13 februar 2019

Gullspore og kongegave


Gullsporen fra Værne kloster i Rygge er den mest spektakulære enkeltgjenstanden fra vikingtiden her til land. Og ikke bare det. Mer enn noe annet arkeologisk funn forteller sporen om de politiske forholdene ved Oslofjorden på slutten av 900-tallet – og om Vikens betydning for danekongene.
Funnet kom for dagen i en liten dalsenkning ved klosteret i Østfold i 1872. Det består av en spore, en smygestøl og et rembeslag, det hele intrikat utsmykket og fremstilt av 22 karat gull. Ut fra stilmessige betraktninger kan funnet dateres til andre halvdel av 900-tallet, kanskje ca. 970-980.

© 2019 Kulturhistorisk museum, UiO /CC BY-SA 4.0
Funnet ble gjort av en svensk landarbeider, Zacharias Andreasson. Det var han som fant sporen, mens de to mindre gjenstandene ble funnet senere i samme område. Bakgrunnen for funnet, med andre ord selve deponeringskonteksten, er usikker – mest fordi sammenligningsmaterialet er så lite. Det har vært foreslått at det dreier seg om et gravfunn, men også om et skattefunn. Det siste er vel mest sannsynlig.

Gullsporen er et unikt funn; ingen tilsvarende gjenstand kjennes fra datidens Europa. Ulike skriftlige kilder nevner imidlertid sporer av gull som spesielt symboltunge og statuspregede gjenstander gjennom lang tid.

Et av de mest kjente testamenter fra 800-tallet er Eberhard og Giselas. Eberhard var hertug av Friuli, mens ektefellen Gisela var datter av den frankiske keiseren Ludvig den fromme og søster av Karl den skallede. Eberhards karriere var knyttet til hans forhold til keiser Ludvig, og senere til Lothar den første og dennes sønn, Ludvig, i den italienske delen av Frankerriket.

Sporer av gull

Parets nesteldste sønn arvet bl.a. et par sporer (ikke av gull), mens to yngre sønner arvet en del annet utstyr som tydelig viste at Eberhard og Giselas sønner var aristokrater. Eldstesønnen Unroch arvet derimot ulike gjenstander som tydelig var knyttet til farens «embedsdrakt»: En gullbeslått spatha (sverd), en forgylt kniv, et gullprydet belte, to gullsporer, en tunika og en kappe forsynt med gullbroderier og en forgylt spenne.

Om keiser Ludvig den tyske fortelles det at han var iført silketunika med gylne broderier og bar gullsporer i offisielle sammenhenger, og at han ble gravlagt med dette utstyret. Det er mange eksempler på den samme praksisen: Da franske soldater plyndret keiser Henrik den 5.s (død 1125) grav i domkirken i Speyer i 1689, fant de blant annet et par forgylte sporer. Da man renoverte kong Kasimir den stores (død 1370) grav i Krakow i 1860-årene, kom man likeledes over et par gylne sporer.

Da keiser Otto den 4. døde i mai 1218, hadde han instruert sine nærmeste om hvordan begravelsen skulle gjennomføres. Han ville blant annet legges i graven iført en nærmere angitt drakt, med forgylte sporer på føttene, septeret i høyre hånd og rikseplet i venstre. Gravfigurene over Rikard Løvehjerte og hans far, Henrik den 2., i Fontevraud i Normandie viser kongene iført seremoniell drakt med gylne sporer festet til skoene med sorte lærstropper.

Konger og riddere

I disse tilfellene er det tydelig at gravdrakten er den samme som var blitt benyttet under kroningen. I bevarte beskrivelser av Otto den 4.s kroning er det de samme regalier som nevnes, og både i det tysk-romerske riket og i England var sporer av gull en viktig del av kroningsregaliene i middelalder og tidlig nytid. Det var ikke annerledes i Norge. I forbindelse med Håkon Håkonssons kroning i Bergen i 1247, skildres kongens kroningsdrakt, som ble båret i kirken og i prosesjonen tilbake til kongsgården etter at kroningsseremonien var avsluttet. «Etter messen gikk vigselen for seg slik som det er påbudt,» heter det i sagaen, som beskriver prosesjonen til Kristkirken i detalj. Fire lendmenn bar et bord mellom seg, og på dette lå både kongsskrudet og selve kroningsdrakten. Deretter fulgte Sigurd kongssønn og Munan biskopssønn, som bar hver sin kongsstav av sølv; den ene prydet med et gullkors, den andre med en due av sølv. Så fulgte Håkon unge med kronen og Knut jarl med vigselssverdet. Etter salvingen kom kongens investitur i kroningsklærne, som blant annet omfattet et par gylne sandaler med sporer av gull.

Forgylte sporer er altså et attributt ved herskermakten i vikingtid og middelalder, men er også – som eksemplet med hertug Eberhard viser – knyttet til kongens/keiserens nærmeste krets. I middelalderen finner vi også gullsporene institusjonalisert som en del av seremoniellet ved riddervesenet. Da grev Geoffrey av Anjou ble slått til ridder i Rouen i 1128, ble seremonien innledet med at Geoffrey badet, og deretter ikledd røde og forgylte klær. Så ble han ført frem for kongen, der han fikk festet et par gylne sporer til hælene og mottok et skjold med våpen og et praktfullt sverd som ble sagt å være smidd av den legendariske smeden Volund.

Daneveldet i Viken

Årsaken til at gullsporen fra Værne kloster kan dateres såpass nøyaktig, ligger altså i måten den er dekorert på. Den karakteristiske filigransorneringen er nemlig knyttet til en vikingtidsstil som har fått navn etter et berømt skattefunn fra Hiddensee i Østersjøen. Det dreier seg om eksklusive gjenstander av gull og sølv, og de fleste funn skriver seg fra høystatus-miljøer i Skandinavia, inkludert de såkalte trelleborgene og tidlige byer som Hedeby og Sigtuna, og med enkelte «slengere» i Danelagen (York) og Rus-riket (Kiev). Dekoren på smygestolen fra Værne kloster har f. eks. en av sine nærmeste paralleller i en draktspenne funnet i en grav i Kiev.

Stilen, og de eksklusive gjenstandene, settes av de fleste i forbindelse med det danske jellingdynastiet, kongene Harald Blåtann og Svein Tjugeskjegg. Smykker og andre Hiddensee-gjenstander har vært statusmarkerende og blitt båret først og fremst i det nåværende Danmark og Skåne, men også av enkelte mektige personer i Mälarområdet og et fått i det øvrige Skandinavia. Arkeologen Ingmar Jansson peker på at stilen ble utviklet i miljøet rundt Harald Blåtann og hans nærmeste støttespillere, og benyttet som gaver fra kongen til hans allierte.

Gullsporen er selvsagt ikke noe unntak; den er tvert imot en av de fremste representanter for Hiddensee-stilen, og viser at det på slutten av 900-tallet fantes en direkte forbindelse mellom stormannsmiljøet på østsiden av Oslofjorden og Jellingkongene.

Den historiske bakgrunnen for dette er godt kjent. Om Harald Blåtann heter det jo i den berømte runeinnskriften på Jellingsteinen at han «vant seg alt Danmark og Norge», og en samstemt sagatradisjon forteller at danekongen selv styrte Viken gjennom underkonger, mens ladejarlene kontrollerte resten av Norge. Etter slaget ved Svolder i år 1000 var situasjonen den samme, og Snorre forteller i Heimskringla at Olav Haraldsson jaget de daner som hadde hatt sysler for danekonger der, fra Viken.

Det rent arkeologiske bidraget til denne delen av historien, er at danekongens representant – hans underkonge i Viken, eventuelt én av flere – holdt til i Rygge.

Gullsporen fra Værne kloster har for så vidt aldri fått den forskningsmessige oppmerksomheten funnet fortjener. Det er flere grunner til dette. Den mest åpenbare er at funnet etter få år havnet i skyggen av de eldre skipsgravene fra Gokstad og Oseberg, som fra første stund ble forstått og tolket i lys av Snorre. Selv om Ynglingesagaen plasserer en legendarisk kong Skjold nettopp på Værne, spiller østsiden av Oslofjorden i det hele tatt en beskjeden rolle i Snorres fremstilling. Dateringen av gullsporen bidro heller ikke til økt oppmerksomhet; funnet skriver seg fra en tid som er nokså blottet for arkeologisk sammenligningsmateriale her hjemme. Sist, men ikke minst, førte nok den antatte sammenhengen med den danske rikssamlingen (i motsetning til den norske), som til overmål opprinnelig ble fremført av tyske arkeologer med tvilsomme politiske preferanser, til at gullsporen lenge forble en spektakulær, men isolert enkeltgjenstand uten åpenbart historiefortellende potensial.

19 januar 2019

Vikingen og Nordøstpassasjen


Den nordnorske farmannen Ottar levde på slutten av 800-tallet og foretok berømte reiser både videre nordover langs kysten og sørover til Hedeby. Den inntil da glemte beretningen om Ottars nordlige reise fikk ny aktualitet da engelskmenn og nederlendere midt på 1500-tallet ville finne en alternativ, nordlig rute til Kina og Det fjerne østen.

Ottars beskrivelse er innskutt i det geografiske første kapittelet i en angelsaksisk oversettelse av den antikke forfatteren Orosius’ «Syv bøker om historie mot hedningene», opprinnelig skrevet på 400-tallet. Oversettelsen foregikk i regi av kong Alfreds hoff (konge 871-899), og Ottars beretning ser ut til å være svar på spørsmål som han er blitt stilt av kongen. Det er to, egentlig tre, reiseskildringer som er inkorporert i Orosius-oversettelsen: Ottars beskrivelse av reisen mot nord og sørover fra hjemstedet hans via Skiringssal i Vestfold til Hedeby, og en viss Wulfstans reise fra Hedeby til Truso ved Weichsel-munningen.

Det er uklart hvorfor Ottar oppsøkte kong Alfred, og det fremgår heller ikke av beskrivelsen om han kom til kongen på egen kjøl eller seilte med andre. Men informasjonen han kom med, gjør Ottars skildring til en svært viktig kilde til forholdene på Nordkalotten i vikingtiden, ikke minst når det gjelder forholdet mellom samer (Finnas) og nordmenn. Ut fra de opplysningene som gis i teksten, har man tenkt seg at Ottar har hatt hjemme et eller annet sted på kysten mellom Lofoten i sør og Kvaløya i nord. Noen mer presis stedfestelse er det vanskelig å gi, og det finnes flere rike arkeologiske vikingtidsmiljøer innenfor disse ytterpunktene.

Ottar fortalte at han bodde «lengst nord av alle nordmenn», og at han fikk lyst til å vite hvor langt landet strekker seg videre mot nord. Han seilte derfor nordover langs landet i tre dager, «og lengre drar aldri hvalfangerne». Så dro han videre mot nord i tre dager til, og «da bøyde landet østover, eller ei havbukt gikk inn», og han måtte vente på bør. Siden seilte han i fire dager østover, før landet igjen «bøyde seg sørover eller ei havbukt gikk inn». Derfra gikk ferden rett sørover langs landet langt han kunne komme på fem dager. Der fant Ottar en stor elv som han dro opp i, men landet på motsatt side av elva var «sterkt bygd» (þæt land wæs eall gebun), og han våget ikke å gå i land.

Den angelsaksiske Orosius-oversettelsens videre skjebne er ukjent, men i 1550-årene kom to av manuskriptene for dagen i England og fikk ny relevans. I første omgang var det beskrivelsen av Ottars nordlige reise som fikk oppmerksomhet blant antikvarer og folk med interesse for oppdagelser, og det var først langt senere at man festet særlig oppmerksomhet ved den delen av beskrivelsen som omhandler reisen fra Hålogaland til Hedeby.

20 år tidligere hadde stormaktene Spania og Portugal delt verden mellom seg, slik at Spania fikk eierskap til den vestlige og Portugal den østlige halvkule, og de samme statene kontrollerte så langt det lot seg gjøre sjøveien til «Vest-India» og «Øst-India». For andre som ville ha en andel av den lukrative handelen med krydder, te og andre «kolonialvarer», var det åpenbare fordeler dersom man kunne finne alternative ruter til «Indiene». Og det er her Ottar kommer inn i bildet.

For med startskudd i 1553 foregikk det en intens jakt på en nordlig rute – enten en «nordøstpassasje» nord for det eurasiske kontinent eller en «nordvestpassasje» nord for det amerikanske. I spissen for det hele stod dels engelske, dels nederlandske handelsinteresser. Først ut var det private «Company of Merchant Adventurers to New Lands», vanligvis kalt the Muscovy Company, som utrustet ekspedisjonen i 1553, med mål om å finne Nordøstpassasjen og – forhåpentlig – et marked for engelsk ull. Slik gikk det ikke, men et av de tre skipene kom seg velberget inn I Kvitsjøen og ankret opp ved Dvinamunningen. På den måten kom faste handelsforbindelser mellom England og Russland i stand.

Øverstkommanderende for den delen av flåten som nådde Kholmogory, og siden fikk audiens hos tsar Ivan den grusomme, var Richard Chancellor. Om ham vet vi at han foruten egen erfaring som los i det østlige Middelhavet, fikk mye av sine geografiske kunnskaper fra en mann ved navn John Dee. Dee var en viktig rådgiver og premissleverandør for det nye kompaniet, og han hadde et vidt interessefelt som omfattet geografi, matematikk og antikvariske studier. Ikke minst var John Dee en ivrig samler av gamle manuskripter – og han eide det ene av de to kjente Orosius-håndskriftene med Ottars beretning.

Manuskript nummer to tilhørte en annen allsidig kar, Robert Recorde, som var Englands mest kjente matematiker i sin samtid, og kanskje er mest kjent for at han oppfant det matematiske er lik-tegnet (=). I to av sine trykte matematiske avhandlinger fra 1550-årene, den ene av dem tilegnet the Muscovy Company, viser han til Ottars reisebeskrivelse.

De engelske oppdagerne kom imidlertid aldri lenger øst enn til Novaja Semlja. Noen år senere nådde ekspedisjoner fra Nederlandene Karahavet, men isen satte en effektiv stopper for videre seilas. Kjente sjøfarere som Henry Hudson og Willem Barentz deltok. I 1619 forbød imidlertid den russiske tsaren utlendingers seilas langs den nordlige rute. Russiske ekspedisjoner godtgjorde siden at det faktisk fantes en sammenhengende korridor gjennom Arktis. Men det skulle gå helt til 1878 før Nordenskiöld-ekspedisjonen klarte å ta seg hele veien gjennom Nordøstpassasjen.'

Men utgangspunktet for det hele var altså en farmann fra Nord-Norge.

29 november 2018

Ottar fra Hålogalands ferd mot nord


Ottar fortalte for 1100 år siden at han bodde «lengst nord av alle nordmenn», og hans beskrivelse av en reise videre nordover langs kysten – angivelig til Kvitsjøen – er godt kjent og med rette trukket frem som en kilde som gir et unikt innblikk i folk og liv i Arktis i vikingtiden. Ottars beretning er imidlertid ikke så helt enkel å tolke når det gjelder geografiske opplysninger, og det har vist seg vanskelig å forene hans bemerkning om et land i øst som var «sterkt bygd», med det bildet som arkeologien gir oss. Utgangspunktet for denne artikkelen er tre spørsmål: 1. Hvordan skal vi forstå seilingsbeskrivelsen hos Ottar? 2. Dersom han faktisk kom helt til Kvitsjøen, hvordan kan det ha seg at Ottar ikke nevner den brede Varangerfjorden? 3. Hvorfor omtaler ikke Ottar det monumentale jernaldermiljøet på Mortensnes og andre steder ved Varangerfjorden – som står i en særstilling i Finnmark på den tiden Ottar var på ferde, og som det ikke finnes maken til noe sted ved Kvitsjøen?

Ottar og hans beretning
Ottars beskrivelse er innskutt i det geografiske første kapittelet i en oldengelsk oversettelse av den antikke forfatteren Orosius’ «Syv bøker om historie mot hedningene». Oversettelsen foregikk i regi av kong Alfreds hoff (konge 871-899), og Ottars beretning ser ut til å være svar på spørsmål som han er blitt stilt av kongen. Det er mulig å lese hele teksten høyt på ti minutters tid. Det er to, egentlig tre, reiseskildringer som er inkorporert i Orosius-oversettelsen: Ottars beskrivelse av reisen mot nord og sørover fra hjemstedet hans via Skiringssal i Vestfold til Hedeby i dagens Nord-Tyskland, og en viss Wulfstans reise fra Hedeby til Truso ved Weichsel-munningen.
Den tradisjonelle oppfatningen av Ottars reise mot nord.
Etter J.M. Bately og A. Englert (red.) 2007:
Ohtere’s Voyages, s. 129, fig. 6.

Ottar fortalte en hel del om livsgrunnlaget på Nordkalotten i vikingtiden, og om forholdet mellom samer (Finnas) og nordmenn. Ottar selv drev åkerbruk, men holdt også tamrein. Ut fra de opplysningene som gis i teksten, har man tenkt seg at Ottar har hatt hjemme et eller annet sted på kysten mellom Lofoten i sør og Kvaløya i nord. Noen mer presis stedfesting er det vanskelig å gi – det finnes flere rike arkeologiske vikingtidsmiljøer innenfor disse ytterpunktene, men forsøkene på å knytte Ottar til det ene eller andre av disse hviler på usikre forutsetninger; således finnes det ikke utvetydig belegg i teksten for å hevde at Ottar var en mektig høvding eller handelsmann, selv om han jo gjerne kan ha vært begge deler. Det går ikke en gang frem av beskrivelsen hvorvidt Ottar kom til kong Alfreds hoff på egen kjøl eller seilte med andre. Det sies heller ikke i klartekst hva Ottar egentlig gjør i England, men det er bemerkelsesverdig at han refererer til kong Alfred som sin herre innledningsvis.

Når det gjelder forholdet til den samiske befolkningen, har mange festet seg ved at Ottar tilsynelatende omtaler den tributten som i senere sagakilder kalles «finnskatt». Det ser dessuten ut til at Ottar mente at Finnas – som han ellers beskriver som folk som driver fangst og fiske – bebor hele det vidstrakte fjell- og viddeområdet mellom nordmennenes land og Svealand (Sweoland) i øst. Nord for svearne og øst for Finnas nevner han kvenene (Cwenas), som av og til raider nordmennenes bosetninger ved hjelp av sine små og lette båter. Cwenas ser i likhet med Finnas ut til å holde til i et vidt landområde. Ottar kommer også inn på to andre folk, bjarmer (Beormas) og terfinner (Terfinnas).

Den vitenskapelige interessen for reisebeskrivelsene i den oldengelske Orosius går tilbake til det 16. århundre. Interessen var i første omgang særlig knyttet til Ottars reise rundt Nordkapp, som blant annet nevnes av den engelske forfatteren Sir Humfrey Gilbert i «A Discourse of a Discoverie for a New Passage to Cataia» (skrevet 1566) – en avhandling om det fordelaktige ved å finne en nordlig rute til Den nye verden. Det var først senere at man festet særlig oppmerksomhet ved den delen av Ottars beskrivelse som omhandler reisen fra Hålogaland til Hedeby, eller ved Wulfstans samtidige beretning om sin ferd fra Hedeby til Truso i det nåværende Polen, som også er interpolert i Orosius-oversettelsen.

Reisen mot nord
Men i vår sammenheng er det Ottars reise nordover som først og fremst interesserer. Dette er den relevant delen av beretningen, i Hans Eidnes’ oversettelse:

 «Jeg bor lengst nord av alle nordmenn, på nordsida av landet ved Vesterhavet, men landet strekker seg enda lengre mot nord. Det er alt sammen ødeland. Bare noen få steder er bedre, der finnene (Finnas) holder til, jager om vinteren og fisker i sjøen om sommeren.
Jeg fikk hug etter vite hvor langt landet strekker seg mot nord, og om det bor folk nord om ødemarka. Jeg seilte (for) da nordetter langs landet i 3 dager, og lengre drar aldri hvalfangerne. Hele tiden hadde jeg ødemarka på styrbord og det åpne havet på babord. Så seilet jeg lengre nordetter i 3 dager til (þrim dagum gesiglan). Da bøyde landet østover, eller ei havbukt gikk inn, jeg vet ikke visst hva det var. Der måtte jeg vente på mer vestlig eller nordvestlig vind.
Så seilte jeg østetter langs med landet så langt jeg kunne seile i 4 dager (ond siglde þa east be lande swa swa he meahte on feower dagum gesiglan). Der lå jeg og ventet på rett nordavind. For landet bøyde seg sørover eller ei havbukt gikk inn, jeg vet ikke visst hva det var. Så seilte jeg rett sørover langs landet så langt jeg kunne komme i 5 dager (Þa silde he onan surhte be lande swa he mehte on fif dagum gesiglan). Da lå der ei stor å opp i landet. Vi dro opp i åa, men landet på hisiden av åa var sterkt bygd (þæt land wæs eall gebun), og dit torde vi ikke komme da vi fryktet for ufred.
Finnene (Terfinnas) sitt land var øde, og vi hadde ikke møtt bygd land siden vi for heimefra, uten noen fiskere, jaktmenn og fuglefangere. Bjarmene (Beormas) fortalte oss mye om landet sitt. Målet de talte var om lag det samme som finnene sitt.»

Ottar forteller altså at han reiste i 6 dager nordover, før landet bøyde østover og han måtte vente på vestlig vind. Derfra dro han østover i 4 dager, før landet bøyde sørover og han reiste i 5 dager til mot sør. Her fant han et «sterkt bygd» land og en elv som han dro opp i. Beboerne her kalte han bjarmer (beormas).

Men hvor langt kom Ottar? Praktisk talt alle som har behandlet spørsmålet, konkluderer med at han nådde Kvitsjøen. Nevnte Sir Humfrey mente for eksempel at Ottar «went the verye same waye, that we now do yearely trade by S. Nicholas into Muscouia», med andre ord at han kom helt til Dvinas utløp, omtrent der Arkhangelsk nå befinner seg (Gilbert 1566:40). Senere kunne Gustav Storm føre argumenter til torgs for at Ottar neppe krysset Kvitsjøen, men fulgte sørkysten av Kolahalvøya og nådde Varzuga. «Denne opfatning af Ottars beretning er den eneste, som kan erkjendes som rigtig,» konkluderte Storm i 1894, og hans forslag til stedfesting har da også fått bred støtte (Storm 1894:96; jf. Ross 1981; Vasaru 2012:39; for noen alternative tolkninger, se Jackson 2002).

Storm pekte på at Dvina-standpunktet først og fremst hvilte på kunnskapen om den yngre sagalitteraturens bjarmelandsferder, «og saa har man fortolket denne forstaaelse ogsaa ind i Ottars beretning» (Storm 1894:96; se Blom 1984 ang. bjarmelandsferdene).

Spørsmålet er om ikke Storm i bunn og grunn gjorde seg skyldig i det samme. Det er nemlig lite annet i Ottars beretning enn folkenavnet beormas (og kanskje terfinnas, hvis navn kan ha sammenheng med Terskij bereg, Ter-kysten, sørøst på Kola, jf. Valtonen 1988:85) som peker så langt mot øst som til Kvitsjøen. Og identifiseringen av sagaenes «bjarmer» og «Bjarmeland» (som bare er omtalt i den vestnordiske sagalitteraturen, og ikke f. eks. i russiske kilder) med Kvitsjøområdet og med den folkegruppen som yngre kilder kaller kareler, hviler i betydelig grad på en bestemt tolkning av Ottars beretning. Ikke en gang elvenavnet Vína i de skandinaviske kildene kan helt kobles entydig til Dvina, men kan opprinnelig være et generisk navn for elv i skaldespråket (Jackson 2002:8, jf. Vasaru 2012:41f.).

Nå er det ikke primært Bjarmeland-problemet som er tema for denne artikkelen, men det er viktig å være klar over faren for sirkelslutninger dersom man leser Ottar med «saga-brillene» på. Man er antagelig på tryggere grunn dersom en heller tar utgangspunkt i Ottars skildring av selve reisen til bjarmenes land, dvs. beskrivelsen av kysten og de avstandene han oppgir.

«Fra Fjeld indtil andet at seile»
«Thi Nordmanden skiøtter ey Alen og Favn/Han maaler sin Miiler med Kiøl og med Stavn/Fra Fjeld indtil andet at seyle,» diktet Peter Dass i Nordlands Trompet for mer enn 300 år siden (Dass 1994:24). Han gir her uttrykk for den tradisjonelle måten å regne avstander på til sjøs. I en noe yngre kilde fortelles det om sjømilene i Finnmark at de regnes «fra Blaae til Blaae, eller saa langt henne som et Næs eller Forbierg kan øines» (Jessen-Schardebøll 1763:667).

«Mil» var altså opprinnelig ikke en abstrakt enhet, men knyttet til bestemte naturformasjoner som var lett synlige fra leia. Hensikten med mileregningen var konkret og praktisk, og ikke i utgangspunktet ment for avstandsberegning på et kart: I eldre tid var en mil avstanden mellom to ro-skifter (skifte av roere om bord i datidens fartøyer). I i indre Finnmark var det avstanden mellom to skifter av reinskyss. Det er ikke så vanskelig å forstå at størrelsen på mila av den grunn kunne variere, for det dreier seg om en regnemåte som på én og samme gang innbefatter både tid og avstand (Indruszewski & Godal 2006:24f.).

Pasvikelva som forbindelsesåre mellom Enare og Varangeren.
Fra Olaus Magnus’ Carta Marina (1539).
Vanligvis regnet man seks mil på en dagsreise, og vi har bevart flere miletabeller fra ulike perioder som viser både roskiftene og dagsreisene på våre kanter. Den såkalte «seksmilsregla» viser for eksempel nordfarernes dagsetapper mellom Bergen og Vardø, der hvert skift svarer til en dagsreise med seksring med tre mann til rors (Havnø & Pettersen 1940). Denne regla regner med åtte dagsreiser mellom Lyngstuva og Vardø, og sier at det er én dagsreise (seks roskifter) fra Vardø til Kjølnes, én fra Kjølnes til Sletnes, én fra Sletnes til Sværholtklubben osv. Lignende regler finnes fra andre deler av kysten, og av og til er de faktiske farvannsbeskrivelser, som de versene Per Hovda (1961:226f.) skrev opp fra Sørvestlandet:

Frå Haugasundet til Mosterhamn
er milene tri.
Røvær i vest og Odno i nord
du Sletta fór.
Frå Spyssøy fram til Bekkjarvik
er også miler tri.
Med Siggjo i vest og Storden i aust
… i Brandasund går straumen stri…
De eldste miletabellene som angir seilingsavstandene på norskekysten, bruker «viku sjofar» («ugesiøes») som lengdemål. 1 viku sjofar svarer til 1 mil. Peder Claussøn Friis bruker begrepet helt systematisk, for eksempel, og forteller at det er 12 «ugesiøes» fra Tønsberg til Merdø og ytterligere 12 til Lindesnes. I et håndskrift fra omkring 1400 er avstandene langs kysten fra Kalfsund (Kalvsund ved Göteborg) til Ægistav (russergrensen) oppgitt som 2 tylfter (dvs. 24 «ugesiøes») fra Kalvsund til Lindesnes, 2 tylfter derfra til Bergen, 4 tylfter fra Bergen til Kråkvåg ved utløpet av Trondheimsfjorden og 4 videre til Vågan. Derfra og til Andsnes (mellom Kvænangen og Lopphavet) er det også 4 tylfter, og det samme videre til Vardøhus, mens det er ytterligere 6 tylfter fra Vardøhus til Ægistav («som Noreghe lyktas»). Ifølge sjøfartshistorikeren Roald Morcken svarer dermed 1 «viku sjofar» til 11,11 km, altså en mil (Morcken 1977).
Kilder fra 1600- og 1700-årene viser at en mellom Vardø og Varangerbotn regnet en drøy dagsreise, og f. eks. i Lillienskiolds finnmarksbeskrivelse (1698) er roskiftene tydelig markert, uten at han bruker denne betegnelsen selv. Han oppgir imidlertid konsekvent 1 mils avstand langs kysten av Varanger – 1 mil til Kiberg, 1 mil videre til Komagvær, 1 mil derfra til Skallnes, og ditto mellom Skallnes og Ekkerøy, Ekkerøy og Vadsø, Vadsø og Finnes, Finnes og Mortensnes, Mortensnes og Varangerbotn osv.

Det er i lys av dette at Ottars opplysning om avstanden sørover til handelsplassen Skiringssal må forstås. Han fortalte at det ville ta minst en måned å komme seg dit, dersom han søkte havn om natten og hadde bør om dagen. Dette betyr verken at han brukte en måned på turen eller at Ottars skip ble rodd hele veien, men at avstanden tilsvarte ca. 30 dagsreiser med et roskip – dvs. ca. 180 (30x6) viku sjofar eller mil. De nevnte tabellene oppgir 4 tylfter (4x12, dvs. 48) viku sjofar fra Tønsberg til Bergen, 4 tylfter fra Bergen til Kråkvåg, 4 fra Kråkvåg til Vågan og 4 fra Vågan til Andsnes. Med andre ord tilsvarte avstanden Tønsberg – Andsnes 192 mil, dvs. 32 dagsreiser, og Ottars hjemsted er som vi har sett, å finne noe lenger sør.

Faktiske reiser kunne være mindre eller like ofte mer tidkrevende enn dette. I 1754 reiste en kommisjon fra Trondheim med kurs for Vardø. Selskapet seilte fra Trondheim 22. mai, og kom til Loppa 29. juni, der de ble liggende for motvind til 2. juli. Den 3. kom de til Hasvik, og reiste videre om aftenen dagen etter. Til Hammerfest ankom skipet om morgenen den 5., og gikk videre til Måsøy om natten og så til Kjelvik den 6. Der ble de liggende og vente på bør helt til den 15., da reisen gikk videre til Kjøllefjord. Den 16. kom man et stykke videre, men måtte gjøre vendereis til Skjøtningberg på grunn av vindforholdene. Først den 17., nådde de Omgang, og reiste videre til Makkaur den 18. og, endelig, til Vardø den 19. juli (Rejse Journal 1754).

Da engelskmannen Stephen Burrough reiste fra Kolmogory til Vardø i 1557, brukte han over en måned på ferden; han var riktignok på utkikk etter tre skip som var savnet, og var derfor innom ulike havner på veien (Burrough 1599). Thomas Randolfe dro fra Harwich til St. Nicholas (Severodvinsk) i 1568 og brukte nesten 20 dager på turen fra Nordkapp, etter å ha hatt god vind hele veien dit (Randolfe 1599).

Andre ganger kunne turen selvsagt gå atskillig raskere: I 1580 passerte en engelsk ekspedisjon på kurs vestover fra Vaigats, Kegor på Fiskerhalvøya om morgenen og søkte nattehavn i Tanafjorden to dager senere, om ettermiddagen. Morgenen etter bar det ut på havet igjen, og dagen deretter passerte de Nordkapp ved middagstider (Smith 1810). Willem Barentsz brukte også relativt kort tid på sin første reise nordover i 1594. Han passerte munningen av Trondheimsfjorden 15. juni, Lofoten 17. juni, Nordkapp 19. juni og kom til Tanafjorden der han lå i havn, samme dag. Så passerte han Vardø den 20. og kom til Kildin 21. juni. På tilbaketuren var han utenfor Kvitsjømunningen den 21. august, og kom til Vardø den 24. Han brukte et døgn videre fra Vardø til Nordkynn, og en halv dag derfra til Nordkapp. Dagen derpå passerte han Sørøya, og tre dager etter var skipet ved Tromsø (van Linschoten 1601).

Mellom Vardøhus og Kegor «strekker landet seg så langt innover at man ikke kan se hvor det slutter». Fra Blaeu: Het Licht der Zee-vaert (1608).
Ottar reiste altså i seks dager nordover fra sitt hjemsted, før landet bøyde østover og han måtte vente på vestlig vind. Derfra dro han østover i fire dager, før landet bøyde sørover og han reiste i fem dager til mot sør. Den første etappen, dit landet bøyer mot øst, må, som Storm påpekte, være «det nordligste kystpunkt, altsaa nordsiden af Magerø» (Storm 1894:94). Storms oppfatning var at avstandsangivelsene hos Ottar var rene tidsangivelser, og bemerket at seks dager var mye å bruke mellom Malangen (der han plasserte Ottars gård) og Nordkapp. Den overdrevne tidsbruken mente han måtte skyldes at Ottar «har seilet indenskjærs, mellem øerne, hvor endnu den sædvanlige seilled gaar; han vilde jo undersøge, om landet var beboet, og maatte altsaa passere den indre side af ørækken» (1994:94). Det siste er for så vidt relevant nok, men legger vi seksmilsregla til grunn, er det seks dagsreiser f. eks. mellom Finnkrokan i Karlsøy og Stikkelvågnæringen ved Magerøya. Den enkleste og mest liketile tolkningen av Ottars opplysninger om ferden nordover, er at han også på denne strekningen regnet med «ideelle» dagsreiser på 6 viku sjofar.

Storm mente likevel at Ottar kom helt til Svjatoj Nos i løpet av de neste fire dagene – og at han altså seilte like raskt som de hurtigste eksemplene våre fra 1500-tallet, som tross alt dreide seg om noe annet enn oppdagelsesreiser langs en helt ukjent kyst, slik Ottars ferd gjorde. Det er på ingen måte innlysende at Storm har rett, og kanskje har han gått i den samme fellen som han anklaget sine forgjengere for å ha falt i; han har tolket Ottars beretning i lys av de senere sagaene, og tatt det for gitt at reisens har endt langt inne i Kvitsjøen. For når Ottar regnet dagsreiser som ellers på kysten helt til Nordkapp, gjorde han vel det videre østover også?

Morcken (1964, 1969, 1977) antar at Ottar ikke oppgir dagsroinger, men den dobbelte distansen (1/2 døgr sigling) når han reiser mellom «Norge» og Kvitsjøen, og ser ut til å forutsette at dagens politiske grenser fantes alt i vikingtiden, ettersom han mener at «den første etappen fra Norge på 4 dager … sannsynligvis (har) gått til Sozonova… (ved) innløpet av Hvitehavet» (1964, note 23; se også Fløttum 2001). Morcken skriver: «Det vanligste var å bruke døgr eller halvdøgr i oversjøisk fart, og tylft eller dagsroing i kystfart, men noen helt fast regel var det vel ikke» (1977:12). Etter Morckens oppfatning var Ottars ferd videre østover fra Nord-Norge, en havseilas. Men det er ikke innlysende at dette er riktig, for hvordan kunne da Ottar ha skaffet seg kjennskap til de landområdene han bare seilte forbi («Finnene (terfinnas) sitt land var øde, og vi hadde ikke møtt bygd land siden vi for heimefra, uten noen fiskere, jaktmenn og fuglefangere»)? Og som vi snart skal se, var den tradisjonelle måten å reise på – og beregne avstander på – i Kvitsjøen og på Murmankysten, ikke ulik den som gjaldt på norskekysten.

Ottar reiste altså fire dagsreiser østover fra Nordkapp på det åpne Østhavet, helt til han kom til et sted der landet bøyde rett sørover og han måtte vente på vind. Dersom vi regner dagsreiser på samme måte som mellom Ottars hjemsted og Nordkapp, og følger seksmilsregla eller den eldre kilden fra omkring 1400, kommer vi til Vardø ytterst i Varangeren – og ikke til Kvitsjøen. Beretningen henger også bedre sammen dersom det var i Varangerfjorden Ottars ferd endte. For like lite sannsynlig som det er at han ikke skulle nevne Nordkapp, er det at han ikke skulle ha festet seg ved den store Varangerfjorden – som er landets åttende lengste fjord (90 km), og like bred ved Vardø (55 km) som innløpet til Kvitsjøen er på det smaleste (46 km). «Domshaff (dvs. Varangerfjorden) is a great sound passing Lappia and Norway and goeth far into the land,» heter det på W. Burroughs kart fra 1557. Få steder på kysten er formuleringen i Orosius-teksten så beskrivende som her: «Landet bøyde seg sørover eller ei havbukt gikk inn, jeg vet ikke visst hva det var». Som førstegangsseilende uten bakgrunnskunnskap om geografien, og med oppdagelser som motiv, ville man vel ikke krysse Varangerfjorden i det hele tatt, men seile sørover, altså innover fjorden..?

«Fra Kholmogory til Kola – trettitre Nikola»
Vi vet heller lite om hva slags fartøy Ottar brukte, men hans skip hadde trolig mer til felles med de pomorfarkostene som var i vanlig bruk i Kvitsjøen, på Murmankysten og i Finnmark på 1500-tallet og senere, enn med de engelske og hollandske skipene som gikk i farten på St. Nicholas på denne tiden. Det er derfor interessant å se nærmere på hvordan man seilte med «russesnekkene» (sjnjaka), fordi det tydelig fremgår at det ikke var tale om noen havseilas, men at man fulgte kysten og jevnlig søkte havn. For argumentasjonen i artikkelen er likevel ikke dette avgjørende.

W: Burroughs kart over den arktiske kysten fra 1557.
I flere hundre år drev pomorskippere fra landsbyer på kysten av Kvitsjøen handel på Finnmarkskysten (Niemi 1992; Shrader 1988). I de landsbyene som var mest aktive i pomorhandelen fantes håndskrevne seilingsbeskrivelser (lotsia) over ferden vestover som gikk i arv fra far til sønn, og vanligvis ikke ble vist frem utenfor familien. Ikke mange av disse beskrivelsene er bevart, men de som er det, forteller en interessant historie om seilas og havner både på Murman- og Finnmarkskysten.

Disse opptegnelsene var gjerne i hefteform, og inneholdt opplysninger om kompassretning og avstand mellom bestemte steder, korfattede beskrivelser av de samme stedene og tidvis også opplysninger om ankringsplasser, strøm- og dybdeforhold, samt i noen tilfeller enkle tegninger av landtoninger. Den første av disse, pomorenes egne, seilingsbeskrivelser forelå i trykt utgave først i 1866. I dag kjennes tolv forskjellige håndskrifter (Broch 1939; Shrader 2005).

Lotsia’ene er bygd opp på samme måte som f.eks. seksmilsregla, og den klart vanligste oppgitte avstanden mellom navngitte steder er 30 verst (32 km). Dette er ikke tilfeldig, skriver N.G. Morozov, og legger til at dette var den vanlige rodistansen før man måtte hvile, slik at pomorene søkte og fant havner med omtrent denne avstanden mellom (Morozov 1909:269). Dette er selvsagt et lignende system som roskiftene på norskekysten. Et minne om ordningen har man antagelig i det nord-russiske ordtaket, От Холмогор до Колы — тридцать три Николы – «Fra Kholmogory til Kola, trettitre Nikola» (Bulatov 1999:108). Ordtaket spiller på det faktum (?) at det fantes 33 lokaliteter med kors tilegnet Den hellige Nikolai langs sjøruta fra den gamle pomorhovedstaden Kholmogory til Kola. 

Korsenes funksjon var bl.a. å markere havnene langs ruta, og det er helt sikkert ikke tilfeldig at det er nettopp 33 havner/stoppesteder i den seilingsbeskrivelsen for strekningen fra Arkhangelsk (nærmeste havn til Kholmogory) til Kildin (som nærmeste havn til Kola) som ble publisert av Morozov (1909).
Men både i Kvitsjøen og på Murmankysten kunne faktiske reiser ta kortere eller lengre tid. Skipsjournalen til bonden Vadaev fra Kem (fra ca. 1800) gir slående eksempler på akkurat det, og understreker at ikke minst skiftende vindforhold kunne føre til lang reisetid (Shrader-Alimova 1976; se ellers Naymark 2006 for et nyere eksempel på hvordan faktisk reisetid kan variere betydelig når man benytter tradisjonsfartøyer som fremkomstmiddel).

Varangers særstilling
Et annet forhold som sterkt taler i retning av at vi skal lete etter Ottars sluttdestinasjon et annet sted enn ved Kvitsjøen, er arkeologisk begrunnet. Det «sterkt bygde» (eall gebūn) landet som som Ottar fant der ferden endte, finnes det nemlig ikke det minste spor etter ved Kvitsjøen i denne perioden. En så betydelig faglig kapasitet på området som Nikolai Makarov går så langt som til å si at Kvitsjøområdet på Ottars tid skilte seg avgjørende fra naboregionene i den forstand at det i motsetning til disse mangler ethvert spor etter en mer tallrik, bofast befolkning (Makarov 2007:145; se likevel Edovin 2016).

Gravrøyser fra jernalderen ved Kramvik. Foto: F.-A. Stylegar.
De fåtallige lokalitetene som er kjent fra vikingtid og tidlig middelalder ved Kvitsjøen og på Kola, der Ottar etter den vante oppfatningen skal ha møtte på Beormas, omfatter tre sølvskatter, to gravplasser og to boplasser, men ingen av disse kan føres så langt tilbake som til Ottars tid, dvs. til 800-tallet (Makarov 2007:146). Makarov legger til at befolkningen i området ser ut til å ha vært relativt liten og mobil (ibid.).

Kontrasten til Varangerfjorden er stor. «Kanskje det eneste territoriet (på den arktiske kysten) som beviselig kan oppvise spor etter bosetning i tidlig vikingtid, er nordkysten av Varangerfjorden,» fortsetter Makarov (ibid.). Og: «På grunnlag av den empirien som pr i dag foreligger fra Finnmark, Kolahalvøya og Kvitsjøområdet om bosetning på 800- og 900-tallet, er det Varangerfjorden som på langt bedre grunnlag enn noen annen region kan betegnes som «sterkt bygd» (2007:147). Likevel våger ikke Makarov å konkludere på annen måte enn med å slå fast at det ut fra dagens kunnskap ikke er samsvar mellom de geografiske opplysningene hos Ottar og det bildet som arkeologien gir. Men som jeg har forsøkt å vise i det foregående, hviler ikke den tradisjonelle oppfatningen av geografien hos Ottar på et særlig solid grunnlag. Tvert imot er det mulig å lese teksten slik at Ottars reise endte nettopp ved Varangerfjorden.

Hva er det så som setter Varanger i en særstilling? Kort fortalt: Mengden av funn, funnenes tidsmessige fordeling og monumentale gravminner som skiller seg fra det som ellers kjennes fra Finnmark, Kola og Kvitsjøregionen (se bl.a. Schancke 2000). Noe av det første som møter en langs europaveien fra Svartnes og sørover, er et felt med markerte gravrøyser på et høydedrag ved Kramvik i Vardø kommune. Feltet har gitt funn fra 500-600-tallet e.Kr. og senere. Slike monumentale røyser finnes ellers langs hele norskekysten, men tynnes ut og forsvinner omtrent ved Harstad, før de dukker opp igjen i Varanger.

Transteinen/ Ceavccageađge på Mortensnes. Var det her Ottars
reise endte? Foto: F.-A. Stylegar.
Men det er først og fremst det eksepsjonelle arkeologiske miljøet på Mortensnes/ Ceavccageađge i Nesseby, med en rekke spor etter samiske kulturminner fra en periode på 10 000 år, som peker ut Varangerfjorden som et område annerledes enn tilstøtende områder. Gravplassene ved Mortensnes består av ca. 200 jordfestegraver, og de inneholder bl.a. metallsaker som tidfester dem til tidsrommet mellom det 6. og det 12. århundre. I vår sammenheng er det spesielt viktig at det blant gravgodset finnes metallgjenstander fra 400-700-årene, hvis opprinnelse skal søkes på finsk-ugrisk område i Russland (Kleppe 1974; Odner 1989; Schancke 1988; Schancke 2000).

I tidlig nytid stod den samiske Varangersiidaen i en særsttilling, både befolkningsmessig og økonomisk (Schancke 2000:329). Varangersamene var tallrike og velstående, og utgjorde på 1500-tallet omkring 10 prosent av Finnmarks befolkning, og nesten tredjeparten av den sjøsamiske befolkningen. De hadde et stort ressursområde, med fangstanlegg for rein flere steder på Varangerhalvøya, laksefiske i Tanadalen, ferskvannsfiske både på halvøya og inn mot Enare, og frodige gressganger i indre Varanger. Fjorden var rik på fisk, sel og hval. Sommerboplassene lå ytterst i fjorden og på nordsiden av halvøya, mens befolkningen holdt til i fjordbunnen og indre deler av Varanger vinterstid. Den geografiske plasseringen, mellom Sverige, Russland og Norge, var gunstig i forhold til handel og utveksling.

Var det hit Ottar kom for mer enn 1100 år siden, gikk hans ferd rett og slett til Varanger, og ikke til Kvitsjøen? Det er neppe mulig å gi noe sikkert svar på det spørsmålet. Men på den annen side er det ingen grunn til ikke å behandle Varanger som et reelt alternativ til Kvitsjøen. Ja, på flere enn ett vis er Varanger en bedre kandidat enn Kvitsjøområdet. Det har av og til blitt anført at det bare er i Kvitsjøen at Ottar kan ha dratt fem dagsreiser sørover, slik det heter om den siste etappen i hans beretning, og at det kun er her man finner elver som er store nok til at de kan ha imponert den langveisfarende hålogalendingen.

Det siste er selvsagt et høyst subjektivt synspunkt, og på tidlige kart (f. eks. Olaus Magnus’ Carta Marina fra 1539, men fremdeles på Gerhard Schønings godt over 200 år yngre manuskart) er Pasvikelva oppfattet som en bred elv/kanal som går mellom Varangerfjorden og Enari. For øvrig er Pasvikelva Norges tredje lengste elv (nesten like lang som Tana, som er den nest lengste), og det er ingen god grunn til at ikke nettopp dette vassdraget med dets brede munning i Bøkfjorden skulle ha blitt oppfattet som bemerkelseverdig av Ottar. Pasvikelva er også en helt sentral økologisk og kulturgeografisk grense mellom Europa og Asia fra gammelt av (Wiken 1981:9), og en fulligod kandidat til den grenseelva som Ottar omtaler.

Når det gjelder de fem dagsreisene innover i fjorden, synes Varangerfjordens lengde å være i korteste laget. Men på 1600-tallet regnet man bortimot tre dagsreiser fra Vardø til Pasvik, og det er slett ikke umulig at Ottar oppfattet at landet «bøyde seg sørover» et godt stykke før Vardø -  f. eks. ved de engelske kildenes «Cape Good Hope» (Kornsetet ved Makkaur). Akkurat dette problemet er under enhver omstendighet ikke større enn de vanskene som hefter ved den tradisjonele oppfatningen av Ottars reisemål, det være seg utfra topografiske eller arkeologiske forhold.

Litteratur
T.N. Alimova (T.N. Shrader) 1976. Два памятника письменности Древлехранилища Пушкинского Дома о русско-скандинавских связях XVIII—XIX вв. Труды Отдела древнерусской литературы 31, s. 390-392.
W.J. Blaeu 1608. Het Licht der Zee-vaert. Amsterdam: Willem Janzoon.
G.A. Blom 1984. The Participation of the Kings in the Early Norwegian Sailing to Bjarmeland (Kola Peninsula and Russian Waters, and the Development of a Royal Policy Concerning the Northern Waters in the Middle Ages. Arctic 37, s. 385-388.
O. Broch 1939. Gamle russiske seilasopgaver for Nordnorge. Norsk tidsskrift for sjøvesen 57, s. 333-344, 458-459.
V.N. Bulatov 1999. Рycckиӣ ceвeр. Пoмopьe (XVI-нaчaлo XVIII в). Arkhangelsk: Pomoruniversitetet.
S. Burrough 1599 [1557]. The voyage of the foresaid M. Stephen Burrough, An. 1557 from Colmogro to Wardhouse, which was sent to seeke the Bona Esperanza, the Bona Confidentia, and the Philip and Mary, which were not heard of the yeere before. R. Hakluyt: The principal nauigations, voyages, traffiques and discoueries of the English nation  made by sea or ouer-land, to the remote and farthest distant quarters of the earth, at any time within the compasse of these 1600 yeres, 3, s. 291-295. London: By George Bishop, Ralph Newberie, and Robert Barker.
J.W. Brox 1884. Kursbog over den russisk murmanske Kyst fra Vardø til Semostrowa (Syvøerne) med en kort Beskrivelse over Havne og Fiskevær. Vardø: Forfatterens Forlag.
P. Dass 1994 [ca. 1700]. Nordlands Trompet. Oslo: Gyldendal.
Den norske Lods, udgiven af Den Geografiske Opmaaling; indeholdende Kystsrækningen fra Trondhjemsleden til den russiske Grændse. Efter de hydrografiske Undersøgelser i Aarene 1828 til 1842. Kristiania: A. Grøndahl, 1870.
A.G. Edovin 2016. Бронзовые украшения как индикатор культурных связей населения Нижнего Подвинья и Поважья в XI-XIII вв. Важский край 7, s. 45-52.
Enn liden Vnderwissning om Findmarcken, och detz handell. G. Storm (red.): Historisk-topografiske Skrifter om Norge og norske Landsdele, forfattede i Norge i det 16de Århundrede, s. 221-233. Christiania: Brøgger.
H. Eidnes 1943. Hålogalands historie. Trondheim: F. Bruns bokhandels forlag.
S. Fløttum 2001. The Norse viku sjovar and the nautical mile. The Mariner’s Mirror 87, s. 390-405.
P.C. Friis 1632. Norriges oc omliggende Øers sandfærdige Bescriffuelse. Indholdendis huis vært er at vide, baade om Landsens oc Indbyggernis Leilighed oc Vilkor, saa vel i fordum Tid, som nu i vore Dage. København: Melchior Martza.
H. Gilbert 1566. A discourse of a discouerie for a new passage to Cataia. London: Imprinted by Henry Middleton for Richarde Ihones.
N.N. Gurina 1984. Памятники эпохи раннего металла и раннего средневе-ковья на кольском полуострове.  Доклады Третьего советско-финляндского симпозиума по вопросам археологии 11–15 мая 1981 г., s. 7-16. Leningrad: Nauka.
E.J. Havnø & H. Pettersen 1940. Seksmilsregla. Nordlandsleia i seksmilsskift. Håløygminne 21, s. 75.
P. Hovda 1961. Norske fiskeméd. Oslo: Universitetsforlaget.
G. Indruszewski & J. Godal 2006. Maritime skills and astronomic knowledge in the Viking Age Baltic Sea. Studia Mythologica Slavica 9, s. 15-39.
F. Isachsen 1936. Hvad en en «Finnmarksmil»? Norsk Geografisk Tidsskrift 6, s. 284-288.
T.N. Jackson 2002. Bjarmaland Revisited. Acta Borealia 19, s. 165-179.
E.J. Jessen-Schardebøll 1763: Det Kongerige Norge fremstillet efter dets naturlige og borgerlige Tilstand. Tom. I. København: Trykt udi det Kongl. Wäysenhuus af Gottmann Friederich Kisel.
E.J. Kleppe 1974. Samiske jernalderstudier ved Varangerfjorden. Bergen: Universitetet i Bergen.
N. Knag 1751. Beskrivelse om en Reise til Malmis paa Grændserne mellem Norge og Russland 1690. Danske Magazin 5, s. 273-288.
J. Lilienskiold 1942-1945 [1698]. Speculum Boreale. O. Solberg (red.): Lilienskiolds Speculum Boreale I-II (=Nordnorske samlinger IV og VII). Oslo: Etnografisk museum.
J.H. van Linschoten 1828 [1601]. Voyage of scheepvaart van Jan Huyghen van Linschoten, benoorden om, door de engte van Nassau of Waaigat, enz. R.G. Bennet & J. van Wijk Roelandsz (utg.): Nederlandsche Zeereizen 1, s. 1-146. Dordrecht: J. de Vos en Comp.
N.A. Makarov 2007. The land of the Beormas. J.M. Bately og A. Englert (red.): Ohthere's Voyages. A late 9th-century account of voyages along the coasts of Norway and Denmark and its cultural context, s. 140-149. Roskilde: Vikingeskibsmuseet.
R. Morcken 1964. Den nautiske mil gjennom tusen år. Sagatidens distansetabeller fra vestkysten av Grønland til Hvitehavet. Bergens Sjøfartsmuseums årshefte, s. 4-32.
R. Morcken 1969. Europas eldste sjømerker? Sjøfartshistorisk årbok, s. 7-48.
R. Morcken 1977. Veien mot nord. Vikingtidens distansetabell langs den norske kyst fra svenskegrensen til Hvitehavet. Sjøfartshistorisk årbok, s. 7-81.
N.V. Моrоzоv (utg.) 1909. Мореходная книга или лоция Беломорских поморов. Записки по гидрографии, s. 269-305.
Monumenta historica Norvegiæ. Latinske kildeskrifter til Norges historie i middelalderen. Utg. G. Storm. Kristiania: A.W. Brøgger, 1880.
M. Naymark 2006. Альманах «Соловецкое море» 5. Поморская шняка в плавании по Онежскому озеру и Белому морю.
E. Niemi (red.) 1992. Pomor – Nord-Norge og Nord-Russland gjennom tusen år. Oslo: Gyldendal.
K. Odner 1989. The Varanger Saami. Habitation and economy AD 1200-1900. Oslo: Universitetet i Oslo.
B. Olsen 1984. Stabilitet og endring. Produksjon og samfunn i Varanger 800 f.Kr – 1700 e.Kr. Tromsø: Universitetet i Tromsø.
B. Olsen 1994. Bosetning og samfunn i Finnmarks forhistorie. Oslo: Universitetsforlaget.
T. Randolfe 1599 [1568]. The Ambassage of the right worshipfull M. Thomas Randolfe, Esquire to the Emperor of Russia, in the yeere 1568. Briefly written by himselfe. R. Hakluyt: The principal nauigations, voyages, traffiques and discoueries of the English nation  made by sea or ouer-land, to the remote and farthest distant quarters of the earth, at any time within the compasse of these 1600 yeres, 3, s. 376-378. London: By George Bishop, Ralph Newberie, and Robert Barker.
Rejse Journal fra Trunhiem til Wardøehuus Fæstning 1754 af en anbefalet Comission. Vardøhus festnings arkiv. Statsarkivet i Tromsø (kopi hos Vardø museum).
A.C. Ross 1981. The Terfinnas and Beormas of Othere. Reprinted with an additional note by the author and and afterword by Michael Chesnutt. London: Viking Society for Northern Research.
A. Schanche 2000. Graver i ur og berg. Samisk gravskikk og religion 1000 f.Kr. til 1700. Karasjok: Davvi Girji OS.
K. Schanche 1988. Mortensnes. En boplass i Varanger. En studie av samfunn og materiell kultur gjennom 10000 år. Tromsø: Universitetet i Tromsø.
T.A. Shrader 1988. Pomor trade with Norway. Acta Borealia 5, s. 111-118.
T.A. Shrader 2005. Across the Borders: the Pomor Trade.  T.N. Jackson og J.P. Nielsen (red.): Russia-Norway: Physical and Symbolic Borders, s. 105-115. Moskva: Languages of Slavonic Culture.
P. Simonsen 1957. Ottar fra Hålogaland. Ottar 14, s. 3-14.
H. Smith 1810 [1580]. The discovery made by M. Arthur Pet and M. Charles Jackman of the north-east parts, beyond the Island of Vaigatz, with two barks; the one called the George, the other the William, in the year 1580. J. Pinkerton (utg.): A general collection of the best and most interesting voyages and travels in all parts of the world; many of which are now first translated into English, s. 70-80. Philadelphia: Brown & Merritt.
I. Storli (red.) 1995. Ottars verden. Ottar 208.
G. Storm 1894. Om opdagelsen af «Nordkap» og veien til «det hvide hav». Det Norske Geografiske Selskabs Årbog 5, s. 91-106.
I. Valtonen 1988. An interpretation of the description of northernmost Europe in the Old English Orosius. Oulu: Oulu universitet.
M.K. Vasaru 2012. Bjarmaland and Interaction in the North of Europe from the Viking Age until the Early Middle Ages. Journal of Northern Studies 6, s. 37-58.
L.J. Waghenaer 1592. Thresoor der Zeevaert. Amsterdam: Cornelis Claesz.
I. Whitaker 1981. Ohthere's Account Reconsidered. Arctic Anthropology 18, s. 1-11.
S. Wikan 1981. Pasvik som finsk-norsk grenseland. Ottar 127-128, s. 9-17.

12 november 2018

Beardmore-kontroversen


Nyheten om en angivelig vikinggrav dypt inne i Canadas skoger gikk verden rundt på slutten av 1930-tallet. Kontroversen som fulgte, involverte et prestisjetungt arkeologisk museum i Canada, et knippe kjente arkeologer i Skandinavia, en beryktet svindler som hadde rømt fra Norge for å starte et nytt liv – og en norsk kunstner som var død 20 år tidligere.
Beardmore-funnet. Etter Hjalmar R. Holand:
Westward From Vinland: An Account of Norse Discoveries
and Explorations in America 982-1362 (1940).

John Block

John Block alias Jens Bloch var beryktet da han forlot Norge våren 1923. Den 8. juni 1920 hadde Dagbladet kunnet melde om en tragisk automobilulykke i Steinsfjorden på Ringerike. Dagen før var en bil blitt funnet ute i fjorden, og i nærheten fløt en løytnantslue. Politimesteren i Hønefoss kunne fortelle at bilen tilhørte sekondløytnant i trenkorpset, Jens Bloch, som man nå antok var omkommet. Han var sønn av maleren og illustratøren Andreas Bloch, som var død noen år tidligere. «Det er en gaade, hvordan ulykken har funnet sted,» skrev Dagbladet, for både bremser og annet var i orden, og veien på stedet var rett og oversiktlig.

Snart viste det seg imidlertid at Jens Bloch ikke var død, og at han selv hadde iscenesatt ulykken. I tiden som fulgte ble han observert til fots i fjellet, først i Valdres, så i Hallingdal og deretter i Gudbrandsdalen. Han vandret rundt i fjellheimen I ukevis; mat og forsyninger skaffet han seg ved å gjøre innbrudd i hytter og hus. I en villa i Vassfaret etterlot han seg en dagbok, der han beklaget tyveriene, forklarte seg om bakgrunnen for den fingerte drukningsulykken og lovet bot og bedring og et nytt liv utenlands. Etter hvert tok han seg over til Sverige, og havnet til slutt i Danmark, uten pass eller andre papirer. Derfra ble han utvist og sendt til Norge, der han ble tatt hånd om av politiet.

Jens Bloch hadde i månedene forut for «ulykken» vært disponent og medeier i det nystartede firmaet Bloch & Hannevig, som skulle drive med handel, kommisjon og agenturvirksomhet. Forretningen gikk godt, men Bloch tømte firmaet for alle verdier frem til sommeren 1920, da det gikk konkurs. Saken mot ham ble likevel henlagt året etter; for konkursens del på grunn av bevisets stilling, for hytteinnbruddene fordi han hadde erstattet skaden han hadde gjort, og for rømming fra militærtjenesten ettersom han hadde søkt om avskjed fra løytnantstillingen.

Deretter var det stille fra Bloch i noen måneder, men så, den 3. august 1922, brøt det ut brann i sveitservillaen «Gladvold» i Oppegård. Brannen ble slukket av en av leieboerne, ingen annen enn Jens Bloch. Man ante ugler i mosen, og en «oppdagerbetjent» fra Kristiania undersøkte åstedet og fant spor etter bensin. Bloch tilsto at han stod bak brannen, for å skjule et nytt underslag og innkassere en betydelig forsikringspremie. I februar 1923 ble Jens Bloch idømt 1 års fengsel og tap av borgerlige rettigheter i 10 år.

Etter dette hørte man ikke mer fra ham i Norge; Jens Bloch gjorde nemlig alvor av sin gamle plan om en ny start, og allerede i slutten av mai samme år ankom han Canada. I immigrasjonsdokumentene er hans nåværende yrke oppgitt å være «farmer», og årsaken til flyttingen oppgitt som «to accept farm employment». Bloch satte også et kryss foran «No», som svar på spørsmålet om han hadde til hensikt å returnere til Norge på noe tidspunkt. Frem til han døde i 1936, var han kjent som John Block.

Vikinger i Ontario?

Beardmore-kontroversen skapte overskrifter like før utbruddet av 2. verdenskrig. Var det virkelig en vikinggrav som var kommet for dagen i et gullskjerp ved Lake Nipigon, langt inne i Ontario, Canada? I den norske kolonien i Thunder Bay mente mange det, og de fant en meningsfelle i den mektige direktøren for Royal Ontario Museum of Archaeology (ROMA) i Toronto, en av Nord-Amerikas største museumsinstitusjoner, der funnet snart ble vist frem for publikum som det endelige beviset for norrøn tilstedeværelse i Amerika.

Nyheten nådde også norske massemedier. «Vikingefunn i Ontario?» spurte Arbeiderbladet 12. november 1938, etter at Time hadde avslørt det sensasjonelle funnet. Avisen hadde vært i kontakt med professor A.W. Brøgger ved Oldsaksamlingen, som ikke ville uttale seg offentlig før det forelå en ordentlig funnrapport. Men, fortsatte Arbeiderbladet, det er «lett å skjønne at professor Brøgger stiller sig sterkt tvilende til ektheten av funnet».

Mannen bak funnet var Eddy Dodd, jernbanearbeider og gullgraver. Han fortalte at han hadde funnet et sverd, en øks og fragmenter av et skjold, alt sammen av jern, da han sprengte vekk en stubbe på skjerpet sitt i nærheten av Beardmore. Det hadde skjedd flere år tidligere, i 1930 eller 31, og Eddy hadde i første omgang bare kastet sakene til side, uten å tenke noe mer over saken. Først da han tok med gjenstandene til Thunder Bay og viste dem til andre, ble det fart i sakene. Da så ROMA-direktør Charles Currelly fikk nyss om funnet og lot seg overbevise om at det var ekte, kjøpte han gjenstandene på vegne av museet.

Currelly var slett ikke noen kapasitet innenfor skandinavisk vikingtidsarkeologi; han var egyptolog. Han kontaktet av den grunn flere av datidens ledende arkeologer i Norge, Sverige og Danmark – og fikk synspunkter, og ikke så rent lite skepsis, fra folk som A.W. Brøgger, Sigurd Grieg, Haakon Shetelig og Sune Lindqvist i retur. Ekspertene var for så vidt ikke i tvil om at gjenstandene så ut til å være genuine nok, men de stilte spørsmål ved om de faktisk var funnet i Canada – og ikke i Norge eller Sverige – og om øksen og sverdet overhodet var funnet sammen (de var av typer som sjelden opptrer sammen i sluttede funn).

Oldsaksamlingens nestor, professor Brøgger, var særlig kritisk. I et iltert svar til Currelly gikk han ikke nærmere inn på datering og slike ting, men slo ganske enkelt fast at våpnene var skandinaviske, utvilsomt var funnet her hjemme og var kommet til Canada med en av de mange innvandrerne fra Norge eller Sverige. Han etterlyste flere opplysninger om funnet og finneren, og pekte på at det var forbudt å eksportere antikviteter fra Norge uten særlig tillatelse. Utførselsforbudet hadde vært gjeldende siden 1904, men spesielt i mellomkrigsårene ble det ofte syndet mot bestemmelsen. I 1927 hadde for eksempel Nationen kunnet melde – under overskriften «Amerikanere paa rov efter norske antikviteter» - at antikvitetshandlere i USA kjøpte opp gamle gjenstander i Norge, og at det i løpet av noen måneder var blitt hentet «minst 20-25 hestelass» med antikviteter. Det er lett å forstå Brøggers skepsis, med andre ord.

Norsk skepsis

Fagmiljøets skepsis var ikke nok; Currelly slo fast at funnet ikke bare var ekte i betydningen at gjenstandene var skandinaviske og fra tiden omkring år 1000, men at en faktisk hadde å gjøre med en norrøn vikinggrav. Dodd kunne føre flere vitner til torgs som bekreftet hans versjon av historien, og den norske visekonsulen i Thunder Bay gikk god for dem. For mange i den norske kolonien bekreftet funnet den norrøne bakgrunnen for deres egen tilstedeværelse i Canada.

Det var likevel en norsk innvandrer som først slo sprekker i fortellingen om Beardmore-funnet. James M. Hansen – født på Vestvågøy i 1882 som Jens Martin Blix Hansen – hevdet nemlig at gjenstandene var hans, og at Dodd hadde stjålet dem fra ham – og at de slett ikke var funnet ved Lake Nipigon. Tvert om var de kommet fra Norge, og Hansen hadde fått dem i pant for et lån. Låntageren var en annen nordmann, John Block alias Jens Bloch. Hansen hadde oppbevart funnet i et hus han eide, og etter at han leide ut huset til Dodd en periode, var sakene borte.

I mellomtiden hadde Beardmore-funnet fått hedersplassen på museet i Toronto, og mer eller mindre kvalifiserte forfattere knyttet funnet til Vinland eller til innskriften på Kensingtonsteinen, og diskuterte om vikingene var kommet til Ontario nordfra eller sørfra. James Hansen var et hår i denne suppa, og ikke spesielt godt likt i det norske miljøet i Thunder Bay. Og nå ville han ødelegge den sensasjonelle historien om viking-funnet også. Currelly henvendte seg til visekonsulen igjen, og fikk grei beskjed om at Hansen var en tvilsom type, og at en fin mann som avdøde løytnant Block ikke ville ha hatt noe som helst å gjøre med ham – eller med Dodd, for den saks skyld. Og dersom Block faktisk hadde vært i besittelse av våpnene, ville han sikkert ha fortalt det til sin venn, visekonsulen.

Fra Romerike?

Det ser ikke ut til at noen i Thunder Bay hadde nærmere kjennskap til John Blocks bakgrunn, utover at han var sønn av den kjente kunstneren, illustratøren og designeren, Andreas Bloch. Etter hvert sivet det frem opplysninger om at han og Dodd faktisk hadde kjent hverandre, og at Block i realiteten hadde stukket av fra byen på grunn av spillegjeld. Hansens opplysninger om at han hadde gitt Bloch et lån, viste seg også å stemme, og likeledes at Dodd hadde leid et hus av Hansen.
Senere fikk man tak i Blocks enke, som bekreftet at hennes mann hadde eid flere oldsaker som han hadde arvet etter sin far, og da var i grunnen Beardmore-kontroversen avgjort til skeptikernes fordel (Andreas Bloch var fra Hellerud i Skedsmo, og gjenstandene kan godt være fra en grav fra Romerike). Men: Det skulle likevel drøye helt til 1956 før gjenstandene ble fjernet fra utstillingen ved ROMA. Da hadde også Eddy Dodds sønn innrømmet at hans far hadde «saltet» skjerpet ved Beardmore. Hvilken rolle, om noen, John Block hadde spilt i svindelen, er fremdeles ukjent.

03 oktober 2018

Saga og minne


Kongesagaene har mye å melde om Einar Tambarskjelve – den tapre krigeren fra sjøslagene ved Svolder og Nesjar, den fromme romafareren, kong Magnus’ nærmeste rådgiver. Det er ingen grunn til å tvile på at Einar var en sentral aktør i begivenhetene i Norge i første halvdel av 1000-tallet. Men det er slektsforbindelsene mellom ham og noen av de viktigste politiske aktørene to hundre år senere, som først og fremst forklarer hvorfor Einar ble oppfattet som én hvis minne var viktig å ta vare på.

I samtidskildene, skaldekvadene, er det lite stoff å hente om Einar Tambarskjelve. Bare ett eneste vers som direkte nevner ham, er bevart. Men i sagaene er han altså en hovedperson, og kanskje har han også hatt en egen, nå tapt saga. Norrønfilologen Theodore M. Andersson har sannsynliggjort at den tapte sagaen om ladejarlene ikke har sluttet med jarlesønnene Eirik og Svein, slik det gjerne har vært antatt, men at Einar Tambarskjelve har spilt en sentral rolle i sagaen, som har vært ført frem til hans død – eller kanskje helt frem til frenden Håkon Ivarsson, som ble gift med Ragnhild, kong Magnus’ datter.

Skule Bårdsson (t.h.) og Håkon Håkonsson. ill. fra Flatøyboken, ca. 1380.
Spesielt interessant er forbindelsen til den fremstående birkebeineren og trønderhøvdingen, Bård Guttormsson på Rein i Fosen. Bård, som døde i 1194, var beslektet med Einar Tambarskjelve, men også med andre stormenn fra det foregående århundret, som Torberg Arnesson på Giske og Erling Skjalgsson. Som en respektert og høyættet lendmann var han en viktig støttespiller for kong Sverre i konflikten med baglerne, og ble gift med kongens søster, Cecilia Sigurdsdatter. Bård var dessuten far til den senere kong Inge, til hertug Skule og til Ingebjørg Bårdsdatter, som ble gift med lendmann Alv Erlingsson. Og Bård Guttormssons barnebarn var dronning Margareta, gift med kong Håkon Håkonsson.

Ikke til å undres at Einar Tambarskjelve – i kraft av å være beslektet med kongene av sverreætten, som styrte i Norge og på Island i så å si hele den perioden da sagaene ble skrevet – var relevant for sagaforfatterne. Det samme kan sies om Erling Skjalgsson og flere andre av det tidlige 1000-tallets høvdinger: De var aktuelle og interessante for ettertiden fordi den regjerende kongeslekten kunne føre sine ættelinjer tilbake til dem, alle sammen.

Hvilke kilder rådde middelalderens kronikører og sagaskrivere over når det gjaldt hendelser et par hundre år tilbake i tid? Kort fortalt må det ha dreid seg om skaldekvad, eldre krøniker og annaler som bare til dels har overlevd frem til i dag – og muntlig tradisjon. Den muntlige fortellertradisjonen og dens betydning for sagalitteraturen er vanskelig å begripe, og omdiskutert blant sagaforskerne. Men det er flere eksempler på at sagaene nevner konkrete eksempler på hvem som er opphavsmenn til bestemte opplysninger om personer og hendelser i fortiden, og i en muntlig kultur er det ikke uvanlig at tradisjonsmateriale som av en eller annen grunn oppfattes som viktig, blir overlevert både i seks, syv generasjoner (som er det vi snakker om fra slaget ved Svolder i år 1000 og frem til begynnelsen av 1200-tallet) og atskillig lenger.

Folkeminnegranskeren Knut Liestøl har på en fremragende måte vist hvordan tradisjoner om den såkalte «Skraddar-ætta» på begynnelsen av 1600-tallet levde i beste velgående da han drev innsamlingsarbeid i Åseral i Vest-Agder på begynnelsen av 1900-tallet, tre hundre år senere. Det var neppe annerledes i middelalderen.

En av Adam av Bremens hjemmelsmenn for historiske opplysninger om den danske kongeslekten var kong Svend Estridsen selv. Odd Snorreson skriver i sin saga om Olav Tryggvason at det var kong Sverre som var hans kilde for omstendighetene rundt Olavs død i slaget ved Svolder. Hva Einar Tambarskjelve angår, kommer man ikke utenom Snorre Sturlusons sentrale rolle. Han var jo ikke bare historiker, men også en av Islands mektigste menn, og stod i et nært forhold til hertug Skule, den ene av Bård Guttormssons to sønner. Som den fremste av sturlungene kjempet Snorre mot oddeverjene om den politiske makten på Island. Han ble valgt til lovsigemann i 1215, og kunne møte på Alltinget med et følge på 800-900 væpnede menn.

Snorre i Chr. Krohgs strek.
Snorre var i Norge i to lange perioder, første gang i 1218-1220, da kong Inge Bårdsson nettopp var død, og striden stod om hvem som skulle overta tronen, Skule Bårdsson eller Håkon Håkonsson. Vinteren 1218-1219 var Snorre hos Skule i Tunsberg, der kong Håkon også befant seg. Neste vinter oppholdt han seg i Nidaros, som gjest hos Skule, mens Håkon også tilbragte vinteren der. Da han reiste hjem til Island sommeren 1220, fullastet med rike gaver fra Skule, hadde han fått et len i Norge, slik at han skulle vende hjem som både norsk og islandsk stormann med oppdrag om å irettesette de ulydige oddeverjene, som hadde fart ille med norske kjøpmenn. I 1237-1239 var Snorre igjen i Norge, men valgte «feil» side i tronstriden mellom Håkon og Skule, som i 1239 lot seg hylle som norsk konge på Øreting. Da Skule så gikk til åpent opprør mot Håkon Håkonsson, ble han drept, og i 1241 innhentet skjebnen Snorre selv, da han ble drept på kong Håkons ordre hjemme på Reykholt.

Snorre skrev Heimskringla i årene mellom sine to norgesreiser. Det er svært sannsynlig at han må ha fått mye av sine kunnskaper om norske forhold og norsk historie mens han oppholdt seg i landet i perioden 1218-1220, og det kan godt være at hertug Skule var kilden for flere av opplysningene om sine egne aner. Det samme kan for så vidt gjelde Håkon Håkonsson.

Gullspore og kongegave

Gullsporen fra Værne kloster i Rygge er den mest spektakulære enkeltgjenstanden fra vikingtiden her til land. Og ikke bare det. Mer enn no...