I jernalder og vikingtid var Hålogaland den europeiske bondekulturens nordigste utpost. Kyststrøkene i Nordland og Troms var befolket av mennesker som snakket et germansk språk (i vikingtiden norrønt) og drev jordbruk og husdyrhold, samt fangst og fiske, mer eller mindre som folk gjorde det lenger sør på norskekysten. I denne perioden fremstår Hålogaland som et norrønt grenseland, men med godt etablerte kontakter til politiske og økonomiske sentra lenger sør og vest, slik f. eks. utgravningene på høvdinggården Borg i Lofoten har vist. Men en annen side ved de overregionale forbindelsene skiller Hålogaland fra det øvrige Norge. I Nord-Norge er det nemlig vanlig at det arkeologiske materialet fra graver og boplasser også inneholder importgjenstander fra Baltikum og videre øst og sør-øst, i motsetning til hva som er tilfellet i andre norske regioner. Hvorfor er det slik, og hva slags kontakter var det i sen jernalder mellom det arktiske Norge og Øst-Europa?
Fra et jordbrukssynspunkt er Nord-Norge et marginalt område, et land med midnattssol om sommeren og evig mørke om vinteren. Likevel, eller kanskje nettopp på grunn av dette, var vikingtidens hålogalendinger opptatt av å understreke sin norrøne identitet gjennom ting som arkitektur og gravritualer. Like opptatt var de av å vise frem sine omfattende kontaktnett.
Et par kjente funn kan illustrere situasjonen i nord omkring tusenårsskiftet:
Utgravningene på Borg i Lofoten (ca. 500-1000 e.Kr.) vitner om den store rikdommen og det vidtrekkende kontaktnettverket i det øvre lag av Hålogalandssamfunnet. Her fantes restene av en imponerende høvdinghall, over 80 meter lang, som ble gravd ut i 1980-årene. Den monumentale tømmerbygningen ville ikke ha skilt seg nevneverdig ut fra praktbygninger i Sør-Skandinavia på samme tid. Blant funnene var importerte luksusvarer fra Vest-Europa, f. eks. tinnfolierte kanner fra Frankerriket og kontinentale og engelske glassbegre. Eller man kan vise til den vakre våpenøksen med forgylt dekor i Ringerikestil funnet på Senja, som sannsynligvis er av sør-skandinavisk opprinnelse, eller til praktsverdet fra Eltoft i Lofoten. Et annet funn fra Senja, en staselig sølvhalsring fra rundt år 1000, har en sjelden runeinnskrift som forkynner at «Vi for til møte med Frislands drenger, og krigsbytte vi delte mellom oss», noe som indikerer at ikke alle importfunnene endte opp i Hålogaland som et resultat av fredelig handel og gavebytte.
Men så har vi funn som det fra Haukøya i Skjervøy kommune, 300 km lenger nord langs kysten og bare 150 km sør-vest for Nordkapp, som viser klart mer østlig påvirkning. Dette nå bortkomne skattefunnet fra 1000-tallet inneholdt blant annet et korsformet anheng av sølv av en type kjent fra det baltiske området, Sørøst-Europa, Russland og Svartehavsregionen, samt to halvmåneformede øredobber av karelsk eller finsk type. Men i funnet lå også en håndfull vesteuropeiske mynter, noe som tyder på at vi har å gjøre med en region hvis kontakter strakte seg så vel østover som vestover, i en karakteristisk blanding som ikke forekommer andre steder i Norge. Dette mønsteret gjenfinnes over hele regionen.
De østlige funnene i nord faller i to grupper. Den første er relativt heterogen, og består av spesielle gjenstander som tilsynelatende nådde Nord-Norge i et meget begrenset antall over en svært lang periode, på samme måte som de helt spesielle vestlige funnene fra Borg. Disse gjenstandene er i noen tilfeller rene eksotika. Det må helt sikkert gjelde noen sjeldne funn av kauriskjell med opprinnelse i Det indiske hav, i hvert fall. Tre slike funn har vi fra Nord-Norge, alle tre er funnet i graver fra 600-årene. Verken Sør- eller Vest-Norge kan varte opp med noe tilsvarende, og det er overveiende sannsynlig at disse skjellene kom til Nord-Norge ad en østlig rute. I Latvia og Russland finnes pengekauri i enkelte graver fra yngre jernalder, og trolig er også de norske funnene kommet fra området ved Øvre Dnjepr.
Den andre gruppen av funn er mer enhetlig, og har en annen kronologi enn de mer sporadiske funnene av eksotika. Det dreier seg stort sett om draktspenner og andre former for kvinnesmykker, og funnene opptrer for første gang på 800-tallet og fortsetter helt inn på 1300-tallet. Blant de eldste funnene er en bjørnefigur fra de finsk-ugriske områdene i Midt-og Øst-Russland. Yngre og mer utbredt er hesteskoformede spenner, vridde ringer og kjeder laget av vridde løkker. Disse østlige smykkene har sitt opprinnelsessted i det nåværende Finland, Russland og Baltikum, i noen tilfeller enda lenger øst. De fleste av funnene, og spesielt de fra 1000-tallet og utover, er fra Ladoga-området i dagens Russland.
Den vestlige importen og den mer sporadiske eksotikaen fra øst er funnet i norrøne graver og på norrøne boplasser. De østlige funnene fra vikingtid og middelalder skriver seg derimot fra andre sammenhenger – kvinnegraver i norrøne områder, kvinne- og mannsgraver på samisk område, samt på samiske offerplasser og i skattefunn som også ofte finnes i samiske distrikter. De fleste av de samiske offerplassene er funnet i Nord-Sverige, de er fra det 11. århundre og senere og består av forskjellige metallgjenstander som våpen, verktøy og mynter, samt smykker. I offerfunnene ligger ofte også trapesformede anheng av bly og tinn, som opprinnelig hørte til rituelle trommer.
Både funnsammensetninger og -kontekster ser ut til å vise oss et ganske komplekst forhold mellom de ulike etniske gruppene på nordkalotten. Beretningen til Ottar fra Hålogaland, høvdingen som kom til den angelsaksiske kong Alfreds hoff på slutten av 800-tallet en gang, gir et fascinerende og troverdig glimt av regionen i denne perioden. Ottar fortalte at «han bodde lengst nord av alle nordmenn, men at landet strekker seg svært mye lenger nord, men er øde, bortsett fra at finnas (dvs. samer) driver jakt og fiske der. Han beskrev videre en oppdagerferd atskillig lenger øst, til Kvitsjøen, og kan hende til Nordre Dvina-munningen. Landet der var befolket av beormas, bjarmer. Beretningen legger til at Ottar ikke reiste nordover utelukkende for å finne nytt land, men også for å jakte på hvalross, som var ettertraktet både på grunn av huden og tennene. Ottar fikk dessuten en stor del av sin inntekt fra samene, i form av «skatt» betalt i pelsverk, dun og rep laget av hvalrosshud.
Ottar hadde antagelig gården sin et sted på kysten mellom Lofoten i sør og Kvaløya i nord, i et område som har flere rike arkeologiske funnkomplekser som stammer fra denne perioden. Borg er ett av dem. Hvilke av disse som er forbundet med Ottar, er selvsagt umulig å si. Likevel er hans beretning av stor verdi for å belyse importfunnene. På den ene siden gir hans egne omfattende reiser og kontakter med personer høyt på strå en bakgrunn for luksusfunn som dem fra Borg, og til en viss grad også slike østlige ekotika som er kjent fra graver i Hålogaland. Videre må den tilgangen høvdingene i nord hadde på ettertraktet pelsverk og andre ressurser ha gjort dem til attraktive alliansepartnere for høvdinger og konger lenger sør, og dette gir oss noe av forklaringen på at hålogalendingene ble involvert i handels- og gavebyttenettverk over store avstander.
Kanskje det mest slående trekk ved Ottars beretning er den rollen samene spiller, og den norrøne stormannens avhengighet av samiske pelsjegere. Utvalget av pelsverk som Ottar knytter til samene spesielt, er imponerende: mår, oter, bjørn, reinsdyr, hvalross og sel. De spredte norrøne og vestlige funn i tidlige samiske sammenhenger, blant annet i Varanger, men også lenger øst, skal helst forstås som et resultat av pelshandelen. Når antallet østlige funn øker markant i de samiske samfunnene i løpet av vikingtiden, tyder det på at kontaktene østover må ha vært like viktige, eller viktigere, for samene som kontaktene med den norrøne kulturen. De østlige funnene i norrøne sammenhenger kan være et resultat av direkte kontakter ala Ottars reise til Kvitsjøen, men mer sannsynlig er det at det østlige innslaget i vikingtidens Hålogaland skriver seg fra indirekte kontakter med samer som mellommenn. Vanligvis er de østlige funnene gjort i kvinnegraver i norrøne kystdistrikter, og det har vært foreslått at disse kvinnene faktisk var samer som giftet seg inn i høvdingfamilier i Hålogaland som ledd i politiske allianser.
De samiske samfunnenes sterkere orientering mot øst fra ca. år 900 har øyensynlig også sammenheng med samenes nøkkelrolle i pelshandelen. Det var omtrent på det tidspunktet at Novgorod vokste frem som et bysamfunn som etter hvert skulle bli et av de viktigste distribusjonssentra for pelsverk i Nord-Europa, og Novgorods innflytelse nådde til Kvitsjøen og lenger.
