03 oktober 2018

Saga og minne


Kongesagaene har mye å melde om Einar Tambarskjelve – den tapre krigeren fra sjøslagene ved Svolder og Nesjar, den fromme romafareren, kong Magnus’ nærmeste rådgiver. Det er ingen grunn til å tvile på at Einar var en sentral aktør i begivenhetene i Norge i første halvdel av 1000-tallet. Men det er slektsforbindelsene mellom ham og noen av de viktigste politiske aktørene to hundre år senere, som først og fremst forklarer hvorfor Einar ble oppfattet som én hvis minne var viktig å ta vare på.

I samtidskildene, skaldekvadene, er det lite stoff å hente om Einar Tambarskjelve. Bare ett eneste vers som direkte nevner ham, er bevart. Men i sagaene er han altså en hovedperson, og kanskje har han også hatt en egen, nå tapt saga. Norrønfilologen Theodore M. Andersson har sannsynliggjort at den tapte sagaen om ladejarlene ikke har sluttet med jarlesønnene Eirik og Svein, slik det gjerne har vært antatt, men at Einar Tambarskjelve har spilt en sentral rolle i sagaen, som har vært ført frem til hans død – eller kanskje helt frem til frenden Håkon Ivarsson, som ble gift med Ragnhild, kong Magnus’ datter.

Skule Bårdsson (t.h.) og Håkon Håkonsson. ill. fra Flatøyboken, ca. 1380.
Spesielt interessant er forbindelsen til den fremstående birkebeineren og trønderhøvdingen, Bård Guttormsson på Rein i Fosen. Bård, som døde i 1194, var beslektet med Einar Tambarskjelve, men også med andre stormenn fra det foregående århundret, som Torberg Arnesson på Giske og Erling Skjalgsson. Som en respektert og høyættet lendmann var han en viktig støttespiller for kong Sverre i konflikten med baglerne, og ble gift med kongens søster, Cecilia Sigurdsdatter. Bård var dessuten far til den senere kong Inge, til hertug Skule og til Ingebjørg Bårdsdatter, som ble gift med lendmann Alv Erlingsson. Og Bård Guttormssons barnebarn var dronning Margareta, gift med kong Håkon Håkonsson.

Ikke til å undres at Einar Tambarskjelve – i kraft av å være beslektet med kongene av sverreætten, som styrte i Norge og på Island i så å si hele den perioden da sagaene ble skrevet – var relevant for sagaforfatterne. Det samme kan sies om Erling Skjalgsson og flere andre av det tidlige 1000-tallets høvdinger: De var aktuelle og interessante for ettertiden fordi den regjerende kongeslekten kunne føre sine ættelinjer tilbake til dem, alle sammen.

Hvilke kilder rådde middelalderens kronikører og sagaskrivere over når det gjaldt hendelser et par hundre år tilbake i tid? Kort fortalt må det ha dreid seg om skaldekvad, eldre krøniker og annaler som bare til dels har overlevd frem til i dag – og muntlig tradisjon. Den muntlige fortellertradisjonen og dens betydning for sagalitteraturen er vanskelig å begripe, og omdiskutert blant sagaforskerne. Men det er flere eksempler på at sagaene nevner konkrete eksempler på hvem som er opphavsmenn til bestemte opplysninger om personer og hendelser i fortiden, og i en muntlig kultur er det ikke uvanlig at tradisjonsmateriale som av en eller annen grunn oppfattes som viktig, blir overlevert både i seks, syv generasjoner (som er det vi snakker om fra slaget ved Svolder i år 1000 og frem til begynnelsen av 1200-tallet) og atskillig lenger.

Folkeminnegranskeren Knut Liestøl har på en fremragende måte vist hvordan tradisjoner om den såkalte «Skraddar-ætta» på begynnelsen av 1600-tallet levde i beste velgående da han drev innsamlingsarbeid i Åseral i Vest-Agder på begynnelsen av 1900-tallet, tre hundre år senere. Det var neppe annerledes i middelalderen.

En av Adam av Bremens hjemmelsmenn for historiske opplysninger om den danske kongeslekten var kong Svend Estridsen selv. Odd Snorreson skriver i sin saga om Olav Tryggvason at det var kong Sverre som var hans kilde for omstendighetene rundt Olavs død i slaget ved Svolder. Hva Einar Tambarskjelve angår, kommer man ikke utenom Snorre Sturlusons sentrale rolle. Han var jo ikke bare historiker, men også en av Islands mektigste menn, og stod i et nært forhold til hertug Skule, den ene av Bård Guttormssons to sønner. Som den fremste av sturlungene kjempet Snorre mot oddeverjene om den politiske makten på Island. Han ble valgt til lovsigemann i 1215, og kunne møte på Alltinget med et følge på 800-900 væpnede menn.

Snorre i Chr. Krohgs strek.
Snorre var i Norge i to lange perioder, første gang i 1218-1220, da kong Inge Bårdsson nettopp var død, og striden stod om hvem som skulle overta tronen, Skule Bårdsson eller Håkon Håkonsson. Vinteren 1218-1219 var Snorre hos Skule i Tunsberg, der kong Håkon også befant seg. Neste vinter oppholdt han seg i Nidaros, som gjest hos Skule, mens Håkon også tilbragte vinteren der. Da han reiste hjem til Island sommeren 1220, fullastet med rike gaver fra Skule, hadde han fått et len i Norge, slik at han skulle vende hjem som både norsk og islandsk stormann med oppdrag om å irettesette de ulydige oddeverjene, som hadde fart ille med norske kjøpmenn. I 1237-1239 var Snorre igjen i Norge, men valgte «feil» side i tronstriden mellom Håkon og Skule, som i 1239 lot seg hylle som norsk konge på Øreting. Da Skule så gikk til åpent opprør mot Håkon Håkonsson, ble han drept, og i 1241 innhentet skjebnen Snorre selv, da han ble drept på kong Håkons ordre hjemme på Reykholt.

Snorre skrev Heimskringla i årene mellom sine to norgesreiser. Det er svært sannsynlig at han må ha fått mye av sine kunnskaper om norske forhold og norsk historie mens han oppholdt seg i landet i perioden 1218-1220, og det kan godt være at hertug Skule var kilden for flere av opplysningene om sine egne aner. Det samme kan for så vidt gjelde Håkon Håkonsson.

25 september 2018

Benketrappene – privat utstillingsvindu og offentlig arena i byer og uthavner


«Og jo mere hovmodige Husene er, desto længere springer Gadetrappene frem, de trænger sig uden videre langt ud paa Fortaugene; ‘vær så god gå ud i Rendestenen med Dig,’ siger Gadetrappene». Ordene er Vilhelm Krags, og det var sin barndoms gate i Kristiansand, Østre Strandgate, han mintes på denne måten. Han skildret det han kalte «Gadetrappens anmassende Hensynsløshed», og livet på trappene – og på de faste benkene som var integrert i rekkverket oppe på reposet:

«Paa det øverste Trin, der er bredt som et lidet Gulv, er der Bænker på hver Side, men det er ikke ofte, der sidder nogen paa disse Bænkene. Det er nesten bare på varme Sommeraftener de tillukkede Portaler aabner sig og bliver staaende aabne ind til de ukjendte Helligdomme indenfor og Husets fjerne Beboere virkelig viser sig spillevende for Folket. Der sidder Papaen i sin hvide Støvfrakke og Mamaen med en koket liden Blondekappe over Haaret. Papaen læser Morgenbladet, Mamaen pusler med et fint lidet Haandarbeide. Hvis Papaen er af de lidt mere gemytlige, røger han paa en Merskumspibe, som har så langt Rør at det sølvslagne Hode magelig kan ligge ned paa Trappetrinet…»

Krags bysbarn og samtidige, Wladimir Moe, mintes også de karakteristiske benketrappene i de «finere» gatene i stiftsstaden:

«Om Dagen kunde der være noget øde dernede, men naar Aftenen kom med lange Bølgeskvulp mod Stranden, og naar Maanen indbød til Vederkvægelse efter Dagens Prosa, da aabnedes de brede Gadedøre, og i maleriske Grupper samledes Venner og Naboer paa de store Trapper. Da vekslede Sang og Musik med munter Samtale, mens de yngste Generationer fyldte Gaden med Lystighed og Liv…»

Byhusene i tre på høy grunnmur og med murt trapp fra gaten til inngangsdøren i hovedetasjen var vanlig i de fleste norske byer i første halvdel av 1800-tallet, fra svenskegrensen i sør til Vardø i nord. Trappen forbinder hus og gate, og mange steder har den rekkverk av smijern. Enkelte steder lengst sør er imidlertid trappene utstyrt med den karakteristiske detaljen som dikteren Krag la spesielt merke til, nemlig benker som består av en enkel, liggende treplanke som er innbygd i rekkverket. Benkene er alltid plassert vinkelrett på husveggen, og noen trapper har benk på én side av døren, andre på begge. Posebyen i Kristiansand har flere benketrapper, og det samme har Mandal, og de forekommer også i uthavnene på Sørlandet og her og der ellers, men mest utbredt ser de ut til å være i Flekkefjord og Egersund. I bykjernen i Flekkefjord er det et tyvetalls, og flere har det vært, før behovet for større gatebredde meldte seg med den økte biltrafikken. I Egersund sentrum er antallet like høyt.

De bedre strøkene av Kristiansand som Krag og Moe hørte hjemme i og skildret, er borte i dag; de gikk med i bybrannen i 1892, og husene som ble oppført etter brannen ble ikke utstyrt med monumentale gatetrapper av den gamle typen. Det var heller ikke lenger tillatt etter loven, slik vi om litt skal gå nærmere innpå. Og av samme årsak er fritrappene senere fjernet fra paléene som overlevde bybrannen i Kristiansands andre gamle hovedgate, Vestre Strandgate.

I dag er det bare i trehusmiljøet i Posebyen, de gamle arbeider- og håndverkerkvartalene i Kristiansand, at benketrappene utgjør et særegent innslag i bybildet. Men det er grunn til å anta at benketrapper er et relativt nytt fenomen i denne delen av byen. Husene i bevaringsområdet i Posebyen mangler de høye grunnmurene som opprinnelig forårsaket de utvendige trappene, og i eldre fotomateriale er det vanskelig å finne spor etter benker så vel som gelendre i Posebyen. I ett tilfelle (Henrik Wergelands gate 109) viser kildene at dagens trapp med rekkverk og benk først ble bygd i 1920, da magistraten påla huseieren ombygging av den gamle, enkle trappen fordi den stakk for langt ut på fortauet. Det er nærliggende å oppfatte denne og andre trapper i bydelen som påvirket av gatetrappene i de finere gatene i Kristiansand, altså som en form for «gesunkenes Kulturgut». Andre benketrapper i Posebyen er oppført så sent som på 1980- og 1990-tallet, helst fordi man har oppfattet dem som typiske for Sørlandet, og kanskje fordi de er vanlige i uthavnene, selve prototypen på «det sørlandske».

Det er i det hele tatt ikke så enkelt å avgjøre hvor langt tilbake i tiden benketrappene kan føres. I Egersund er denne typen trapper konsentrert i de kvartalene som ble gjenoppbygd etter bybrannen i 1843. Der stilte nye lokale byggeforskrifter riktignok krav om at trapper og kjellernedganger ikke skulle gå lenger ut enn byggelinjen, men det ble åpnet for å gi dispensasjon mot at huseier betalte en viss sum i forhold til gatearealet som ble brukt. Mange har tydeligvis benyttet seg av denne muligheten, og det kan tyde på at både trapper og benker var en vel etablert praksis i Egersund før brannen. For Kristiansands del, er det tenkelig at det nettopp var benketrapper Pehr Kalm beskrev etter sitt opphold i byen i 1747: «Utom den ordinaira porten for hvar gård, är gemenligen en annen dör på byggningen ut åt gatan, med trappor dervid, högre eller lägre, på åskilligt och artigt sätt byggde.» I så fall skal vi kanskje se for oss at de murte benketrappene har hatt forløpere i tre, slik det finnes eksempler på i uthavner som Ny-Hellesund?

Hollandsk påvirkning
Inspirasjonen til de høye, monumentale fritrappene av stein må delvis ha kommet fra panelarkitekturen, og for Sørlandets del fra lystgårdene og tilsvarende anlegg. Men de faste benkene mangler på lystgårdene – og er overveiende knyttet til gater og havner. Akkurat dette poenget får vi komme tilbake til. Modellen for benketrappene er det likevel ikke vanskelig å finne: Den finnes utvilsomt i Amsterdam og andre byer i den nordvestlige delen av Kontinentet, og var i utgangspunktet uten direkte sammenheng med høye grunnmurer og monumentale trapper.

Benketrapper (stoepbankjes) var tidligere et karakteristisk trekk ved husfasader i nederlandske byer, og i Amsterdam er de fremdeles vanlige, mens de i en by som Utrecht var borte og ble omtalt som kuriositeter fra en forgangen tid så tidlig som i 1875. Bakgrunnen for dem finnes i middelalderens byforordninger, som påla huseierne vedlikeholdet av området mellom husveggen og rennesteinen. Til gjengjeld fikk huseierne rett til å benytte dette offentlige arealet. I praksis resulterte ofte denne kombinasjonen av forpliktelse og rettighet i at man etablerte et opphøyd dekke av tre eller stein (stoep). Videre ble det gjerne montert benker langs husveggen eller i rett vinkel på denne. I de tilfeller der en trapp førte fra «stoep’en» og opp til inngangsdøren, kunne rekkverket gi ryggstøtte til en benk plassert i rett vinkel på døråpningen. I Nederlandene på 1600-tallet var slike opphøyde stoeps assosiert med bygårder som tilhørte rike kjøpmenn.

En parallell til stoeps fantes i de hanseatiske østersjøbyene i form av «Beischläge». Slike fantes som opphøyde trekonstruksjoner foran gatedøren allerede i senmiddelalderen, og var ment å skulle beskytte mot flom, men også lette ilandsetting av varer. I løpet av renessansen ble de videreutviklet til forseggjorte og påkostede sandsteinskonstruksjoner som var forsynt med gelender, og som gjerne kunne ta opp hele fasadens bredde. Av og til er slike Beischläge utstyrt med kunstnerisk utformede vanger, slik som i Frauengasse i Danzig/Gdansk (fig. 10) eller ved Lübecks rådhus, sistnevnte støpt i bronse i 1452. Et interessant eksemplar med familievåpen og benk er bevart ved Am Sande i Lüneburg. Chr. Molbech observerte benker av tre eller stein på mange Beischläge i Kiel og Hamburg omkring 1820, men det er tydelig at han alt den gang oppfattet dem som et gammeldags innslag. I sin enklere utforming står hansabyenes Beischläge nær stoeps, slik de kjennes fra Amsterdam og andre hollandske byer, og de er nærliggende å oppfatte dem som varianter over samme tema. Selv om de bevarte, som i Gdansk, gir et mer lukket og privat inntrykk enn så vel stoeps som våre hjemlige benketrapper, er det samme ikke tilfelle med f. eks. den nevnte i Lüneburg – som i så måte har mye til felles ikke bare med benketrappen på Jan Steens kjente maleri fra Delft, men også med den som pryder Langfeldts hus i Ny-Hellesund.

Det var selvsagt gamle og nære forbindelser mellom Norge på den ene siden, og østersjøbyene og de hollandske byene på den andre. Særlig tette bånd var det imidlertid mellom Nederlandene og Sørlandet, og det er rimelig å tenke seg at trappene med faste benker skyldes denne kontakten. Befolkningsveksten i det daværende Christianssands stift bare var en sjettedel av det den var i landet for øvrig i perioden 1650-1750, og årsaken var masseutvandringen til Holland. 40 prosent av de 12 000 nordmennene som giftet seg i Amsterdam på 1600- og 1700-tallet, kom fra det nåværende Vest-Agder. Skifter og tingbøker forteller om en utpreget flyttelysten befolkning på Sørlandet, og vi hører regelmessig om sønner og døtre som er i Amsterdam eller «ude paa Fahrten fra Holland», som sjøfolk, dagarbeidere eller hushjelper.

Søren Bugge, som var prest på Lista i en årrekke, fortalte at det fremdeles i 1770-årene var vanlig praksis at sønner og døtre reiste til Holland straks de var konfirmerte, og at de gjerne ble der i flere år for å tjene penger til å skaffe seg sin egen gård der hjemme. Det berettes på slutten av 1700-tallet om kystbygder i Vest-Agder der hjemvendte «hollændsker» med sine særpregede drakter var et karakteristisk innslag, og i Mandal skulle de kondisjonertes stuepiker helst ha erfaring fra Amsterdam. At denne kulturkontakten også brakte de særpregede benketrappene til sørlandske byer og uthavner, er som forventet.

Et rom mellom det private og det offentlige
«Zo even hoorde ik van ee zeker Man, die ik echter niet kende, maar die met een ander hier vor der Deur, terwyl ik op myn Stoepbankje zat..,»,[1] heter det i en av datidens almanakker rettet mot et kvinnelig publikum i Nederland. Nicolaas Beets skildrer i «Camera Obscura» (1839) «en brennhet fredags ettermiddag i en viss hollandsk by», der stillheten råder, «med unntak av enkelte gamlinger i sine blå nattluer og svarte tresko, som med bena utstrakt på benketrappen patter på sine tobakkspiper, bare omgitt av fioler og flittig-liser, mens de gleder seg over det gode været».

Benketrappene var ikke bare et utemøbel, men inngikk i en bestemt sosial omgangsform som for de velhavendes del egentlig tilhørte en tid forut for «oppdagelsen» av naturen; den nye naturfølelsen kom til å bety at man om sommeren foretrakk å oppholde seg i sine private hager, og ikke sittende på gatetrappen. For øvrige deler av borgerskapet og småborgerskapet levde denne omgangsformen imidlertid videre til ut på 1800-tallet. Den spesielle «trappe-kulturen» som Krag skildrer fra oppveksten i Kristiansand, er slående lik den som beskrives fra blant annet Amsterdam, og fra nederlandske oversjøiske besittelser som Nieuw Nederland, dagens New York State.

Vår gamle kjenning, Pehr Kalm, var egentlig på vei til Nord-Amerika da han var innom Kristiansand i 1747. I de delene av Hudsondalen som med hensyn til språk og kultur fremdeles var for nederlandske å regne, observerte han hvilken rolle stoeps spilte. Om New Brunswick skrev han:
«Vid ingången af husen emot gatan var gemenligen en bro med trappor giord, som en liten Altan med bänkar å ömse sidor, der de om aftnarna satta sig, at taga frisk luft, och hafva det nöje at se de forbigående.»

Kalm kom nærmere inn på bruken av benketrappene når han besøkte Albany, der befolkningen i godvær gjerne kunne «sitta mäst hela dagen utanför sina dörar». Særlig var benketrappene
«fulle med folk af bägge könen om aftnarna. Dette var besvärligt för en, som skulle passera förbi alle dessa Altaner; ty för en Mans-person måste hatten vara i ständig oro; emedan folket här ej voro Qväkare, hvilkas hattar äro likasom fastspikade på hufvudet, utan här hölts för en stor ohöflighet, om en ej tog hatten af sig, och hälsade på alla.»

På denne måten fungerte benketrappene som den mest offentlige delen av huset, et sted der beboernes og de forbipasserendes livsverdener møttes og kontakten med det offentlige rom var på det mest direkte. Ikke helt en del av huset og ikke helt del av det offentlige rom var benketrappene innrettet mot en regelbundet og intens utendørs omgangsform. Mens Kalm oppfattet benketrappene som en bygningsmessig tilpasning til klimaet, dog med visse sosiale fordeler, var det i realiteten motsatt: benketrappene var først og fremst en materialisering av en bestemt sosial omgangsform.

På samme måte er det med benketrappene i det sørlandske. De er i stor utstrekning knyttet til gater og havner, og ikke f. eks. til lystgårdene eller de aller mest fornemme byhusene. Det tyder jo på at det ikke var behovet for oppholdsareal utendørs som var hovedmotivet bak benkene, men heller ønsket om et areal i overgangen mellom det private rom og det offentlige, et sted for å se og bli sett, slik Krag skildret det i «Vår Barndoms Have». Det var med andre ord ikke bare benketrappene som kom fra Holland, men kulturen som hørte til.

Langvarig kamp om fortausretten
Også her hjemme inneholdt lovverket fra middelalderen av bestemmelser som forpliktet huseierne i byene når det gjaldt renhold, vedlikehold og istandsetting av gatene nærmest husene. Dette vedvarte middelalderen igjennom, og i Oslos vedtekter fra 1595 ble det truet med bøter for dem «som findes modvillige og ikke vil renholde og færdiggjøre deres broer og gader, hver for sin fortaa og gaardstomt». For Kristiansands del bekrefter flere politiplakater fra 1780-årene at forholdet var det samme der. I 1781 heter det:

«Iligemaade advares alle Huus-Ejere, at de stedse holde Fortogene for deres Huse rene og i behørig Orden, særdeles at de som have steenlagte Gader, lade de løse Steene bortkaste saalænge, indtil de behørigen kan blive nedlagte.»

Fra et tidlig tidspunkt ble det også satt begrensninger for hva en huseier kunne tillate seg på fortauet, uten at dette i lengden forhindret at «Byens megtige Folk i Fortiden bemegtiget sig Fortougsretten», som det heter fra Kristiansand i 1860-årene, med hensyn til byens brede og høye trapper. I 1707 heter det fra Bergen at nødvendige trapper heretter skal være av stein, ikke tre, og at «Bislag uden for Dørrene, deslige de saakaldede Stubber, Stakitter, Pothuse og Tralværk» skal avskaffes. Begrunnelsen var dels at trapper, bislag og mindre tilbygg på fortauene hindret ferdselen, og dels at de økte brannfaren.

Regulering av trapper og fortau var et viktig anliggende da det fra slutten av 1820-tallet ble vedtatt lover om «Bygningsvæsenet» i de største byene. For Christianias del (1827) ble det fastslått at «ingen Trappe og ingen Kjeldernedgang maa indrettes saaledes, at den gaaer udenfor Husets Gadelinie ud paa Fortouget». Man aksepterte dog ett trappetrinn, som ikke måtte være bredere enn 18 tommer (tilsv. 47 cm). Når eksisterende trapper skulle utbedres, ble de tillatt å legges maksimalt 1,5 alen (94 cm) inn på fortauet.

Loven møtte motstand på dette punktet, og i 1833 vedtok Stortinget å øke tillatt trappebredde fra 18 til 36 tommer (94 cm), med den begrunnelse at dette ville «være til Gavn for vedkommende Bygningseiere». Da en ny lov for Christiania ble behandlet i Stortinget i 1842, konkluderte innstillingen igjen med at 18 tommers bredde var tilrådelig, men nasjonalforsamlingen vedtok at tillatt trappebredde skulle være 1,5 alen. At forslaget om å begrense trappenes bredde engasjerte, understrekes at det også fantes et forslag om å øke bredden til 24 tommer. Det er interessant at begge forslagene ble fremmet av representanter for sørlandsbyene – henholdsvis biskop von der Lippe fra Kristiansand og tollkasserer Lange fra Arendal/Grimstad.

Men det kunne saktens være grunn til å «ta tilbake» fortauet, også i hovedstaden. En innsender i Morgenbladet beskrev høsten 1839 forholdene for de gående i Christiania, under overskriften «Fodgjængernes Besværligheder». Vedkommende peker på at fortau i byen knapt kan kalles noen gangvei, «men kun en Grændse for Rendestenen, som man etsteds maatte have», og at det «fordrer omtrent ligesaa megen Kunst at gaae paa dem i Mørket uden at brække Arm eller Been, som for den, der ikke er Linedandser, at gaae paa et virkeligt Toug med Hovedet i en Sæk.»:

«Den som i Mørket, det er naar Lygterne ere tændte eller skulle være tændte, vilde gaae der, maatte hvert Øieblik med det ene Been ned i Rendestenene for at undgaae et Karnap, en Trap, en Kjælderlem eller en Dynge Steen, som en christen Sjæl har lagt udenfor sit Huus til noget Slags Bygning, men som tillige ere en Art Menneskefælder, da Eierne hverken have kostet paa at sætte et Plankeværk omkring dem eller en Lygte.»

Innsenderen viste til lovendringen i 1833, og skrev at resultatet av den var blitt «at det saakaldte Fortoug er ganske upassabelt i Mørke, da det heelt afskjæres af Trapperne, og altsaa egentlig kun bestaaer i Mellemrummene mellem disse.»

Den reviderte bestemmelsen om trappebredde på 36 tommer/1,5 alen ble videreført da den første landsomfattende bygningsloven kom i 1845, riktignok begrenset til gater med bredde på 12 alen eller mer. I smalere gater skulle den nyopprettede reguleringskommisjonen avgjøre spørsmålet i hvert enkelt tilfelle. Kristiansand skilte seg ut igjen; ifølge byens kronikør, Karl Leewy, bestemte man der at trappene kunne springe 2,5 alen (1,57 m) frem foran vegglinjen…

De senere bygningslovene reduserte fremspringet ytterligere. I 1896 ble fremspringet fastslått til maksimalt 1 m, under forutsetning av at det var minst 1 m mellom nederste trinn og fortauskanten. Samtidig kom kravet om at gatetrappene ikke fikk ha skarpe hjørner. I 1899 kom så en ny lov som gjaldt Kristiania, der fremspringet ble redusert til 40 cm. Den landsomfattende bygningsloven fra 1924 tillot 60 cm bredde, men bare for gater bredere enn 12 m; i smalere gater kunne ikke trapper ha større fremspring enn 30 cm.

Med dette var gatetrappenes epoke i praksis forbi, sammen med det ikke helt offentlige og ikke helt private rommet foran husene. I den ene byen etter den andre forsvant trappene. «De høie Opgange fra Gaden til Butikerne, er nu helt forsvundne,» kunne Gudbrandsdølen melde i 1906. Da var den siste gatetrappen i Storgata nettopp fjernet. Hensynet til fotgjengerne og fremkommeligheten ble avgjørende. Da så bilene kom, ble fortauene gjort smalere og de eksisterende trappene måtte fjernes for ikke å stenge dem helt.

Slik var den generelle utviklingen. Men det fantes unntak, i form av steder som enten ikke var omfattet av lovverket (dvs. som ikke lå i bykommuner eller var egne bygningskommuner, eksemplifisert med de sørlandske uthavnene), eller der gatetrappene ble beholdt, og eventuelt transformert for å være i tråd med lovverket og lokale forskrifter. Det siste forholdet ser særlig ut til å ha gjort seg gjeldende i sørlandsbyene. Trolig er noe av forklaringen at trappene her hadde fått en særlig sosial funksjon – og benkene med dem.

Det siste understrekes vel av debatten i formannskapet i Kristiansand i 1886, da nye politivedtekter stod på dagsordenen. Den gangen gikk både forslaget og den politiske diskusjonen langt i å sette grenser for innbyggernes bevegelsesfrihet; man ville få bukt med unge mennesker som hang på gatehjørnene, bybud og sjauere som slo seg ned på andres gatetrapper, fattigfolk i Posebyen som ikke passet godt nok på smårollingene sine og personer som gikk på fortauene med vedbører. Men gatetrappene som i realiteten hindret fremkommeligheten på fortauene? Nei, et sted måtte grensen gå. «Skal man tage alt væk fra Gaden, som En kan slaa sig imod, saa blir det nok mangt og meget, som maa væk,» som en av representantene uttrykte det.

***
I dag er situasjonen en annen. I takt med at bysentrum etter bysentrum omformes på de gående og syklende sine premisser, er rommet mellom husveggen og fortauskanten på ny i spill, og spørsmålet om eierskap til og status for dette arealet er igjen blitt et diskusjonstema. Kanskje kan noen av erfaringene fra den gang da benketrappene var en integrert del av bylivet i Kristiansand og andre sørlandsbyer, fremdeles gi inspirasjon og retning?

Litteratur
A. Boeken 1950. Amsterdamse stoepen. Amsterdam: Van Saane en Havelaar.
T. Bratberg 1995. Bygningsloven 150 år, 1845-1995. Lovens opprinnelse og utvikling. Steinkjer: Kommunal og arbeidsdepartementet og Forvaltningsmuseet.
H.J. Broers 1875. Utrecht. Historische wandelingen. Utrecht: J.L. Beijers.
Bygningslov, Politi- og Sundheds-Vedtægter for Christiania. Christiania 1878: J. Chr. Gundersens Bogtrykkeri.
J.E. Crowley 2003. The Invention of Comfort: Sensibilities and Design in Early Modern Britain and Early America. Baltimore: John Hopkins University Press.
Den almindelige Bygningslovgivning ved Arne Carlsen, Bureauchef. Kristiania 1900: H. Aschehoug & Co.s Forlag.
R. Hauglid et al. 1963. Byborgerens hus i Norge. Oslo: Dreyer.
P. Kalm 1753. En resa til Norra America, b. I. Stockholm: Tryckt på L. Salvii kostnad.
P. Kalm 1756. En resa til Norra America, b. II. Stockholm: Tryckt på L. Salvii kostnad.
V. Krag 1926. Min barndoms have. Oslo: Aschehoug.
K. Leewy 1956. Kristiansands bebyggelse og befolkning i eldre tider 3. Kristiansand: Christianssands Sparebanks Historiefond.
K. Leewy 1956. Kristiansands bebyggelse og befolkning i eldre tider 4. Kristiansand: Christianssands Sparebanks Historiefond.
C. Lesger 2013. Het winkellandschap van Amsterdam. Stedelijke structuur en winkelbedrijf in de vroegmoderne en moderne tijd, 1550-2000. Hilversum: Uitgeverij Verloren.
Lov angaaende Bygningsvæsenet. Christiania den 6te September 1845. Christiania: Trykt hos Chr. Grøndahl.
Lov om bygningsvesenet av 22 februar 1924 og vedtekter stadfestet av Arbeidsdepartementet av 1 oktober gjeldende for Oslo. Forskrifter av 6 oktober 1928, utferdiget av Arbeidsdepartementet i henhold til § 6 i lov om bygningsvesenet av 22 februar 1924 til supplering av denne lov. Oslo 1928: Grøndahl & søns forlag.
Lov om Bygningsvæsenet i Kristiania af 26de Mai 1899. Udgivet med Anmerkninger af Arne Carlsen, Bureauchef. Kristiania 1899: H. Aschehoug & Co.s Forlag.
Love, Anordninger, Kundgjørelser, aabne Breve, Resolutioner m. V., der vedkomme Kongeriget Norges Lovgivning og offentlige Bestyrelse, for Aaret 1845. Christiania 1846: Chr. Grøndahls Forlag.
J. Manca 2005. On the Origins of the American Porch: Architectural Persistence in Hudson Valley Dutch Settlements. Winterthur Portfolio 40, s. 91-132.
W. Moe 1900. Kristianssand. I B. Loftfield (red.): Norge, s. 394-399. Minneapolis: Norge Publishing Company.
C. Molbech 1821. Reise giennem en Deel af Tydskland, Frankrige, England og Italien i Aarene 1819 og 1820, 1. Kiøbenhavn: Gyldendalske Boghandling.
K. Mæsel, I.J. Mæsel og J.J. Munksgaard 2014. Rusleturer i Kvadraturen 10. Posebyen, del 1. Kristiansand: Eget forlag.
S.E. Rasmussen 1949. Byer og bygninger. København: Forlaget Fremad.
Samling af Love, Tractater, Kundgjørelser, Resolutioner, Departementsskrivelser m. m., som siden 1814 ere udkomne, i tidsfølgende Orden og udtogsviis udgiven samt forsynet med alphabetisk Register. Anden Deel, indeholdende Aarene 1827 til 1838 inclusive. Christiania 1838: Guldberg & Dzwonkowski.
C. Schellenberg 1948. Beischlag. Reallexikons zur Deutschen Kunstgeschichte, 2. München: Druckenmüller.
C. van der Sijs 2010. Cookies, Coleslaw, and Stoops. The Influence of Dutch on the North American Languages. Amsterdam: Amsterdam University Press.
S. Sogner 2012. «Og skuta lå i Amsterdam...». Et glemt norsk innvandrersamfunn i Amsterdam 1621-1720. Oslo: Aschehoug.
F.-A. H. Stylegar 2016. Nieuw Amsterdam. Nordmenn i det hollandske Amerika, 1624-1674. Sandnes: Commentum.
T.D. Visser 2012. Porches of North America. Lebanon, New Hampshire: University Press of New England.
G. Kiesow 2007. Von Freitreppen und Bürgerstolz. I: Monumente. Magazin für Denkmalkultur in Deutschland, Juni 2007.


[1] «Så hørte jeg også fra en viss mann som jeg ikke kjente, men som var utenfor min dør sammen med en annen, mens jeg satt på benketrappen min...». I: Het vrouwen almanakje van Diewertje en Grietje, 1783.

08 september 2018

1015: Kampen om England


I grevskapet Kent ligger den pittoreske småbyen Sandwich, bare litt større enn Sunndalsøra og så vidt mindre enn Vadsø, og i dag først og fremst kjent for sine mange bevarte middelalderbygninger – og for å ha gitt navn til påsmurte brødskiver. Fra Sandwich er det to, tre kilometer ut til kysten av Den engelske kanal. Det var helt annerledes for tusen år siden: Den gang var Sandwich en viktig havneby, og dessuten det stedet som skandinaviske flåter gang på gang brukte som utgangspunkt for angrep mot England, og som kong Knud den store benyttet som hovedbase etter at han vant makten i England.

Siden vikingtiden har landskapet i denne delen av Kent gjennomgått store forandringer. Neset nordøst for Sandwich, med feriebyene Ramsgate og Margate, heter som kjent Thanet, eller Isle of Thanet, og inntil for noen hundre år siden var Thanet rent faktisk en øy i Den engelske kanal. Slik var det da vikinger overvintret på Thanet i 850-årene, og slik var det fremdeles på 1000-tallet. Mellom Isle of Thanet og fastlandet løp et bredt sund, Wantsum Channel, som utgjorde en trygg «innaskjærs» farled og en beskyttet forbindelseslinje til Themsen. Via dette sundet fikk man med andre ord adgang til viktige byer som Canterbury og London, og allerede romerne hadde sett behovet for å sikre de to innløpene til Wantsum med sterke festningsanlegg.

Wantsum Channel var innfallsport da danene tok opp igjen herjingene i England i 1003-1004, og toktene gradvis endret karakter i retning av erobringskrig. Kort tid etter midtsommer 1013 dukket en stor flåte opp i horisonten utenfor Sandwich. I spissen for den store flåten stod Svend Tveskæg og hans unge sønn, Knud. Skipene fulgte kysten nordover fra Wantsum og seilte opp Humber til Lindsay. Der samlet kong Svend stormennene i Danelagen, som tok ham til konge, mens Oxford og Winchester snart gav opp uten kamp.

Kong Æthelred klarte med skandinaviske leiekrigeres hjelp å forsvare London, men forgjeves. Byen kapitulerte og sendte gisler til kong Svend for å unngå et nytt angrep, og innen året var omme hadde danekongen underlagt seg hele England og «hele nasjonen anerkjente ham som konge, som det heter i den angelsaksiske krøniken. Æthelred flyktet til Normandie, og det danske nordsjøimperiet var et faktum. For Svend Tveskæg ble imidlertid gleden kortvarig. Han døde allerede i februar 1014.

Usikkerheten var stor etter Svend Tveskægs dødsfall. Vikinghæren valgte den 18-årige Knud som sin konge, men hjemme i Danmark ble Knuds bror, Harald, satt på tronen. De angelsaksiske stormennene sendte derimot bud til Rouen med invitasjon til Æthelred om å vende tilbake. Utenom Knuds egen hær, var det bare en del av Danelagen som ønsket ham som konge, så unggutten kan ikke ha hatt særlig kontroll over farens nyervervede rike. Da så Æthelred entret scenen og ville ta tilbake sitt rike, var det bare det sterkt befestede London, der Knud hadde samlet sine beste menn, og kongens allierte i Lindsey som bød på noen særlig motstand. Knud ble tvunget på flukt.

Det er på dette tidspunktet at Eirik ladejarl kommer inn i bildet. Året er altså 1014, og i Danmark sitter unggutten Knud og hans enda yngre bror, Harald. Sistnevnte har liten lyst til å dele riket med Knud, men sier seg villig til å hjelpe ham med å reise en mektig hær. Og hvem er vel bedre egnet enn Eirik jarl, helten fra Hjørungavåg og Svolder og brødrenes egen svoger, til å hjelpe dem med oppgaven og bistå den unge kongen? Dermed ble Svend Tveskægs gamle allierte og reelle hersker i Norge, ladejarlen Eirik Håkonsson i Trøndelag, budsendt.

Eirik satte kurs for Danmark i følge med en stor flåte. Det blir sjelden lagt vekt på at han måtte ha oppsøkt kongene under enhver omstendighet, for å avklare forholdet dem imellom. Eirik hadde stått i et personlig allianseforhold med Svend Tveskæg, og det var ikke gitt at jarlen etter kongens død skulle være herre i Norge – eller at danekongene skulle være overkonger, for den saks skyld. Makten i landet var i spill, og Eirik spilte.

Resultatet var at han sluttet seg til Knuds kommende krigstog mot at han ble lovet makt og land i England, mens sønnen Håkon skulle styre Norge på samme vilkår som han selv hadde hatt. En engelsk samtidskilde skildrer Knud og Eiriks fryktinngytende kjempeflåte, slik den fortonte seg da skipene styrte inn mot Sandwich tidlig på høsten 1015:

«Det var så mange slags skjold at man kunne tro at krigere fra alle nasjoner var med… Stevnene skinte gylne, og det blinket i sølv på store og mindre skip… I denne storslåtte flåten var ingen slave, ingen løysing, ingen av lav byrd, ingen svekket av alderdom; enhver edel, enhver i sin alders fulle kraft, enhver utstyrt for alle slags former for strid, enhver så rask at han gjorde en rytters hurtighet til skamme.»

Knud og Emma
Nå fulgte en langvarig kamp om makten i England. Knuds hær gikk inn i Wessex og plyndret i de vestlige delene av riket. Etter en rekke slag og betydelige tap på begge sider, døde Æthelred i april året etter, og sønnen Edmund ble tatt til konge. Da Edmund tapte den avgjørende kampen ved Assandun i Essex den 18. oktober 1016, kom en fredsavtale i stand. Knud og Edmund skulle dele riket slik at sistnevnte fikk London og landet sør for Themsen, mens Knud skulle ha den nordlige delen. Etter Edmunds død skulle hele riket tilfalle Knud.

Noen uker senere døde Edmund, og veien til makten lå åpen for Knud, som ble kronet til konge over hele England i 1017. Knud giftet seg med Æthelreds enke, Emma, for å videreføre alliansen med normannerne, og utnevnte Eirik til jarl over Northumbria. Kort etter fulgte Håkon Eiriksson etter, og ble jarl i Worcestershire. Ladejarlene, som hadde vært Norges herskere i et halvt århundre – bare avbrutt av et intermesso under Olav Tryggvason – hadde gjort «engelskmenn» av seg. I det maktvakuumet som nå oppstod i Norge, ble Olav Haraldsson tatt til konge, men det er en annen historie.

På 1000-tallet var England en av rikeste delene av Vest-Europa, og det var nettopp denne rikdommen som hadde trukket røvere og erobrere til landet. Den engelske økonomien var langt mer avansert enn de skandinaviske. Livlig vareutveksling, blant annet ullhandelen med Flandern, gav overskudd i form av store mengder sølv fra gruvene i Sachsen, og muliggjorde utmyntning av høy kvalitet som stimulerte til urbanisering og mer handel. I England fantes mange byer, og befolkningen var kanskje så stor som to millioner mennesker – minst ti ganger større enn Norges. Historikeren Peter Sawyer anskueliggjør hvor velstående landet var, ved å sammenligne inntektene til Kristkirken i Canterbury med hva som bekom det berømte benediktinerklosteret i Cluny i Frankrike på samme tid: Kristkirkens årlige inntekter var nesten dobbelt så store.

Fra 1016 var Eirik Håkonsson jarl i Northumbria med sete i York. I samtiden var York for en metropolis å regne, en strategisk juvel, sete for erkebiskopen og dessuten en kommersiell hub med en travel og internasjonal havn med et aktivt slavemarked, og med opptil 20 kirker som betjente en befolkning på kanskje så mange som 15 000, dvs. på størrelse med Firenze og Lisboa, og ikke mye mindre enn Paris, London og Köln. York var uten sammenligning den største byen nord i England, og den største i landet etter London, og ellers lå også bispebyen Durham og en perlerad med mindre byer i Eiriks jarledømme, foruten steder med historisk tyngde som Bamburgh, Lindisfarne og Jarrow.

Jarlens besittelser omfattet et hovedsete i bydelen Bootham og en rekke godseiendommer utenfor York, men ikke lenger unna enn at hovedsetet kunne få daglige forsyninger derfra. Selv om tallene ikke er direkte sammenlignbare, og skriver seg fra en noe senere periode, har en regnet ut at mens kongens samlede jordeiendommer i hele England var verdt 5 000 pund i 1066, var jarlen av Northumbrias alene verdt så mye som 1 300 pund.

Sønnen Håkons rike lå i det mer perifere vestlige Mercia, og omfattet mer eller mindre Severndalføret i dagens Worcestershire, som var et viktig område for produksjon og eksport av ull og salt; der lå også bispebyen Worcester med sine håndverkere, myntverksted og en betydelig bybefolkning i denne perioden, det viktige klosteret Evesham Abbey med mer.

Det var ikke uten grunn at De britiske øyer tidlig ble hjemsøkt av vikinger. Når vi skriver 1015 hadde trønderne, og sikkert ladejarlenes egne forfedre, frekventert landet på den andre siden av Nordsjøen i to hundre år. Skal vi dømme etter de arkeologiske funnene (s.k. «insulære» metallsaker), ble noen av de tidligste vikingferdene organisert fra bygdene rundt Trondheimsfjorden. Fristelsen til å slå følge med danekongene over havet for godt, må ha vært stor.

11 juli 2018

«Viking» i Chicago 1893

I 1893 krysset et nybygd skip Atlanterhavet. Reisens mål var den storslåtte verdensutstillingen i Chicago, og om bord i «Viking» var et mannskap på 12. Det som vakte oppsikt, var at farkosten var en fullskalakopi av Gokstadskipet, som var blitt gravd ut 13 år tidligere. For første gang var det blitt bygd en replika av et vikingskip, og bak idéen stod sjømannen Magnus Andersen fra Larvik. Ferden over Atlanteren viste at vikingskipene var fremragende fartøyer, og blåste nytt liv i debatten om hvorvidt norrøne sjøfarere kom til Amerika flere hundre år før Christoffer Columbus.


Verdensutstillingen i 1893 ble en oppvisning i amerikansk ekstravaganse, pomp og prakt og teknologi. 27 millioner mennesker kom til å besøke det enorme utstillingsområdet i løpet av de seks månedene det stod på; på én enkelt dag var det over 700 000 besøkende innenfor portene. Utstillingen var «overfyldt af Prøver af alt, hvad Mennesket har opfundet og udført fra de tidligste Tider til 1893», og satte for alvor den nye metropolen Chicago på verdenskartet.

Chicago hadde vunnet den interne kampen om vertskapsrollen, etter New York og andre byer i USA også hadde vært blant kandidatene. Sistnevntes kandidatur var støttet av finansfyrster som Vanderbilt, Astor og Morgan, men Chicago trakk altså det lengste strået. Byen hadde gjennomgått en nærmest eventyrlig vekst i løpet av noen få år, fra en halv million innbyggere i 1880 til over millionen ti år senere. I 1893 var Chicago også en hub i utviklingen og anvendelsen av nye teknologiske løsninger, ikke minst på grunn av eskalerende eiendomspriser.

De sosiale konfliktene preget den boomtown som Chicago var, og Haymarket-opptøyene 1. mai 1886 var fremdeles friskt i minne. Byen hadde dessuten opparbeidet seg et rykte som et sted der tvilsomme forretningsmetoder var gjengs, og «Chicago humbug» og «Chicago dollargrubbers» var kjente begreper. Mange av de nye innbyggerne i metropolen var innvandrere – og ikke så rent få av dem kom fra Norge. Chicagos borgermester, Carter Harrison, holdt velkomsttalen for «Viking» da skipet ankom utstillingsområdet i 1893. Han gjorde de fremmøtte oppmerksom på at Chicago nå var den fjerde største «skandinaviske» by i verden – og at bare Kristiania hadde flere norskfødte innbyggere enn Chicago. Borgermester Harrison ble for øvrig skutt og drept noen dager før verdensutstillingen var over – av en aktivist og motstander av jernbanens livsfarlige planoverganger i Chicago.

Vågeferder til sjøs lå i tiden. Den mest berømte av alle de nye sjøheltene, var selvsagt Fridtjof Nansen, som samme år la ut på sin farlige ferd i drivisen over Polhavet. Farefulle Atlanterhavskryssinger i mindre båter var spesielt populære, og allerede i 1878 hadde to brødre fra Farsund seilt fra Nord-Amerika til Le Havre. Den ene av dem, Wilhelm Jahnsen, omkom senere under forsøket på å seile solo mellom Irland og USA. To andre nordmenn, Gabriel Samuelsen og Georg Harbo, ble berømte da de rodde fra Battery Park på Manhattan til Le Havre. Og ikke minst hadde Magnus Andersen selv seilt den 19 fot store arendalssjekta «Ocean» over Atlanteren i 1886, bare med selskap av Christen Christensen; båten havarerte imidlertid øst for Newfoundland.

På 1870-tallet hadde Ole Bull tatt initiativ til å reise en statue over Leiv Eriksson i Boston, og tanken om at nordiske vikinger hadde «oppdaget» Amerika lenge før Columbus, fikk en viss popularitet. I Boston og andre byer på østkysten var Columbus blitt et symbol for de irske og italienske, det vil si katolske, innvandrernes økende politiske og økonomiske innflytelse. For de gamle, protestantiske elitene ble Leiv Eriksson dermed en slags anti-Columbus – en «proto-protestantisk» nordisk viking som hadde brakt handel og fremskritt til Den nye verden, i motsetning til Columbus, som stod for overtro og slaveri.

Magnus Andersen var utvilsomt påvirket av disse strømningene. Han tilbrakte årene etter «Ocean»-ferden i USA, der han var bestyrer for Det Skandinaviske Sjømandshjem i Brooklyn. Han stiftet dessuten en norsk-amerikansk sjømannsforening i New York, og i 1889 fikk foreningen en formannsklubbe laget av trevirke fra Gokstadskipet (!), noe som førte til økt interesse for vikingtiden og vikingenes seilas. Da amerikanske myndigheter samme år besluttet amerikanerne å markere Columbus-jubileet med en verdensutstilling, oppstod idéen om å bygge en replika av Gokstadskipet til utstillingen.

Selv skrev Andersen, som var en ivrig forkjemper for sjømennenes vilkår og rettigheter, at formålet med reisen «var å få istand et iøinefallende og sikrere grunnlag for en eventuell propaganda for Leif Erikson som opdager av Amerika», og «å heve vår sjømannsstands ry».

I 1890 var han tilbake i gamlelandet, der han etablerte avisen «Norges Sjøfartstidende», skrev om saken og fikk Hans Rasmus Astrup, som var formann for den norske utstillingskomitéen, interessert. «Jeg fikk derfor i all stillhet 11 skibsførere, med en gjennemsnittsfartstid av 35 år, til å besiktige det gamle Gokstadskib og avgi en erklæring om et nytt fartøi bygget som dette, uten mer enn almindelig fare for dets mannskap, kunde seiles over Atlanterhavet,» mintes Magnus Andersen. Planen ble møtt med skepsis i pressen, men den nødvendige finansieringen kom på plass, ikke minst ved hjelp av små bidrag fra sjøfolk.

Høsten 1892 ble så en replika av Gokstadskipet bestilt hos Andersens gamle kumpan, Chr. Christensen på Rødsverven i Sandefjord. Ole Wegger stod for selve byggingen, sammen med tømmermann Jens Carlsen fra Hortens verft. «Viking» ble sjøsatt i februar 1893, og i begynnelsen av april dro skipet med Andersen, Christensen og ti andre sjøfolk, rekruttert fra store deler av landet, langs kysten fra Kristiania til Bergen før det satte til havs. Over alt der skipet var innom, ble det feiret, og først den 30. april kunne «Viking» seile fra Bergen.

Så, den 13. juni, ankret «Viking» opp utenfor havnebyen New London i Connecticut. Kryssingen forløp uten problemer; det hadde «nærmest været en interessant lystreise». Samme dag ankom Larvik-fullriggeren «Tagal» New York; det skipet hadde passert Lindesnes dagen før «Viking» dro fra Bergen. Ryktet om vikingskipskopiens skarpseiler-egenskaper spredde seg raskt.

Andersen og hans besetning ble liggende i New York i en drøy uke, og nye festligheter fulgte. Mannskapet ble utvidet med 24 studenter fra Harvard og Yale; de skulle fungere som roere dersom det ble nødvendig. Et marinefartøy slepte deretter «Viking» opp Hudson River til Albany. Underveis ble de møtt av et dampskip fullpakket av norsk-amerikanere fra Upstate New York. Videre gikk ferden gjennom Eriekanalen og Great Lakes til Chicago. «Viking» ankom verdensutstillingen 12. juli 1893, og ble møtt av 50 000 ventende tilskuere, derav anslagsvis 15 000 av nordmennene bosatt i byen. Chicagos borgermester, Carter Harrison, tok kommandoen på det siste stykket.

Utstillingsområdet var 2,5 kvadratkilometer stort – fire ganger større enn Parisutstillingen fire år tidligere, og utformet som en faktisk by, med nesten 200 bygninger i nyklassisistisk stil, elektriske gatelys, vann og avløp, og eget brannvesen og politistasjon. «Den Pragt og Skjønhed, der straalede en imøde fra det Hele, var overvældende,» het det i en samtidig reportasje her hjemme. Et femtitalls elektriske ferger fraktet de besøkende på kunstige kanaler og laguner. «Den formelle bakgrunnen for verdensutstillingen var 400-årsjubileet for Colombus’ «oppdagelse» av Amerika. I havnen i utstillingsområdet lå «Viking» sammen med replikaer av Colombus’ tre galeoner.

Planleggingen ble ledet av en komité sammensatt av kapasiteter som arkitekten Daniel Burnham, kjent for de hypermoderne skyskraperne i Chicago, Frederick Law Olmsted, landskapsarkitekten som bl.a. hadde stått bak Central Park, og skulptøren Augustus Saint-Gaudens. Sistnevnte uttrykte gruppens ambisjoner og selvbevissthet, da han i et planleggingsmøte stilte følgende retoriske spørsmål: «Skjønner dere ikke at dette er det mest storartede møte mellom kunstnere siden det 15. århundre?»

«Viking» ble en av de store attraksjonene under utstillingen. «Den store Millionby har aldri været skueplass for noget lignende,» skrev «Skandinaven», og la til at ferden hadde «gjort alle Uglespådomme til skamme». Magnus Andersen oppsummerte at reisen «tendte et meget stort bål som lyste over hele Amerika og forkynte at landet var opdaget av Leif Erikson».

Mannskapet ble avmønstret etter ankomsten og dro hvert til sitt. Båtsmannen, Rasmus Elias Rasmussen fra Bergen, reiste rundt i USA for å skaffe midler til sjømannsmisjonen hjemme, og holdt over 400 møter i ulike byer. Han ble senere pastor i South Dakota. Severin Simonsen fra Sandnes dro til vestkysten for å besøke familie og venner der. Bent Stiansen Nygård fra Lillesand fikk jobb som tømmermann i New York, mens østfoldingen Oscar Solberg siden ble perlefisker i New Guinea.

31. oktober 1893 forlot «Viking» verdensutstillingen og seilte ned Mississippi til New Orleans. Derfra reiste Andersen hjem, mens Christensen ble igjen for å holde oppsyn med båten. Det var høyst usikkert hvilken fremtid som ventet Gokstadkopien. Noen ville plassere skipet i parken foran Det hvite hus (R.E. Rasmussen møtte president Cleveland for å diskutere denne planen), mens andre ville ta det tilbake i Norge – eller selge det til høystbydende. Det endte med at «Viking» ble gitt til et museum i Chicago. Fartøyet eksisterer fremdeles, og har ført en omskiftelig tilværelse i mange år. I 2018 står skipet i Geneva, Illinois, og det er utført betydelige restaureringsarbeider i senere tid. En venneforening jobber for å finne en ny, permanent plassering.

01 juli 2018

Sanering og bevaring i Kristiansand på 1950-tallet

Den gamle by, Galgebergtangen, Kristiansand.

På Galgebergtangen i Kristiansand, langt fra byens historiske sentrum, ligger «Den gamle by». Bydelen har brede gater og lav, panelt og hvitmalt trehusbebyggelse preget av empiren, slik at man føler seg hensatt til et av trehuskvartalene inne i Kvadraturen. «Den gamle by» er imidlertid ikke spesielt gammel, selv om enkelte av husene der er det. Men den er et interessant, nokså vellykket og, først og fremst, sjeldent eksempel på at et av etterkrigstidens mest ambisiøse bysaneringsprogram her til lands også kunne ta opp i seg vernetanken. Hovedarkitekt for både «Den gamle by» og saneringsarbeidene i Kvadraturen var byplansjef Erik Lorange.

«Flere av de eldre hus er i så god forfatning at de med mindre ominnredning kan bli gode bolighus. De vil i den utstrekning det er økonomisk forsvarlig bli plukket ned og reist på nytt i en spesiell liten bydel og vil gi et godt bilde av det gamle Kristiansand,» fortalte Lorange under Boliglandsmøtet i Trondheim i 1953. Han snakket om «Den gamle by».

Da hadde byplansjefen allerede forklart forsamlingen at bakgrunnen for den da pågående saneringen var at den ene tredjedelen av Kvadraturen aldri hadde vært utsatt for noen bybrann, mens de to andre var brent ned og blitt gjenoppbygd med noen generasjoners mellomrom. Den ene tredjedelen, Posebyen, stod altså igjen med hus som var opptil 250 år gamle. «Når byen nå tar opp saneringsproblemet, er det først og fremst for å bringe ut av verden disse hus, hvor det bor ca. 500 mennesker,» fortsatte han.

Lorange hadde kommet til Kristiansand fra Brente Steders Regulering i Alta, og med erfaring fra storskala planlegging i et bygd landskap som i praksis var totalsanert på grunn av krigen. Han bygde raskt opp en stab av unge planleggere med BSR-bakgrunn, og i Sørlandets hovedstad fant dette miljøet, som var påvirket av moderne tanker om sone- og regionplanlegging, et velkomment laboratorium. Til Kristiansand kom også den nyutdannede arkitekten Alv Erikstad, som fikk stillingen som byarkitekt.

Trangboddhet

Som i mange andre norske byer, var trangboddheten i Kristiansand stor. At det hadde vært forbud mot boligbygging under krigen, gjorde ikke situasjonen noe bedre, og det gjorde heller ikke den raske befolkningsveksten etter fredsslutningen i 1945. Utvidelsesmulighetene var ikke all verden; selv om den delen av Oddernes herred som lå nærmest byen (Lund, som i mange år før den tid hadde vært egen brann- og bygningskommune) var blitt innlemmet i Kristiansand på 1920-tallet, var bygrensene for øvrig uendret siden byen ble grunnlagt i 1641, og herredet la fremdeles beslag på de fleste arealer der det ellers ville ha vært aktuelt å etablere nye boligområder. Jordbrukskommunen Oddernes lå som et grønt belte på tre sider av byen, og på den fjerde lå sjøen.
«Et sant kaos preger de indre delene av de gamle kvartaler,»
het det i bildeteksten som ledsaget Erik Loranges tegning av kvartal 10
før saneringen i hans artikkel i Bonytt i 1956.

Da boligproblemet så ble en hovedsak for bystyret fra midt i 30-årene og med fornyet styrke etter 1945, var det derfor ikke til å undres over at man nokså snart kastet øynene på Kvadraturen, der 18 av de 54 kvartalene så å si utelukkende bestod av eldre trehus, noen av dem helt fra byens barndom. For trehusbebyggelsens fremtid var det illevarslende da den såkalte «Boligkomiteen av 1938» pekte på at «spørsmålet om modernisering av den gamle trebebyggelsen i Kvadraturen vil … melde seg med full styrke».

Noen mindre grep var blitt gjort før og under krigen. En rekke trehus ble sanert alt i 1938, og i 1942 hadde kommunen vedtatt vedtekter til Bygningsloven av 1924 som tillot murhus på fire etasjer med tilbaketrukket femte i Kvadraturen. Men da bystyret i 1945 vedtok en aktiv boligpolitikk, ble det anslått et kortsiktig behov for så mange som 1000 nye leiligheter. Ifølge kommunens egne tall bodde 351 familier – 1222 personer – i for små eller rent ut helsefarlige leiligheter i sentrum, de fleste i Posebyen nordøst i Kvadraturen. Bykommunen hadde for sammenligningens skyld noe over 23 000 innbyggere på det tidspunktet.

Idékonkurranse og ny byplan

I 1946 utlyste bystyret en idékonkurranse for de 18 sentrumskvartalene med homogen trehusbebyggelse. Man vektla at byen hadde «en enestående sjanse til å skape et harmonisk hele, en bydel som i framtiden kan presentere seg som mønstergyldig både når det gjelder rasjonell utnyttelse av plassen og vakker utforming i reguleringsmessig og arkitektonisk henseende.» I «de 18 kvartaler» var det bosatt nesten 4000 personer, mens bydelen ble antatt å kunne romme dobbelt så mange i nye boliger i fire etasjer.

Konkurransen og de innkomne forslag utløse stor debatt. Vilhelm Malling, som var sekretær for det innflytelsesrike Dansk byplanlaboratorium og redigerte selskapets tidsskrift, Byplan, pekte på at
«for en fremmed må Kristiansand endnu stå som en by med et verdifuldt kulturmiljø… Og nu de gamle trehuse. Lad dem være lidet tilfredsstillende i brandteknisk henseende, lad dem være beheftet med sanitære mangler, der er en helhed over dem, en helhed som ikke bør brydes på må og få».

Resultatet av det hele ble imidlertid en ny byplan, vedtatt i 1948. Riksarkitekt Knut Sinding-Larsen førte den i pennen, og samme år presenterte han hovedgrepene i Byggekunst. Boligutbyggingen skulle først og fremst finne sted utenfor sentrum – på Lund, Grim (der planen omfattet uttapping av Møllevannet) og Duekniben.

«De 18 kvartaler» utgjorde en sone avsatt til tett boligbebyggelse med murtvang, med unntak av de seks kvartalene lengst sør (nærmest de nye murbykvartalene som var blitt gjenoppført etter den store bybrannen i 1892), der Sinding-Larsen så for seg et omfattende parkbelte med offentlige bygninger som tinghus, kino og konsertsal i forlengelse av Wergelandsparken. Samtlige 18 kvartaler med eldre trehusbebyggelse skulle altså saneres.

Saneringen

Saneringen er i gang i kvartal 11. Foto utlånt av Knut Mæsel.
I løpet av de 20 årene fra 1945 til 1965 ble rundt regnet 150 trehus sanert i byen, de fleste av dem etter at Saneringskomiteen startet sitt arbeid i 1954. Under Boliglandsmøtet i 1956, som var lagt nettopp til Kristiansand, stod saneringsspørsmålet i fokus. Erik Lorange innledet om temaet, og etter foredraget befarte deltagerne saneringskvartalene pr. buss, og ble «på et av byens kinoer forevist en smalfilm om saneringsarbeidet». Byplansjefen mante frem et bilde av «forsømte boligområder» som finnes i de fleste eldre og litt større byer, med «relativt smale gater, gamle delvis panelte tømmerhus, mange skrøpelige, fuktige, kalde. De står tett i tett langs gatene, på overbygde tomter, med fløyer, uthus, skur, doer og stundom med trange, håpløse verkstedslokaler i bakgårdene.»

Han mente at utviklingen var gått forbi slike strøk, der lite eller ingenting utvikling har foregått på mange år, «når en unntar noen få 3-4 etasjes murgårder i Berlinerstil fra århundreskiftet, enkelte ensomme, kantede betongbygg fra 30-årene som ruver over småhusene med sine følelsesløse og frekke branngavler, og så det alminnelige fenomen: at tallrike smårutede vinduer er skiftet ut med 2- og 3-rams vinduer.»

Lorange mante forsamlingen til at det måtte bli slutt på bare å bygge nye boligstrøk i byenes utkanter og la eldre sentrumsområder seile sin egen sjø og forfalle, for «byenes organiske sammenheng lider ved det, byenes utvikling blir skjev og stadig økende problemer veltes over på våre etterkommere.» Saneringsarbeidet måtte dreie seg om å «bringe falleferdige, helseskadelige, uryddige og mindreverdige bolighus og boligmiljøer ut av verden, og så skaffe nye fullverdige boliger i skikkelige omgivelser i stedet». Når det gjaldt Kristiansand og «de 18 kvartaler» spesielt, vektla han at trehuskvartalene var preget av svært små tomter, helt ned til 50-60 kvadratmeter pr. eiendom, og at tomtene dessuten var overmåte tettbygde, «ofte slik at bare snaue 10 prosent av tomten er … såkalt hage».

Han visste hva han snakket om. Byplanavdelingen hadde analysert kvartal for kvartal med hensyn til boligtetthet, eiendomsverdi, husenes bokvalitet, arkitektoniske verdi, næringsaktivitet osv. Et helt årskull med studenter fra NTH hadde deltatt i kartleggingsarbeidet sommeren 1951 i Kristiansand for å få erfaring med saneringsspørsmål.

For Lorange og for Kristiansand kommune var ikke «selvsanering» noen løsning. «De gamle huseiere har ytterst begrenset kapital og ingen interesse av å bygge nytt. De som skal bygge i saneringskvartalet, må nesten utelukkende være andre enn de som bor der.» I kvartal 10, der en ny bebyggelsesplan var blitt vedtatt i 1952, var saneringen alt i full gang. Kvartalet bestod før saneringen av 40 eiendommer, mens planen forutsatte 16, og «et sant kaos preget de indre delene av de gamle kvartaler,» som Lorange påpekte i en artikkel i Bonytt. Han forklarte at man forsøkte å løse problemet gjennom trekantbytte og utstrakt bruk av gjennomgangsleiligheter. Mange av de gamle beboerne flyttet midlertidig inn i to ombygde industrihaller på Lund.

«Estetisk slum»

For den som kanskje først og fremst og kjenner Erik Lorange gjennom hans inspirerte, rikt illustrerte bøker om Europas historiske byer, fortoner det seg kanskje rart at han var en foregangsperson i saneringsarbeidet i Kristiansand, og indirekte i andre norske byer i den første etterkrigstiden. Men når man leser hans argumentasjon, ser man snart den røde tråden og de lange linjene. Lorange var naturlig nok opptatt av problemet med trangboddhet og det han og mange andre i samtiden oppfattet som uverdige boforhold. Men han hadde et tilleggsargument som av og til kommer i forgrunnen, som når han advarer mot «bit-for-bit-sanering» (som rådmann Andreas Kjær var tilhenger av) og råder sine kolleger til ikke å legge for langvarige saneringsplaner:

«Det er først i den siste mannsalder at nybyggene ikke taler samme språk som de gamle hus. De har langt flere etasjer, mer nøktern, funksjonalistisk form og skiller seg for skarpt ut fra det gamle. Etter min mening må vi ikke drive omforming av våre sentrale bydeler ved å la slike nybygg stikke opp hvor som helst. Vi får da noe jeg vil kalle estetisk slum. Jeg tror det er nødvendig at vi konsentrerer vår sanering om bestemte deler av byen så får de som følger etter bygge nye bydeler etter sin oppfatning. Således vil byen få en bydel med bebyggelse fra 1950-årene, en med bebyggelse fra neste generasjon osv.»
Beboerne i saneringskvartalene hadde ikke nødvendigvis samme
oppfatning av de tette trehusmiljøene i Posebyen som det
planleggerne hadde. Her fra bakgården i Kronprinsens gate 51.
Eierne av huset valgte å flytte det med seg til
«Den gamle by» på Galgebergtangen.Privat foto, utlånt av K. Mæsel.

Hensynet til byen som et organisk hele var med andre en del av motivasjonen for byplansjefen, som absolutt ikke var noen teknokrat som ønsket å slette det gamle med jorden. Han var heller ikke fremmed for sjarmen og gleden ved livet som det kan leves i småskala urbane rammer. Under diskusjonen om «bymiljø» på det nevnte boliglandsmøtet, tok han til orde for å «se litt nærmere på de verdifulle sider av småmiljøet», der «barnas liv og lek kan gå fra småbygaten til bryggen med fisker og farkoster, til hyggelige små verksteder borti gatene, - fra den lille skolen og opp i hei og fjell med «Indianerliv» og fri tilværelse rett utenfor byens bebyggelse».

Reguleringen av «Den gamle by»

Tanken om organiske helheter lekte også i bakgrunnen når det gjald «Den gamle by». Byplansjefen var fullt klar over at det fantes eldre hus og husrekker som av «arkitektoniske, historiske, sosiale eller andre årsaker» burde bevares, og mente at det beste var om de kunne «bevares der de står», spesielt i de tilfellene der det var tale om hele bygningsmiljøer. Men han var opptatt av at de gamle trehusene i så fall måtte «få en hensynsfull innramning… med sin egen målestokk», «og ikke stilles ynkelig til skue vegg i vegg med digre betongbygg som billedlig talt knuser det hele.»

På kort sikt innebar dette synspunktet at man la til rette for at enkelte av trehusene i kvartal 10 – og snart i kvartalene 11 og 12, som var de neste på saneringslisten – kunne flyttes til et nytt boligområde på Galgebergtangen. «Den gamle by», som området het, inngikk i reguleringsplanen for Galgebergtangen, som ble vedtatt av bystyret høsten 1954. En optimistisk Lorange fortalte delegatene som var samlet til Boliglandsmøte i Kristiansand to år senere at «40-50 av disse husene kan flyttes» til Galgebergtangen:

«De skal der bygges opp igjen, etter det gamle gatemønster – skjønt en del rommeligere, moderniseres innvendig, får sitt opprinnelige eksteriør, og tas i bruk igjen som boliger – kanskje særlig for eldre mennesker.»

Lorange avslørte videre at man vurderte (han skrev dette i 1956) å bevare «visse sammenhengende deler av de 18 kvartaler», men at de aktuelle kvartalene fremdeles ikke var omfattet av saneringsplanene og at byplansjefen dessuten fryktet at «slik planer er lettere å snakke begeistret om i dag, enn å praktisere når tiden er inne og standpunkt må tas.» Tre av trehuskvartalene ble imidlertid vernet i 1964, slik byplankontoret hadde foreslått to år tidligere, kort tid før Lorange forlot sjefsstillingen.

Alt i 1951 hadde Lorange gått med planer om å flytte noen av husene fra kvartal 10 til en «gamleby» etter mønster av «Gamle Bergen», men med den vesentlige forskjell at husene fremdeles skulle brukes til beboelse. Dette representerte noe nytt i Norge. «Den gamle by» ble regulert som to gater som krysset hverandre midt på. Gatebredden var den samme som i Kvadraturen, og bebyggelsen skulle ligge tett, gjerne vegg-i-vegg langs gatene. Den som kom til området, skulle ikke være i tvil om at man befant seg i en miniatyr-utgave av det gamle Kristiansand.

I reguleringsbestemmelsene for «Den gamle by» het det at bebyggelsen prinsipielt skulle bestå av eldre trehus som skulle flyttes fra Kvadraturen, istandsettes, moderniseres og brukes til boliger. Byplanrådet kunne unntaksvis tillate nybygg oppført i planområdet, men bare under den forutsetning at «husets dimensjoner og detaljutforming samsvarer med den stedegne panelarkitektur fra 17-18-hundreårene». Videre het det at det kunne stilles særskilte krav til husenes utvendige detaljering i form av taktekking, panel, belistning osv., og det samme ble gjort gjeldende for gatebelegning, gatebelysning, trapper og gjerder mot gate. Det dreide seg om Kristiansands første bevaringsregulerte bebyggelse, og bestemmelsene var i prinsippet identiske med dem man vedtok for andre bevaringsområder i kommunen helt inn på 1990-tallet, med vekt på estetikk og form mer enn på å ta vare på originale bygningsdeler.

Den praktiske gjennomføringen

Tordenskjolds gate 20 på vei til «Bygada» på det nye friluftsmuseet
i 1959. Privat foto, utlånt av K. Mæsel.
«Den gamle by» er i 2018 et særegent stykke kristiansandshistorie. Den som besøker området, vil legge merke til at så vel planmyndigheten som beboerne lojalt har fulgt opp bestemmelsene i planen gjennom de mer enn 60 årene som har passert siden starten. Enkelte av husene er da også gamle, og flyttet fra Kvadraturen, men de fleste er faktisk «nye», oppført på 1960- og 1970-tallet.

Når alt kom til alt, ble det bare flyttet fire hus fra saneringskvartalene til Galgebergtangen, viser kommunens byggesaksarkiv. De kom dit i første halvdel av 60-årene, samtlige fra kvartalene 11 eller 12. De som var interessert i et hus som var bestemt revet, fikk det gratis av kommunen mot å rive det og flytte det.

Førstemann ut var byggmester Arne Standeren, som la grunnlaget også for hvordan de øvrige husflyttingene skulle komme til å foregå, da han flyttet huset i Kronprinsens gate 49 til Prestvikveien 7 i 1963. 40 år senere fortalte han om hvordan det foregikk:

«Jeg demonterte taket og delte huset i to gjennom utgangsdøra og kjøkkenvinduet. Videre slo jeg av deler av grunnmuren mot gaten, jekket opp ytterveggene og gravde ut under huset slik at tilhengeren til Brødrene Nygaards lastebil kunne kjøre inn. Kjøringen utover gikk greit, bortsett fra at lastebilsjåføren kjørte feil og måtte snu. Vel ute på Galgeberg ble hver del rullet inn på den nye grunnmuren og satt sammen. Transporten ut ble gjort på en dag.»

Til Christianssands Tidende sa Standeren at «denne måten å flytte gamle hus fra Kvadraturen må være den eneste rette», mens byplansjef Lorange, som på det tidspunktet var på vei over i ny jobb, uttalte at «eksperimentet med å flytte hus i hele seksjoner og gjenreise dem i Den gamle by på Galgebergtangen har vist seg å være så vellykket at prinsippet sikkert vil bli fulgt ved fremtidige flytninger.»

Hvorfor flyttet man ikke flere hus?

Hvorfor ble det da ikke flyttet flere hus fra saneringskvartalene? Lorange antydet «40-50» hus, mens det endelige resultatet altså ble fire. Husenes dårlige bevaringstilstand har vært anført som hovedårsak, men det kan neppe være hele forklaringen. Det må i så fall ha vært en subjektiv vurdering av husene slik de stod i saneringskvartalene, for ifølge kommunens byggesaksarkiv var det kun én bygning som ble forsøkt flyttet til «Den gamle by», og som ikke lot seg flytte. Og sistnevnte stod ikke en gang i sentrum, men på Lund. Madame Rolfsens hus var antagelig et av byens eldste, og hadde en lang historie som skjenkestue og tinghus i Oddernes. I 1964 ble husets øverste fasade oppført i kopi i Gabriel Scotts vei 4.

Når vi så tar med at Arne Standeren også stod bak flyttingen av et av de andre husene, og at det tredje faktisk ble flyttet av de gamle eierne, hvis familie fremdeles bor i huset, tyder det på at interessen for å flytte og bo i ny-gamle hus ikke var så overvettes stor i Kristiansand på 60-tallet. Det skyldtes kanskje så vel kostnadene ved flytting som ønsket om større boliger enn de gamle trehusene tillot, gjerne i kombinasjon med en oppfatning om at husene i saneringskvartalene var av dårlig kvalitet.

Det spilte helt sikkert også inn at det så å si fra første stund fantes en alternativ vernestrategi til flytting til «Den gamle by» eller stedlig vern. I 1952 var det da 50 år gamle Kristiansand folkemuseum blitt til Vest-Agder fylkesmuseum, og både styre og ansatte hadde ønske og ambisjoner om å kunne reflektere et bredere utvalg av Sørlandets bygningskultur på sitt nyervervede museumsområde på Kongsgård. Hittil hadde det vært setesdalskulturen som hadde stått i fokus, men på et tidlig tidspunkt forelå planer om å gjenskape en «Bygade», og i 1956 kunne Erik Lorange opplyse delegatene på Boliglandsmøtet om at museet hadde «’tatt opp bestilling på’ og målt opp de beste og interessanteste husene fra våre kvartaler». Flyttingen av hus til det nye friluftsmuseet var i full gang da det første huset kom på plass på Galgebergtangen. To hus ble flyttet til museet i 1959, og året etter flyttet man enda et, sistnevnte fra kvartal 10.

Museet viste forsiktighet i utvalget, og forholdt seg etter eget utsagn utelukkende til bygninger som var vedtatt sanert. Byarkitekt Alv Erikstad var medlem av styret i museet gjennom hele denne perioden (1952-1965), så det gjaldt å trå forsiktig. Resultatet var uansett at utvalget av hus som var aktuelle for flytting til «Den gamle by», ble redusert.

***
Det er på sett og vis litt paradoksalt at det var kommunens planmessige sanering som reddet Posebyen. Gjennom at byplansjefen fulgte Mallings råd om å vise forsiktighet når det gjaldt sanering, og mot flere sterke røster både fra administrativt og politisk hold vedtok å sanere ett og ett kvartal, og dessuten nedlegge byggeforbud i de øvrige, ble konsekvensen til syvende og sist at 10 av «de 18 kvartaler» ble bevart og etter hvert regulert til bevaringsformål.

Den siste av ladejarlene (utdrag)


En sommerdag i slutten av 1040-årene kom et skip fra Island til Kaupangen i Nidaros. En mann fra Nordlandet holdt vakt om bord mens skipet lå oppe i Nidelva, der det het Skipakrok, og en natt ble han vár at det foregikk noe utenom det vanlige oppe i Byåsen, i bakkant av bebyggelsen i byen: I halvmørket så han to skikkelser der oppe, og det så ut som om de var i ferd med å grave i jorden. Uten at noen la merke til ham, gikk han fra skipet, gjennom byen og opp i åsen. Da islendingen var kommet helt innpå de to mennene, så han at de hadde tatt opp en kiste, og at den var full av gull og sølv. Han skjønte nå at skattegraverne hadde tenkt å holde funnet hemmelig, slik at de selv kunne beholde alt sammen, og ikke gi kongen hans andel.

Så gav han seg til kjenne, og sa at han ville ha tre merker veid sølv for å ikke avsløre hemmeligheten. Den ene av mennene, som het Torfinn, godtok det vilkåret. Da først så islendingen at det var ristet runer på kistelokket, og at det stod at rikdommen hadde tilhørt den mektige Håkon jarl, og at jarlen selv hadde skjult den i jorden før han ble drept av Olav Tryggvason mange år tidligere. De tre medsammensvorne forstod godt at de lå tynt an dersom kong Harald fikk vite at de hadde holdt skatten unna ham. De tenkte nok også på hva høvdingen Einar Tambarskjelve på Gimsan ville mene om saken. Einar var hadde i flere år nå ført seg nærmest som en konge i Trøndelag, til kong Haralds store ergrelse, og de to kom ikke godt ut av det med hverandre. Verre var det at Einar Tambarskjelve var gift med Bergljot, datter av Håkon jarl, og at han dermed som arving nok ville gjøre krav på hele skatten – om han skulle få nyss om at den var funnet.

Torfinn ble nå uansett en rik mann, og han ble snart kjent i Kaupangen som Torfinn rike eller Torfinn kjøpmann. Ingen kunne forstå hvordan han hadde kommet til rikdom over natten. Med islendingen gikk det verre; han hadde snart brukt opp pengene, og da Torfinn nektet å gi ham en større andel, gikk han til Einar Tambarskjelve for å fortelle hele historien. I mellomtiden hadde imidlertid kong Harald fått vite om skatten, og han hadde tatt alt sammen fra Torfinn. Islendingen på sin side fikk hjelp av Einar til å komme seg hjem til Island, men høvdingen beklaget at han ikke hadde kommet til ham tidligere, ettersom han mente å være rette eier av skatten.

Noe senere var Einar i Kaupangen med et stort følge. Utenfor Olavskirken møtte han på kong Harald og hans følge. Nå spurte Einar kongen om det var slik at han hadde tatt vare på det godset som Torfinn hadde funnet? «Ja,» svarte kongen, og viste til at det stod i landsloven at skatter som ble gravd opp av jorden, tilhørte kongen. Einar svarte at dette bare gjaldt gods som det ikke fantes noen eier til. I dette tilfellet viste både runene på kisten og noen karakteristiske, store gullringer at skatten hadde tilhørt Håkon jarl, og at Bergljot og Einar var arvinger og rette eiere av den rikdommen som kongen hadde tatt fra Torfinn. «Hvis du ikke vil gi meg disse dyrgripene,» sa Einar til kongen, «skal jeg gjøre mitt beste for å få tak i dem likevel».

Sagaen utbroderer ikke innholdet i den oppgravde skatten, men nøyer seg med å nevne eierrunene og de tunge gullringene. Men vi får tro at skattens karakter ikke var uten betydning, utover den rene pengeverdien. Fremdeles på det kristne 1000-tallet var arm- og halsringer av gull og sølv gjenstander med en særlig status. Armringer var et synlig tegn på det spesielle forholdet mellom en hersker og hans håndgangne menn, slik sagaene forteller at det hadde vært i slutten av 1020-årene, da danekongen Knud den mektige skaffet seg allierte blant de norske stormennene i kampen mot Olav Haraldsson blant annet gjennom å gi slike ringer i gave. Da Håkon jarl fremdeles var i live, og hedendommen fremdeles rådet grunnen i landet, var dessuten halsringer av gull en gjenstandstype som i særlig grad var assosiert med fyrsteverdighet, og med sakrale overtoner. I jarlens hov på Lade hadde gudebildet som forestilte Håkons egen skytsgudinne, Torgerd Holgabrud, vært utstyrt med en slik gullring. Det fortelles at da Olav Tryggvason brøt ned hovet, tok han ringen og sendte den til Sigrid Storråde i Sveariket. Da det så gikk opp for Sigrid at ringen ikke var av gull, men av forgylt kobber, bidro det til å forsure forholdet mellom de to, og var – om vi skal tro sagaen – litt av foranledningen til slaget ved Svolder i år 1000.

Ringer med mening

Det er lite trolig at folk i Kaupangen, selv om jarleskatten kom for dagen en generasjon eller to senere, ikke fikk med seg disse konnotasjonene. Det samme gjelder sagaskriveren. En skatt bestående av så meningstunge gjenstander hadde symbolverdi som gir perspektiver til kampen om eiendomsretten til den. Det handlet ikke bare utelukkende om penger, men om makt og legitimitet: Hvem var ladejarlenes rettmessige etterfølgere som herskere i Trøndelag og Norge – Harald eller Einar?

Etter dette var det stadig konflikt og uvennskap mellom Harald Hardråde og Einar Tambarskjelve. Kongen var dyktig lei – og ikke så lite skremt – av den aldrende trønderhøvdingen, som stadig utfordret hans posisjon, og som ikke la skjul på at han foretrakk den avdøde kong Magnus – eller endatil den høyst levende danekongen Svein, Haralds svorne fiende – fremfor Harald. Flere forsøkte å forsone Einar og Harald, men det nyttet ikke. I 1050 fikk maktkampen en brutal utgang; da lot Harald Hardråde både Einar Tambarskjelve og sønnen hans, Eindride, drepe. Likene ble gravlagt i Olavskirken. Med dette var det også slutt på det jarlestyret som hadde preget det meste av vikingtiden i Norge.

Einar var bortimot 60-70 år gammel da han døde, ifølge sagaene. Han var altså født omkring 990 eller noe tidligere, og vokste opp mens Håkon jarl var på høyden av sin makt og styrte Norge som en konge, så godt som uavhengig av danekongene Harald Blåtann og sønnen Svein Tjugeskjegg. Det er på den tiden vi også må begynne vår fortelling.

(Min biografi om Einar Tambarskjelve og hele den spennende fortellingen om kampen om Norge kommer på forlaget Saga Bok).

Saga og minne

Kongesagaene har mye å melde om Einar Tambarskjelve – den tapre krigeren fra sjøslagene ved Svolder og Nesjar, den fromme romafareren, kon...