Gå til hovedinnhold

"Ismannen" gir slipp på sine hemmeligheter

Det er snart seksten år siden ”ismannen Ötzi” dukket opp av isen i Alpene, i grensetraktene mellom Østerrike og Italia. Den gang oppfattet, i 1991, oppfattet man funnet som et heldig resultat av en usedvanlig varm sommer – mens det nå er mer rimelig å se det som et resultat av mer varige klimaendringer. Etter en del diskusjon mellom de to landene ble den 5300 år gamle kroppen til slutt plassert på museum i Bolzano i italiens Sør-Tyrol. I årene som har gått siden ismannen ble blottlagt, bokstavelig talt med hud og hår, har det blitt utført en rekke forskjellige analyser, og ”Ötzi” har måttet gi slipp på stadig nye hemmeligheter.

Det dreier seg om et av de mest oppsiktsvekkende arkeologiske funn gjennom den siste mannsalderen. Et så spektakulært funn kan ikke unngå å bli omspunnet av myter. Enkelte tror for eksempel at det er knyttet en forbannelse til liket, og det sies at syv av de personene som har arbeidet med funnet, er døde, flere av dem ”på mystisk vis”. Men også vitenskapen har lært særdeles mye av ismannen.

Ötzi levde samtidig med at det første, spede åkerbruket og husdyrholdet ble innført her hjemme. Selv tilhørte han en godt etablert jordbrukskultur, der man alt hadde tatt i bruk metall som redskapsmateriale. Analysene som er utført på ham siden 1991, har lagt alen til vår viten om livet i denne perioden. For ikke bare var ”Ötzis” kropp så godt bevart at man helt til å begynne med mistenkte at man hadde å gjøre med et dødsfall i nokså moderne tid – nei, klær og annet utstyr gir oss et unikt innblikk i hvordan den yngre steinalderens mennesker slett ikke har vært så primitive som man lett kan tro når organisk materiale stort sett for lengst er borte fra boplassene som arkeologene finner.

Således var ”ismannen” godt rustet for det kalde værlaget i høyden (han ble funnet i mer enn 3200 meters høyde). Han hadde gress i skoene, som var sydd av bjørneskinn. Lue hadde han også, av bjørneskinn den óg. Klærne ellers var av skinn – både koften, lendekledet og de lange ”leggvarmerne”. Utenpå klærne hadde han en stor kappe flettet og sydd av en slags strå, og den må gitt god ly for den kalde vinden. Håret var velpleid og skjegget kort – Ötzi så slett ikke ut som noen ”villmann”. Med tatoveringene, over femti av dem, som han hadde på rygg og ben, har han på sett og vis sett nokså moderne ut.

Han hadde ellers med seg et omfattende personlig utstyr: En skjeftet øks – den eneste komplett bevarte vi har fra steinalderen i Europa, en flintdolk i en slire av lindebast, ryggsekken med meis av bøyde hasselkvister, en nesten to meter lang bue og 14 piler med styrefjær og spisser av flint som lå klare til bruk i et kogger av geiteskinn. Våpnene kunne han saktens ha bruk for. Ötzi omkom nemlig ikke i en snøstorm, slik man en stund trodde. Nei, han ble drept, skutt i skulderen med en pil av samme type som han selv bar på. Det forteller oss antagelig at krig og konflikt var blitt en realitet i det neolitiske samfunnet.

Ismannen Ötzi var rundt 45 år da han døde, viser undesøkelser av den bevarte kroppen. Han var ikke så høy, så vidt under 1,60 m, og veide omkring 50 kg da han levde. Skjelettet indikerer at Ötzi var vant til et liv i fjellet, og at han tidligere hadde forfrosset tærne. Isotopanalyser av tenner og knokler har blitt sammenlignet med prøver fra jordsmonn og vann i hele Alperegionen, og de synes å vise at Ötzi livet gjennom oppholdt seg i et relativt begrenset område i det nåværende Sør-Tyrol. Enkelte mineraler i kostholdet blir deponert på ulike steder i kroppen til ulik tid – for eksempel i tennene mens man er barn, og i knoklene senere i livet, og i Ötzis tilfelle ser det ut til at han tilbrakte barndommen i dalførene lenger sør, men deretter flyttet nordover. Men det kan også være at han fulgte en årsrytme som en del folk i Alpene fremdeles følger, nemlig at han i forbindelse med setringen bodde oppe i fjellene sommerstid, mens han tilbrakte vintrene nede i dalen.

Forekomsten av pollen fra agnbøk, som blomstrer i Alpene mellom mars og juni, tyder på at Ötzi døde på våren eller forsommeren.

Også mage- og tarminnholdet har vært gjenstand for analyse. Hans siste måltid bestod av hjortestek, mens han noen timer tidligere hadde spist brød, kjøtt av steinbukk og planter. Brødet var fremstilt av den primitive hvetesorten enkorn. Kjemiske undersøkelser av Ötzis hår viser høye nivåer for kobber og arsenikk. Det kan tyde på at han også hadde drevet med kobbersmelting. Slik sett kan ha selv ha støpt kobberøksen som han bar med seg.

Det er mange interessante detaljer ved ismannens personlige utstyr. Blant annet har han hatt med seg to stykker av sopparten piptoporus betulinus, knivkjuke. Det er mulig at dette skyldes innvollsormen som Ötzi har vært plaget av, og som gav seg utslag i symptomer som diaré og magesmerter. Knivkjuke synes å ha vært det eneste botemidlet mot denne innvollsormen i Europa før alternative medisiner kom på markedet som en følge av oppdagelsen av Amerika, og en del steder har den spilt en viktig rolle i folkemedisinen. Og det kan den altså ha gjort i over 5000 år…

I ti år, helt til 2001, var den gjengse teorien at Ötzi var blitt overrasket av et kraftig snøvær og døde av kulde og sult. Så oppdaget man tilfeldig den vesle flintspissen som hadde kilt seg inn i skulderbladet. I årene siden har det fremkommet nye indikasjoner på at ismannen faktisk døde som et resultat av en voldsom kamp. En sårskade på hånden må ha blitt påført ham kort tid før han døde, og han holdt fremdeles et fast grep om sin egen dolk da han ble funnet i 1991. Videre synes DNA-analyser å vise at blodspor på flintdolken, øksen og klærne skriver seg fra flere ulike mennesker, mens det på en pilspiss som ble funnet ved kroppen, fantes blod fra to mennesker. Det kan bety at han lyktes i å uskadeliggjøre to av motstanderne, og at han ved begge anledninger trakk den verdifulle pilen ut av likene, før han selv ble truffet av en pil i ryggen.

Kommentarer

Anonym sa…
Takk endelig fant jeg noe som var eller virket riktig til norsk opgaven min!
Anonym sa…
jeg også!:D
Anonym sa…
det var veldig mye innteresangt på denne siden
Anonym sa…
cjeg fant mye info om hvordan han kanskje døde
Anonym sa…
Endelig! Nå vet jeg sonn ca hvordan han døde. Da kan jeg fortsette med norskoppgaven min <3
Anonym sa…
Endelig.. leita i 1 time etter informasjon om ismannens død. nå fortsetter jeg med norsken
Anonym sa…
nå kan jeg fortsete med opgaven min
Anonym sa…
Takk! Nå kan jeg fortsette med norskoppgaven min! Dette virket veldig troverdig. :)
Anonym sa…
takk

måtte fin 1 måte de trur han døde på
Anonym sa…
Nå fikk jeg svar på norsk oppgavene mine
Anonym sa…
ferdig med norsken<3
thanks! ;)
Anonym sa…
Endelig.... tusentakk det var veldig mye spenende om hans død. Kan nå endelig skrive ferdig norsken:-P:-)
Anonym sa…
Tusen takk!! Endelig kan jeg forsette med borskoppgaven min. Veldig lærerik tekst. Takk 😄
Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
Anonym sa…
Hvorfor var ötzi så godt bevart?
Hvorfor hadde ikke nedbryterne gjort jobben sin?
Anonym sa…
DETTE VER GOD INFORMASJON TIL MEG! DETTE HJALP ,MEG I NORSK OPGAVEN TAKK FOR INFOEN :)
Anonym sa…
Dette hjalp meg skikkelig med Norsk oppg! TUSEN TAKK!!!!! Much Love (-:

Populære innlegg fra denne bloggen

Kvinne - kriger - viking?

Serier som «Vikings», understøttet av fantasy-sjangerens ulike uttrykksformer, har popularisert bildet av den kvinnelige vikingen, hun som deltar aktivt i væpnet kamp og svinger sverdet med like stor selvfølgelighet som sine mannlige kolleger. Det er en vesentlig del av forklaringen på at sosiale medier og nyhetstjenester i inn- og utland gikk på høygir da svenske arkeologer i september i år publiserte en fagartikkel som argumenterer for at den gravlagte i en rikt utstyrt våpengrav på Birka i Mälaren, faktisk var en kvinne.

Artikkelforfatterne har lykkes i å kjønnsbestemme skjelettet i Birkagraven, og konkluderer med at den gravlagte kvinnen ikke bare hadde vært kriger i levende live, men militær leder. Det siste utleder forfatterne av det faktum at kvinnen hadde fått med seg et brettspill over i det hinsidige, og at hun dermed var trent i strategisk tenkning.

Publiseringen var godt tilrettelagt med tanke på å skape blest – og, får vi tro, debatt. Og med drahjelp først og fremst fra twi…

Hvor gammel er Vardøhus festning?

Pomorgravene i Vardø