23 november 2014

Krig, fred og fellesskap i nord

I 1320-årene pågikk konflikten mellom kareler, russere og nordmenn for fullt på nordkalotten. Til førstnevnte hadde også «de hedenske finner» sluttet seg, og ridderen og drottseten Erling Vidkunnsson på Bjarkøy henvendte seg til paven og fikk lov å disponere halvparten av en nyss utskrevet korstogstiende som bidrag til krigføringen mot «de vantro».

Erling må ha ført krigen i nord med betydelig suksess. Ved freden i Novgorod sommeren 1326 ble det i hvert fall inngått en avtale som selv om den riktig nok fastslo at nordmennene skulle ha «fri ferdsel og bopel og eiendomsrett til land og vann» slik det hadde vært tidligere, også inneholdt en formulering om at selve grensefastsettelsen skulle overlates til «Gud og Norges konge». Sendebud, handelsmenn og andre reisende skulle fritt kunne krysse grensene mellom Novgorod, Karelen og Norge.

I praksis endte det imidlertid med at man trakk opp grensene for skattlegging i nord på en slik måte at man aksepterte et stort og omfattende fellesdistrikt, der så vel russere som nordmenn lovlig skulle kunne kreve skatt av de samiske befolkningene. Dette norsk-russiske fellesområdet i Finnmark og på Kola skulle komme til å eksistere i 500 år, like til 1826.

I fellesområdet skulle russerne ha rett til å kreve inn skatt helt vest til Lyngen, mens den norske kongemakten på samme vis kunne skattlegge befolkningen på Kola og inn i Kvitsjøen, «overalt der det bor halv-kareler eller halv-finner som er født av finsk mor». Skatten ble betalt i det ettertraktede pelsverket i denne delen av verden, men «ikke mer enn fem gråskinn av hver bue, eller etter gammel sedvane».

Og slik vedvarte det. For samene var resultatet dobbel skattlegging, av og til tredobbel, om man også regner med de svenske ambisjonene lengst i nord. Nordmennenes skattlegging av Murmankysten ble riktig nok med tiden først og fremst en papirbestemmelse, men den formelle retten til skattlegging ble hevdet gjennom at fogdene i Finnmark hvert år reiste den lange veien til Malmis (Kola by) for å opprettholde kravet. Fellesområdet var i stor utstrekning sameland, men også et sted der ikke bare samer, men også nordmenn, pomorer, kareler, kvener og finlendere møttes og utvekslet varer og erfaringer, blant annet på de kjente sesongmarkedene i Varangerbotn og i Kergor.

Fremdeles ved inngangen til det 19. århundre var Neiden, Pasvik og Peisen (Petsjenga) et omstridt grenseområde som både Russland og Danmark-Norge gjorde krav på. Da grensen endelig ble trukket opp i 1826, ble den lagt tvers gjennom de to vestligste skoltesamiske siidaene, Neiden og Pasvik, med dramatiske konsekvenser for disse befolkningene.