'The time has come,' the Walrus said,
'To talk of many things:
Of shoes — and ships — and sealing-wax —
Of cabbages — and kings —
And why the sea is boiling hot —
And whether pigs have wings.'
Lewis Carroll: The Walrus and the Carpenter

14 mars 2024

I grenseland

Hvordan har gårdene rundt i landet fått grensene sine? Dagens grenser kan ha en skiftende historie bak seg – ofte preget av strid og uenighet gjennom lang tid. I mange bygder finnes sagn om hvordan gårdsgrensene oppsto, som i Gjesdal i Rogaland: Kyllingstad-mannen og Birkelands-mannen stridde om kor langt dei nådde. Så skulle dei ta ut heimanfrå i otta, og der dei møttest, skulle skiftet stå. Kyllingstad-mannen tjuvstarta og nådde heilt åt Blie. Der slo Birkelands-mannen hin i hel.

I det samme området – Rogaland og Agder – finner vi et særpreget, alderdommelig gårdsgrensemønster. Grensene rundt gamle gårder danner en firkantform med tilnærmet rette linjer. Det er vinkelpunktene, der tre eller flere gårder møtes, som kallest «handstaver», «endestaver» eller «stabsto». Ut fra disse ende- eller siktepunktene følger de rette grenselinjene på hverandre som kilometerlange kjeder som kalles «strenger». Mellom endestavene finnes «leistøer» der andre strenger støtte til, og mellom disse igjen «byttesteiner» på rekke og rad.

I 1526 solgte Torolv Torddsson gården Tånevig i Søgne til Ånen Torgeirsson. I kjøpebrevet heter det, i noe mer moderne språkdrakt, at salget omfatte hele gården, «med luter og lunner som ligger til og har ligget til fra gammel tid, utengards og innengards, fire handstaver imellom».

Så tidlig som i 1313 er formularet «fiughura stafstoeda i millim» benyttet om gården Dalva i Nedstrand. På gammelnorsk betyr «stafr» stav, stokk eller stolpe. Det kan være karakteristiske naturformasjoner som har gitt opphav til ordet «stav» brukt om grensemerke.

Ofte møtes grensene for flere gårder i felles endestaver på toppen av høye åser eller på holmer ute i vann som en kunne sikte mot på lang avstand. Situasjonen i Søgne er på den måten typisk. Ta f.eks. den så å si snorrette strengen som fram til nylig var kommunegrense mellom Søgne og Songdalen. Den er 8 km lang mellom, og går over Linnåsen, en av de høyeste toppene i Søgne, der sju gårder møtes.

Endestavene kan være spesielle naturformasjoner, og er gjerne markerte med varder, røyser eller reiste steiner. Noen av «bytterøysene» ser til forveksling ut som gravrøyser fra bronse- eller jernalderen, og kanskje er de det også. Disse vinkelpunktene har ofte navn som på et eller annet vis karakteriserer dem. Fra Søgne kan nevnes «Gjeidefoden» og «Skodsteinen», andre steder har vi «Hatten» (Iveland), «Klovsteinen» (Oddernes), «Gråmannen» (Oddernes), Gråstakk (Grindheim), «Albogesteinen» (Vegårshei) og «Hella Grå» (Hornnes). En del endestaver har dyrenavn: «Fuglen» (Lyngdal), «Gråbein» (Hægeland), «Hunden» (Lyngdal og Søgne), «Kråka» (Nes), «Galten» (Froland), «Gaugjen» (Hidra) eller «Hest» (Bjerkreim, av sjøfolk kalt «Væren Grå»). Enkelte har også navn som det må ligge noe annet bak, uten at man lenger kjenner bakgrunnen: «Grev Magnus» (Halse og Randesund), «Landskrone» (Randesund), Trondheimssteinen (Kvås), «Møykastet» (Holum) og «Valfaksen» (Kvås) kan nevnes.

Historikeren Hans Try sammenlignet de firkantede gårdsvaldene med et sjakkbrett, om ikke fullt så regelbundet. I hans hjembygd, Søgne, ligger en rekke gårder side om side, nesten som jevnstore rektangler. Det er som om kolonimaktene hadde sittet over et skrivebord langt borte og delt et kontinent mellom seg ved å tegne streker på kartet, uten hensyn til topografi og andre lokale forhold. «Det verkar mest som det må ha stått ein ordnande tanke bak heile denne oppdelinga, som om bygdene må ha blitt delte opp ved ei eingongshandling,» mente Try. De grensemerkene som antagelig er de eldste, er knyttet til markerte naturformasjoner som fjell og holmer. Når vi finner grensemerker i lavere terreng, kan det nesten i samtlige tilfeller vises at det dreier seg om gårder som har blitt skilt ut fra eldre gårder. I Gyland, der gårdsgrensene har blitt studert i detalj, er de gamle endestavene markerte av store steinrøyser eller varder. Dersom en yngre, utskilt gård har en endestav av den gamle typen, skyldes det at den har overtatt en yttergrense fra den gården den gikk ut fra. Når oppsto disse eldste grensene? Betegnelsen «stav» kjenner vi fra middelalderkildene. De endestavene som viser interessesfærene til store og gamle bosetningsområder, er trolig enda eldre

I bygder som Søgne kan man med utgangspunkt i grensemønsteret rekonstruere en håndfull opphavsgårder i bygda som helhet, hver av dem «fire handstaver imellom». Men det dreier seg neppe om «urgårder» med røtter langt tilbake i forhistorisk tid. For det karakteristiske grensemønsteret er ikke et rent bosetningshistorisk fenomen, men i like stor grad et sosialt og politisk et. Trolig ser vi en gjenspeiling av de lokale maktforholdene på det tidspunktet grensene ble trukket for første gang. Det skjedde nokså sent i vår sammenheng, det vil si etter krisetidene med pest og klimakatastrofer midt på 500-talet, og kanskje så sent som i tidlig middelalder. For innenfor disse store og opprinnelige «firkantene» har det neppe på noe tidspunkt bare ligget én gård. Det er mest sannsynlig at det er stormannsgårder fra vikingtiden og tidlig middelalder, hver av dem med en rekke mindre gårder som var avhengige av storgården på ymse vis, som ligger slik, innenfor fire staver. Det ville i så fall være i tråd med nyere tanker om et «opprinnelig stormannssamfunn», slik bl.a. den danske historikeren Carl A. Christensen har tatt til orde for

Heller enn å regne med at en gard som Søgne i bygda med samme navn en gang i tiden har ligget i ensom majestet innenfor sitt svært store, opprinnelige gårdsvald, skal vi se for oss en mye mer kompleks bosetningsstruktur, der flere gårder og plasser har vært bosatt på samme tidspunkt, men der Søgne og lignende storgårder gjerne har hatt en dominerende rolle. Det er den senere oppdelingen som har ført til et mønster med langt flere selvstendige gårder. Oppdelingen av de tidligere større enhetene kan ha skjedd i høymiddelalderen – kan hende i forbindelse med at de leilendingsgårdene som vi kjenner fra historisk tid, ble etablert.

15 februar 2024

Gullgubber

 I 1810 sendte stiftsprost Angell i Trondheim to bittesmå menneskefigurer av gullblikk til København og det som etter hvert skulle bli til Nationalmuseet. Dette er første gang man hører om funn av såkalte gullgubber i Norge. De sjeldne figurene var funnet ved åkerbryting på Kjørse i Hemne.

Du som leser denne spalten, har antagelig fått med deg at det stadig graves fram gull ved Lillehammer. Det er arkeologer som graver på gården Hov i Vingrom, og det er ikke hvilket som helst gull de finner. «Gullgubber» kalles de, de ørsmå og løvtynne platene av gull med figurframstillinger, ofte i form av en manns- og en kvinneskikkelse. Antallet «gubber» på Hov har passert 35, som gjør det til landets uten sammenlikning største funn av disse gjenstandene, og bare overgås av en håndfull funnsteder utenfor

Gullgubbe fra Hauge i Klepp, Rogaland. Adnan Icagic/Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger

Gullgubbene spiller en sentral rolle i fagdiskusjonene om førkristen kult og politiske sentra i yngre jernalder.

Navnet «gullgubber» på de små platene som bare unntaksvis er større enn 1,5 cm i firkant, går tilbake til Ravlunda i Skåne på 1700-tallet. Det hendte det nemlig at vinden blåste og blottla slike ørsmå gullfigurer, som man så kalte «guldgubbar».

Gullgubbene tilhører trolig først og fremst den perioden som arkeologene kaller for merovingertid, og som varte fra omkring 550 e.Kr. til slutten av 700-tallet. I et svensk funn der gullgubber hadde vært lagt ned i et stolpehull, kunne selve stolpen tidfestes gjennom årringsdatering til tiden etter 689. Ellers er menneskefigurene på flere av gubbene utstyrt med karakteristisk utstyr nettopp fra denne perioden, som ryggknappspenner og ringsverd.

Et vanlig motiv på gullgubbene er altså en motstilt kvinne og mann, av og til i omfavnelse. Andre motiver er enkeltindivider eller dyr. Det forekommer også at gullgubber er klipt ut av gullblikk, og ikke preget med et stempel slik det er vanlig. På enkelte gubber er motivet drevet inn i gullblikket ved hjelp av et spisst verktøy.

Det er ikke så fryktelig mange årene siden gullgubber var ekstremt sjeldne funn. I dag har vi kjennskap til flere enn 3000 av dem, selv om det tallet riktignok dekker over det faktum at 2500 av disse er funnet på ett og samme sted, nemlig Sorte Muld på Bornholm.

Andre større funn er gjort på Uppåkra i Skåne (122 stk.), Lundeborg på Fyn (102), Västra Vång i Blekinge (65) og Slöinge i Halland (56).

Hva så med Norge? Jo, det finnes enkelte funn i tillegg til Vingrom. Kjørse-funnet fra Trøndelag var det første, mens Jæren var åsted for det neste. Det skjedde i 1897, da 16 gubber kom for dagen på gården Hauge i Klepp. I mange år var dette funnet enestående her hjemme. Men til manges overraskelse ble 22 gullgubber så funnet på 1960-tallet – under Mære kirke i Trøndelag. Siden den gangen er det framkommet enda noen flere funn – på Borg i Lofoten (5), Åker på Hedmarken (2) og Hovland i Larvik (1).

Fra Borge i Østfold har vi dessuten et tapt funn som trolig var et bronsestempel som ble brukt når det skulle lages gullgubber. Disse stemplene er interessante funn fordi de avslører hvor gubbene ble produsert, samt mulige kontakter og forbindelser mellom de forskjellige funnstedene. Et stempel fra Bornholm har f.eks. vist seg å være brukt til å lage flere av gubbene som er funnet på den store Sorte Muld-boplassen, mens de 16 gullgubbene fra Hauge i Klepp er framstilt med hele åtte forskjellige stempler. Det siste tyder kanskje ikke på lokal produksjon, men heller på at noen har samlet gubber fra nært og fjernt.

Utenfor Skandinavia er det ikke funnet gullgubber, til forskjell fra mange andre gjenstandstyper fra samme tidsperiode.

Mange mener at motivet på gullgubbene viser mytologiske opptrinn, kanskje det «hellige bryllupet» mellom guddommen Frøy og jotnekvinnen Gerd, slik vi kjenner det fra eddadiktet Skirnismål. Andre har tolket parmotivet som uttrykk for en nordisk fyrsteideologi, der det guddommelige og det menneskelige møtes. Mannsfiguren som opptrer på mange av gullgubbene, særlig i Sverige og Norge, kan i så fall forestille Odin, som mytologisk stamfar til flere fyrsteslekter.

Det er nærliggende at gullgubbene har fungert som et slags offer, med først og fremst symbolsk verdi. Gubbene som er funnet på Lundeborg på Fyn, har vært tolket som en slags «tempelpenger», offer i forbindelse med kulthandlinger i det rituelle senteret i Gudme, fem kilometer inn på øya.

De aller fleste gullgubbe-funnene skriver seg fra bebyggelser; de er boplassfunn. Og det dreier seg sjelden om gjennomsnittsboplasser, om man kan bruke et slikt ord. Av de norske funnene er de fra Mære og Borg satt i forbindelse med høysetet i høvdinghaller, og det samme ser ut til å være tilfellet med gubbene i flere svenske funn. I det største svenske funnet, fra Uppåkra, lå gullgubbene samlet rundt en kraftig stolpe i en bygning som også av andre grunner blir betegnet som et kulthus.

De nye funnene fra Hov i Vingrom føyer seg helt inn i dette mønsteret. Gullgubbene der er funnet dels i stolpehull og dels i veggfundamentet i restene av en bygning som ikke kan ha vært noe ordinært bolighus. Kanskje har bygningen fungert som en høvdinghall, men det er svært få spor etter aktiviteter som vanligvis er knyttet til disse hallene (skår fra drikkebegre av glass, keramikk osv.). Gullgubbene dominerer, sammen med en (annen) slags amuletter av jern. Det er derfor vel så sannsynlig at det dreier seg om en bygning som bare har vært benyttet til kulthandlinger. Kanskje rett og slett et hov, slik gårdsnavnet antyder?

Flere av de andre funnstedene har ellers navn som peker ut disse stedene som sentrale, enten i det bygde landskapet eller også i forbindelse med kult. Åker, Borg, Hauge og Hovland er eksempler på det.


30 oktober 2023

Fra Jæren til Isle of Man – og tilbake igjen?

Den lille, men strategisk plasserte øya Man i Irskesjøen har spilt og spiller en viktig rolle i diskusjonen om Rogalands vikingtid. Stedsnavnene på øya «har Sydvestnorge skrevet utenpå sig med store bokstaver», mente Carl Marstrander. En annen kjent forsker, Magnus Olsen, mente at runene som ble brukt på Isle of Man, var så like de som ble brukt på Jæren på samme tid, at han slo dem sammen til en «mansk-jærsk» type.

Det finnes ingen skriftlige kilder som kan fortelle hvor bosetterne kom fra; Isle of Man har ingen landnåmsbok, og ikke noen Orknøyingenes saga. I sagene fortelles det om utflyttere fra Vest-Norge som gjør hærferd til hjemlandet for å hevne seg på Harald Hårfagres støttespillere, som har tatt over gårdene deres, og for å gjøre kongen all den skade de kan. Om noen heter det at de holdt seg lenge i Norge uten at Harald fikk greie på det. De oppsøkte slekt og venner og forsøkte å ta vare på gods de hadde etterlatt seg og arv de mente de hadde rett til.

Noen av disse bosetterne i Vesterhavet kan selvsagt ha gjort Isle of Man til sitt nye bosted, men det er vanskelig å finne direkte belegg for dette. Det som er sikkert, er at det finnes materiale som viser kulturkontakt med Skandinavia, og kanskje spesielt det sørvestlige Norge, og Man i vikingtiden.

Runesteinen Njærheim II. Foto: Åge Pedersen,
Arkeologisk museum Universitetet i Stavanger
CC BY-NC-ND 3.0  

En del av stedsnavnene på øya er åpenbart norrøne – slike som Fleshwick (-vik), Lambsfell (-fjell), Langness (-nes) og Foxdale (-dal). Slike terrengbeskrivende navn finnes jo i stort antall i hele vesterhavsområdet. Her er også enkelte bosetningsnavn som ender på -land, som Stockaland, men langt færre enn på Orknøyene, Shetland og Caithness.

Det store flertallet av stedsnavnene er imidlertid ikke norrøne, men gæliske. Det betyr antagelig at de skandinavene som slo seg ned på Man i vikingtiden, har utgjort et mindretall av befolkningen på øya – til forskjell fra situasjonen i øyriket nord for Skottland, for eksempel.

Kan de nordboerne som etablerte seg på Man, ha vært jærbuer? Det mente Marstrander, i hvert fall. Han pekte på en karakteristisk gruppe bosetningsnavn på øya, nemlig dem som ender på -stad. Slike har vi jo mange av på Jæren også. Og noen av -stad-navnene på Man er faktisk de samme som på Jæren: Aust (Auestad), Euastad (Ævestad) og Leodest (Jødestad). Ellers har vi Braust, Grest, Alkest og Morest.

Skrivemåten av de manske -stad-navnene gir et hint om et annet poeng for Marstrander: Disse navnene uttales nemlig med -st, og ikke med -sta(d) i slutten av ordet. Slik er det jo med våre -stad-navn også; ingen jærbu sier vel Vigrestad – det heter Vigrest! Og Ævest, Auest, Ånest, Friest og så videre.  Denne navnetypen har hatt den samme lydutviklingen i etterleddet på Jæren som på Man.

Og så er det runeinnskriftene. Man har et trettitalls reiste steiner med runeinnskrift fra 900- og 1000-tallet; i hele Norge er det bare rundt femti. Til sammenligning er det kjent 2500 runesteiner i Sverige, og derav 1300 bare i Uppland. Så hvordan kunne Magnus Olsen peke på nettopp Jæren når han søkte etter et sammenligningsgrunnlag for runesteinene på Isle of Man?

Det henger sammen med hva slags runer man brukte. I perioden 550-700 hadde det gamle, urnordiske språket gått gjennom store endringer. Disse språkforandringene gjorde at det gamle runealfabetet med 24 runer ikke lenger var funksjonelt – i England løste man problemet ved å innføre nye runetegn for de nye lydene, mens man på skandinavisk område heller reduserte runerekka til 16 tegn, slik at mange av runene nå måtte betegne flere lyder. Den nye runerekka fant sin form i tidlig vikingtid, men i to varianter: Langkvistruner, også kalt «normalruner eller «danske runer» og kortkvistruner eller «svensk-norske runer».

Kortkvistrunene fikk aldri innpass i Danmark, men var i vanlig bruk på runesteiner i Sverige og i Øst-Norge på 800-tallet og ut på 900-tallet. Men da den store «bølgen» med å reise runesteiner kom på begynnelsen av 1000-tallet, var det «danske» runer som dominerte. Av de svenske runesteinene fra denne perioden, er over 2000 risset med slike runer.

Men i enkelte områder finner vi den gamle skrifttradisjonen med kortkvistruner i vanlig bruk på runesteiner også mot slutten av vikingtiden. Foruten en mindre gruppe rundt Mariestad ved Vänern, dreier det seg først og fremst om et sørvestnorsk område med et tydelig sentrum på Jæren – og Isle of Man. Magnus Olsen mente dessuten at det var flere spesifikke likheter mellom bruken av runer på Jæren og på Man, og han etablerte derfor en særlig undergruppe av kortvistruner som han kalte «mansk-jærske runer».

Runer av denne typen finnes ifølge Olsen på flere av runesteinene på Jæren: Tusteinen, Stangelandssteinen, Hellandsteinen og Njærheimkorset, for å nevne noen. Som gruppe tilhører disse monumentene tiden rundt år 1000, selv om enkelte av dem kan være noe eldre. «Hovedserien» av manske runesteiner tilhører perioden 950-1050. Det er ikke urimelig å tenke seg at likhetene i bruken av runer mellom disse to områdene skyldes nære kontakter, kanskje til og med mellom emigranter og dem som ble igjen hjemme.

Runesteiner utstilt i Braddan Old Church, Isle of Man. Foto: Heidi Stoner, CC BY-SA 4.0 <https://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0>, via Wikimedia Commons

I utgangspunktet er runesteinene på Isle of Man ganske annerledes enn runesteiner i Skandinavia. Det kalles gjerne for «crosses», kors, men skiller seg fra de keltiske høykorsene som ellers forekommer rundt Irskesjøen og på Vestlandet her hjemme. Vanligvis dreier det seg om reiste steinheller med kors, flettede mønstre og andre motiver i relieff, samt en innskrift, enten på smalsidene eller i underkant av korset. Det finnes om lag 200 slike kors eller korsbautaer på Man, men flertallet av dem er fra tiden før skandinaver slo seg ned på øya. Innskriftene inneholder ofte skandinaviske personnavn, men av og til også gæliske, og noen ganger med en ordstilling som mest ser ut som gælisk.


18 september 2023

Hellig flis på vandring

I 1902 ble danskfødte prinsesse Alexandra kronet som engelsk dronning. Den overdådige kroningsdrakten var smykket med juveler som Koh-i-Noor-diamanten – og et halskjede med 118 perler og 2000 diamanter. En kopi av det såkalte Dagmarkorset inngikk i kjedet. Mindre kjent er det at smykket også inneholdt en liten treflis med norsk opprinnelse.

Halssmykket med Dagmarkorset hadde vært en gave fra kong Frederik den 7. da Alexandra giftet seg med den engelske tronarvingen i 1863. Det originale Dagmarkorset er et lite relikviekors av gull og emalje. Korset ble antagelig laget i Bysants på 1000-tallet, og viser på den ene siden den korsfestede Kristus og på den andre Kristus som dommer flankert av Maria og Johannes Døperen, og to ortodokse helgener.

Dagmarkorset kom til kongens kunstkammer i København i 1695. Det skal ha kommet for en dag i St. Bendts kirke i Ringsted, og man mente den gangen at det hadde tilhørt kong Valdemar Sejrs dronning, Dagmar (Dagomir) av Bøhmen.

Korset kom til å spille en viktig rolle i dansk historiebevissthet, ikke minst etter kroningen i 1902. Og før det også; Alexandras søster (russisk tsarina under navnet Maria Fjodorovna, 1881-1894) hadde jo fått navnet Dagmar ved dåpen i 1847. Kopier og etterligninger av korset ble etter hvert svært populære som gaver i forbindelse med dåp og konfirmasjon.

Men hva er så den norske forbindelsen?

At en replika av Dagmarkorset inngikk i det kostbare halskjedet som kong Frederik ga Alexandra i 1863, er godt kjent. Men det er neppe så mange som vet at det inni korset ble lagt en flis av tre. Den skrev seg fra et keltisk relikvieskrin som også befant seg i kongens kunstkammer, og som en gang i tiden – vel etter at kunstkammeret ble etablert rundt 1650 – skal ha kommet fra Norge. Skrinet er av tre (barlind), og dekket med plater av kobberlegering, dels forgylte, dels forsølvede. Det er bare knapt 10 cm høyt.

Trolig er skrinet fra 800-tallet, og det ene av tre keltiske relikvieskrin som er kjent fra norsk område. De to andre er funnet i vikingtidsgraver her hjemme (i Møre og Romsdal og Trøndelag), og har etter de flestes mening kommet hit som et resultat av plyndringer av klostre og kirker på De britiske øyer.

Helgenrelikvier spilte en viktig rolle i Irlands tidlige middelalder, og de ble ofte oppbevart i rikt utsmykkede skrin som dette. Slike dyrebare gjenstander tiltrakk, ikke overraskende, vikingenes oppmerksomhet. I 832 hører vi at klosteret i Bangor (Co. Down) ble plyndret, og at angriperne stakk av med St. Comgalls relikvier. De var ikke interessert i selve levningene, som ble kastet på bakken, mens de tok med seg skrinet.

Vårt skrin har helst en annen bakgrunn. Ingenting tyder på at det noen gang har ligget i jorda, og det tydelig at det har blitt brukt til å oppbevare relikvier i lenge etter at det ble hentet fra den andre siden av Nordsjøen. Det er med andre ord all grunn til å tro at det har tilhørt en kirke i middelalderen. Oppi skrinet ligger nemlig flere relikvier. En påskrift på en papirlapp som ligger ved, og som kan være fra etter at skrinet kom til København, forteller – på tysk – at «dette er et bein fra St. Paulus». En strimmel av pergament var viklet rundt en treflis, og på den står det (på middelalderlatin) at «dette er en del av Kristi kors».

Det var denne flisa som kong Frederik besørget innsatt i kopien av Dagmarkorset, og som altså kom til å bli del av de engelske kronjuvelene.

VI skulle gjerne ha visst mer om skrinet enn det vi faktisk gjør. At det faktisk er kommet fra Norge til Danmark, er det ingen grunn til å tvile på. Men hvor i Norge? Og hvilken kirke var det som nyttiggjorde seg skrinet, trolig helt fram til reformasjonen på 1500-tallet?

Det er neppe noen bevart kilde som kan gi entydig svar på disse spørsmålene. Kunsthistorikeren Martin Blindheim, som studerte skrinet nøye, kom til at det bare hadde to gode paralleller, og at det stod nærmest et skrin som i dag befinner seg på et museum i Bologna. Han mente, med god grunn, at akkurat disse tre relikvieskrinene skyldtes piktiske (skotske), og ikke irske håndverkere.

Men han, som andre, festet seg også ved den dekoren som finnes på undersiden av skrinet fra kunstkammeret. Denne består av en runeinnskrift og graffiti i form av fire høyreiste langskipsstevner. Tilsvarende graffiti kjenner vi fra andre kontekster – dels fra vikingtidsgjenstander og dels som «krot» i stavkirker.

Innskriften forteller at Ranvaik a kistu þæsa – «Rannveig eier dette skrinet». Rannveig levde i vikingtiden, for innskriften kan knapt være yngre enn fra rundt år 1000. Trolig var hun kristen og kjente godt til skrinets opprinnelige funksjon og meningsinnhold. Kanskje var det til og med Rannveig som ga skrinet til en av de første kirkene som ble reist i Norge, eller var det en av etterkommerne hennes som gjorde det?

Det er runeinnskriften som gir oss det eneste holdepunktet for hvor i landet denne kirken befant seg. Runene er nemlig av en type som kalles «man-jærske» runer. Denne typen runer ble omkring år 1000 først og fremst brukt på to steder – øya Isle of Man i Irskesjøen og på det norske sørvestlandet, med et tydelig sentrum på Jæren og med utløpere øst til Kristiansand og nordover til Bergen. Kjente runesteiner på Jæren, som Tusteinen og Njærheimkorset, er jevngamle med Rannveigs innskrift, og runetypen er den samme.

Skal tro om ikke det var i dette området den kristne Rannveig holdt til, og kanskje nettopp på Jæren. I så fall var det vel også her at relikvieskrinet etter hvert fikk plass i en kirke igjen, og blant annet fikk romme det man mente var en flis av Kristi kors – og som altså ble med prinsesse Alexandra til England århundrer senere.

30 august 2023

Jernporten i Derbent

Gamlebyen, Derbent.
Festningen i bakgrunnen
Vi befinner oss midt på 800-tallet da kalifen al-Wathiq våkner i sitt palass etter en marerittaktig drøm. I drømmen har han sett at porten i den muren som for lenge siden var blitt oppført ved verdens ende, var i ferd med å åpnes. Dette var illevarslende for en mann som hersket over et mektig rike som strakte seg fra Sicilia like til India. For bak muren, som bokstavelig talt beskyttet menneskeheten fra utslettelse, holdt Gog og Magog til.

Disse spilte en viktig rolle både i jødiske, muslimske og kristne endetidsforestillinger i antikken og senere, og så vel hunere som madjarer og mongoler skulle etter hvert komme til å spille rollen som Gog og Magog. Den jødiske historikeren Josefus identifiserte i det 1. århundre Gog og Magog med skyterne, men han la til at Aleksander den store hadde lukket dem inne bak Kaukausfjellene med en port av jern.

Det var altså denne jernporten al-Wathiq nå fryktet sto på gløtt, slik at endetiden var kommet. Historikeren og geografen Ibn Khordadbeh, som er kilden for historien, forteller at kalifen sendte ut en ekspedisjon på 50 mann og 200 esler under ledelse av en viss Sallam, som kunne tale 30 språk. Oppgaven var å finne Aleksanders mur og se om porten var forsvarlig lukket eller ikke.

Bare 15 mann og 23 esler vendte tilbake til Samarra etter halvannet års strabasiøs ferd, men Sallam hadde heldigvis gode nyheter til kalifen: Muren ved verdens ende sto fortsatt, og porten var stengt. Videre kunne han fortelle at muren ble voktet kontinuerlig, og at man to ganger ukentlig slo tre ganger i porten med en hammer. Hensikten var å vise villmennene på den andre siden at muren fremdeles ble bevoktet. Og dersom man la øret inn til porten, fortsatte Sallam, kunne man høre en undertrykt summing, som fra et vepsebol, etter hammerslagene. Så ble det stille igjen…

Gog og Magog

Bak legenden om Gog og Magog og Aleksanders port ligger den eldgamle motsetningen mellom de bofaste, urbaniserte jordbrukskulturene i sør og de sterkt mobile steppefolkene i nord.

Aleksanders porter, som også var kjent som De kaspiske portene, var betegnelsen på flere fjelloverganger som med rette eller (oftere) urette ble satt i forbindelse med Aleksander den store. Darialpasset på grensen mellom Georgia og Russland er et av dem, og Derbentpasset med sine kraftige forsvarsmurer på vestkysten av Kaspihavet er et annet. Tradisjonen kobler også de ikke mindre imponerende murene ved Gorgan på sørøstkysten av Kaspihavet, i dagens Iran, til Aleksander. Når det gjelder Sallams ekspedisjon på 840-tallet, har det endatil vært foreslått at den gikk helt til Jadeporten (Jumenguan), som markerte den vestlige adkomsten til Kina.

Likevel er det Derbent som oftest identifiseres med De kaspiske portene. Derbent ligger i Dagestan og er Russlands eldste – og sørligste – by. Byen er lokalisert der Kaukasusfjellenes bratte skråninger klemmer sletta mellom fjellene og Kaspihavet til sitt smaleste. Her passerte også en av de viktigste karavaneveiene mellom Asia og Europa.

Det persiske navnet Darband betyr noe slikt som «den låste porten», mens arabiske forfattere bruker navn som kan oversettes med «porten», «portenes port» eller «jernporten», og tyrkisktalende folk brukte også et navn som betyr «jernporten».

I Derbent går to kraftige murer fra festningen ned
til Det kaspiske hav, og mellom murene befinner
Gamlebyen seg. På bildet en del av muren som
ikke er istandsatt i nyere tid.

Byens svært strategiske beliggenhet – den eneste andre praktiske muligheten for å krysse Kaukasusfjellene var over Darialpasset – betydde at den som kontrollerte Derbent, også kontrollerte landverts trafikk mellom den eurasiske steppen og Midtøsten.

Fridtjof Nansen, som reiste i området i 1925 med Vidkun Quisling som reisefølge, pekte også på at Derbent «gjennem århundrene dannet porten fra syd til denne nordlige verden», og at det f.eks. var her skyterne hadde trengt gjennom på 500-tallet f.Kr. og overvunnet mederne. Nansen mente dessuten at Kaukasus hadde stengt for en vesentlig del av folkevandringene,

bølgene skyllet opefter de bratte skråningene fra syd og fra nord, og brøtes mot denne fjell-muren; men i de utilgjengelige, trange dalene, hvor det var lett å forsvare sig, ble rester av de forbidragende, eller av syd- eller nordfra fortrengte folk, sittende igjen, stengt av i en liten verden for sig. På den vis er det i disse fjellene blit samlet flere forskjelligartede folkeslag på et lite område enn i noe annet strøk av jorden…

Han hadde nok et poeng; i Dagestan, et område på størrelse med Finnmark, tales den dag i dag over 40 ulike språk, og ingen av dem er et resultat av innvandring i moderne tid.

Den armenske kronikøren Movses Kaghankatvatsi skrev i det 10. århundre om de «makeløse murene som Persias konger… lot bygge mellom Kaukasusfjellene og Det store østhavet». Festningsverkene ved Derbent var, og er, i sannhet imponerende, og det er ganske riktig at det var det persiske sasanideriket som sto for byggingen av dem, her ved rikets nordlige grense.

Befestningene, som ble erklært som verdensarv i 2003, ble antagelig oppført under kong Khosrau den 1. midt på 500-tallet, etter at trusselen fra huner og alaner hadde gjort seg gjeldende i lang tid. Det dreier seg om tre ulike elementer som til sammen gjorde det mulig å kontrollere all ferdsel gjennom Kaukasus: Citadellet Naryn-Kala i Derbent, dobbeltmurene som gikk fra citadellet ned til Kaspihavet i øst og «fjellmuren» Dagh-Bary, som strakte seg fra Derbent og helt til foten av Kaukasus i vest. 30 nordvendte tårn beskyttet det 40 km lange arrangementet. Murene var tre meter tykke og opptil tjue meter høye.’

Derbent var en viktig festning og havn i sasanideriket, og «Den kaspiske porten» ble overtatt og brukt av diverse senere overherrer i området, arabiske, tyrkiske og med tiden russiske.

Vikinger ved Kaspihavet

I og rundt Mälardalen i Sverige finnes fortsatt en av de merkeligste samlinger med runesteiner fra vikingtiden. Hvorfor så merkelig? Jo, det dreier seg om et tjuetalls steiner med innskrifter som viser at de er reist til minne over menn som døde langt borte, og på ett og samme katastrofale hærtokt. Lederen het Ingvar, og toktet hadde gått til Serkland. Og det skjedde rundt år 1040.

Det er ingen andre vikingferder som har ført til noe i nærheten av like mange minnesteiner, så Ingvarstoktet må ha gjort stort inntrykk på samtiden. Det vanlige er at selv sentrale hendelser som vi kjenner fra andre samtidskilder, bare har manifestert seg i en håndfull innskrifter. F.eks. er det omtrent like mange runesteiner som nevner ferder til England som steiner med innskrift som knytter dem til Serkland, men bare en håndfull av englandssteinene gjelder f.eks. Knud den stores skjellsettende erobringsferd til England i 1018.

Ved Gripsholm slott i Södermanland står den kanskje mest kjente av ingvarssteinene, og er vel den av innskriftene som gir mest informasjon om toktet. Innskriften lyder (i min «oversettelse»):

Tola lot reise denne stein til minne om sønnen sin, Harald, Ingvars bror. Karslige dro de langt av sted etter gull og ga ørnen føde østpå, de døde sør i Serkland.

Hensikten med toktet var med andre ord å vinne gods og gull, og ferden gikk først langt mot øst, der svearne «ga ørnen føde», dvs. sloss og seiret. Så har man dratt videre, sørover, til Serkland, der store deler av hærstyrken tydeligvis er falt.

Og «Serkland» er altså de norrøne kildenes navn på det islamske kalifatet. For å komme dit østfra og så sørover, som Gripsholminnskriften sier at Ingvar og hans menn gjorde, må reisen ha gått til Kaspihavet. Den sørlige svartehavskysten var jo fortsatt kontrollert av Bysants, mens kalifatet strakte seg nord til de sørlige delene av Kaspihavet.

Minnet om Ingvars ferd og tragiske endelikt levde lenge, og til og med resultert i en egen saga, nemlig fornaldersagaen Yngvars saga viðförla. Sagaen framstiller en reise med 700 krigere på 30 skip, og som foregikk på én eller flere av de store russiske elvene. Men som ellers i fornaldersagaenes verden er den også full av sagn og eventyr.

Arabiske kilder viser at det både på 900- og 1000-tallet foregikk vikingferder til Kaspihavet, som da Rus’ angrep Berda’a i Arran, en by berømt for sin silkeproduksjon, i 943. Den svenske arkeologen Ture Arne mente i sin tid at de må ha tatt seg over fra Svartehavet via Don og Volga. Ingvar og de andre kan ha tatt samme vei.


21 juni 2023

Å legge sin elsk på...

Bergen museum eier en gammel kirkedør fra Avaldsnes. Den er bortimot 2 m høy og 80 cm bred, men har vært både høyere og bredere i sin tid. Antagelig skriver døra seg fra middelalderkirken på Avaldsnes. Det som først og fremst slår en med døra, er at yttersiden er oversådd med ristninger i form av bumerker, initialer, navn og årstall – det eldste kan leses «1610».

Døra på Nesseby kirkegård. Foto: FAS

Slike ristninger er ikke uvanlig å finne i eldre tømmerbygninger. I kystbygdene kompletteres ofte slike samlinger av innrissede skip, mens hester og jaktmotiver er like framtredende i innlandet. Noen ganger er motivkretsen enda større:

I den gamle uthavna Kleven ved Mandal står en sjøbu fra 1700-tallet, og på utsiden av døra er det risset inn en mengde initialer og figurer. Det fortelles at ristningene skriver seg fra seilskutemannskaper som hentet ferskvann i bekken bak bua. Spesielt framtredende er de minst fire figurene som viser kirkebygninger, med varierende bokstavkombinasjoner innskrevet i dem.

På Nesseby kirkegård i Varanger står en tømmerstue som trolig er kommunens eldste bygning. Stua har en komplisert bygningshistorie, men skriver seg antagelig fra da det første kapellet ble oppført på Agnsnes lenger inne i fjorden i 1718. Bygningsmaterialene den gangen kom bl.a. fra kirken i det nedlagte fiskeværet på Vadsøya. Også her er døra full av bumerker, initialer og årstall.

Lista kan gjøres mye lengre: Borgund stavkirke har svært mange ristninger, f.eks., og særlig mange på døra mot vest.

Slike ristninger er neppe bare krot og tidtrøyte. I mange tilfeller representerer de magiske handlinger. Om døra fra Avaldsnes kirke ble det sagt at navn og merker ble skåret i den som et middel mot «elsk» - en sykelig tilstand som man mente kom av at en av underjordsfolket hadde lagt seg etter en og plaget en med sin elskov. Tusseelsk og huldreelsk er andre navn på sykdommen. Også en avdød slektning eller den døde i gravhaugen kunne på samme måte legge sin elsk på kvinner og menn.

Rådene mot elsk var flere. i Nordfjord kunne en henge en hestesele på kvinner som var plaget av elsk. I Hordaland kunne man be om sølv hos ni koner (nikonesølv) og lage et nikonesølv av det, som den syke alltid skulle bære på seg. Men et gjennomgående middel mot denne og andre tilstander – som når folk mente at et barn «forbyttet» – var å skrive offerets navn eller initialer på kirkedøra.

20 juni 2023

Kanalisert vikingtid

Kanalgraving er ressurskrevende prosjekter som helst forbindes med en tidlig fase av den industrielle revolusjon. Men kanaler etablert for å lette sivil eller – helst – militær transport har dype røtter. Selv vikingene bygde kanaler – også i Norge.

Med industrialiseringen ble transporter og infrastruktur grunnleggende endret. Lenge, og før tog og bil endret forutsetningene, var det kanaler som var tidens løsen – med Erie Canal (1825), Göta kanal (1832) og Suezkanalen (1869) som viktige eksempler. Senere fulgte bl.a. Korintkanalen (1893), Panamakanalen (1914) og Kvitsjøkanalen (1933), med varierende grad av suksess. Annerledes var det ikke i Norge – der Fredrikshalds kanal (dagens Haldenkanal) sto ferdig i 1849, mens Norsjø-Skienkanalen kom bare noen år etter.
Sporene etter kanalen over Spangereid er fremdeles godt synlige
på dette kartet fra 1784. "Groben", den gjengrodde
jernalderkanalen, ses som et grønt drag i overkant av
og forbi kirken. Foto: Riksarkivet

Anlegget av Suezkanalen og Panamakanalen fikk vidtrekkende og varige konsekvenser. Det gjorde også den nesten 60 mil lange Eriekanalen, som forbinder The Great Lakes med Atlanterhavet. Kanalen var en vesentlig årsak til New Yorks økonomiske framgang på 1800-tallet. Brooklyns eventyrlige vekst i den samme perioden skyldtes på samme måte kanalen, om enn indirekte: Det var rett og slett ikke plass på Manhattan til den nye infrastrukturen som kanalen førte med seg, slik at verft, varelagre og annet ofte måtte bygges på den inntil da landlige østkysten av Long Island. Da så Brooklyn og New York ble én by i 1898, bidro førstnevnte med 40 prosent av det samlede innbyggertallet.

Disse kanalene var ment å løse varierende utfordringer. Suez- og Panamakanalene var rene skipskanaler, mens f.eks. Fredrikshalds kanal først og fremst skulle lette tømmerfløtingen. Felles for flere av de store kanalprosjektene fra den gangen var at de hadde vært under planlegging, av og på, i til dels svært lang tid. Kanalisering av strekningen mellom The Great Lakes og Hudsonelva var blitt foreslått allerede i 1699. Korint- og Suez-kanalene hadde forløpere langt tilbake i Antikken. 

Et berømt prosjekt som ikke fikk noen moderne oppfølger før i 1992, er Karl den Stores Fossa Carolina – påbegynt i 793, men trolig aldri fullført. Fossa Carolina skulle binde sammen Rhinen og Donau. Her hjemme ble den relativt korte kanalen mellom Moss og Jeløya åpnet i 1855 – femti år etter at man hadde begynt å grave, og mer enn 200 år etter at prosjektet var blitt fremmet av kong Christian IV i 1647. 

Kanalene i Tønsberg og ved Lindesnes

Det bringer oss over til vikingene, eller i hvert fall til tiden lenge før den moderne kanalbyggingens epoke. I 1730-årene fikk overlos Gabriel Christiansen mudret opp løpet mellom Tønsberg og Nøtterøy, den såkalte Stenskanalen. Det skjedde med referanser til en betydelig eldre kanalgravning på stedet. I Håkon Håkonssons saga leser vi nemlig at kongen midt på 1200-tallet lot landtungen her grave ut, «slik at man nå kan fare med kogger, hvor tidligere sjekter knapt kunne flyte».

Nylig har arkeologen Jan Brendalsmo og geologen Rolf Sørensen brakt argumenter til torgs for at heller ikke Håkon Håkonssons kanal var den første i Tønsberg, men at han bare rensket opp en eldre kanal som var blitt for grunn på grunn av landhevning og tilsanding. Den opprinnelige, menneskeskapte kanalen kan ha blitt etablert så tidlig som på 800-tallet. Beveggrunnene for å grave en kanal mellom Nøtterøy og fastlandet i vikingtiden kan i så fall ha vært å sikre to utløp fra havna der.

Samme motiv får vi tro lå bak en minst like gammel kanal, nemlig den som en gang i jernalderen ble lagt over Spangereid, der Lindesnes møter fastlandet. Arkeologiske funn, blant annet en uovertruffen mengde av langskipsnaust, tyder på at Spangereid var en viktig «marinehavn» allerede før vikingtiden. Ved å grave en kanal over eidet ble det mulig for langskipene å unnslippe «bakveien» i tilfelle angrep. På denne tiden var Lindesnes dessuten vestgrense for «daneveldet» i Viken, og både kanal og flåtehavn skal kanskje helst forstås på bakgrunn av dette.

Kanhave kanal

Militære hensyn var trolig foranledningen til den kanskje best kjente av vikingtidens kanaler, nemlig Kanhavekanalen på Samsø i Kattegat. Den 500 meter lange og 11 meter brede kanalen som delte øya i to, er årringsdatert til 726 e.Kr. Kanhave kanal forbandt Stavns fjord, som var en viktig flåtehavn, med Kattegat. Arkeologiske undersøkelser som er utført på Samsø indikerer at kanalen ikke var lenge i bruk, og at den etter hvert forfalt og ble grunnet opp. Det understreker vel at funksjonen først og fremst var militær, og kanskje knyttet til konkrete, situasjonsbestemte behov. Ulike forskere har villet se en tidlig kongemakt bak kanalprosjektet på Samsø.

Flere vikingkanaler?

De to andre, mulige kanalene i vikingenes verden, på Orknøyene og på Isle of Skye, er foreløpig mer usikre kandidater.

Kanskje er det ikke tilfeldig at de tre kanalprosjektene vi så langt kjenner fra denne perioden i Norden, alle ligger innenfor danekongens maktsfære? Det gjelder jo både Kanhave-, Spangereid- og Stenskanalen. Gjennom hele vikingtiden og fram til Magnus den Godes tid var det konflikt om overherredømmet i Viken og det sørligste Norge. Makten skiftet, ofte med danekongen som formell overherre, og så sent som i 1170 kunne kong Valdemar innsette Erling Skakke som sin jarl i Viken.

Kan det tenkes at flere av de kanalene vi kjenner fra senere tid i dette området, også har gamle aner? I forbindelse med kanalprosjektet i Moss på 1850-tallet ble følgende fortalt: «Efter Sagn skal denne Landstrimmel i ældre Tider have været gjennemskaaren, saa at smaae Baade kunde gaae igjennem…» Den smale landstrimmelen, Værlesanden, som tidligere forbandt Jeløya med fastlandet, var etter alt å dømme et grunt sund så sent som omkring år 1000. Ut fra det vi i dag vet om landhevningen, var det ca. 1 meter klaring for båttrafikken her 200 år tidligere. Det er vel ikke helt utenkelig at man har gjort tiltak for å holde løpet åpent, slik som i Tønsberg, uten at vi vet noe nærmere om dette.

I grenseland

Hvordan har gårdene rundt i landet fått grensene sine? Dagens grenser kan ha en skiftende historie bak seg – ofte preget av strid og uenighe...