02 oktober 2009

"Ek Naudigastir" - mer om Hogganviksteinen

Har brukt hele dagen i dag på Hogganvik med interesserte mandalitter, entusiastiske finnere og det runologiske trekløveret Nordby-Knirk-Spurkland. En lang, slitsom, lærerik og fantastisk spennende dag ble det! Som jeg trodde, er steinen fra tidlig folkevandringstid. Takket være d'herrer runologene vet vi allerede nå en hel del om innskriftenene på steinen.

Hogganviksteinen er en stor runestein, ca. 1,30 m bred og like høy. Bergarten er granittisk gneis og er ganske sikkert hentet lokalt. Det er til sammen 63 runetegn på steinen - av de nordiske runesteinene fra folkevandringstid er det bare Tunesteinen som har flere runer. Steinen vår har en lang innskrift nærmest smalsiden, foruten tre kortere innskrifter på den ene bredsiden (den som hittil har ligget ned, og dermed ikke vært synlig før steinen ble flyttet på).

Den øverste av de tre vannrette innskriftene viste seg å være lettest både å lese og tolke. Den lyder: eknaudigastir, dvs. Ek Naudigastir (Jeg Naudigastir). Innskriften under denne er også lett lesbar. Det står: ekerafar. Tolkningen er verre - foreløpig vet man rett og slett ikke hva erafar kan bety, mens ek antagelig er det samme "jeg" som i linjen over. Kanskje er det tale om en yrkesbetegnelse eller en sosial status.

Den tredje vannrette linjen voldte enda mer hodebry - helt til Knirk kom til at den antagelig er avslutningen på den lange innskriften langs kanten på steinen. Denne lengste innskriften er fremdeles ikke ferdigtolket, men de fleste tegnene viste seg å være relativt lett lesbare. De delene av denne innskriften som så langt er tolket, viser at vi har å gjøre med en gravskrift. Det står "sain" (for "stain", dvs. stein) og et mannsnavn.

Dermed antar vi at Naudigastir har ristet runene til minne om den mannspersonen hvis navn er nevnt i den lange innskriften.

Se også diskusjonen på Facebook.

18 kommentarer:

Anonym sa...

jeg tenkte naudigastir kunne bety noe slikt som en fremmed i trelldom, eventuelt i nød. En på vandring gjennom traktene? Det høres ikke ut som et navn. Skal bli spennende å se om det er en gravstein,- eller datidens tagging :-)

Anonym sa...

arfari- arfara har kanskje noe med det norrøne fara å gjøre? Altså reise, en fremmed ferdamann. Det var vel folkevandringer på den tiden. Her blir det gjetninger i fleng. Spennende!

Bjorn sa...

Venter spent på å bli oppdatert.Synes dette er utrolig spennende og interessant

Anonym sa...

ARFARA eller ARFARI vil jeg gjette på betyr ARVET. Arv = ARFR.

Nauð kan også bety nød, skadet eller fattig.
Kanskje det er en gjest som holder hevd på en arv etter husverten døde?

Kjempespennende. Kan ikke du legge ut tegninger av runene slik at vi hobby tullinger kan prøve å tyde dem også?

LR

Tom sa...

ekarfara - jeg er faret ~ jeg er reist...?

Anonym sa...

«Arv» var det første jeg tenkte på også, men på dette språksteget skrives dette med b, ikke f, som i den sammenlignbare Tunesteinens arbija (ritualet gravøl eller arveøl, tilsvarer klassing norrønt erfi) og arbijanō («av arvingene»).

Anonym sa...

Takker så mye.

Hva med << ek ar fariz >> som jeg er reisende? Forklarer litt hvorfor han kaller seg naudigastir.

LR

Turid Brox Nilsen sa...

Wow. Veldig spennende å følge med! Hva skal skje med det antatte gravkammeret i hagen? Kommer det noen utgravningsmidler dalende ned fra himmelen, dersom RA frigir den?

Bjørn Are Stølen sa...

Som mandalitt og re-enacter er dette kjempespennende! Her er tankene til en kompis av meg, Hørdur Bardal Bjarnason: "interessant, ein annan moglegheit for "Ek", men ikkje like sannsynleg, er "ikkje", ekki.
T.d. når eit verb ender med ekstra k, så betyr det "eg" (barðistk betyr "eg sloss"), med mindre ein har "eg" tidligare i setninga. Ek Lars barðistk, da betyr det "Eg, Lars, sloss ikkje" lite sannsynleg, men ei idé :P

derimot så er Naudgastir og Arfari meir spennande
Naudgastir blir Nødgjest, muligvis kodenamn heller enn personnamn. Passer også sammen med Arfari, fordi Árfari er ein som reiser tidlig om morgenen. I, guest of necessity, I, early traveler."
mykje meir spennande enn ein mann som faktisk heiter Naudgjest
Arfari finnes på Island som namn på både hest og skip, så kan antakeligvis være ein annen person.
Eg, Naudgjest, Eg Årfare. "

Anonym sa...

Nesten.
Hann barðisk.
Ek barðist.

Fra berja, barði barið.

ár ok sið = tidlig og sent

Frans-Arne Stylegar sa...

Turid: Det er nå diskusjonen starter - både om etterundersøkelse av funnstedet og runesteinens videre skjebne. Når det gjelder finansiering, tviler jeg på at noe som helst kommer dalende...

Vemund sa...

Kan det tenkes at flere har skrev et på steinen, til ulike tider? Randskriften, og plasseringen av denne, ser nokså ulik ut teksten til subjektene Naudgastir og Arfari. Slik sett kunne f.eks. antas at noen tekster er satt på senere tidspunkt enn randskrift.

Helge Dyvik sa...

Det står jo ikke «arfara» el.l., men «(ek)erafaR». ‘a’ mellom ‘r’ og ‘f’ kan være et uetymologisk innskudd, slik man finner mange eksempler på i r- og l-grupper i Blekinge-innskriftene (antagelig p.g.a. velarisert uttale av /l/ og /r/). I så fall får vi /erfaR/. Med brytning skulle det gi norr. *‘jarfr’. Det gjenstår å se om dette kan følges opp. Forslagene ovenfor om ‘jeg er’ som oversettelse av «eker...» støter an mot «er» ikke er en første persons form (sml. norr. «ek em»). Videre er heller ikke «ekki» noe plausibelt forslag på dette språkstadium. Norr. «ekki» er en sammentrekning av «eitt» + «gi».

Helge Dyvik sa...

En tilføyelse: Forslagene ovenfor om at «erafaR» skulle ha noe med verbet norr. ‘fara’ å gjøre, må nok også forkastes. Det er ikke den riktige ‘r’ vi har for oss. Den runen som translittereres ‘R’, står for et fonem som er utviklet av stemt /s/, mens verbet ‘fara’ har opphavlig /r/, som gjengis med den runen som translittereres ‘r’.

Jarle sa...

Det er vanvittig synd at Ottar Grønvik gikk bort i vår, han ville storkost seg med dette funnet her. En så stor autoritet på runer, urnordiske dialekter og sammenlignende indoeuropeisk lingvistikk finnes det ikke maken til. Jeg håper Harald Bjorvand og Fredrik Otto Lindeman blir involvert i dette også, for det nytter ikke måtte bla igjennom en norrøn ordbok for å kunne forstå ordene, man må ha en bred kjennskap til de indoeuropeiske dialektene. Det blir veldig spennende å følge det lingvistiske videre!

Jørn Løset sa...

Jeg synes analysen til Knirk virker grundig og kompetent: http://www.khm.uio.no/forskning/publikasjoner/runenews/hogganvik/report-2.pdf
Med fare for å være på tynn is, vil jeg likevel driste meg frampå med annen tolkning av "-gastiR", som Knirk m.fl. mener betyr "gjest" eller er en del av et mannsnavn. "gastiR" kan være proto-norrønt for ånd eller sjel, og være inkludert i teksten i betydningen av en kjenning for den avdøde. På norrønt har vi "gastr" i betydningen skrømt/gjenferd, akkurat som "Geist" på tysk og "ghost" på engelsk. Roten ser ut til å være proto-germansk "gaistoz" i betydningen ånd/sjel. Stemt z kunne også skrives "R" i den eldre futharken (som Knirk er inne på).
Hvis dette skulle stemme, så er ikke "-gastiR" personnavnet til den avdøde, men sier kanskje noe om vedkommedes inntreden i dødsriket. Det er ikke sikkert at runeteksten primært henvender seg til de levende, men er et budskap til andre ånder i dødsriket, i form av en advarsel som skulle verne den avdøde i dødsriket.Navnet til den avdøde finner vi nok et annet sted i teksten, kanskje alt i første linje: "kelbathewas" - "kelba tjeneren", der "kelba" i yngre navn blir apokoperte til "kel"/"kell", altså dagens "Kjell".
"sainaR" i første linje trenger ikke være feilstavelse for "stainaR" i betydningen stein, men kan vel like gjerne bety "sin". Første linje kan da tolkes som "Kel -tjener-sin-til-æsene", som i dagens syntaks presenterer den avdøde som "Kjell, æsenes tjener".

Tore Hage sa...

Hei
Jeg er totalt ukyndig på runer og gamle nordiske språk, men har fattet interesse for kulturutveksling mellom romerriket og "de germanske stammene". Interessant i denne sammenhengen er "æresinnskrifter" på altere og plaketter i de Mithrastemplene som fulgte de romereske koloniene helt til Rhinenområdet og England. Ut fra det jeg har lest likner oppsettet av disse innskriftene det som kan leses på Hogganviksteinen:

1. først nevnes hvem innskriften/alteret/ steinen er laget til ære for
2. så følger denne personens tittel/samfunnsmessige posisjon
3. deretter kommer hvem det er som har bekostet dette
4. så til slutt angis denne personens forhold til den som skal æres.

Ad 1. dette er jo entydig på steinen

Ad 2. på de romerske innskriftene ble det brukt en rekke ( for oss lange og kryptiske) forkortelser på posisjon/verv. Det kan bety at de uforståelige bokstavrekkene på steinen ikke er mer magisk enn en forkortet versjon av posisjon/verv eller andre standardfraser ??

Ad 3. på de romerske innskriftene er det helt tydelig at dette er en person som har bekostet innskriften , ikke nødvendigvis laget den selv. Slik kan det jo også være på steinen, det trenger ikke være han som har laget runene ?

Ad 4.dette ser ut til å ha vært en veldig viktig del av innskriften. Den er med på å posisjonere den som har bekostet steinen samfunnsmessig i forhold til den som æres. Det æres alltid oppover i hierarkiet. erfaR kan da angi rang/ posisjon innenfor samfunnet eller i religiøs sammenheng ? (sammenlign de 7 grader i Mithras-kulturen: ravn, brudgom, soldat, løve, perser, solreisende, far)

Det er vel ikke helt usannsynlig at den herskende klassen syd-vest i det vi i dag kaller Norge både hadde kunnskap om og erfaring med den romerske kulturen, kanskje med bakgrunn i en rikdom bygget opp som soldat i den romerske hæren.

Dette bare som noen løse tanker jeg følte for å dele

Anonym sa...

NaudigastiR er 100% et kvindenavn.
Alle navne som ender på -gas er mandsnavne.
"Godagas"
Alle navne som ender på -gastiR er kvindenave. "GodagastiR"
Fra 1100-tallet brugte man efterledet -tis til kvindenavne.
"Erantis"