26 februar 2008

"Ismannen" gir slipp på sine hemmeligheter

Det er snart seksten år siden ”ismannen Ötzi” dukket opp av isen i Alpene, i grensetraktene mellom Østerrike og Italia. Den gang oppfattet, i 1991, oppfattet man funnet som et heldig resultat av en usedvanlig varm sommer – mens det nå er mer rimelig å se det som et resultat av mer varige klimaendringer. Etter en del diskusjon mellom de to landene ble den 5300 år gamle kroppen til slutt plassert på museum i Bolzano i italiens Sør-Tyrol. I årene som har gått siden ismannen ble blottlagt, bokstavelig talt med hud og hår, har det blitt utført en rekke forskjellige analyser, og ”Ötzi” har måttet gi slipp på stadig nye hemmeligheter.

Det dreier seg om et av de mest oppsiktsvekkende arkeologiske funn gjennom den siste mannsalderen. Et så spektakulært funn kan ikke unngå å bli omspunnet av myter. Enkelte tror for eksempel at det er knyttet en forbannelse til liket, og det sies at syv av de personene som har arbeidet med funnet, er døde, flere av dem ”på mystisk vis”. Men også vitenskapen har lært særdeles mye av ismannen.

Ötzi levde samtidig med at det første, spede åkerbruket og husdyrholdet ble innført her hjemme. Selv tilhørte han en godt etablert jordbrukskultur, der man alt hadde tatt i bruk metall som redskapsmateriale. Analysene som er utført på ham siden 1991, har lagt alen til vår viten om livet i denne perioden. For ikke bare var ”Ötzis” kropp så godt bevart at man helt til å begynne med mistenkte at man hadde å gjøre med et dødsfall i nokså moderne tid – nei, klær og annet utstyr gir oss et unikt innblikk i hvordan den yngre steinalderens mennesker slett ikke har vært så primitive som man lett kan tro når organisk materiale stort sett for lengst er borte fra boplassene som arkeologene finner.

Således var ”ismannen” godt rustet for det kalde værlaget i høyden (han ble funnet i mer enn 3200 meters høyde). Han hadde gress i skoene, som var sydd av bjørneskinn. Lue hadde han også, av bjørneskinn den óg. Klærne ellers var av skinn – både koften, lendekledet og de lange ”leggvarmerne”. Utenpå klærne hadde han en stor kappe flettet og sydd av en slags strå, og den må gitt god ly for den kalde vinden. Håret var velpleid og skjegget kort – Ötzi så slett ikke ut som noen ”villmann”. Med tatoveringene, over femti av dem, som han hadde på rygg og ben, har han på sett og vis sett nokså moderne ut.

Han hadde ellers med seg et omfattende personlig utstyr: En skjeftet øks – den eneste komplett bevarte vi har fra steinalderen i Europa, en flintdolk i en slire av lindebast, ryggsekken med meis av bøyde hasselkvister, en nesten to meter lang bue og 14 piler med styrefjær og spisser av flint som lå klare til bruk i et kogger av geiteskinn. Våpnene kunne han saktens ha bruk for. Ötzi omkom nemlig ikke i en snøstorm, slik man en stund trodde. Nei, han ble drept, skutt i skulderen med en pil av samme type som han selv bar på. Det forteller oss antagelig at krig og konflikt var blitt en realitet i det neolitiske samfunnet.

Ismannen Ötzi var rundt 45 år da han døde, viser undesøkelser av den bevarte kroppen. Han var ikke så høy, så vidt under 1,60 m, og veide omkring 50 kg da han levde. Skjelettet indikerer at Ötzi var vant til et liv i fjellet, og at han tidligere hadde forfrosset tærne. Isotopanalyser av tenner og knokler har blitt sammenlignet med prøver fra jordsmonn og vann i hele Alperegionen, og de synes å vise at Ötzi livet gjennom oppholdt seg i et relativt begrenset område i det nåværende Sør-Tyrol. Enkelte mineraler i kostholdet blir deponert på ulike steder i kroppen til ulik tid – for eksempel i tennene mens man er barn, og i knoklene senere i livet, og i Ötzis tilfelle ser det ut til at han tilbrakte barndommen i dalførene lenger sør, men deretter flyttet nordover. Men det kan også være at han fulgte en årsrytme som en del folk i Alpene fremdeles følger, nemlig at han i forbindelse med setringen bodde oppe i fjellene sommerstid, mens han tilbrakte vintrene nede i dalen.

Forekomsten av pollen fra agnbøk, som blomstrer i Alpene mellom mars og juni, tyder på at Ötzi døde på våren eller forsommeren.

Også mage- og tarminnholdet har vært gjenstand for analyse. Hans siste måltid bestod av hjortestek, mens han noen timer tidligere hadde spist brød, kjøtt av steinbukk og planter. Brødet var fremstilt av den primitive hvetesorten enkorn. Kjemiske undersøkelser av Ötzis hår viser høye nivåer for kobber og arsenikk. Det kan tyde på at han også hadde drevet med kobbersmelting. Slik sett kan ha selv ha støpt kobberøksen som han bar med seg.

Det er mange interessante detaljer ved ismannens personlige utstyr. Blant annet har han hatt med seg to stykker av sopparten piptoporus betulinus, knivkjuke. Det er mulig at dette skyldes innvollsormen som Ötzi har vært plaget av, og som gav seg utslag i symptomer som diaré og magesmerter. Knivkjuke synes å ha vært det eneste botemidlet mot denne innvollsormen i Europa før alternative medisiner kom på markedet som en følge av oppdagelsen av Amerika, og en del steder har den spilt en viktig rolle i folkemedisinen. Og det kan den altså ha gjort i over 5000 år…

I ti år, helt til 2001, var den gjengse teorien at Ötzi var blitt overrasket av et kraftig snøvær og døde av kulde og sult. Så oppdaget man tilfeldig den vesle flintspissen som hadde kilt seg inn i skulderbladet. I årene siden har det fremkommet nye indikasjoner på at ismannen faktisk døde som et resultat av en voldsom kamp. En sårskade på hånden må ha blitt påført ham kort tid før han døde, og han holdt fremdeles et fast grep om sin egen dolk da han ble funnet i 1991. Videre synes DNA-analyser å vise at blodspor på flintdolken, øksen og klærne skriver seg fra flere ulike mennesker, mens det på en pilspiss som ble funnet ved kroppen, fantes blod fra to mennesker. Det kan bety at han lyktes i å uskadeliggjøre to av motstanderne, og at han ved begge anledninger trakk den verdifulle pilen ut av likene, før han selv ble truffet av en pil i ryggen.

18 februar 2008

En "ny" vikingtid

Var vikingene først og fremst pirater og lykkejegere som slo til mot perifere deler av et kriserammet europeisk politisk-økonomisk system? Historikere og arkeologer stiller nå spørsmål ved hvor viktige vikingangrepene faktisk var for endeliktet til den europeiske perioden av fredelig fjernhandel og blomstrende klosterkultur som gikk forut for vikingtiden. De seneste årene har man fått langt bedre grep om periodens kronologi enn tidligere, først og fremst takket være numismatikken og dendrokronologien, og det viser seg at de kystbyene som ble angrepet av nordiske vikinger i 800-årene, var i kraftig tilbakegang i god tid før angrepene skjedde. I det nye bildet som er i ferd med å tegnes, er vikingene i mindre grad en utvendig årsak til de omfattende endringene i 800-tallets Europa, enn deltagere i en kompleks omstrukturering av den vestlige kristenheten i tiden etter at karolingerrikets glansdager var over.

Etter den tradisjonelle oppfatningen, skyller vikingangrepene over Vest-Europas kyster fra og med 790 – det første raidet vi hører om, er i 787, men det er gjerne angrepet på klosteret Lindisfarne i 793 som har vært regnet for innledningen til vikingtiden. Deretter vokste angrepene gradvis i styrke og omfang ut gjennom 800-tallet, før den egentlige vikingaktiviteten ebber ut og nordboerne blir bofaste statsbyggere både i Dublin, Northumbria og Nordmandie. Dette skjemaet fremstiller vikingene som en ytre faktor i den europeiske utviklingen, og den gir deres inngripen i hendelsene på De britiske øyer og i Frankerriket en helt avgjørende rolle. I det nye bildet er de nordiske samfunnene derimot aktører i samhandlingen på tvers av Nordsjøen lenge før vikingtiden.

Ett av de mest betydningsfulle resultater innenfor den den tidligmiddelalderske arkeologien i Europa i tiden etter 2. verdenskrig, er oppdagelsen av de første bysamfunnene ved Nordsjøens kyster. Vi snakker om byer eller emporier som Dorestad ( Holland) og Quentovic (Frankrike) nordvest på Kontinentet, Hamwic (nåværende Southampton) og Lundunwic (nåværende London) i det nåværende England og Hedeby, Ribe og Kaupang i Norden. De første av disse plassene ser ut til å bli etablert samtidig med at de siste arkeologiske spor etter kommersiell virksomhet forsvinner fra de største av de gamle romerske havnene ved Middelhavet, i slutten av 600-årene e. Kr.

Det romerske bylivet i Nordvest-Europa var ebbet ut i løpet av 500-tallet. Gjennom 600-årene var det først og fremst den nye europeiske stormakten, Frankerriket, og deres frisiske naboer som fremmet handelen i Nordsjøområdet. Emporiene i Dorestad og Quentovic ble grunnlagt omkring 670. Ribe ser ut til å ha vært i virksomhet fra ca. 700, mens det skulle drøye noe slikt som hundre år til før Kaupang i Vestfold ble etablert helt i den nordlige utkanten av Nordsjøområdet. De nye emporiene var knutepunkter i et utvekslingsnettverk på tvers av Nordsjøen, og de var også betydelige håndverkssentra. Mange, kanskje alle, var kongelige anlegg. Ribe skal for eksempel ha blitt grunnlagt av en danekonge, av misjonæren Willibrord kalt Ongendus (Angantyr), mens Hedeby og kan hende Kaupang skyldte en annen danekonge, Godfred, sin eksistens.

Emporienes utvikling er interessant. De gjennomlevde en vekstperiode ca. 670-725, fulgt av tiår med tilbakegang og deretter en ”boom” i forbindelse med at Karl den store (frankisk konge 771-814) knyttet Kontinentets regioner sammen i et nytt imperium. Etter ca. 820 var tiden ute for de fleste av emporiene, slik dendrokronologien viser for Dorestad, Hedeby og Ribes del. I første halvdel av 800-årene ble det skapt nye innenlandsmarkeder blant annet i Frankerriket (eller Karolingerriket, som det er vanlig å kalle det), og de kystbaserte emporiene som lenge hadde vært enerådende som knutepunkter for Nordsjøhandelen, mistet gradvis sin betydning. Fra og med slutten av 820-årene førte dessuten borgerkrigen mellom Karl den stores sønnesønner til at den karolingiske politiske økonomien brøt sammen. I samtidskildene er det gjerne først i denne perioden, i den egentlige vikingtiden, at emporiene omtales. Som marginale fenomener, både i økonomisk og topografisk forstand, var emporiene nå blitt et relativt lett bytte for nordiske vikinger. Også klosterøkonomien gjennomgikk endringer på denne tiden, slik utgravninger blant annet i St. Gallen (Sveits) og San Vincenzo al Volturno (Italia) har vist. De meget omfattende, bylignende klosteranleggene i den tidligere perioden ble fra slutten av 800-tallet av erstattet av de føydale klosterinstitusjonene vi kjenner fra en senere tid.

Forut for 820-/830-årene er det spredte raid vi har å gjøre med. Selv om de irske Ulster-annalenes formulering om at ”havet spydde opp strømmer av fremmede over Erin, slik at det ikke fantes noen havn, eller landingsplass, eller befestning, borg eller vern, uten at det var flåter av nordboer og sjørøvere der”, gjerne nevnes i samme åndedrag som herjingen av Lindisfarne og andre raid i 790-årene, gjelder innførselen faktisk året 820. Det tidligste raidet vi kjenner fra de skriftlige kildene, foregikk i 787, da én redaksjon av de angelsaksiske krønikene forteller om tre skip som angrep Portland og drepte den kongelige fogden. I årene som følger hører vi stadig om mindre raid utenfor Nordsjø-nettverket, i Vest-England og i Irland. Denne plyndringsaktiviteten foregikk først og fremst i periferien, og det skjedde parallelt med at handels- og håndverkssentra som Hedeby og Kaupang var på høyden av sin utvikling. Disse tidlige raidene ser ut til å ha gått ut fra den norske vestlandskysten, og man kan ikke se bort fra at denne virksomheten har eldre aner enn slutten av 700-årene.

Men tre, fire årtier etter angrepet på Lindisfarne er situasjonen en annen. Ser vi på de tidligste bydannelsene i Norden, slik som Hedeby og Birka, og kan hende også Kaupang, blomstret de i de første 30-40 årene av 800-tallet. Deretter ser det ut til at det har gått tilbake med dem. Plyndringsaktiviteten har en annen utviklingskurve: den er relativt lav mens de nordiske vikingtidsbyene har sin storhetsperiode, men øker kraftig fra og med 830-årene, slik både skriftlige kilder og de mange skattefunnene i Skandinavia bestående av frankisk og angelsaksisk mynt viser. Således ble Dorestad plyndret i 834 og Hamwic i 842. I 830-årene hører vi om nye angrep mot engelske kyster, og i 839 overvintrer vikinger for første gang i Dublin. I 844 herjer vikinger i Spania, og året etter plyndres Paris og Hamburg.

Det nye som vikingtiden representerer, ser med andre ord ut til å skyldes i mindre grad forhold i de nordiske samfunn, det være seg overbefolkning eller andre faktorer, enn borgerkrig og økonomisk omstrukturering innenfor et europeisk system som samfunnene i Norden allerede var en integrert del av. Ennå foreligger det få syntetiserende fremstillinger av de mange nye arkeologiske og numismatiske resultatene og hvilke konsekvenser de har for vårt bilde av den eldre vikingtiden. Et hederlig unntak, i engelsk språkdrakt, er Richard Hodges Goodbye to the Vikings? (Duckworth, 2006), som herved anbefales.

03 februar 2008

Høvdingens høye hall

Det vakte berettiget oppsikt nylig når nyheten om de seneste arkeologiske oppdagelsene på Borre i Vestfold ble sluppet. Arkeologer har lenge søkt etter den eller de bebyggelsen(e) som hører sammen med de monumentale gravhaugene på Borre, men søkene har til nå vært resultatløse. Nå har man imidlertid ved hjelp av georadar funnet klare spor etter to hallbygninger. Borrehallene er 30-40 meter lange og 10-12 meter brede, og er foreløpig datert til 600- og 700-årene etter Kristus. Men hva var nå egentlig en hall?

Vi kjenner middelalderens gildehaller. I den bevarte steinarkitekturen fra høymiddelalderen utgjør de et karakteristisk innslag, med vår egen Håksonshall i Bergen og White Tower i London som godt kjente eksempler. I middelalderen var hallen gjerne hovedværelset på slott og herregårder. Her utøvde konger og aristokrater sine offisielle plikter; hallen var representasjonslokale og åsted for fest og gjestebud.

Men også i jernalder og vikingtid møter vi hallen. Den spiller en viktig rolle i forskjellige sagaer, og den besynges i den episke diktningen. Hallen var den aksen som aristokratiets liv i jernalderen dreide seg rundt – her holdt konger, høvdinger og deres væpnede følge til, her foregikk de store festene og de religiøse høytidene, her ble allianser inngått og kriger startet. Snorre forteller om den legendariske sveakongen Ingjald at han lot bygge en mektig hall utelukkende for å brenne den ned med alle underkongene hans innenfor dørene. Hallen var selve symbolet for aristokratisk liv. I det oldengelske diktet Beowulf representerer Heorot (Hjort), kong Hrothgars praktfulle hall, ikke bare scyldingenes makt og status, men det siviliserte, ordnede liv i sterk kontrast til det mørke, demoniske undervannsriket der farer truer i form av uhyret Grendel og hans mor. Tidlig i diktet beskrives byggingen av Heorot (”Hjorthal”):

I hu det så randt ham, en våning med viden væg at bygge,
en mægtig mjødsal af mere pragt, end tidens børn havde tænkt eller spurgt, -
og der ville gavmildt han give alt, hvad Gud havde skænkt ham, til gammel og ung, -
alt, uden magt over mænd og rige.
Bud - har jeg hørt - blev båret vidt, over jord til fjerne folk, at huset
skønt skulle smykkes; og snart stod rede,
da stunden var inde, den største hal, der fandtes på jord;
og "Hjorthal" den nævntes, af fyrsten, hvis ord i det fjerne gjaldt.
Her skænked han skinnende skatte og ringe:
han holdt sit løfte. Og hallen knejste, gavlbred og høj.

Av skildringen i Beowulf fremgår det at Hrothgars hall er en høyreist tømmerbygning. I diktet gir også en beskrivelse av hallens indre; der finnes et stort, sentralt plassert ildsted. Midt på den ene langveggen er kongens høysete plassert. Langs veggene ellers står benker som tjener som sitte- og soveplass for kongens menn. Ellers fremgår det at hallen på alle vis er praktfullt utstyrt – inngangene er bredere enn høyere enn i vanlige hus, dørene særlig forseggjorte og ytterveggene skinner av gull.

Lenge var beskrivelser som den i Beowulf det eneste man hadde å gå etter når det gjaldt hvordan jernalderens hallbygninger hadde sett ut. I løpet av de siste tiårene har imidlertid arkeologien gitt viktige bidrag. Mange steder i Skandinavia har spor etter bygninger som tolkes som haller, kommet for dagen. Borrehallene er bare det siste skuddet på stamme som vokser år for år.

Det ser ut til at det enkelte steder alt fra rundt vår tidsregnings begynnelse opptrer en spesiell type hus med et særlig stort rom i midten av huset. Trolig har man alt omkring Kr.f. hatt behov for et offentlig rom der oppgaver knyttet til ledelse, fest og kult kunne foregå.
Hallen som en egen bygning synes å oppstå i yngre romersk jernalder (ca. 200-400 e. Kr.). De fleste egne hallbygningene tilhører imidlertid yngre jernalder og vikingtid.

For å kunne skille ut haller fra andre hustyper i det arkeologiske materialet, har man lagt forskjellige kriterier til grunn. Hallbygningene finnes helst på storgårder, den har et rom med et minimum av takbærende stolper og den har en monumental beliggenhet, ofte høyt og fritt. Gjenstandsfunnene fra hallen er vanligvis annerledes enn fra ordinære gårdshus - det kan dreie seg om levninger etter kostbart drikkeutstyr, kultiske gjenstander som de s.k. ”gullgubbene” osv. Arkeologien bekrefter langt på vei de skriftlige kildenes beskrivelser av hallene som bygninger utenom det vanlige. Således viser avtrykkene etter spesielt store og dype takbærende stolper at disse bygningene har vært usedvanlig høyreiste. Ikke uten grunn har arkeologer nå børstet støvet av den gamle hypotesen om at stavkirkearkitekturen har lånt elementer fra de eldre hallene.

Til de mer kjente lokalitetene med arkeologisk påviste haller i Skandinavia, hører Lejre på Sjælland. Siden 1986 har man dokumentert tre etterfølgende haller på stedet. Den første ser ut til å h blitt reist midt i 500-årene, den siste mot slutten av 800-tallet. Samtlige tre haller var rundt 50 meter lange. De såkalte ”kongehallene” i Lejre er av særlig interesse fordi stedet tradisjonelt har vært oppfattet som de danske skjoldung-kongenes sete. I sveakongenes hovedsete i Gamla Uppsala, noen mil nord for Stockholm, er det avdekket restene av en 60 meter lang hall på et kunstig oppbygd platå. Ved siden av ligger enda et platå som formodentlig rommer restene av nok en hall. Det må være disse hallene, eller salene, som har gitt stedet navnet Uppsala, som betyr ”de høytliggende salene”.

Borg i Lofoten var lenge det eneste norske eksemplet fra yngre jernalder på en hall. Men bare en mindre del av det over 80 meter lange vikingtidshuset på Borg rommet selve hallen. For få år siden ble det imidlertid avdekket en ren hallbygning på Huseby i Larvik. Denne bygningen har vært 32-34 meter lang og 9-10 meter bred, altså sammenlignbart med de to hallene som nå er påvist på Borre.

1015: Kampen om England

I grevskapet Kent ligger den pittoreske småbyen Sandwich, bare litt større enn Sunndalsøra og så vidt mindre enn Vadsø, og i dag først og ...