Gå til hovedinnhold

Runesteinen og et gammelt veifar over Hogganvik

Rett forbi stedet på Hogganvik i Mandal der runesteinen kom for dagen for 14 dager siden, finnes det spor etter et eldre veifar (bildet t. v.).

Veien er synlig som en grunn forsenkning, en hulvei, på en strekning omtrent midtveis mellom funnstedet og den høyere heia på sørsiden, som går under navnet Store Knarebakken. Her går veien i retning øst-vest.

Det er vel i utgangspunktet ingen grunn til å hisse seg så veldig opp over rester av en gammel vei, vil man kunne mene, det er vel en gårdsvei, eller i høyden en eldre trasé av bygdeveien mellom Sånum og Hogganvik. Og det er forsåvidt riktig nok. I utgangspunktet. Når veien i dette tilfelle likevel er av betydelig arkeologisk interesse, skyldes det runesteinen.

Vi tror jo etter hvert at steinen opprinnelig har vært reist ved en grav, og at det er mindre sannsynlig at den har ligget som dekkhelle over en grav. Innskriften på steinen tyder på det, og det samme gjør måten runene er plassert på og selve utformingen av steinen. Frem til vi får undersøkt grunnen under runesteinen om noen små måneder, er det ikke mulig å si sikkert hvilken vei steinen i så fall har stått. Men detaljene ved plasseringen har selvsagt stor betydning for hvordan vi oppfatter dette monumentet. Ut fra dagens bebyggelses- og ferdselsmønster i området, er det rimelig å tenke seg at skriftsiden på steinen burde være vendt mot vest eller nordvest. Men dersom steinen ikke ble kraftig vridd i forbindelse med at den en gang for lenge siden veltet eller ble veltet, har skriften vært vendt nesten rett sør, mot den nokså bratte heia Store Knarebakken.

Det er der veien kommer inn i bildet. For fra denne veien ville steinen i oppreist stilling ha vært godt synlig, i en avstand av ca. 30 meter. Det samme gjelder gravhaugene i nærheten av runesteinen. Kanskje ble både steinen og gravminnene bevisst plassert ved denne veien? Kan hende er runesteinen rett og slett nærmere forbundet med dette veifaret enn med bosetningen nede ved Hogganviktjønna?

Har man med gamle veier å gjøre, bør jo noe av det første man spør seg om være hvor veien fører hen? Igjen kan vi ikke være helt sikre. Men faktum er at veien har retning like østover mot Bongstø ved Hogannvikvannane, som er forbundet med sjøen gjennom den smale Rona. Vestover er bildet klarere, for her går den bevarte hulveien over i et tråkk som snur sørover og fortsetter mellom Store Knarebakken og Lille Knarebakken. Her ender tråkket ved Ålestø. Ålestø ligger ved Uvann. For tusen år siden fylte sjøen det smale, nå tørrlagte daldraget mellom Uvann og sjøen. Da runesteinen ble reist, kunne man med andre ord gå med båt helt inn til Ålestø.


Hulveien på Hogganvik kan altså se ut til å være en del av en ferdselsåre mellom Bongstø og Uvann, det vil i praksis si en vei mellom fjorden like sør for Hogganvik og fjorden like øst gården. Denne veien synes endatil følge den kortest mulige traséen over det eidet som Hogganvik den gang utgjorde (kartet nederst). Var det folk som gikk snarveien over eidet steinen var ment for da den var ny?

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Slavemarkedet i Kaffa

Sommeren 1473 reiste et usedvanlig følge gjennom det østeuropeiske steppelandet. Italieneren Angelo Squarciafico hadde påtatt seg å frakte elleve kvinnelige slaver på hesteryggen fra den genovesiske havnebyen Kaffa på Krim og hjem til deres eiere i Genova. Genoveserne var i navnet fremdeles herrer i Kaffa, og slavene var byens mest profitable eksportvare. Men den politiske situasjonen i Svartehavet var blitt usikker; de tyrkiske osmanenes nærvær innebar at det var blitt på det nærmeste umulig for genoveserne å ta seg sjøveien gjennom Bosporos og Dardanellene. Bare to år senere ble da også genoveserne kastet ut for godt fra Kaffa og sine øvrige handelskolonier i regionen.
Slavene hadde stor verdi for de to genoveserne som eide dem, og man kan saktens forstå at de ville sikre sin investering. Hva som var Angelos egne beveggrunner for å legge ut på den farlige reisen i 1473, vet vi ikke. Ingen kilder forteller heller om italieneren og hans menneskelige last noen gang kom frem til Genova…

Hvor gammel er Vardøhus festning?

Kvinne - kriger - viking?

Serier som «Vikings», understøttet av fantasy-sjangerens ulike uttrykksformer, har popularisert bildet av den kvinnelige vikingen, hun som deltar aktivt i væpnet kamp og svinger sverdet med like stor selvfølgelighet som sine mannlige kolleger. Det er en vesentlig del av forklaringen på at sosiale medier og nyhetstjenester i inn- og utland gikk på høygir da svenske arkeologer i september i år publiserte en fagartikkel som argumenterer for at den gravlagte i en rikt utstyrt våpengrav på Birka i Mälaren, faktisk var en kvinne.

Artikkelforfatterne har lykkes i å kjønnsbestemme skjelettet i Birkagraven, og konkluderer med at den gravlagte kvinnen ikke bare hadde vært kriger i levende live, men militær leder. Det siste utleder forfatterne av det faktum at kvinnen hadde fått med seg et brettspill over i det hinsidige, og at hun dermed var trent i strategisk tenkning.

Publiseringen var godt tilrettelagt med tanke på å skape blest – og, får vi tro, debatt. Og med drahjelp først og fremst fra twi…