26 november 2011

Sentrumsdannelser i Trøndelag i lys av arkeologiske funn – eksemplet Levanger

Dersom man ser på utbredelsen av arkeologiske funn som kan knyttes til vikingtidskaupangen i Skiringssal i Vestfold – dvs verktøy og redskap som kan knyttes til metallbearbeiding, importgjenstander som glass og rav osv. – viser det seg at slike funn opptrer i et større område med selve kaupangen som sentrum. Dessuten er det slik at lignende mønstre forekommer enkelte andre steder i landet – uten at det der er påvist noen kaupang. Ett slikt område er Trøndelag, og da først og fremst Innherred.

Det er neppe slik at det ligger kaupanger og venter på at arkeologene skal oppdage dem i alle de områdene der vi møter tilsvarende funnfortetninger. Men at vi har å gjøre med miljøer der det har foregått varebytte og produksjon i vikingtiden, det er ganske sikkert. Like trolig er det at disse miljøene er knyttet til datidens ledende politiske sjikt, med andre ord at funnkonsentrasjonene viser oss høvding- og stormannsmiljøer i vikingtiden.

I den sammenheng er det interessant at funnspredningen kan tyde på at stormennenes gårder finnes i klynger rundt de økonomiske og politiske – og helst også rituelle – sentrene. Og det er grunn til å merke seg den nokså massive konsentrasjonen i bygdene innerst i Trondheimsfjorden.

Vi finner et lignende bilde om vi tar et steg tilbake til eldre jernalder, til romersk jernalder og folkevandringstid; flere typer av det vi kan kalle ”spesielle funn” opptrer i tydelige konsentrasjoner her til lands. For våpengravenes del, gjelder det f. eks. Hadeland og Toten, Valdres, Sognefjorden – og Trøndelag. Såkalte kammergraver et lignende bilde, igjen med Trøndelag som ett av flere områder. I alle disse tilfellene er det det gamle Inntrøndelag som hevder seg. Vi ville få det samme bildet om vi valgte mange andre typer funn, f. eks. romerske importprodukter (glassbegre, bronser, gull) fra romersk jernalder og folkevandringstid eller ryttergraver fra vikingtid. Og dersom vi i stedet tok for oss synlige monumenter som særlig store gravhauger, ville inntrykket være mye av det samme.

Hvordan er det så med Levanger i dette bildet? Jo, kommunen hører klart med til det funntette området i Innherred. Men det er altså betydelig spredning av funnene innenfor dette området, og det gjelder også i Levanger. For eksempel har vi meget rike romertidsfunn fra det store gravfeltet på Geite, mens også andre steder peker seg ut med rike funn i eldre jernalder – f. eks. Salthammar. Ser vi på vikingtiden, er det grunn til å trekke frem ryttergraven fra Tingstad. Hvis vi derimot ser på de synlige fornminnene, er det umulig å komme utenom Olvishaugen ved Alstadhaug kirke. Med sine 55 m i diameter og høyde på 6 m er den én av landets største gravhauger.

Med andre ord er det slik at de funnene som kan knyttes til politiske, økonomiske og rituelle sentralfunksjoner i jernalder og vikingtid i Levanger, opptrer på ulike steder i Levanger. Det er landskapet rundt Eidsbotn som helhet som kan oppvise disse arkeologiske indikasjonene. Det er nytteløst å diskutere hvorvidt Alstadhaug eller Geite er senteret i dette området – de representer bare to aspekter ved dagens Levanger kommune som sentralsted i slutten av forhistorisk tid. Arkeologisk sett hører Alstadhaug og Levanger sammen. Til dette miljøet har det selvsagt også hørt en havn. Om denne har ligget i dagens Levanger by, lenger inn i Eidsbotn eller vest for Alstadhaug, der vi finner navnet Langskipbukta nedenfor kirken, er det bare arkeologiske undersøkelser som kan gi sikkert svar på. Mitt hovedbudskap er uansett at man må løfte blikket og ikke redusere diskusjonen om sentrumsdannelse og byoppkomst til et snevert spørsmål om hvilken del av kommunen som har vært sentrum i jernalderen. Levanger som tettsted, kanskje til og med by, og ikke minst som isfri havn – Alstadhaug som fylkeskirke med kongelig nærvær – gravplassen på Geite med fornemme funn gjennom hele jernalderen – ja, selv klosteret på Munkeby; alt vitner om et sentralt miljø med makt og funksjoner spredt utover et større område.

21 november 2011

Ladejarlene

Håkon Sigurdsson Jarl var den mest fremtredende representant for høvdingene på Lade i Trøndelag. Etter sagaene hadde hans bestefar, Håkon Grjotgardsson, vært jarl under Harald Hårfagre. I realiteten ser det ut til at ladejarlene i lange perioder var de virkelige makthaverne ikke bare i Trøndelag, men også i hele den nordlige landsdelen samt i de nordlige deler av Vestlandet. Til tider nådde jarlenes herredømme atskillig lenger, og Håkon Jarl selv var i praksis konge i Norge fra omkring 970 til han døde i 995.

Ladejarlene regnet sin slekt tilbake til Sæming, sønn av Odin og Skade. Én av de mange skaldene som flokket seg rundt Håkon Sigurdsson, Øyvind Skaldespiller, talte i Håleygjatal opp 25 mer eller mindre mytiske slektsledd fra Håkon og tilbake til Sæming. Denne guddommelige bakgrunnen gav jarlene på Lade et ideologisk krav på makten i Norge som ikke stod noe tilbake for de sørøstlandske ynglingenes.

Håkons sønner, Eirik og Svein, var også konger i gavnet etter det korte mellomspillet med Olav Tryggvason i 990-årene. De to styrte landet sammen fra 1000 til 1012; frem til 1015 regjerte Svein sammen med Eiriks sønn, Håkon. Håkon Eiriksson var igjen konge fra 1028 til han omkom på sjøen året etter. Eirik jarl var dessuten jarl av Northumbria fra 1016 til han døde i 1024.

Ladejarlene fant seg også ektefeller som var konger verdig. Håkon Jarl selv var gift med Tora, en datter av stormannen Skage Skoptesson fra Møre. Hun var ifølge sagatradisjonen oldebarn av Harald Hårfagre, men viktigere var det kanskje for Håkon at han gjennom et strategisk ekteskap kunne styrke sin innflytelse på Nordvestlandet. Eirik Håkonsson var gift med Gyda, en datter av Svein Tjugeskjegg, mens broren Svein ifølge sagaen ektet Holmfrid, som var søster eller snarere datter av Olof Skötkonung. En datter av de to, Gunnhild, ble gift med Svein Estridsson. Håkon Eiriksson fikk trolig en annen Gunnhild, en datter av Knud den mektige, til ekte.

Da Håkon Eiriksson døde i 1029, konkluderer sagatradisjonen med at ladejarlsslekten døde ut på mannssiden. I russiske kilder møter vi imidlertid en brorsønn av Håkon i full vigør senere i 1000-årene. Šimon (Sigmundr), som han benevnes i kildene, var blitt landsforvist av Håkon og dro til Kiev. I 1068 overlevde han som ved et mirakel et stort slag, og etter det gav han et forgylt belte og en gullkrans som han hadde hatt med seg fra Norge, til Huleklosteret i Kiev. Der fikk han senere også sin grav. Den mektige russiske Vorontsov-familien regnet sin slekt tilbake til Šimon.

I skyggen av keiser Otto

«Det er skrevet at keiseren kjempet en kamp til hest den dagen som var Cæsar verdig, og da han ikke lenger kunne stanse flukten, gikk han foran sine menn til skipene. Han støtte en forgylt lanse, som var våt med hans blod helt opp til skjeftet, ned i havets bølger, og truet med å komme tilbake. Etter å ha gått om bord seilte han til Sachsen og ble der resten av vinteren.» Slik avslutter Tormod Torfæus sin gjennomgang av sagabeskrivelsene av den tysk-romerske keiser Otto den 2.s tokt til Danmark i 974, der keiserens videre fremrykning var blitt stanset av en norsk-dansk hær ledet av Harald Blåtann og Håkon Jarl. Hendelsene det året innledet et konfliktfylt tiår i Europa – også i Skandinavia. En rekke nye arkeologiske resultater kaster nå nytt lys over storpolitikk og allianser i denne perioden, og gir dessuten delvis støtte til de senere sagaenes fremstilling.

For tre år siden fant arkeologer et godt bevart våpen ved borganlegget Trelleborg i Slagelse på Vestsjælland. Ikke en forgylt lanse, riktignok, men et skjold av furu. Det 80 cm store skjoldet hadde ligget fuktig, og det var derfor meget godt bevart. Det interessante i denne sammenheng er imidlertid skjoldets datering, og ikke minst opprinnelse: Skjoldet er nemlig laget en gang i slutten av 900-årene – på Vestlandet.

Funnet er interessant fordi det på sitt vis knytter en forbindelse mellom Vestlandet og Trelleborg på Håkon Jarls tid, og skjoldet er heller ikke alene om å sladre om denne forbindelsen. Funnmaterialet fra en av de andre ringborgene i Danmark, Fyrkat, har nemlig vært gjenstand for omfattende sammenlignende studier. Det viser seg at mengden av kokekar av kleber er usedvanlig stor på Fyrkat – og kleber forekommer ikke i Danmark, men derimot mange steder i Norge. Foruten denne norske forbindelsen, er det slående med Fyrkat at mange av gjenstandsfunnene har sine nærmeste paralleller i Øst-Europa.

Denne doble forbindelsen finner man nå igjen ved Trelleborg. Nylig har en gruppe forskere i Danmark gjennomgått skjelettmaterialet som er funnet på vikingtidsgravplassen der. I en artikkel i et nylig utkommet nummer av det velrennomerte tidsskriftet Antiquity, «Who was in Harold Bluetooth’s army?», legger blant andre Andres Siegfried Dobat og Karin Margarita Frei frem resultatene av en strontiumisotopanalyse som er utført på 48 skjeletter fra gravfeltet. Det viser seg, overraskende nok, at de unge mennene som dominerer på gravplassen i hovedsak har hatt sin opprinnelse utenfor Danmark – trolig i Norge eller på slavisk område. Det samme gjaldt de tre kvinnelige skjelettene som er undersøkt; heller ikke de var danske. Resultatene lar seg best forklare dersom en antar at det er en leiehær som har gravlagt sine døde ved Fyrkat.

«Trelleborgene»
Trelleborg og Fyrkat er to av til sammen fem eller seks kjente ringborger i Sør-Skandinavia. «Trelleborgene», som anleggene gjerne kalles, har vært presenterte i Kringla heimsins tidligere, i forbindelse med at det store forskningsprosjektet «Kongens borge» ble igangsatt. De nye funnene og analysene fra Trelleborg ved Slagelse er resultater av dette prosjektet. De to sikkert daterte ringborgene – Trelleborg og Fyrkat – er oppført omkring 980, førstnevnte etter alt å dømme i 981. Alt tyder på at borgene er anlagt omtrent samtidig. Funnene i borgene tyder på at de bare har vært i bruk et fåtall år.

Den strenge geometrien i utformingen av anleggene førte til at man alt på et tidlig tidspunkt tolket dem som kongelige byggverk med militær bakgrunn. De nye resultatene fra Trelleborggravplassen peker i samme retning. Og konge i Danmark i begynnelsen av 980-årene var Harald Blåtann eller sønnen Svein Tjugeskjegg. En sannsynlig tolkning av borgenes funksjon er at de har tjent som faste støttepunkter rundt i riket, steder der kongen kunne plassere en fast garnison av soldater. De har altså først og fremst vært til «innvortes bruk».

De nye resultatene fra Trelleborg må innpasses i dette rammeverket. Det som i utgangspunktet fører til at man kan hende stusser litt, er de gravlagte krigernes bakgrunn. Det er ikke innlysende at danekongen skulle omgi seg med en hær av nordmenn og slaver.

Om vi ser på de skriftlige kildene – både samtidskilder og senere sagaer – er det imidlertid én historisk sammenheng som både borgene som sådan og forbindelsen mellom daner, nordmenn og slaver passer inn i.

I skyggen av keiseren

Fellesnevneren er keiser Otto den 2. og den tyske ekspansjonen nettopp i denne perioden. Harald Blåtann og ladejarlen Håkon Sigurdsson hadde omkring 970 erobret Norge, og Håkon hadde fått makten fra Lindesnes og nordover. Da keiser Otto den store døde i 973 og det kom til opprør mot den nye keiseren, Otto den 2., i Bayern, hadde Harald Blåtann – og kanskje Håkon Jarl – benyttet anledningen til å trenge inn i riket nordfra og herje på den andre siden av Elben. Det er mulig at det var avtalt spill – opprørsgeneralen hertug Henrik av Bayern fikk iallfall militær støtte av to andre herskere, nemlig hertug Boleslaw i Bøhmen og kong Mieszko i Polen.

Otto måtte samle en hær og rykke nordover, og han lyktes i å tvinge danene tilbake over Danevirke. Keiseren ville ha gått over grensen, men en mektig hær av nordmenn under Håkon Jarl stanset ham ved Hedeby. Keiser Otto kom likevel styrket ut av konflikten. Ved påsketider 978 gav hertug Boleslaw endelig opp og underkastet seg keiseren i Magdeburg, og året etter førte et krigstokt mot Polen til at kong Mieszko kastet kortene. Situasjonen var under kontroll og rolig nok til at keiseren og hele hans hushold i november 980 kunne gå over Alpene med keiserstaden Roma som mål. Etter tre år med nye konflikter i den italiske delen av riket, døde Otto i Roma og ble begravet i Peterskirken. Da hadde hans fravær alt gitt signal til nye opprør overalt langs den tyske grensen, og til en hedensk motreaksjon mot den kristne misjonen. Hertug Bernhard av Sachsen var på vei til riksdagen i Verona da han ble kalt tilbake på grunn av nyheten om at Svein Tjugeskjeggkjegg, som hadde styrtet sin far, Harald Blåtann, nå var trengt over grensen. Luseterne var i fullt opprør, de hadde stukket kirkene i Havelberg og Brandenburg i brann, og mange kristne var blitt drept. Hamburg var blitt brent og plyndret av obodritene, og Zeits av en hær fra Bøhmen.

Det er i tiden mellom Ottos danmarkstokt i 975 og den store slaveroppstanden i 983 at trelleborgene kronologisk hører hjemme. Konfliktlinjene i det nordlige Europa i disse årene førte flere ganger til at daner, nordmenn og slaver fant sammen mot trusselen fra keiserriket. Oppstanden i 983 innebar at den tyske Ostmark i det slaviske området øst for Elben ble avviklet. Er det ikke rimelig å se ringborgene i lys av jellingkongenes militære opprustning med bistand fra allierte i øst og nord med det for øye å unngå at Sør-Skandinavia ble en tilsvarende «Nordmark»?

20 november 2011

Surveying old road systems in the Zuya River valley, Simferopol district, Ukraine

As part of the ongoing scientific cooperation between the non-profit foundation Heritage of Millennia and the County Inspectorate of Monuments and Sites in Vest-Agder (Norway), an archaeological survey was carried out in the Zuya River valley, Simferopol district, in the summer of 2011. The field work took place in the period June 28 to July 1, and was carried out by 3 archaeologists, 1 metal detectorist using a White’s MXT Pro, and 1 GIS expert. The scope of the work was to survey the old paths and trackways in the area, as part of a project to analyse and better understand these old road systems, including their chronology, and furthermore to develop a GIS for the area in question, with particular emphasis on historical maps dating from after the Russian annexation of the Crimea in 1783 and later, the earliest one being measured by colonel Betev in 1837.The study area is situated in the middle of the Crimean foothills, c. 20 km eastward from Simferopol and to the north of Karabi Yayla, near the Balanovo reservoir. Central to this area is the Sarmatian and Alan cemetery of Neyzats, where excavations have been conducted since 1996 under the direction of Prof. I.N. Khrapunov, as well as a Late Scythian settlement site nearby, in the Barabanovo Balka (Khrapunov ed. 2011).

The area in question has a complex settlement history, and an ethnic history as complex. There are several villages there, which today are inhabited by ethnic Ukrainians and Russians: Barabanovo to the west, Balanovo close to the Neyzats cemetery in the middle and Krasnogorskoje and Kurortnoe to the east. From the early 19th century onwards, the earliest of the planned German settlements in the Crimea were situated here. Thus, Krasnogorskoje is the former German village of Neusatz, and the nearby village Kurortnoe used to be called Friedental. Both of them were established by German Lutherans in 1804-1805 (Woltner 1941:29ff), and both of them were inhabited by Tatars until then.

Older trackways and paths are criss-crossing the wood covered, low hills surrounding these villages. On the surface of it, they look as complex as the modern settlement history of the Zuya River valley. A few of these tracks are still being used sporadically, while most of them are only recognizable as long, relatively shallow depressions in the ground, often running for several hundred meters. Some of the latter are marked on the first modern maps of the area, but by no means all of them. These are so-called sunken roads or holloways, i.e. roads which has over time fallen significantly lower than the land on either side. Sunken roads are created by erosion, by water and traffic. In Northern Europe a number of sunken roads have been studied archaeologically over the years, and they are in many cases of considerable age (Coles 1984, Jørgensen 1996, Gansum 2002).

What caught our attention initially, was one sunken road (not marked on the oldest maps) that seemed to link the Late Scythian settlement in the Barabanovo Balka with a road (marked on the oldest maps) leading further into the ravine – in the direction of the modern village of Barabanovo, that is, and the fact that an admittedly modern-looking road seems to mark the eastern extension of the Neyzats cemetery. Both of these situations – sunken roads found in connection with ancient settlement sites, and ancient cemeteries aligned with pre-existing roads – have many parallels in Scandinavian and other contexts.

This summer was the first of several seasons of field work. In the course of four days we managed to survey and map digitally most of the sunken roads in the study area; they are now a major element of our new GIS, together with the other known archaeological monuments in the area.

Dating sunken roads is often difficult and time-consuming. An easy and cheap way to get an idea of how old a particular road is, is to survey it by using metal detecting equipment. In this respect, it is important to remember the way a sunken road is created; thus, the oldest layers ought to be near the surrounding surface, where the soil has not been eroded away. This means that the detectorist should follow the middle of the sunken road, while holding the metal detector in an almost straight angle, thus searching the upper sides of the depression. Using this technique, several of the sunken roads in the study area were surveyed.

Of the objects found, four stand out. One Tatar coin (pictured above) dating to the early 14th century was found on the edge of a sunken road situated in the hills south-east of the Balanovo reservoir. Near the cemetery of Neyzats was found another Tatar coin, as well as fragmented Sarmatian bronze mirror. None of the latter are associated with any visible road, however, and the mirror most likely represent a robbed burial. In the same larger area, but on the edge of a c. 30m long and c. 2m wide shallow depression which could be the remains of a path or trackway along the Zuya River, a Roman bronze coin minted by Constantius Chlorus was found (pictured below). It is too soon to draw any conclusion about this possible road and its age; the structure, however, ought to be excavated to make things clearer.
Literature

Coles, J.M. 1984. Prehistoric Roads and Trackways in Britain: Problems and Possibilities. In Fenton, A. & Stell, G. (eds.): Loads and Roads in Scotland and Beyond, pp 1-21. Edinburgh.
Gansum, T. 2002. Hulveger. Fragmenter av fortidens ferdsel. Tønsberg.
Jørgensen, M.S. 1996. Oltidens veje i Danmark. Braut 1, pp 37-62. Viborg.
Khrapunov, I.N. (ed.) 2011. Exploring the cemetery of Neyzats. Simferopol.
Woltner, M. 1941. Die Gemeindeberichte von 1848 der Deutschen Siedlungen, bearbeitet von M. Woltner. Leipzig.

12 november 2011

Blant engler og apostler

Like før jul 1939 var en liten krets av gamle kjente samlet i et værelse på Lund gamlehjem for å ta avskjed med en av sine egne. Omgitt av sine gjenværende menighetsfeller ble den døende 85-årige mannen i sengen salvet og mottok den siste nattverd. Det var en av de siste ganger, om ikke den siste gangen, menigheten var samlet. Da hadde denne usedvanlige menigheten, den katolsk-apostoliske, som den het, eksistert i Kristiansand i over 40 år.

Det var i 1896 at den katolsk-apostoliske menigheten var blitt opprettet i byen ved at 13 medlemmer var blitt overflyttet fra Larvik. De var bosatt i Kristiansand, Vennesla og Arendal. Fire år senere dro man i gang en egen menighet i Arendal, og 15 medlemmer flyttet over fra Kristiansand. Kristiansandsmenigheten talte 94 medlemmer ved utgangen av 1903.

Alt i 1877 var en katolsk-apostolisk menighet blitt etablert i Kristiania, og omkring 1900 var det ti menigheter med til sammen ca. 800 medlemmer i norske byer. På det tidspunktet talte dette kirkesamfunnet noe slikt som tohundretusen medlemmer på verdensbasis, fordelt på nesten 1000 menigheter. Men fra 1901 av gikk det raskt tilbake med medlemstallet. I dag er det lite igjen av den apostolisk-katolske kirken, men i flere europeiske byer er de vakkert dekorerte kirkebygningene deres i behold. Av og til kan man se lys fra enkelte av dem, så et visst monn av liv er det fremdeles.

Den katolsk-apostoliske kirken var et religiøst samfunn ulikt det meste annet. Kirkesamfunnet ble organisert i England i 1833, og fra starten av la man vekt på at endetiden og Kristi gjenkomst var nært forestående, foruten at man tilla tungetale og andre ekstatiske fenomener stor betydning. Samfunnet var ledet av 12 «apostler», deriblant den tidligere anglikanske presten Edward Irving. Kirken utviklet en overdådig, «katoliserende» liturgi med bruk av vievann og røkelse og så videre, men var ikke et katolsk kirkesamfunn i annet enn navnet (Bildet viser det praktfulle koret i den tidligere katolsk-apostoliske kirken i New Town, Edinburgh).

Den apostoliske delen av navnet, derimot, tok de nye menighetene med største alvor. Grunnlaget for den katolsk-apostoliske kirken var overbevisningen om at Messias kunne komme når som helst, og i hvert fall i løpet av apostlenes levetid. Det skulle heller ikke utnevnes nye apostler. Dermed bygde man opp et strengt hierarki der enhver utnevnelse av nye kirkelige embetspersoner måtte godkjennes av en apostel. Den handelsreisende Anton Tønnesen kom fra Stavanger til Kristiansand i 1890-årene og bodde med konen Caroline og en stor barneflokk oppe i byen. Tønnesen var diakon i den katolsk-apostoliske kirken, og hans utnevnelse var blitt velsignet av apostelen John Bate Cardale, som hadde et særlig ansvar for Skandinavia.

Da den siste av apostlene døde i kirkens hovedkvarter i Albury nær London i 1901, var det ikke lenger mulig å utnevne nye biskoper og prester, og menighetenes klokketro på at Dommedag var rett rundt hjørnet, hadde også fått seg et alvorlig skudd for baugen. Fra det tidspunktet av ble den katolsk-apostoliske kirken innadvendt, og medlemstallet gikk kraftig ned. Den siste presten i Skandinavia døde i 1957, og den siste presten i verden så sent som i 1971. Da var det ikke lenger noen som kunne gjennomføre de kirkelige handlingene rundt i menighetene. Men be kunne man fremdeles; bønnen var den eneste delen av liturgien som kunne foregå uten prestens ledelse.

Forfatteren og journalisten Odd Eidem vokste opp i den katolsk-apostoliske menigheten. Han var dattersønn av apoteker Karl Eidem, som i en del år var prest i menigheten i Kristiansand. Eidem skriver om kirken i Oslo:

«Bak et stengt gittergjerde ligger min families kirke. Så ofte det var anledning, skulket jeg unna beskjeder om å gå til kirken, som forresten bød på en vakker gudstjeneste. Man så i min barndom opptil femten - seksten fargerike prester foran alteret. … Jeg står som voksent menneske og titter gjennom gitteret. Inne i dette gudshuset, styrt av en såkalt engel som i min tid lød navnet Olsen, inne i denne kirken var begge mine bestefedre prester.»

«Engel» var betegnelsen man brukte på den lokale biskopen, eller det som i andre menigheter ble kalt en forstander. O. C. Olsen var menighetsengel i Kristiansand fra starten av; senere overtok Oskar Bergh, som flyttet til Larvik i 1920. Noen ny engel ble ikke utnevnt – det var ikke lenger noen som kunne godkjenne utnevnelsen.

06 november 2011

Dendrodaterte bygninger i Agderfylkene i 2010-2011

Fylkeskonservatoren i Vest-Agder utfører dendrokronologiske undersøkelser i samarbeid med Nationalmuseets naturvidenskapelige undersøgelser i København. Bygningsvernkonsulent, byggmester Helge Paulsen hos Fylkeskonservatoren står for den praktiske prøvetagningen, mens analysen foregår ved Nationalmuseet (eik) eller utføres av Thomas Bartholin (furu). Undersøkelsene er finansiert av Vest-Agder fylkeskommune som en del av arbeidet med å etablere regionale grunnkurver for eik og furu. Prøvematerialet oppbevares enten ved Nationalmuseet (eik) eller ved NTNU (furu), mens rapportene fortløpende gjøres tilgjengelig både på Nationalmuseets og fylkeskommunens hjemmesider.

I forbindelse med arbeidet med grunnkurvene blir det utført en rekke analyser som ikke direkte bidrar til å datere stående bygninger. Det dreier seg f. eks. om gjenbrukte bygningsdeler eller andre trekonstruksjoner, skip, myrtømmer eller levende trær. Det som følger, er en oversikt over stående bygninger i Vest-Agder og Aust-Agder som er blitt undersøkt i løpet av 2010 og 2011 (oversikt over en del av de tidligere utførte dateringene finnes i Stylegar & Paulsen 2010).

Kristiansand

Nomelandsloftet
Nomelandsloftet eller ”Trihøgdloftet” (bildet) står på Vest-Agder-museet Kristiansand, der det utgjør en del av museets Setesdalstun. Bygningen stod opprinnelig på Nomeland i Valle kommune (Setesdal), og ble flyttet til daværende Kristiansand og oppland folkemuseum i 1905. Nomelandsloftet er i tre høyder og representerer en meget sjelden bygningstype. Loftet er laftet i raulandsteknikk med ovalhogde stokker av meget grovt tømmer.

Trihøgdloftet er i den muntlige overleveringen satt i sammenheng med sagnene om Vonde-Åsmund Rygnestad (ca. 1540-1596). Johannes Skar forteller om hvordan loftet kom til:

Vonde-Åsmund Rygnestad forlovet seg med en jente fra Nomeland. Hun skulle vente på ham i syv år mens han var i utlandet i krigstjeneste. Da tiden gikk ut og Åsmund ikke var kommet hjem, skulle hun giftes med en kar på Nomeland. Åsmund kom hjem like før bryllupet og og tok bruden med seg. Senere ga Åsmund denne mannen sin egen søster til kone, og sa: “Nå må du komme til Rygnestad og hogge tømmer og sette opp et loft, men bygger du ikke slik at det aldri har vært sett maken, så brenner jeg hele bygningen opp”. Svogeren satte da opp et loft på tre etasjer på Nomeland.

Tradisjonen til tross, har man gjerne antatt at Nomelandsloftet ikke er eldre enn fra 1620-årene. For en femten års tid siden ble det tatt ut prøver for om mulig å få en dendrokronologisk datering, men den gangen var grunnkurven for dårlig utbygd til at det lot seg gjøre. Da loftet høsten 2010 gjennomgikk en omfattende takreparasjon, var det mulig å ta prøver fra taktro og toppsvill, altså fra bygningsdeler som ellers er umulig å komme til.

Det ble tatt åtte prøver fra taktroa og én prøve fra øverste veggstokk mot vest. Av de ni prøvene som ble tatt i 2010, kunne fem dateres – fire til vinterhalvåret 1579-1580 og én til vinterhalvåret 1594-1595. Furukurven er i løpet av de siste årene supplert med en betydelig mengde prøver og er godt utbygd. Det viste seg derfor mulig å datere flere av de gamle prøvene fra 1990-årene, som viste seg å være samsvarende med dateringene fra 2010, idet tre av dem gav som resultat hhv. etter 1557, etter 1569 og etter 1571.

Alt i alt indikerer de utførte analysene at Nomelandsloftet er oppført i 1580.

Flekkefjord

Våningshus – Skarpenes ”Der nede” – gnr/bnr 58/2
Bygningen er i 1 ½ etasje og er et tradisjonelt midtgangshus med to tømmerkjerner.

Tømmeret til veggstokkene er midtdelt, margen vender inn i rommet, og stokkene er i de fleste tilfeller skåret/hugget og høvlet.

Huset på Skarpenes regnes lokalt for å være svært gammelt, kanskje fra før 1700. Undersøkelsen gir for så vidt ikke denne tanken, all den stund de åtte analyserte prøvene (fem fra husets vestvegg i kjøkkenet og tre fra veggen i stue mot sør) entydig peker mot at tømmeret er felt vinteren 1827/1828 og vinteren 1829/1830.

Det er likevel mulig at man har å gjøre med en bygning av eldre dato som er blitt flyttet og ombygd omkring 1830, slik tradisjonen også hevder. Fem av de daterte prøvene (fra kjøkkenet) er nemlig fra utskiftet tømmer.

Mandal

Bygård – Store Elvegt. 38 – gnr/bnr 160/1085
Bygningen, som er midlertidig fredet, er i to etasjer med næringsvirksomhet i første etasje og bolig i andre; i senere tid er også loftet innredet. Huset fremstår som temmelig opprinnelig, men fasaden er preget av “sveitsifisering” omkring 1900 med store butikkvinduer osv.

Det meste av ytterveggene i første etasje er i teglstein, mens en mindre del mot nord er i tømmer. Alle yttervegger og bærevegger i andre etasje er laftet.

Det ble tatt fire boreprøver fra tømmeret i første etasje, stokkene er felt vinteren 1852-1853 og 1854-1855. Av tømmeret i andre etasje ble det tatt 20 prøver, og også her ligger dateringene i 1853-1854.

Åseral

Loft – Bortelid - gnr/bnr 9/7
Bygningen består av bur og loft i to høyder. Tømmeret er ovaltelgjet og laftet i raulandsteknikk.

Det ble tatt fem prøver av veggstokkene i buret og fire av veggstokkene på loftet.

Analysen viste at tømmeret ble felt vinterhalvåret 1768-1769 og 1769-1770, og at bygningen dermed trolig er oppført i 1770.

Vennesla

Mindre tømmerbygning – Kvarstein – gnr/bnr 2/215
Bygningen står i en privat hage på Kvarstein, men har tidligere vært løe på et av brukene på gården. Det fortelles at bygningen opprinnelig stod som redskapshus e.l. på Vennesla kirkegård.

Veggene består av rundstokker i furu, slik regelen er i laftede driftsbygninger i området.

Det ble tatt ut fem prøver i vegg mot øst og fem i vegg mot sør.

Analysen viser at trærne ble felt vinterhalvåret 1827-1828, vinterhalvåret 1828-1829 og våren 1828, hvilket er forenlig med et byggetidspunkt i 1829.

Risør

Bolighus – Tangengata 37 – gnr/bnr 16/37
Bygningen er i 1 ½ etasje og består av en tømmerkjerne med delevegg.

Veggstokkene består hovedsakelig av gran, med noen furustokker innimellom.
I kystnære strøk i Aust-Agder har man et betydelig antall bygninger som er tømret i gran. Veggstokkene i denne bygningen er rettskåret/hugget på sidene, margen ligger midt i og laftet har kinninger på over- og underhogg.

Det ble tatt syv boreprøver, fire i furu og tre i gran. Furuprøvene ble datert til vinterhalvåret 1842-1843. Prøvene fra veggstokkene i gran ble datert til vinterhalvåret 1819-1820 og 1842-1843.

Litteratur
Frans-Arne Stylegar & Hele Paulsen 2010. Bygningsarkeologi i Vest-Agder. Med et tillegg om årringsdaterte bygninger i fylket. I: F.-A. Stylegar (red.): Mangesysleren. Vennebok til Svein Mjaatvedt, s. 175-180. Kristiansand.

Beardmore-kontroversen

Nyheten om en angivelig vikinggrav dypt inne i Canadas skoger gikk verden rundt på slutten av 1930-tallet. Kontroversen som fulgte, involv...