviklingen har også vært utfordrende for kulturminnene i Moss i den samme perioden. Tapet av Nyquistbyen veier tyngre enn at Grinda nå er borte, og mot Grinda kan det for så vidt argumenteres med at det lave og nokså anonyme trehuset ikke inngikk i noen helhetlig sammenheng. Men det kan man for så vidt ikke bebreide Grinda for – opprinnelig lå det tross alt der i ensom majestet.

Grindas historie var spesiell nok, og huset gammelt nok, til at det burde ha fått stå i fred. Det er nå min oppriktige mening. Så langt elegien.

Hva var så historien bak huset?

Tollstasjonen som ble arbeiderbolig?

Den versjonen som er overlevert i lokalhistorisk litteratur, er at det ble flyttet fra Nordre Jeløy til plasseringen det hadde inntil nylig, en gang på 1700-tallet, og deretter fikk ny bruk i tilknytning til Helgerødbommen, som stod omtrent på dette stedet. Helgerødbommen var én av flere lignende bommer ved innfartsårene til byen. Bønder som ville føre mat- eller drikkevarer til torgs i Moss, måtte betale en avgift, den såkalte konsumpsjonsskatten, før de fikk passere bommen. Ordningen vedvarte til 1828.

Moss byleksikon forteller:

«Nederst i Værftsgaten ligger Kanalområdets eldste hus, Grina, og var en gang i bruk som tollstasjon 1760-1828».

I 1970-årene ble det gjort et stort registreringsarbeid av kulturminner i Moss, av en gruppe med blant andre M.B. Landstad, Per Grytdal og Edmund Ree som medlemmer. De fikk opplyst av den daværende eieren av Grinda, Sigurd Karlsen, at huset i sin tid var blitt transportert på flåte fra Kjellandsvik til Værftsgata, og at det opprinnelig stod i delet mellom Kjellandsvik og Skallerød.

Grinda i 1870-årene (omtrent midt i bildet). 20 år tidligere var
huset blitt flyttet fra Fuglevik nord på øya og inn til Sand.
Etter J.H. Vogt: Moss som den var.

Men i sistnevnte område, altså der Renneflotveien tar av fra Nesveien, var det fra gammelt av tre gårder som møttes: Kjellandsvik, Skallerød og Fuglevik. Og det var fra Fuglevik at Grinda i sin tid ble flyttet. Men det skjedde ikke på 1700-tallet, og tradisjonen om at huset spilte en rolle i forbindelse med tollinnkrevingen ved Helgerødbommen, må bero på en misforståelse eller sammenblanding. For Grinda ble gjenoppført i Værftsgata i 1853/1854, mange år etter at konsumpsjonsskatten var en saga blott.

På månedstinget i Moss sorenskriveri i august 1855 blir det tinglyst et huskjøp på en tomt under Helgerød, og det er ingen tvil om at det dreier seg om huset vi kjenner som Grinda. Selger er Johan Peter Eriksen, og kjøper brenneriarbeideren Olaus Olsen, opprinnelig fra Bohuslän. I det tinglyste skjøtet heter det, med Johan Peter Eriksens ord, at han har solgt «det af mig ved en Fuglevigplads Høsten 1853 afholdt Auction kjøbte Hus».[i]

Altså er det Johan Peter Eriksen som har flyttet huset til Værftsgata. Han beholdt det ikke lenge, som vi skjønner. Men han hadde en viss tilknytning til huset før den tid også. Johan Peter Eriksen var nemlig gift med Birgitte Marie Johannesdatter, og det hadde vært hennes foreldre som hadde bodd i huset mens det fremdeles stod på Fuglevik.

Fra Kongsberghytta til Grinda

Kirkeboken viser at i oktober – november 1853 døde husmannsekteparet Johannes Halvorsen Kongsberghytten og Elen Mikkelsdatter med kort tids mellomrom på «Fuglevigplads». Johannes og Elen hadde bodd på plassen under Fuglevik siden 1830-årene. Før den tid brukte de en plass under Ramberg, og enda før finner vi dem på Sand. Det var der eldstedatteren Birgitte Marie ble født oppunder jul 1823.

Johannes Halvorsen hadde flyttet til Moss fra Kongsberg i 1815, sammen med moren. Familien kom fra Heddal, der Johannes ble født i 1793, til sølvverksbyen noen tid før 1800, og bodde på en plass under gården Landsverk, en stor skogeiendom som tilhørte sølvverket. Elen Mikkelsdatter var tjenestejente på Grimsrød da hun giftet seg med Johannes i 1823. Tre år tidligere hadde hun kommet dit fra Rygge.

1835 er det beste bud for Grindas byggeår. I juni dette året ble det nemlig inngått bygselkontrakt mellom eieren av Fuglevik, Christian Wulff, på den ene siden og Johannes Halvorsen og Elen Mikkelsdatter på den andre om et fem mål stort jordstykke i gårdens utmark. Johannes og Elen skulle «bruge og bebo» jordstykket i resten av sin levetid mot en årlig avgift på 2 spesidaler, satt ned fra 5 spesidaler «i Betragtning af at Jordstykket end ikke i det hele er opryddet». Ekteparet pliktet dessuten å gjerde inn plassen, og kunne hente materialer til dette i Fugleviks skog. Husbygninger som Johannes og Elen måtte oppføre på plassen, skulle tilbys eieren av Fuglevik først, i det tilfellet at de skulle gå ut av kontrakten.[ii]

Johannes sin oppvekst på Kongsberg må være forklaringen på at huset fikk navnet Kongsberghytta, og omstendighetene gjør det svært sannsynlig at det var Johannes selv som bygde huset. På det tidspunktet svigersønnen hans kjøpte huset og flyttet det til Sand, var Kongsberghytta – som snart fikk navnet Grinda – bare knapt 20 år gammelt, med andre ord.

Typisk verneverdig

Forstaden Sand (Værlesanden) opplevde en voldsom vekst nærmest fra ingenting gjennom første halvdel av 1800-tallet. Beboerne kom fra fjern og nær, og livnærte seg som dagarbeidere, sjøfolk, fiskere og loser. Forholdene kunne være kummerlige, med trangbodde småhus og større (men like trange) leiegårder. Først i 1840 ble Sand innlemmet i byen.

Grinda, august 2019.

Fortellingen om Johannes og Elen er en variant over et tema som utgjør en helt vesentlig del av historien om Moss’ utvikling fra småby til industriby for 150 år siden – det var mennesker som dem, oftest fra nokså små kår, som fylte byen og skapte seg et nytt liv da veksten satte inn for alvor. Det var heller ikke helt uvanlig at nye byboere hadde hus med seg på flyttelasset. Grinda var bare et av flere hus på Sand som tradisjonen forteller er blitt flyttet dit, til dels over lange avstander.

Historien om Grinda er en typisk historie om forstaden Sand, og i dette lå også husets viktigste verdi som verneobjekt. Heldigvis finnes det bevarte bygningsmiljøer fra den gamle forstaden både øst og vest for Kanalen, som kom til å dele Sand tvers over da den ble anlagt i 1855. Men vi har ikke råd til å miste mer av den nå.

---

[i] SAO, Moss sorenskriveri, Pantebok nr. 11, 1852-1859, s. 235.

[ii] SAO, Moss sorenskriveri, Pantebok nr. 8a, 1833-1837, s. 241.

Olav Tryggvason i ørkenen

Slaget ved Svolder i år 1000 ble skjebnesvangert for Olav Tryggvason, som mistet både riket og livet. Men falt han nå egentlig i slaget? Et rykte gikk ut på at Olav hadde overlevd, og befant seg i et kloster i Midt-Østen. Og i tiden som fulgte, kunne flere troverdige menn fortelle at de hadde fått sikre livstegn fra den tidligere kongen.

"King Olaf leaps overboard",
fra Lang: The Red True Story Book (1895)

Sjøslaget ved Svolder er et av de mest omtalte i sagaene, og det må ha gjort voldsomt inntrykk på samtiden. Hvor det egentlig foregikk, vet ingen, for Svolder er ikke et stedsnavn som er bevart. Ulike krøniker og sagaer gir forskjellig bud på lokaliseringen, enten i Øresund eller nær Rügen i Østersjøen.

Olavs motstandere var en formidabel flåtestyrke ledet av hans gamle allierte fra vikingdagene, danekongen Svend Tveskæg, samt sveakongen Olof Skötkonung og nordmannen Eirik jarl. Olav selv var om bord i storskipet Ormen Lange med sine nærmeste krigere. Da de innså nederlaget, hoppet Olavsmennene over bord. Noen ble drept der de lå i vannet, mens andre fikk grid. Kong Olav selv var som sunket i jorden, og liket hans fant man ikke.

I en kortsaga om islendingen Halldor Snorreson møter vi en aldrende Einar Tambarskjelve som minnes hendelsene i etterkant av Svolderslaget. Einar hadde jo vært om bord i Ormen Lange, som den yngste av krigerne på kongsskipet. I sagatåtten forteller trønderhøvdingen at han og to andre ble ført i land og solgt som treller. Det dukket etter hvert opp en høyreist, kraftig mann i sid kappe og med maske for ansiktet. Han kjøper de tre trellene, løser dem av lenkene og går bort derfra med sine nye eiendeler, inn i en skog.

«Vi spurte ham om navnet, men han sa det ikke var noe for meg,» fortsatte Einar: «Men jeg ville sannelig vite hvem sin trell jeg skulle være, og dersom han skulle komme til å gi meg større frihet, ville jeg jo ha greie på hvem jeg skulle lønne for det». Den kappekledde ville likevel ikke svare. Til slutt tok han likevel vekk masken som skjulte ansiktet, og sa at det i enden av stien lå et skip, og at det var nordmenn om bord som ville ta dem hjem. «Og alle syntes vi å kjenne igjen Olav Tryggvason,» heter det i sagaen.

Denne historien føyer seg inn i en tradisjon som gjenfinnes allerede i de eldste bevarte sagaene, og som dreier seg om omstendighetene rundt kong Olavs død.

Etter Svolderslaget

I den islandske munken Odd Snorresons Olavssaga redder Olav seg med Guds hjelp unna bataljen ved Svolder da det går mot slutten, og tilbringer deretter resten av livet i et kloster i Det hellige land. Noe lignende finner vi hos Theodoricus Monachus. Hos Snorre, derimot, er spekulasjonene rundt kongens død mer neddempet, og han kutter dessuten ut mye av det «overnaturlige» stoffet hos forgjengerne.

Kongeportrett på Olav Tryggvason-penning, 995

Flatøybokens kompilatorisk opptatte forfatter har tatt med et bredt utvalg av tradisjonen om kongen som ble munk i «Syria». Han forteller at engelskmenn som vendte tilbake fra pilegrimsferd til Det hellige land bare noen år etter slaget ved Svolder, møtte Olav Tryggvason der, og den tidligere kongen hadde selv gitt dem en bok som de skulle gi videre til kong Æthelred i England, Olavs gudfar. Denne boken skal ha inneholdt Olavs egen livshistorie og syv andre hellige menns.
Samme kilde forteller om en mann som kom til Erling Skjalgsson, og hadde med seg en hilsen fra Olav Tryggvason (Erlings svoger), som han hevdet levde i et kloster på den andre siden av Middelhavet. Sammen med hilsenen overleverte han en kniv og et sverdbelte, som Astrid, Erlings ektefelle og Olavs søster, kunne bekrefte at kongen hadde eid.

Og så er det fortellingen, også den overlevert i Flatøyboken, om nordmannen Gaute som i 1047 dro på pilegrimsferd til Det hellige land. Derfra fikk han lyst til å se Egypt, men under tilbakereisen derfra gikk han seg vill i ørkenen. Halvdød av sult og utmattelse kom han til en elv, og på den andre bredden ble han var et kloster. Han fant imidlertid ikke noen måte å krysse elven på, og til slutt sovnet han der. I et drømmesyn ser han en mann som sier at det ligger en båt på et bestemt sted ved elvebredden, og det viser seg å stemme. Gaute går så til klosteret, der han i et av husene treffer en ærverdig, gråhåret mann som snakker norsk til ham. Den gamle spør og graver om forholdene i Norge, og lar Gaute få vite at han hadde vært med i Svolderslaget. Da Gaute så spør om han er kong Olav, svarer mannen unnvikende, men benektende. Han ber imidlertid Gaute om å hilse til Einar Tambarskjelve, og gir ham et praktfullt sverd og sverdbelte som skal følge med hilsenen. Da Einar etter hvert mottar gaven, utbryter han, mens tårene faller, at det sannelig var Olav Tryggvason Gaute hadde møtt.

Som om ikke det var nok, legger Flatøyboken til at Orm Torljotsson fra Deerness på Orknøyene, som hadde vært Edvard Bekjennerens hirdmann, hadde hørt kong Edvard lese høyt om Olavs flukt fra Svolder og videre liv som munk, fra den boken som Edvards far, Æthelred, hadde fått tilsendt fra Olav Tryggvason. Samme år som kong Edvard fikk høre om Olavs død fra pilegrimer som vendte tilbake til England, rundet kongen av lesningen med å annonsere at Olav Tryggvason nå var død. Edvard tok makten i England i 1042.

Klosteret i ørkenen

Hva da med klosteret der mange mente at Olav Tryggvason hadde levd det meste av sitt liv? Dem fantes det mange av i ørkenområdene i Egypt, Palestina og Syria, dit kristne hadde søkt flere hundre år tidligere for å finne nye måter å praktisere sin tro på. Arkeologiske spor etter disse klostrene finnes bl.a. i Sinai, Judea og Negev, men man har også intakte strukturer som det spektakulære Katarinaklosteret i Sinai.

Mar Saba-klosteret i Judeaørkenen.
Andrew Shiva / Wikipedia / CC BY-SA 4.0

I Senantikken tilhørte disse områdene Bysants, men deler av dem ble okkupert av perserne i en periode, og siden mistet til det muslimske Rashidun-kalifatet som følge av slaget ved Jarmuk i 636. De nordlige delene av dagens Syria ble gjenerobret på 900-tallet, mens Palestina og Jordan forble arabiske og muslimske.

Trosskiftet fra kristendom til islam fikk konsekvenser for kirke- og klosterlivet i regionen, og nye kristne institusjoner ble ikke etablert. Kan hende skulle en også tro at beskrivelsen i Flatøyboken passer kanskje best inn i en yngre situasjon der korsfarere har gjenerobret deler av landområdet. Men rent faktisk viser det seg at det var tillatt å reparere og vedlikeholde eksisterende anlegg, som de vakre freskene i den lille kirken i Qana (Syria) fra 900-tallet er et eksempel på. Og av en oversikt som Karl den store fikk utarbeidet i 808, fremgår det at en hel del klostre og kirker var aktive på det tidspunktet – og også langt senere.

Olav som helgen

Sant eller usant – det kan ikke være stor tvil om at det på slutten av 1100-tallet var krefter i gang som ville ha Olav Tryggvason helgenerklært. Odd Snorresons Olavssaga er først og fremst en hagiografi, der forfatteren innledningsvis sammenligner Olav med Døperen Johannes. Odds hovedhensikt er å skildre helgenen Olav Tryggvason.

I sagatradisjonen er Olavs navn knyttet til den offisielle kristningen på Island, Grønland og Vesterhavsøyene, og kanskje var det miljøer på Island som gikk i bresjen for å få helliggjøringen i stand. Slik gikk det som kjent ikke, men tekstene som er bevart i Flatøyboken viser at det må ha eksistert en nokså omfattende litteratur som søkte å underbygge Olav Tryggvasons status som en hellig mann. Det er sikkert heller ikke tilfeldig at denne tradisjonen var opptatt av å knytte Olav ikke bare til navnebroren Olav Haraldsson, men også til Edvard Bekjenneren, som var blitt kanonisert i 1161.

Bindingsverksbyen Christiansand

Den gamle by, Aarhus

En moderne by med «sirlige» hus oppført i mur og utmurt bindingsverk – det var tanken da Christiansand ble grunnlagt i 1641, og den var like viktig som selve byplanen med regelmessige kvartaler og snorrette gater. Og i en kort periode må byen i stor grad ha fremstått som en by med fargerike bindingsverksfasader – mer lik «Den gamle by» i Aarhus enn en hvit sørlandsby. Men idealet om en by med hus etter kontinentale forbilder måtte snart gi tapt, og Christiansand endret gradvis karakter og ble en trehusby. Det sørget den måten kjøpstaden ble fylt opp med byboere for – i kombinasjon med en langvarig økonomisk boom, en lokal økologisk katastrofe og en bybrann.

Ti år etter bygrunnleggelsen kunne forfatteren Jens Lauridsen Wolf begeistret skildre den «skiønne Kiøbsted», der den som vil bosette seg, oppfører hus «med Holland Steen imellem Tømmeret» (utmurt bindingsverk).

Det er begrenset med kilder som forteller særlig detaljert om hvordan husene i Kristiansand egentlig så ut de første tiårene etter at Christian den 4. avgjorde at «her skal byen ligge». Vi må i bunn og grunn godt ut på 1700-tallet før det er mulig å skaffe noen helhetlig oversikt over bygningsmassen i kjøpstaden.

Før den tid er vi i stor grad henvist til mer tilfeldige beskrivelser, blant annet fra reisende som var innom byen og skrev ned sine inntrykk. Jens Lauridsen Wolf var én av dem. Han var dansk, og drev bokhandel i København, men reiste mye i Norge. Han har utvilsomt sett den nye kjøpstaden på Agdesiden ved selvsyn. I sin Norgesbeskrivelse, Norrigia Illustrata, skriver han om hvordan kong Christian har «funderet» Christiansand, og at stedet nå er «af skiøn Bygning baade af Bindings verck og Steen-Huuse».

En tysk skildring av de norske byene er noen få år senere enn Wolfs, men gir det samme inntrykket av Kristiansand som en by av mur og bindingsverk. I denne nevnes de ulike byene i landet, med Bergen som den største og økonomisk viktigste, og forfatteren peker på at samtlige er trehusbyer – «bortsett fra Christiania og Christiansand, som er bygd av stein».

Det er vanskelig, kanskje umulig, å avgjøre hvor stort innslaget av særlig bindingsverk var. Men i hvert fall stort nok til at det ble lagt merke til. Tollregnskapene fra 1660- og 1670-årene viser en jevn flyt av murstein fra Holland til Christiansand, og seks ulike murmestere nevnes som borgere til Christiansand frem til 1660.

Christiansand, 1662

Byens første kirke, Trefoldighetskirken fra 1645, var utført i bindingsverk med murstein mellom bjelkene. Murverket på kirken kan ha vært dekorert på samme måte som Oddernes kirke ble da den ble forlenget omtrent samtidig som byen ble grunnlagt. Da fikk nemlig kirken en ny vestvegg i utmurt bindingsverk, og «tavlene» mellom eikebjelkene ble malt med rød farge og fugene trukket opp med hvitt. Byens hospital i den nåværende Tordenskjolds gate, som også er et bindingsverkshus, har lignende dekor bevart under bordkledningen, men med en annen fargekombinasjon.

Vi kjenner også flere privatboliger i utmurt bindingsverk – den senere stiftamtmannsgården, som ble oppført av borgermester Lauritz Christensen i 1640-årene, og oberstløytnant Michael Leons tidligere gård på hjørnet av Elvegata og Dronningens gate (før 1730), for å nevne noen.

I 1648 fortelles det at det fantes 50 «sirlige» borgerhus i den purunge kjøpstaden, og mange av disse må ha vært utført i bindingsverk. Men noen egentlig og gjennomført bindingsverks- og murby, slik som København og flere av de byene som Christian den 4. etablerte, ble Kristiansand ikke. Alt i 1648 var det også kommet til en hel del mindre, laftede bygninger som tilhørte håndverksfolk og arbeidere, og som ikke var underlagt det samme kravet til «sirlighet». En del av disse småhusene hadde antagelig eierne hatt med seg fra hjembygda, for laftehus var enkle å flytte på.

For mange av de nye borgerne må derimot bindingsverkshus ha vært et naturlig valg, ettersom en stor del av dem kom til Christiansand fra Danmark. Men ikke for alle. På et tidlig tidspunkt begynte nemlig den langvarige konflikten mellom kjøpstaden på den ene siden, og de borgerne som bodde i uthavnene og ladestedene på den andre. Kravet fra myndighetene var at alle som drev borgerlig næring, skulle bo i byen.

I 1665 heter det at lagmannen har ekspropriert husene til borgere som er bosatt i uthavnene i nærheten av Christiansand, og at husene skal transporteres til byen og settes opp igjen der. Det samme skjedde i Arendal noen år senere. Rasmus Fischer, president i Christiansand og tidligere toller i Arendal, ble tvunget til å går foran med et godt eksempel. Han fikk et flyttebidrag på 400 riksdaler og krav om å flytte huset til Christiansand og sette det opp igjen på Torvet, som også skjedde.

Idealet om «sirlige» hus etter dansk modell måtte vike for ønsket om å fylle byen med innbyggere og samle handel og håndverk der. Men fremdeles i byprivilegiene fra 1686 ble det bestemt at småhus og «hytter» skulle flyttes lenger opp i byen for å gi plass til dem som vil bygge store, «reale» hus.

Under høykonjunkturen i 1690-årene og fremover økte innbyggertallet kraftig i Christiansand, fra 1700 i 1684 til 3000 i 1720. De fleste av de nye byboerne var «Bönder og Böndersönner, der hverken havde Midler eller den behövende Fornuft» til å bygge annet enn tømmerhus som de var vant med. På det tidspunktet var det dessuten kommet til en ny faktor som gjorde det maktpåliggende å få flest mulig hus på plass: I 1685 hadde man nemlig felt det resterende av furuskogen som vokste på Sanden, og «de gemene Folk» hadde gravd opp røttene for å bruke dem til ved. Resultatet var en voldsom sandflukt.

Da storbrannen rammet byen i 1734, skjedde gjenreisningen i stort tempo, og sommeren 1736 stod et par hundre nye hus ferdig. Alle bolighus ble nå oppført i tre. «Sirligheten» var fra nå av langt på vei redusert til et spørsmål om regelmessige kvartaler og rette, brede gater.

Rytterstatuen i Aachen

I 801 lot den nyslåtte keiser Karl den store en rytterstatue av bronse som forestilte goterkongen Teoderik, hente i den gamle keiserbyen Ravenna og sette opp ved sitt eget palass i Aachen. Rytterstatuen ble berømt, så berømt at ryktet om den nådde det fjerne Norden og statuen noen tiår senere ble omtalt i runeinnskriften på den gåtefulle Röksteinen ved innsjøen Vättern.

Rök-steinen

«Fordum red Thjodrik den frygtløse konge, søkjæmpers styrer over Reidhavets Strand; sidder paa gotiske ganger nu rustet med skjold over aksel, mæringers ædling». Teksten på Rök-steinen fra 800-tallet, slik Sophus Bugge tolket den, inneholder skjebnetunge referanser til maktkamp og dåd, rikers vekst og rikers fall, langt der ute en gang for lenge siden. For Tjodrek er ingen ringere enn goterkongen Teoderik, som fra sin hovedstad Ravenna styrte over et stort rike på begynnelsen av 500-tallet.

Bengt Olof ÅRADSSON
[CC BY 1.0 (https://creativecommons.org/licenses/by/1.0)]

Passusen «sidder på gotiske ganger nu rustet med skjold over aksel» tolket Bugge som en henvisning til den rytterstatuen av Teoderik som på 800-tallet fantes i den frankiske residensbyen Aachen. Han har fått bred støtte for sin tolkning, selv om det også har vært reist kritikk mot den, ikke minst i senere år.

Rök-steinen ble reist øst for Vättern og sør for den mindre innsjøen Tåkern på 800-tallet en gang. Den neste 4 m høye steinen fantes på 1600-tallet innmurt i en tiendebod ved middelalderkirken i Rök. Med sine 170 ord fordelt på 760 tegn er den kan verdens lengste kjente runeinnskrift, og den er dekket av runer på alle sider. Ristningen er jevnt og fint utført, og er helt tydelig utført av en ekspert.

Ifølge den gjengse tolkningen av innskriften, forteller den en dunkel historie om kjente og ukjente konger, og gjengir antagelig også mytologiske forestillinger som er gått tapt. Den vanlige oppfatningen er at den Varin som nevnes på steinen, viser til sagn og myter som var kjente i samtiden for å hedre sin døde sønn, Vemod.

Det er tale om en komplisert og vanskelig tolkbar tekst, mens komposisjonen er nokså klar. Den består av tre hoveddeler, som hver og en inneholder to spørsmål/gåter og tilhørende svar. Formen minner om den gåteleken som i Snorre-Edda går under navnet greppaminni.

Særlig Teoderik-strofen har vært gjenstand for mye oppmerksomhet og diskusjon, men i innskriften nevnes f. eks. også 20 konger som satt på Sjælland i fire vintre («med fire navn, født av fire brødre»), nemlig fem Rådulfssønner, fem Rugalfssøner, fem Hordssønner og fem Bjørnssønner.

Karl den store i Aachen

Karl den store var konge over frankerne fra 768 og over langobardene fra 774, og i 800 ble han formelt det verdslige overhode for den vestlige kristenheten, da han ble kronet til «romersk» keiser av pave Leo. I hans og sønnen Ludvigs regjeringstid opplevde karolingerriket en kulturell oppblomstring, en «gjenfødelse» av klassiske idealer innenfor kunst, litteratur, arkitektur og annet.

Keiser Karl var klar over sin egen betydning som kristendommens forsvarer; kroningen juledag år 800 hadde tross alt funnet sted i Peterskirken i Roma, og det var ingen ringere enn pave Leo som hadde satt St. Peters krone på Karls hode. På hjemmebane var Karl i full gang med å etablere palasskomplekset i Aachen som det «nye Rom». Kapellet i palasset var planlagt og utformet som et bilde på Det himmelske Jerusalem, med en symbolikk som tydelig spilte på parallellen mellom Kristi himmelske rike og Karls eget imperium.

Regisole i Pavia, oppr. fra Ravenna

Karls biograf, Einhard, kan imidlertid fortelle at keiseren ikke bare opptatt av den antikke, romerske arven, men også den førkristne, germanske. Han skriver at Karl elsket «gamle barbariske sanger» og gav germanske navn til vindretningene og årets måneder. Kontrasten til sønnen Ludvig kunne ikke ha vært større. Ludvigs biograf presiserer at han «foraktet de barbariske sangene han hadde lært som gutt, og ville verken lese, høre eller gjengi dem».

Palasset i Aachen ble utstyrt med gjenbrukte bygningsmaterialer og dekorasjoner fra den tidligere keiserbyen Ravenna i Nord-Italia. Det keiserlige kapellet fikk søyler av grønn porfyr og rød egyptisk granitt hentet fra goterkongen Teoderiks palass i Ravenna, etter tillatelse fra pave Hadrian. Den såkalte «Karl den stores trone» i det bevarte kapellet er også spolia fra Antikken.

Plyndringen av Ravennas senantikke bygningsarv var utbredt på 800-tallet. Andreas Agnellus forteller I sitt historieverk om Ravennas biskoper at han selv plukket ned et av Teoderiks palasser i byen og brukte materialene til å bygge sitt eget hus, og ulike biskoper hentet og gjenbrukte både bygningsmaterialer og gravminner. Karl den store var heller ikke den siste av de karolingiske keiserne som hentet spolia i Ravenna.

Rytterstatuen

Agnellus skildrer også en rytterstatue som forestilte Teoderik. Statuen var antagelig én av to rytterstatuer av Teoderik i Ravenna; den andre var den såkalte Regisole, som ble flyttet til Pavia og til slutt, i 1796, ble fullstendig ødelagt av den stedlige jakobinerklubben. Den første statuen ble – på keiser Karls ordre – hentet fra Ravenna til Aachen i 801, der den ble satt opp i parken mellom kapellet og palasset, som et håndfast bevis for det gjenskapte imperiet. I Aachen stod den forgylte Teoderik-statuen på en søyle eller pidestall, omgitt av andre, mindre statuer («følgesvenner», ifølge en samtidskilde). Rytterfiguren holdt spyd (eller lanse) i sin høyre hånd og et skjold i den venstre, mens hesten var fremstilt i galopp. En fontene inngikk også i arrangementet.

Valget av nettopp Teoderik-statuen er likevel ikke innlysende, for arianeren Teoderik var uglesett i den katolske ettertiden. Men det er grunn til å tro at det var en bevisst handling fra keiserens side – han fikk nemlig en sønn som også ble døpt Teoderik i 807. Kan hende var det nettopp den blandingen av romersk og germansk som goterkongen representerte, som også appellerte til keiser Karl?

Et langt allegorisk dikt fra 820-årene, De imagine Tetrici (Om Tetricus-statuen), kretser rundt statuen, og gir et innblikk i hvordan Theoderik – og den da avdøde keiser Karls forhold til ham – kunne oppfattes. Dikteren, Walahfrid Strabo, oppsøker palasset i Aachen og går inn i en drømmeaktig tilstand ved synet av fontenen med statuene. Han innleder en dialog med en muse (Scintilla), som svarer på spørsmål fra dikteren om det han ser.

 «Først vil jeg gjerne vite hvorfor denne statuen og figurene som omgir den, og som vi ofte spaserer forbi, ble laget?» heter det innledningsvis. Og Scintillas respons levner ikke den gamle goterkongen mye ære:

«Theoderik, som en gang hersket I Italia, var gjerrig og holdt mye av sin store rikdom for seg selv. Men den elendige mannen vandrer nå alene langs den kullsvarte Avernus; han har ingenting igjen i verden foruten et dårlig rykte… Dersom håndverkerne gav ham statuen mens han levde, så vær sikker på at det var for å mildne en rasende løve gjennom sin kunst. Eller – og det finner jeg mer sannsynlig – bestilte den fryktelige mannen selv portrettet, slik stolthet ofte leder en til.»

Selve navnet på diktet, Tetricus, er et ordspill med Teoderiks navn og det latinske begrepet «taeter» (dyster, ond, rå). Det er liten tvil om at Walahfrid på denne måten kritiserte Karl den stores forhold til det forgangne og hans omgang med fortidens germanske helteskikkelser. I et annet arbeid fra Walahfrids hånd, visjonsdiktet Visio Wettini, plasseres for øvrig den senere helgenkårede keiser Karl i skjærsilden.

Hva som siden skjedde med statuen, er uvisst. Etter at Karls rike ble delt mellom hans sønner, mistet Aachen posisjonen som «det nye Rom», og Teoderik-statuen forsvinner ut av sagaen.

Ravenna – Aachen – Norden

Men hvordan kunne kunnskapen om keiserens rytterstatue vandre helt til Östergötland og foreviges på runesteinen fra Rök?

Karl den stores palass i Aachen, rekonstruksjon,

Pfalzmodell_1981_Leo_Hugot.tiff: Irehuro derivative work:

Hic et nunc [CC BY-SA 3.0 (https://creativecommons.org/licenses/by-sa/3.0)]

På 700-tallet var frankernes ekspansjon nådd friserne og sakserne, og danene stod for tur. De frankiske riksannalene omtaler forhandlinger mellom frankere og daner i 777, og fra da av preges forholdet mellom Karl den stores rike og Norden av vekslende allianser og fiendtligheter.

Tidvis forteller kildene om skandinaver som oppholder seg i Karolingerriket. I 807 hører vi at en «normannisk» leder, Halfdan, kom med et stort følge til keiseren, underkastet seg ham og lot seg kristne. I 826 gjentok danekongen Harald Klak den samme bedriften, i Ingelheim. Den frankiske munken Ansgar fulgte med Harald til Jylland, og i 829 begynte han misjonsvirksomheten i Birka. Det var med andre ord nok av anledninger der fortellingen om rytterstatuen i Aachen kan ha blitt tradert.

Selve Aachen ble herjet av vikinger i 881. Den gangen var byen fremdeles et ideologisk og rituelt fikspunkt for ulike karolingiske tronpretendenter, men vikingenes angrep satte en stopper for det. De stormet byen, brente ned keiserpalasset og de keiserlige badene, brukte Mariakirken (den nåværende katedralen) som hestestall og vanæret Karl den stores gravmæle. Om ikke før, så ville grusomhetene dette året ha gitt mang en nordbo førstehåndskunnskap om forholdene i Aachen.

Hellig-Olavs engelske biskoper

Olav Haraldssons forhold til den engelske kirken var nært og direkte. Da den senere helgenkongen kom til Norge i 1015, hadde han med seg en håndfull engelske biskoper og engelske hellige bøker, og etter all sannsynlighet var Olavs tilbakevenden avtalt med kong Æthelred, som på det tidspunktet hadde gjenvunnet makten i England fra danene.

Fra skrinleggingen av Olav Haraldsson,
detalj av antemensale fra Nidarosdomen

Olav hadde selv herjet i Æthelreds England, men hadde noen år tidligere gått i tjeneste hos hertug Richard av Normandie. Da så Æthelred og hans familie ble fordrevet av danekongen Svend Tveskæg i 1013, møttes de to gamle fiendene i Rouen. Æthelred var Richards svoger, og gift med Emma, hertugens søster.

For de angelsaksiske kongene var hertugdømmet tvers av Den engelske kanal en viktig alliert, og slik hadde det vært i hundre år – like siden Richards oldefar, vikingen Rollo, hadde fått Normandie i len av karolingerkongen Karl den enfoldige, mot at hertugene skulle forsvare riket mot angrep fra sine tidligere medsammensvorne, og dessuten la seg døpe. Dåpen hadde foregått i katedralen i Rouen, der Rollo og hans etterkommere, hertug Richards forfedre, nå hvilte. Den storslåtte biskopskirken var blitt ødelagt av vikingene før den tid, og da Olav oppholdt seg i Normandie, var erkebiskop Robert – hertugens bror – i full gang med gjenoppbyggingen.

Antagelig var det vinteren 1013/1014 at Olav Haraldsson ble døpt i den samme kirken. «Olav Haraldsson ble, på oppfordring av erkebiskop Robert, vasket av ham gjennom dåpen og smurt med den hellige salve,» heter det hos den normanniske kronikøren Guillaume av Jumièges. Passio Olavi følger opp med å peke på at Olav var blitt kjent med kristendommen i England før han ble døpt i Rouen, og at kongen «så snart han var blitt renset i den hellige dåp, ble … et nytt menneske». Ifølge tradisjonen i middelalderen var det ikke bare erkebiskop Robert og hertug Richard som var til stede ved Olavs dåp; det var også Æthelred og Emma. Enkelte har tenkt seg at Æthelred var fadder ved dåpen, og det er ikke noe urimelig ved den tanken. I det hele tatt er det vanskelig å komme unna at det som foregikk, var en «politisk dåp», og at dåpshandlingen ble ledsaget av et forbund mellom de tidligere fiendene Æthelred og Olav.

I nyere tid har historikerne diskutert om Olavs retur til Norge kan hende foregikk i forståelse med Æthelred – eller Knud den store. Det siste alternativet er lite sannsynlig. Olav var Æthelreds mann, ikke Knuds, og det er sannsynlig at han har vært trofast mot Æthelred like til denne døde i 1016. Men at ferden til Norge har vært avtalt med Æthelred, det er mulig. Og under enhver omstendighet må krefter innenfor den angelsaksiske kirken ha vært involvert. For ikke bare har vi opplysningen om Olavs dåp i Rouen – det er også det forhold at han ankom Norge med engelske biskoper om bord.

Adam av Bremen navngir dem – Sigafrid, Grimkil, Rudolf og Bernard, og det er grunn til å feste lit til den tyske kronikøren på dette punktet. Erkebispesetet i Hamburg og Bremen, som Adam var knyttet til, var gjennom flere hundre år ansvarlig for den kristne misjonsvirksomheten i Norden, og fulgte selvsagt godt med på hva som skjedde på området i de skandinaviske landene. Da Adam forfattet sitt verk, var det dessuten ikke gått mer enn 40 år siden slaget på Stiklestad. Han skriver videre at Olav sendte en delegasjon til erkebiskop Unwan (1013-1029), og bad ham «ta godt imot disse biskoper, samt sende seg noen av hans egne, som kunne styrke de vankunnige nordmenn i kristendommen». Adam legger til at erkebiskopen «av godhet mot kongene» tillot misjonærer som var blitt prestevigde i England, å bygge kirker – dersom de bare var villige til å underordne seg Hamburg – Bremen. Like knirkefritt gikk det likevel ikke alltid: Da kong Knud utnevnte engelske biskoper i Danmark, svarte erkebiskopen med å passe opp skipet som hadde en av de nye biskopene om bord, og legge ham i lenker.

Karrieren til den mest kjente av Olavs biskoper, Grimkjell, taler sitt tydelige språk om at den senere helgenkongens misjonsvirksomhet må ha vært godt forankret i den angelsaksiske kirken. Grimkjell ble etter mange år i Norge utnevnt til biskop i Sussex (Selsey), og hadde i en periode også bispekallet i Norfolk (Elmham) – som det forresten gikk rykter om at han hadde kjøpt av kong Edward, og han var trolig en hovedperson når det gjaldt formidling av olavskulten til England. Da Grimkjell døde i 1047, ble han gravlagt i Kristkirken i Canterbury, den kirken som vi i dag kjenner som katedralen i Canterbury. Kristkirken var blitt gjenreist etter vikingenes herjinger i 1011, og var nå en av Nord-Europas største katedraler. Den mest sannsynlige forklaringen på at Grimkjell ble gravlagt i Kristkirken, og ikke i sin egen katedral i Selsey, er at han har hatt tilknytning til Canterbury tidligere i sin karriere – og at han kanskje var benediktinermunk der før han reiste til Norge.

Om Rodulf vet vi at han i 1050 ble innsatt som abbed ved benediktinerklosteret i Abingdon, der han døde to år senere. Ifølge en islandsk saga om de første biskopene i Skálholt, hadde Rodulf bakgrunn fra Rouen. Engelske kilder gir ellers den interessante opplysningen at han var beslektet med kong Edward, Æthelreds sønn. Bernhard og Sigfrid vet vi mindre om. Den nevnte biskopssagaen nevner at Bernhard senere kom til Island, og han er kanskje den samme som skal ha latt reise en kirke i Skåne, og som døde på Sjælland. Sigfrid kan være den biskopen som kom til Sverige, og som der er kjent som St. Sigfrid.

I det hele tatt har kristendommen i Norge på Olav Haraldssons tid hatt et tydelig angelsaksisk preg. Vi har bevart en angelsaksisk kirkelov som er knyttet til erkebiskop Wulfstans navn, og som er forfattet i 1014, etter at Æthelred hadde gjenvunnet makten. I denne loven finnes det flere formuleringer som minner om ordlyden i de norske kristenrettene. Likhetene er så store at historikeren Absalon Taranger tenkte seg at Olav (eller biskopene hans) hadde hatt med seg Wulfstan-lovene til Norge.

Stø kurs, trygg havn og "en tredje sorts mennesker"

«Sjøfolk er, når alt kommer til alt, en tredje sorts mennesker, som verken hører til de levende eller til de døde; deres liv er kontinuerlig på vent,» skrev den engelske presten og forfatteren John Flavel i sin «Navigation Spiritualized» i 1664. Sjømannslivet og sjøreiser i det hele var gjennom årtusener en risikabel affære. Det er ikke mulig å se bort fra dette faktum når en skal prøve å forstå bakgrunnen for en gåtefull type kulturminner som finnes mange steder på kysten – nemlig kompassroser som er risset inn i berg i havner og uthavner.

Kompassroser på Väderöarna, Bohuslän. Foto: Øyvind Arntsen/NRK

Ristninger i form av kompassroser forekommer sammen med årstall, initialer og navnetrekk, bumerker, våpenskjold og annet «krot» på mange havnelokaliteter i Norden. I motsetning til de mer kjente, forhistoriske helleristningene er de maritime ristningene fra historisk tid, fra omkring 1500 og frem til slutten av 1800-tallet. På den svenske vestkysten, der de maritime ristningene er best undersøkt og dokumentert, ser det ut til at aktiviteten har vært størst i perioden ca. 1550-1650.

Kompassrosene er først og fremst et fenomen i Norge og Sverige. Nærmere bestemt finnes de i hovedsak langs kysten mellom Trondheim og Stockholm, og særlig tett mellom Bergen i nord og Marstrand i sør. Utenfor dette kjerneområdet er det enkelte eksemplarer helt nord til Nordkapp og i den finske skjærgården, samt noen spredte forekomster på De britiske øyer. Til sammen er det kjent rundt hundre kompassristninger.

Mange uoppdagede

Mange av feltene med maritime ristninger kan være vanskelig å oppdage i dagslys, og en kan knapt se dem dersom man så å si står på dem. De kommer best frem når sola står lavt på himmelen, eller ved hjelp av lommelykt etter mørkets frembrudd. Registreringsaktiviteten hittil har dessuten vært svært varierende, og det er all grunn til å tro at det finnes en hel del kompassroser som ennå ikke er oppdaget.

Første gang maritime ristninger er omtalt i skriflige kilder, er antagelig i Olaus Magnus’ Historien om folkene i Norden (1555). Han skriver om Hangö udd (Hankoniemi) i den sørfinske skjærgården, og om de over 400 innskriftene og adelige våpenskjoldene som finnes der. I et annet kapittel nevner han øya «Hvitserk» langt mot nord, der sjørøverne Pining og Pothorst skal ha risset inn en kompassrose på et høyt fjell. Det siste kan være en forveksling med en kompassrose som fantes på Nordkapp-platået, og som er nevnt i en kilde fra 1599. Noe senere (1613) nevner Peder Claussøn Friis en kompassrose i Ny-Hellesund på sørlandskysten.

Verken magister Olaus eller hr. Peder uttaler seg om kompassristningenes alder, utover at de ser ut til å oppfatte dem som gamle og eldre enn manns minne. Didrik Pining, som Olaus gir æren for å ha risset kompassrosen på «Hvitserk», var høvedsmann på Vardøhus omkring 1490. Uansett er det tale om noen av de tidligste kompassrosene i berg som vi har kunnskap om. Den aller eldste av rosene er antagelig den i Furusund i Stockholms skjærgård; den er omgitt av adelige våpenskjold, og er med stor sannsynlighet risset inn i forbindelse med Kristian 1.s besøk sommeren 1463, da kongen var på vei til Russland med en flåte.

Andre kompassristninger opptrer sammen med årstall som gjør dateringen av dem rimelig sannsynlig: En kompassrose ved TInganes på Færøyene bærer årstallet 1569, mens roser på Storfosen i Ørland (1579), Hällö i Bohuslän (1581) og Lyngøya ved Kristiansand (1591) også er blant de tidlige.

Brukt av loser?

Lenge tolket man kompassristningene rent funksjonelt og knyttet dem til losvirksomhet først og fremst.

En del av ristningene ligger da også på utkikkspunkter som vi vet ble brukt av loser i senere tid. Tanken var at losene laget ristningene for å kunne bestemme kursen til skip som fremdeles ikke var kommet til syne sett fra stranden, og at praksisen hadde sammenheng med konkurransen om oppdrag losene imellom. Videre har man sett for seg at også militære vakter kan ha hatt praktisk nytte av kompassristningene. Enkelte av de daterte ristningene på Sørlandet ser da også ut til å være knyttet til napoleonskrigene og skjærgårdsflåten. Men mange andre ligger slik til at de umulig kan ha vært benyttet på denne måten, og forklaringen er antagelig først og fremst aktuelle for noen av de yngre kompassristningene.

Det er et par andre forhold som jeg tror er viktig for å forstå kompassristningene. Først gjelder det renessansens nyoppdagede interesse for å skrive i stein.

Renessansens fortidslengt

Sjøfolk var ikke alene om å etterlate seg signaturer nettopp i denne perioden, og noe av bakgrunnen for kompassristningene og øvrige ristninger i maritim kontekst henger trolig sammen med renessansens begeistring for gamle minnesmerker som runeinnskrifter og bautasteiner. Denne fortidsinteressen ble innledet med Anders Sørensen Vedels oversettelse av Saxos latinske Danmarkshistorie til moderne dansk i 1575, og fikk videre næring fra sagaoversettelsene til Mattis Størssøn (1591) og Peder Claussøn Friis (1633), samt Ole Worms runeverk, Monumenta Danica (1643).

Så vel kongelige som adelige lar bygge minnesmerker over seg selv, slik Saxo hadde skildret at man gjorde i vikingtiden. Av og til ristertde også runer. Ved det berømte laksefisket Boensfossen ved Kristiansand var Kristian 4. på besøk i 1631, og ved den anledningen ble kongens monogram risset inn i en klippe over fossen, og på et skjær like nedenfor lot man dessuten riste en innskrift med vikingtidsruner. Når ikke bare herregårder og slott ble åsted for renessansens forkjærlighet for inskripsjoner og monumenter, men også havner, har det sammenheng med den større betydningen disse lokalitetene fikk nettopp på denne tiden.

Det skyldte ikke minst den langvarige konflikten mellom Danmark-Norge og Sverige, der viktige havner, ikke minst langs den daværende norskekysten, lett kunne bli omstridte arenaer der renessansens oppfatninger om å lage kunstige markeringer og etterlate seg håndfaste signaturer av ulike slag kunne dukke opp og oppfattes som relevante. Sammenfallende med den økte interessen for minnesmerker fra slutten av 1500-årene av, utkom de første mer allment tilgjengelige losbøker og sjøkart, som Laurentz Benedichts Søkartet offuer Øster oc Vester Søen (1568) og Lucas Janszoon Waghenaers Spieghel der Zeevaerdt (1584), der kompassroser har en fremtredende plass som dekor og symbol, noe som kan gi en pekepinn om hvor inspirasjonen til et av de mest brukte motivene på ristningsfeltene kan være kommet fra.

Kompasset som symbol

Berefjord. Foto: Vest-Agder fylkeskommune

Kompasset ble i samme periode et flertydig og pregnant symbol innenfor sjøfartskulturen. Vi gjenfinner det i ulike sammenhenger; på ølboller på Vestlandet og på mangletrær og skipskister på Sørlandet. En kompassrose er risset inn på et tønnelokk som ble funnet i vraket av Vasaskipet.

Der det er bevart tradisjon om kompassristningenes tilblivelse, er det heller ikke det å vise vei i direkte forstand som dominerer som årsaksforklaring. Om én rose, i Rasvåg på Hidra, heter det at den skal ha blitt risset inn i forbindelse med et bryllup. Kompassrosen i Berefjord vest for Flekkefjord skal være laget av sjøfolk som hadde forlist i skjærene på utsiden. Det samme fortelles om kompassristningen på Compass Wart på Shetland, som opptrer sammen med flere initialer og årstallet 1611.

Det er ikke vanskelig å tenke seg at kompassrosen med sine assosiasjoner til stø kurs og trygg havn, også i overført betydning, kunne knyttes både til ekteskap og redning fra skipbrudd. For sjømenn som en «tredje sorts mennesker», verken levende eller døde, kunne det være naturlig å ty til kompasset når en skulle feire sin egen overlevelse – og minnes skipskameraters død. Kanskje er det heller ikke tilfeldig at det ser ut til å være en viss samvariasjon mellom en del av de tidligste kompassristningene og nettopp forlis i samme tidsavsnitt? Det gjelder flere av ristningene på Bohuslänkysten, og det gjelder Ny-Hellesund, for eksempel.

Interessant nok gjelder det også kompassristningen i Berefjord, som ellers passer temmelig dårlig med en funksjonell forklaring knyttet til losing e.l. Det kjennes riktignok ikke noe senmiddelaldersk vrak i Berefjord, men et epitafium i Mariakirken i Lübeck minnes et fryktelig forlis nettopp i Berefjord i det herrens år 1489. Motivet er en Bergensfarer fra Lübeck som er forlist på en forrevet kyst. To av mastene er knekt. Sjøfolkene ligger i vannet, noen klamrer seg til kister og planker, andre svømmer; noen få har klart å ta seg i land. Én innskrift forteller at skipper Hans Ben og 33 andre omkom. En annen inneholder følgende formaning: «La den som skal gå om bord, skrifte! Det tok så kort tid før vi mistet våre liv!»