Da Oseberg-, Gokstad- og Tuneskipet ved hjelp av dendrokronologi for første gang ble direkte datert i begynnelsen av 1990-årene, viste det seg at Osebergskipet ikke var bygget av tømmer fra samme vekstsone rundt Oslofjorden som de to andre. Til nå har man derfor ikke visst hvor Osebergskipet ble bygget, og det har bl. a. vært spekulert i om det opprinnelig kom fra Danmark. Nå er det imidlertid godtgjort at tømmeret fra Oseberg kommer fra samme vekstsone som tømmeret brukt i de to skipene og den mindre båten som i sin tid ble funnet i Storhaug og Grønhaug på Karmøy. Vi er dermed i stand til ikke bare å datere de tre Karmøyfartøyene, men også gi et meget godt bud på hvor Osebergskipet i sin tid ble bygd. Dette er resultatet av et samarbeidsprosjekt mellom Nationalmuseet i København ved Niels Bonde og Fylkeskonservatoren i Vest-Agder ved undertegnede. Det var Niels Bonde som daterte Oseberg-, Gokstad- og Tuneskipet i 1992. Nå har han også kunnet datere Grønhaugskipet og de to fartøyene fra Storhauggraven. Dateringene er en hyggelig ”bieffekt” av prosjektet ”Med ryggen mod fjeldet”, som dreier seg om å utarbeide en dendrokronologisk grunnkurve for eik fra Agder. Det var i den forbindelse at vi ville forsøke å datere Karmøyskipene mot årringskurven basert på Osebergskipet. Og vi fikk altså fullklaff!
Grønhaugskipet viste seg å være vesentlig eldre enn tidligere antatt. De siste 15 årene har man med utgangspunkt i en C14-datering antatt at det var fra 900-årene, kan hende fra omkring 950. Men analysene viser at skipets tømmer ble felt omkring 780. Storhaugskipet er datert nært opptil 771, mens en treprøve fra utstyr om bord er datert til sommeren 779, som kan være tidspunktet da skipet ble gravlagt. Den lille båten er jevngammel med skipet.
De nye dateringene gir meget interessante perspektiver for skipsforskningen. Grønhaugskipet fra ca. 780 er det yngste rene roskipet vi har kjennskap til, og det er altså bare 40 år eldre enn Osebergskipet, som er det eldste egentlige seilskipet. Utviklingen fra årer til seil må ha foregått nettopp i denne perioden, og kanskje har Avaldsnesmiljøet spilt en viktig rolle i denne utviklingen.
De to vikingskipene som det i dag er lite igjen av, var på henholdsvis 20-
Det er bare en begrenset del av Skandinavia som foreløpig ikke er dekket av årringskurver for eik, i praksis bare den norske sørvest- og vestkysten. Når tre av de fire fartøyene er hauglagt på Karmøy, tyder alt på at Vestlandet, kanskje dagens Nord-Rogaland eller Sunnhordland, er opphavsstedet for alle fire. Vi står derfor overfor det første direkte naturvitenskapelige og arkeologiske bevis for at det helt ved innledningen til vikingtiden var direkte kontakt mellom vestnorske konger på Karmøy og ynglingeætten i Vestfold. Kanskje var det en kongsdatter fra Sørvestlandet som ble giftet bort i Vestfold, og som fikk sitt eget reiseskip med seg i graven da hun døde i 834? Uansett kaster disse resultatene nytt lys over rikssamlingen og statsoppkomsten i det nåværende Norge.
Les mer i Aftenposten.
