«Så har sannferdige menn sagt, at ingen er så klok at han kjenner alle kirkene i Romaborg», skrev den islandske benediktinermunken Nikolas av MunkaÞverá for mer enn 850 år siden. Det hadde han ved selvsyn erfart da han besøkte Rom på begynnelsen av 1150-tallet. På det tidspunktet hadde skandinavenes valfarter til den evige stad pågått i 150 år.
Fra tidlig i 1000-årene og fremover hører vi om islendinger og nordmenn som drar på pilegrimsferd. Én av de første norske pilegrimene som sagaene omtaler, er Einar Tambarskjelve, som dro til Rom i 1023, antagelig sammen med sin svoger, Eirik Ladejarl. Knut den store, konge over England og Danmark, reiste på pilegrimsferd til Rom fire år senere. Han etablerte et herberge for pilegrimer i byen, og oppnådde dessuten avgiftsfrihet og trygge reiseforhold for daner og angelsaksere på deres vei til Italia, enten det var som pilegrimer eller som kjøpmenn. Etter slaget på Stiklestad i 1030, fortelles det at Olav Haraldssons banemann, Tore Hund, valfarte…
Fra tidlig i 1000-årene og fremover hører vi om islendinger og nordmenn som drar på pilegrimsferd. Én av de første norske pilegrimene som sagaene omtaler, er Einar Tambarskjelve, som dro til Rom i 1023, antagelig sammen med sin svoger, Eirik Ladejarl. Knut den store, konge over England og Danmark, reiste på pilegrimsferd til Rom fire år senere. Han etablerte et herberge for pilegrimer i byen, og oppnådde dessuten avgiftsfrihet og trygge reiseforhold for daner og angelsaksere på deres vei til Italia, enten det var som pilegrimer eller som kjøpmenn. Etter slaget på Stiklestad i 1030, fortelles det at Olav Haraldssons banemann, Tore Hund, valfarte…