Hva slags sted er Hogganvik?

Runesteinen som tidligere denne uken ble funnet på Hogganvik i Mandal, reiser mange spørsmål. Siden runesteiner fra 300- og 400-årene er såvidt sjeldne funn - noe slikt som 50 stykker er alt som er kjent i hele Skandinavia - kan det jo være grunn til å spørre: Hvorfor akkurat Hogganvik, og hva slags sted er egentlig dette?

Det presise svaret på "hvorfor" finner vi vel aldri. Det er ingen som kan fortelle oss det, selv om runeinnskriften trolig inneholder navnene både på den døde og på den som ristet runene. Det er en nærliggende tanke at kunsten å riste runer og skikken med å hogge innskrifter i stein i denne tidlige perioden er knyttet til et ledende samfunnssjikt. I forlengelsen derav kan man så tenke seg at runesteinene er å finne på storgårder, kanskje lokale maktsentra. Når det gjelder den mest kjente av runesteinene fra folkevandringstiden, Tunesteinen fra Østfold, stemmer både innskriften isolert sett og plasseringen av steinen godt med en slik tanke.

Men dette er ikke nødvendigvis det typiske mønsteret. Ser vi på de folkevandringstidssteinene som tidligere er funnet i Vest-Agder, er i hvert fall bildet nokså diffust. Vi snakker om tre funn - Belland i Lyngdal, Tomstad på Lista og Reistad på Hidra. Ingen av disse gårdene utmerker seg ved å være spesielt store eller ha gravfunn utenom det vanlige.

Hva da med Hogganvik? Jo, gården er forsåvidt et relativt ubeskrevet blad i arkeologisk sammenheng frem til for få dager siden. Men på et lavt høydedrag nord for det gamle klyngetunet, som fremdeles langt på vei er intakt på Hogganvik, ligger et lite gravfelt med tre hauger. Vi har ikke funn fra noen av dem, men den ene haugen ser ut til å inneholde en hellekiste. I dette distriktet er det et nokså sikkert tegn på at vi ha å gjøre med en folkevandringstidsgrav.

På det høydedraget sørøst i innmarka der steinen nå er funnet, ligger det øverst en lav, nokså liten gravhaug. Haugen ble arkeologisk undersøkt i 1990, og den viste seg da å inneholde en brent kvinnegrav fra eldre romertid. Runesteinen dukket opp bare en 30 meter eller så nedenfor gravhaugen. Noe nærmere gravhaugen er det plukket opp leirkarskår rra yngre romertid eller folkevandringstid, trolig fra nok en grav. Det er mer usikre opplysninger om ytterligere graver i det samme området. Jeg er ikke i tvil om at det er et helt gravfelt vi har for oss her i Hestehaven, som lokaliteten nå kalles, og at Hogganviksteinen opprinnelig har vært plassert på et samtidig gravfelt.

I mangel av funn fra gravminnene som eventuelt kunne si noe om gårdens status i folkevandringstiden, kan det være verdt å se på Hogganvik i senere tid. Noen enkel eller direkte sammenheng er det neppe mellom storgårder eller sentralbebyggelser i folkevandringstid og senere tids storgårder. Men det er mange eksempler på at det kan være en viss sammenheng. Tenk bare på hvor mange av de gårdene som har gitt rike funn fra eldre jernalder, som også er kirkesteder i middelalderen, som kan oppvise spesielle eiendomsforhold osv.

Når det gjelder Hogganvik, var gården i sin helhet krongods i middelalderen. Gården hadde et i lokal kontekst usedvanlig stort gårdsvald og en landskyld på fire huder. Landskylden sier nok mest om åkerarealets størrelse, og mindre om tilgangen på andre ressurser, men den virker likevel i minste laget. I denne delen av landet var en fullgård i senmiddelalderen på fire huder.

En sterk tradisjon vil ellers ha det til at det stod en kirke på Hogganvik i middelalderen, og folk kan fremdeles peke på Kjerkevollen der kirken skal ha stått. Vi har registrert stedet i fornminneregisteret, men det er ikke gjort undersøkelser som kan avgjøre om det har stått en kirke på stedet. En helt identisk kirketradisjon fantes på Sånum i samme bygdelag, og der kunne vi faktisk påvise både kirke og kirkegård i forbindelse med registreringsarbeid for noen år siden.

Eiendomsforholdene i området er interessante. Hogganvik var ikke den eneste gården som var heleid av kongen i bygdelagene vest for og nærmest Mandal by. Av gårdene på kartutsnittet, der vi ser Hogganvik midt på, var både Sånum og Vestre Skogsfjord krongods. Begge var store gårder, Vestre Skogsfjord antagelig den største i denne delen av fylket. En hypotese som er verdt å undersøke nærmere, er om det krongodskomplekset som vi finner i dette området, kan ha røtter i et lokalt gods som på et tidspunkt er blitt beslaglagt av kongemakten. Et vikingtids jordegods - og et høvdingsete - ved utløpet av Mandalselva kunne være med å forklare de våpengravene med praktsverd som er så karakteristisk for nettopp dette området i vikingtiden. Det kan jo være en høvdings følgesmenn som ligger i disse gravene.

Kanskje er det mulig at et slikt system kan gå helt tilbake til folkevandringstiden? Det er ikke uten grunn at jeg stiller spørsmålet på denne måten. På Hogganviksteinen står det et ord som allerede har latt seg lese og tolke. Runene står i innskriften langs kanten, og ordet er "thewar", som nettopp betyr følgesmann eller tjener. Det ordet kjenner vi også fra Valsfjordinnskriften fra Sør-Trøndelag, som vanligvis blir tolket som "Jeg Hagustald (er) Godags følgesmann/tjener". Siden hele innskriften på Hogganviksteinen fremdeles ikke er ferdig tolket, kan vi ikke si noe mer om denne "tjeneren" foreløpig. Men det kan være grunn til å ha et åpent øye for at "thewar" kan være en referanse til forholdet mellom en høvding og hans følgesmann, og at dette forholdet igjen kan ha en jordegodsmessig side. Kanskje er det en høvding på Skogsfjord som har hatt en følgesmann på Hogganvik?


Kommunikasjonsforholdene i området vil jeg også nevne. De var nemlig ganske annerledes i jernalderen enn i dag. På kartutsnittet har jeg markert forholdet mellom sjø og land, slik det må ha vært i yngre jernalder, dvs. med en vannstand 1-2 meter høyere enn dagens (svart kontur). Den gang fylte altså sjøen det lave daldraget sør for Hogganvik, og det dype Uvannet var en vik av sjøen. I den smale Hovskilen ble det i tiden rundt 1. verdenskrig funnet et klinkbygget fartøy av eik langt nede i mudderet. Det endte på bålet, men praten gikk om at det var et vikingskip. Uvannet gikk en gang for å være hjemsøkt, og det var mange på Hogganvik som hadde sett "dødseilerne" der. Kanskje var det tradisjonens måte å ta vare på minnet om det tidligere seilbare løpet på? Rona og de andre vannene øst for Hogganvik var også farbare med båt.

Det er lett å forstå at disse vannløpene må ha gitt Hogganvik en nokså sentral posisjon, rent kommunikasjonsmessig. Gården lå jo faktisk på et eid, og på et sentralt sted i forhold til det indre fjordsystemet i området.

Mange stedsnavn i området er det rimelig å sette i sammenheng med sjøveis ferdsel i det indre fjordsystemet og over eidene. Nærmest funnstedet for runesteinen heter det Knarbakken. Andre navn er Båtdalen, Skipstad og Lavoll.

Se også diskusjonen på Facebook.