Gå til hovedinnhold

Innlegg

Viser innlegg fra oktober, 2009

Hogganviksteinen - innskriften er tolket

Arbeidet med den oppsiktsvekkende runesteinen på Hogganvik i Mandal går videre. Runolog og professor James Knirk har i samarbeid med andre eksperter i dag offentliggjort den første tolkningen av innskriften som helhet.

Innskriften på Hogganviksteinen er Nordens nestlengste med eldre runer, og overgås bare av Tunesteinen fra Østfold. Hogganviksteinens innskrift består av 61 runetegn. Steinen og innskriften dateres til yngre romertid eller folkevandringstid, dvs. tiden mellom ca. 300 og 500 e. Kr.

Runesteinen kom for dagen i månedsskiftet september/oktober i år på gården Hogganvik like vest for Mandal, da Arnfinn og Henrik Henriksen ville flytte på en stein i hagen sin. Den godt bevarte innskriften befinner seg på den siden av steinen som lå ned mot bakken. James Knirk har arbeidet intensivt med tolkningen av innskriften siden han besøkte funnstedet for første gang få dager etter at steinen ble oppdaget. I tolkningen har han hatt bistand fra runologene Jonas Nordby og Terje Spurkland, sam…

Hendigste møy på Hadeland

"Po Dynnasteinen qvilte e me best,” skriver Wergeland i Valdrisen po heimvægen. Den kjente bildesteinen på Hadeland er datert til ca. 1040 og er et særpreget monument over en omskiftelig periode i Opplandenes historie. Runeinnskriften som ledsager bildefremstillingene på steinen, forteller at ”Gunnvor gjorde bro, Trydriks datter, etter Astrid, sin datter. Hun var hendigste mø på Hadeland”.

Dynnasteinen er laget av den karakteristiske, røde ringerikssandsteinen. Den ca. tre meter høye steinen er dekorert med figurfremstillinger fra B ibelen, blant annet den hellige familie, de tre magi og stallen i Betlehem. Fremstillingen av stallen er én av få samtidige bildekilder til byggeskikken i Norge i denne perioden. Dekoren er utført i en stil som med rette kalles ringerikestil. Steinen stod opprinnelig, så vidt man vet, på en stor gravhaug på gården Dynna. Den stod fremdeles på haugen da Peter Andreas Brandt tegnet den i 1820-årene (Brandt ble forresten senere en anerkjent vitenskapelig…

Littt om Hogganviksteinens geologi

Fredag var geologen, konservator Ole Fridtjof Frigstad (bildet t. v.) fra Agder naturmuseum i Mandal for å se nærmere på Hogganviksteinen. Som vi trodde, er det en lokal bergartsforekomst som er brukt til runesteinen.

Bergarten er øyegneis. Den er vanlig forekommende i dette distriktet. Berggrunnen på funnstedet består av den samme gneisen (bildet under t. h.), slik at det ikke er grunnlag for å anta at runeristeren har vært spesielt langt av gårde for å finne en egnet stein.

Innunder heia (Store Knarebakken) like ved funnstedet ligger flere større blokker som har sprukket løs fra fjellet. Trolig er det en lignende blokk som har blitt brukt til å riste innskriften på.

Forvitringsgraden på runesteinen er vesentlig større i et bånd nærmest kanten av steinen enn midt på den flate siden. Den synlige forvitringen følger kanten, men forsvinner ca. 40 cm opp fra nedsiden av steinen (på det nederste bildet peker Frigstad på det området der det øvre båndet med forvitring synes å forsvinne). Det k…

Runesteinen og et gammelt veifar over Hogganvik

Rett forbi stedet på Hogganvik i Mandal der runesteinen kom for dagen for 14 dager siden, finnes det spor etter et eldre veifar (bildet t. v.).

Veien er synlig som en grunn forsenkning, en hulvei, på en strekning omtrent midtveis mellom funnstedet og den høyere heia på sørsiden, som går under navnet Store Knarebakken. Her går veien i retning øst-vest.

Det er vel i utgangspunktet ingen grunn til å hisse seg så veldig opp over rester av en gammel vei, vil man kunne mene, det er vel en gårdsvei, eller i høyden en eldre trasé av bygdeveien mellom Sånum og Hogganvik. Og det er forsåvidt riktig nok. I utgangspunktet. Når veien i dette tilfelle likevel er av betydelig arkeologisk interesse, skyldes det runesteinen.

Vi tror jo etter hvert at steinen opprinnelig har vært reist ved en grav, og at det er mindre sannsynlig at den har ligget som dekkhelle over en grav. Innskriften på steinen tyder på det, og det samme gjør måten runene er plassert på og selve utformingen av steinen. Frem til vi får u…

Gylne gubber

”Ej heller bör man förbigå de guldspån i form av framåtböjda figurer, som av ortsbefolkningen kallas ’guldgubbar’ och påträffes i sanden under sandstorm”. Ordene tilhører den svenske antikvaren Nils Henrik Sjöborg – året er 1791 og stedet Ravlunda i Skåne. De små gullfigurene som bøndene i den skånske landsbyen til stadighet kunne plukke opp for over 200 år siden, kaller vi fremdeles for gullgubber, og i dag vet vi en del mer om dem enn Sjöborg visste, selv om de fremdeles er nokså mystiske.De små figurene av presset gullblikk har nemlig i de siste årene inntatt en sentral rolle i diskusjonen om førkristen kult og politiske sentra ved midten av det første årtusenet e. Kr. Figurene, som sjelden er større enn 1,5 x 1,5 cm, kalles altså gullgubber. Navnet går tilbake til 1700-tallet, og muligens nettopp til Ravlunda.Det er ikke så lenge siden nyheten ble sluppet om at arkeologer fra Kulturhistorisk museum i Oslo hadde funnet en del gullgubber i en hustomt ved i Vingrom ved Lillehammer. D…

Hogganviksteinen - reist eller ikke

Diskusjonen går om den 1600 år gamle runesteinen fra Hogganvik opprinnelig har vært reist eller om den har ligget som dekkhelle over en grav. At runeinnskriften er en gravskrift, er det liten tvil om. Men lå steinen opprinnelig over en grav, stod den ved eller på en grav eller kan den være reist til minne om en mann som døde et helt annet sted enn på Hogganvik?

Steinen ble altså funnet liggende, med innskriften vendt ned. Skjult av steinen lå en stein til, og denne kan se ut til å være sidestein i en grav. Vi har søkt med metalldetektor på funnstedet, og søkeren indikerte at det finnes metall (ikke jern, og ikke store mengder) nettopp der en grav burde ligge.

Men selv om det finnes en grav der, betyr ikke det nødvendigvis at runesteinen har ligget over den. Det er tvert om flere argumenter for at den opprinnelig har vært reist.

Det er for det første innskriften. Det er ingenting ved den som tyder på at den ikke er ment å skulle ses, og langt de fleste av disse eldste runesteinene har da …

Hva slags sted er Hogganvik?

Runesteinen som tidligere denne uken ble funnet på Hogganvik i Mandal, reiser mange spørsmål. Siden runesteiner fra 300- og 400-årene er såvidt sjeldne funn - noe slikt som 50 stykker er alt som er kjent i hele Skandinavia - kan det jo være grunn til å spørre: Hvorfor akkurat Hogganvik, og hva slags sted er egentlig dette?

Det presise svaret på "hvorfor" finner vi vel aldri. Det er ingen som kan fortelle oss det, selv om runeinnskriften trolig inneholder navnene både på den døde og på den som ristet runene. Det er en nærliggende tanke at kunsten å riste runer og skikken med å hogge innskrifter i stein i denne tidlige perioden er knyttet til et ledende samfunnssjikt. I forlengelsen derav kan man så tenke seg at runesteinene er å finne på storgårder, kanskje lokale maktsentra. Når det gjelder den mest kjente av runesteinene fra folkevandringstiden, Tunesteinen fra Østfold, stemmer både innskriften isolert sett og plasseringen av steinen godt med en slik tanke.

Men dette er ikke …

Runesteinen - flere bilder

"Ek Naudigastir" - mer om Hogganviksteinen

Har brukt hele dagen i dag på Hogganvik med interesserte mandalitter, entusiastiske finnere og det runologiske trekløveret Nordby-Knirk-Spurkland. En lang, slitsom, lærerik og fantastisk spennende dag ble det! Som jeg trodde, er steinen fra tidlig folkevandringstid. Takket være d'herrer runologene vet vi allerede nå en hel del om innskriftenene på steinen.

Hogganviksteinen er en stor runestein, ca. 1,30 m bred og like høy. Bergarten er granittisk gneis og er ganske sikkert hentet lokalt. Det er til sammen 63 runetegn på steinen - av de nordiske runesteinene fra folkevandringstid er det bare Tunesteinen som har flere runer. Steinen vår har en lang innskrift nærmest smalsiden, foruten tre kortere innskrifter på den ene bredsiden (den som hittil har ligget ned, og dermed ikke vært synlig før steinen ble flyttet på).

Den øverste av de tre vannrette innskriftene viste seg å være lettest både å lese og tolke. Den lyder: eknaudigastir, dvs. Ek Naudigastir (Jeg Naudigastir). Innskriften und…