Gotere fra "Skandza"

"Gotisk" steinsetting Odry, Polen. Przykuta, CC BY-SA 3.0
<https://creativecommons.org/licenses/by-sa/3.0>, via Wikimedia Commons

Goterne – et germansk folk som spilte en vesentlig rolle i europeisk historie i folkevandringstiden som innbitte motstandere av det mektige Romerriket – etablerte riker ved Svartehavet, i Italia og I Spania. Men hvem var de egentlig, og hvor kom de fra? Selv mente goterne at de opprinnelig hadde vandret ut fra Skandinavia.

I de skriftlige samtidskildene møter vi dem for første gang på 200-tallet e.Kr. Da er de bosatt nord for Svartehavet, i det som i dag er Romania, Moldova, Ukraina og Belarus. Når de romerske forfatterne er opptatt av dem, skyldes det at goterne med dette landområdet som utgangspunkt flere ganger angrep de østlige delene av Romerriket. I 250-årene hører vi at de herjer i Svartehavsområdet, fulgt av angrep mot Marmarahavet og Bithynia. Ti år seinere angrep de selve Bysants og flere byer i Hellas. Så, omkring 270, angrep de igjen Bysants med en mektig flåte, og kom så langt som til Kreta, Kypros og Rhodos.

I det neste århundret falt kong Ermanariks (død 376) goterrike ved Svartehavet, idet hunerne og deres allierte steppefolk rykket vestover. Mange gotere trakk deretter mot Romerrikets grenser ved Donau og søkte beskyttelse hos romerne. En gruppe under ledelse av Alaric (død 410) ble romerske allierte, men gjorde opprør og plyndret selve byen Roma i 410. Hans visigotere («vestgotere») etablerte seinere et rike i Gallia og deretter på den iberiske halvøya. Riket deres i Spania og Portugal gikk først under da araberne invaderte halvøya tidlig på 700-tallet.

De goterne som var blitt værende under hunisk overherredømme på Balkan, opprettet sitt eget rike i området etter Attilas død. Under sin berømte konge, Theoderik (død 526), erobret disse ostrogoterne («østgoterne») Italia og gjorde Ravenna til sin hovedstad. Etter Teoderiks død fulgte en langvarig og blodig krig mot det østromerske riket. De goterne som overlevde, ble til slutt absorbert av et annet germansk folk, langobardene, som tok makten i det nordlige Italia i 568.

De rikene som goterne opprettet i Vest-Europa i slutten av folkevandringstiden, var kristne kongedømmer som sto i like stor gjeld til den romerske arven i disse områdene som til den germanske kulturen og identiteten erobrerne bar med seg. Goterne var blitt bygrunnleggere, kirkebyggere og lovgivere. Noen av dem var også historikere og kronikører, og det er fra disses skrifter – samt fra romerske samtidskilder – at vi får et gløtt inn i hvordan goterne selv så på sitt opphav.

Den uten sammenlikning mest berømte av disse skriftene er Jordanes’ goterhistorie, Om goternes opphav og bedrifter. Jordanes levde midt på 500-tallet og oppholdt seg i Konstantinopel. Goterhistorien bygger blant annet på et større, nå tapt verk av Cassiodorus, som hadde vært knyttet til Teoderiks hoff i Ravenna. Cassiodorus’ anliggende var ikke minst å gi Teoderik og hans slekt en ærerik forhistorie, og både hans og Jordanes’ verk må ses i lys av dette.

Jordanes viser i sitt verk også til en annen, eldre forfatter, Ablasius, som ikke er kjent fra andre kilder, men som førstnevnte ser ut til å ha fått flere opplysninger om goternes eldre historie fra. Etter enkeltes mening er denne forfatteren et slags manglende mellomledd mellom Jordanes’ verk og goternes tapte muntlige tradisjoner.

Det er her Jordanes opplysninger om goternes opphav og vandringer kommer inn i bildet.

Han innleder nemlig sin goterhistorie med et geografisk overblikk, og skriver om den skandinaviske halvøya, som han i tråd med datidens praksis benevner «Skandza»:

I dette same uhorvelege havet, i den arktiske eller nordlege luten, ligg det òg ei stor øy som heiter Skandza; og der skal forteljingi vår med Guds hjelp taka til; for det folket som du vil vita upphavet til, det braut fram som ein biesvarm og morfanget åt denne øyi, og kom til Europa derifrå…

Ifølge Jordanes kom altså goterne opprinnelig fra «Skandza», og derfra reiste de til sjøs og under ledelse av en kong Berig til et område sør for Østersjøen som Jordanes kaller «Gothiscandza». Det regnes av mange for å betegne Wisładeltaet i dagens Polen. Videre forteller han at goterne etter kort tid også overtok et landområde som hadde tilhørt «Ulmerugi». Fem generasjoner senere skal så goterne ha forlatt «Gothiscandza» og vandret videre til et sted som Jordanes kaller «Oium» i skyternes land. Flere forskere plasserer dette «Oium» et sted ved Svartehavet, der goterne oppholdt seg når de første gang dukker opp i de romerske kildene.

Jordanes støtter seg i denne forbindelsen blant annet på muntlig tradisjon, som han skriver – her i Sigmund Skards norske oversettelse:

Soleis er det vanleg fortalt i fornkvedi deira òg, mest som i ei sogebok; og Ablabius, som so meisterleg hev skildra gotefolket, sannar det same i det sers pålitelege sogeverket sitt. Sume av dei eldre òg held på dette.

For å oppsummere: Ifølge Jordanes krysset goterne Østersjøen fra sin hjemstavn et sted i Skandinavia og slo seg ned i det nåværende Polen. Ut fra det han skriver, skjedde det rundt vår tidsregning begynnelse. Derfra vandret de seinere videre sørover, til områder I dagens Ukraina og Sør-Russland.

I generasjoner har historikere, arkeologer og filologer diskutert goternes påståtte skandinaviske opphav og vandringer, uten at det kan sies å være oppnådd enighet. Det er ikke så underlig, ettersom Jordanes er den eneste bevarte skriftlige kilden som beskriver denne vandringshistorien. Hadde Jordanes eller hans kilder igjen faktisk tilgang til gotiske muntlige overleveringer, eller har han selv (eller hans forgjengere) bevisst villet gi goterne en opprinnelse i det fjerne nord? Og hvis opplysningene er basert på faktisk tradisjonsmateriale – dreier det seg i så fall om «historie» i moderne forstand eller om en overklasse-ideologi som hevdet skandinavisk opphav?

Arkeologer har lenge ment å kunne se spor i sitt kildemateriale etter de gotiske vandringene. I Polen dreier det seg først og fremst om den såkalte Wielbark-kulturen – et arkeologisk funnkompleks som dukker opp i Wisładeltaet i det første århundret e.Kr., og som på flere punkter representerer et nytt innslag der.  Husene på Wielbark-boplassene er av samme type som i Skandinavia, og på gravplassene finner vi både kremasjons- og jordfestegraver – som i deler av Skandinavia. Stedvis forekommer også gravhauger, samt andre synlige gravminner I form av runde steinsettinger («dommerringer»). Det er ikke helt urimelig å tenke seg at dette representerer Jordanes’ «Gothiscandza».

Hundre år senere opptrer en annen arkeologisk «kultur», den såkalte Chernyakov- eller Sântana de Mureș-kulturen, nord for Svartehavet. Den oppviser noen av de samme trekkene som Wielbark-kulturen, blant annet når det gjelder miksen av brente og ubrente begravelser. Kan hende viser Chernyakov-kulturens utstrekning det området som Jordanes kaller «Oium», og som var goternes kjerneområde på det tidspunktet de havnet i fokus hos de romerske forfatterne.

Hva med Skandinavia? Gitt den usikre forutsetningen om at goterne faktisk kunne føre sine røtter tilbake til Skandinavia, er spørsmålet: Hvor i Skandinavia? Her er det først og fremst arkeologien som kan bidra, selv om det også f.eks. har vært pekt på likheter mellom folkenavnet goter og gutene på Gotland eller gautene i fastlands-Sverige.

Det er særlig innenfor en svensk forskningstradisjon at «goter-problemet» har vært et viktig tema, og debatten har i stor grad dreid seg om hvor i Sverige goternes «fødested» skal søkes. Kulturkontakter mellom Øst-Skandinavia og baltisk område kan spores langt tilbake i tid, like til bronsealderen, og de ser ut til å ha blitt holdt vedlike også i romertid og folkevandringstid. Ofte har det vært pekt på at ikke bare materiell kultur, men også trekk ved det rituelle livet og gravskikken viser tydelige forbindelser mellom Sør-Sverige og WIelbark-kulturen. Det gjelder både den karakteriske blandingen av kremasjonsgraver og jordfestegraver og forekomsten av gravhauger og – særlig – de runde steinsettingene.

Steinsettinger av den denne typen har sitt hovedutbredelsesområde i de vestlige delene av Sør-Sverige, som i Västergötland og Bohuslän. I Danmark finnes de ikke, mens de altså utgjør et lite, men slående innslag på enkelte av WIelbark-kulturens gravplasser i Polen. Det hører med til historien at det arkeologiske materialet fra det sørøstlige Norge rommer de samme elementene – så vel kulturkontaktene mot dagens Polen allerede fra bronsealderen av som de nevnte trekkene ved gravskikken, inkludert steinsettingene, som i stor grad er et Oslofjordsfenomen.

Goterne var slett ikke alene om å hevde at de opprinnelig kom fra en fjern del av verden. Det gjaldt nemlig de fleste av de nye rikene som oppstod etter Romerveldets sammenbrudd. Langobardenes historikere mente også at deres «urhjem» var Skandinavia, mens andre bygde på mer klassiske myter og motiver. Frankerne regnet kongeslekten sin tilbake til kong Priamos i Troja, mens kongene i Wessex trumfet de fleste med å føre sin opprinnelse gjennom en rekke slektsledd helt tilbake til Adam, via blant andre Hrathra, «som var født om bord i Noas ark», og Odin.