23 mars 2009

Kongenes Tara - se det mens du kan

Er et av Irlands viktigste og mest kjente fortidsminner i ferd med å bli ødelagt? Hill of Tara (Teamhair na Rí, ”Kongenes høyde”) er et myteomspunnet sted i Tara-Skrynedalen utenfor Dublin, rikt på forhistoriske monumenter og i middelaldertradisjonen sete for de gamle irske overkongene. Men i flere år har nå debatten rast om hvordan et igangsatt, storstilt motorveiprosjekt vil påvirke Tara. Konflikten mellom utbyggere og verneinteresser dreier seg ikke minst om hva Tara egentlig er – og her står en mer tradisjonell oppfatning av at det er selve høydedraget med de synlige monumentene som er av betydning, mot nyere tanker – understøttet av et omfattende arkeologisk forskningsprosjekt som har pågått siden 1992 - om at selve Hill of Tara bare er sentrum i et større, langt mer komplekst kultisk landskap. Den nye veien skjærer rett gjennom dette landskapet. Denne måneden er Hill of Tara listet opp i Smithsonian magazine som én av de 15 mest truede historiske monumenter i verden – steder som kan besøkes i dag, men som kan være borte i morgen.

Hill of Tara spiller den samme rollen i irsk historie som Lejre i den danske, Gamla Uppsala i den svenske og Avaldsnes i den norske – som et sted som monumenter, legender og i noen grad historiske kilder peker ut som kongeslektens og nasjonens arnested. Som sådan har Tara spilt en viktig rolle i irsk historie. Her skal altså de irske høy- eller overkongene ha blitt kronet, og her residerte de samme kongene fra en fjern fortid av og frem til 500-tallet, eller endatil helt frem til den normanniske invasjonen i 1169. Ja, så sent som i 1170 ble Roderick O’Conor kronet til konge på Hill of Tara. Det skal også ha vært her at St. Patrick kristnet irene. I 980 ble Dublins vikingherskere beseiret i et slag på dette stedet. Men også i senere tid har Taras tunge symbolverdi gjort at stedet har vært åsted for viktige begivenheter. Hugh O’Neill skal ha samlet troppene sine nettopp her før avmarsjen til slaget ved Kinsale i 1601. I 1798 var Tara åsted for et berømt slag under det irske opprøret, da United Irishmen samlet seg her. Hill of Tara var likeledes stedet der Daniel O’Connell holdt sitt ”monster meeting” i 1843, da 750.000 deltagere møtte opp på Kongenes høyde.

Hva er så Tara? Bak monumentale fornminner som Ráith na Ríogh (”Kongeborgen”), Lia Fáil (”Skjebnesteinen”), Teach Chormaic (”Cormacs hus”) og Dumha na nGiall (”Gislenes haug”) skjuler det seg et rituelt kompleks tilkommet over en svært lang periode. Eldst av disse minnesmerkene er kanskje Dumha na nGiall, som faktisk er en ganggrav fra ca. 2.000 f. Kr. På toppen av høydedraget ligger ”Kongeborgen”, som er et langt yngre anlegg, fra århundrene nærmest etter vår tidsregnings begynnelse. De øvrige monumentene på Hill of Tara er antagelig anlagt til ulike tider mellom disse ytterpunktene. En annen ringborg (raith) på stedet er knyttet til den eponymiske kongen Laoghaires navn. Laoghaire skal ha vært overkonge på 400-tallet e. Kr. Den såkalte ”Banketthallen”, et annet monument på Tara, fremstår som en lang og smal, rektangulær voll, og er rimeligvis et såkalt cursus-anlegg av samme type som man finner f. eks. ved Stonehenge. Kan hende har den vært benyttet som prosesjonsvei. Alt i alt ser det ut til at Tara er en kombinasjon av nekropolis, seremonisenter og tempelkompleks, og at dette var bakteppet for de kongelige innsettelsesritualene som fant sted der. Tara er dermed, sammen med steder som Gamla Uppsala og Avaldsnes, en før-kristen parallell til senere kongelige anlegg som Saint Denis, Westminster Abbey eller Nidarosdomen.

Konflikten mellom utbyggings- og verneinteresser ved Tara fikk ny aktualitet forrige uke. Da ble det avdekket at et av de største pensjonsfondene i Storbritannia, USS, hvis medlemmer inkluderer mange vitenskapelig ansatte ved britiske universiteter, investerer i det selskapet som står ansvarlig for bompengeinnkrevningen i forbindelse med den nye M3-motorveien, Cintra. En del av USS-medlemmene har i egenskap av arkeologer og historikere alt for flere år tilbake skrevet under på et opprop til støtte for vern av Tara og mot den nye veitraséen. ”Dette er en massiv nasjonal og internasjonal tragedie,” het det blant annet i oppropet, som flere hundre akademikere på De britiske øyer sluttet seg til. Nå skal altså pensjonen deres betales blant annet av inntektene fra den samme veien. Nettstedet TaraWatch peker videre på ironien i at britiske akademikeres pensjoner skal sikres gjennom investeringer i det samme veiprosjektet som irske myndigheter finansierer blant annet ved å kutte i pensjonene i Irland.

Den planlagte M3-veien er et forsøk på å modernisere infrastrukturen i Meathdistriktet og løse Dublins økende trafikkproblemer. Ikke bare Dublin har ekspandert kraftig – det har også pendlerbyen Navan nær Tara. Mens få stiller spørsmål ved behovet for et nytt veisystem, mener så mange som 70 prosent av irene at motorveien må få en annen linjeføring, mens over 80 prosent er positive til at Tara får verdensarvstatus.

Den nye veien planlegges over en strekning på litt i overkant av 60 kilometer. Den skal passere mindre enn 1000 meter fra Hill of Taras øverste punkt, og det er dette som er stridens kjerne. Motstanderne av den valgte traséen hevder altså at nyveien vil skjære tvers gjennom det rituelle landskapet som selve Tara bare er sentrum i. Dúchas, Irlands riksantikvar, utvidet så tidlig som i 1999 fredningssonen rundt Tara til en radius på 6 kilometer. Flere kulturminner i traséen er allerede arkeologisk undersøkt og frigitt til veiformål. I 2007 fant man i forbindelse med utgravningene et omfattende rituelt anlegg ved Lismullin, bare 2 kilometer fra Tara. Lismullin-anlegget, som består av en ytre voll med en omkrets på 80 meter og en mindre voll på innsiden, er datert til jernalderen. Funnet gav nye argumenter til dem som oppfatter Tara som et kompleks, og ikke bare som et enkelt monument.

Diskusjonen om M3 og Tara er neppe over med det første. EU-kommisjonen har truet den irske regjeringen med søksmål, man rasler med UNESCO-sablene og Tara ble i 2008 ført opp på World Monuments Funds rødliste over de 100 mest truede kulturminner på kloden. Den som vil følge debatten, kan sjekke ut nettstedene tarawatch.org eller savetara.com. Det finnes også en stadig voksende bokflora om Tara og veiprosjektet. Verdt å se nærmere på er Anthony Holtens Where Toll Roads Meet. Exploring the Road Network Around Tara from Olden Times to the Current M3 Controversy (2008), Conor Newmans Tara. An archaeological Survey (1997) og Edel Bhreathnachs The Kingship and Landscape of
Tara
(2006).

09 mars 2009

Ulvekrigerne

”Berserker remjet der striden raste, ulvhedner ulte og jernvåpen skalv,” sier Torbjørn Hornklove i Haraldskvedet om slaget i Hafrsfjord. Berserker, ulvhedner og andre slike ekstatiske krigere er et gjennomgangsmotiv både i skriftlige kilder og i jernalderens billedverden. Disse skikkelsene inntar dessuten en helt sentral posisjon i nyere forskning omkring sjamanistiske trekk ved den førkristne norrøne kulturen. Men som så ofte ellers er historiene om historien – i dette tilfellet konkretisert til forskningen rundt ekstase og krigerske mannsforbund i mellomkrigsårene – like fascinerende som historien selv. Og i den historien spiller en norsk folklorist en av hovedrollene.

Riktignok var Lily Weiser (senere Weiser-Aall) østerriksk av fødsel, men hun var norsk gift og bodde og arbeidet her i landet fra 1928 til sin død i 1987. Det var hennes doktoravhandling om germanske initieringsritualer og mannsforbund, utgitt i 1927, som gav støtet til et nytt forskningsområde og en langvarig debatt om jernaldersamfunnets karakter.
I senere tid har blant annet sammenhengen mellom norrønt seid (magi) og krig stått i fokus for forskningen, ikke minst i arkeologen Neil Price’s avhandling, The Viking Way. I kildene ser det ut til å være en nokså klar forbindelse mellom Odinforestillinger, hamskifte, ekstase og krigføring. Snorre skriver for eksempel om berserkgang at ”Odin kunde gjera so, at i slagi vart uvenine hans blinde eller dauve eller rædde, og vaapni deira beit ikkje meir enn paakar. Men hans menn fór brynju-lause og var galne som hundar eller vargar og beit i skjoldane sine, og var sterke som bjørnar eller gra-uksar. Dei drap for fotom, men korkje eld eller jarn beit paa deim”. Selv en angivelig kristen konge som Håkon den gode (d. 961), kunne skalden fremstille med klare berserk-trekk, som når Øyvind Skaldespille sier om kongen at ”hærklædi drog han av, heiv i bakken brynjo, fyrr hovdingen førde hirdi i striden”.

Denne forskningen står i realiteten i stor gjeld til Lily Weiser, men det blir ikke alltid erkjent. Som en av de første, pekte hun på at berserker og andre dyrekrigere ble fremstilt i kildene både som særlig tapre krigere når de kastet seg ut i ekstatisk raseri, og som mytiske skikkelser som iførte seg dyreham, og at disse to aspektene først blir forståelig når man vet at berserker og ulvhedner opprinnelig legemliggjorde dødehæren. Weiser var elev av Rudolf Much i Wien, og som læremesteren var hun ”ritualist” i den forstand at hun først og fremst studerte kult og ritualer og mente at det var disse som var det virkelige grunnlaget for mytene. Det fantes også en konkurrende fagretning innenfor germanerforskningen i Wien, og denne la størst vekt på myter og muntlig overføring. Wiener-ritualistene vektla dessuten kontinuitet, og for Weiser var det derfor naturlig å knytte jernalderens dyrekrigere til fenomener i nyere germansk folklore, så som Oskoreia og varulvforestillinger. Alt dette mente hun pekte mot Odin. Dyrekrigerne hadde i realiteten vært et mannsforbund på innvielsesreligiøst grunnlag, og knyttet til Odinkulten. Weiser trekker veksler på et vell av kilder – fra Saxo til brødrene Grimm – for å belegge disse mannsforbundene, som hun fant paralleller til i etnografisk materiale.

Weisers avhandling er perspektivrik, og hun diskuterer også flere forhold som det skulle gå mange år før noen fulgte opp. Hun peker på at også kvinnelige initasjonsritualer har hatt betydning, og hun vektlegger sammenhengen mellom sjamanenes ekstase hos euroasiatiske urfolk, som samene, og de germanske dyrekrigernes raseri, slik blant andre arkeologen Neil Price igjen har gjort i de senere år.

I 1928 giftet Lily Weiser seg med den langt eldre psykologiprofessoren Anathon Aall og flyttet til Norge. I årene som fulgte skrev hun enkelte mindre artikler om de germanske mannsforbundene, men det var en kollega av henne i Wien som skulle komme til å dominere og overta scenen. Otto Höfler publiserte sin Kultische Geheimbünde i 1934, og han bygde utvilsomt på Lily Weisers avhandling. Men Höflers bok og hans omgang med kildene er på mange måter tendensiøs. ”Lesningen av kildene som Höfler legger frem i Kultische Geheimbünde, utgjør nesten hele tiden en utfordring til den mest elementære sunne fornuft,” skriver for eksempel Carlo Ginzburg. Höfler fulgte ikke opp tanken om de kvinnelige innvielsesritualene, og han avviste blankt at det var noen forbindelse mellom sjamanistisk ekstase og berserkenes krigerske raseri. For Höfler var det den nordiske rases anlegg og særlige statsskapende evner som ble realisert i de kultiske, germanske mannsforbundene.

Det er skjellig grunn til å mistenke at Otto Höfler, i motsetning til Lily Weiser, var inspirert av et høyst moderne ”mannsforbund”. Da Kultische Geheimbünde utkom, ble den raskt favorisert av Heinrich Himmler, som i boken fant en vitenskapelig legitimering av sitt eget nygermanske, nyhedenske og ekstatiske ”mannsforbund”, SS. Höfler selv hadde vært medlem av nazistiske organisasjoner siden begynnelsen av 20-årene. På 30-tallet ble han en sentral medarbeider i Himmlers Ahnenerbe-organisasjon, og en flittig bidragsyter til Ahnenerbes tidsskrift, Germanien.

Kritikken mot det bildet av det germanske jernaldersamfunnet som Höfler og for så vidt også Weiser hadde gitt, uteble imidlertid heller ikke fra nazistisk hold. Om Much-elevene fant støtte i SS-kretser og hos Ahnenerbe, var det ’mytologistene’ fra Wien som ble foretrukket av det konkurrerende miljøet rundt det såkalte Amt Rosenberg. Höflers ”heroisk-demoniske dødekult” stemte dårlig overens med Rosenbergs oppfatning av germanersamfunnet som et bondekollektiv som praktiserte fruktbarhetskult. Ved én anledning ble således østerrikeren Höfler utskjelt som ”medisinmann” og ”utenlandsk fascist” (i motsetning til tysk nasjonalsosialist). Bernhard Kummer hevdet at forestillinger om magi og demoner var helt ukjent blant germanske folk, og han gikk hardt ut mot Höflers idéer. Ahnenerbe svarte med en betenkning over flere sider til Himmler under overskriften ”Det betenkelige og farlige i Dr. Bernhard Kummers germaneroppfatning, særlig med henblikk på SS”.

Lily Weiser-Aall arbeidet i en mannsalder ved Norsk etnologisk gransking etter krigen. Hun publiserte en rekke artikler og bøker, men temaene var ikke lenger de samme som hun hadde vært opptatt av i slutten av 20-årene. Med unntak av noen mindre artikler i begynnelsen av 30-årene, vendte hun aldri mer tilbake til problemene omkring Odinkulten, mannlige innvielsesritualer og ekstatiske dyrekrigere. I motsetning til Höflers avhandling, ble heller ikke denne delen av hennes forskning skoledannende. Höfler arbeidet i Uppsala i flere år rundt 1930, og hans og Much-skolens innflytelse på svensk forskning i tiden etter er nokså tydelig. Men nå som en del av fagdiskusjonen igjen dreier seg om problemstillinger som første gang ble formulert av Lily Weiser-Aall, er det kanskje på tide å hente ungdomsskriftene hennes ut av magasinet?

02 mars 2009

Osebergskipet fra Sørvestlandet

Da Oseberg-, Gokstad- og Tuneskipet ved hjelp av dendrokronologi for første gang ble direkte datert i begynnelsen av 1990-årene, viste det seg at Osebergskipet ikke var bygget av tømmer fra samme vekstsone rundt Oslofjorden som de to andre. Til nå har man derfor ikke visst hvor Osebergskipet ble bygget, og det har bl. a. vært spekulert i om det opprinnelig kom fra Danmark. Nå er det imidlertid godtgjort at tømmeret fra Oseberg kommer fra samme vekstsone som tømmeret brukt i de to skipene og den mindre båten som i sin tid ble funnet i Storhaug og Grønhaug på Karmøy. Vi er dermed i stand til ikke bare å datere de tre Karmøyfartøyene, men også gi et meget godt bud på hvor Osebergskipet i sin tid ble bygd.

Dette er resultatet av et samarbeidsprosjekt mellom Nationalmuseet i København ved Niels Bonde og Fylkeskonservatoren i Vest-Agder ved undertegnede. Det var Niels Bonde som daterte Oseberg-, Gokstad- og Tuneskipet i 1992. Nå har han også kunnet datere Grønhaugskipet og de to fartøyene fra Storhauggraven. Dateringene er en hyggelig ”bieffekt” av prosjektet ”Med ryggen mod fjeldet”, som dreier seg om å utarbeide en dendrokronologisk grunnkurve for eik fra Agder. Det var i den forbindelse at vi ville forsøke å datere Karmøyskipene mot årringskurven basert på Osebergskipet. Og vi fikk altså fullklaff!

Grønhaugskipet viste seg å være vesentlig eldre enn tidligere antatt. De siste 15 årene har man med utgangspunkt i en C14-datering antatt at det var fra 900-årene, kan hende fra omkring 950. Men analysene viser at skipets tømmer ble felt omkring 780. Storhaugskipet er datert nært opptil 771, mens en treprøve fra utstyr om bord er datert til sommeren 779, som kan være tidspunktet da skipet ble gravlagt. Den lille båten er jevngammel med skipet.

De nye dateringene gir meget interessante perspektiver for skipsforskningen. Grønhaugskipet fra ca. 780 er det yngste rene roskipet vi har kjennskap til, og det er altså bare 40 år eldre enn Osebergskipet, som er det eldste egentlige seilskipet. Utviklingen fra årer til seil må ha foregått nettopp i denne perioden, og kanskje har Avaldsnesmiljøet spilt en viktig rolle i denne utviklingen.

De to vikingskipene som det i dag er lite igjen av, var på henholdsvis 20-26 meter og cirka 15 meter. Den mindre båten kan ha vært 5-7 meter lang. Storhaugskipet ble gravd ut av Anders Lorange i 1887. Gravhaugen som rommet skipet, skal ha vært hele 50 meter i diameter. Grønhaugskipet ble gravd ut av Håkon Shetelig i 1902. Bergen Museum, hvor funnene befinner seg i dag, har vennligst gitt tillatelse til prøvetakingen.

Det er bare en begrenset del av Skandinavia som foreløpig ikke er dekket av årringskurver for eik, i praksis bare den norske sørvest- og vestkysten. Når tre av de fire fartøyene er hauglagt på Karmøy, tyder alt på at Vestlandet, kanskje dagens Nord-Rogaland eller Sunnhordland, er opphavsstedet for alle fire. Vi står derfor overfor det første direkte naturvitenskapelige og arkeologiske bevis for at det helt ved innledningen til vikingtiden var direkte kontakt mellom vestnorske konger på Karmøy og ynglingeætten i Vestfold. Kanskje var det en kongsdatter fra Sørvestlandet som ble giftet bort i Vestfold, og som fikk sitt eget reiseskip med seg i graven da hun døde i 834? Uansett kaster disse resultatene nytt lys over rikssamlingen og statsoppkomsten i det nåværende Norge.

Les mer i Aftenposten.

«Viking» i Chicago 1893

I 1893 krysset et nybygd skip Atlanterhavet. Reisens mål var den storslåtte verdensutstillingen i Chicago, og om bord i «Viking» var et ma...